4.1 Sammendrag

       Gjeldende alkohollov inneholder ingen bestemmelser som uttrykkelig sier noe om hvilke hensyn det kan legges vekt på ved tildeling av salgs- eller skjenkebevillinger. Departementet foreslår at dette skal angis i loven, og at følgende eksempler på hensyn tas inn i lovteksten: Antall salgs- og skjenkesteder, stedets karakter, beliggenhet og målgruppe, trafikk- og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn, hensyn til lokalmiljøet og om sentrale personer er egnet til å ha salgs- eller skjenkebevilling.

       Departementet foreslår videre at adgangen til å fastsette begrensninger i antallet bevillinger lovfestes, og at det gis adgang i loven til å delegere avslag i slike saker til administrasjonen når et fastsatt tak for antall bevillinger er nådd.

       Det påpekes at det med hensyn til krav til bevillingshavers vandel er usikkert om bevillingsmyndigheten etter gjeldende rett kan legge vekt på forhold som ikke direkte knytter seg til alkoholloven eller annen lovgivning med samme formål. Det foreslås i proposisjonen at det stilles krav om overholdelse av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen for å få salgs- og skjenkebevillinger. Slikt krav foreslås stilt til bevillingshaver, de som har vesentlige økonomiske interesser i virksomheten, eller de som har dominerende innflytelse over den. Det foreslås en forskriftshjemmel for utdyping av dette kravet.

       Departementet foreslår at det innføres et krav til styrer og stedfortreder om dokumentert kunnskap om alkoholloven, og at kravene kan fastsettes nærmere i forskrift. Departementet foreslår at kravet om kunnskaper om alkoholloven og andre relevante lover og forskrifter stilles til styrer og stedfortreder.

       Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å stille vilkår i kommunale salgs- og skjenkebevillinger, foreslås det at den begrensning som finnes i gjeldende alkohollov oppheves, slik at kommunenes vilkårsadgang følger av alminnelig forvaltningsrett. Det uttales at et vilkår om salg av øl over disk er i samsvar med alkohollovens formål om å begrense skadevirkningene av alkoholbruk, og at dette alkohol- og kommunalpolitiske virkemiddel bør kunne tas i bruk dersom det finnes ønskelig av de enkelte kommuner.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, kan være enig med departementet i at en ved å lovfeste hensyn og krav kan skape større klarhet for kommunene og det berørte næringslivet. Men det vil også etter flertalletsmening være forhold som ikke kan knyttes til bevillingshaveren som sådan, som det må legges vekt på i tildelingsvurderingen. Det kan også være en fare for at bevillingsmyndigheten og andre oppfatter lovens regulering som uttømmende. Flertallet påpeker derfor at lovens presiseringer tar opp noen av de viktigste forholdene, men at lovens § 1-7a ikke er uttømmende.

       Flertallet støtter at adgangen til å begrense antall bevillinger lovfestes, og at det da gis adgang i loven til å delegere avslag i slike saker til administrasjonen når et fastsatt tak for antall bevillinger er nådd i bevillingsperioder. Det er imidlertid viktig at det i slike tilfeller blir gitt tilfredsstillende melding til bevillingsmyndigheten som har delegert slik avgjørelse, om hvordan søkersituasjonen er. Flertallet mener at forholdet med bevillingstak gjør det spesielt viktig å ha bevillingsperioder der også nye søkere kan komme i betraktning.

       Flertallet støtter departementet i at det stilles krav til bevillingshaver, de som har vesentlig økonomisk interesse i virksomheten, eller de som har dominerende innflytelse over den. Disse kravene knyttes spesielt til krav om å overholde skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen og blir å utdype i en forskrift hjemlet i loven.

       Flertallet slutter seg til forslaget om å gi kommunene adgang til å stille vilkår ved behandlingen av salgs- og skjenkebevillinger, og at denne vilkårsadgangen følger av alminnelig forvaltningsrett. En vilkårsadgang som det nå åpnes for, vil etter flertallets mening gi kommunene adgang til en vid vurdering og handlingsrett. Samtidig setter det krav til kommunene om saklighet og forutsigbarhet. Dette kan i stor grad sikres gjennom en grundig gjennomarbeidet og helhetlig kommunal alkoholpolitisk plan.

       I likhet med at det stilles krav til bevillingshaver, er flertallet enig i at det også stilles krav til styrer og styrers stedfortreder, og at dette spesielt går på krav om kunnskap om alkoholloven og andre relevante lover og forskrifter. Flertallet mener disse kravene bør spesifiseres og standardiseres slik at det verken hos bevillingshaver eller innen næringen oppstår usikkerhet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet går mot forslaget om at alkohollovens begrensning i vilkårsadgangen oppheves. Forslaget vil medføre at kommunene f.eks. kan stille vilkår om spiseplikt og meny eller forbud mot bl.a. dans. Disse medlemmer mener at forslaget vil innskrenke variasjonen i utesteder, og medføre at innbyggerne får færre tilbud. Når Regjeringen selv er opptatt av å bevare legitimiteten til en streng alkoholpolitikk, risikerer man det stikk motsatte med forslag som dette: redusert oppslutning om alkoholpolitikken, siden forslagene strider mot folks oppfatning av hva som er rimelige vilkår i alkoholpolitikken. Disse medlemmer går mot forslaget til endring av § 3-2 og § 4-3.

       Disse medlemmer går mot forslaget om å gi kommunene adgang til å stille vilkår om at salg av øl skal skje over betjent disk. Et slikt pålegg vil innebære en betydelig merbelastning for butikkene, og det vil heller ikke redusere tilgjengeligheten av alkohol.

       Disse medlemmer viser bl.a. til Næringslovutvalgets innstilling, og går inn for lovfesting av adgangen til å fatte vedtak om bevilling på grunnlag av konkrete planer. Det er allerede i dag anledning til å fatte vedtak på et tidlig tidspunkt, men mange kommuner benytter ikke denne adgangen. Også ved flytting og overdragelse kan det være behov for å vite på forhånd om ny bevilling vil gis.

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-7 lyde:

§ 1-7 Bevilling for salg og skjenking

       Bevilling for salg og skjenking gis av kommunen med mindre det gis statlig bevilling etter kapittel 5. Bevilling for skjenking på tog eller ombord i skip som ikke er omfattet av statlig bevillingsmyndighet etter § 5-2, gis av den kommunen som skipet eller toget har som utgangspunkt for sin virksomhet.

       Kommunen skal fatte vedtak om bevilling skal gis på et tidligst mulig tidspunkt etter at tilstrekkelige opplysninger om søknaden er innhentet.

       Før kommunestyret avgjør søknaden, skal det innhentes uttalelse fra sosialtjenesten og politiet. I kommuner som har militær øvingsplass, skal uttalelse innhentes fra vedkommende militære avdeling.

       Melding om gitte bevillinger sendes politiet. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre går mot forslaget om at det skal presiseres i loven at det skal være adgang til å sette « tak » for antall salgs- eller skjenkesteder som kan få bevilling. Disse medlemmer mener dette fortsatt bør være et kommunalt anliggende. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå mot lovendringen i § 1-7a første ledd andre punktum og andre ledd.

       Disse medlemmer er uenig i departementets forslag om at det skal stilles krav om bl.a. uklanderlig vandel til bevillingshaver i alkoholloven. Alkoholloven bør bare stille krav som har sammenheng med lovens formål. Et slikt forslag svekker rettssikkerheten til bevillingshaver ved at konflikter flyttes fra spesialmyndigheter til bevillingsapparatet i kommunene. Disse medlemmer har den klare oppfatning at rettssikkerheten bør være lik for alle, og dette oppnås ikke med departementets forslag. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå mot lovforslagets § 1-7b.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener tildeling av bevilling må gjøres på mest mulig objektivt grunnlag, og tar avstand fra utvidet bruk av skjønn i slik tildeling. Det er Fremskrittspartiets holdning at man skal stimulere til størst mulig næringsvirksomhet i kommunen, uavhengig av hvorvidt næringsvirksomheten er basert på skjenkesteder eller øvrig virksomhet. Det bør derfor ikke tas hensyn til antall salgs- og skjenkesteder, stedets karakter, beliggenhet, målgruppe osv. Denne holdning ivaretas best ved dagens lovformulering i forhold til det forslaget Regjeringen fremmer. Fremskrittspartiet vil på denne bakgrunn gå imot endringene av § 1-7a første ledd.

       Videre er Fremskrittspartiet motstander av at det skal lovfestes mulighet til å sette tak på antall salgs- og skjenkesteder i en kommune. Primært er det Fremskrittspartiets holdning at slike tak ikke bør settes, men i den grad det likevel skal gjøres, må dette være et kommunalt anliggende. Fremskrittspartiet vil derfor gå imot Regjeringens forslag til endring i § 1-7a andre ledd.

       Når det gjelder Regjeringens forslag til ny § 1-7b og § 1-7c, vil Fremskrittspartiet vise til fraksjonens merknader under kap. 3, og gå imot Regjeringens forslag.