1. Sammendrag

       Departementet legger i Ot.prp.nr.8 (1997-1998) jf. Ot.prp.nr.78 (1996-1997) frem forslag til endringer både i film- og videogramloven og i straffeloven § 382. Endringer i film- og videogramloven har vært ønsket av Stortinget og i St.meld. nr. 32 (1992-1993) « Media i tida » forslår departementet en vurdering av loven. Slike vurderinger kom også frem i Regjeringens handlingsplan mot vold i billedmedier, som ble lagt frem i 1995.

       I den tiden nåværende lov om film og videogram av 15. mai 1987 nr. 21 har virket har det utviklet seg en rekke andre former for distribusjon av levende bilder enn det som reguleres i ovennevnte lov. Regjeringen mener det er viktig å utforme reglene slik at den teknologiske utviklingen ikke er avgjørende for hva som omfattes av loven.

Nærmere om forslaget

Kriterium for forbud - lov om film og videogram § 4 og § 7

       I dag er det ulike kriterier for hva som blir regnet som pornografi og ulovlig vold i film og videogram alt etter om det gjelder fremvisning i næring, omsetning (salg eller utleie) i næring, eller fremvisning i fjernsynssendinger.

       Når det gjelder voldsskildringer foreslår departementet å erstatte « forråande » og « moralsk nedbrytande » i film- og videolova § 4 og § 7 med en henvisning til straffeloven § 382.

       Forslaget vil ikke føre til en liberalisering i forhold til det som gjelder i dag (jf. 2.3.4.). Regjeringen foreslår videre å ta ut kriteriet « strir mot lov » fra film- og videoloven, slik at Statens filmtilsyn bare skal ta hensyn til skildringer av voldelig og pornografisk karakter.

Vold i billedmedia - straffeloven § 382

       Straffeloven § 382 forbyr omsetning av film eller videogram i næring der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer. Paragrafen gjelder i dag ikke for offentlig fremvisning av film eller videogram.

       Regjeringen forslår at § 382 bør utvides til å omfatte alle media og andre utbredelsesmåter enn utgivelse, salg og utleie; at paragrafen skal gjelde offentlig fremvisning og at voldskriteriet fra lov om film og videogram § 4 skal legges til grunn i § 382 i straffeloven.

Klage over vedtak i Statens filmtilsyn

       Det er i dag anledning til å klage over enkeltvedtak som gjelder registrering av videogram etter film- og videogramloven § 10. Det er ikke anledning til å påklage de vedtak Statens filmtilsyn gjør etter film- og videogramloven § 4 og § 5 om fremvisning av film i næring.

       Departementet vil holde fast ved denne klagemuligheten og foreslår at Barneombudets klagehjemmel bør fastsettes direkte i loven. Regjeringen foreslår ikke klagerett for andre enn Barneombudet og distributøren.

Kommunalt løyve

       Loven om film og videogrammer har regler om løyve for omsetning av videogram. Dette er først og fremst et kontrollpolitisk virkemiddel, men har også kulturpolitiske konsekvenser.

       I forbindelse med de kontrollpolitiske virkemidlene foreslår departementet at § 2 i film og videogramloven gir kommunene hjemmel til å nekte eller trekke tilbake løyve også for brudd på straffeloven § 211 (gjelder i dag ikke for film- og videogram som Statens filmtilsyn ved forhåndskontroll har godkjent til fremvisning eller omsetning) eller § 382. Det foreslås også å fastsette en lovfestet hjemmel for kommunene til å drive kontroll. En aldersgrense på 18 år for omsetning av film eller videogrammer blir også foreslått. Som kulturpolitisk virkemiddel foreslår departementet at kommunene skal kunne fastsette regler for bredde i utvalget, både hva angår aldersgrupper og sjanger. Departementet vurderer at den begrensede frihet for kommunene til å fastsette vilkår for omsetning ikke vil være i strid med EØS-reglene.

Registreringsordningene

       Etter gjeldende regler er det bare den som er registrert som importør eller produsent i et eget register i Statens filmtilsyn som kan få registrert et videogram for omsetning i næring.

       Regjeringens forslag om å oppheve registrering for forhandler og importører/produsenter og isteden registrere distributørene i tilknytning til registrering av det enkelte videogrammet, innebærer at kravet om en ansvarlig distributør i Norge faller bort. Dette betyr at man ikke kan iverksette straffesanksjoner mot de som distribuerer ulovlige videogram med registreringsmerke på det norske markedet fra andre EØS-land, noe som betyr en svekkelse av kontrollen når det gjelder innhold og avgift. Regjeringen peker på behovet for å ta hensyn til dette i den nærmere utformingen av registrerings- og merkeordningen.

Merking av videogram

       Det er i dag obligatorisk merking av alle videogram som blir omsatt i næring. Merkingen kan skje enten ved klistremerke eller ved trykking. Klistremerke blir levert av Statens filmtilsyn når videogrammet blir registrert. Trykking innebærer godkjenning fra EAN (European Article Numbering)-Norge før det søkes løyve fra Statens filmtilsyn om å trykke merket.

       Dersom man skulle gi distributører i utlandet rett til å trykke merke vil man ikke kunne kontrollere disse på samme måte som de norske. Regjeringen vurderer derfor at det kun er en ordning med klistremerke som kan opprettholde den nødvendige kontrollen, samtidig som dette ikke diskriminerer mellom norske og utenlandske distributører, slik EØS-avtalen krever.

Avgift til Norsk kino- og filmfond

       Etter gjeldende lov skal det betales en avgift til Norsk kino- og filmfond (NKFF) på 2,5 % av brutto omsetning ved fremvisning, utleie og salg av film og videogrammer.

       Regjeringen foreslår at avgiften til NFKK skal betales som en fast kronesum gjennom merket på hvert videogram. Dette vil lette innkrevingen av avgiften fordi den kreves inn fra distributør og ikke den enkelte forhandler. Det innebærer også administrative forenklinger i NKFF. Inntekten til fondet skal bli den samme som i dag.

Obligatorisk forhåndskontroll av videogram for omsetning

       I gjeldende lov har man ikke forhåndskontroll av videogram for salg eller utleie, men alle videogram som skal omsettes må registreres i Statens filmtilsyn, som kan forhåndskontrollere om det foreligger mistanke om at videogrammet inneholder ulovlige scener.

       Regjeringen foreslår ikke å innføre obligatorisk forhåndskontroll av videogram, men legger til grunn at kontrollen Statens filmtilsyn driver, må økes, bl.a. ved å kontrollere at videogram er merket.

Administrative og økonomiske konsekvenser

       De administrative og økonomiske konsekvensene av lovforslaget er først og fremst knyttet til økt kontroll, omleggingen av merkeordningen og av avgiften til Norsk kino- og filmfond og til innføringen av klagenemnd for vurdering av enkeltvedtak til filmtilsynet.

2. Komiteens merknader

Generelt

       Komiteen viser til at mediebildet de senere årene er blitt stadig mer spesialisert og fragmentert. Parallelt med den tekniske utviklingen har det også foregått en urovekkende økning i bruken av voldsinnslag innenfor de ulike billedmediene. Den økte mengde av spekulative og kyniske voldsskildringer i underholdningsøyemed som blir gjort tilgjengelig for barn og unge gjennom fjernsyn, film, dataspill m.v. er etter komiteens mening svært bekymringsfull.

       Komiteen ser lovverket som ett av flere virkemidler for motvirke denne negative utviklingen og viser til at Stortinget ved flere anledninger har gitt uttrykk for ønske om en revisjon av loven. Også gjennom Regjeringens handlingsplan mot vold i billedmedier som ble fremlagt i mars 1995 er det foreslått tiltak som bl.a. innebærer endringer av film og videogramloven.

       Komiteen vil imidlertid understreke at den raske tekniske utviklingen fordrer kontinuerlig oppfølging og ajourføring både av gjeldende lover og forskrifter på området og ber derfor Regjeringen om å følge utviklingen nøye.

Virkeområde til lov om film og videogrammer

       Komiteen viser til at data- og TV-spill av mer praktiske årsaker ikke er foreslått innlemmet i lov om film og videogrammer og derved ikke blir gjenstand for forhåndskontroll.

       Komiteen ser problemene med at slik kontroll bl.a. vil bli tids- og ressurskrevende og vil derfor heller ikke foreslå innlemming på nåværende tidspunkt. Det er imidlertid nødvendig at Regjeringen følger utviklingen også på dette området og kommer tilbake med tiltak som kan bedre kontrollen i forhold til de grafiske billedmediene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har også merket seg de forsøk som gjøres med utsendelse av film på bestilling. Departementet bes om å følge utviklingen nøye, slik at merke- og avgiftsordningene kan avklares i forhold til slik omsetting.

Kriterium for forbud

       Komiteen viser til at det blant høringsinstansene var allmenn oppslutning om at film- og videoloven ikke bør liberaliseres og er enig i dette.

       Komiteen vil slutte seg til departementets vurdering om at forslaget om endring i § 4 og § 7 ikke vil føre til liberalisering i forhold til gjeldende rett og mener dette også må legges til grunn ved senere lovfortolkning.

Vold i billedmedier - straffeloven § 382

       Komiteen er svært positiv til de endringer som foreslås i straffeloven § 382. Gjennom den revisjon som nå foretas, slik at nye former for visning og omsetning av film og videogram, oppnås en regulering av elektroniske oppslagstavler og interaktive program.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at filmklubber, som ikke viser filmer i næring, må unntas fra denne bestemmelsen. Det forutsettes at departementet tar hensyn til dette ved utforming av forskriftene. Filmklubbvirksomhet, slik den i dag drives av Norsk filmklubbforbunds medlemsklubber, er etter disse medlemmers oppfatning ikke av næringsmessig karakter. Det presiseres at bakgrunnen for dette unntaket er at filmklubber driver en kunst- og kulturvirksomhet og er uavhengige kritikk- og debattforum.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet legger på sin side til grunn at straffeloven offentlighetsbegrep, slik regelen i dag gjelder for fremvisning av pornografisk film, må legges til grunn også mht. visning av voldsskildringer i filmklubbene.

       Disse medlemmer går i mot innføring av en ordning som unntar filmklubbvirksomhet fra forbudet mot voldsskildringer.

       Disse medlemmer henviser i denne forbindelse til brev fra departementet, datert 25. mars 1998 (inntatt som vedlegg 1) som påpeker at en videre grense for voldsskildringer enn hva som tillates for visning av pornografi vil stå i motstrid til de senere års satsing for å redusere bruken av vold i billedmediene.

Kommunalt løyve

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke nødvendigheten av å ha en løyveordning for å kunne øve kontroll med videoomsetningen med sikte på å begrense tilbudet av ulovlige filmer og slutter seg til Regjeringens forslag.

       Flertallet vil understreke at det er viktig med like regler mellom kommunene. Videre er det viktig å skille mellom salg og utleie av videogram. Flertallet vil understreke at det bør skilles mellom aktører som har omsetting av videogram som hovednæring, og de som gir et tilbud om et lite antall filmer. Flertallet ber derfor departementet følge utviklingen nøye, og komme tilbake til saken dersom det som følge av de nye reglene skjer utilsiktede virkninger.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at Regjeringen denne gang legger langt sterkere vekt enn tidligere på kulturpolitiske hensyn, og at konsesjonsordningen nå begrunnes med at denne er nødvendig for å sikre tilstrekkelig bredde i genre og utvalg av videogrammer. Disse medlemmer har problemer med å forstå at tilbud av videofilm skal være kulturpolitisk viktigere enn tilsvarende tilbud av litteratur eller musikk, men konstaterer at det åpenbart ikke er noen som har ønsker om å innføre tilsvarende krav om bredde og genre på disse områder. Dette tyder på at de kulturpolitiske hensyn nå trekkes inn som begrunnelse, etter at det er stadig klarere at kommunal konsesjon har liten eller ingen betydning som virkemiddel for å begrense tilgjengeligheten av videogrammer med ulovlig innhold. Disse medlemmer vil derfor ta opp forslag om at kravet om kommunal konsesjon ved omsetning av film og videogram oppheves.

       « I lov om film og videogram vert det gjort følgjande endringar:

§ 2 første ledd, første punktum skal lyde:

       Framsyning av film eller videogram i næring må ikkje skje utan løyve frå kommunestyret eller den kommunestyret har gitt fullmakt.

§ 2 første ledd, annet punktum utgår.

§ 2 femte og sjette ledd utgår. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre minner om at Høyre under lovbehandlingen i 1987 stemte imot ordningen med kommunal konsesjon for utleie og omsetning av videogrammer, jf. Innst.O.nr.35 (1986-1987). Høyre la den gang vekt på at ordningen åpnet for skjønnsmessig og vilkårlig behandling, og derfor var et urimelig inngrep i adgangen til privat næringsvirksomhet. Når det gjaldt arbeidet for å hindre utvekster i videomarkedet, henviste Høyre til reglene om registrering og merking av videogrammer. Et krav om kommunal konsesjon ville derfor i beste fall bare føre til en unødvendig dobbeltkontroll.

       Disse medlemmer konstaterer at Høyres syn langt på vei fikk tilslutning i St.meld. nr. 32 (1992-1993) « Media i tida », der det bl.a. påpekes at « ordninga i seg sjølv har hatt mindre å seie når det gjelder å halde ulovlege videogram borte fra marknaden ». I den foreliggende proposisjon mener Regjeringen at « løyveordninga fyller ein funksjon når det gjeld å avgrense tilbodet av ulovlege filmer », men det innrømmes samtidig at « løyveordninga i seg sjølv ikkje er nokon garanti når det gjeld kontroll. Uavhengig av løyve, vil det alltid vere nokon som omset ulovlege videogram utanom systemet. » Disse medlemmer kan ikke se at det forhold at en kontrollordning kan ha positive virkninger i seg selv er noen grunn for å opprettholde en ordning som uansett representerer et inngrep i næringsfriheten.

Registreringsordningene

       Komiteen har merket seg Regjeringens forslag om å fjerne kravet om særskilt registrering av importører og produsenter, og at den ansvarlige distributøren i stedet blir registrert i forbindelse med registrering av videogram. Komiteen har videre merket seg forslaget om å sløyfe kravet om at også forhandlere må være registrert i Statens filmtilsyn. Komiteen slutter seg til de foran nevnte forslag.

       Komiteen viser til ordninga med at ansvarlig importør/produsent setter anbefalte aldersgrenser på videogrammer og har merket seg at departementet opprinnelig foreslo å gi Statens filmtilsyn hjemmel til å vurdere aldersgrensene før det foretas registrering og merking av det enkelte videogram. En slik hjemmel ville ha åpnet for at Statens filmtilsyn kunne nekte registrering dersom en mente aldersgrensen ikke var i samsvar med innholdet i videogrammet.

       Komiteen har merket seg at departementet etter innsigelser fra Statens filmtilsyn valgte å frafalle sitt forslag om en hjemmel for å vurdere aldersgrensene, fordi dette bl.a. ville forutsette gjennomsyn av det enkelte videogram. Komiteen slutter seg til dette, men ber samtidig Regjeringen følge utviklingen på området for å sikre at ordningen med veiledende aldersgrenser fungerer etter sin hensikt.

       Komiteen er videre enig i at det er uheldig at det ikke kan iverksettes straffesanksjoner mot de som distribuerer ulovlige videogram med registreringsmerke på det norske markedet og vil understreke at dette problemet må søkes løst ved utformingen av selve registrerings- og merkeordningen.

Merking av videogram

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Regjeringens påpekning av at dagens regelverk må endres for å bli i samsvar med EØS-avtalen.

       Flertallet vil understreke at det er nødvendig å sikre god kontroll med omsetningen av videogram og viser til det faktum at nåværende ordning med adgang til trykking av merke direkte på kasettomslaget ikke har vært effektiv nok. Flertallet viser til at det i proposisjonen er foreslått å gå tilbake til en ordning med kun klistremerke av følgende tre grunner:

       Flertallet har merket seg innvendingene fra bl.a. Norsk Videogramforening mot et slikt forslag, det stilles også spørsmålstegn ved om refusjonsordningen vil være hensiktsmessig. Flertallet viser i denne sammenheng til brev fra departementet datert 13. februar 1998 der disse innvendingene er imøtegått (se vedlegg 2).

       Flertallet innser at en ordning med klistremerke vil kunne være mindre praktikabel og derved noe dyrere for enkelte distributører enn nåværende ordning.

       Flertallet er likevel enig med departementet i at dette må vurderes opp mot de store problemer man ville få med å kontrollere innholdet i videogram og med å kreve inn gebyret m.v. Flertallet har merket seg departementets påpekning av at det bare er en ordning med klistremerker som kan bidra til å opprettholde den nødvendige kontrollen samtidig som en slik ordning ikke vil diskriminere mellom norske og utenlandske distributører, som er et krav etter EØS-avtalen. Flertallet har også merket seg at det er lagt til grunn innføring av en refusjonsordning for merker som ikke blir brukt, samt at størrelsen på merkegebyret settes slik at det totale provenyet dekker utgiftene til ordningen.

       Flertallet ser at den foreslåtte omlegging kan fungere tungvint og være kostnadsdrivende for de berørte parter. Det vises til brev fra departementet der det påpekes at de i dag ikke kjenner til noen mulighet for maskinell behandling av påklistringen. Flertallet vil legge til grunn Regjeringens opplysninger om at det gamle regelverket ikke er i tråd med EØS-avtalen, og at tilpasninger til EØS-regelverket ikke bør medføre svekket kontroll av videoomsettingen i Norge. Ut fra dette støtter disse medlemmer Regjeringens forslag.

       Flertallet vil likevel understreke Regjeringens ansvar for å utforme praktikable regler, og fortløpende vurdere om det er grunnlag for å endre reglene slik at bransjen ikke pålegges større forpliktelser enn nødvendig. Det understrekes at departementet har mulighet til i forskrift å tillate trykking av registreringsmerke, og vil understreke at dette hadde vært tjenlig for alle parter dersom det ikke reduserer kravene til kontroll.

       Flertallet er kjent med Norsk Videogramforenings påpekning av at inntil 25 % av filmene returneres til distributør. Det er hensiktsmessig at det lages et regelverk som påfører bransjen minst mulig kostnader, samtidig som kravet til kontroll blir opprettholdt. Det vises til brev fra departementet der det påpekes at « det nærmere innholdet i en slik ordning vil bli vurdert i forbindelse med utarbeidelse av forskrift til film- og videogramloven. »

       Flertallet slutter seg derfor til Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enig i at det viktigste formålet med merkeordningen er å begrense omsetningen av videogrammer med ulovlig innhold, men kan ikke se at dette hensyn gjør det nødvendig å fjerne adgangen for distributørene til å trykke registreringsmerke direkte på kassetten. Disse medlemmer har merket seg forslagene fra Norsk Videogramforening om å beholde dagens ordning, med enkelte mindre endringer, og konstaterer at Statens filmtilsyn i hovedsak slutter seg til Videogramforeningens vurderinger. Disse medlemmer legger stor vekt på Filmtilsynets vurderinger, og går derfor inn for at dagens registrerings- og merkeordning - med valg mellom bruk av klistremerker og trykking av merker - opprettholdes, med de mindre endringer som Statens filmtilsyn mener er ønskelig. Disse medlemmer støtter den foreslåtte lovtekst i § 8, og forutsetter at forskriftene utformes slik at dagens ordning med både trykking av merker og bruk av klistremerker kan videreføres.

Avgift til Norsk kino- og filmfond

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Regjeringen foreslår å videreføre nåværende avgiftsordning for fremvisning av film og videogram, mens den foreslår en omlegging av avgiftsordningen når det gjelder videobransjen. Ved utleie og salg av videogram foreslås det å knytte avgiften opp mot salg av registreringsmerker i Statens filmtilsyn.

       Flertallet viser videre til at en med dette forslaget oppnår at avgifta flyttes over fra omsetningsleddet til distributørleddet, noe som betyr enklere og mer effektive rutiner for innkreving av avgift, samtidig som ordningen også vil sikre avgiftsinnbetalingen fra distributører i utlandet.

       Flertallet har merket seg at bransjen heller ønsker at avgiften skal være en prosentvis avgift som legges på distributørenes omsetning.

       Flertallet viser imidlertid til proposisjonen som hevder at en slik ordning vil medføre problemer i forhold til avgiftspliktige utenlandske distributører. Den vil kunne åpne for at de som ønsker å opptre ulovlig, eller spre ulovlig materiale, vil utnytte svakhetene i ordningene og operere fra utlandet.

       Flertallet mener det vil være uheldig å legge opp til en ordning som gjør det lettere å omgå reglene dersom en opererer fra utlandet og slutter seg derfor til Regjeringens forslag.

       Flertallet støtter også forslaget om en generell hjemmel til å fastsette overgangsregler, slik at det bl.a. kan tas hensyn til at fondet ikke skal ha vesentlig inntektstap i forbindelse med omleggingen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enig i at avgiften legges på distributørleddet, men går imot forslaget om å knytte avgiften opp mot salg av registreringsmerker. Disse medlemmer mener at avgiften bør være prosentbasert og beregnes ut fra distributørenes faktiske omsetning.

       Når det gjelder gebyret for registrering og merking (§ 10), vil disse medlemmer understreke at gebyret fortsatt skal fastsettes slik at inntektene tilsvarer utgiftene ved videogramregistreringen.

Obligatorisk forhåndskontroll

       Komiteen har merket seg at Regjeringen ikke går inn for obligatorisk forhåndskontroll, men legger til grunn at Statens filmtilsyn skal drive økt kontroll i videomarkedet ved økt stikkprøvekontroll og ved å kontrollere at videogram er merket og at innholdet er i samsvar med omslaget.

       Komiteen er enig i dette.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:

       I lov om film og videogram vert det gjort følgjande endringar:

§ 2 første ledd, første punktum skal lyde:

       Framsyning av film eller videogram i næring må ikkje skje utan løyve frå kommunestyret eller den kommunestyret har gitt fullmakt.

§ 2 første ledd, annet punktum utgår.

§ 2 femte og sjette ledd utgår.

4. Komiteens tilrådning

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram blir det gjort følgjande endringar:

§ 2 skal lyde:

§ 2. Kommunal løyveordning

       Framsyning og omsetning av film eller videogram i næring må ikkje skje utan løyve frå kommunestyret eller den kommunestyret har gitt fullmakt. Dette gjeld ikkje omsetning av film eller videogram for vidareomsetning.

       Løyvet kan givast for ein periode på opptil fem år. Løyvet kan nektast eller trekkjast attende dersom løyvehavaren bryt reglar i denne lova eller i forskrifter til denne lova, straffelova § 211 eller § 382 eller bryt vilkår som er sette ved tildeling av løyvet.

       Kommunen og Statens filmtilsyn har rett til å gjennomføre naudsynt kontroll med at den løyvepliktige verksemda blir driven i samsvar med dei reglane som gjeld.

       Kommunane kan fastsetje vilkår for løyve til framsyning av film og videogram. Det kan ikkje fastsetjast vilkår som inneber totalforbod mot framsyning av film eller videogram i ein kommune.

       Ved omsetning av videogram skal den som omset videogram til kunden i løyvepliktig verksemd ha fylt 18 år. Det kan ikkje omsetjast videogram til den som ikkje har nådd den aldersgrensa som er sett for videogrammet. Kommunane kan fastsetje krav til breidd i utvalet når det gjeld utleige av videogram.

       Departementet kan i forskrift gi reglar om breidd i utvalet og gjere unntak frå kravet om løyve.

§ 3 skal lyde:

§ 3. Avgift til Norsk kino- og filmfond

       Den som driv framsyning av film og videogram i næring, skal betale ei avgift til Norsk kino- og filmfond på 2,5 % av bruttoomsetninga. Dei avgiftspliktige skal føre særskild rekneskap for slik framsyning.

       Den som vil ha eit videogram registrert for omsetning i næring, skal betale ei avgift til Norsk kino- og filmfond pr. videogram. Stortinget fastset satsane.

       Departementet fastset i forskrift nærmare retningsliner om avgiftsgrunnlag, utrekning og innkrevjing av avgifter, bruken av midlane og kan gjere unntak frå kravet om avgift.

§ 4 skal lyde:

§ 4. Førehandskontroll

       Film eller videogram som skal synast fram i næring, må på førehand vere godkjent av Statens filmtilsyn. Departementet kan gi forskrifter om førehandskontroll av film og videogram som skal omsetjast til forbruker.

       Statens filmtilsyn må ikkje godkjenne for framsyning i næring bilete som tilsynet meiner krenkjer sømd eller strir mot straffelova § 382.

       Den som vil ha ein film eller eit videogram vurdert av Statens filmtilsyn, skal betale eit gebyr som blir fastsett av departementet.

       Departementet kan i forskrift gjere unntak frå kravet om førehandskontroll og betaling av gebyr.

§ 6 skal lyde:

§ 6. Klagenemnd for film og videogram

       Enkeltvedtak som Statens filmtilsyn gjer etter denne lova kan påklagast til Klagenemnda for film og videogram. I høve til vedtak om aldersgrenser gjeld fristen på tre månader i forvaltningslova § 29 andre ledd først frå det tidspunkt ein film eller eit videogram blir gjort tilgjengeleg for publikum. I tillegg til distributøren kan Ombodet for barn og unge (Barneombodet) klage på dei aldersgrensevedtaka som har verknad for barn.

       Klagenemnda blir utpeikt av departementet, som i forskrift gir nærmare reglar om klageordninga og om verksemda til klagenemnda.

§ 7 skal lyde:

§ 7. Registrering av videogram

       Videogram som skal omsetjast i næring, må vere registrert i eit videogramregister i Statens filmtilsyn.

       Statens filmtilsyn kan vurdere eit videogram før det blir registrert. Også videogram som alt er registrerte, kan vurderast. Eit videogram som Statens filmtilsyn meiner er i strid med reglane i straffelova § 211 eller § 382, kan ikkje registrerast. Det same gjeld videogram som er funne rettsstridig ved dom, vedteke førelegg eller som etter avgjerd av påtalemakta eller forhørsretten skal inndragast eller sperrast fordi det er eller kan vere i strid med reglane i straffelova § 211 eller § 382. Ansvarleg distributør kan likevel krevje at videogrammet blir vurdert av Statens filmtilsyn.

       Ein kopi av kvart videogram som er vurdert av Statens filmtilsyn, skal arkiverast i Norsk filminstitutt. Det same gjeld videogram som etter dom eller vedteke førelegg er funne rettsstridig og som blir inndrege.

       Departementet gir i forskrift nærmare reglar om registrering av videogram.

§ 8 skal lyde:

§ 8. Merking av videogram

       Videogram som skal omsetjast i næring skal merkast av distributøren.

       Departementet fastset i forskrift nærmare reglar for merkinga, og kan i forskrift gjere unntak frå kravet om merking.

§ 9 blir oppheva.

§ 10 skal lyde:

§ 10. Gebyr for registrering og merking m.v.

       Det skal betalast gebyr for registrering og merking m.v. Departementet fastset nærmare forskrifter om gebyr og om innkrevjing. Stortinget fastset satsane.

§ 12 blir oppheva.

§ 14 første ledd skal lyde:

       Ansvarleg leiar for eit distributørfirma kan straffast med bot eller fengsel opptil tre månader om han i næring omset videogram som han kunne straffast for etter § 211 eller § 382 i straffelova om han hadde kjent til innhaldet. Han er likevel straffri om han godtgjer at han ikkje kan leggjast noko til last med omsyn til kontroll av innhaldet i videogrammet eller tilsyn med, rettleiing eller instruks for avløysarar, medarbeidarar eller underordna.

II.

I Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 blir det gjort følgjande endringar:

§ 382 skal lyde:

       Med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller med begge deler straffes den som utgir eller frambyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre film, videogram eller lignende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer.

       Det samme gjelder den som gjør slik bruk av grove voldsskildringer ved offentlig framvisning, herunder i fjernsynssending eller i formidling av slik sending her i riket. Straffansvaret omfatter likevel ikke den som bare har deltatt i den tekniske virksomhet i tilknytning til sendingen eller formidlingen.

       Medvirkning straffes på samme måte. Uaktsomhet straffes likt med forsett.

       Paragrafen gjelder ikke for film og videogram som Statens filmtilsyn ved forhåndskontroll har godkjent til framvisning eller omsetning i næring.

III.

       Lova her tek til å gjelde frå den tid Kongen fastset.

       Dei enkelte reglar i lova kan setjast i kraft til ulik tid. Kongen kan gje overgangsreglar.

Vedlegg 1.

Brev fra Kulturdepartementet v/statsråden til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 25. mars 1998:

       Vi viser til brev fra komiteen av 19. mars 1998 om ovennevnte. Komiteen ber her om å få opplyst hvordan man lovteknisk kan unnta « filmklubbvirksomhet, slik den i dag drives av medlemmene i Norsk filmklubbforbund, » fra reglene i straffeloven § 328.

       Kulturdepartementet kan ikke tilrå at det fastsettes en regulering som fritar utelukkende den nevnte gruppen fra forbudet mot ulovlige voldsskildringer. Det vil være uheldig å knytte virkeområdet til en lovbestemmelse direkte til medlemskap i en filmklubb. Det er i dag ingen bestemmelser i straffeloven som suspenderes ved medlemskap i organisasjon eller liknende.

       Dersom komiteen ønsker å gjennomføre et unntak for filmklubber vil dette etter departementets oppfatning måtte ha den følge at også andre vil kunne offentlig vise filmer med grove voldsskildringer.

       Ved å opprettholde dagens regler på området, og klargjøre at komiteens uttalelse fra 1987 ikke lenger er en forutsetning, vil visning av film i filmklubber som ikke driver i næring ikke være underlagt noen lovregulering med hensyn til voldsskildringer. Dette vil imidlertid medføre at andre offentlige visninger av voldsskildringer, f.eks. fra databaser via datanettverk, heller ikke vil være underlagt noen regulering. Det samme vil også gjelde for omsetning av dataspill.

       Et alternativ kan være å begrense forslagets § 382 til å gjelde offentlig framvisning i næring ved å utforme andre ledd slik:

       « Det samme gjelder den som i næring gjør slik bruk av grove voldsskildringer ved offentlig framvisning, herunder i fjernsynssending eller i formidling av slik sending her i riket. »

       Etter dette alternativet vil omsetning av dataspill reguleres av § 382, men ikke offentlig visning utenfor næring. Som ved det første alternativet vil imidlertid all visning som ikke skjer i næring falle utenfor § 382, herunder også fjernsynssending.

       Departementet kan ikke anbefale noen av de ovennevnte alternativer. Departementet vil også påpeke at en videre grense for voldsskildringer enn hva som tillates for visning av pornografi kan sies å stå i motstrid til den satsing som de senere år har vært gjort for å redusere bruken av vold i bildemediene. Som kjent har det de siste tre år blitt brukt ca 6 mill. kroner årlig til en egen handlingsplan mot vold i bildemediene. Handlingsplanen har fått bred politisk støtte og positive reaksjoner internasjonalt, bl.a. fra UNESCO. Det er for inneværende år satt av 2 mill. kroner for å videreføre dette arbeidet.

       Selv med den endring som er foreslått i Ot.prp. nr. 8 antar departementet at filmklubbene kan drive sin virksomhet som i dag fordi vi legger til grunn at seriøse filmklubber i liten grad viser filmer som på grunn av voldsskildringer vil være forbudt å vise på kino. Vi har f.eks. ingen opplysninger som tilsier at det har vært problematisk for seriøse filmklubber å forholde seg til forbudet mot pornografiske filmer i straffeloven § 211. Etter departementets oppfatning er det heller ikke i forhold til filmklubbene noen grunn til å skille mellom ulovlige pornografiske skildringer og ulovlige voldsskildringer.