I praksis vil avbrudd av foreldelse i de fleste tilfeller skje ved at skyldneren erkjenner kravet, eller ved at fordringshaveren tar rettslige skritt. Etter foreldelsesloven § 16 avbrytes foreldelse også når fordringshaveren bringer kravet inn til avgjørelse ved « et forvaltningsorgan som har særskilt myndighet til å avgjøre tvist om kravet », eller en klage- eller reklamasjonsnemnd.

       I høringsbrevet tok departementet opp spørsmålet om formuleringen i § 16 innebærer noen begrensning i forhold til tilfeller der man bringer inn en tvist knyttet til et krav uten at forvaltningsorganet eller nemnda tar stilling til alle sider ved saken. Det skal i praksis være lagt til grunn at foreldelsesloven § 16 innebærer avbrudd av foreldelse også i slike tilfeller, noe som er en klart rimelig løsning. For å klargjøre dette foreslo departementet å presisere i foreldelsesloven § 16 at det er tilstrekkelig for avbrudd av foreldelse at « tvist om kravet » bringes inn for et forvaltningsorgan som nevnt i bestemmelsen.

       Samtlige av de høringsinstanser som uttaler seg, er positive til forslaget.

       § 16 gjelder i dag bare når fordringshaveren bringer et krav inn for et forvaltningsorgan eller en nemnd. For en del av de forvaltningsorganene og nemndene som omfattes av § 16, vil det imidlertid være anledning både for fordringshaveren og skyldneren til å bringe inn en tvist. Ved domstolsbehandling avbrytes foreldelse ikke bare ved fordringshaverens saksanlegg, men også når skyldneren tar skritt for å få fastsettelsesdom om fordringen. Departementet foreslår å endre § 16 og § 29 nr. 3 tilsvarende, slik at foreldelse avbrytes uavhengig av hvem av partene som har brakt saken inn for forvaltningsorganet eller nemnda. Samtlige av de høringsinstanser som uttaler seg er positive til forslaget.

       Virkningen av at foreldelsen er avbrutt etter reglene i foreldelsesloven § 16, er regulert i § 21 og § 22 i loven. Det skjer ikke noen foreldelse så lenge forfølgningen pågår. Når saken er ferdigbehandlet, løper en ny foreldelsesfrist på 10 år dersom fordringen blir fastslått ved avgjørelse som nevnt i § 16. Dersom påtale ikke fører til forlik eller realitetsavgjørelse, eller fordringshaver ikke får fullt medhold, varer virkningen av påtalen i 1 år etter at saken er avsluttet.

       I tilfeller der en nemnd eller et forvaltningsorgan har behandlet en tvist knyttet til et krav, men ikke har behandlet alle sider ved saken, kan anvendelsen av bestemmelsene i § 21 nr. 2 og § 22 nr. 1 by på tvil. Forståelsen av begrepet « fastslått » i § 21 nr. 2 har bl.a. vist seg å by på tvil i forhold til nemndsavgjørelser der skyldneren ikke er forpliktet til å bøye seg for nemndas avgjørelser.

       På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsbrevet å endre foreldelsesloven § 21 nr. 2 for å få fram at tiårsregelen gjelder i forhold til nemndsbehandling m.v. som nevnt i § 16 selv om avgjørelsesorganet ikke har tatt stilling til alle sider ved fordringshaverens krav og uavhengig av om skyldneren er forpliktet til å bøye seg for avgjørelsen.

       Høringsinstansene er delt i synet på dette spørsmålet. De høringsinstansene som har innvendinger, mener at en foreldelsesfrist på 10 år er for lang.

       Departementet ser at det kan reises innvendinger mot en så lang frist som 10 år i alle tilfeller der det foreligger en realitetsavgjørelse i saken. På den annen side vil en frist på 1 år være for kort i mange tilfeller. Departementet er etter dette kommet til at den beste løsningen vil være å innføre en særskilt fristregel på 3 år for de tilfellene der fordringshaveren oppnår en realitetsavgjørelse, men hvor fordringen som sådan ikke er bindende fastslått ved avgjørelsen. Dette vil innebære en viss komplisering av regelverket, Men departementet legger vekt på at det her foreligger et reelt behov for en « mellomløsning » i forhold til de nåværende reglene som innebærer enten en meget kort og eller en meget lang frist.

       Etter dette vil tiårsfristen gjelde i de tilfellene der kravet som sådan er fastslått med bindende virkning. Den mellomlange fristen på 3 år vil gjelde i tilfeller der fordringshaveren har fått medhold ved avgjørelsen, men hvor kravet som sådan likevel ikke er fastslått med bindende virkning. Ettårsregelen vil fortsatt gjelde i tilfeller der forfølgningen av formelle grunner ikke fører frem og i den utstrekning fordringshaveren ikke får fullt medhold i avgjørelsen.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til endringen i foreldelsesloven § 16 som har fått samlet tilslutning fra høringsinstansene.

       Når det gjelder endringsforslaget i § 21 og § 22 viser komiteen til at dagens regler reiser tvil knyttet til fristens lengde i saker som er behandlet av et forvaltningsorgan i henhold til § 16. Komiteen er derfor enig i at reglene bør klargjøres. Komiteen viser til at dagens frister er hhv. 1 år dersom behandlingen i et organ som nevnt ikke fører til forlik eller realitetsavgjørelse, eller der fordringshaver ikke får fullt medhold, og 10 år dersom fordringen er « fastslått » i lovens forstand. Komiteen har merket seg at det er ulike syn blant høringsinstansene på hvor lange disse fristene bør være. Departementet har ikke videreført forslaget i høringsbrevet om en 10-års frist også for de tilfeller der fordringshaveren har fått medhold, men hvor kravet som sådan ikke er endelig fastslått, men går inn for en særskilt fristregel på 3 år som en mellomløsning. Komiteen viser til at departementets forslag er utformet på bakgrunn av høringsuttalelsene, og slutter seg til forslaget.