2. Utvidelse av arbeidsgiverperioden for sykepenger - folketrygdloven § 8-19 m.fl.
Det foreslås at arbeidsgiverens ansvar for sykepenger til arbeidstakere utvides fra 16 kalenderdager til tre uker (21 dager), med virkning fra 1. april 1999. Det uttales at utvidelsen av arbeidsgiverperioden må ses i sammenheng med Regjeringens forslag om å omgjøre en bevegelig fridag til virkedag ved at deler av den fordelen arbeidsgiverne får ved at ferien reduseres, trekkes inn. Forslaget forventes å stimulere arbeidsgiverne til økt innsats for å forebygge sykefravær.
Som bakgrunn for forslaget vises det bl.a. til at arbeidsgiverperioden ble utvidet til 16 kalenderdager fra 1. april 1998, jf. Ot.prp. nr. 24 (1997-98) og Innst. O. nr. 7 (1997-98). Seinere forslag om å utvide arbeidsgiverperioden har ikke fått tilslutning i Stortinget.
Det redegjøres for gjeldende rett som innebærer at det ytes sykepenger fra trygden som hovedregel fra 17. sykepengedag og deretter i en periode på inntil 248 dager. Arbeidstakere har rett til sykepenger fra arbeidsgiver de første 16 dagene.
Det redegjøres for ordningene med at det i stedet for sykepenger kan ytes reisetilskott fra trygden, og med at arbeidstakere som lider av en langvarig eller kronisk sykdom eller med sykdom som medfører risiko for gjentatte sykefravær, etter vedtak av trygdekontoret kan unntas fra bestemmelsene om arbeidsgiveransvar. Videre redegjøres det for ordningen med at arbeidsgivere som har få ansatte, mot særskilt avgift delvis kan forsikre sitt ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden.
Departementet foreslår en utvidelse av unntaksordningen for langvarig og kronisk syke arbeidstakere som har risiko for særlig stort sykefravær, for derved å unngå negative følger av utvidelsen av arbeidsgiverperioden.
Departementet foreslår videre at forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte skal omfatte hele arbeidsgiverperioden på tre uker, fra og med fjerde fraværsdag. Departementet ønsker å motvirke uheldige virkninger for små og mellomstore bedrifter ved å utvide forsikringsordningen til å omfatte en videre krets av arbeidsgivere. Forsikringsordningen er selvfinansierende og en utvidelse av arbeidsgiverperioden vil derfor måtte finansieres ved en premieøkning. Premiesatsen foreslås forhøyet til 1,7 prosent av lønnsutgiftene.
Når arbeidsgiverperioden foreslås utvidet til tre uker, må maksimaltiden for sykepenger fra trygden reduseres tilsvarende slik at den settes ned til 245 dager/49 uker. Arbeidstakeren vil da fortsatt være sikret sykepenger i til sammen 52 uker.
Forslaget om tre ukers arbeidsgiverperiode fører til at arbeidsgiverne får et utvidet ansvar også for feriepenger. Trygdens ansvar for feriepenger foreslås derfor redusert til ni uker.
Det foreslås at ordlyden i bestemmelsen om yrkesskade endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden.
Folketrygdloven § 10-8 regulerer vilkårene for rett til rehabiliteringspenger som inntrer etter utløpet av sykepengeperioden. Det uttales at i forbindelse med at arbeidsgiverperioden ble utvidet fra 1. april 1998, skulle antall sykepengedager i § 10-8 ha blitt endret, men at dette ved en feiltakelse ble utelatt. Det framholdes at som følge av utvidelsen av arbeidsgiverperioden må antall sykepengedager i § 10-8 tredje ledd endres til 245 for arbeidstakere. Andre medlemmer kan ha rett til sykepenger i 250 eller 260 dager. Det foreslås at dette tilføyes i § 10-8.
Utvidelsen av arbeidsgiverperioden foreslås gjennomført fra 1. april 1999. Med uendret sykefravær vil utvidelsen av arbeidsgiverperioden føre til en innsparing for staten på om lag 1 050 mill. kroner på helårsbasis. Kommunesektoren vil få merutgifter på om lag 290 mill. kroner på helårsbasis. En utvidet arbeidsgiverperiode vil bety en viss administrativ avlastning for trygdeetaten, mens utvidelsen av forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte vil kunne føre til en viss administrativ merbelastning for etaten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Løvlien, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, viser til at arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen etter budsjettavtalen ikke blir endret, og fremmer følgende forslag:
«I.
I folketrygdloven gjøres følgende endringer:
§ 8-33 første ledd skal lyde:
Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har utbetalt til en arbeidstaker etter § 8-17. Feriepenger ytes bare for de første 48 sykepengedagene i opptjeningsåret, se ferieloven § 10 nr. 4.
§ 10-8 tredje ledd bokstav a og b skal lyde:
a) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 248, 250 eller 260 sykepengedager i løpet av de siste tre årene (§ 8-12), og fortsatt er arbeidsufør,
b) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 248, 250 eller 260 sykepengedager i løpet av de siste tre årene (§ 8-12), og igjen blir arbeidsufør mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet seg rett til sykepenger på nytt,
II.
I lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie skal § 10 nr. 4 andre ledd bokstav a lyde:
sykepenger utbetalt av folketrygden for inntil 48 dager hvert opptjeningsår, jf. folketrygdloven § 8-33. I tillegg betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene om arbeidsgiverperioden etter folketrygdloven § 8-20 eller av omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10 dager etter folketrygdloven § 9-8 , jf. § 9-9. Trygden betaler også feriepenger for inntil 12 uker (60 sykepengedager) av opplæringspenger og pleiepenger ved barns sykdom etter folketrygdloven § 9-17.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdal, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og øyangen, slutter seg til intensjonen i Regjeringens forslag om å utvide arbeidsgiverperioden. Disse medlemmer har merket seg departementets vurdering om at arbeidsmiljøtiltak og bedre kontakt og oppfølging av den sykemeldte vil kunne forhindre langvarig fravær og utstøting av arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer slutter seg til vurderingen om at en utvidelse av arbeidsgiverperioden vil bidra til å motivere og tydeliggjøre bedriftens ansvar med hensyn til å sette i verk arbeidsmiljøtiltak og til å følge opp den sykemeldte.
Disse medlemmer støtter forslaget om at unntaksordningen for langvarige og kronisk syke videreføres og skal gjelde for hele den foreslåtte arbeidsgiverperioden, og at forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte skal omfatte hele arbeidsgiverperioden.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I.
I folketrygdloven gjøres det følgende endringer:
§ 8-12 første og andre ledd skal lyde:
Når en arbeidstaker har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 247 dager i de siste tre årene, opphører retten til sykepenger fra trygden. Når andre medlemmer har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 250 dager i de siste tre årene, opphører retten til sykepenger fra trygden. Dersom trygden yter sykepenger i de første 17 kalenderdagene eller to ukene, ytes det sykepenger i opptil 260 dager.
Et medlem som har vært helt arbeidsfør i 26 uker etter at vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden, får igjen rett til sykepenger fra trygden i 247, 250 eller 260 sykepengedager. Ved vurderingen av om medlemmet har vært helt arbeidsfør, ses det bort fra perioder da vedkommende har mottatt sykepenger i arbeidsgiverperioden eller fra forsikringen for selvstendig næringsdrivende og frilansere for de første 14 dagene.
§ 8-14 andre ledd skal lyde:
Til en arbeidstaker ytes reisetilskottet tidligst fra og med 18. dag etter at arbeidsuførheten oppstod. Ellers ytes reisetilskottet tidligst fra og med 15. dag.
§ 8-17 første ledd bokstav b skal lyde:
når arbeidstakeren har rett til sykepenger i de første 17 kalenderdager av sykefraværet, men arbeidsgiveren ikke er forpliktet til å yte sykepenger etter § 8-18,
§ 8-19 første ledd skal lyde:
Arbeidsgiveren skal betale sykepenger i et tidsrom på opptil 17 kalenderdager (arbeidsgiverperioden).
§ 8-19 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Når det er gått mindre enn 17 kalenderdager siden forrige sykefravær, skal et nytt sykefravær regnes med i samme arbeidsgiverperiode
Når arbeidstakeren har vært i arbeid sammenhengende i 17 kalenderdager etter et sykefravær, plikter arbeidsgiveren igjen å betale sykepenger for et tidsrom på opptil 17 kalenderdager (en ny arbeidsgiverperiode).
§ 8-21 første ledd skal lyde:
En arbeidsgiver kan forsikre seg mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden når de samlede lønnsutbetalingene i det foregående året ikke overstiger 40 ganger grunnbeløpet.
§ 8-24 fjerde ledd skal lyde:
Egenmelding kan nyttes for opptil tre kalenderdager om gangen. Ved nytt sykefravær innen 17 kalenderdager regnes tidligere fraværsdager uten legeerklæring med.
§ 8-33 første ledd skal lyde:
Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har utbetalt til en arbeidstaker etter § 8-17. Feriepenger ytes bare for de første 47 sykepengedagene i opptjeningsåret, se ferieloven § 10 nr. 4.
§ 8-55 bokstav f skal lyde:
Sykepenger fra trygden ytes i opptil 247, 250 eller 260 dager uten hensyn til bestemmelsene i § 8-12.
§ 10-8 tredje ledd bokstav a og b skal lyde:
a) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 247, 250 eller 260 sykepengedager i løpet av de siste tre årene (§ 8-12), og fortsatt er arbeidsufør,
b) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 247, 250 eller 260 sykepengedager i løpet av de siste tre årene (§ 8-12), og igjen blir arbeidsufør mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet seg rett til sykepenger på nytt,
II.
I lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie skal § 10 nr. 4 andre ledd bokstav a lyde:
sykepenger utbetalt av folketrygden for inntil 47 dager hvert opptjeningsår, jf. folketrygdloven § 8-33. I tillegg betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene om arbeidsgiverperioden etter folketrygdloven § 8-20 eller av omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10 dager etter folketrygdloven § 9-8 , jf. § 9-9. Trygden betaler også feriepenger for inntil 12 uker (60 sykepengedager) av opplæringspenger og pleiepenger ved barns sykdom etter folketrygdloven § 9-17.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til de forhandlinger som er gjennomført med regjeringspartiene, og er glad for det budsjettforliket som er oppnådd slik at det ikke er aktuelt å utvide arbeidsgiverperioden utover de 16 dager som er gjeldende per i dag. Disse medlemmer finner det likevel nødvendig å nevne at disse partiers primære standpunkt ved den forrige utvidelsen av arbeidsgiverperioden, var at man ikke ønsket en utvidelse fra 14 til 16 dager. Disse medlemmer vil derfor gå imot Regjeringens forslag om en ny utvidelse av arbeidsgiverperioden for sykepenger.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres alternative budsjettforslag og Høyres merknader i Budsjett-innst. S. I (1998-99). Høyre støtter ikke forslaget om å utvide arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen til 3 uker.
Disse medlemmer viser til at arbeidsgiverne har hatt ansvaret for de to første ukene av sykelønnen i perioden siden 1978. Utviklingen viser at dette ikke har hatt nevneverdig effekt på sykefraværet. Det er en reell fare for at utvidet arbeidsgiveransvar vil ramme personer med høyt sykefravær. Jo dyrere det er å ha personer med høyt sykefravær ansatt, jo mer vil arbeidsgivere kvie seg for å ansette slike personer.
Disse medlemmer viser til at sykelønnsordningen er den eneste sosiale ytelsen uten noen form for egenandel. Erfaringer fra Sverige viser at innføring av en slik egenandel gir redusert sykefravær og lavere offentlige utgifter. Høyre vil innføre en ordning der man får 50 pst. lønn de tre første dagene av fraværet, dvs. i egenmeldingsperioden. Deretter gis det 90 pst. av full lønn. Det innføres ikke egenandel for fravær under barns sykdom.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil uttrykke tilfredshet med at budsjettforliket medfører at en utvidelse av arbeidsgiverperioden ikke finner sted. Økningen i sykefraværet skyldes i det alt vesentlige en økning av langtidsfraværet, og der bare en liten andel av arbeidstakerne står for den største andelen av fraværet. Dette viser at man som ledd i få ned sykefraværet, må sette inn målrettede tiltak rettet inn mot gruppen av langtidssykmeldte, mens en utvidelse av arbeidsgiverperioden i verste fall bare vil øke utstøtningsmekanismene, betinget av den økte økonomiske belastningen de ulike arbeidsgiverne påføres, noe som i sin tur kan medføre at de reserverer seg mot å ansette personer som forventes å ha et høyere sykefravær enn den gjennomsnittlige arbeidstaker. Sett i forhold til arbeidslinjen, der det er et mål å sysselsette også personer med redusert arbeidsevne, vil dermed en utvidelse av arbeidsgiverperioden kunne komme i konflikt med en slik målsetning.
Det bør være et mål å oppnå bedre samspill mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og behandlings- og trygdeapparatet, eksempelvis via støtteordninger som tilrettelegger for at personer med redusert arbeidsevne likevel kan forbli i et arbeidsforhold. En utvidelse av arbeidsgiverperioden virker i motsatt retning; idet ansvaret for oppfølgingen overlates til arbeidsgiver, som i tillegg får økte økonomiske belastninger.