Barne- og familiedepartementet legger i proposisjonen frem et forslag til lov som regulerer visse sider ved salg av tidsparter i fritidsbolig.

       Bakgrunnen for lovforslaget ligger i at EUs ministerråd i 1994 vedtok et direktiv om tidsparter som skal beskytte kjøperen med visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett til fast eiendom (timeshare-avtaler). I juni 1995 ga Stortinget sitt samtykke til at direktivet kunne innlemmes i EØS-avtalen, noe som medfører en forpliktelse til å gjennomføre direktivet i norsk rett.

       Bakgrunnen for at EU fant det nødvendig å vedta et direktiv på området er at forbrukerne i dag ikke ansees godt nok beskyttet. Kjøp av tidsparter har vist seg å representere betydelige problemer for forbrukerne, ikke minst når avtaler inngås i utlandet. Ulikheter i og manglende nasjonal lovgiving har både medført ulike konkurransevilkår for næringen og utilfredsstillende forbrukerbeskyttelse. Direktivet tar ikke sikte på en harmonisering av rettighetenes juridiske karakter eller å regulere i hvilket omfang det kan inngås tidspartavtaler. Det er et minimumsdirektiv, hvilket medfører at det enkelte land har adgang til å opprettholde eller vedta bestemmelser som sikrer en bedre beskyttelse av forbrukerne enn det som følger av direktivet.

       Ordningen med tidsparter er en måte å organisere eierskap og bruksrett til en eiendom. Kjøp av en tidspart gir rett til bruk av f.eks. en feriebolig i et begrenset tidsrom av året. Kapittel 3 i proposisjonen beskriver nærmere ordningen med tidsparter. Departementet fremholder for øvrig at ordningen med tidsparter for mange er kjent som « timeshare ». Departementet ser det som uheldig å bruke det engelske begrepet og foreslår derfor at det i stedet innføres et nytt norsk begrep, tidspart.

       For mange forbrukere er tidsparter et nytt og ukjent produkt, og departementet fastslår at utilstrekkelig og villedende informasjon før avtaleinngåelse forekommer ofte. I tillegg kommer at markedsføringen og salgsmetodene ofte er pågående, og at mange angrer i ettertid at de har inngått en avtale. Kapittel 4 i proposisjonen beskriver nærmere behovet for lovforslaget.

       Bestemmelsene som foreslås i lovforslaget vil gjennomføre EU-direktivet om timeshare fra 26. oktober 1994 i norsk rett. I tillegg er det foreslått utvidet forbrukerbeskyttelse på en del punkter. Loven vil først og fremst gjelde avtaler om tidspartanlegg i Norge. Når EU-direktivet er gjennomført i andre land vil forbrukere som inngår avtaler om andeler i anlegg som ligger i disse landene få den samme minimumsbeskyttelsen som direktivet gir.

       Loven vil gjelde kjøp av tidsparter, dvs. bruksrett til en fritidsbolig i begrensede tidsrom av året. Avtaler som inngås for kortere tidsrom enn tre år er ikke omfattet av lovforslaget. Loven vil bare gjelde der den som overdrar eller stifter rettigheten, gjør dette som ledd i næringsvirksomhet, og der den som erverver rettigheten er en fysisk person.

       For å sikre at forbrukerne får nødvendig og relevant informasjon før kjøpsavtale inngås, er det foreslått spesifiserte krav til hvilken informasjon som skal gis. Disse kravene er gjengitt i proposisjonen på sidene 5 og 6. Det fremgår videre av lovforslaget at avtaler om kjøp av tidsparter skal opprettes skriftlig, og det stilles krav om hvilke opplysninger og vilkår avtalen skal inneholde. Det fremgår også at avtalen skal foreligge på språket i det landet der forbrukeren er statsborger eller bosatt, og dessuten på språket i det landet der eiendommen ligger.

       Forslaget inneholder videre bestemmelser om angrerett. Forbrukerne har ubetinget rett til å gå fra tidspartavtalen i ti dager etter dagen da avtalen er inngått. Forslaget inneholder også enkelte bestemmelser om betaling og sikkerhetsstillelse, i tillegg til at enkelte sider ved kredittavtaler som inngås i forbindelse med kjøp av tidsparter reguleres. I forslaget inngår også en bestemmelse om at bestemmelsene i loven ikke skal kunne fravikes, selv ved skriftlig samtykke, ved skade for forbrukeren. Forslaget regulerer bare visse sider ved salg av tidsparter. For øvrig vil generelle regler komme til anvendelse.

       Forhold knyttet til utredning og høring er omtalt i proposisjonens kapittel 2. pkt. 2.3. I tillegg er det gjengitt en del høringsuttalelser i kapittel 6. Av de 44 instansene som fikk forslaget på høring svarte 24. Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for at de er mot forslaget eller at området lovreguleres.

       Hovedtrekkene i lovforslaget:

Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

       Bestemmelsen i § 1 angir virkeområde for loven, og må ses i sammenheng med § 2 som definerer en del sentrale begreper som er brukt i § 1 og for øvrig i loven. § 3 inneholder en bestemmelse om at loven ikke kan fravikes til skade for forbrukeren. § 4 og § 5 inneholder bestemmelser om voldgift, verneting og lovvalg.

Kapittel 2 Selgers opplysningsplikt

       § 6 inneholder bestemmelser om generell opplysningsplikt. Sammen med § 7 gjennomføres EU-direktivets artikkel 3 (1) og deler av vedlegget. Siste ledd tilsvarer direktivets artikkel 3 (3).

Kapittel 3 Tidspartavtalen

       Kapittel 3 inneholder sentrale bestemmelser om inngåelsen av avtale om kjøp av tidsparter og hva avtalen skal inneholde. I tillegg foreslås det at en avtale som ikke er skriftlig eller ikke oppfyller kravene med hensyn til hvilket språk avtalen skal utarbeides på, ikke skal være bindende for forbrukeren. Det foreslås dessuten krav til plassering av opplysningene om angrerett.

Kapittel 4 Betaling. Kreditt. Sikkerhetsstillelse

       Kapitlet inneholder bestemmelser som regulerer noen av de økonomiske sidene ved kjøp av tidsparter, der ervervet av tidsparten finansieres ved låneopptak eller annen kreditt.

Kapittel 5 Angrerett. Oppheving av kredittavtale

       Bestemmelsene i kapittel 5 gjennomfører EU-direktivets artikkel 5 og 7. Bestemmelsen i § 14 fastslår i hvilke tilfeller forbrukeren har angrerett. § 15 gjelder melding om bruk av angreretten og fristberegning, samt en regel om risikoen for at melding kommer fram osv. § 16 regulerer virkningene av bruk av angreretten og § 17 fastsetter at visse tilknyttede kredittavtaler skal oppheves dersom angreretten benyttes. Det er i proposisjonen understreket at angreretten etter loven gjelder i tillegg til vanlige alminnelige kontraktsrettslige regler. Dette innebærer at ved misvisende eller mangelfull informasjon, dersom boligen har mangler eller ferdigstillelse blir forsinket, kan forbrukeren ha rett til heving, prisavslag eller erstatning.

Kapittel 6 Straff

       For en del av bestemmelsene i forslaget som direkte regulerer partenes rettigheter og plikter, vil overtredelse få sivilrettslige virkninger mellom partene. For noen av de sentrale reglene av offentligrettslig karakter foreslås det i § 18 hjemmel for straff ved overtredelse.

       Lovforslaget inneholder ikke hjemmel for å straffe overtredelser av forskrifter gitt i medhold av loven. Straffelovens § 339 nr. 2 gir imidlertid hjemmel for å straffesanksjonere overtredelse av forskrifter når det fastsettes i selve forskriften at overtredelse skal være straffbart. Hvorvidt brudd på overtredelse av forskrifter som gis i medhold av loven bør være straffesanksjonert, vil bli vurdert i forbindelse med fastsettelse av forskrift.

Kapittel 7 Ikrafttredelse. Endring av andre lover

       I henhold til bestemmelsen i § 19 annet ledd gis loven bare anvendelse på avtaler som blir inngått etter at loven er trådt i kraft. I § 20 foreslås enkelte endringer i eiendomsmeglingsloven. Departementet går inn for at all formidling av tidsparter skal omfattes av eiendomsmeglingsloven. De foreslåtte endringer i eiendomsmeglingsloven klargjør etter departementets syn dette på en hensiktsmessig måte.