Komiteens merknader

       Komiteen vil peke på at forslagsstillerne, representantene Sandberg og Bredvold, ønsker å endre konkurranseloven av 11. juni 1993 nr. 65, slik at departementet og Kongen ikke lenger skal være ankeinstans for saker avgjort i Konkurransetilsynet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at departementet i sitt brev av 3. april 1998 (vedlagt) advarer mot å fjerne muligheten for å anke avgjørelser fattet av Konkurransetilsynet, da dette vil stride mot § 28 i forvaltningsloven, som gir påbud om toinstansbehandling for enkeltvedtak, med klagerett til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det organet som har truffet vedtaket. Flertallet vil påpeke at prinsippet om toinstansbehandling i forvaltningen er viktig for å sikre en forsvarlig behandling av enkeltsaker, og slutter seg til at dette prinsippet må videreføres.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at departementet mener at det er flere grunner til å drøfte klageordningen etter konkurranselovgivningen både ut fra et konkurransepolitisk og forvaltningspolitisk perspektiv.

       Dette flertallet støtter en slik gjennomgang av klageordningen etter konkurranselovgivningen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at konkurranseloven § 2-1 slik den er vedtatt, sikrer behovet for å styre konkurransen for å få en effektiv utnyttelse av samfunnets totale ressurser. Det tilligger også konkurransetilsynet å behandle dispensasjoner fra lovverket. Dagens toinstansbehandling betyr at viktige politiske målsettinger ikke bare blir vurdert ut fra konkurranselovgivningen, men sikrer en vurdering ut fra en helhetlig analyse. Det vises i den sammenheng spesielt til distrikts- og kulturpolitiske områder der det er viktig å ha unntak fra konkurranseloven for å opprettholde et likeverdig tjenestetilbud i distriktene, samt å sikre viktige kulturpolitiske områder som film og litteratur. Disse medlemmer ønsker å beholde muligheten for politisk styring av dette området, og finner det ikke nødvendig med en nærmere gjennomgang av dagens ankesystem. Det vises i den sammenheng til behandlingen av Konkurranselovutvalgets innstilling NOU 1991:27 der departementet påpekte behovet for en beslutningsprosess som ivaretar behovet for en samordning mellom konkurransepolitikken og andre politiske mål, og at det ikke forelå særlige hensyn som skulle gi grunn til å fravike dette systemet. Disse medlemmer kan ikke se at det er kommet inn nye innspill som endrer på disse vurderingene og vil derfor foreslå å avvise Dok.nr.8:72 (1997-1998).

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til at det har vært en pågående debatt om hvorvidt det er riktig at departementet er klageinstans. Disse medlemmer har også merket seg at OECD i sin nylig framlagte landrapport om Norge gir uttrykk for at Norge bør vurdere sin klageordning etter konkurranseloven.

       Disse medlemmer registrer at departementet mener at det i tillegg til det foreliggende private lovforslag er flere grunner til å drøfte klageordningen etter konkurranselovgivningen. Disse medlemmer viser særlig til de forslag som Norman-gruppen har fremmet, og de forslag som kom til uttrykk i NOU 1991:27 .

       Disse medlemmer er enig med departementet i denne vurderingen, og ber om at det blir arbeidet videre med ulike modeller for å sikre at man får en ankeinstans som er uavhengig av departementet.

       Disse medlemmer vil likevel understreke at det er viktig at man utarbeider regler som sikrer at de politiske myndigheter i så liten grad som mulig skal delta direkte i enkeltsaksbehandlingen. Disse medlemmer mener at de politiske myndigheters ansvar for konkurransepolitikken først og fremst skal ivaretas av de rammer loven setter, gjennom årlig budsjettbehandling og de forskrifter Regjeringen utarbeider.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil presisere at intensjonene med forslaget er få skilt rollene mellom staten som eier og konkurransemyndighet.

       Disse medlemmer konstaterer at statens eierskap i norsk næringsliv og finansmarked i stadig større grad kommer i konflikter med konkurransemyndighetenes utøvelse av konkurranseloven.

       Disse medlemmer vil påpeke de forviklinger vi står overfor i styringen av det norske samfunnet, særlig sammenblandingen av forvaltning og forretningsmessige interesser.

       Disse medlemmer vil her vise til Norman-gruppens rapport som mener:

« det er en fare for at en sektormyndighet som skal ivareta både konkurransehensyn og andre hensyn vil legge uforholdsmessig stor vekt på de andre hensynene. »

       Norman-gruppen anbefaler videre at

« det etableres et skille mellom saker der klageadgangen skal åpne for en politisk avveining mellom konkurransemessige og andre hensyn, og saker der klageadgangen bare skal ivareta de forvaltningsrettslige krav til saksbehandling. »

       OECD gir også uttrykk for at Norge bør vurdere sin klageordning i sin nylig fremlagte landrapport.

       Disse medlemmer vil også vise til uttalelser fra Olav Kolstad ved Senter for Europarett ved Universitetet i Oslo samt Helge Stemshaug, juridisk direktør i Konkurransetilsynet, som gir uttrykk for skepsis til at departementet er klageinstans, og hensiktsmessigheten av en klageordning hvor regjeringen kan overprøve tilsynets vedtak.

       Disse medlemmer mener at en måte å løse noen av problemene på, er å skille ut de selskaper der staten eier aksjer. En annen metode er selvsagt å selge en del aksjer, og få det mer i samsvar med aksjeloven.

       En annen mulighet som disse medlemmer vil peke på er å skille den som forvalter det statlige eierskap, fra det departementet og den statsråd som har det reguleringsmessige ansvar på området.

       Disse medlemmer finner det interessant å se på muligheten for å flytte eierrollen på noen av de store statlige selskapene over til folketrygdfondet. Disse medlemmer mener dette ville fjerne mistanken om sammenblanding av forvaltning og eierskap.

       Disse medlemmer finner det utvilsomt at konkurransehensyn ofte blir skadelidende ved at klagesakene behandles på politisk nivå, og at klagebehandlingen minimum burde vært lagt til en uavhengig klagenemnd.