Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i sykehusloven og lov om psykisk helsevern. Forslagene om lovendringer er en oppfølging av Stortingets behandling av forslaget om regionalt samarbeid i St.meld. nr. 24 (1996-1997). Forslagene til lovendringer er følgende:

1.	Riket inndeles i helseregioner.

2.	De regionale helseutvalg formaliseres.

3.	De regionale helseutvalg pålegges å utarbeide regionale helseplaner.

4.	Departementet gis hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om de regionale helseplanenes innhold og utforming og rapportering om gjennomføring av planene.

5.	Departementet gis hjemmel til endelig å vedta de regionale helseplanene.

6.	Departementet gis hjemmel til å gi bestemmelser om de regionale helseutvalgs oppgaver.

       Departementet arbeider med en større revisjon av helselovgivningen. I den forbindelse utarbeides det forslag til ny lov om spesialisthelsetjenesten som skal erstatte sykehusloven og de organisatoriske bestemmelsene i lov om psykisk helsevern. I høringsnotatet til ny lov om spesialisthelsetjenesten er det innarbeidet bestemmelser om regionalt samarbeid og regionale helseplaner tilsvarende de lovendringene som er foreslått i proposisjonen. Forslag til lov om spesialisthelsetjenesten er planlagt fremmet for Stortingen høsten 1998. For å sikre at lovendringene om regionalt samarbeid kan tre i kraft allerede 1. januar 1999, ønsker departementet å fremme forslag om de nevnte endringer i någjeldende sykehuslov og lov om psykisk helsevern.

       Som bakgrunn for forslaget vises det innledningsvis til St.meld. nr. 9 (1974-1975), Innst.S.nr.165 (1994-1995) (jf. St.meld. nr. 50 (1993-1994)), NOU 1996:5 og St.meld. nr. 24 (1996-1997).

       I en nærmere omtale av helseplaner vises det bl.a. til at departementet har uttrykt ønske om at de regionale helseutvalg får en mer aktiv rolle i planlegging av helsetjenesten, og at helseregionene på bakgrunn av dette i 1996 ble oppfordret til å sende inn rammeplaner for spesialisthelsetjenestene i regionene. De regionale helseutvalgene har levert slike planer, og det uttales at disse har vist et stort potensiale for samarbeid og bedre ressursutnyttelse. Det framholdes at det har vært uttrykt behov for standardisering av utformingen av helseplanene, og at psykisk helsevern i liten grad er tatt inn i de regionale helseplanene som er mottatt i departementet. Departementet har i brev til landets fylkeskommuner understreket at de regionale helseplanene i det videre arbeidet må omfatte både den somatiske og den psykiatriske helsetjenesten og gitt foreløpige retningslinjer for arbeidet med psykiatridelen av planene.

       Det redegjøres i proposisjonen nærmere for det som er sagt om regionalt samarbeid i St.meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet - Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste og i innstillingen til denne ( Innst.S.nr.237 (1996-1997)).

       Om gjeldende rett påpekes det innledningsvis at den eksisterende inndeling i helseregioner ikke er lovregulert, men at sykehusloven og lov om psykisk helsevern inneholder bestemmelser som gir fylkeskommuner adgang til å samarbeide om oppgaver pålagt i disse lovene. Bestemmelsen regulerer i utgangspunktet et frivillig samarbeid mellom fylkeskommuner. En bestemmelse om at Kongen kan påby slikt samarbeid, er begrenset til helsetjenesten i enkelte områder og f.eks. ved bygging av institusjoner og eventuell felles benyttelse av slike. Det er ifølge forarbeidene ikke hjemmel for å gi bindende direktiver om hvordan samarbeidet skal gjennomføres. I kommuneloven § 27 er det videre gitt bestemmelser om interkommunalt eller interfylkeskommunalt samarbeid med oppretting av et styre som kan gis myndighet til å treffe avgjørelser for å løse felles oppgaver. Kongen kan gi pålegg om opprettelse av slikt styre, men bestemmelsen er i utgangspunktet basert på frivillig samarbeid. Etter sykehusloven og lov om psykisk helsevern skal fylkeskommunene utarbeide en plan for løsning av oppgaver som er pålagt disse, men det foreligger ikke hjemmel til å pålegge de regionale helseutvalg å utarbeide regionale helseplaner. Planene er bare formelt bindende for fylkeskommunene dersom de vedtar at de skal være det.

       Det redegjøres i proposisjonen for høringen der det i høringsnotatet er foreslått at riket inndeles i helseregioner, og at Kongen bestemmer hvilke fylkeskommuner som til enhver tid utgjør en helseregion. Det er videre foreslått en bestemmelse som pålegger fylkeskommunene som utgjør en helseregion, å etablere et regionalt helseutvalg for samarbeid om spesialisthelsetjenesten innen regionen, og at departementet kan gi bestemmelser om det regionale helseutvalgets oppgaver, sammensetning og saksbehandling og bestemmelser om opprettelse av organer som bistår det regionale helseutvalg. Det foreslås i høringsnotatet at de regionale helseutvalg pålegges å utarbeide en regional helseplan på vegne av fylkeskommunene i regionen, og at planen skal vedtas av departementet.

       Det redegjøres i proposisjonen for høringsinstansenes uttalelser.

       Departementet foreslår i proposisjonen at riket inndeles i helseregioner med et formalisert samarbeid mellom ansvarlige parter, og at det ikke skal etableres et nytt forvaltningsnivå. Det vises til at Stortinget har bedt departementet om å utrede og å legge fram forslag om inndelingen av Helseregion 1 og Helseregion 2 slik at Oslo og Akershus tilhører samme region ( Innst.S.nr.237 (1996-1997)). Det uttales at departementet arbeider med oppfølging av Stortingets vedtak om ny regioninndeling og vil komme tilbake til Stortinget med forslag om dette i vårsesjonen 1998. Departementet har ikke funnet det hensiktsmessig at antallet helseregioner eller inndelingen av fylkeskommuner i regioner framgår av lovteksten, men foreslår at Kongen gis hjemmel til å bestemme regioninndelingen.

       Det fremmes i proposisjonen forslag som pålegger fylkeskommunene som utgjør en helseregion, å etablere et regionalt helseutvalg for samarbeid om tjenester og institusjoner. Det regionale samarbeidet blir etter forslaget formalisert og bygger ikke på frivillighet fra fylkeskommunenes side. Lovforslaget regulerer ikke nærmere hva det skal samarbeides om, men det er foreslått at det regionale helseutvalg skal utarbeide regionale helseplaner, og at departementet i forskrift kan gi bestemmelser om de regionale helseutvalgs oppgaver. Behovet for statlig styring vil etter departementets oppfatning ivaretas ved at departementet kan stille krav til hva de regionale helseplanene skal inneholde, og ved at planene skal oversendes departementet som vedtar disse. Videre ivaretas behovet for statlig styring ved at departementet kan bestemme oppgavene til de regionale helseutvalgene. Departementet har på denne bakgrunn ikke foreslått hjemmel for departementet til å regulere organiseringen av de regionale helseutvalg og organer som bistår disse.

       Departementet viser til at det er knyttet ulike rettsvirkninger til om institusjoner er tatt med på den fylkeskommunale helseplanen. I samsvar med de foreslåtte endringer i plansystemet har derfor departementet foreslått endringer i de bestemmelser dette gjelder, slik at de økonomiske virkningene nå knyttes til om institusjonen inngår i en regional helseplan. Lovforslaget regulerer ikke ut over dette hva den regionale helseplanen skal omfatte.

       Departementet kan ifølge forslaget stille krav til at det i planen tas stilling til kontroversielle spørsmål som funksjonsfordeling og samordning av ressursene innen enkelte områder. På denne måten vil departementet ha innflytelse på hvilke spørsmål som behandles i det regionale helseutvalg.

       I samsvar med høringsnotatet til ny lov om spesialisthelsetjenesten er det foreslått at departementet skal vedta de regionale helseplanene. Departementet vil imidlertid presisere at det er de regionale helseutvalg som på vegne av fylkeskommunen har ansvar for å utarbeide regionale helseplaner, og at departementet baserer sin avgjørelse på de framlagte planene. Departementet kan imidlertid nekte å slutte seg til den framlagte planen. Videre kan departementet også gjøre endringer i planen. Det uttales at departementet må være varsom med å benytte sin myndighet til å gjøre endringer i planen for ikke å undergrave det ansvar som påligger det regionale helseutvalg for å utarbeide regionale helseplaner. Det redegjøres for hvilke prosedyrer som er tenkt fulgt i de tilfeller der det er aktuelt for departementet å foreta endringer i planene.

       Det understrekes at den regionale helseplanen må innpasses på en hensiktsmessig måte i forholdet til andre planprosesser som fylkeskommunene tar del i, og det redegjøres nærmere for forholdet til fylkesplaner etter plan- og bygningsloven.

       Det foreslås at departementet også kan pålegge de regionale helseutvalg oppgaver som ikke er knyttet til selve utarbeidelsen og oppfølgingen av den regionale helseplan. De oppgaver som det regionale helseutvalg pålegges å løse etter den foreslåtte bestemmelsen, innebærer ikke at det regionale helseutvalg får overført instruksjonsmyndighet over fylkeskommunene.

       Om økonomiske og administrative konsekvenser uttales det at en antar at kostnadene til drift av de regionale helseutvalg vil utgjøre omkring 25-30 mill. kroner i årlige utgifter på landsbasis. Et slikt beløp er om lag på dagens utgiftsnivå i fylker og helseregioner, og er allerede dekket over fylkeskommunale og statlige budsjetter. Departementet tar sikte på å forskriftsfeste krav til regionale helseplaner som går utover dagens bestemmelser. Det uttales at dette sannsynligvis vil innebære et merarbeid i fylkeskommunene og i de regionale helseutvalgene. Siden arbeidet med de regionale helseplanene i stor grad er ment å erstatte dagens fylkeskommunale helseplaner, forventes det imidlertid også en innsparing på dette området. Det framholdes at nettoøkningen i fylkenes kostnader er vanskelig å anslå, men at de trolig vil ligge 20-40 prosent høyere enn dagens utgifter til regionale helseplaner. Dette representerer en samlet merutgift på omkring 10-15 mill. kroner. Økt statlig styring vil i tillegg innebære økte statlige kostnader på til sammen 3 mill. kroner. Departementet legger til grunn at fylkeskommunene kompenseres for de nye oppgavene gjennom rammetilskuddet.