1.1 Hovudinnhaldet i lovframlegget

Landbruksdepartementet gjer i proposisjonen framlegg om revisjon av jordskiftelova.

Departementet gjer framlegg om at kompetansen til å krevje jordskifte i samband med utbyggingstiltak - med eitt unntak - vert utvida til å gjelde for offentlege styresmakter med oreigningsheimel utan omsyn til arten av tiltaket. Unntaket gjeld oreigningstiltak i vassdrag. Etter hovudregelen vert kompetansen geografisk avgrensa til å gjelde i område som i kommuneplanen sin arealdel er lagt ut som landbruks-, natur- og friluftsområder (LNF-område) til uregulerte område. Vilkåret om at det skal skapast ein privatøkonomisk gevinst innan skiftefeltet, må vere oppfylte.

Det vert gjort framlegg om at jordskifteretten skal kunne halde skjønn som eiga sak etter følgjande lover:

• gjerdelova § 16

• servituttlova § 19

• veglova § 60.

Dei utvidingane av jordskifteretten sine oppgåver som foreslås i proposisjonen må sjåast på bakgrunn av dei gode erfaringane tiltakshavarar og grunneigarar har med grunnerverv gjennom jordskifte i samferdselssaker, jordskiftedomstolanes etablerte plass i rettsapparatet og dei sterke praktiske omsyn som gjer seg gjeldande. Landbruksdepartementet vil førebels ikkje foreslå overføring av ytterlegare oppgåver frå dei alminnelege domstolane til jordskiftedomstolane.

Det vert gjort framlegg om endringar av jordskiftelova sine prosessreglar, mellom anna med sikte på å styrke partane sin rettstryggleik.

Når det gjeld skjønnssaker, vert det gjort framlegg om at jordskifteretten i større grad enn i dag skal følgje reglane i skjønnsprosesslova.

Departementet drøftar i proposisjonen nokre problemstillingar knytt til tilhøvet mellom jordskifteretten og forvaltninga.

Det vert òg gjort andre framlegg til endringar av gjeldande jordskiftelov.

1.2 Bakgrunnen for lovframlegget

Det har gått om lag 25 år sidan arbeidet som førte fram til gjeldande jordskiftelov vart starta. Sidan den tid har det skjedd store endringar i landbruket og i samfunnet elles. Den fysisk/økonomiske planlegginga har gjennom plan- og bygningslova av 1985 fått eit meir heilskapleg lovgrunnlag. I dag baserer ein utbygging og vern på planar som er vedtekne av politiske folkevalde organ. Desse planane gjev rammevilkåra for arealbruken i område som er lagt under jordskifte.

Dei største endringane i perioden frå 1979 og fram til i dag gjeld sakene om samferdselsjordskifte.

I St.meld. nr. 40 (1991-92) «Frå sektoretatar til samfunnsetatar» vart organisasjonsspørsmålet for Jordskifteverket drøfta.

Framlegga til endringar gjeld i all hovudsak utviding av jordskifteretten sin kompetanse til å halde skjønn.

Etter departementet si vurdering har jordskifte alltid hatt til føremål å redusere kostnadene i landbruket. Gjennom jordskifte vil ein ved endringsprosessar med omsyn til eigedomsutforming få samla teigar, betra arronderingstilhøva og såleis få redusert transportlengdene og transportkostnadene.

Noko av bakgrunnen for det store omfanget jordskifte har med omsyn til utbygging og vern ute i Europa, er at jordskifte gjev grunnlag for betre totalløysingar, ein smidigare grunnervervsprosess og at det kan gje vesentlege gevinstar for den einskilde part og for samfunnet.

På grunnlag av den utvikling som har funne stad i landbruket og i samfunnet elles sidan den siste lovrevisjonen, satte Landbruksdepartementet 9. juli 1993 ned ei arbeidsgruppe for mellom anna å vurdere dei framtidige arbeidsoppgåvene til Jordskifteverket.

Arbeidsgruppa la fram ein samrøystes rapport 15. september 1995. Denne rapporten vart lagt til grunn for eit notat som vart send ut på høyring i byrjinga av 1997.

1.3 Tilhøvet mellom jordskifteretten og forvaltninga

Tilhøvet mellom jordskifteretten og forvaltninga har vore mykje diskutert, med fleire ulike vinklingar.

Landbrukskomiteen uttalte under behandlinga av St.meld. nr. 40 (1991-92) «Frå sektoretatar til samfunnsetatar» følgjande om Jordskifteverkets framtidige organisasjonsform:

«Komiteen er av den oppfatning at jordskifteverket bør organiseres som nå også i framtida.»

Departementet legg dette til grunn. Det er likevel slik at det, både under arbeidet med lovrevisjonen og tidlegare, har vorte reist prinsipielle problemstillingar som på ulike måtar rettar søkelyset mot val av organisasjonsform.

Ei problemstilling er om det auka komplikasjonsnivået, med påfølgjande auke i nødvendig samråding etter jordskiftelova § 20 tredje ledd, på sikt kan føre til at kontakten mellom jordskifterett og t.d. kommunale planstyresmakter vert for nær og intim. Ein tenkjeleg konsekvens av dette igjen er at jordskifterettens tenestemenn i for stor grad kan kome til å identifisere seg med forvaltninga, eventuelt at skiljelinene vert uklåre for partar og andre.

Ei anna problemstilling som òg knytter seg til kombinasjon av oppgåver, er jordskifterettens rolle som «gjennomføringsorgan» i landbrukspolitikken.

Det kan reisast prinsipielle spørsmålsteikn ved at jordskifteretten på same tid er eit gjennomføringsorgan for offentlege målsetjingar når det gjeld eigedoms- og bruksrettstilhøve i landbrukspolitikken, dømmer i rettstvistar og er skjønnsrett. Det er først og fremst praktiske årsakar, nærare bestemt rasjonalitets- og effektivitetsomsyn, som ligg til grunn for denne kombinasjonen av arbeidsoppgåver.

Departementet har, trass i enkelte prinsipielle motførestillingar, funne det ønskjeleg å gjere framlegg om utvida skjønnskompetanse for jordskifteretten. Dette er på bakgrunn av at både politiske styresmakter og andre offentlege og private interesser har teke sterkt til orde for auka bruk av jordskifteretten sin kompetanse og jordskiftelova sine verkemiddel mellom anna i tilknyting til offentleg arealerverv.

Offentlege styresmakter si rolle er å regulere tilhøvet mellom private og offentlege interesser - jordskifterettens rolle er, under omsyn til kva det offentlege til einkvar tid har bestemt om arealbruken i området, å regulere tilhøvet mellom dei private interessene i området med sikte på optimalisering av eigedoms- og bruksrettstilhøve.

Utgangspunktet for samrådinga er gjeldande jordskiftelov § 20 tredje ledd, om at jordskifteretten skal «samrå seg» med ulike forvaltningsorgan under arbeidet med skifteplanen.

Det er av grunnleggjande betydning at jordskifteretten forsikrar seg om at dei nødvendige offentlege løyve føreligg før skifteplanen vert vedteke, og om at tiltak i skifteplanen ikkje er i strid med gjeldande eller nært foreståande reguleringar.

Som følgje av den fridomen t.d. kommunale planstyresmakter har til å omregulere i takt med skiftande behov/politiske målsetjingar, vil imidlertid dette i ettertid kunne påføre ein eller fleire partar i jordskiftesaka tap i strid med jordskiftelova § 3 bokstav a.

Det er to framlegg i proposisjonen som er eigna til å løyse denne typen problemer under gjennomføringa av skifteplanen. Det eine er oppattaking av jordskiftesaker på grunn av bristande føresetnader. Det andre er ei innstramming med omsyn til kva slag investeringar som skal kunne vedtakast under eit jordskifte med avgjerande betydning for balansen i skifteplanen. Departementet vurderer det slik at saman med grundig samråding vil desse verkemidla i hovudsak løyse problemet.

1.4 Nærare om oreigningsjordskifte

Departementet konkluderer med at den eksklusive heimelen som nokre av samferdselsstyresmaktene (veg og jernbane) i dag har til å krevje oreigningsjordskifte vert utvida til å gjelde for offentlege styresmakter reint generelt. Departementet gjer likevel unntak for oreigningstiltak i vassdrag.

Departementet legg til grunn at jordskifteretten sin kompetanse i oreigningsjordskifte skal vere avgrensa til område som vert eller skal verte nytta til landbruks-, natur - og friluftsområde, såkalla LNF- område, jf. plan- og bygningslova § 20-4 nr. 2.

Departementet legg vidare til grunn at det skal liggje til rette for ein skiftegevinst innanfor skifteplanområdet, jf. jordskiftelova § 1 bokstav b. Dette er eit vilkår for å kunne fremme eit oreigningsjordskifte etter gjeldande rett, og vilkåret vert vidareført gjennom lovrevisjonen.

1.5 Avtaleskjønn

Gjennom lovarbeidet har departementet teke opp spørsmål om det bør innførast ein heimel som gjev partane høve til å avtale at jordskifteretten held skjønn når jordskifte blir halde samstundes eller i samband med oreigning eller regulering av eigarrådvelde.

Departementet gjer framlegg om at partane kan avtale at jordskifterettane held skjønn i samband med oreigning og regulering av eigarrådvelde.

Departementet gjer vidare framlegg om at partane kan avtale at jordskifteretten kan halde oreigningsskjønn og skjønn ved offentleg regulering av eigarrådvelde som eiga sak i slike områder, utan eit samstundes jordskifte.

1.6 Skjønnskompetanse etter andre lover

Problemstillingane gjeld om jordskiftedomstolen skal få kompetanse som skjønnsrett etter gjerdelova § 16, veglova § 60, jf. § 53 og servituttlova § 18 første ledd jf. §§ 5-7 og 13.

Departementet sitt utgangspunkt er at slike skjønn er rettspleie som bør utførast innanfor ei domstolsramme. Departementet gjer framlegg om at jordskifteretten får heimel til å halde slike skjønn som eiga sak (utan at det ligg føre ei eiga jordskiftesak).

Framlegget inneber ikkje at kompetansen skal vere eksklusiv. Partane skal ha valfridom mellom lensmannsskjønn og jordskifteretten.

1.7 Økonomiske og administrative konsekvensar av lovframlegget

Departementet meiner at dei administrative og økonomiske konsekvensane av lovframlegget òg må vurderast i høve til den samfunnsøkonomiske nytten lovframlegget kan skape.

Departementet reknar med at vidareføringa av samferdselsjordskifta åleine krev 10 nye stillingar.

Den nye lovheimelen om oreigningsjordskifte vil i særleg grad vere innretta mot reguleringsplanar. Reguleringsføremåla kan variere frå bustadar, industri, friområder m.v. På bakgrunn av erfaringar krev dette 14 nye stillingar.

Jordskifte i samband med barskogvern, åleine, krev seks nye stillingar. Lovframlegget gjev jordskifteretten skjønnskompetanse i eiga sak etter ein del ulike lover. Ein reknar med at arbeidet vil krevje ei ny stilling.

Den stadlege kompetansen til å halde bruksordningssak vert utvida. Ein reknar med at endringane vil krevje fem nye stillingar. Dei andre framlegga reknar ein ikkje med vil føre til nemnande konsekvensar.

Den samla verknaden av lovframlegget med omsyn til nye stillingsheimlar er 36 årsverk. I tillegg kjem verknaden av dei nye oppgåvene ein har fått i tilknyting til reindriftsnæringa med 2 årsverk. Dette utgjer til saman 38 årsverk, som svarar til ei årleg meir­utgift på 22,8 mill. kroner. Departementet legg til grunn at det må brukast 2 mill. kroner årleg til kompetanseoppbygging som følgje av lovframlegget. Den samla årlege meirkostnad vil difor vere på omlag 24,8 mill. kroner.

Det er ein føresetnad for lovframlegget at tida som går med frå det tidspunkt ei sak vert krevd for jordskifteretten, og til den vert avslutta, skal liggje innafor aksepterte normer for rettstryggleik. Dette inneber at ventetida/sakshandsamingstida for tradisjonelle jordskiftesaker må gjerast vesentleg kortare enn i dag.

Departementet viser vidare til dei store nytteverdiane som oreignings- og vernejordskifta kan gje, og meiner at dette må vurderast opp mot utgiftssida.

Innføring av ei eventuell ordning med tiltaksgebyr vil gjere det lettare å tilpasse dei årlege budsjetta til etterspurnaden av oreignings- og vernejordskifte.