Norges Rederiforbunds uttalelse til statsbudsjettet for 1999 – Finansdepartementets merknader til endringer i skatteordninger for rederier

Det vises til finanskomiteens brev av 21. oktober 1998. I det følgende fremlegges Finansdepartementets merknader til Norges Rederiforbunds uttalelse av 20. oktober 1998 til statsbudsjettet for 1999.

1. Innledning

Da Stortinget traff de endelige lovvedtakene om å innføre et særskilt skattesystem for rederiselskaper, ble det uttrykkelig påpekt at det kunne bli behov for å følge opp med utfyllende bestemmelser og korrigering i tråd med formålet i Stortingets vedtak, jf Innst O nr 37 (1996-97) s 6. De forslagene til innstramming av reglene som ble fremmet i Ot prp nr 1 (1998-99) skal sikre at formålene bak regelverket blir ivaretatt. Det ble samtidig gitt uttrykk for at en ønsket å opprettholde utgangspunktet om at de særlige rederibeskatningsreglene skatten gi norsk rederivirksomhet internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår. I Nasjonal­budsjettet 1999, jf avsnitt 4.2.5, ble det forutsatt at også med de framlagte forslag til endringer ville rederbeskatningsordningen være fordelaktig sammenlignet med beskatning etter ordinære regler.

Rederiforbundet skriver at de forslagene som fremmes i Ot prp nr 1 (1998-99) på de fleste punktene er de samme som ble fremmet i Ot prp nr 11 (1996-97) og som ble avvist av Stortinget i Innst O nr 37 (1996-97). Det hevdes derfor at forslagene ikke har forankring i Stortingets premisser for å rette opp utilsiktede skjevvirkninger. Disse påstandene vil bli kommentert i tilknytning til de enkelte punktene i Rederiforbundets brev.

Rederiforbundet hevder at enkelte rederier vil få en betydelig høyere beskatning innenfor rederiskatteordningen enn de ville fått etter de ordinære reglene, og at rederiskatteordningen således ikke lenger er konkurransedyktig og vil være i strid med formålet for Stortingets vedtak. Rederiforbundet hevder videre at uttalelsen i Nasjonal­budsjettet for 1999 om at «forslagene antas ikke å innebære noen alvorlig svekkelse av konkurransesituasjonen for norske rederier», er åpenbart uriktig og må skyldes at man ikke var klar over de betydelige negative konsekvenser av forslagene. Sistnevnte generelle påstander må knytte seg til en vurdering av de samlede endrings­forslagene i Ot prp nr 1 (1998-99). Isolert sett kan imidlertid de enkelte skatteforslagene ikke begrunne disse påstandene. Rederiforbundets konklusjoner bygger på anslag framlagt i brev av 26. oktober 1998 om hvordan de enkelte forslag slår ut. Det vises i denne forbindelse til departementets merknader om provenyvirkningene, jf avsnitt 2. For øvrig vises til merknadene nedenfor til de enkelte punktene i Rederiforbundets brev.

Departementet gjør videre oppmerksom på at det vurderes enkelte andre endringer i det særskilte rederiskattesystemet på bakgrunn av henvendelser fra Norges Rederiforbund og Sentralskattekontoret for storbedrifter. En tar sikte på å sende ut eventuelle forslag til endringer på høring i løpet av året. De endringene som vurderes er imidlertid i betydelig utstrekning presiseringer av gjeldende rett, selv om enkelte av de forslagene som vurderes også vil kunne avhjelpe mulige utilsiktede utslag av systemet. Norges Rederiforbund har i en henvendelse også foreslått enkelte lempninger i regelverket. Disse endringene er derfor ikke aktuelle alternativer til de innstramminger i rederibeskatningen Regjeringen ønsker å gjennomføre i forbindelse med statsbudsjettet for 1999.

2. Rederiforbundet og departementets provenyanslag

I Rederiforbundets brev til finanskomiteen av 20. oktober 1998 hevdes det at den reelle innstrammingen av forslagene til endringer i de særskilte rederiskattereglene er vesentlig høyere enn anslaget på 120 mill. kroner i Nasjonalbudsjettet 1999.

I brev av 23. oktober 1998 til Rederiforbundet ba Finansdepartementet om en nærmere dokumentasjon av beregningene. Rederiforbundet besvarte henvendelsen i brev av 26. oktober.

Om datagrunnlaget for beregningene skriver Rederiforbundet:

«Utgangspunktet for Rederiforbundets anslag er beregninger foretatt i et bredt og representativt utvalg rederier. Beregningene baserer seg på skatteregnskapene for 1997, hvor forslagene som fremmes i forbindelse med Statsbudsjettet for 1999 er tatt hensyn til. Det tallgrunnlaget som på denne måten fremkommer er grosset opp etter forholdet mellom tonnasjen i de rederier det er foretatt beregninger for og den tonnasjen som totalt beskattes innenfor rederiskatteordningen. Tonnasjen i de rederier det er foretatt beregninger for utgjør over halvparten av totaltonnasjen.»

Rederiforbundets anslår på dette grunnlaget at forslagene kan gi en skatteøkning på 830 mill. kroner på årsbasis, fordelt med 260 mill. kroner i økt skatt på finansresultatet, 60 mill. kroner i økt tonnasjeskatt og 510 mill. kroner i økt skatt på utbytte. Disse tallene er de samme som framkom i en artikkel i Aftenposten fredag 23. oktober 1998.

Rederiforbundets brev av 26. oktober inneholder ingen dokumentasjon av beregningene, og departementet kan derfor kun gi generelle kommentarer til rederiforbundets provenyanslag.

Rederiforbundets beregninger er basert på skatte­regnskapene for 1997 for et utvalg rederier som tilsvarer halvparten av totaltonnasjen. Det er usikkert om Rederiforbundets utvalg er representativt eller ikke mht. skattemessige variabler og de variabler som bestemmer lønnsomheten i rederiene. Tall fra ligningen for 1997 som ble lagt fram mandag 2. november 1998 av Sentralskattekontoret for storbedrifter viser at utlignet tonnasjeskatt for inntektsåret 1997 var 43,7 mill. kroner. Rederiforbundet bygger som nevnt sitt anslag på 1997-tall for de utvalgte rederiene, og deres anslag på økt tonnasjeskatt på 60 mill. kroner ved den foreslåtte doblingen fom. 1998 er i underkant av 35 pst. høyere enn faktisk utlignet tonnasjeskatt for inntektsåret 1997. Det at Rederiforbundets anslag for tonnasjeskatt er så vidt mye høyere enn faktisk tonnasjeskatt for 1997 tyder på at utvalget ikke er representativt mht. anslagene for tonnasjeskatt. Dette er en indikasjon på at utvalget heller ikke er representativt ift. konsekvensene av de øvrige forslagene.

Departementet har i Nasjonalbudsjettet 1999 lagt til grunn en provenyøkning fra rederiene i 1999 på 120 mill. kroner påløpt og 70 mill. kroner i bokført verdi, som følge av forslagene til innstramming i de særskilte skattereglene for rederier.

Av økningen i bokført proveny skyldes om lag 50 mill. kroner doblingen av tonnasjeavgiften fom. inntektsåret 1998. Bokført tonnasjeavgift i 1998, utlignet på virksomheten i inntektsåret 1997, var til sammenligning 43,7 mill. kroner som nevnt ovenfor.

Det er videre fom. regnskapsåret 1998 foreslått at ubeskattet kapital skal anses tatt til utbytte først. Det er lagt til grunn at dette vil øke det bokførte provenyet med 20 mill. kroner i 1999. Anslaget er svært usikkert, særlig fordi det avhenger av hvor store utbytter eierne velger å ta ut i 1999. En sannsynlig virkning av forslaget er at utbyttene skyves ut i tid, slik at de faller de nærmeste årene. Departementet har følgelig lagt til grunn at de samlede utbyttene i 1999 vil bli vesentlig lavere enn i 1998, bl.a. som følge av den foreslåtte endringen i skattereglene.

Det samlede regnskapsmessige overskuddet for aksjeselskaper i ordningen, inkl. underliggende selskaper, var 5,9 mrd. kroner i inntektsåret 1997. For skipsaksjeselskaper under den særskilte skatteordningen var skattepliktig utbytte utbetalt i 1998 knapt 138 mill. kroner, og den tilhørende skatten drøyt 38 mill. kroner. Departementets anslag innebærer derfor at skattepliktig utbytte øker med om lag 50 pst. fra 1998 til 1999.

Om skatteskjerpelsen på utbytte skriver Rederiforbundet:

«Når det gjelder anslaget for speilvendingen av utbytteskatten, finner Rederiforbundet grunn til å peke på at den fremkommer som en følge av at de rederiene det gjelder har betydelige midler som allerede er beskattet.

(…)

I den utstrekning de utdelte midlene allerede er beskattet må utgangspunktet i tråd med dette være at de ikke skal beskattes en gang til. På den annen side må det være klart at utbytte som ikke tidligere er beskattet må tas til beskatning på tidspunktet for utdelingen. Dette følger av Stortingets intensjoner ved innføringen av den særskilte rederiskatteordningen.»

Ordningen er basert på at det skal betales skatt på utdelt utbytte av ubeskattet inntekt, istedenfor at det betales skatt på løpende overskudd. Forslaget i Ot prp nr 1 (1998-99) innebærer ingen endring av dette prinsippet, men kun at utdelt utbytte skal anses tatt fra ubeskattet inntekt først, og ikke fra allerede beskattet inntekt som etter gjeldende regler.

Departementet antar Rederiforbundets anslag på økt skatt på utbytte er basert på et utbyttenivå der utbyttet kan tas av skattlagt kapital og dermed unngås skatt også ved uttak fra selskapet. Det er eksempler på at noen selskaper har delt ut relativt høyt utbytte fra beskattet kapital i 1998, bl.a. ved å sette ned aksjekapitalen med tilbakebetaling til aksjonærene, jf. for eksempel omtale i Økonomisk Rapport nr. 19 i år. Det skattepliktige utbyttet for inntektsåret 1997, jf. ovenfor, illustrerer at tilbøyligheten til å ta ut skattepliktig utbytte er lav, regnet i forhold til det regnskapsmessige overskuddet. Rederiforbundets anslag på skatteøkningen på utbytte tilsvarer, med 29 pst. skatt på alminnelig inntekt, et økt skattbart utbytte på knapt 1,8 mrd. kroner i 1999. Sett i forhold til utdelt skattepliktig utbytte på 137 mill. kroner for 1997, synes Rederiforbundets anslag for skattbart utbytte i 1999 å være urealistisk høyt.

Rederiforbundets provenyanslag for omlegging av utbyttebeskatningen synes å forutsette en uendret utbytteadferd. En uendret utbytteadferd framstår som lite sannsynlig. Skattelempningen i det nye skattesy­stemet for rederiselskaper bygger nettopp på den forutsetningen at opptjent inntekt skal holdes tilbake i rederiselskapet. Skattelettelsen vil være større jo lengre tid det går før opptjent inntekt deles ut som utbytte. Departementet antar derfor at rederiene vil innrette seg slik at en i minst mulig grad vil dele ut utbytte når dette utløser beskatning.

Forslaget gir en viss innstramming, men ikke i den størrelsesorden Rederiforbundet hevder. Som omtalt ovenfor kan det i Rederiforbundets beregninger virke som om de har lagt til grunn at forslaget innebærer at det innføres en skatt på 29 pst på utbytte utdelt av allerede skattlagt inntekt, og at rederiene ikke vil endre sin utbytteatferd som følge av forslagene. Begge antakelser er misvisende, og vil bidra til å overvurdere provenykonsekvensene vesentlig.

Forslaget innebærer ikke at det innføres skatt på allerede beskattet kapital, men at tidsprofilen for beskatning av ubeskattet utbytte endres. Dette kan illustreres med et eksempel. Hvis det antas at et selskap planlegger å dele ut 200 mill. kroner i årlig utbytte over en tiårsperiode, og at selskapet har en samlet beskattet inntekt på 400 mill. kroner, vil den årlige skattebelastningen være som i tabellen nedenfor. Etter gjeldende regler vil utbytte i de to første årene tas fra den beskattede inntekten, mens de neste åtte årenes utbytte tas fra ubeskattet inntekt som følgelig ilegges skatt. Når dette prinsippet speilvendes, vil utbytte i de åtte første årene tas fra ubeskattet inntekt, og dermed skattlegges, mens de to siste årene tas fra beskattet inntekt.

1) Det legges til grunn at skatten på alminnelig inntekt er 29 pst.

2) Det legges til grunn en diskonteringsrente etter skatt på 5 pst.

3) Skatteskjerpelsen på 35 mill. kroner i nåverdi tilsvarer en skatteøkning på om lag 4,5 mill. kroner pr. år når denne beregnes som en årlig annuitet.

I år 1 og 2 øker den betalbare skatten på utbytte med 58 mill. kroner. På den annen side reduseres skatten i år 9 og 10 tilsvarende. Den innbetalte skatten regnet i løpende kroner vil dermed være den samme både etter gjeldende regler og etter forslaget. Forslaget innebærer imidlertid en viss innstramming fordi rederne må begynne å betale skatt på utbytte i år 1, istedenfor i år 3. Når skatteendringene regnes i nåverdi er skatteøkningen over tiårsperioden på 35 mill. kroner. Dette tilsvarer en årlig skatteøkning i hvert av de ti årene på om lag 4,5 mill. kroner, dvs. vesentlig lavere enn virkningen på økningen i betalbar skatt det første året på 58 mill. kroner. Når forslaget i dette eksemplet innebærer en årlig skatteskjerpelse på drøyt 2 pst. av et årlig utbytte på 200 mill. kroner, er det vanskelig å se hvordan Rederiforbundet kan ha kommet frem til at forslaget om speilvending innebærer en samlet skatteskjerpelse på over 500 mill. kroner pr. år. Skulle en slik skjerpelse vært mulig måtte en forutsatt at rederiene i årene framover årlig tok ut drøyt 1,7 mrd. kroner i utbytte, samt at de hadde tilstrekkelig ubeskattet egenkapital til å opprettholde en slik utbyttepolitikk over mange år. Etter departementets oppfatning er dette ikke realistiske forutsetninger.

Eksemplet over baserer seg på at selskapet ikke endrer utbytteprofilen når reglene endres. Skattebelastningen kan imidlertid reduseres ved å utsette utbetalingen av utbytte. Den reelle skatteskjerpelsen som ligger i forslaget om endringer i beskatningen av utbytte er derfor lavere enn eksemplet indikerer.

Den påløpte provenyøkningen i 1999 på 120 mill. kroner i departementets anslag er regnet i forhold til gjeldende 1998-regler. Økt tonnasjeskatt betalt i 1999 og økt utbytte utbetalt i 1999, til sammen 70 mill. kroner, er dermed regnet som en endring i påløpt proveny i 1999. Den resterende økningen i påløpt provenyendring er antatt å komme fra de øvrige innstrammingsforslagene.

Det foreslås bl.a. innstramminger i skattleggingen av finansinntekter. Dette gjelder retten til å fradra gjeldsrenter og reduksjon i høyeste egenkapitalandel for skatteformål. Som referert i Rederiforbundets brev av 20.oktober 1998 var gjennomsnittlig egenkapital i aksjeselskaper i utenriks sjøfart 41,7 pst. i 1996. Når den høyeste tillatte egenkapitalandelen for skatteformål foreslås redusert fra 70 pst. til 50 pst. er det på grunnlag av egenkapitalen iht. Statistisk sentralbyrås regnskapsstatistikk grunn til å tro at et begrenset antall foretak vil bli påvirket. Maksimal tillatt egenkapitalandel for skatteformål vil fremdeles ligge over det som var gjennomsnittet i 1996.

Forslagene for maksimal egenkapital for skatteformål og for fradragsretten for gjeldsrenter kan vurders i lys av det provenytall for inntektsåret 1997. Tillegg i netto finansinntekt som følge av høy egenkapital medførte for aksjeselskaper en skatt på om lag 40 mill. kroner i 1997. Den øvrige netto finansinntekten for de aksjeselskapene der den var positiv, var om lag 180 mill. kroner for inntektsåret 1997. Skatten på denne positive netto finansinntekten var knapt 51 mill. kroner. Samlet skatt på nettofinansinntekter var derfor om lag 91 mill. kroner for inntektsåret 1997. Rederiforbundets anslag på økt skatt på netto finansresultat er til sammenligning 260 mill. kroner.

Brevet fra Rederiforbundet av 26. oktober 1998 gir ikke grunnlag for å kommentere Rederiforbundets beregninger for økt skatt på finansresultatet nærmere, bortsett fra at også dette anslaget vil være påvirket av en eventuell skjevhet i Rederiforbundets utvalg. Videre vil departementet peke på at innstrammingen vil avhenge av hvordan rederiene tilpasser seg til en eventuell endring av reglene.

Rederiforbundets beregninger for økt skatt på finansinntekt kan også tyde på at rederiene har hatt store skattefrie finansinntekter, noe som er i strid med forutsetningene da det nye skattesystemet ble vedtatt. Departementets forslag er ikke utformet med sikte på å trekke inn et bestemt beløp i skatteproveny fra rederiene. Formålet med forslagene er at regelverket skal gi en effektiv beskatning av finansinntekter, herunder også at utgifter som har tilknytning til inntekt som ikke skal beskattes før ved utdeling av utbytte, ikke skal komme til fradrag i inntekt som beskattes løpende.

3. Rederiforbundets brev punkt 2.2: Innstramming i fradragsretten for gjeldsrenter

Selskaper innenfor den særskilte skatteordningen for rederiselskaper er i hovedregelen fritatt fra løpende inntektsbeskatning. Dette fritaket gjelder likevel ikke finansielle inntekter, som skal beskattes løpende som alminnelig inntekt. Tilsvarende er alle finansielle utgifter fradragsberettiget.

Etter gjeldende rett kan alle gjeldsrenter føres til fradrag i de finansielle inntektene. Symmetrihensyn tilsier imidlertid at utgifter bare bør gi rett til fradrag i den grad tilsvarende inntekter er skattepliktige. Det bør derfor ikke gis fradragsrett for renter på gjeld som er etablert for å finansiere skip og andre eiendeler som ikke gir skattepliktige inntekter. Det er for praktiske formål ikke mulig å tilordne gjelden til ulike aktivaposter. Departementets forslag i Ot prp nr 1 (1998-99) innebærer at gjelden tilordnes finansaktiva og andre aktiva med deres relative forhold i balansen. Dette forslaget vil medføre at rederienes reelle, netto finansinntekter i større grad bringes fram til beskatning, mens inntekter og utgifter som knytter seg til drift av skip ikke beskattes løpende.

Rederiforbundet hevder i sitt brev at det ikke er noe formål med den særskilte skatteordningen at finansinntekter av normal størrelse skal være gjenstand for beskatning, og at rederiene derfor bør ha fradragsrett for alle gjeldsrenter, herunder også renter på gjeld som ikke bidrar til å generere skattepliktige finansinntekter. Departementet legger til grunn at meningen med ordningen bare har vært å skjerme inntekter fra selve skipsfartsvirksomheten fra beskatning, og at reelle finansielle inntekter skal beskattes fullt ut. Dette tilsier at fradragsretten for gjeldsrenter bør begrenses som foreslått. Departementet vil påpeke at utvidet fradragsrett for alle gjeldsrenter uansett er en lite velegnet metode for å unnta finansielle inntekter av normal størrelse fra beskatning. Dette skyldes at omfanget av gjeldsrenter kan variere sterkt fra selskap til selskap, slik at selskap med mye gjeld kan oppnå skattefritak for finansinntekter langt ut over det som kan betegnes som finansinntekter av normal størrelse.

Rederiforbundet hevder videre at forslaget om å begrense fradragsretten for gjeldsrenter vil favorisere rederier med stor andel av aktiva plassert i finansielle aktiva, framfor rederier som overveiende eier skip. Dersom selskap innenfor ordningen har mer finansielle midler enn hva som er naturlig ut fra skipsfartsvirksomheten i selskapet, kan imidlertid dette etter omstendighetene anses å stride mot kravet om at selskaper innenfor ordningen bare har adgang til å drive skipsfartsvirksomhet (inklusiv den finansforvaltning som naturlig kan begrunnes som ledd i en slik virksomhet). Selskapet må i tilfelle tre ut av ordningen.

4. Rederiforbundets brev punkt 2.3: Økt beskatning ved høy egenkapital

Rederibeskatningen innebærer at det i utgangspunktet er lønnsomt at mest mulig av kapitalen i selskapet framstår som egenkapital, siden avkastningen av denne er unntatt fra løpende beskatning. Kravet om at en for skatteformål må ha et minste gjeldsrentefradrag for selskaper innenfor den særskilte skatteordningen har følgelig til formål å forhindre at selskaper innenfor ordningen tilordnes egenkapital som uten de særskilte skattereglene ville vært tilordnet selskaper utenfor ordningen. Regelen bidrar dermed til å begrense hvor stor andel av kapitalavkastningen i selskapet som unntas fra ordinær beskatning, og hindrer at egenkapitalandelen blir svært høy av rent skattemotiverte årsaker. Siktemålet med de særskilte skatte­reglene er ikke å bidra til å øke egenkapitalen i næringen, men unnta en naturlig egenkapitalandel fra løpende beskatning.

Forslaget i Ot prp nr 1 (1998-99) innebærer at den andelen av kapitalen som faktisk unntas fra løpende beskatning blir redusert, og mer i samsvar med den egenkapitaldekningen som ville vært naturlig i næringen hvis en ikke hadde særskilte skatteregler. Hvorvidt gjelden er rentebærende eller ikke er i denne sammenheng mindre relevant, da det kun er avkastningen av egenkapitalen i selskapet som skal unntas fra løpende beskatning.

Forslaget om å begrense fradragsretten for gjeldsrenter i selskap innenfor ordningen, kan gi økte motiver til å egenkapitalfinansiere selskap innenfor ordningen, mens den nødvendige opplåning skjer i selskap utenfor ordningen. Dette må anses som utilsiktede skjevvirkninger av ordningen. Hensynet til å forhindre slike tilpasninger må derfor tillegges større vekt enn tidligere.

I sitt brev peker Rederiforbundet på at eventuelle rederiselskap med lav gjeldsgrad må øke den faktiske gjeldsgraden dersom forslaget vedtas, med den følge at finanskapitalens andel av totalkapitalen vil tilta. Rederiforbundet viser til at når Regjeringen samtidig foreslår å øke beskatningen av finansresultatet ved å begrense fradragsretten for gjeldsrenter, vil forslagene samlet sett få en dobbel skatteskjerpende effekt. Til dette kan det anføres at etter departementets forslag kan en økning av finanskapitalens andel av totalkapitalen gi rett til fradrag for en større andel av de faktiske gjeldsrentene i selskapet. Departementet kan derfor ikke se at det vil oppstå en slik dobbel skatteskjerpende effekt som Rederiforbundet hevder. For øvrig dreier det seg ikke om noe ordinær pålegg om høyere gjeldsgrad, men forslag til en regel om at en viss beskatning inntrer når gjeldsgraden er lavere en angitt andel.

5. Rederiforbundets brev punkt 2.4: Innføring av skatteplikt for valutagevinster

Regjeringen foreslo i Ot prp nr 1 (1998-99) at valutagevinster og -tap skal medtas ved beregningen av netto skattepliktig finansinntekt. Rederiforbundet går imot Regjeringens forslag på bakgrunn av to forhold:

• 1. Rederiselskaper er mer eksponert for svingninger i valutakursene enn andre selskaper

• 2. Valutaelementet er i stor grad knyttet til driften av skipet, og bør følge samme regler som driftsinntekter og driftsutgifter

At rederiselskaper er mer eksponert for svingninger i valutakursen enn andre selskaper kan vanskelig sies å være noe argument for en særskilt skattemessig behandling av valutagevinster og -tap. Mange andre selskaper enn rederiselskaper har en stor del av sine kontantstrømmer i utenlandsk valuta, uten at valutagevinster og -tap av den grunn er underlagt noen særlig skattemessig behandling. Eksempelvis gjelder dette norske bedrifter som produserer for eksport. For øvrig finnes det en rekke finansielle instrumenter for å sikre seg mot valutasvingninger.

Når det gjelder argumentet om at valutaelementet i stor grad er knyttet til driften av skipet, og derfor bør følge samme regler som driftsinntekter og -utgifter, kan det bemerkes at en valutagevinst eller et valutatap etter alminnelige regler ikke foreligger alene ved at en driftsinntekt innvinnes eller en driftsutgift pådras i utenlandsk valuta. Bare endringer i valutakurs etter at en inntekt er innvunnet eller en utgift pådratt, regnes som en valutagevinst eller et valutatap. I realiteten dreier det seg da om en valutagevinst eller et valutatap på en fordring, og en slik inntekt/utgift er det mest nærliggende å karakterisere som en finansinntekt/finansutgift. Det riktige må da være at denne gevinsten/tapet inngår ved beregning av netto skattepliktig finansinntekt.

6. Rederiforbundets brev punkt 2.6: Speilvending av reglene for uttak av beskattet inntekt

6.1 Speilvending av regelen om at utdelinger fra selskapet først skal anses tatt fra beskattet inntekt

Etter gjeldende regler skal utdelinger fra selskap innenfor ordningen først anses tatt fra selskapets konto for beskattet inntekt, og deretter fra selskapets ubeskattede inntekt, jf skatteloven § 51 A-6 nr 4 tredje punktum. I Ot prp nr 1 (1998-99) foreslår departementet å speilvende regelen i § 51 A-6 nr 4 tredje punktum, slik at utdelinger fra selskapet først skal anses tatt fra selskapets ubeskattede inntekt.

Rederiforbundet anfører i brevet to innvendinger mot departementets forslag.

For det første uttrykker Rederiforbundet overraskelse over at departementet i Ot prp nr 1 (1998-99) konkluderer med at «ligningstekniske problemer ikke vil være til hinder for en speilvending av prinsippet i skatteloven § 51 A-6 nr 4 tredje punktum».

Til dette bemerkes at speilvending av prinsippet i skatteloven § 51 A-6 nr 4 tredje punktum forutsetter at den ubeskattede inntekten i selskapet kan beregnes ved utløpet av hvert inntektsår. I proposisjonen har departementet gitt anvisning på to ulike metoder for å beregne den ubeskattede inntekter. For det første er det gitt anvisning på en indirekte metode. Den ubeskattede inntekter beregnes da i prinsippet som differansen mellom selskapets regnskapsmessig egenkapital, med tilbakeføring av utsatt skatt, og selskapets beskattede inntekt slik denne framkommer ved videreføring av konto for beskattet kapital i selskapet. Som et alternativ til dette er det gitt anvisning på en direkte metode for beregning av selskapets ubeskattede inntekt. Denne metoden forutsetter at selskap innenfor ordningen pålegges å levere et fullt skatteregnskap etter de ordinære skatteregler. Den ubeskattede inntekt for det enkelte inntektsår vil da utgjøre differansen mellom inntekt som etter de alminnelige skatteregler «skulle ha vært skattlagt» og inntekt som faktisk er skattlagt etter de særlige rederibeskatningsreglene.

Departementets konklusjon vedrørende den ligningstekniske gjennomføring av en speilvending som nevnt, er primært avgitt under henvisning til den indirekte metode som beskrevet i proposisjonen. De størrelser som etter denne metoden er nødvendige for å beregne den ubeskattede inntekt, kan i stor utstrekning hentes direkte fra ligningsoppgavene. Dette gjelder regnskapsmessig egenkapital, utsatt skatt/skattefordel og saldo på konto for beskattet inntekt. Det vil imidlertid bli nødvendig bl.a. å foreta en særskilt beregning av mellomsaldo for ubeskattet inntekt før årets utdelinger. På dette punkt har en således revurdert det standpunkt som ble angitt i Ot prp nr 11 (1995-96) s 36 i forhold til innføring av en indirekte beregningsmetode for ubeskattet inntekt. I motsetning til hva som ble lagt til grunn i Ot prp nr 11 (1995-96) anses ligningstekniske hensyn ikke lenger som noe avgjørende argument mot en speilvending av regelen i skatteloven § 51 A-6 nr 4 tredje punktum. Departementet antar at en indirekte beregningsmetode ikke vil være uforholdsmessig arbeidskrevende for ligningsmyndighetene. Sentralskattekontoret for storbedrifter har i en uttalelse av 15. oktober 1998 sluttet seg til denne vurderingen.

Departementet har foreløpig ikke foretatt noen nærmere eller endelig vurdering av merarbeidet for skattytere og ligningsmyndighetene knyttet til den alternative direkte beregningsmetoden. Det er imidlertid grunn til å anta at den direkte metode for beregning av ubeskattet inntekt vil være mer arbeidskrevende for ligningsmyndighetene. Rederiforbundets vurdering av behovet for nye stillingshjemler ved Sentralskattekontoret for storbedrifter antas å være basert på dette alternativet. Dette er også bekreftet i ovennevnte uttalelse av 15. oktober 1998 fra Sentralskattekontoret for storbedrifter.

For det andre peker Rederiforbundet på at en speilvending av prinsippet i skatteloven § 51 A-6 nr 4 tredje punktum, vil øke den reelle skattebelastning (for rederiene) og at det innebærer et brudd med vesentlige premisser for ordningen.

I forhold til gjeldende regler vil speilvendingen av prinsippet i skatteloven § 51 A-6 nr 4 tredje punktum innebære en framskutt inntektsføring av ubeskattet kapital ved utdelinger til eiere utenfor ordningen. Formålet med omleggingen er å redusere adgangen til å utsette beskatningen av ubeskattet inntekt knyttet til det særskilte rederiskattesystemet ved utdeling av kapital. Den reelle skattebelastning for rederiene som følge av forslaget vil imidlertid avhenge av selskapets utbyttepolitikk jf. omtalen foran i avsnitt 2. Rederiselskapene vil fortsatt være fritatt fra løpende inntektsbeskatning av skipsfartsoverskudd. I den grad kapitalen beholdes i selskapet og benyttes til skipsfartsvirksomhet, vil det ikke utløses skatteplikt.

Departementet kan ikke se at en omlegging av prinsippet i skatteloven § 51 A-6 nr 4 tredje punktum vil stride mot bærende hensyn bak det særskilte rederiskattesystemet. Det prinsipielle utgangspunkt om at utdeling av beskattet inntekt ikke skal utløse beskatning når det ikke utdeles som utbytte, ligger fast også etter innføring av de foreslåtte endringer.

6.2 Speilvending av prinsippet om at innbetalt aksjekapital, herunder overkurs, kan tilbakebetales til aksjonærene uten ytterligere beskatning

Departementet foreslår at tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital, herunder overkurs, skal utløse beskatning på selskapets hånd. Forslaget innebærer at selskapet bare skal beskattes for slike utdelinger i den grad selskapet har ubeskattet inntekt ved utløpet av inntektsåret, jf Ot prp nr 1 (1998-99) s 23. Formålet med forslaget er således å demme opp for at selskapet velger å tilbakebetale aksjekapital og overkurs til eiere utenfor ordningen, framfor å dele ut den ubeskattede inntekten. Departementet har vurdert dette som et nødvendig tiltak for å hindre omgåelse av den foreslåtte speilvending av regelen i skatteloven § 51 A-6 nr 4 tredje punktum, jf avsnitt 1.6.1.

Departementet kan ikke slutte seg til Rederiforbundets påstand om dette forslaget betyr at investorer i rederiselskaper diskrimineres i forhold til investorer i andre selskaper. Selv om en slik innstramming rammer eierne av rederiselskaper, vil investorer i rederi­selskaper innenfor rederiskatteordningen fortsatt bli skattemessig favorisert sammenlignet med investorer i andre selskaper. Muligheten til å utsette skatten på inntekt i skipsfarts­virksomhet vil være en fordel som annen virksomhet ikke har.

Departementet vil videre peke på at kapital kan overføres mellom selskaper innenfor det særskilte rederiskattesystemet som utbytte eller konsernbidrag. Slike overføringer mellom selskaper innenfor ordningen vil fortsatt ikke utløse beskatning. Etter departementets vurdering vil disse reglene i tilstrekkelig grad ivareta hensynet til kanalisering av kapital mellom rederiselskaper som inngår i et konsern.

Til Rederiforbundets bemerkning om den tilpasningsmulighet som forskrift av 13. mai 1991 nr 336 (konsernforskriften) åpner for, vil departementet bemerke at dette forhold ikke har vært motiverende for forslaget som omtales i dette avsnitt. Konsernforskriften er for tiden under vurdering i departementet. Gjennomgangen av disse regler foretas på generelt grunnlag da forskriften åpner for uheldige tilpasninger også for virksomhet som drives utenfor det særskilte rederiskattesystemet.

7. Rederiforbundets brev punkt 5: Oppheving av retten til sjømannsfradrag for sjøfolk på flytende installasjoner (flyttbare innretninger)

Ad 5.2 Retten til sjømannsfradrag bør opprettholdes for flyttbare innretninger

Som det fremgår av proposisjonen er formålet med endringen at sjømannsfradraget skal forbeholdes mer tradisjonell sjøfart. Selv om det kan være enkelte likheter mellom arbeid på flytende installasjoner og annen sjøfart, som kvalifiserer til sjømannsfradrag, har arbeid på flytende installasjoner flere likheter med arbeid på faste installasjoner, der personellet aldri har hatt rett til sjømannsfradrag. Skattemessig likebehandling for personell i offshoresektoren er derfor et sentralt formål ved endringen. Den foreslåtte endringen vil også medføre at en i fremtiden vil unngå vanskelige grensedragninger mellom faste og flytende installasjoner.

Ad 5.3 Flyttbare innretninger på norsk sokkel - overgangsordning

Rederiforbundet mener at det må fastsettes en overgangsordning ved bortfallet av sjømannsfradrag for flytende installasjoner. Allerede i Ot prp nr 9 (1990-91) Skatteopplegget 1991, som la grunnlaget for de någjeldende sjømannsfradragsreglene, ble det varslet at fradraget for flytende installasjoner ville bli løpende vurdert. Partene har således hatt god tid til å opprette en beredskap i forhold til et ev bortfall av sjømannsfradraget for denne typen installasjoner. Etter departementets syn er det derfor ikke behov for en overgangsordning.

Ad 5.4 Flyttbare innretninger i utlandet

Rederiforbundet hevder at konkurransesituasjonen internasjonalt tilsier at fradraget opprettholdes for flyttbare innretninger på andre sokler. Som nevnt tidligere er formålet med endringen å forbeholde sjømannsfradraget for mer tradisjonell skipsfart. Etter departementets syn bør derfor avgrensingen knyttes til virksomhetens art og ikke i forhold til det geografiske området virksomheten blir utført. En geografisk begrensing av bortfallet av sjømannsfradraget for flytende installasjoner, f eks til norsk sokkel, vil dessuten medføre praktiske problemer ved håndhevingen av reglene særlig i forhold til installasjoner som ambulerer mellom norsk og utenlandsk sokkel.

Ad 5.5 Lovens grensedragning mot skipsfart

Rederiforbundet hevder at ordlyden i skatteloven § 44 syttende ledd, harmonerer dårlig med de regler foreslås tatt inn i forskrift. Forbundet mener at hovedprinsippene bør fastsettes i loven, slik at man ikke for fremtiden får slike fortolkningsproblemer som man har i dag. Rederiforbundet foreslår at retten til fradrag knyttes til personer som omfattes av sjøloven «og ikke til det uklare begrep «skip i fart»». I Ot prp nr 1 ((1998-99) foreslår departementet at en tar ut uttrykket «flytende installasjoner» fra lovteksten. Sjømannsfradraget vil dermed etter loven være forbeholdt sjøfolk på «skip i fart». I forskrift vil det ble gitt en nærmere avgrensing av hva som skal anses som «skip i fart».

Departementet foreslår videre å legge kriteriene for å komme inn under arbeidsmiljøloven (slik de fremgår av forskrift av 27. november 1992 om arbeidsvern og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomhet) til grunn for hvilke fartøy i petroleumssektoren som ikke skal anses som «skip i fart». Hovedregelen blir dermed at arbeidstakere i petroleumssektoren som omfattes av arbeidsmiljøloven ikke skal ha rett til sjømannsfradrag. I praksis blir denne avgrensingen svært lik den Rederiforbundet foreslår.

Etter departementets syn er det imidlertid lite hensiktsmessig å knytte avgrensingen av sjømannsfradraget direkte til nevnte forskrift til arbeidsmiljø. Forskriftens virkeområde har bl a en geografisk avgrensning som ikke skal gjelde for sjømannsfradraget. Det er videre lite hensiktsmessig at eventuell forskriftsendringer eller enkeltvedtak som i utgangspunktet gjelder arbeidsmiljølovens anvendelsesområde, skal få direkte betydning for sjømannsfradraget.

Departementet vil derfor i forskrift til skatteloven fastsette en bestemmelse der en i hovedsak legger til grunn det någjeldende virkeområdet til nevnte forskrift til arbeidsmiljøloven, slik det er foreslått i proposisjonen. Det vises for øvrig til at de konkrete avgrensningskriteriene er gitt en relativt fyldig omtale i proposisjonen. Hensynet til forutberegnlighet burde derfor være tilstrekkelig ivaretatt.

Ad 5.6 Krav om hovedbeskjeftigelse og 130 dager om bord i kalenderåret

Rederiforbundet foreslår å oppheve kravene i § 44 syttende ledd om at sjømannen må ha arbeid om bord som hovedbeskjeftigelse og at sjømenn må arbeide i minst 130 dager om bord i inntektsåret.

Sjømannsfradragsreglene er begrunnet i hensynet til den enkeltes personlige og sosiale forhold. De gjeldende kriteriene for sjømannsfradrag er valgt fordi en i størst mulig grad har ønsket å bare tilgodese arbeidstakere som typisk har lange fravær og store belastninger på grunn av yrket. Kravet om hovedbeskjeftigelse og kravet om 130 dagers arbeid om bord i inntektsåret er således godt tilpasset formålet med reglene.

Rederiforbundet hevder at reglene virker urimelige for de som berøres, f eks vikarer og skole­elever. Vikarer mv. som i begrenset grad arbeider om bord er imidlertid nettopp grupper en har ønsket å avgrense sjømannsfradraget mot, ettersom disse typisk har mindre belastninger på grunn av arbeidet enn heltidsansatte sjøfolk.

Som Rederiforbundet er inne på har kravene til hovedbeskjeftigelse og kravet til 130 dagers arbeid om bord vært praktisert relativt liberalt. Departementet er enig med Rederiforbundet i at den nevnte liberale praksis bør fremgå klarere av lov eller forskrift og at det følgelig er behov for en gjennomgang av reglene for sjømannsfradrag med sikte på en innarbeidelse av nevnte praksis i regelverket.