Komiteen registrerer at endringsforslaget i ekteskapsloven gjelder en styrking av den økonomiske situasjonen for ektefeller som blir skilt etter et langt ekteskap hvor den ene ektefellen har vært hjemmeværende med omsorgsoppgaver og ikke tjent opp pensjonspoeng. Lovforslaget har bakgrunn i Dok.nr.8:10 (1993-1994) fra Høyres representanter som ble vedtatt oversendt Regjeringen for drøftelse i forbindelse med fremleggelse av Velferdsmeldingen.

       Komiteen konstaterer at ektefeller som blir skilt etter langt ekteskap i dag ikke har noen rettigheter til offentlige eller private pensjonsordninger som den andre ektefellen har opptjent. Når ektefellene har felleseie, er hovedregelen at ektefellenes nettoformue skal deles likt ved skilsmisse så sant verdiene er skapt i ekteskapet. Komiteen anser tanken bak dette som at ekteskapet er et fellesskap og at verdien som er skapt bør komme begge til gode ved en skilsmisse. Unntaket fra denne regelen er etter ekteskapslovens § 61, nemlig rettigheter i offentlige trygdeordninger, offentlige eller private pensjonsordninger og krav etter en livrente eller forsikring som ikke har gjenkjøpsverdi som ektefellen eller ektefellene i fellesskap kan realisere.

       Komiteen registrerer at det i 1992 var 10.200 skilsmisser i Norge. 25 % av disse ekteskapene hadde vart mer enn 25 år. Mange av de ektefellene dette gjelder vil ha vanskeligheter med å få inntektsgivende arbeid. De fleste har vært forsørget av ektefellen gjennom ekteskapet og vil, ved oppnådd pensjonsalder, kun ha krav på minstepensjon. De vil ha liten eller ingen mulighet til å beholde hjemmet eller skaffe seg et nytt tilsvarende. Mange av disse ektefellene har gjort en betydelig innsats med omsorgsoppgaver i hjemmet over mange år. For dette får de ingen kompensasjon ved en skilsmisse og ingen større del av fellesformuen ved deling.

       Komiteen har merket seg at ekteskapsloven § 81 første ledd, fastsetter en tidsbegrensning av bidragsbetaling til ektefelle på tre år. Bidraget kan fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning når særlige grunner foreligger.

       Komiteen merker seg at det i forarbeidene til ekteskapsloven går fram at bidrag normalt bør fastsettes uten tidsbegrensning ved langvarig ekteskap der omsorg for felles barn og annet arbeid i hjemmet har ført til at den ene ektefellens ervervsevne er blitt varig redusert.

       Komiteen støtter derfor departementets forslag om å endre lovteksten slik at det blir samsvar mellom forarbeidene, rettspraksis, administrativ praksis og lovtekst. Komiteen mener at en slik ordning vil bidra til å klargjøre gjeldende rett.

       Komiteen har også merket seg at kompensasjonsbestemmelsen i den gamle ektefelleloven for rettigheter som etter sin art var unntatt fra deling, ved revisjonen av loven ikke ble videreført i § 61 bokstav b som handler om pensjonsrettigheter.

       Komiteen viser til at proposisjonen ikke omhandler spørsmålet om når bidrag skal kunne kreves, og heller ikke eventuelt hvilken betydning det vil få for senere fastsettelse og utmåling av bidrag at ektefellen har fått tilstått kompensasjon for pensjon etter ekteskapsloven § 61 på skifte.

       Komiteen vil understreke at bidrag kan kreves på et hvilket som helst tidspunkt, også først på det tidspunkt kvinnen f.eks. når pensjonsalder. Lovens vilkår for å få bidrag er at ervervsevnen er redusert på grunn av omsorg for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, og den andre ektefelle har mulighet til å betale bidrag. Dette må også gjelde når muligheten til selv å sørge for et passende underhold først blir aktualisert på et senere tidspunkt enn ved samlivsbrudd, som f.eks. ved tap av egen inntekt og lav pensjon på grunn av manglende opptjente pensjonspoeng.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enige i at det ved skilsmisse skal kunne gis kompensasjon for ulik pensjonsopptjening under ekteskapet, både i folketrygden og i offentlige og private pensjonsordninger og slutter seg til forslaget om at kompensasjonsregelen i § 61 bokstav c nå videreføres i bokstav b.

       Flertallet er enige i at kompensasjonsregelen kun skal anvendes i de tilfeller der den ene parten, oftest kvinnen, ellers vil komme urimelig dårlig ut.

       Flertallet har merket seg at ved vurderingen av om kompensasjonsregelen skal anvendes, skal det legges vekt på ekteskapets varighet, pensjonsrettighetenes størrelse, opptjeningstiden lengde, partenes alder, den annen ektefelles mulighet for å opparbeide egne pensjonsrettigheter samt muligheten til etter skilsmissen å skaffe seg inntektsgivende arbeid. Flertallet har videre merket seg at intensjonen med bestemmelsen er bedre økonomisk sikring av den part i et ekteskap som ikke har hatt inntektsgivende arbeid. Flertallet mener derfor det er viktig at regelverket blir håndhevet på en slik måte at et skilsmisseoppgjør virker rettferdig også for den part som i utgangspunktet står økonomisk svakt.

       Flertallet viser til Innst.S.nr.95 (1993-1994) som er foranledningen til de forslag til lovendringer i ekteskapsloven som nå foreligger. Her gikk et flertall inn for at det legges fram lovforslag som kan sikre kvinner som skilles etter langvarig ekteskap, bedre rettigheter enn de har i dag.

       Flertallet registrerer at det framlagte forslaget er i tråd med Stortingets forutsetninger i Innst.S.nr.95 (1993-1994) om at endringen skal føre til en overføring mellom ektefeller og ikke øke samfunnets utgifter.

       Flertallet viser også til at forslaget om å innføre en kompensasjonsregel i ekteskapsloven § 61 bokstav b fikk tilslutning fra flertallet i Stortinget under behandlingen av Velferdsmeldingen.

       Flertallet viser til brev fra sosialministeren, som er tatt inn som vedlegg, og vil videre avvente Regjeringens arbeid som ble igangsatt på bakgrunn av behandlingen av Velferdsmeldingen. Det ble der bedt om at hele pensjonssystemet belyses bredt, bl.a. besteårsregelen og fleksible pensjonsordninger.

       Uavhengig av dette arbeidet vil flertallet støtte departementets forslag om de endringer som nå foreligger, da det er en ordning som kan gjennomføres i vårt nåværende trygde- og pensjonssystem.

       Flertallet viser for øvrig til statsrådens svar til komiteen som omhandler § 61 bokstav b, og spesielt uttrykket « urimelig dårlig stilt ». Departementet erkjenner at « urimelig dårlig stilt » er et strengt vilkår. På kort sikt vil allikevel en slik lovendring fungere som en sikkerhetsventil i konkrete saker der resultatet ellers ville bli urimelig, og at dette forslaget går noe lenger enn den tidligere regelen.

       Flertallet slutter seg til departementets forslag.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at det burde vært tatt inn i forskriftene en presisering om vurdering av ektefellens situasjon, og tidspunkt for inngåelse av ekteskapet.

       Disse medlemmer kan på den andre siden se at ved det foreliggende forslag vil den ene ektefellen bli tilkjent en forsørgelsesbyrde for resten av livet. Det kan virke urimelig. Disse medlemmer mener at begge ektefeller bør sørge for at det opprettes pensjonsordninger for seg selv underveis i ekteskapet, eller sørge for andre ordninger frem mot pensjonsalderen.

       Disse medlemmer kan se urimeligheten i å innføre nye regler for ekteskap som allerede er inngått. Å innføre endringer for ekteskap inngått etter et gitt tidspunkt har liten hensikt, da dette regelverket i det alt vesentlige kun ville være relevant for ekteskap inngått for lenge siden.

       Disse medlemmer konstaterer at problemet er tidsbegrenset pga samfunnsutviklingen, der de fleste voksne mennesker er i inntektsgivende og poenggivende arbeid. For den gruppen ektefeller dette gjelder vil det være rimelig å sørge for en mulighet til å ha en levestandard tilnærmet lik den ektefellen oppebærer etter en skilsmisse, forutsatt at ekteskapet har vart i 15-20 år når skilsmissen er et faktum.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at dette forslaget er et skritt i riktig retning. Dette forslaget skaper en sikkerhetsventil, men det skaper ikke rettferdighet i det store flertall av saker hvor arbeidsdelingen i familiene har medført at opptjening av pensjonspoeng er svært skjevt fordelt. Disse medlemmer viser til Høyres forslag i Dok.nr.8:10 (1993-1994) hvor det er skissert flere alternative løsninger på problemstillingen. Disse medlemmer forutsetter at forslagene blir med i Regjeringens videre utredning av hele pensjonssystemet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.S.nr.95 (1993-1994), som er foranledningen for de forslag til lovendringer i ekteskapsloven som nå foreligger. Her gikk et flertall inn for at det legges fram lovforslag som kan sikre kvinner som skilles etter langvarig ekteskap, bedre rettigheter enn de har i dag. De forslag som nå foreligger ivaretar på ingen måte intensjonen om å reelt sett bedre kvinners forhold etter skilsmisse, som tidligere skissert.

       Dette medlem vil påpeke at man i 1992 innførte endringer i forhold til pensjonspoeng slik at kvinner med omsorg for egne barn under syv år godskrives 3 pensjonspoeng pr. år. Denne ordningen gjelder kun kvinner som har hatt omsorg for barn under syv år etter 1992, og vil ikke få noe å si for de kvinnene som går av med alderspensjon de neste 30 årene. Disse kvinnene vil ikke merke noe til denne reformen, og for dem vil det fremdeles være kravet om 40 års lønnet arbeid som gjelder ved utregning av pensjon. Dr. jur. og førsteamanuensis ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo, Tone Sverdrup, har i en artikkel i Kritisk Juss nr. 4 1997 kommet med en rekke innvendinger mot det forslag som nå foreligger til endring av ekteskapsloven § 61 b.

       Dette medlem mener at når man nå skal gjøre endringer i ekteskapsloven for å bedre disse kvinnenes stilling, så må det gjøres på en måte som er reell, og som vil føre til faktisk bedring. Ifølge Tone Sverdrup vil ikke den foreslåtte endring få noen virkning for de kvinnene som fremdeles må forholde seg til krav om 40 års lønnet arbeid, og del av hensikten faller bort. Dette fordi det nettopp er i denne generasjonen at mange kvinner med deltidsarbeid og avbrudd i lønnet arbeid befinner seg.

       Dette medlem vil påpeke at spørsmålet om hvilke pensjoner og forsikringer som skulle være unntatt fra deling ved skilsmisse og separasjon ikke ble tatt opp til noen bred nyvurdering da den nye ekteskapsloven ble behandlet i 1991. Deling av pensjons- og forsikringsrettigheter er langt mer nærliggende i dag enn for 30 år siden da den gamle folketrygdloven ble vedtatt. Sverdrup påpeker at forutsetningen fra lovgivers side på 60-tallet var at det skulle tas hensyn til skjevheter i pensjonsrettighetene ved utmålingen av underholdsbidrag til ektefelle. Denne forutsetning er ikke lenger til stede. Nå går kvinner ut i yrkesarbeid etter skilsmisse og det er derfor ingen foranledning til å kreve noe underholdsbidrag. Det er et anerkjent prinsipp at formuesoppbygging i samliv er felleseie. Også den parten som helt eller delvis ikke har hatt lønnet arbeid bidrar til oppbyggingen ved å frigjøre den andres tid. Dette prinsippet brukes i dag ved skilsmisseoppgjør når det gjelder all formue, bortsett fra pensjonsrettigheter; både offentlige og private.

       Dette medlem vil påpeke at pensjonspoeng er sparing som staten påtvinger alle som er i lønnet arbeid, og det er ofte tilfeldig om man sparer i bank istedenfor gjennom private pensjonsordninger. Mens bankkontoen er felleseie og deles, holdes private pensjonsordninger utenfor. Med det foreliggende forslag til lovendring lar man mannen beholde en verdi begge har vært med på å bygge opp. Den unntaksregel som er foreslått i § 61 b og som sier at hvis en ektefelles uttak av pensjonsrettigheter på skiftet fører til at den andre ektefelle blir « urimelig dårlig stilt » kan han eller hun tilkjennes et beløp, er en meget snever unntaksregel. Denne regelen fantes i den gamle ekteskapsloven, og ble den gang så godt som aldri påberopt i praksis. Det er liten grunn til å tro at det vil bli annerledes nå, og det er grunn til å tro at den foreslåtte kompensasjonsregelen vil få minimal praktisk betydning. Det vil være meget vanskelig å forutse et utfall i saker hvor det skal utøves så bredt skjønn, og det gjør det vanskelig å nå fram til forhandlingsresultat for partenes advokater. De færreste kvinner ønsker å gå til sak etter endt ekteskap - i hvert fall ikke på et så usikkert grunnlag.

       Dette medlem vil også påpeke at JURK i sitt notat til komiteen spesielt fremhever at dagens regel slår særlig uheldig ut for kvinner i landbruket og andre familiebedrifter. Hele inntekten blir ført på ektemannen, slik at kvinnen blir minstepensjonist. Ved en skilsmisse i landbruket går kvinnen ofte nesten tomhendt fra delingen. Det er svært vanskelig å ta ut den verdi hun har krav på, dersom hun ønsker at gården skal drives videre.

       Dette medlem mener at vi nå må få en regel som gir en reell bedring av forholdene for de ektefellene det her gjelder. Tone Sverdrup påpeker i sin artikkel at man bør få en lovregel som baserer seg på følgende prinsipper: 1. En delingsregel som gir en reell deling. 2. Et utsatt skifteoppgjør for pensjonsrettigheter. Dette betyr at man erkjenner at mange ektefeller ikke kan betale noe før de selv får noe, og behovet oppstår først ved oppnådd pensjonsalder. Når skifteoppgjøret utsettes til de tidligere ektefellene nærmer seg pensjonsalderen, oppnår man også en annen fordel, nemlig å få sikrere kunnskap om hvor stor pensjon de to ektefellene får. 3. En deling, men ikke nøyaktig likedeling. Inndelingen skjer etter enkle kriterier som f.eks. forskjeller i partenes pensjon og ekteskapets lengde. 4. Delingen bør skje i regi av det offentlige.

       Dette medlem mener at disse prinsipper er meget fornuftige, og delingsregelen blir i dag allerede brukt i Danmark og Canada. På denne bakgrunn fremmes forslag om deling av pensjonsrettigheter i ekteskapsloven. For øvrig støtter dette medlem proposisjonens forslag.