1. Sammendrag

       Barne- og familiedepartementet legger i proposisjonen frem et forslag til lov som regulerer visse sider ved salg av tidsparter i fritidsbolig.

       Bakgrunnen for lovforslaget ligger i at EUs ministerråd i 1994 vedtok et direktiv om tidsparter som skal beskytte kjøperen med visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett til fast eiendom (timeshare-avtaler). I juni 1995 ga Stortinget sitt samtykke til at direktivet kunne innlemmes i EØS-avtalen, noe som medfører en forpliktelse til å gjennomføre direktivet i norsk rett.

       Bakgrunnen for at EU fant det nødvendig å vedta et direktiv på området er at forbrukerne i dag ikke ansees godt nok beskyttet. Kjøp av tidsparter har vist seg å representere betydelige problemer for forbrukerne, ikke minst når avtaler inngås i utlandet. Ulikheter i og manglende nasjonal lovgiving har både medført ulike konkurransevilkår for næringen og utilfredsstillende forbrukerbeskyttelse. Direktivet tar ikke sikte på en harmonisering av rettighetenes juridiske karakter eller å regulere i hvilket omfang det kan inngås tidspartavtaler. Det er et minimumsdirektiv, hvilket medfører at det enkelte land har adgang til å opprettholde eller vedta bestemmelser som sikrer en bedre beskyttelse av forbrukerne enn det som følger av direktivet.

       Ordningen med tidsparter er en måte å organisere eierskap og bruksrett til en eiendom. Kjøp av en tidspart gir rett til bruk av f.eks. en feriebolig i et begrenset tidsrom av året. Kapittel 3 i proposisjonen beskriver nærmere ordningen med tidsparter. Departementet fremholder for øvrig at ordningen med tidsparter for mange er kjent som « timeshare ». Departementet ser det som uheldig å bruke det engelske begrepet og foreslår derfor at det i stedet innføres et nytt norsk begrep, tidspart.

       For mange forbrukere er tidsparter et nytt og ukjent produkt, og departementet fastslår at utilstrekkelig og villedende informasjon før avtaleinngåelse forekommer ofte. I tillegg kommer at markedsføringen og salgsmetodene ofte er pågående, og at mange angrer i ettertid at de har inngått en avtale. Kapittel 4 i proposisjonen beskriver nærmere behovet for lovforslaget.

       Bestemmelsene som foreslås i lovforslaget vil gjennomføre EU-direktivet om timeshare fra 26. oktober 1994 i norsk rett. I tillegg er det foreslått utvidet forbrukerbeskyttelse på en del punkter. Loven vil først og fremst gjelde avtaler om tidspartanlegg i Norge. Når EU-direktivet er gjennomført i andre land vil forbrukere som inngår avtaler om andeler i anlegg som ligger i disse landene få den samme minimumsbeskyttelsen som direktivet gir.

       Loven vil gjelde kjøp av tidsparter, dvs. bruksrett til en fritidsbolig i begrensede tidsrom av året. Avtaler som inngås for kortere tidsrom enn tre år er ikke omfattet av lovforslaget. Loven vil bare gjelde der den som overdrar eller stifter rettigheten, gjør dette som ledd i næringsvirksomhet, og der den som erverver rettigheten er en fysisk person.

       For å sikre at forbrukerne får nødvendig og relevant informasjon før kjøpsavtale inngås, er det foreslått spesifiserte krav til hvilken informasjon som skal gis. Disse kravene er gjengitt i proposisjonen på sidene 5 og 6. Det fremgår videre av lovforslaget at avtaler om kjøp av tidsparter skal opprettes skriftlig, og det stilles krav om hvilke opplysninger og vilkår avtalen skal inneholde. Det fremgår også at avtalen skal foreligge på språket i det landet der forbrukeren er statsborger eller bosatt, og dessuten på språket i det landet der eiendommen ligger.

       Forslaget inneholder videre bestemmelser om angrerett. Forbrukerne har ubetinget rett til å gå fra tidspartavtalen i ti dager etter dagen da avtalen er inngått. Forslaget inneholder også enkelte bestemmelser om betaling og sikkerhetsstillelse, i tillegg til at enkelte sider ved kredittavtaler som inngås i forbindelse med kjøp av tidsparter reguleres. I forslaget inngår også en bestemmelse om at bestemmelsene i loven ikke skal kunne fravikes, selv ved skriftlig samtykke, ved skade for forbrukeren. Forslaget regulerer bare visse sider ved salg av tidsparter. For øvrig vil generelle regler komme til anvendelse.

       Forhold knyttet til utredning og høring er omtalt i proposisjonens kapittel 2. pkt. 2.3. I tillegg er det gjengitt en del høringsuttalelser i kapittel 6. Av de 44 instansene som fikk forslaget på høring svarte 24. Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for at de er mot forslaget eller at området lovreguleres.

       Hovedtrekkene i lovforslaget:

Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

       Bestemmelsen i § 1 angir virkeområde for loven, og må ses i sammenheng med § 2 som definerer en del sentrale begreper som er brukt i § 1 og for øvrig i loven. § 3 inneholder en bestemmelse om at loven ikke kan fravikes til skade for forbrukeren. § 4 og § 5 inneholder bestemmelser om voldgift, verneting og lovvalg.

Kapittel 2 Selgers opplysningsplikt

       § 6 inneholder bestemmelser om generell opplysningsplikt. Sammen med § 7 gjennomføres EU-direktivets artikkel 3 (1) og deler av vedlegget. Siste ledd tilsvarer direktivets artikkel 3 (3).

Kapittel 3 Tidspartavtalen

       Kapittel 3 inneholder sentrale bestemmelser om inngåelsen av avtale om kjøp av tidsparter og hva avtalen skal inneholde. I tillegg foreslås det at en avtale som ikke er skriftlig eller ikke oppfyller kravene med hensyn til hvilket språk avtalen skal utarbeides på, ikke skal være bindende for forbrukeren. Det foreslås dessuten krav til plassering av opplysningene om angrerett.

Kapittel 4 Betaling. Kreditt. Sikkerhetsstillelse

       Kapitlet inneholder bestemmelser som regulerer noen av de økonomiske sidene ved kjøp av tidsparter, der ervervet av tidsparten finansieres ved låneopptak eller annen kreditt.

Kapittel 5 Angrerett. Oppheving av kredittavtale

       Bestemmelsene i kapittel 5 gjennomfører EU-direktivets artikkel 5 og 7. Bestemmelsen i § 14 fastslår i hvilke tilfeller forbrukeren har angrerett. § 15 gjelder melding om bruk av angreretten og fristberegning, samt en regel om risikoen for at melding kommer fram osv. § 16 regulerer virkningene av bruk av angreretten og § 17 fastsetter at visse tilknyttede kredittavtaler skal oppheves dersom angreretten benyttes. Det er i proposisjonen understreket at angreretten etter loven gjelder i tillegg til vanlige alminnelige kontraktsrettslige regler. Dette innebærer at ved misvisende eller mangelfull informasjon, dersom boligen har mangler eller ferdigstillelse blir forsinket, kan forbrukeren ha rett til heving, prisavslag eller erstatning.

Kapittel 6 Straff

       For en del av bestemmelsene i forslaget som direkte regulerer partenes rettigheter og plikter, vil overtredelse få sivilrettslige virkninger mellom partene. For noen av de sentrale reglene av offentligrettslig karakter foreslås det i § 18 hjemmel for straff ved overtredelse.

       Lovforslaget inneholder ikke hjemmel for å straffe overtredelser av forskrifter gitt i medhold av loven. Straffelovens § 339 nr. 2 gir imidlertid hjemmel for å straffesanksjonere overtredelse av forskrifter når det fastsettes i selve forskriften at overtredelse skal være straffbart. Hvorvidt brudd på overtredelse av forskrifter som gis i medhold av loven bør være straffesanksjonert, vil bli vurdert i forbindelse med fastsettelse av forskrift.

Kapittel 7 Ikrafttredelse. Endring av andre lover

       I henhold til bestemmelsen i § 19 annet ledd gis loven bare anvendelse på avtaler som blir inngått etter at loven er trådt i kraft. I § 20 foreslås enkelte endringer i eiendomsmeglingsloven. Departementet går inn for at all formidling av tidsparter skal omfattes av eiendomsmeglingsloven. De foreslåtte endringer i eiendomsmeglingsloven klargjør etter departementets syn dette på en hensiktsmessig måte.

2. Komiteens merknader

       Komiteen viser til Innst.S.nr.188 (1994-1995) hvor Stortinget vedtok å slutte seg til EØS-avtalen av Direktivet om deltidsbruksrett til fast eiendom (time-share). Norge følger opp dette ved å gjennomføre visse endringer i norsk lovgivning.

       Komiteen viser også til at loven først og fremst gjelder avtaler om tidspartanlegg i Norge. Når direktivet er gjennomført i andre land, f.eks. Spania og Portugal, vil forbrukerens kjennskap til rettighetene i ett land være til nytte også når de inngår avtaler i et annet land.

       Bakgrunnen for at EU fant det nødvendig å vedta et direktiv på området er at forbrukerne i dag ikke anses godt nok beskyttet. Kjøp av tidsparter har vist seg å gi forbrukerne betydelige problemer, særlig når avtaler inngås i utlandet. Utilstrekkelig og villedende informasjon før avtaleinngåelse forekommer ofte. Markedsføringen og salgsmetodene er dessuten ofte pågående, og mange angrer i ettertid at de har inngått avtalen. Komiteen er enig i at loven regulerer visse sider av markedsføring og inngåelse av avtaler om kjøp av tidsparter som gjelder fritidsboliger.

       Komiteen har merket seg at loven kun skal gjelde når avtalen om bruksrett til en fritidsbolig går ut over tre år og når den som overdrar eller stifter rettigheten, gjør dette i næringsvirksomhet, og den som erverver rettigheten er en fysisk person.

       Direktivet er et minimumsdirektiv. Det betyr at det enkelte land kun har adgang til å opprettholde eller vedta bestemmelser som sikres en bedre beskyttelse av forbrukerne enn det som følger av direktivet. Direktivet skal også sikre at forbrukeren ikke kan fraskrive seg beskyttelsen. Komiteen er enig i at fastsettelse av de tiltak som anses nødvendig for å sikre direktivets bestemmelser er overlatt til nasjonal lovgivning.

       Komiteen har merket seg at direktivet bare omhandler de sider ved kjøp av tidsparter som er knyttet til de mest utbredte forbrukerproblemene. Det er bl.a.:

3. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og til sine merknader og rår Odelstinget å fatte slikt

vedtak til lov
om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven).

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

§ 1. Virkeområde

       Loven gjelder salg av tidsparter i fritidsbolig til forbruker, når selger opptrer i næringsvirksomhet.

       Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Kongen kan likevel bestemme at hele eller deler av loven ikke skal gjelde, og gi særlige regler av hensyn til de stedlige forhold. § 9 annet ledd gjelder ikke på Svalbard.

§ 2. Definisjoner

       I loven menes med:

§ 3. Lovens ufravikelighet

       Loven kan ikke fravikes til skade for forbrukeren.

§ 4. Avtale om tvisteløsning (voldgift og verneting)

       Avtale om at en tvist om forhold som er regulert av denne loven skal avgjøres ved voldgift, er bare bindende dersom avtalen er inngått etter at tvisten oppstod.

       Forbrukeren kan ikke vedta annet verneting for tvist om forhold som er regulert i denne lov enn de lovbestemte, med unntak av sitt hjemting.

§ 5. Lovvalg utenfor EØS-området

       Dersom en avtale om tidspart i en bolig som ligger i et EØS-land, inneholder bestemmelser om at lovgivningen i et land utenfor EØS-området skal anvendes på avtalen, gjelder bestemmelsene ikke i den utstrekning forbrukeren ved dette får en dårligere beskyttelse.

       Tilsvarende gjelder for vilkår i kredittavtaler som helt eller delvis skulle dekke prisen for tidsparten dersom kreditten ytes av selgeren eller av tredjeperson på grunnlag av avtale med selgeren.

Kapittel 2. Selgers opplysningsplikt

§ 6. Generell opplysningsplikt

       Når en forbruker ber om opplysninger om en tidspart i bolig som selgeren tilbyr, plikter selgeren å utlevere vederlagsfritt et dokument som skal inneholde opplysninger om:

       Opplysningene skal være kortfattete og nøyaktige og skal gis på en klar og tydelig måte.

       I all markedsføring for en bolig skal det opplyses at det er mulig å få dokument som nevnt i bestemmelsen her, og om hvor det kan fås.

§ 7. Bolig under oppføring

       Dersom boligen er under oppføring skal dokument som nevnt i § 6 i tillegg inneholde opplysninger om:

§ 8. Forskrift

       Departementet kan gi forskrift om at selgeren plikter å gi andre opplysninger etter § 6 og § 7.

       Departmentet kan gi nærmere bestemmelser om hvordan opplysningsplikten skal oppfylles, herunder at det skal brukes bestemte formularer og om godkjenning av disse.

Kapittel 3. Tidspartavtalen

§ 9. Formkrav

       Avtalen skal være skriftlig og undertegnes av begge parter.

       Er forbrukeren bosatt i et EØS-land, skal avtalen utarbeides på et offisielt språk i bostedslandet. Dersom boligen ligger i et annet EØS-land, skal selgeren i tillegg utlevere en autorisert oversettelse av avtalen til et offisielt språk i dette landet. Har bostedslandet flere offisielle språk, kan forbrukeren velge blant disse. Er forbrukeren statsborger i et annet EØS-land, kan han eller hun i stedet velge et offisielt språk i dette landet.

       Opplysningene om angrerett, jf. § 10 bokstav d jf. § 6 bokstav j, skal plasseres umiddelbart over partenes underskrift.

       Avtale som ikke er opprettet i samsvar med første og annet ledd er ikke bindende for forbrukeren.

§ 10. Avtalens innhold

       Avtalen skal inneholde:

       Opplysninger og vilkår som tidligere er framkommet i dokument etter § 6 bokstav a-n og § 7 bokstav a -d og f, skal regnes som en del av avtalen, og kan ikke endres med mindre endringene er en følge av omstendigheter selgeren ikke rår over eller partene uttrykkelig har avtalt endringene. Endringene skal i så fall meddeles forbrukeren skriftlig før avtalen inngås, og endringene skal fremgå uttrykkelig av avtalen.

Kapittel 4. Betaling. Kreditt. Sikkerhetsstillelse

§ 11. Betaling

       Selger kan ikke kreve eller motta noen form for betaling fra forbrukeren før selgeren har stilt sikkerhet etter bestemmelsene i § 13.

       Selger kan ikke kreve eller motta noen form for betaling fra forbrukeren før utløpet av angrefristen.

       Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder tilsvarende for kredittyter ved kreditt som skal dekke hele eller deler av kjøpesummen, når kreditten ytes av selger eller tredjeperson på grunnlag av avtale med selger.

§ 12. Forbud mot bruk av veksler, omsetningsgjeldsbrev m.m

       I avtaleforhold som omfattes av denne loven, må det ikke utstedes veksel for fordring mot forbruker. Det samme gjelder for skylderklæring som ved overdragelse eller pantsettelse kan avskjære eller innskrenke forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav på grunnlag av tidspartavtalen eller kredittavtalen.

§ 13. Sikkerhetsstillelse

       Selger skal stille betryggende sikkerhet for forbrukerens økonomiske krav som følge av at forbrukeren går fra avtalen etter § 14.

       Gjelder avtalen en bolig under oppføring, skal selgeren stille betryggende sikkerhet for forbrukerens økonomiske krav som følge av at avtalen heves på grunn av at boligen eller nødvendige fellestjenester forbrukeren skal ha tilgang til, ikke blir ferdigstilt til avtalt tidspunkt.

       Departementet kan gi nærmere forskrifter om hvilken sikkerhet som skal stilles.

Kapittel 5. Angrerett. Oppheving av kredittavtale

§ 14. Rett til å gå fra tidspartavtalen (angrerett)

       Forbrukeren kan gå fra avtalen uten å angi grunn i 10 dager etter at begge parter har undertegnet avtalen.

       Dersom avtalen ved undertegning ikke inneholder alle opplysninger som nevnt i § 6 første ledd bokstav a-k, § 7 bokstav a og b og § 10 bokstav a og b, har forbrukeren rett til å gå fra avtalen i inntil 3 måneder og 10 dager etter at avtalen ble undertegnet. Dersom forbrukeren mottar de manglende opplysningene, begrenses angreretten til 10 dager etter at opplysningene ble gitt.

§ 15. Melding om bruk av angreretten

       Dersom forbrukeren vil gjøre angreretten etter § 14 gjeldende, skal det gis melding til selger om dette innen utløpet av den dagen da fristen løper ut. Ved beregning av fristen telles ikke den dagen med når fristen begynner å løpe.

       Fristen anses overholdt dersom meldingen er sendt innen fristens utløp og på en måte som er forsvarlig etter forholdene. Dette gjelder selv om meldingen blir forsinket eller på annen måte ikke kommer riktig fram.

       Ender fristen på en søndag eller annen helgedag eller på lørdag eller på den 1. eller 17 mai., forlenges fristen til førstkommende virkedag.

§ 16. Virkninger av bruk av angreretten

       Ved fragåelse av avtalen faller partenes plikt til å oppfylle avtalen bort.

       Er avtalen helt eller delvis oppfylt fra noen av sidene, skal det mottatte tilbakeføres.

       Selger kan ikke kreve erstatning for utgifter som selgeren direkte eller indirekte har hatt i forbindelse med kontrakten.

       Dersom avtalen fragås etter § 14 første ledd kan forbrukeren ikke kreve erstatning eller vederlag for utgifter som han eller hun direkte eller indirekte har hatt i forbindelse med avtalen.

       Dersom avtalen fragås etter § 14 annet ledd og det er mottatt vederlag som skal betales tilbake, skal det betales rente etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om forsinket betaling m.m. fra den dag betalingen ble mottatt.

§ 17. Virkninger for kredittavtaler ved bruk av angreretten

       Når forbrukeren bruker angreretten etter § 14, skal avtale om kreditt som helt eller delvis dekker kjøpesummen, oppheves vederlagsfritt, dersom kreditten ytes av selgeren. Er avtalen helt eller delvis oppfylt fra noen av partene, skal det mottatte tilbakeføres.

       Første ledd gjelder tilsvarende når kreditten ytes av tredjeperson på grunnlag av avtale mellom denne og selgeren. Selgeren skal gi melding til kredittyter umiddelbart etter at melding om fragåelse av tidspartavtalen er mottatt.

Kapittel 6. Straff

§ 18. Straff

       Den som forsettlig overtrer eller medvirker til å overtre bestemmelser gitt i eller i medhold av § 11, § 12 eller § 13, straffes med bøter. Ved særdeles skjerpende omstendigheter er straffen bøter eller fengsel i inntil tre måneder.

       Den som uaktsomt overtrer eller medvirker til å overtre bestemmelse som nevnt i første ledd, straffes med bøter.

Kapittel 7. Ikrafttredelse. Endring av andre lover

§ 19. Ikrafttredelse

       Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen fastsetter.

       Loven får bare virkning for markedsføringstiltak og avtaler som inngås etter at loven er trådt i kraft.

§ 20. Endringer i andre lover

       I lov av 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling gjøres følgende endringer:

§ 1-1 skal lyde:

§ 1-1. Lovens virkeområde.

       (1) Ved eiendomsmegling forstås i denne lov å opptre som mellommann ved

       (2) Som mellommann etter første ledd nr. 2 skal regnes enhver som driver inn- og utleievirksomhet med det formål å formidle feste- eller leiekontrakt til fast eiendom.

       (3) Som eiendomsformidling regnes ikke

       (4) Når i denne lov brukes betegnelsene kjøp, handel, salg o.l., inngår også de øvrige erverv som er nevnt i første ledd.

       (5) Kongen kan bestemme at loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.