2.1 Kompensasjonsbestemmelse i § 61 bokstav b

2.1.1 Gjeldende rett

       Når ektefellene har felleseie, er hovedregelen at ektefellenes nettoformuer skal likedeles ved skilsmisse eller separasjon, så sant verdiene er skapt under ekteskapet.

       Det finnes enkelte unntak fra denne hovedregelen. Reglene om særskilte unntak fra delingen står i ekteskapsloven § 61. I medhold av § 61 bokstav b kan en ektefelle holde utenfor delingen rettigheter i offentlige trygdeordninger, offentlige eller private pensjonsordninger, og krav etter en livrente eller livsforsikring som ikke har gjenkjøpsverdi som ektefellen eller ektefellene i fellesskap kan realisere.

       Etter den tidligere ektefelleloven 20. mai 1927 nr. 1 § 11 annet ledd annet punktum kunne det ved skiftet gis kompensasjon for rettigheter som « etter sin art » var unntatt fra deling.

       Det var på det rene at denne bestemmelsen også omfattet pensjons- og forsikringsrettigheter.

       I den nye ekteskapsloven er denne kompensasjonsbestemmelsen videreført i § 61 bokstav c om « andre eiendeler og rettigheter », men ikke i bokstav b om pensjonsrettigheter. I forarbeidene til § 61 drøftes ikke spørsmålet om hvorfor man på denne måten svekker en ektefelles mulighet til å få økonomisk kompensasjon når den andre tar ut pensjonsrettigheter udelt.

       Etter ekteskapsloven § 63 kan en ektefelle kreve vederlag på skiftet dersom den andre ektefellen har brukt felleseiemidler til å erverve rettigheter som nevnt i § 61 bokstav b i den utstrekning utgiftene overstiger det som må anses som rimelig. Bestemmelsen rammer den aktive omplassering av midler, og vil i praksis først og fremst få betydning for erverv av private forsikrings- og pensjonsrettigheter. Det kan ikke tilkjennes vederlag etter denne regelen for opptjente rettigheter til tilleggspensjon i folketrygden eller andre offentlige pensjons- og trygdeordninger. Bestemmelsene i § 63 antas heller ikke å åpne for vederlagskrav for private tjenestepensjoner fra arbeidsgiver. Vederlagskrav etter § 63 kan bare gjøres gjeldende så langt det er midler i boet på skiftetidspunktet.

2.1.2 Departementets forslag

       Etter departementets mening er det behov for i sterkere grad å ivareta hensynet til de kvinner som skilles etter et langvarig ekteskap i godt voksen alder og som har dårlig poengopptjening i folketrygden. Departementet ønsker derfor å gjeninnføre en kompensasjonsregel for pensjonsrettigheter som kan unntas fra deling etter ekteskapsloven § 61 bokstav b. Forslaget innebærer at den ene ektefellen etter en konkret rimelighetsvurdering vil kunne få kompensasjon når den andre ektefellen har opparbeidet rettigheter som i medhold av § 61 bokstav b kan holdes utenfor delingen på skiftet. Det fremheves i lovforslaget at man ved den konkrete vurderingen skal legge vekt på om ekteskapet har vært langvarig. Kompensasjonsregelen vil i motsetning til vederlagsregelen i § 63 omfatte alle de rettigheter som det etter § 61 bokstav b er adgang til å holde utenfor delingen, og forutsetter ikke at det er midler på skiftet.

       Forslaget om å innføre en kompensasjonsregel i ekteskapsloven § 61 bokstav b fikk tilslutning fra flertallet i Stortinget under behandlingen av Velferdsmeldingen (jf. Innst.S.nr.180 (1995-1996) punkt 7.2.5).

2.2 Bidrag uten tidsbegrensning i § 81

2.2.1 Gjeldende rett

       Hovedregelen om bidrag etter ekteskapsloven er at ved separasjon og skilsmisse opphører ektefellenes gjensidige underholdsplikt. Hvis den ene ektefellens evne og mulighet til å sørge for et passende underhold er blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, kan imidlertid den andre ektefellen pålegges å betale bidrag. Bidraget skal utmåles på grunnlag av den bidragsberettigedes behov for bidrag og den bidragspliktiges betalingsevne, jf. ekteskapsloven § 79 og § 80.

       Om varigheten av bidragsbetalingen fremgår det i dag av ekteskapsloven § 81 første ledd, at bidrag til ektefelle skal fastsettes for en begrenset tid på inntil tre år. Dersom ekteskapet har vært langvarig, eller det foreligger særlige grunner ellers, kan bidraget fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning.

       Tidsbegrensningen på tre år er et utslag av utgangspunktet at ektefellene etter separasjon eller skilsmisse normalt skal være økonomisk uavhengig av hverandre.

       Av forarbeidene til ekteskapsloven fremgår det imidlertid at bidrag normalt bør fastsettes uten tidsbegrensning ved langvarige ekteskap der omsorg for felles barn og annet arbeid i hjemmet har ført til at den ene ektefellens ervervsevne er blitt varig redusert ( Ot.prp. nr. 28 (1990-1991) s. 47).

2.2.2 Departementets forslag

       Det følger både av forarbeidene, rettspraksis og administrativ praksis at ved skilsmisse etter langvarige ekteskap hvor kvinnen som følge av arbeid i hjemmet under ekteskapet har fått sin ervervsevne varig redusert, bør bidrag normalt gis uten tidsbegrensning. Lovteksten gir imidlertid ikke klart uttrykk for dette.

       Departementet foreslår derfor at det uttrykkes direkte i lovteksten at ved langvarige ekteskap skal bidrag som hovedregel fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning. Endringen vil bidra til å klargjøre gjeldende rett for de som leser loven uten å kjenne forarbeidene eller rettspraksis.

       Forslaget om å presisere lovteksten på dette punkt fikk tilslutning av flertallet i Stortinget under behandlingen av Velferdsmeldingen (jf. Innst.S.nr.180 (1995-1996) pkt. 7.2.5).