Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Arne Alsåker Spilde, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til at dokumentet i brev av 23. mai 1997 er forelagt finansministeren til uttalelse. Finansministerens svarbrev av 30. mai 1997 følger som vedlegg til denne innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til brev fra finansministeren datert 30. mai 1997 der det hevdes at det ikke er noe « som tilsier at andre land har innført tilsvarende skatteregler som gjør servicenæringen i eget land mer konkurransedyktig på norsk sokkel enn norske foretak ». Videre hevder departementet at det ikke foreligger « erfaringsmateriale som tilsier at Norges skatteavtalepartnere har innført privilegerte skatteregimer for sine hjemmehørende foretak innen servicenæringen som disfavoriserer norske foretak skattemessig på norsk sokkel ». Departementet konkluderer således med at det foreliggende forslag fører til at « Norge på denne måten blir et foregangsland i internasjonal skattekonkurranse ».

       Disse medlemmer reagerer skarpt på at departementet i brevet tegner et helt feilaktig bilde av gjeldende skattevilkår for offshore servicefartøyene i våre nærmeste konkurrentland og hevder at forslaget er et forsøk på å innføre særnorske skatteregler for offshorefartøyer som gjør Norge til et « foregangsland i internasjonal skattekonkurranse ». Disse medlemmer viser til at de aller fleste OECD land og alle de viktigste konkurrentlandene innenfor internasjonal skipsfart har innført svært gunstige skatteregler som omfatter all slik skipsfart, også offshore servicefartøyer. Det henvises i denne sammenheng til Regjeringens egen skipsfartsmelding, St.meld. nr. 28 (1995-1996) Der fartøy flyte kan, der Regjeringen gjør utførlig rede for skattevilkårene for skipsfarten i de enkelte konkurrentlandene. Det er derfor både uforståelig og feilaktig når det hevdes at det ikke foreligger erfaringsmateriale som tilsier at andre land har innført privilegerte skatteregimer for denne type fartøyer. Offshore servicefartøyer skattlegges på samme måte som annen skipsfart. Dette innebærer at rederier som eier og driver slike fartøyer kommer inn under de særlige regler for avskrivninger, kontraktsavskrivninger, gevinstbeskatningsregler, tonnasjeskattesystemer m.v. som er gjort gjeldende i disse landene.

       Disse medlemmer viser til at norsk beskatningsrett som regel er avskåret i forhold til offshore servicefartøyer på norsk sokkel som er hjemmehørende i land som Norge har skatteavtale med. Dette gjelder f.eks. fartøy fra Nederland, Danmark og Storbritannia. Gjennom ulike skatteordninger har disse landene gjennomført en til dels betydelig gunstigere beskatning for sine offshore servicefartøyer i forhold til de skattevilkår som i dag gjelder for norskeide båter.

       Disse medlemmer viser til at en hovedhensikt med det nye, særskilte skatteregime for rederinæringen, var å gi norsk skipsfart internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår - ikke å lede an i en internasjonal skattekonkurranse, slik departementet hevder. Disse medlemmer har hatt som forutsetning at disse rammevilkårene selvsagt også skulle omfatte offshore servicefartøyene. Disse medlemmer vil derfor avvise påstanden om at Norge starter en « skattekonkurranse » ved å inkludere offshore servicefartøyene i den nye skatteordningen for rederiselskaper.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet nevner fartøy for seismisk kartlegging som et fartøy i « relativ stasjonær posisjon » som er omfattet av sokkelstatens beskatningsrett i henhold til skatteavtalene. Disse medlemmer viser til at disse fartøyene utfører sine oppgaver mens de er i drift som gjerne medfører kryssing av territorialgrenser mellom ulike sokkelstater. Disse medlemmer legger derfor til grunn at slike skip naturlig hører inn under begrepet « andre hjelpefartøyer » i skatteavtalene.

       Disse medlemmer har også merket seg at bøyelastere/shuttletankere, etter departementets mening, skal regnes som internasjonal skipsfart - og altså ikke omfattes av petroleumsskattelovens § 1 - dersom et skip går i transport mellom oljefelt på norsk sokkel og utenlandsk havn. Men dersom skipet går i transport mellom norsk sokkel og norsk havn, skal skipet omfattes av petroleumsskatteloven.

       Disse medlemmer finner en slik lovfortolkning verken naturlig eller hensiktsmessig. Disse medlemmer viser til at bøyelastere i liten grad har et fast seilingsmønster men veksler mellom norske og utenlandske havner og mellom ulike norske og utenlandske felt. Det vil derfor være både upraktisk og ulogisk om inntekter knyttet til frakter til norsk havn skal beskattes særskilt. Disse medlemmer fastholder derfor at bøyelastere/shuttletankere ikke er omfattet av petroleumsskatteloven § 1, men kommer inn under bestemmelsene i rederiskattereglenes § 51 A og legger en slik forståelse til grunn for denne fartøygruppen.

       Disse medlemmer er enig med departementet når det gjelder kombinasjonsfartøy at disse ikke kan drives av et selskap innenfor ordningen dersom skipet produserer og lagrer evt. også transporterer petroleum. Dersom skipet kun har kontrakt på transport, må det imidlertid oppfattes som en shuttletanker og blir derfor skattemessig å behandle som sådan.

       Disse medlemmer viser til at departementet er skeptisk til betegnelsen « hjelpefartøy » og mener betegnelsen ikke er presis nok. Disse medlemmer viser til at både forsyningsfartøyer, taubåter, ankerhåndteringsfartøyer, beredskapsfartøy, dykkerskip, fartøy for seismisk kartlegging og brannslukningsskip er eksempler på de fartøytyper som skal omfattes av det nye skatteregime for rederiselskaper. Sammen med forarbeidene til skatteavtalene vil dette, etter disse medlemmers mening, være en tilstrekkelig presisering av hvilke fartøytyper som kommer inn under regelverket. En kasuistisk og uttømmende oppregning av fartøytyper er neppe hensiktsmessig da både betegnelser og oppgavekombinasjoner i denne bransjen vil bli endret fra tid til annen. Disse medlemmer legger til grunn at skattemyndighetene likevel vil ha et tilstrekkelig sikkert grunnlag for å avgjøre den skattemessige plassering av fartøyene ut fra ovennevnte dokumenter og med de presiseringer som her er gjort.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Vedtak til lov om endring i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven).

I.

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 51 A-4 nr. 3 nytt annet punktum skal lyde:

       Selskap innenfor ordningen kan likevel ha inntekt som oppebæres ved transport av personell eller forsyninger med skip eller ved drift av taubåter, forsyningsfartøy eller andre hjelpefartøy selv om slik virksomhet er nevnt i petroleumsskatteloven § 1.

II.

       Endringen under I trer i kraft fra og med inntektsåret 1997. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at flertallet i Odelstinget i forbindelse med behandlingen av Innst.O.nr.81 (1995-1996) gikk inn for et nytt og mer lempelig skattesystem for norske rederier. Her mente flertallet at konkurransesituasjonen for norske rederier og faren for utflagging tilsa skattemessige særordninger. Dette hensynet er fullt ut ivaretatt ved at utenlandske konkurrenter til norske offshore servicefartøyer skattlegges etter petroleumsskatteloven. En utvidelse av rederibeskatningsreglene til også å omfatte slike virksomheter vil derfor innebære at norske og utenlandske selskap underlegges to ulike beskatningssystem. En oppretting av dette må eventuelt foretas gjennom bilaterale skatteavtaler, noe som vil virke klart kompliserende for norske skattemyndigheter, og som ytterligere vil svekke det norske skattefundamentet. Disse medlemmer viser til brev av 4. juni 1996 til Kristelig Folkepartis stortingsgruppe hvor finansministeren uttaler om dette:

« Etter departementets vurdering vil det i praksis være umulig å pålegge en utenlandsk skattyter å følge de vilkårene som er foreslått å gjelde for norske aksjeselskaper. Det vil heller ikke være mulig å foreta effektiv kontroll med om vilkårene overholdes. »

       Disse medlemmer er videre bekymret for at en utvidelse av rederibeskatningens område slik forslagsstillerne mener, vil øke presset på det gjeldende petroleumsskattesystemet. Hvis det innrømmes unntak for skatteplikt overfor tjenester som ytes overfor oppdragsgivere i petroleumsvirksomheten, vil dette uthule skattefundamentet og den nasjonale beskatningsretten.

       Disse medlemmer vil videre peke på at selv om supplybåter og ankerhåndteringsbåter/slepebåter ikke eksplisitt er nevnt i loven, er det av departementet gitt en mer generell henvisning til « samt en rekke spesialiserte tjenester som ytes i tilknytning til petroleumsvirksomheten ved hjelp av rigger, skip og andre fartøyer ». Disse medlemmer viser til brev av 20. februar 1997 til Kristelig Folkepartis stortingsgruppe hvor departementet uttaler om dette:

« Fra departementets side har en ansett det klart at også forsyningstjenester, ankerhåndteringstjenester samt slepetjenester er « dertil knyttet virksomhet » som nevnt i petroleumsskatteloven § 1. »

       Denne tolkningen er også i overensstemmelse med hva Sentralskattekontoret for storbedrifter har gitt utrykk for.

       Disse medlemmer vil videre vise til at departementet i Ot.prp.nr.64 (1996-1997) har fremmet forslag om endringer i skatteloven § 51 A-2 nr. 2 og § 51 A-8 nr. 3 som bl.a. tar sikte på å forhindre alvorlige omgåelser av skatteplikten for virksomhet på norsk sokkel.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn ikke støtte det framlagte forslag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at foreliggende dokumentforslag innebærer en ytterligere utvidelse av skattefrihetsordningen for rederivirksomhet. Disse medlemmer går imot at skattelovens § 51 A-4 nr. 3 skal endres for å unnta offshore servicefartøyer fra skatteplikt. Som departementet understreker har det vært forutsatt at rederiselskap som er innrømmet skattefritak ikke kan ha inntekt fra virksomhet definert gjennom petroleumsskattelovens § 1.

       I finansministerens brev datert 30. mai 1997, gis følgende begrunnelse for å gå imot skattelovendringen:

« Jeg kan ikke se at det er noe i den internasjonale konkurransesituasjonen som kan begrunne at skip som er en integrert del av petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkelen skal falle inn under den nye skatteordningen. Dette forslaget kan dermed regnes som en ren skattelette til eierne av slike fartøy uten at det fører til noen gevinst for samfunnet.

En slik endring av reglene i skatteloven § 51 A innebærer dessuten at det innføres skattefritak i en del av petroleumsvirksomheten. Det er etter min mening svært betenkelig at Norge på denne måten blir et foregangsland i internasjonal skattekonkurranse på et område av petroleumsbeskatningen. Det er ikke noe som tilsier at andre land har innført tilsvarende skatteregler som gjør servicenæringen i eget land mer konkurransedyktig på norsk sokkel enn norske foretak. Forslaget innebærer med andre ord å legge opp til økt vekt på skattekonkurranse også i petroleumsvirksomheten, med de virkninger det kan ha for skattegrunnlaget på lang sikt. Dette forslaget vil dessuten bryte med en langvarig norsk politikk rettet mot å sikre at all virksomhet på sokkelen undergis effektiv beskatning. »

       Disse medlemmer er enige i denne konklusjonen, og vil stemme mot forslaget til endring av skattelovens § 51 A-4 nr. 3. Etter flertallets premisser vil dette også føre til at skip som har transport mellom norsk sokkel og norske havner skal være fritatt fra beskatning.