2.1 Sammendrag

       Proposisjonen inneholder forslag om tilpasning av lovens bestemmelser om konsesjonsplikt for telenett og teletjenester til den reguleringsmessige situasjonen som følger av Stortingets vedtak.

       Det foreslås å legge konsesjonsplikt på tilbydere av tilgang til offentlig telenett for tilbud om overføringskapasitet og offentlig telefontjeneste med sterk markedsstilling.

       For andre tilbydere av tilgang til offentlig telenett og offentlig telefontjeneste foreslås det pålagt registreringsplikt. Regulering ved forskrift foreslås videreført.

Gjeldende reguleringsbestemmelse for konsesjonspliktige telenett og konsesjonspliktige teletjenester m.v.

       Gjeldende telelov trådt i kraft 1. januar 1996 og videreførte de sentrale reguleringsbestemmelsene for offentlig telenett og offentlig teletjeneste fra tidligere teleregulering.

       Stortingets tilslutning til St.prp. nr. 70 (1995-1996), jf. Innst.S.nr.284 (1995-1996), åpnet for innføring av en registreringsordning for anlegg og drift av alternative telenett etter nærmere bestemmelser for tilbud om teletjenester til andre. Stortingets vedtak åpnet også for adgang til anlegg av alternative telenett til eget bruk og til leveranse til andre av egne konkurransetjenester.

       Eneretten på nettsiden bestod fram til 1. januar 1998 av telenett som anlegges/nyttes til offentlig taletelefoni og tilbud om leide linjer. Dette omfatter imidlertid ikke de nett som mobiloperatørene anlegger/nytter til mobil taletelefoni, der konkurranse fra 1. november 1996 bare er begrenset av tilgangen på frekvenser.

       På tjenestesiden omfattet eneretten fram til 1. januar 1998 offentlig fastnett taletelefoni og tilbud om leide linjer til allmennheten etter at det i 1991 ble åpnet for begrenset konkurranse på mobilkommunikasjonsområdet.

       Rettigheter og plikter for konsesjonspliktig virksomhet er nedfelt i konsesjoner til Telenor AS (inkludert mobilvirksomheten som utøves av Telenor Mobil AS) og NetCom GSM AS.

Nærmere om forslag til reguleringsordning

Generelt om reguleringsformene

       Stortingets behandling av St.prp. nr. 70 (1995-1996) bygger på at konsesjoner, forskrifter og registrerings-/meldepliktsordninger fortsatt skal benyttes som aktivt styringsredskap. I proposisjonen er det ført opp noen aktuelle områder som kan egne seg for regulering ved konsesjon etter 1. januar 1998. De aktuelle områder er knyttet til virksomheter som:

-	Har markedsmakt, basert på nærmere bestemt definisjon og terskelverdi,

-	tilbyr offentlig taletelefonitjeneste,

-	har plikt til å tilby leid samband i hele eller bestemte deler av landet, eller

-	anlegger, innehar eller driver telenett og som får adgang til radiofrekvenser, framføringsrett over offentlig eller privat grunn eller rett til å kreve og plikt til å tilby deling av fysisk infrastruktur.

       Med hjemmel i telelovgivningen er det fastsatt en rekke bestemmelser for televirksomheten i form av forskrifter. Disse vil i hovedsak bli videreført også etter avviklingen av resterende eneretter i telesektoren.

Regulering av offentlig telenett

       Samferdselsdepartementet mener at offentlige telenett som i dag ikke kommer inn under eneretten, fortsatt reguleres ved at den gjeldende reguleringsordning (registreringsplikt og regulering ved forskrift) videreføres og utvides til også å omfatte telenett som nyttes til taletelefoni og tilbud om overføringskapasitet.

       Registreringsordningen som ble etablert ved midlertidig forskrift om alternative telenett vil være velegnet til regulering av telenett som eies/drives av operatør som ikke omfattes av reglene om sterk markedsstilling.

       Samferdselsdepartementet mener at konsesjonsplikten for nett som nyttes til tilbud om overføringskapasitet eller offentlig taletelefoni videreføres etter 1. januar 1998 for virksomhet som har sterk markedsstilling.

Regulering av offentlig teletjeneste m.v.

       St.prp. nr. 70 (1995-1996) og Stortingets behandling av denne bygger også på tjenestesiden på at ordningen med tildeling av konsesjon for offentlig taletelefoni og tilbud av leide linjer skal videreføres.

       Konsesjonsplikten avgrenses til virksomhet med sterk markedsstilling fordi det:

-	Muliggjør tilnærmet likt reguleringsgrep for konsesjonspliktig nett og tjeneste, forhindrer overlappende regulering og ivaretar samtidig aktuelle regulerings- og styringsbehov,

-	reduserer avgrensningsvanskene mot tjenesteyting som ikke er «offentlig taletelefoni», og

-	begrenser byrdene for små aktører.

       Ved vurdering av utforming og avgrensning av konsesjonsplikten, legger departementet til grunn at begrepet sterk markedsstilling blir definert på en tilstrekkelig fleksibel måte i forhold til det reguleringsbehov som foreligger knyttet til fastlagte telepolitiske målsetninger.

       Departementet mener at gjennom en videreføring av konsesjonsplikten for dominerende markedsaktører, vil en sikre at leveringsforpliktelsene for grunnleggende teletjenester til alle deler av landet blir ivaretatt. Dette innebærer også at konsesjonsbestemmelsene må utformes slik at en har hjemmel for å legge leveringsforpliktelser på andre tilbydere av telenett og teletjenester for oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon dersom det på et gitt område skulle oppstå en situasjon hvor ingen av aktørene i utgangspunktet har konsesjonsplikt i kraft av sterk markedsstilling. Det vises på denne bakgrunn til forslaget til nytt § 2-1 tredje ledd.

       Det vises også til § 3-4 annet ledd hvor det bl.a. er inntatt hjemmel for telemyndigheten til å pålegge tilbyder av grunnleggende teletjeneste å gjennomføre tiltak, herunder plikt til å etablere landsdekkende tjenestetilbud, for å sikre nasjonale behov for telekommunikasjon.

       For å sikre grunnlaget for en helhetlig regulering mener departementet at det bør innføre en registreringsordning for tilbydere av overføringskapasitet og offentlig telefontjeneste som den registreringsordningen som allerede er innført på nettområdet.

       Departementet vil videreutvikle tjenlige virkemidler for å ta vare på de samfunnsmessige oppgaver i telesektoren og mål som er nedfelt i erklæringen om Politisk grunnlag for en Sentrumsregjering (Voksenåsen-erklæringen) med hensyn til mest mulig like teletakster over hele landet.

       Ved siden av en mest mulig lik regulering for nett og tjenester vil en ved en avgrensning også oppnå å knytte konsesjonsgrensen til en reguleringsgrense som en under enhver omstendighet må forholde seg til på grunn av forpliktelser som følger av EØS-regelverket.

       Krav om at elektromagnetiske frekvenser ikke kan tas i bruk uten tillatelse av telemyndighet foreslås tatt inn som § 5-2 nytt første ledd. Departementet foreslår imidlertid at en i § 2-1 tredje ledd tar med en hjemmel for telemyndigheten til å bestemme at samfunnsviktige mobilnett og -tjenester skal være konsesjonspliktige.

       Det tas sikte på å videreføre Post- og teletilsynets myndighetsområde vedrørende frekvensforvaltningen.

       Ordningen med forskriftsregulering vil bli videreført og foreslås i henhold til det ovenstående utvidet til å omfatte ikke konsesjonspliktig offentlig telenett og offentlig teletjeneste.

       I forskriften pålegges tilbydere av offentlig telefontjeneste å gi tilgang til og ikke kreve betaling av brukerne for anrop til nødetatens nødnumre.

       Forskriften trådte i kraft 1. januar 1998.

Utforming av konsesjonsbestemmelsen for offentlig telenett og offentlig telefontjeneste - virksomhet med sterk markedsstilling

       Departementets forslag til konsesjonsbestemmelse i teleloven (til erstatning for någjeldende § 2-1 og § 2-2) utformes slik det er gjengitt i proposisjonen, jf. § 2-1 Konsesjonsplikt.

       Utgangspunktet og hovedregelen vil være at en virksomhet normalt skal regnes for å ha sterk markedsstilling dersom markedsandelen utgjør 25 % eller mer. Slik vurdering blir i tilfelle å foreta både i forhold til det geografiske markedet der virksomheten utøves og i forhold til det aktuelle produktmarkedet. Et geografisk marked vil kunne sies å foreligge dersom dette kan skilles fra et tilstøtende område fordi konkurranseforholdene framtrer som klart forskjellig. Når det gjelder fastlegging av hva som kan sies å være produktmarked, vil produktenes substituerbarhet stå sentralt. Dette innebærer bl.a. at en må vurdere produktenes funksjon, pris og bruk.

       Det vil reise seg en rekke spørsmål ved vurdering av om en tilbyder har sterk markedsstilling. Telemyndigheten må, så snart en får kjennskap til dette, foreta undersøkelser for å avklare om tilbyderen har eller snart vil oppnå sterk markedsstilling. Dersom telemyndigheten kommer til at dette er eller vil bli tilfelle, må tilbyderen eventuelt pålegges å sende inn søknad om konsesjon.

       I § 2-1 tredje ledd er det foreslått inntatt hjemmel for telemyndigheten til å bestemme at andre samfunnsviktige telenett eller teletjenester enn nett eller tjenester som drives av tilbyder med sterk markedsstilling skal være konsesjonspliktige av hensyn til oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon.

EUs lisensdirektiv

       EU har nettopp vedtatt et direktiv om et felles rammeverk for generelle autorisasjoner og individuelle lisenser for teletjenester. Direktivet fastsetter bl.a. rammer for når en kan nytte individuelle lisenser (konsesjoner). Direktivet antas å være EØS-relevant. Et hovedpunkt i direktivet er at landenes teleregulering i hovedsak bør baseres på generelle tillatelser, med regulering av tilbud av teletjenester og etablering/drift av nett uten særskilt, individuell tillatelse av myndighetene.

       Antall lisenser på et område kan ikke begrenses ut fra andre hensyn enn mangel på radiofrekvenser.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil minne om telepolitiske målsettinger nedfelt i Innst.S.nr.284 (1995-1996) hvor det heter at man vil:

-	Sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris.

-	Sikre størst mulig verdiskapning og effektiv utnyttelse av de ressurser som settes inn på tjenestesiden.

       Komiteen vil understreke betydningen av at myndighetene i tråd med de telepolitiske målsettingene hele tiden arbeider for at en forbedring som inntrer på et teknologisk eller geografisk område raskest mulig, gjøres tilgjengelig for alle.

       Komiteen vil understreke at tele- og IT-tjenester av høy kvalitet, i alle deler av landet, og til internasjonalt konkurransedyktige priser, er en viktig forutsetning for at norsk næringsliv kan lykkes i fremtiden. Norges geografi gjør det imidlertid viktig at norske myndigheter har en ambisjon som strekker seg ut over dette. Ambisjonen må være at Norge skal være en ledende nasjon både mht. kvaliteten på tjenestene og mht. lave priser. Bare på denne måten kan målsettingen om en størst mulig verdiskapning oppnås.

       Komiteen legger til grunn at vurderingen av hva som er grunnleggende teletjeneste må endres i tråd med den teknologiske utviklingen.

       Komiteen viser til at tilgang til infrastruktur med bl.a. bånd av tilstrekkelig bredde og kvalitet vil være avgjørende for konkurranseevnen til næringslivet i distrikts-Norge.

       Komiteen ber i denne sammenheng Regjeringen vurdere hvordan ISDN-tilknytning kan sikres for abonnenter i hele landet.

       Komiteen ser det som viktig for utviklingen av telekommunikasjonstilbudet i Norge at Regjeringen og reguleringsmyndighetene legger til rette for en konkurranse som gir incentiver til innovasjon og investeringer som utnytter teknologiske muligheter for utvikling av et moderne tjenestetilbud for det norske markedet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at departementet mener at området for regulering ved individuelle tillatelser (konsesjonspliktig område) må utformes slik at en i størst mulig grad:

-	Sikrer oppnåelse av fastsatte telepolitiske målsettinger,

-	styrker grunnlaget for en effektiv konkurranse på like vilkår og

-	begrenser reguleringen til å omfatte færrest mulig forskjellige « kategorier » med sikte på å redusere avgrensningsproblemer innen nett- og tjenesteområdet og skape mest mulig klare og forutsigbare reguleringsgrenser for aktørene.

       Flertallet slutter seg til dette.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at husstander og virksomheter over hele landet skal sikres mulighet for tilknytning til digitale nett med overføringskapasitet tilstrekkelig til at de kan gjøre bruk av stadig nye kommunikasjonsmuligheter.

       Disse medlemmer legger til grunn at myndigheten gjennom konsesjonsvilkår skal sikre likeverdig tilbud av grunnleggende teletjenester til likeverdige priser over hele landet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at i en høyteknologisk bransje med usedvanlig rask teknologisk utvikling er det ikke mulig å forutsette at tilbudet til enhver tid er likt i hele landet. Disse medlemmer forstår departementet slik at også Regjeringen legger dette til grunn.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at departementet vil « videreutvikle tjenlige virkemidler for å ta vare på de samfunnsmessige oppgaver i telesektoren ».

       Disse medlemmer understreker viktigheten av et likeverdig tilbud av grunnleggende teletjenester. I et telemarked med fri konkurranse kan dette best oppnås gjennom en kombinasjon av regulering gjennom forskrifter, konsesjonsvilkår for sterke aktører og innføring av en ordning med felles finansiering av leveringsforpliktelser for telenett og tjenester.

Regulering av offentlig teletjenester m.v.

       Komiteen har merket seg at departementet i løpet av 1998 vil vurdere innføring av et såkalt « USO-fond » for å finansiere samfunnspålagte leveringsforpliktelser.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener denne vurderingen må legges fram for Stortinget senest i Revidert nasjonalbudsjett for 1998.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ber departementet vurdere om et påslag i samtrafikkprisen for de aktører som utøver slike samfunnspålagte tjenester, kan være en egnet finansieringsform.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enig at departementet i løpet 1998 vurderer innføring av et såkalt « USO-fond » for å finansiere samfunnspålagte leveringsforpliktelser.

       Disse medlemmer vil likevel be departementet å vurdere et alternativ som kan være egnet til å oppnå den samme målsetting. Departementet bes vurdere om anbudskonkurranser, der markedsforpliktelsene i ulønnsomme områder tildeles den aktør som er villig til å oppfylle forpliktelsene til lavest mulige kostnader for det offentlige, kan være et egnet alternativ til fondsfinansiering.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at kombinasjonen av pålegg gjennom konsesjon og finansiering gjennom fond vil være den beste måten å sikre teletjenester også i ulønnsomme deler av markedet. Dette medlem er skeptisk til å sikre disse tilbudene gjennom anbud, fordi reglene for anbudskonkurranse er relativt rigide og lite fleksible. Blant annet gir konsesjoner langt bedre muligheter til å velge operatør ut fra andre vurderinger enn bare de rent økonomiske, og dessuten mer fleksibilitet f.eks dersom politiske vurderinger eller den teknologiske utvikling tilsier at kravene til hva slags tjenester som skal leveres i de aktuelle områdene bør endres.

       Dette medlem er videre sterkt i tvil om et påslag i samtrafikkprisen hos de aktører som utøver samfunnspålagte tjenester, vil være et godt alternativ til den skisserte fondsfinansiering av ulønnsomme tjenester. Etter dette medlems vurdering vil det for konkurrentene antakelig være mange muligheter til å unngå å bruke det nettet der påslaget er lagt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, mener at alle operatører som deltar i telemarkedet skal være med å dekke utgifter for ulønnsomme leveringsforpliktelser for telenett og tjenester.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at forpliktelser som gjennom konsesjon pålegges den eller de største operatørene, ikke må være så tyngende at disse får vesentlige byrder i forhold til konkurrentene.

       Regjeringen og reguleringsmyndigheten bør tilstrebe at byrder forbundet med spesielle oppgaver, tilbud til ikke lønnsomme deler av markedet m.v., så langt det er mulig, legges på alle betydelige aktører i markedet eller kompenseres gjennom økonomiske utjamningsordninger.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet ikke i første omgang vil ta i bruk hjemmelen til å finansiere de leveringsforpliktelsene Telenor i dag er pålagt. Disse medlemmer viser til svar fra statsråden til komiteen der dette bl.a er begrunnet slik:

« Det som avgjør om det er hensiktsmessig å innføre en delt finansieringsordning er om (...) det er noen aktører i markedet (med unntak av den som innehar leveringsplikten) som har opparbeidet seg et grunnlag i form av f.eks. omsetning, trafikkmengde eller antall abonnenter til å kunne bidra til finansiering av byrden. Erfaringene fra andre land, som har avviklet enerettene i telesektoren, tilsier at det tar noe tid før de nye aktørene opparbeider seg er slikt grunnlag ».

       Disse medlemmer finner ikke at det er andre argumenter enn hensynet til at nye aktører kan presse prisene på lønnsomme områder lavest mulig ned, som skulle tilsi at ordningen med samfinansiering av leveringsforpliktelser ikke blir gjennomført tidligst mulig. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til at mange av de nye operatørene på lønnsomme områder inngår som deler av, eller er datterselskaper av store internasjonale selskaper som ikke bør få muligheter til å « skumme fløten » ved å være fritatt for medansvar for samfunnspålagte oppgaver, herunder et likeverdig tilbud av grunnleggende teletjenester i hele landet. Disse medlemmer mener at manglende medfinansiering av leveringsforpliktelsene vil bidra til en skjev konkurranse.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen om at ordningen for å sikre delt finansiering av leveringsforpliktelser settes i verk snarest mulig og senest fra 1. juli 1998. »

       Disse medlemmer viser til at tilknytning til f.eks. ISDN-nett betyr en kraftig kvalitetsheving av teletjenestene, som er av særlig betydning for næringslivet og næringsutvikling i distriktene. Disse medlemmer vil be departementet vurdere om midler i et slikt fond for delt finansiering av leveringsforpliktelser også kan brukes til en forsert utbygging av framtidsrettede bånd og linjer.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at det i § 3-4 foreslås at alle aktører i markedet skal kunne pålegges « finansieringsordninger knyttet til leveringsforpliktelser for telenett og tjenester ». Disse medlemmer ser forslaget om regulering gjennom forskrift og konsesjonsplikt kun for sterke aktører i nær sammenheng med innføring av en felles finansieringsordning for leveringsforpliktelser for telenett og tjenester. En felles finansieringsordning sikrer at alle aktører i markedet skal ta del i finansieringen av leveringsforpliktelser som pålegges en eller flere sterke aktører. Slik unngår en at noen selskaper kan hente ut stort overskudd fra spesielt lønnsomme deler av markedet, uten at de samtidig bidrar økonomisk til å oppnå de telepolitiske målsettingene.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om at en ordning med felles finansiering av leveringsforpliktelser settes i verk så snart det er praktisk mulig og økonomisk hensiktsmessig. »

Utforming av konsesjon for offentlig telenett og offentlig telefontjenester - virksomhet med sterk markedsstilling

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, merker seg at departementet foreslår at en markedsandel på 25 % skal betraktes som en såkalt sterk markedsstilling. Flertallet er enig i dette.

       Flertallet har merket seg at det ved denne beregningen skal tas hensyn til markedsandeler som innehas av andre som virksomheten utøves eller finansieres sammen med. Flertallet er enig i at dette gjøres, men vil samtidig understreke at hensynet til forutsigbare rammebetingelser for markedsaktørene setter sterke krav til myndighetenes skjønnsutøvelse på dette punktet.

       Flertallet vil ellers bemerke at Telemyndighetenes reguleringsadgang gjennom forskrifter etter § 2-1 er svært omfattende. Flertallet vil derfor be departementet komme tilbake med en evaluering av erfaringene med den vide forskriftsadgangen senest våren 1999. I tillegg til departementets egen vurdering må synspunktene til aktørene her komme klart frem.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader om allmenn konsesjonsplikt under pkt. 1.2.

       Disse medlemmer legger vekt på at det skal være et balansert forhold mellom forpliktelsene til store og små teleoperatører, mellom de som etter Regjeringens framlegg vil være konsesjonerte og ikke konsesjonerte teleoperatører. Det skal bl.a. innebære at de som etter Regjeringens framlegg vil være konsesjonerte operatører i samtrafikkavtaler og tilsvarende avtaler med ikke konsesjonerte operatører skal ha rett til å kreve gjensidige vilkår mht. pris og ytelser.

       Disse medlemmer ber videre departementet å følge utviklingen nøye, slik at leveringsforpliktelser m.v. som påhviler de store (i Regjeringens opplegg konsesjonerte) operatørene også gjennom forskrift kan gjøres gjeldende overfor de mindre (i Regjeringens opplegg ikke konsesjonerte) operatører, dersom det vurderes som nødvendig for å få en rimelig fordeling av forpliktelsene på aktørene i markedet.

Beboereide nett

       Komiteen viser til Innst.S.nr.284 (1995-1996) der et flertall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, skriver:

« Flertallet vil peke på viktigheten av de brukereide bredbåndskablene i boligområder som samlet sett utgjør en vesentlig del av den elektroniske hovedvegen i Norge. Ved at borettslag, velforeninger, sameier o.l selv kan kreve anbud fra ulike leverandører, kan det oppnås konkurranse uten å bygge nye bredbåndsnett i store deler av boligmassen. Dette gjør det mulig å oppnå sterkere brukerstyring og en raskere og mer effektiv konkurranse om IT-tjenester i Norge enn tilfellet er i land der kabelselskaper eller televerk eier alle bredbåndskabler helt inn i boligene.

Flertallet vil understreke den nasjonaløkonomiske og forbrukerpolitiske betydningen av dette.

Flertallet forutsetter derfor at brukerne beholder eierrett til kabler de eier, og at dette blir sikret i den videre utviklingen. »

       Komiteen viser til at intensjonene i dette ble tatt til følge og tatt inn i midlertidig forskrift om alternative telenett av 31. oktober 1996 som § 10 og i Samferdselsdepartementets forslag av 29. august 1997, om forskrift om offentlig telenett og offentlige teletjenester.

       Komiteen registrerer at paragrafen vedrørende eierretten til beboernett ble fjernet da ny forskrift ble fastsatt ved kongelig resolusjon 5. desember 1997. Komiteen forutsetter at departementet fastsetter ny forskrift, slik at brukerne beholder eierretten til beboereide nett, i tråd med hva komiteens flertall forutsatte ved behandlingen av St.prp. nr. 70 (1995-1996), jf. Innst.S.nr.284 (1995-1996).

EUs lisensdirektiv

       Komiteen har merket seg at departementet slår fast at utforming og avgrensning av fremtidig konsesjonsplikt som redegjort for i proposisjonen ligger innenfor rammene som følger av EUs lisensdirektiv. Komiteen tar dette til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti legger til grunn at den ikke-konkurransevridende konsesjonsplikt som foreslås av disse medlemmer er i samsvar med EØS-reglementet.