1.1 Bakgrunn

       Proposisjonen er utarbeidet gjennom et samarbeide mellom Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet og Justisdepartementet, og inneholder forslag til ny lov om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr.

       Loven erstatter midlertidig lov av 22. juni 1990 nr. 44 om tiltak mot sykdom hos akvatiske organismer, gjeldende frem til 1. januar 1998.

       Lovforslaget innebærer ikke vesentlige materielle endringer, og medfører heller ikke forvaltningsmessige endringer som vil ha administrative eller økonomiske konsekvenser.

       De foreslåtte endringer innebærer en utvidelse av lovens virkeområde til også å omfatte marine viltlevende bestander av fisk og sjøpattedyr. Loven inneholder i tillegg bestemmelser om hjemmel for internkontroll og regionalisering, samtidig som det foreslås regler for vurdering av smittehygieniske forhold vedrørende slakterier og tilvirkningsanlegg for akvatiske dyr.

       Mens dagens lov inneholder en generell fullmaktsbestemmelse, § 8, med hjemmel til nødvendige påbud og tiltak, har den nye loven mer konkrete bestemmelser for de forhold som ønskes regulert. I tilfelle hvor det påvises, eller er mistanke om smittsom sykdom, er det lagt opp til at loven skal ha de nødvendige fullmaktshjemler.

       Dagens forvaltning av både oppdrettede og viltlevende bestander er i hovedsak fordelt mellom Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet.

       De viktigste lover som legges til grunn for forvaltningen er:

-	Lov om oppdrett av fisk, skalldyr m.v.

-	Lov om saltvannsfiske.

-	Lov om vern mot forurensning.

-	Lov om laksefisk og innlandsfisk.

-	Lov om dyrevern.

-	Lov om tiltak mot sykdom hos akvatiske organismer (midlertidig).

       Proposisjonen understreker at grunnlaget for et effektivt, offentlig helsearbeid er et godt lovverk som kan gi grunnlag for de nødvendige praktiske tiltak slik at opptrukne mål kan nås.

       Det legges i tillegg vekt på at forvaltningsansvaret plasseres på en måte som ivaretar de faglige og økonomiske hensyn, og at det av hensyn til brukerne legges opp til en samordning av forskrifter. Lovverket legger opp til en fordeling av tilsynsoppgaver gjennom delegering av arbeidet, og en god praktisk organisering av samarbeidet på alle nivåer.

       Hovedansvaret for forvaltningen av fiskesykdomsloven er tillagt fylkes- og distriktsveterinærene med de forskrifter som er hjemlet i denne. Sykdomslovens formål er en generell bekjempelse av fiskesykdommer, både hos viltlevende og oppdrettet fisk, men har på bakgrunn av den raske vekst og utvikling innenfor oppdrettsnæringen hatt særlig betydning for denne. Indirekte har loven i tillegg betydning for viltlevende bestand ved at en best mulig helsetilstand i oppdrettsnæringen demper smitteoverføring fra denne. Sykdomsbekjempelse har lenge vært et offentlig ansvar, regulert gjennom flere lover, bl.a. nevnt ovenfor.

       Fiskesykdomsloven har fra 1968 vært hjemmelsgrunnlag for tiltak mot fiskesykdommer, herunder regulering av innførsel, samt tiltak som kan begrense eller utrydde sykdommer, særlig av hensyn til viltlevende bestand. Den midlertidige fiskesykdomsloven fra 1990 har særlig hatt til hensikt å ivareta helsespørsmål vedrørende marin fisk i oppdrett.

       Denne loven foreslås nå erstattet av en lov som i tråd med intensjonene i Ot.prp.nr.52 (1996-1997) også skal omfatte viltlevende marin fisk og sjøpattedyr.

       Under arbeidet med lovforslaget har Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet arbeidet med avklaring av ansvarsfordelingen mellom de to departementer hva angår sykdomsforvaltning av viltlevende akvatiske dyr og akvatiske dyr i fangenskap.

       Det vil i denne forbindelse bli opprettet et samarbeidsorgan for havbruksrelaterte spørsmål, ledet av Fiskeridepartementet.