Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i lov av 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten og i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd.

       Det framholdes innledningsvis i proposisjonen at det i de seinere år er gjennomført en rekke tiltak for å få ned restansene og redusere behandlingstiden i Trygderetten. Det er gjort rede for disse tiltakene i de årlige budsjettproposisjonene og i framlegg til Stortinget for øvrig. Det uttales at ulike utviklings- og effektiviseringstiltak i Trygderetten og endringer i ankeordningen med sikte på å minske sakstilgangen har bedret situasjonen, men at det likevel fortsatt er et betydelig restanseproblem. Pr. 1. januar 1997 var det 3 188 saker til behandling i Trygderetten.

       Det vises til at det i en rapport fra Riksrevisjonen fra 1995 ble påvist klare mangler ved organiseringen av saksbehandlingen i Trygderetten. Med utgangspunkt i Riksrevisjonens rapport har Sosial- og helsedepartementet nedsatt ei arbeidsgruppe til å gjennomgå arbeidsopplegget i Trygderetten og ankeapparatet for øvrig. Arbeidsgruppa avga endelig rapport i juli 1996. Rapporten har vært sendt på høring til berørte institusjoner og organisasjoner.

       I arbeidsgruppas rapport - som i rapporten fra Riksrevisjonen - konstateres det at behandlingen i retten kjennetegnes av uklare ansvarsforhold og haltende oppfølging av sakenes framdrift. Rapportene er også samstemte når det gjelder behovet for å gjøre noe med restansesituasjonen.

       De viktigste forslagene i arbeidsgruppas rapport innebærer en inndeling av Trygderetten i avdelinger og endringer i stillingsstrukturen og arbeidsopplegget. Det foreslås en klar forankring av ansvaret for saksbehandlingen og en nedbygging av skillet mellom saksforberedelse og avgjørelse. Videre går man inn for økt bruk av EDB som hjelpemiddel for saksbehandlingen og som styringsverktøy.

       Det framholdes at oppfølgingen av de viktigste forslagene i rapporten er av administrativ art som for en betydelig del kan gjennomføres uten lovendringer. I medhold av § 4 andre ledd i trygderettsloven er det således truffet prinsippbeslutning om inndeling av Trygderetten i avdelinger.

       Det understrekes at forslagene i proposisjonen bygger på arbeidsgruppas rapport og høringsuttalelsene til denne. Det foreslås tiltak med sikte på begrensning av sakstilgangen og tiltak for å lette og forbedre behandlingen av ankesakene. En del av forslagene tar også sikte på å skape formelt grunnlag for visse av de organisatoriske endringer som er planlagt, men som ikke kan gjennomføres innenfor rammene av dagens lov.

1.1 Ankemotpartens saksforberedelse og tilgangen på ankesaker til Trygderetten

       Det vises til at generelt får den ankende part adgang til å komme med et tilsvar til oversendelsesbrevet til Trygderetten før saken går til Trygderetten. Tilsvaret går til ankemotparten, som da får mulighet til å endre vedtaket på grunnlag av anførsler i tilsvaret. Unntatt ettter gjeldende lov er saker der Rikstrygdeverket er klageinstans, hvor tilsvaret går direkte til Trygderetten. Departementet foreslår at trygderettsloven § 13 sjuende ledd oppheves. Tilsvarsprosedyren vil da være regulert i § 13 sjette ledd for alle saker for Trygderetten. Den ankende parts merknader til oversendelsesbrevet vil gå til Rikstrygdeverket også i saker der Rikstrygdeverket er klageinstans. Det påpekes at dette vil gi enhetlige rutiner i ankesakene, og samtidig redusere mulighetene for at Trygderetten får saker som kunne vært løst i trygdeetaten.

       Det foreslås at følgende sakstyper skal unntas fra Trygderettens arbeidsområde:

-	Alle saker etter folketrygdloven kapittel 5 om medisinsk stønad m.v.

-	Saker om stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet unntatt anskaffelse og gjenanskaffelse av bil.

       Som begrunnelse framholdes at saker om medisinsk stønad vanligvis gjelder moderate beløp og dessuten er sterkt regelbundet. Få saker kommer til Trygderetten, og disse omgjøres sjelden. Det påpekes at avgjørelser om stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet i stor grad beror på skjønn i den enkelte sak og i mindre grad ligger til rette for juridisk overprøving. I tillegg dreier det seg oftest om beskjedne beløp. Et unntak er saker om stønad til bil, som fortsatt skal kunne behandles i Trygderetten. Departementet foreslår at § 21-12 i folketrygdloven omformuleres i samsvar med dette.

       Trygderettsloven foreslås tilføyd en bestemmelse i ny § 20a med sikte på å begrense Trygderettens adgang til å foreta mindre, skjønnsmessige endringer i det påankede vedtak, f.eks. mindre endringer i uføregrad. Forslaget er begrunnet med at Trygderetten ikke bør vurdere skjønnsmessige nyanseringer av de påankede vedtak.

1.2 Ankebehandlingen i Trygderetten

       Det vises til at Ankeutvalget - det særskilte avsilingsorganet i Trygderetten - kan nekte saker fremmet til vanlig ankebehandling når det kommer til at anken ikke vil føre fram. Dette organet foreslås avviklet som følge av omorganiseringen i Trygderetten og for å unngå dobbeltarbeid. Adgangen til forenklet avgjørelse av klare avslagssaker foreslås opprettholdt, men da som en del av den ordinære behandlingen i Trygderetten. Det vil etter dette ikke være aktuelt å beholde trygderettsloven § 6a om organiseringen av ankeutvalget. Videre foreslås trygderettsloven § 14a opphevet, men når det gjelder adgangen til å avgjøre klare avslagssaker etter § 14a andre ledd, opprettholdes disse reglene i prinsippet og foreslås innarbeidet i trygderettsloven § 7 og § 21.

       Det foreslås forenklinger i reglene om rettens sammensetning i den enkelte sak. Som hovedregel foreslås to dommere, mens det i dag oftest deltar tre dommere. Etter forslaget skal legmenn delta ved behandlingen av prinsippsaker i sjumannsrett. Videre skal legmenn med særskilt kompetanse kunne oppnevnes i saker som reiser vanskelige retts- eller bevisspørsmål. Bestemmelsene foreslås også supplert med regler om rettssammensetningen i klare avslagssaker som avgjøres ved forenklet kjennelse.

       Det foreslås at adgangen til å unnlate grunngiving der ankepåstanden imøtekommes, opphører. Forutsetningen for å unnlate grunngiving i dag, er at avgjørelsen ikke antas å kunne få betydning for praksis. Det framholdes at erfaring viser at omgjøring uten at det opplyses om årsaken til dette, i svært mange tilfelle skaper tvil hos ankemotparten om hvorvidt praksis bør justeres, og at omgjøring uten grunngiving derfor har lite hensiktsmessige virkninger.

       Det foreslås videre tatt inn bestemmelser i trygderettsloven § 21 om at de klare avslagssaker som i dag går i ankeutvalget, skal kunne avgjøres uten nærmere grunngiving. Vilkåret skal som i dag være at rettens tre medlemmer er enige om resultatet. De tilsvarende bestemmelsene står nå i § 14a, som foreslås opphevet som følge av at ankeutvalget utgår.

       Trygderettsloven § 3 foreslås tilføyd en bestemmelse som formelt hjemler opprettelsen av stilllinger som rettsfullmektiger. I tillegg foreslås trygderettsloven § 4 første ledd endret med sikte på å ta ut bestemmelsene om kontorsjefstillingen i Trygderetten.

1.3 Dokumentinnsyn. Trygderettsloven § 17 og ny § 17a

       Etter mønster av forvaltningsloven foreslås det presisert i trygderettsloven § 17 at partene skal ha en ubetinget rett til å få kopi/avskrift av et dokument. Dessuten foreslås en bestemmelse i ny § 17a om rett til å klage over avslag om å få innsyn i et dokument.

1.4 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

       Forslagene foreslås å tre i kraft straks. Forslagene om unntak fra prøving i Trygderetten og begrensninger i Trygderettens adgang til å endre et vedtak foreslås imidlertid ikke gitt virkning for vedtak som er truffet før ikrafttredelsen. Det foreslås videre etablert hjemmel for ved behov å gi regler om overgangen mellom gammelt og nytt system når det gjelder rettens sammensetning m.v.

1.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

       Det framholdes at forslagene i hovedsak dreier seg om administrative tilpasninger, og at de ikke har umiddelbare økonomiske konsekvenser. Den nye stillingskategorien rettsfullmektiger vil imidlertid etter forutsetningene måtte lønnes høyere enn saksforberederne i dag. I hvilken utstrekning det opprettes slike stillinger, vil imidlertid avhenge at de ressurser som stilles til rådighet. Forslag om nødvendige bevilgningsmessige tilpasninger i 1997 vil bli fremmet i egen stortingsproposisjon.

       Det understrekes at endringene ellers tar sikte på å effektivisere og forbedre ankebehandlingen i Trygderetten og i den forberedende fasen. Målet er å komme ned i en akseptabel behandlingstid og sette Trygderetten bedre i stand til å møte eventuelle topper i sakstilgang. Mål for Trygderettens virksomhet vil bli fastlagt når det er etablert en normalsituasjon etter omorganisering og restanseavvikling. Det vil da også bli foretatt en vurdering av Trygderettens framtidige behov for bemanning og ressurser for øvrig.

       Etter departementets vurdering vil forslagene samlet gi et betydelig bidrag til å bedre Trygderettens kapasitet og bedre mulighetene til å unngå ny renstanseopphoping i framtida. Det uttales imidlertid at tallfesting av totalvirkningene ikke er mulig å foreta med noen grad av sikkerhet.