2.1 Sammendrag

       Det vises til at det med hjemmel i § 2-13 i tidligere folketrygdlov i 1985 ble fastsatt forskrift om ytelse av bidrag til dekning av utgifter til sykebehandling m.v. som ikke dekkes pliktmessig etter folketrygdloven eller annen lovgivning. (Denne bestemmelsen er videreført i § 5-22 i den nye folketrygdloven.) Med hjemmel i forskriften har Rikstrygdeverket fastsatt detaljerte retningslinjer om bidrag til en lang rekke formål, herunder om bidrag til sykebehandling i utlandet. Det redegjøres i proposisjonen for hovedvilkårene som framgår av disse retningslinjene.

       Det vises videre til at fylkeskommunen etter sykehusloven ikke har noen plikt til å dekke kostnadene ved behandling i utlandet.

       Om klageadgang ut fra gjeldende rett vises det til at Rikstrygdeverkets vedtak i slike saker er unntatt fra anke til Trygderetten, men at de kan påklages til departementet etter bestemmelsene om enkeltvedtak i forvaltningsloven. Etter sykehusloven er avgjørelsen om hvilken behandling, eller om behandling overhodet skal settes i verk, ikke et vedtak i forvaltningslovens forstand, og det er ikke adgang til å klage over avslag på behandling, metoder for behandling eller liknende ved institusjoner som omfattes av sykehusloven. Ved eventuell klage om mangelfull behandling til fylkeslegen som tilsynsmyndighet kan ikke fylkeslegen pålegge sykehuset å gi pasienten et bestemt behandlingstilbud.

       Det vises til at Regjeringen i forbindelse med departementets behandling av klager på søknader om bidrag til behandling i utlandet har oppnevnt et rådgivende organ. Statens helsetilsyn har opprettet faggrupper innen noen sentrale fagområder som også gir råd ved behandling av søknader. Det blir i proposisjonen gitt en kort oversikt over disse organene.