Brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, av 27. mai 1997.

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen - vedrørende Ot.prp.nr.65 (1996-1997) Lov om universiteter og høgskoler

       1. Departementet har følgende merknader til de alternative formuleringer som framgår av det brev Det norske universitetsråd har oversendt komiteen i forbindelse med forslag til ny § 42a i lov om universiteter og høgskoler:

       Departementet hadde i sitt høringsutkast et forslag om to bestemmelser, § 42a og § 42b, der den første var hjemmel for å kreve politiattest, og den andre gjaldt hjemmel for utestenging fra å delta i praksisopplæring. Professor Jan Fridthjof Bernt foreslår å opprettholde den oppdeling som lå i høringsutkastet, fordi utestenging er et så inngripende vedtak at det bør hjemles i egen bestemmelse.

       I arbeidet med lovproposisjonen fant departementet at det var mest hensiktsmessig å samle disse bestemmelser, som har en klar sammenheng når det gjelder begrunnelse og anvendelse. Etter departementets vurdering er bestemmelsen slik den nå er utformet lovteknisk bedre enn forslaget som ble sendt på høring. Departementet mener at den foreslåtte paragrafs overskrift viser at det er utestenging som er det essensielle i bestemmelsen.

       2. Formuleringen i lovutkastets § 42a, nr. 2 « Når det for yrkesutøvelse i barnehage og grunnskole er fastsatt spesielle regler om hva attesten skal omfatte, gjelder tilsvarende for studenter. » gir hjemmel for at dom for seksuelle overgrep mot barn ikke skal slettes etter strafferegistreringsloven § 6, men for alltid framgå av attesten. Professor Bernt foreslår en generell bestemmelse: « Hvis det er gitt særlige regler om politiattest for bestemte typer yrkesutøving, gjelder disse tilsvarende for studenter som deltar i praksisopplæring eller klinisk undervisning. »

       Departementet vurderte en tilsvarende formulering, men kom til at den var for vid, og at det var riktig at den ble knyttet til den enkelte lov som hjemler avvik fra strafferegistreringsloven generelle bestemmelser. Da lovutkastet ble formulert, la jeg til grunn at Stortinget ville vedta en lovbestemmelse som ikke tillot personer som var dømt for seksuelle overgrep mot barn, å arbeide i grunnskolen. En slik bestemmelse er vedtatt i lov om barnehager § 20. Nå er det klart at Stortinget ikke kommer til å behandle forslag til ny opplæringslov i vårsesjonen. Jeg mener likevel at paragrafen i sin foreslåtte form kan vedtas, ettersom den først kan nyttes i forhold til studenter som skal ha praksis i grunnskolen, hvis og når en slik bestemmelse er tatt inn i opplæringsloven.

       3. De formuleringer professor Bernt foreslår i § 42b nr. 1, åpner for individuell vurdering av studentene i forhold til det konkrete opplegget av undervisningen. Departementets forslag innebærer også at den nasjonale nemnda, innenfor bestemmelsens ordlyd, skal foreta en konkret vurdering av om studenten skal nektes retten til å delta i opplæringen. Dersom nemnda i sin konkrete vurdering kommer fram til at det straffbare forhold som studenten er siktet, tiltalt eller dømt for ikke lar seg forene med praksisopplæringen, er det en naturlig følge av denne vurdering at studenten ikke kan delta i opplæringen.

       4. I utkastets formulering § 42a nr. 1 « ... kan det kreves at studenten legger fram politiattest ... » ligger at spørsmålet om slik attest skal kreves eller ei, skal avgjøres gjennom den prosess som leder fram til fastsetting av forskrift. I denne sammenheng vil man kunne vurdere momenter av den karakter Bernt viser til som begrunnelse for at enkelte institusjoner ikke vil finne det nødvendig å praktisere innhenting av politiattest.

       Mens lovproposisjonen forutsetter at det skal være felles regler om hvilke studier der det skal kunne kreves politiattest, mener professor Bernt at det bør være opp til styret ved den enkelte institusjon å avgjøre dette ut fra hvordan de selv har valgt å organisere praksisopplæringen. De fleste utdanninger der det er aktuelt å innhente politiattest før praksisopplæring, har felles rammeplaner eller har på annen måte betydelige likhetstrekk når det gjelder studiets organisering. Departementet mener det vil være naturlig at det eventuelt stilles krav om slik attest for alle utdanninger av samme type, men at organiseringen av undervisningen skal inngå i vurderingsgrunnlaget, slik at det ikke er automatikk i at enhver siktelse, tiltale eller dom skal føre til utestenging. Dette vil inngå i nemndas vurdering før vedtaket fattes

       Professor Bernt foreslår alternativt at det bør framgå av lovteksten § 42a nr. 1 at det er departementet som skal fastsette om studenten skal framlegge attest. Departementet viser til sitt forslag om at forskrift som skal hjemle krav om hvilke studier regel skal gjelde for fastsettes av Kongen. I høringsutkastet var myndigheten lagt til departementet, men Justisdepartementet var imot dette, fordi man mente at fastsetting av forskriftene ville berøre viktige rettssikkerhetsspørsmål, og forskriftene i sin helhet burde fastsettes av Kongen. Dette er lagt til grunn i proposisjonens lovforslag.

       5. Departementet har ikke merknader til at ordet tilfredsstillende utgår av teksten knyttet til politiattest. Det samme gjelder andre språklige endringer som er begrunnet i merknader på notatets side 1.

       6. De formuleringer professor Bernt foreslår i § 42b nr. 2 om siktelse og tiltale, dekker etter mitt skjønn det samme som lovutkastet, men tydeliggjør dette. Jeg har ikke merknader til at dette innarbeides i lovteksten. Det kan skje ved at de to punktene i professor Bernt § 42b innarbeides som nye punkt 3 og 4 i § 42a, og at punktene nedenfor forrykkes. Da bør eventuelt følgende passus styrkes i nåværende § 42a nr. 3 « fordi det straffbare forholdet ikke lar seg forene med arbeid med de grupper nevnt i nr. 1. »

       7. Departementet går ikke inn for en utestengingshjemmel på grunnlag av alvorlig rusmiddelproblem eller psykisk lidelse, slik professor Bernt foreslår i § 42b nr. 3. Departementet ønsker ikke en vurdering av skikkethet lagt til institusjonen, slik konsekvensen av forslaget til professor Bernt blir. En slik bestemmelse vil etter mitt skjønn være meget vanskelig å praktisere fordi alvorlig sinnslidelse eller rusmiddelmisbruk kan være vanskelig å dokumentere, og praktisering av en slik bestemmelse i visse tilfelle kan true studentenes rettssikkerhet. Jeg viser her til proposisjonens drøfting av dette på bakgrunn av Helsetilsynets ønske om skikkethetsvurdering. Jeg legger til grunn at institusjonene i de uheldige situasjoner som kan oppstå som følge av slike forhold, kan anvende § 42, nr. 1 og nr. 2.

       8. Når det gjelder hvem som skal kunne fatte vedtak om utestenging, er det etter mitt skjønn en viktig prinsipiell forskjell mellom lovproposisjonen og det forslag professor Bernt har utarbeidet. Departementet har på bakgrunn av komitemerknadene ved Stortingets behandling av lov om universiteter og høgskoler, lagt til grunn at det er viktig å tilstrebe likebehandling i slike saker ved at sakene avgjøres i en nasjonal nemnd. Komiteen reiste da også spørsmål ved styrets kompetanse i slike saker. Når den enkelte institusjon avgir uttalelse til den nasjonale nemnda før saken sendes er man sikret at spørsmålet om utestenging vil skje ut fra en konkret vurdering med utgangspunkt i studieopplegget. Det alternative forslag innebærer en automatisk toinstansbehandling, som etter mitt skjønn kan skape uklarhet om hvilken vedtakskompetanse som reelt er lagt til styret for den enkelte institusjon. Etter Regjeringens forslag vil det være nemnda som fatter vedtak, og departementet er klageorgan.

       9. Jeg har forøvrig ikke merknad til den forslåtte formulering knyttet til nemndas leder « Lederen skal oppfylle kravene til høyesterettsdommer. »

       10. Professor Bernt ønsker at styret selv skal fatte vedtak om hvor lenge utestengingen skal gjelde. I departementets forslag ligger det at utestengingen skal gjelde den forestående praksisperiode. Dette innebærer i praksis en tidsbegrenset adgang til utestenging, og bare fra praksisundervisningen. Jeg kan derfor ikke se at det er behov for å fastsette hvor lenge utestengingen skal vare.