1. Innledning

1.1 Sammendrag

       Sosial- og helsedepartementet foreslår i Ot.prp.nr.7 (1996-1997) endringer i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven) og i enkelte andre lover. Som viktige forslag til lovendringer framholdes:

       Det redegjøres for at NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring og en utredning om hensiktsmessigheten av personlige bevillinger på bakgrunn av eier- og driftsformene i næringen har vært på høring sammen med et høringsnotat.

       Det er i 1995 og 1996 levert følgende fire private forslag som berører alkoholloven:

       Hovedinnholdet i dokumentene som inneholder lovforslag ( Dok.nr.8:30 (1994-1995) og Dok.nr.8:12 (1995-1996), er omtalt i sammenheng med proposisjonens forslag om de aktuelle forhold. Det vises ellers til Innst.S.nr.150 (1996-1997).

2. Norsk alkoholpolitikk til felles beste

2.1 Sammendrag

       Det framholdes innledningsvis i proposisjonen at norsk alkoholpolitikk har som utgangspunkt at alkohol er en legitim og lovlig omsatt vare, men at det likevel er bred enighet om at det må settes inn ulike virkemidler for å begrense skadevirkninger av forbruket. Den helhetlige alkoholpolitikken må søke å ivareta til dels kryssende interesser som helse- og sosialpolitiske hensyn, hensynet til næringsinteresser og til at alkohol skal være tilgjengelig sentralt.

       Det vises til at Verdens Helseorganisasjon i forbindelse med sin plan « Helse for alle år 2000 » anbefalte at alkoholforbruket burde reduseres med 25 prosent innen tusenårsskiftet, og at Stortinget sluttet seg til denne målsettingen for Norges del i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 17 (1987-1988) Alkohol og folkehelse.

       Det redegjøres for utviklingen i forbruk av alkohol og drikkemønster. Det alkoholpolitiske utvalget anslår at 87 prosent av den voksne befolkningen i 1994 var brukere av alkohol, og at landets innbyggere brukte nær 15,9 milliarder kroner til innkjøp av alkoholholdige drikkevarer dette året. Statistikken over registrert forbruk i etterkrigstida viser at det årlige gjennomsnittsforbruket av ren alkohol pr. innbygger 15 år og over nådde et lavpunkt i 1953 med 2,75 liter, mens det nådde et toppunkt på 5,98 liter i 1980. I perioden etter 1980 har det på grunn av redusert brennevinsforbruk totalt sett vært en nedgang målt i alkoholliter på ca 20 prosent. For første gang på 1990-tallet steg det registrerte forbruket av alkohol i 1994 og 1995. Foreløpige tall for 1995 viser et gjennomsnittsforbruk på 4,91 liter ren alkohol pr. innbygger 15 år eller over. I europeisk sammenheng er forbruket av alkohol i Norge lavt. Gjennomsnittsforbruket i Danmark er 11,96 liter, i Finland 8,16 liter, og i Sverige 6,33 liter (1994-tall). Det er anslått at det uregistrerte forbruket i Norge i 1994 sto for 23 prosent av totalforbruket, dvs. at summen av det registrerte og uregistrerte forbruket av alkohol i Norge i 1994 er beregnet til å være 6,2 liter ren alkohol pr. innbygger 15 år og eldre.

       Når det gjelder sosiale og helsemessige skadevirkninger av alkohol, vises det bl.a. til at det finnes en omfattende dokumentasjon på sammenhenger mellom alkoholkonsum og forskjellige problemer både på individnivå og befolkningsnivå, dvs. at når alkoholforbruket i befolkningen er stort, vil dette også vise seg i omfanget av helseproblemer. En rekke undersøkelser viser også at med økende alkoholkonsum i befolkningen øker også selvmordsfrekvensen og omfanget av voldsskader. Det understrekes særlig at fyll innenfor familien kan ødelegge barns oppvekstvilkår, og det anslås at 200.000 barn i Norge i dag har en vanskelig oppvekst grunnet mors eller fars alkoholbruk med psykiske lidelser som hyppig resultat. Av helseproblemer nevnes spesielt kreft, blodtrykk og slag, hjertelidelser og skrumplever. Det er påvist klare sammenhenger mellom økende konsummengde og dødelighetsrisikoen. Videre er det påvist en sammenheng mellom alkoholkonsum og trafikkulykker og andre typer av ulykker, vold, selvmord og sannsynlighet for å bli utsatt for vold. For enkelte hjertesykdommers vedkommende synes forskningen å kunne vise at et begrenset forbruksnivå reduserer dødeligheten av denne type sykdommer.

       Det framholdes at det er en sammenheng mellom totalforbruket av alkohol i et samfunn og antallet storforbrukere. Dette er innholdet i den såkalte totalkonsumteorien som ligger til grunn for strategivalg i norsk alkoholpolitikk. Av virkemidler i norsk alkoholpolitikk framheves offentlig kontroll med innførsel og omsetning av alkoholholdige drikker og især statsmonopolet for omsetning av sterkt øl, vin og brennevin som de viktigste av tiltak som er rettet mot tilbudssiden. Som viktige etterspørselsregulerende tiltak framholdes offentlig påvirkning av prisene gjennom avgifter på alkohol, lover som forbyr bruk av alkohol i visse situasjoner eller av visse grupper, opplysning og informasjon og forbudet mot alkoholreklame. Videre understrekes betydningen av rammer og kontrollsystemer som skal sikre at en så stor del som mulig av den alkoholen som selges, går gjennom lovlige kanaler. Det påpekes at priser og tilgjengelighet antagelig er de mest effektive enkeltvirkemidler for å påvirke etterspørselen etter alkohol. Som et siste virkemiddelområde i alkoholpolitikken framholdes tiltaksapparatet for behandling og rehabilitering av rusmiddelmisbrukere.

       Det uttales at den mest markerte endringen i norsk alkoholpolitikk siden 70-tallet er at brennevin, vin og øl (middels sterk) i dag er mye lettere tilgjengelig enn for 20 år siden, og at det kan konstateres at det har skjedd en betydelig liberalisering i den kommunale håndhevingen av alkoholpolitikken.

       Når det gjelder strategier og satsingsområder, vil Sosial- og helsedepartementet særlig rette oppmerksomheten mot:

       Sosial- og helsedepartementet vil fortsatt gå inn for at sentrale deler av rusmiddelpolitikken skal tilligge kommunene innenfor nasjonalt fastsatte rammer. Departementet vil understreke at skjønnsutøvelsen ved tildeling av bevilling framstår som en av de mest sentrale virkemidlene i alkoholpolitikken. Departementet antar at en lovfesting av plikt til å lage kommunale rusmiddelplaner ikke er hensiktsmessig. Sosial- og helsedepartementet vil legge til rette for en mer målrettet lokal innsats gjennom:

       Departementet understreker behovet for å drive kontinuerlig informasjonsvirksomhet på rusmiddelområdet, og uttaler at denne primærforebyggende virksomheten i større grad bør samordnes med primærforebyggende innsatser på andre områder, som f.eks. i forbindelse med røyking, seksualitet, legemiddelbruk, kosthold, idrett, trafikkatferd og ulykkesforebygging. Departementet vil videre legge vekt på den sekundærforebyggende innsatsen og på tiltak som kan hindre at personer og grupper som er risikoutsatt utvikler et rusmiddelmisbruk.

       I forbindelse med drøfting av punktavholdstrategien uttales det at det i tiden framover bør satses på forebyggingstiltak som direkte påvirker drikkesituasjonene, og hvor budskapet blir å drikke mindre og sjeldnere, og unngå alkohol helt i visse sammenhenger. Det framholdes at det i tillegg til å avstå fra bruk av alkohol når en skal føre et motorkjøretøy, og i arbeidslivet, vil det være ønskelig å fremme en positiv holdning til avhold fra alkoholbruk også i situasjoner eller « soner » som f.eks. samvær og aktiviteter med barn og ungdom, graviditet, idretts- og friluftsliv, og i perioder med bruk av medikamenter.

       Når det gjelder forskning legger Sosial- og helsedepartementet vekt på at den skal omfatte følgende områder:

       Det uttales at Sosial- og helsedepartementet også i framtiden vil legge stor vekt på prispolitikken som virkemiddel i alkoholpolitikken. Departementet mener at det i dagens situasjon ikke er grunnlag for å øke avgiftsnivået vesentlig.

       Når det gjelder detaljmonopolet som alkoholpolitisk instrument framholdes det at Sosial- og helsedepartementet vil:

       Departementet påpeker at norsk alkoholpolitikk vil bli sterkere utfordret i årene som kommer som en følge av økt internasjonalisering. Det uttales at den økte internasjonaliseringen i seg selv gjør det nødvendig å styrke og systematisere Norges kontakt med internasjonale organisasjoner og nasjonale myndigheter som arbeider med spørsmål av betydning for norsk alkoholpolitikk.

2.2 Komiteens generelle merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Tveiten, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, viser til at lovverket som denne endringen av alkoholloven bygger på, er alkoholloven av 2. juni 1989, som trådte i kraft 1. januar 1990, og som sist ble endret ved lov av 23. juni 1995 nr. 45, da A/S Vinmonpolets enerett til import, eksport og engrossalg av vin og brennevin ble erstattet av en bevillingsordning for tilvirking av engrossalg av alkoholholdig drikk. Disse endringene kom som en konsekvens av EØS-avtalen, og deler av loven som berører disse bevillingsordningene, går derfor ikke inn i denne lovrevisjonen.

       Komiteen vil understreke at norsk alkoholpolitikk har som målsetting å begrense forbruk og skadevirkninger av alkoholen, samtidig som alkoholen er en legitim vare når den fremstilles og omsettes på en lovlig måte. En helhetlig alkoholpolitikk må ta hensyn til disse forholdene og på en best mulig måte avveie forholdet mellom tilgjengelighet og forbruk på den ene siden og blant annet helse- og sosialpolitiske hensyn på den andre siden.

       Når det gjelder helsemessige og sosiale skadevirkninger av alkohol, vil komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vise til den realitet at det er en klar sammenheng mellom høyt alkoholkonsum og omfanget av helseskader og sosiale problem. Dette er et forhold som gjelder både på individnivå og for hele befolkningen.

       Komiteen mener det er viktig å minne om WHOs plan « Helse for alle år 2000 », og at det i den ligger en intensjon om at alkoholforbruket bør reduseres med 25 prosent innen tusenårsskiftet. Norge har også sluttet seg til den målsettingen gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (1987-1988) Alkohol og folkehelse. Denne målsettingen må også være et utgangspunkt for revisjonen av dagens alkohollov.

       Alkoholforbruket hadde en topp i Norge i 1980 med et forbruk på 5,98 liter ren alkohol per innbygger over 14 år. Forbruket hadde så en nedgang på ca 20 prosent målt i alkoholliter fram til første del av 1990-tallet, men for 1994 og 1995 viser registrert forbruk igjen en økning. Foreløpige tall for 1995 viser et gjennomsnittsforbruk på 4,91 liter ren alkohol per innbygger over 14 år. Det er antatt at det uregistrerte forbruket i Norge i 1994 sto for 23 prosent av totalforbruket. Dette gir et totalforbruk i Norge i 1994 beregnet til å være 6,2 liter ren alkohol per innbygger 15 år og eldre.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er bekymret over at økningen i forbruket viser en så klar tendens disse siste årene, og at det er en sammenheng mellom totalforbruket av alkohol og antall storforbrukere. Økt alkoholkonsum gjør at antall alkoholrelaterte helseskader øker, og det samme gjelder for sosiale problem som blant annet antall voldsskader. En økning i antall selvmord og ødelagte oppvekstvilkår for mange barn og unge er av de alvorligste følgene av stort alkoholforbruk. Økning i antall trafikkulykker og andre typer ulykker er også en alvorlig følge ved siden av en økning i antall krefttilfeller, skrumplever og hjerte- og karlidelser. Alkoholproblemet som helse-sosialpolitisk problem består av mye mer enn de problem en gruppe storforbrukere av alkohol møter eller forårsaker. Det er de vanlige alkoholforbrukerne som samlet sett står for den største andelen av skadene.

       Flertallet mener det er en sammenheng mellom økt forbruk og en forbedring av manges privatøkonomi. Det kan også føre til økt alkoholforbruk at enkelte grupper sakker akterut i fordelingspolitikken slik at man får en gruppe som prøver å « drukne » sine problem gjennom alkohol- og rusmisbruk.

       Flertallet vil også peke på at det alkoholpolitiske utvalget gjennom sitt arbeid ikke har registrert noen omlegging av drikkekulturen i Norge i retning av mer « kontinentale vaner ». Tvert imot ble det etter utvalgets konklusjoner drukket sjeldnere og mer per drikketilfelle i 1995 enn i 1979. Økningen i alkoholkonsumet synes også å ha sammenheng med vekst i antall skjenkesteder og utvidede skjenketider.

       Flertallet viser til at det er en sammenheng mellom totalforbruket av alkohol i et samfunn og antallet av storforbrukere. Det er denne « totalkonsumteorien » som på mange måter er grunnlaget for strategivalget i norsk alkoholpolitikk. Flertallet vil allikevel påpeke at det ikke er ensidig slik at en statistikk som denne totalkonsumteorien representerer, uttrykker en direkte årsakssammenheng mellom flertallets forbruksmønster og den enkeltes helseskader og sosiale problem. En solidarisk orientert alkoholpolitikk som legger til rette for et generelt lavt forbruk, må derfor suppleres med tiltak som tar i betraktning den enkeltes ansvar for egen drikkeatferd.

       Flertallet mener derfor det er viktig at lovgivningen inneholder tiltak som retter seg mot både tilbuds- og etterspørselssiden. Når det gjelder tilbudssiden, må tiltakene søke å regulere tilgjengeligheten av alkohol. Den offentlige kontrollen med innførsel og omsetning står sentralt i denne sammenheng. Dette innbefatter ordningen med statsmonopol når det gjelder omsetning av sterkt øl, vin og brennevin, samt bevillingsordningen, fastsettelse av vilkårene for hvordan salg og skjenking skal skje, og kontrollen med at vilkårene blir overholdt.

       Når det gjelder etterspørselsregulerende tiltak, er prisnivået viktig, og at dette kan påvirkes gjennom offentlige avgifter på alkohol. Flertallet mener også det er viktig at loven kan forby bruk av alkohol i visse situasjoner eller av visse grupper; spesielt gjelder dette særskilte risikogrupper. Aldersgrensebestemmelsene er eksempel på dette.

       Flertallet vil understreke at det er viktig å sikre at alkoholen som selges, går gjennom lovlige kanaler. De rammer og kontrollordninger som er lagt rundt omsetningen av alkohol, er et uttrykk for dette. Graden av tilgjengelighet må også være under kontroll, og det viser seg å være en klar sammenheng mellom tilgjengelighet og konsum. Det har skjedd en betydelig liberalisering innen alkoholpolitikken de senere årene. Fra 1974 til 1994 er antallet skjenkesteder for brennevin nesten femdoblet, antall skjenkesteder for vin har økt med ca 220 prosent og for øl med ca 120 prosent. Dette sammen med utvidede skjenketider gjør at flertallet mener det må være visse rammer for omsetning og tilgjengelighet. Dette gjelder også salg av alkoholholdige drikker både når det gjelder øl i butikk og det salget som skjer gjennom Vinmonopolet.

       Flertallet støtter departementets forslag om rammer for salgs- og skjenketider med normal- og maksimaltider, og at kommunene innenfor disse rammene kan sette egne tidsbestemmelser.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter videre departementets forslag om å opprettholde ordningen med et tak på antall Vinmonopolutsalg, og at rammen utvides med inntil 50 utsalgssteder. Dette flertallet mener dette er riktig ut fra en mer lik tilgjengelighet til Vinmonopolets utslag, og at dette sees i sammenheng med både geografisk utbredelse og kapasitetsbehov.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at alkoholloven innenfor visse rammer og vilkår gir stor frihet til kommunene til å fastlegge en egen alkoholpolitikk. Flertallet mener det er et riktig prinsipp at man innenfor visse rammer gir mulighet for lokalt syn og sjølstyre når det gjelder alkoholpolitikken. Dette gjør at bevisstheten til alkoholpolitikken bør og kan skjerpes både blant befolkningen og hos myndighetene på lokalt plan.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil sterkt poengtere at kommunale myndigheter må legge et helhetlig syn til grunn for sin alkoholpolitikk, og dette bør nedfelles i en alkoholpolitisk handlingsplan som det foretas en rullerende behandling av i hver kommunestyreperiode. Dette flertallet ser det som svært viktig at en slik plan tar opp flere forhold ved alkoholpolitikken, det gjelder bl.a. forholdet mellom alkohol og helse- og sosialpolitiske forhold og gjennom dette en edruskapspolitisk holdning til rus og rusmidler som alkohol.

       Videre mener dette flertallet det er viktig at ønsket om legal tilgjengelighet av alkoholholdige drikkevarer og næringslivets interesser i forhold til næringsutøvelse omkring slik virksomhet tas opp i de kommunale alkoholplanene. Dette flertallet mener det er viktig at en slik plan kan påvirkes av de til enhver tid sittende kommunestyrer, samtidig som det bør være en viss forutsigbarhet i slike planer. En slik forutsigbarhet vil også gi et bedre grunnlag for bevillingsbehandlingen da rammer og vilkår ligger mer fast selv om hver søknad skal gjennom en individuell behandling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at alle kommuner utarbeider alkoholpolitisk handlingsplan. Planen må angi de alkoholpolitiske hovedmål og delmål kommunen legger til grunn for sin alkoholpolitikk, og de virkemidler som skal tas i bruk for å nå målene. Planen må konkretisere hvilke tiltak det skal satses på for å nå den landsomfattende målsettingen om å redusere alkoholforbruket.

       Disse medlemmer vil peke på at kommunene gjennom en slik plan kan se alkoholpolitikken i et helhetsperspektiv, og den vil være et viktig styringsdokument for kommunens alkoholpolitikk. Virkemidler som tak på antall skjenkesteder og salgssteder, åpningstider, kontrolltiltak og premisser for kommunens bevillingspolitikk, kan nedfelles i planen. En slik plan kan derfor også gi større forutsigbarhet for salgs- og skjenkestedene.

       Disse medlemmer mener det vil gi en alkoholpolitisk plan større status, dersom det lovfestes at alle kommuner skal ha en slik plan.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil foreslå en slik lovfesting og fremmer følgende forslag:

       « I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal ny § 1-7d lyde:

§ 1-7d Kommunal alkoholpolitisk handlingsplan

       Kommunen skal utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan.

       Departementet kan gi forskrifter om innholdet av kommunal alkoholpolitisk handlingsplan. »

       Flertallet støtter at dagens regler om en bevillingsperiode på maksimalt fire år opprettholdes, og at hvert kommunestyre behandler de kommunale bevillinger til salg og skjenking ved starten av kommunestyreperioden. Dette vil bidra til at bevillingsprosedyren og behandlingen av en eventuell alkoholpolitisk plan blir aktive redskaper for en bevisst alkoholpolitikk.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at det ved siden av en bevisst alkohollovgivning er viktig at informasjon og holdningsskapende arbeid omkring alkoholbruk blir prioritert av både sentrale og lokale myndigheter. I dette arbeidet står forskningsarbeidet sentralt, og dette flertallet er enig med departementet i valg av satsingsområder. Det er spesielt viktig at forebygging og holdningsarbeidet er grundig underbygget for å ha størst mulig gjennomslagskraft.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ser den senere tids liberalisering av alkoholpolitikken og den økte internasjonaliseringen som gir et press i samme retning, som en stor utfordring i forhold til en måteholden og forsvarlig alkoholpolitikk. Dette gjør bl.a. at Norge må holde nær kontakt med internasjonale myndigheter og organisasjoner for å skape forståelse og grunnlag for en alkoholpolitikk vi ser som tjenlig for Norge.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og medlemmet Gabrielsen fra Høyre, viser til den nye alkohollimonaden, rusbrusen, som er blitt populær blant ungdommen. Det er uheldig med nye typer drikker som er med på å utvide markedet for alkohol. Dette er med på å øke totalforbruket av alkohol, i stedet for å redusere det, slik målsettingen er.

       Dette flertallet har merket seg at rusbrusen har fått en stor utbredelse blant ungdom i flere europeiske land. Dette er en forholdsvis ny type alkoholholdig drikk på det norske markedet. Dette flertallet mener det er viktig å få sikre opplysninger om utbredelsen av drikken også her i landet og om hvilke grupper som særlig bruker drikken. Dette flertallet vil derfor be Regjeringen sette i gang undersøkelser om dette, og vurdere hvilke tiltak, bl.a. informasjonstiltak, som bør settes i verk for å forhindre at rusbrusen får stor utbredelse spesielt blant ungdom.

       Dette flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sette i gang undersøkelser om bruken av rusbrus i Norge, og vurdere tiltak for å få redusert bruken spesielt blant ungdom. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, forutsetter at Regjeringen vil arbeide aktivt og målrettet for å sikre at Vinmonopolets detaljmonopol fortsatt vil bestå. Det er av avgjørende betydning for å nå målet om et redusert alkoholforbruk og for å få redusert alkoholskadene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at det fra flere hold har blitt stilt spørsmål ved hvor realistisk det er at Sverige som medlem av EU kan opprettholde utsalgsmonopolet til Systembolaget. Disse medlemmer har videre merket seg at det i den sammenhengen også har blitt stilt spørsmål ved Vinmonopolet sin stilling. Det hevdes at alkoholmonopolene i Norden er i strid med EØS- og EU-retten.

       Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen fortsatt vil kjempe for at Norge skal kunne opprettholde det statlige alkoholmonopolet når det gjelder utsalg, og regner med at dette synet er klargjort for EU. Det helsepolitiske argumentet er fortsatt meget viktig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at alkoholloven er en kombinasjon av en edruskapslov og en næringslov og har derfor to siktemål: Begrense tilgangen på alkohol for å demme opp for misbruk og skape gode vilkår for arbeidsplassene i hotell- og restaurantnæringen ved en mest mulig forutberegnelig og enhetlig behandling av skjenkebevillingene som ofte er livsgrunnlaget for næringen.

       Disse medlemmer tar på alvor at misbruk av alkohol fortsatt er ett av våre største sosialpolitiske problemer. Over 100.000 sykehusdøgn belegges hvert år med personer med alkoholrelaterte skader og sykdommer - ikke pga. noen relativt sett få misbrukere, men fordi mange av oss vanlige forbrukere drikker for ofte og for mye. Det er vårt forbruk som har fordoblet totalforbruket siden krigen. Derfor må vi også ta ansvar for å forsøke å redusere det.

       Men fordi alkohol er en sosialt akseptert vare som ingen ønsker å kriminalisere, er det etter disse medlemmers mening avgjørende hvilke virkemidler man griper til for å få gjennomslag for en reduksjon i forbruket. Økende velstand og en bedret personlig økonomi er vesentlige årsaker til det økende alkoholforbruket. Stadig flere har heldigvis anledning til å reise til andre land. Der møter de andre drikkevaner enn de er vant til her hjemme. Vinmonopolets stilling som alkoholpolitisk virkemiddel er derfor blitt betydelig svekket de seneste årene. Opinionsundersøkelser viser at det er flertall i folket for å tillate vinsalg i butikkene. Norsk alkoholpolitikk har bygget på at vi gjennom kort åpningstid, få utsalgssteder, høye priser og aldersgrenser for kjøp begrenser tilgjengeligheten av alkohol. Virkeligheten har slått bena under denne politikken. I dag har et stort uregistrert forbruk, smugling og økende misbruksproblemer blant ungdom under 20 år gjennomhullet denne strategien. Nå er det langt på vei voksne, lovlydige måteholdsfolk Vinmonopolet begrenser tilgjengeligheten for.

       Disse medlemmer mener at det er forsvarlig å åpne for en viss konkurranse og bedre tilgjengeligheten av lovlig omsatt alkohol over hele landet innenfor en ramme av fortsatt høye avgifter internasjonalt sett, fortsatt regulering av tilgjengelighet, aldersgrenser, kontant håndheving av lovregler for skjenking samt informasjonstiltak. Derfor fremmer disse medlemmer forslag om å tillate vinsalg enten i egne butikker og/eller i dagligvarehandelen. Disse medlemmer mener det ikke lenger er noen grunn til å begrense vinsalg til et statlig monopol slik Regjeringen holder fast ved. Forslaget om en stor utvidelse av antall vinmonopolutsalg slik Regjeringen og stortingsflertallet går inn for, er i realiteten en innrømmelse av at dagens system har spilt fallitt. Det felles ønske om å regulere salg av alkoholholdige drikkevarer kan ivaretas og håndheves uavhengig av om det er offentlige eller private som eier butikkene.

       Disse medlemmer mener norsk alkoholpolitikk må fornyes og moderniseres i takt med folks endrede holdninger for å få aksept. Skal vi lykkes i arbeidet for å redusere alkoholforbruket, må strategien legges om fra forbud og foreldede restriksjoner til oppmuntring til overgang til alkoholsvakere drikkevarer og større satsing på punktavhold f.eks. i arbeidslivet, biltrafikken og ved graviditet. Befolkningen - ikke bare i vårt land, men i hele den vestlige verden - er i stigende grad opptatt av å ta vare på helse og sikkerhet. Derfor ser vi at forbruket i mange land går i retning av mer alkoholsvake alternativer. Det er etter disse medlemmers syn denne positive utviklingen myndighetene bør oppmuntre.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti har merket seg at det i EU arbeides med å få bort tax-free-salget. Dette medlem mener dette er forhold Norge må kunne gjøre noe med uavhengig av hvilke regler EU kommer fram til. Det avgiftsfrie salget av alkohol utgjør en stor del av det uregistrerte alkoholforbruket i Norge. Fjerning av avgiftsfritaket vil derfor kunne være et viktig bidrag for å få ned det totale alkoholforbruket. Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen foreta de regelendringer som er nødvendige for å avvikle tax-free-salget av alkoholholdige drikkevarer. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet har ment, og fortsatt mener, at høye avgifter og sterkt restriktive inngrep i et marked hvor det omsettes lovlige varer og tjenester som den vanlige forbruker er interessert i å skaffe seg, vil skape kriminalitet. Dette har etter Fremskrittspartiets mening sammenheng med at restriksjonene vil øke prisene på slike varer og tjenester, fordi det oppstår en kunstig knapphet. De høye prisene vil skape store fortjenestemuligheter for personer som er villige til å begå lovbrudd, f.eks. gjennom ulovlig produksjon, tyveri, smugling og ulovlig omsetning av alkohol. Slike svarte markeder for alkoholomsetning frister til lovbrudd, tiltrekker seg forbryterske elementer også fra utlandet, og danner et grunnlag for pengesterke mafiagrupperinger. En viktig årsak til at Fremskrittspartiet går mot sterke restriksjoner og høye avgifter på alkoholholdige drikker, er at dette etter partiets mening åpenbart fører til økt kriminalitet.

       Fremskrittspartiet mener også at en sterk restriktiv alkoholpolitikk fører til at alkohol blir oppfattet som noe farlig, spennende og mystisk, og ikke som en vanlig forbruksvare som i likhet med mange andre forbruksvarer må brukes på en fornuftig måte. Et svart marked for alkoholholdige drikkevarer vil også føre til at varene blir av dårligere kvalitet, og kan i visse tilfeller være direkte helsefarlige. Vanskelig tilgjengelighet og særdeles høye priser på alkohol, slik vi i øyeblikket har det i Norge, vil også svekke forbrukernes kvalitetsbevissthet og motvirke en normal drikkekultur.

       Fremskrittspartiet avviser den vanlige påstand om at økt tilgjengelighet fører til økt misbruk. Redusert tilgjengelighet og høye priser fører nok til mindre forbruk hos den som likevel bruker alkohol med måte og fornuft, men det vil neppe føre til mindre forbruk hos misbrukere. Fremskrittspartiet mener videre at de høye alkoholprisene vi i dag praktiserer i Norge for de som misbruker alkohol, fører til en alvorlig utarming av familieøkonomien. Dette går ut over ektefelle og ikke minst barn.

       Fremskrittspartiet mener at den beste alkoholpolitikk ligger i opplysningsvirksomhet, samt appell til det enkelte menneske om å ta personlig ansvar, og samtidig oppmuntre til en god drikkekultur. Fremskrittspartiet mener faktisk at en de seneste år har fått en bedre drikkekultur i Norge, idet omsetningen av sterksprit har gått betydelig ned, mens bruk av svake viner har økt.

       Fremskrittspartiet mener at ordningen med vinmonopol bør opphøre og forventer i den anledning at EU-domstolen vil gjøre vedtak om at så skjer, også i Norge. Fremskrittspartiet mener at alkoholholdige drikker skal kunne selges i vanlige dagligforretninger og i spesialforretninger, basert på kommunal bevilling og overholdelse av aldersbestemmelser og andre nødvendige regler.

       Fremskrittspartiet mener at reklameforbudet for alkoholholdige drikker bør oppheves, idet et fravær av opplysende reklame kan være uheldig. Et slikt forbud forhindrer god og nøktern opplysning om de ulike alkoholholdige drikkevarer. Fremskrittspartiet mener at aldersgrensen for kjøp og skjenking av alkoholholdige drikkevarer bør settes lik med myndighetsalderen. Fremskrittspartiet finner det noe underlig at en 18-åring kan innkalles til vernepliktstjeneste, men ikke kan få kjøpe alkoholholdige drikkevarer på polet.

       Når det gjelder prispolitikken, mener Fremskrittspartiet at prisen på alkoholholdige drikkevarer bør ligge på linje med våre nærmeste naboland, slik at man unngår handelslekkasje og reduserer smuglervirksomheten.

       Fremskrittspartiet ser det som positivt at den enkelte kommune utarbeider edruskapsplaner, men disse planene bør ikke inneholde bestemmelser om antall salgsbevillinger eller skjenkebevillinger. Den beste regulator av antall utsalgssteder og skjenkesteder er selve markedet, og Fremskrittspartiet har derfor ingen tro på at hverken konsumet eller misbruket av alkohol vil øke eller bli redusert i takt med antall salg og skjenkesteder. Her, som ellers i ulike forhold i livet, mener Fremskrittspartiet at den enkelte må ta ansvar for seg selv, også i forhold til bruk eller misbruk av alkohol.

       Fremskrittspartiet vil subsidiært støtte forslagene i Dok.nr.8:12 (1995-1996) fra stortingsrepresentantene Anders C Sjaastad og Annelise Høegh, og vil ta opp forslag i Dok.nr.8:30 (1994-1995) fra stortingsrepresentant Carl I Hagen. Fremskrittspartiet viser ellers til særmerknader til de ulike kapitler i odelstingsproposisjonen fra Fremskrittspartiets fraksjon.

3. Bevillingshaver

3.1 Sammendrag

       Det påpekes i proposisjonen at etter gjeldende rett forutsetter salg og skjenking av alkohol en bevilling fra det offentlige. Bevillingsmyndigheten er vanligvis kommunen. Kommunal bevilling til salg eller skjenking kan tildeles en bestemt « person over 20 år ». Etter gjeldende lov kan altså kommunale bevillinger bare gis til en fysisk person, ikke en juridisk person som f.eks. et selskap.

       Sosial- og helsedepartementet har fått utredet spørsmålet om hensiktsmessigheten av at bevilling gis til fysiske personer. Utredningen konkluderer med at bevillingssystemet bør legges om slik at bevillingen kan gis både til fysiske og juridiske personer, og at bevillingen gis til den for hvis regning virksomheten drives. Utredningen har vært sendt på høring, og det redegjøres i proposisjonen for enkelte av høringsinstansenes synspunkter.

       Sosial- og helsedepartementet foreslår at bevillingen skal gis til den for hvis regning virksomheten drives, enten dette dreier seg om en fysisk eller juridisk person. Departementet foreslår at dette bevillingssystemet innføres for både kommunale og statlige bevillinger. Siden forslaget er i overensstemmelse med bevillingssystemet for engros- og tilvirkningsbevillinger, foreslår departementet at det tas inn en generell bestemmelse i lovens kapittel 1 som gjelder alle bevillingstyper.

       Departementet foreslår videre at det fortsatt skal gis en bevilling for hvert sted som driver salg eller skjenking, og at eksisterende begrensning i antall bevillinger som kan gis hver bevillingshaver, oppheves. Departementet foreslår også at det stilles krav om at bevillingshaveren utpeker en styrer med stedfortreder som er ansvarlig for utøvelsen av salgs- eller skjenkebevillinger, og at det stilles krav om at styrer og stedfortreder er ansatt eller arbeider i bedriften i kraft av eiertilknytning.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter forslaget om at bevillingssystemet legges om slik at bevillingen kan gis både til fysisk og juridisk person, og at bevillingen skal gis til den for hvis regning virksomheten drives. Et slikt bevillingssystem vil etter flertallets mening bedre fange opp de juridiske, økonomiske og ansvarsmessige forhold og realiteter i næringsvirksomheten, og innebærer en samling av ansvarsforholdene.

       Flertallet er enig med departementet i at dette bevillingssystemet bør gjelde både for statlige og kommunale bevillinger. Og da dette nå vil gjelde både engros-, tilvirknings-, salgs- og skjenkebevillinger, er det riktig at denne bestemmelsen tas inn i lovens kapittel 1 som gjelder alle bevillingstyper.

       Flertallet sier seg videre enig i at det skal gis en bevilling for hvert sted som driver salg eller skjenking, og at eksisterende begrensing i antall bevillinger som kan gis hver bevillingshaver, oppheves. Flertallet er enig i at bevillingshaver skal utpeke en styrer med stedfortreder, der bevillingshaver selv ikke kan være styrer. Styrer og stedfortreder er ansvarlig for utøvelsen av salgs- eller skjenkebevillingen og for det enkelte salgs- og skjenkested.

       Flertallet mener det er viktig at det stilles krav om at styrer og stedfortreder er ansatt eller arbeider i bedriften i kraft av eiertilknytning.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til den debatt som har vært omkring skjenking og servering av alkoholholdige drikker i alders- og sykehjem. Dette flertallet vil understreke at et alders- og sykehjem for beboerne er å betrakte som et hjem, og at beboernes privatliv skal ivaretas ut fra det.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og medlemmet Gabrielsen fra Høyre, vil presisere at gjeldende rett gir adgang til å servere alkoholholdig drikk til beboerne når dette skjer uten spesielt vederlag. Dersom det kreves vederlag for slik servering, vil flertallet understreke at det kreves skjenkebevilling på vanlig måte.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og medlemmet Høegh fra Høyre har merket seg at Regjeringen ikke foreslår noen endring i forhold til adgangen til å servere alkohol til beboere på alders- og sykehjem, men viser til at det ifølge gjeldende rett er adgang til slik servering så lenge det ikke skjer mot vederlag. Det er imidlertid opp til eier/driver av institusjonen å bestemme dette.

       Disse medlemmer viser til at dette spørsmålet har blitt tatt opp flere ganger av både beboere og ansatte ved institusjoner, og mener det er nødvendig å foreslå en særregel i loven som sikrer at servering kan skje uten bevilling på alders- og sykehjem. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal ny § 1-4a nytt andre ledd lyde:

       Skjenking av alkoholholdig drikk til beboerne kan skje uten bevilling på alders- og sykehjem. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er motstander av bevillingsplikt for øl og vin. Det skulle således ikke være nødvendig å stille særlige krav til bevillingshaver. Dette medlem vil imidlertid ikke fremme forslag for ivaretagelse av dette standpunkt i denne omgang, og vil basere seg på dagens lovformulering og avvise Regjeringens forslag til endring i § 1-4a og § 1-4b.

4. Tildeling av bevilling

4.1 Sammendrag

       Gjeldende alkohollov inneholder ingen bestemmelser som uttrykkelig sier noe om hvilke hensyn det kan legges vekt på ved tildeling av salgs- eller skjenkebevillinger. Departementet foreslår at dette skal angis i loven, og at følgende eksempler på hensyn tas inn i lovteksten: Antall salgs- og skjenkesteder, stedets karakter, beliggenhet og målgruppe, trafikk- og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn, hensyn til lokalmiljøet og om sentrale personer er egnet til å ha salgs- eller skjenkebevilling.

       Departementet foreslår videre at adgangen til å fastsette begrensninger i antallet bevillinger lovfestes, og at det gis adgang i loven til å delegere avslag i slike saker til administrasjonen når et fastsatt tak for antall bevillinger er nådd.

       Det påpekes at det med hensyn til krav til bevillingshavers vandel er usikkert om bevillingsmyndigheten etter gjeldende rett kan legge vekt på forhold som ikke direkte knytter seg til alkoholloven eller annen lovgivning med samme formål. Det foreslås i proposisjonen at det stilles krav om overholdelse av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen for å få salgs- og skjenkebevillinger. Slikt krav foreslås stilt til bevillingshaver, de som har vesentlige økonomiske interesser i virksomheten, eller de som har dominerende innflytelse over den. Det foreslås en forskriftshjemmel for utdyping av dette kravet.

       Departementet foreslår at det innføres et krav til styrer og stedfortreder om dokumentert kunnskap om alkoholloven, og at kravene kan fastsettes nærmere i forskrift. Departementet foreslår at kravet om kunnskaper om alkoholloven og andre relevante lover og forskrifter stilles til styrer og stedfortreder.

       Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å stille vilkår i kommunale salgs- og skjenkebevillinger, foreslås det at den begrensning som finnes i gjeldende alkohollov oppheves, slik at kommunenes vilkårsadgang følger av alminnelig forvaltningsrett. Det uttales at et vilkår om salg av øl over disk er i samsvar med alkohollovens formål om å begrense skadevirkningene av alkoholbruk, og at dette alkohol- og kommunalpolitiske virkemiddel bør kunne tas i bruk dersom det finnes ønskelig av de enkelte kommuner.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, kan være enig med departementet i at en ved å lovfeste hensyn og krav kan skape større klarhet for kommunene og det berørte næringslivet. Men det vil også etter flertalletsmening være forhold som ikke kan knyttes til bevillingshaveren som sådan, som det må legges vekt på i tildelingsvurderingen. Det kan også være en fare for at bevillingsmyndigheten og andre oppfatter lovens regulering som uttømmende. Flertallet påpeker derfor at lovens presiseringer tar opp noen av de viktigste forholdene, men at lovens § 1-7a ikke er uttømmende.

       Flertallet støtter at adgangen til å begrense antall bevillinger lovfestes, og at det da gis adgang i loven til å delegere avslag i slike saker til administrasjonen når et fastsatt tak for antall bevillinger er nådd i bevillingsperioder. Det er imidlertid viktig at det i slike tilfeller blir gitt tilfredsstillende melding til bevillingsmyndigheten som har delegert slik avgjørelse, om hvordan søkersituasjonen er. Flertallet mener at forholdet med bevillingstak gjør det spesielt viktig å ha bevillingsperioder der også nye søkere kan komme i betraktning.

       Flertallet støtter departementet i at det stilles krav til bevillingshaver, de som har vesentlig økonomisk interesse i virksomheten, eller de som har dominerende innflytelse over den. Disse kravene knyttes spesielt til krav om å overholde skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen og blir å utdype i en forskrift hjemlet i loven.

       Flertallet slutter seg til forslaget om å gi kommunene adgang til å stille vilkår ved behandlingen av salgs- og skjenkebevillinger, og at denne vilkårsadgangen følger av alminnelig forvaltningsrett. En vilkårsadgang som det nå åpnes for, vil etter flertallets mening gi kommunene adgang til en vid vurdering og handlingsrett. Samtidig setter det krav til kommunene om saklighet og forutsigbarhet. Dette kan i stor grad sikres gjennom en grundig gjennomarbeidet og helhetlig kommunal alkoholpolitisk plan.

       I likhet med at det stilles krav til bevillingshaver, er flertallet enig i at det også stilles krav til styrer og styrers stedfortreder, og at dette spesielt går på krav om kunnskap om alkoholloven og andre relevante lover og forskrifter. Flertallet mener disse kravene bør spesifiseres og standardiseres slik at det verken hos bevillingshaver eller innen næringen oppstår usikkerhet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet går mot forslaget om at alkohollovens begrensning i vilkårsadgangen oppheves. Forslaget vil medføre at kommunene f.eks. kan stille vilkår om spiseplikt og meny eller forbud mot bl.a. dans. Disse medlemmer mener at forslaget vil innskrenke variasjonen i utesteder, og medføre at innbyggerne får færre tilbud. Når Regjeringen selv er opptatt av å bevare legitimiteten til en streng alkoholpolitikk, risikerer man det stikk motsatte med forslag som dette: redusert oppslutning om alkoholpolitikken, siden forslagene strider mot folks oppfatning av hva som er rimelige vilkår i alkoholpolitikken. Disse medlemmer går mot forslaget til endring av § 3-2 og § 4-3.

       Disse medlemmer går mot forslaget om å gi kommunene adgang til å stille vilkår om at salg av øl skal skje over betjent disk. Et slikt pålegg vil innebære en betydelig merbelastning for butikkene, og det vil heller ikke redusere tilgjengeligheten av alkohol.

       Disse medlemmer viser bl.a. til Næringslovutvalgets innstilling, og går inn for lovfesting av adgangen til å fatte vedtak om bevilling på grunnlag av konkrete planer. Det er allerede i dag anledning til å fatte vedtak på et tidlig tidspunkt, men mange kommuner benytter ikke denne adgangen. Også ved flytting og overdragelse kan det være behov for å vite på forhånd om ny bevilling vil gis.

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-7 lyde:

§ 1-7 Bevilling for salg og skjenking

       Bevilling for salg og skjenking gis av kommunen med mindre det gis statlig bevilling etter kapittel 5. Bevilling for skjenking på tog eller ombord i skip som ikke er omfattet av statlig bevillingsmyndighet etter § 5-2, gis av den kommunen som skipet eller toget har som utgangspunkt for sin virksomhet.

       Kommunen skal fatte vedtak om bevilling skal gis på et tidligst mulig tidspunkt etter at tilstrekkelige opplysninger om søknaden er innhentet.

       Før kommunestyret avgjør søknaden, skal det innhentes uttalelse fra sosialtjenesten og politiet. I kommuner som har militær øvingsplass, skal uttalelse innhentes fra vedkommende militære avdeling.

       Melding om gitte bevillinger sendes politiet. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre går mot forslaget om at det skal presiseres i loven at det skal være adgang til å sette « tak » for antall salgs- eller skjenkesteder som kan få bevilling. Disse medlemmer mener dette fortsatt bør være et kommunalt anliggende. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå mot lovendringen i § 1-7a første ledd andre punktum og andre ledd.

       Disse medlemmer er uenig i departementets forslag om at det skal stilles krav om bl.a. uklanderlig vandel til bevillingshaver i alkoholloven. Alkoholloven bør bare stille krav som har sammenheng med lovens formål. Et slikt forslag svekker rettssikkerheten til bevillingshaver ved at konflikter flyttes fra spesialmyndigheter til bevillingsapparatet i kommunene. Disse medlemmer har den klare oppfatning at rettssikkerheten bør være lik for alle, og dette oppnås ikke med departementets forslag. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå mot lovforslagets § 1-7b.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener tildeling av bevilling må gjøres på mest mulig objektivt grunnlag, og tar avstand fra utvidet bruk av skjønn i slik tildeling. Det er Fremskrittspartiets holdning at man skal stimulere til størst mulig næringsvirksomhet i kommunen, uavhengig av hvorvidt næringsvirksomheten er basert på skjenkesteder eller øvrig virksomhet. Det bør derfor ikke tas hensyn til antall salgs- og skjenkesteder, stedets karakter, beliggenhet, målgruppe osv. Denne holdning ivaretas best ved dagens lovformulering i forhold til det forslaget Regjeringen fremmer. Fremskrittspartiet vil på denne bakgrunn gå imot endringene av § 1-7a første ledd.

       Videre er Fremskrittspartiet motstander av at det skal lovfestes mulighet til å sette tak på antall salgs- og skjenkesteder i en kommune. Primært er det Fremskrittspartiets holdning at slike tak ikke bør settes, men i den grad det likevel skal gjøres, må dette være et kommunalt anliggende. Fremskrittspartiet vil derfor gå imot Regjeringens forslag til endring i § 1-7a andre ledd.

       Når det gjelder Regjeringens forslag til ny § 1-7b og § 1-7c, vil Fremskrittspartiet vise til fraksjonens merknader under kap. 3, og gå imot Regjeringens forslag.

5. Bevillingsperiode

5.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett gis kommunale bevillinger til salg og skjenking for maksimalt fire år, slik at bevillingene faller bort ved utløpet av kommunestyreperioden. Et nytt kommunestyre må ta standpunkt til om det skal gis bevilling på ny til dem som har hatt bevilling tidligere. Alkoholpolitisk utvalg foreslår i NOU 1995:24 at alle bevillinger skal gis inntil videre. Næringslovutvalget har fremmet forslag om at skjenkebevillinger skal gis for en ubegrenset periode, mens bevillinger for salg av øl fortsatt skal gis for en fireårsperiode. Ser man bort fra kommunene, er høringsinstansene delt på midten i synet på om bevillinger bør gis uten tidsbegrensning eller om man skal opprettholde dagens ordning. Et flertall av de kommunene som har uttalt seg om spørsmålet, ønsker å opprettholde de nåværende reglene om bevillingsperiode. Departementet foreslår at dagens regler om bevillingsperiode opprettholdes.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, finner det mest formålstjenlig å opprettholde ordningen med en bevillingsperiode som er inntil én kommunestyreperiode i lengde. Dette vil gi kommunestyrene mer direkte mulighet til å påvirke alkoholpolitikken samtidig som det gir alle aktuelle aktører i næringen, dvs. alle bevillingssøkerne, en lik mulighet til vurdering ved bevillingsbehandlingen. Dette forholdet er spesielt viktig dersom det settes tak for antall bevillinger. Flertallet har merket seg at det er ulike syn i dette spørsmålet, og at høringsinstansene med unntak av kommunene er delt om lag på midten. Av kommunene er det et flertall av høringsuttalelsene som ønsker å opprettholde nåværende regler vedrørende bevillingsperiode, og flertallet tillegger dette vesentlig vekt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener alle bevillinger bør gis inntil videre - slik Alkoholpolitisk utvalg også foreslo - slik at det ikke er knyttet noen tidsmessig begrensning til en bevillings varighet. Dette vil føre til bedre forutberegnelighet for næringen. Forutsetningen er at søknadene om bevilling blir underlagt en grundig vurdering, at kontrollen med at vilkårene overholdes skjerpes og at sanksjonsreaksjonene mot eventuelle brudd blir raskt iverksatt.

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-6 første ledd lyde:

       Kommunal bevilling til salg og skjenking av brennevin, vin og øl gis inntil videre.

Andre ledd utgår. Tredje og fjerde ledd blir andre og tredje ledd. Femte ledd utgår. »

6. Fornyelse av bevilling

6.1 Sammendrag

       Det påpekes i proposisjonen at det bl.a. i enkelte underrettsavgjørelser har vært lagt til grunn at kommunene bare kan nekte å fornye en bevilling dersom vilkårene for å inndra bevillingen er til stede. Det uttales at alkohollovens system med tidsbegrensede bevillinger innebærer at tillatelsene faller bort ved bevillingsperiodens utløp, og at det av dette følger at bevillingsmyndigheten står fritt med hensyn til om bevilling fortsatt skal tildeles det aktuelle salgs- eller skjenkested.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, slutter seg til at fornyelse av bevilling ved bevillingsperiodens utløp innebærer at alle tillatelsene faller bort, og at bevillingsmyndigheten står fritt med hensyn til om bevilling fortsatt skal tildeles.

       Flertallet har merket seg at enkelte høringsinstanser har påpekt en viss form for « ansiennitetsprinsipp » ved å hevde « først i tid, best i rett ». Flertallet mener at dette prinsippet ikke kan hevdes som en generell regel og ha gyldighet i forhold til alkoholloven. Men det er etter flertallets mening et relevant hensyn ved fornyelse av bevilling å legge vekt på at bevillingen tidligere har vært utøvd på tilfredsstillende måte, og at det er nedlagt kapital og bygd opp arbeidsplasser knyttet til en eksisterende bevilling. Flertallet vil med dette understreke at det på denne bakgrunn kan legges vekt på hensynet til å sørge for stabile vilkår for næringsdrivende. Samtidig vil flertallet minne om Konkurransetilsynet og Administrasjonsdepartementets høringsuttalelser som fremholder at en slik fornyelse av bevillingene og behandlingsprosedyre gir anledning til å omfordele bevillingene, og at dette letter etableringen i markedet og stimulerer til konkurranse mellom salgs- og skjenkestedene; en konkurranse som etter flertallets mening vil fremme kvalitet og kvalitetssikring.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til sine merknader under pkt. 5.

7. Endringer etter at bevilling er gitt

7.1 Sammendrag

       I drøftingen av mulige endringer i forhold som har vært lagt til grunn ved behandlingen av bevillingssøknader, tar proposisjonen opp situasjoner som flytting, driftsendring, overdragelse, konkurs, bevillingshavers død, skifte av styrer og driftsstans.

       Med hensyn til flytting foreslår departementet at en gitt bevilling skal gjelde for et bestemt lokale. Flytting av salgs- eller skjenkevirksomheten vil dermed føre til at bevillingen faller bort.

       Når det gjelder driftsendringer, foreslår departementet at det sies uttrykkelig i loven at salgs- og skjenkebevillinger gjelder for en bestemt type virksomhet. Bevillingen vil dermed falle bort ved driftsendringer som avviker fra forutsetningene som ble lagt til grunn ved tildeling av bevillingen. Departementet viser ellers til at det er anledning til å søke om ny bevilling før en eventuell endring er iverksatt.

       Etter gjeldende rett kan salgs- eller skjenkebevillinger ikke overdras. De kan derfor ikke selges, arves eller på annen måte overføres til andre, men lovens § 1-10 gir en ny driver adgang til å fortsette på den gamle bevillingen i en overgangsperiode inntil spørsmålet om ny bevilling er avklart. Departementet foreslår at det tas inn i loven bestemmelser som uttrykkelig sier at bevillinger faller bort ved overdragelse av virksomheten, og at også salg av en dominerende andel aksjer eller andeler i et selskap fører til at bevillingen faller bort. Departementet foreslår videre at regelen om overgangsperiode ved overdragelse faller bort. Etter departementets vurdering er det en praktisk løsning at det gis uttrykkelig adgang til å overdra varelageret i forbindelse med salg av skjenkevirksomheten. Departementet foreslår derfor at det tas inn i loven en bestemmelse om at alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen, kan overdras sammen med virksomheten under forutsetning av at den nye eieren har fått bevilling.

       Departementet foreslår at det presiseres i loven at en bevilling faller bort ved konkurs, og at dagens regler om at konkursboet i en overgangsperiode overtar retten til å selge eller skjenke alkohol etter bevillingshaverens konkurs, bortfaller. Det foreslås imidlertid at konkursboet gis rett til å selge varebeholdningen av alkoholholdige drikkevarer til en annen bevillingshaver. En eventuell ny eier av virksomheten kan ikke overta varelageret før vedkommende har fått bevilling. Departementet foreslår at panthaver som ønsker å realisere pantet, må innhente tillatelse til dette fra departementet. Panthaver kan bare få tillatelse til å selge alkoholholdige drikkevarer til bevillingshavere etter alkoholloven.

       Som ved overdragelse og konkurs innebærer bevillingshaverens død at virksomheten opphører, og dermed at bevillingen faller bort. Departementet foreslår ingen endring i forhold til gjeldende rett på dette punktet. Ifølge gjeldende rett kan dødsboet fortsette virksomheten på den tidligere bevillingen inntil tre måneder etter dødsfallet, såfremt bevillingsmyndigheten underrettes om det. Overdrar dødsboet virksomheten til nye eiere, faller bevillingen bort. Departementet foreslår at dødsboet fortsatt gis adgang til å fortsette virksomheten i henhold til bevillingen i inntil tre måneder etter dødsfallet, eller å overdra beholdningen av alkoholholdige drikkevarer til andre bevillingshavere tilsvarende forslaget om et konkursbos adgang til slik overdragelse.

       Skifte av styrer krever ikke ny bevilling. Av hensyn til kontrollmulighetene er det imidlertid etter departementets vurdering nødvendig at bevillingshaver straks søker om godkjenning av ny styrer.

       Departementet foreslår at det inntas i alkoholloven en uttrykkelig regel om at salgs- og skjenkebevillinger kan inndras dersom disse ikke har vært benyttet i løpet av det siste året.

       Departementet foreslår at det ikke innføres adgang til å stille nye vilkår i bevillinger etter at de er gitt.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, slutter seg til departementets forslag om at driftsendringer som flytting skal føre til at bevillingen faller bort. Dersom driftsendringer for øvrig avviker fra forutsetningene og vilkår som er lagt til grunn for tildeling av bevillingen, faller også bevillingstillatelser bort. Dersom slike endringer er ønskelige eller nødvendige, presiserer flertallet at det er anledning til å søke om ny bevilling før endringen er iverksatt, og at bevillingsmyndigheten bør ta hensyn til dette slik at avklaring blir gitt innen endringen iverksettes.

       Flertallet er enig i at eiendomsoverdragelse av virksomheten, og også delsalg der en dominerende andel aksjer eller andeler i et selskap skifter eier/eiere, skal føre til at bevillingen bortfaller. Flertallet vil påpeke at dette er i samsvar med ordningen for engrossalg- og tilvirkningsbevillinger. Flertallet ser imidlertid behov for at det bør opprettholdes en overgangsordning på tre måneder, og at en slik ordning tas inn i lovens § 1-10, og fremmer derfor følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-10 første ledd lyde:

       Bevillingen faller bort ved overdragelse av virksomheten. Det samme gjelder ved overdragelse av alle eller en dominerende andel av aksjene eller andelene i et selskap som eier slik virksomhet. Virksomheten kan likevel fortsette på den tidligere bevilling i inntil tre måneder, så framt bevillingsmyndigheten er underrettet om dette. Alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen, kan overdras sammen med virksomheten etter forskrifter gitt av departementet. »

       Flertallet støtter forslaget om at bevillinger faller bort ved konkurs. Etter flertallets vurdering er det viktig å ha slike bestemmelser ved endring av eierforhold for å ha klare linjer både i forhold til de krav som stilles ved bevillingsbehandlingen og i forhold til kontrollmulighetene. Når det gjelder salg av varelager bestående av alkoholholdige drikkevarer, støtter flertallet ordningene med muligheter for salg av slike varer til ny eier som er bevillingshaver etter alkoholloven. Dersom panthaver skal realisere slik pant, må det innhentes tillatelse fra departementet.

       Komiteen mener at dersom en bevillingshaver dør, skal dødsboet ha rett til å fortsette virksomheten på den tidligere bevillingen inntil tre måneder etter dødsfallet. En forutsetning for dette er at bevillingsmyndigheten gis melding om dette.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enig i at dersom dødsboet overdrar virksomheten til ny eier, skal bevillingen falle bort.

       Flertallet støtter at bevillingen kan inndras dersom den ikke har vært benyttet i løpet av ett år. Imidlertid mener flertallet at det ved ufrivillige driftsavbrudd som f.eks. skyldes brann eller naturkatastrofe, må tas rimelig hensyn til at driftsstansen kan bli lengre enn ett år. Flertallet mener det bør utarbeides forskrifter vedrørende slike forhold, og fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-8 fjerde ledd nytt andre punktum lyde:

       Departementet gir forskrifter om avgrensning og utfylling av inndragningsadgangen etter dette ledd. »

       Komiteen slutter seg til at bevillingsmyndigheten ikke kan stille nye vilkår i bevillingen etter at den er gitt, og mens den er i kraft.

       Skifte av styrer eller styrers stedfortreder må etter komiteens mening umiddelbart varsles til bevillingsmyndigheten. Dette skal ikke føre til ny bevillingsbehandling, men kvalifikasjonskravene til nye ansvarlige gjelder som ellers.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet går mot departementets forslag om at kommunen uten videre skal trekke tilbake en bevilling fordi bevillingshaver ønsker å flytte til andre lokaler. I en situasjon der utleier sier opp leietaker, vil dette virke meget uheldig for næringsvirksomheten. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå mot lovutkastets § 3-1 andre ledd andre og tredje punktum og § 4-2 tredje ledd første punktum.

       Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at departementet foreslår å fjerne regelen om en 3 måneders overgangsperiode ved overdragelse inntil spørsmålet om ny bevilling er avklart. Det vil med et slikt forslag bli meget vanskelig å få solgt hoteller og skjenkesteder. Forslaget vil forsterke virkningene av en konkurs siden det blir vanskeligere å finne en ny eier som kan overta varebeholdning, inventar og forpliktelser overfor utleiere. Forslaget vil kunne medføre tap av hundrevis av arbeidsplasser, og sette de ansattes arbeidsplasser på spill ved eierskifter. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå mot lovforslagets § 1-10.

       Disse medlemmer går mot opphevelse av § 1-11 som sier at boet kan fortsette virksomheten i 3 måneder.

8. Inndragning av bevilling

8.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett har bevillingsmyndigheten adgang til å inndra en salgs- eller skjenkebevilling for alkoholholdig drikk for et bestemt tidsrom eventuelt for hele resten av bevillingsperioden. Det er først og fremst brudd på alkohollovgivningens bestemmelser som gir grunnlag for inndragning, men også overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av andre lover kan gi grunnlag for inndragning når bestemmelsene har sammenheng med alkohollovens formål. En lovendring fra 1994 åpner for adgang til å inndra skjenkebevilling dersom det skjer gjentatt narkotikaomsetning på stedet.

       Det uttales at henvendelser til departementet tyder på at flere kommuner savner en videre adgang til å reagere med å inndra bevillingen overfor salgs- eller skjenkesteder som bryter bestemmelser i ulike lover. Det blir hevdet at kommunene kan få bedre mulighet til å styre alkoholpolitikken dersom det blir lettere å inndra skjenkebevillingen.

       Departementet foreslår at bevillingen kan inndras dersom bevillingshaver ikke lenger oppfyller kravene til vandel i tillegg til en videreføring av gjeldende rett om at inndragning kan skje dersom bevillingshaver for øvrig ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven eller ved overtredelse av annen lovgivning som står i sammenheng med alkohollovens formål. Departementet foreslår også at det tas inn i loven at bevillingen kan inndras dersom den ikke lenger utøves. Det foreslås videre en egen bestemmelse om politiets adgang til å stenge et sted som driver uten bevilling, og til å stenge et salgs- eller skjenkested når det er nødvendig for å hindre forstyrrelse av offentlig ro og orden, ivareta enkeltpersoners sikkerhet eller for å stanse eller avverge lovbrudd. Endelig foreslår departementet at andre offentlige organer pålegges meldeplikt overfor bevillingsmyndigheten ved avdekking av brudd på regelverk som kan få konsekvenser for bevillingen. Det foreslås en forskriftshjemmel for å utdype meldeplikten,

8.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at en god kontrollordning er av meget stor betydning for at alkohollovens intensjoner skal oppfylles. Det samme gjelder bevillingsmyndighetenes muligheter til sanksjoner overfor de som bryter loven og bevillingens vilkår.

       Flertallet mener det er viktig at kommunene som bevillingsmyndighet legger opp til et skikkelig kontrollsystem, og at de har muligheter til å reagere på overtredelser som kan påvises.

       Flertallet sier seg enig i at politiet skal kunne stenge et sted som driver uten bevilling, og også stenge et salgs- eller skjenkested når det er nødvendig i forhold til allmenne hensyn eller i forhold til enkeltpersoners sikkerhet. Det samme kan gjelde for å stanse eller avverge lovbrudd.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil poengtere at det ikke bare er brudd på selve alkoholloven som kan føre til straffereaksjoner, men også når bevillingshaver ikke lenger oppfyller kravene til vandel eller ikke lenger oppfyller kravene til annet relevant lovverk som bevillingssystemet legger vekt på, og som står i sammenheng med alkohollovens formål. Dette flertallet mener at overskridelser av nevnte forhold skal kunne føre til at bevillingen for salg eller skjenking av alkohol kan inndras for et bestemt tidsrom eller for resten av bevillingsperioden. Dette flertallet mener at inndraging av bevilling er en reaksjon som rammer så hardt at det derfor må antas å ha også en preventiv effekt. Dette flertallet vil gi uttrykk for at systemet med inndraging av bevilling setter store krav også til kommunene som bevillingsmyndighet, men er ikke enig i at en med alkohollovens bestemmelser flytter myndigheten ut av domstolssystemet og inn i forvaltningen. Det er etter dette flertallets mening her spørsmål om eventuelle brudd på forutsetningene for en offentligrettslig tillatelse.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil understreke behovet for effektiv kontroll med skjenkestedene. Sanksjoner skal iverksettes raskt og effektivt ved brudd på vilkårene for bevilling. Dette innebærer at man må kunne ha sanksjonsmidler fra muntlig og skriftlig irettesettelse til fratakelse av skjenkebevilling for kortere eller lengre periode, og videre til fratagelse av skjenke- eller salgsrett for evig tid. Etter disse medlemmers syn skal bevilling være lett å få, men også lett å miste, dersom man bryter forutsetningene.

       Disse medlemmer er skeptisk til at Regjeringen foreslår at inndragning av bevilling kan skje også ved brudd på andre lover enn alkoholloven, og vil gå mot et slikt forslag. Langvarig inndragning av bevilling bør kun skje ved grove eller gjentatte forseelser mot alkoholloven. Ved å tillate inndragningsadgang ved brudd på andre lover enn alkoholloven flyttes myndigheten ut av domstolene og inn i forvaltningen. Dette svekker rettssikkerheten til de angjeldende parter. I tråd med dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-8 første ledd lyde:

       Kommunestyret kan i bevillingsperioden inndra en bevilling for resten av en bevillingsperiode, eller for kortere tid, dersom salget eller skjenkingen ikke har skjedd i samsvar med denne lov, eller bestemmelser truffet i medhold av denne. »

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-8 tredje ledd lyde:

       En bevilling kan også inndras for resten av bevillingsperioden, eller for kortere tid, dersom det skjer gjentatt narkotikaomsetning på skjenkestedet, og at bevillingshaver har kjennskap til dette. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at avansen ved salg og skjenking av alkohol vanligvis er svært stor. I St.meld. nr. 17 (1987-1988) ble den anslått til over 300 prosent ved skjenking av øl og ca 40 prosent ved salg i forretninger ifølge tall fra Den Norske Bryggeriforening. Ingen signaler tyder på at avansene er mye lavere i dag.

       Dette medlem mener det er uheldig med slike store avanser for denne type varer som medfører store belastninger og kostnader både for enkeltmennesker og for samfunnet. Dette medlem vil derfor foreslå at det innføres maksimalavanser. Dette må kombineres med økte avgifter slik at ikke varene blir billigere for forbrukerne. Det må også settes reguleringer slik at ikke den reduserte inntjening fører til at alkoholfrie drikker blir dyrere.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal ny § 8-12a lyde:

§ 8-12a. Maksimalavanser på salg og skjenking av alkoholholdig drikk

       Departementet gir forskrifter om maksimalgrenser for avanse på salg og skjenking av alkoholholdig drikk. »

9. Bevillingsmyndighet

9.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett er det i all hovedsak kommunestyret som gir bevilling til salg og skjenking av alkoholholdig drikk til forbruker. Unntakene er at departementet kan gi skjenkebevilling til turist- og høyfjellshoteller, til NSB, til luftfartsselskap og til charterfly. Departementet er også bevillingsmyndighet for Forsvarets befalsmesser. Departementet kan også gi bevilling til skjenking ombord i passasjerskip, mens en båt som ligger ved kai og fungerer som en restaurant, omfattes av kommunal bevillingsmyndighet.

       Spørsmålet om etablering av en bevillingsnemnd for behandling av alle bevillingssaker, dvs. søknader om salgs- og skjenkebevilling, inndragning av bevilling og kontroll med salgs- og skjenkestedene, var tatt opp i høringsnotatet, men departementet konkluderer i proposisjonen med ikke å tilrå etablering av et system med bevillingsnemnder.

       Departementet finner det heller ikke aktuelt å utvide den statlige bevillingsmyndigheten på bekostning av den kommunale.

       Det foreslås at bevillingsmyndigheten for turist- og høyfjellshoteller blir overført fra staten til kommunene. Departementet legger videre til grunn at bevillinger til fartøyer i kollektivtrafikk og til cruiseskip på turer av flere dagers varighet omfattes av det statlige bevillingssystemet, men at kommunen har bevillingsansvaret for skjenking ombord i fartøy som i realiteten fungerer som skjenkested i kommunen, uavhengig av om det ligger ved kai eller ikke, idet den skjenkevirksomheten som skjer ombord i fartøyer som enten er rene restauranter, tilbyr rundturer, sightseeing, leies ut for dagsturer e.l., ofte vil være alternativer til serveringssteder på land. De representerer dermed en annen type virksomhet enn kollektiv rutetrafikk og cruisebåter på lengre turer med overnatting.

       Etter departementets mening kan skip og tog sammenlignes som transportmidler, og det påpekes at hensynene til likebehandling og helhet i systemet taler for at skjenkebevilling til tog i kollektiv rutetransport, dvs. tog som går til bestemte tider og er åpen for allmennheten, underlegges statlig bevillingsmyndighet på samme måte som skip. All annen togvirksomhet foreslås omfattet av det kommunale bevillingssystemet.

       Det foreslås ikke endringer når det gjelder statens myndighet til å gi bevillinger til skjenking ombord i fly, men etter departementets vurdering bør loven utformes slik at det er klart at statlig bevillingsmyndighet omfatter både fly i rutetrafikk og chartervirksomhet.

       Det foreslås ingen endring med hensyn til bevillingsmyndighet for Forsvarets befalsmesser. Departementet er imidlertid blitt klar over at vanlig saksbehandling ikke kan gjennomføres når det gjelder befalsmesser knyttet til anlegg som er sikkerhetsgraderte, og foreslår at departementet når særlige grunner tilsier det, kan delegere bevillingsmyndighet til Forsvarets overkommando og Direktoratet for sivilt beredskap.

9.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, slutter seg til den vurdering og fordeling som er gjort i proposisjonen, når det gjelder bevilling for tog og båt.

       Når det gjelder etablering av en eventuell bevillingsnemnd, støtter flertallet forslaget om ikke å oppnevne slike nemnder og at arbeidet med bevillingssøknader, kontroll og inndragning på den måten delegeres.

       Flertallet sier seg enig i at statlig bevillingsmyndighet skal gjelde for fly og visse typer bevillinger for tog og båt ut fra den vurdering som er gjort av ansvarsforhold og transporttype.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, mener videre det er viktig at statlig myndighet har ansvaret for Forsvarets befalsmesser, men at dette om nødvendig i noen tilfeller kan delegeres til Forsvarets overkommando og Direktoratet for sivilt beredskap.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, slutter seg til ordningen med at kommunale bevillingsmyndigheter tar over behandlingen av skjenkebevillinger til turist- og høyfjellshoteller.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet går mot forslaget om å utvide den kommunale bevillingsmyndigheten til også å omfatte turist- og høyfjellshoteller. Disse medlemmer viser bl.a. til at Alkoholpolitisk utvalg foreslo en slik overføring under forutsetning av at alle bevillinger gis inntil videre. Disse medlemmer mener turist- og høyfjellshotellene vil få mer stabile rammebetingelser ved at den statlige bevillingsmyndighet overfor disse opprettholdes. Disse medlemmer vil dermed gå mot at § 5-1 oppheves.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti slutter seg til at staten har bevillingsmyndighet for Forsvarets befalsmesser. Dette medlem kan imidlertid ikke støtte at bevillingsmyndighet i enkelte tilfeller kan delegeres til Forsvarets Overkommando og Direktoratet for sivilt beredskap. Selv om ikke vanlig saksbehandling kan gjennomføres for befalsmesser knyttet til anlegg som er sikkerhetsgraderte, må statlig bevillingsmyndighet kunne opprettholdes.

       Dette medlem vil på denne bakgrunn stemme imot proposisjonens forslag til § 5-3 andre ledd, og fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 5-3 lyde:

§ 5-3. Skjenking til Forsvarets befalsmesser m.v.

       Befalsmesser som drives i samsvar med retningslinjene for slik virksomhet, kan gis bevilling av departementet til å skjenke øl, vin og brennevin.

       Før bevilling blir gitt, skal det foreligge uttalelser fra politiet, sosialtjenesten og kommunestyret. Melding om gitte bevillinger sendes politiet.

       Departementet fastsetter de nærmere vilkår og innskrenkninger for utøvelsen av bevillingen som det til enhver tid finner nødvendig.

       For øvrig gis bevillingen etter bestemmelsene i kapittel 4.

       Bestemmelsene i annet og fjerde ledd gjelder ikke for skjenkebevilling til befalsmesser ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er generelt av den oppfatning at dagens bevillingsgiverfordeling er relativt gunstig, men savner egen bevillingsmyndighet for skjenkebevilling til ekspressbusser. Fremskrittspartiet vil derfor fremme forslag om at myndighet til å gi bevilling for skjenking på ekspressbusser tillegges staten.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 5-2 første ledd nytt nr. 4 lyde:

10. Klageadgang og begrunnelsesplikt

10.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett kan kommunestyrets vedtak i bevillingssaker ikke påklages. Det påpekes at innføring av en alminnelig klageadgang etter forvaltningslovens regler, slik at en statlig klageinstans kan overprøve skjønnsutøvelsen i et kommunestyrevedtak, ville innebære en omfattende endring av balansen mellom kommunal og statlig beslutningsrett over den lokale alkoholpolitikken. Fordi vedtak etter alkoholloven klart er politiske beslutninger, er det etter departementets vurdering god grunn til å avskjære alminnelig klageadgang etter forvaltningsloven i disse sakene. Sosial- og helsedepartementet vil på denne bakgrunn ikke tilrå at det innføres alminnelig klageadgang etter forvaltningslovens regler.

       Det framholdes at generelle rettssikkerhetsmessige betraktninger likevel tilsier at alle bør sikres mot uriktige vedtak fra det offentliges side, og at det derfor kan anføres at det bør være adgang til å prøve om avgjørelser i bevillingssaker er gyldige, dvs. en mer begrenset overprøving enn det som følger av alminnelig klageadgang, idet klageinstansen da ikke kan overprøve forvaltningsskjønnet, herunder de alkoholpolitiske prioriteringene. Det påpekes at en slik overprøving ved domstolene vil være kostnads- og tidkrevende både for søker og kommunen, og departementet foreslår at det innføres en begrenset klageadgang som innebærer at fylkesmannen kan prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rette organ og om det er blitt til på lovlig måte.

       Departementet anser det ikke nødvendig å innta bestemmelser om begrunnelsesplikt i alkoholloven, da dette følger av forvaltningslovens regler.

10.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil poengtere at kommunestyrevedtak i bevillingssaker etter gjeldende rett ikke kan påklages. Flertallet ser imidlertid behovet for en generell rettssikkerhetsmessig prøving av vedtak som fattes også i forhold til alkoholloven. Hensynet til en kommunal sjølråderett innenfor rammene av alkoholloven tilsier imidlertid at statlig klageorgan ikke har full overprøvingsrett. Flertallet mener det ut fra rettssikkerhetsmessige hensyn allikevel bør kunne være en prøving av vedtak ved at det innføres en ordning der staten ved fylkesmannen kan prøve om beslutningen er innholdsmessig lovlig, og om behandlingen er riktig i forhold til bl.a. at det er gjort vedtak av rette organ og til rett tid.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet går mot departementets forslag om å innføre en begrenset klageadgang. Disse medlemmer mener i likhet med flertallet i Alkoholpolitisk utvalg at avslag på søknad om bevilling skal kunne påklages etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Dette vil kunne skape større rettssikkerhet og hindre dyre og lange rettsavgjørelser.

       I tråd med dette fremmes følgende forslag:

       « I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal ny § 1-16 lyde:

§ 1-16. Klage

       Kommunenes enkeltvedtak etter § 1-8 og kap. 3, 4 og 7 kan påklages til fylkesmannen. »

11. Bestemmelsene i alkohollovens kapittel 1

11.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett forstås med vin drikk som er tilvirket av druesaft gjennom alkoholgjæring. Likt med vin regnes også sterkvin og drikk tilvirket av frukt, bær eller plantesaft gjennom gjæring. Mjød og cider er omfattet av vindefinisjonen. Det er en forutsetning at drikken inneholder mindre enn 22 volumprosent alkohol. Alle drikker som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol, regnes som brennevin. Dersom drikk som inneholder brennevin, er svakere enn 22 volumprosent, følger den reglene for vin bare dersom det dreier seg om et selvstendig produkt.

       I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 51 (1994-1995) ba Stortinget departementet følge utviklingen på dette området og vurdere bestemmelsene i forbindelse med revisjon av alkoholloven ( Innst.O.nr.74 (1994-1995)). Det framholdes at spørsmålet er aktualisert gjennom forsøk fra næringsinteresser for å få ferdigblandede brennevinsdrinker med et alkoholinnhold under 22 volumprosent regulert som vin etter alkohollovens definisjon. Det uttales i proposisjonen at dette ville innebære en betydelig stimulans for omsetning av utblandede produkter ved skjenkesteder uten brennevinsbevilling, og at en slik utvisking av grensen mellom vin og brennevin vil medføre en vesentlig liberalisering av omsetningsreglene for brennevin. Dette ville innebære en betydelig stimulans for omsetning av utblandede produkter ved skjenkesteder uten brennevinsbevilling og detaljmonopolets kundegruppe mellom 18 og 20 år av slike produkter. En utvisking av grensen mellom vin og brennevin som foreslått, ville med andre ord medføre en vesentlig liberalisering av omsetningsreglene for brennevin. Departementet mener at det er viktig at skillet mellom vin og brennevin opprettholdes, og foreslår for å skape større klarhet enn dagens definisjoner gjør, at definisjonene av vin og brennevin baseres på fremstillingsmåten. Brennevin vil dermed omfatte alle drikker som er basert på alkohol som er fremstilt ved destillasjon, ved gjæring med påfølgende destillasjon eller ved annen teknisk prosess (tilvirket alkohol). Drikken kan være ublandet eller blandet med andre produkter.

       Etter gjeldende rett får aldersgrensebestemmelsene i lovens § 1-5 anvendelse også for drikk mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol. Dette innebærer at ungdom under 18 år ikke kan kjøpe eller selge lettøl. Departementet bemerker at det må antas at forbudet mot at ungdom under 18 år kan selge lettøl, er vanskelig å gjennomføre i praksis, og at det ofte ikke overholdes. Etter mønster av tobakksskadeloven foreslås en lovendring som innebærer at personer under 18 år skal kunne selge lettøl dersom en person over 18 år har daglig tilsyn med salget.

       Departementet foreslår at det i loven inntas en hjemmel for departementet til å gi forskrifter om internkontroll.

       Departementet vil ikke tilrå at kommunale kontrollorganer gis adgang til å kontrollere og gripe inn overfor bevillingsløs skjenking. Dette vil da fortsatt være en oppgave for politiet alene.

       Etter gjeldende rett kan innehavere av bevilling for tilvirkning og engrossalg av alkoholholdig drikk pålegges å avgi opplysninger til statistiske formål. Departementet foreslår i proposisjonen at innehavere av salgs- og skjenkebevillinger også skal kunne pålegges dette.

11.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, har merket seg at det foreslås en lovendring som innebærer at personer under 18 år skal kunne selge lettøl.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, understreker at en person over 18 år da må være ansvarlig for å ha daglig tilsyn med salget.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det ikke er tilstrekkelig at en person over 18 år har det daglige tilsyn med salget. Det er ulogisk at personer under 18 år skal ha ansvar for å selge varer de selv er for unge til å kjøpe. I mange tilfeller vil det være vanskelig f.eks. for en 16-åring å nekte en jevnaldrende kamerat å kjøpe øl. Det vil også være betryggende for ansatte under 18 år at de ikke er alene i utsalget, og at de kan tilkalle en eldre person om nødvendig.

       Dette medlem vil på denne bakgrunn gå imot å endre § 1-5 tredje ledd slik at andre regler gjelder for salg av lettøl enn for andre alkoholholdige drikker og stemmer derfor imot lovendringen.

       Komiteen har merket seg forslaget om at det i loven skal inntas en hjemmel for departementet til å gi forskrifter om internkontroll.

       Komiteen støtter forslagene om at adgangen til å kontrollere og gripe inn overfor bevillingsløs skjenking fortsatt skal være en oppgave for politiet alene. Komiteen slutter seg også til at innehavere av salgs- og skjenkebevillinger også skal kunne pålegges å avgi opplysninger til statistiske formål.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig at skillet mellom vin og brennevin opprettholdes, og støtter forslaget om at definisjonene av vin og brennevin baseres på fremstillingsmåten. Flertallet vil med dette hindre den liberalisering av omsetningsreglene for brennevin det ville innebære å f.eks. tillate salg av ferdigblandede brennevinsdrinker med alkoholinnhold under 22 volumprosent ved skjenkesteder uten brennevinsbevilling.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet går mot departementets forslag om å basere definisjonen av vin og brennevin på fremstillingsmåten. Det er allerede blandingsprodukter på markedet som gjør det vanskelig å vite hvordan det enkelte produkt er fremstilt. Det vil derfor kunne oppstå vanskeligheter for serveringspersonalet og skjenkekontrollører ved praktiseringen av en slik regel. Disse medlemmer mener definisjonen fortsatt må basere seg på alkoholprosenten. I tråd med dette vil disse medlemmer opprettholde dagens lovtekst og stemme mot forslag til endring av § 1-3 tredje og fjerde ledd.

12. Salg av alkoholholdige drikker

12.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett kan salg av brennevin, vin og øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent bare foretas av A/S Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling. Departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordelingen av disse, mens kommunestyret fastsetter det høyeste antall utsalgssteder innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet. Utviklingen av Vinmonopolets salgsnett reguleres i dag i en landsplan som fastsettes for perioder på fire år. Etter gjeldende plan har Vinmonopolet anledning til å opprette 114 utsalg. Vinmonopolet distribuerer i dag sine varer på tre måter; for det første ved salg over disk i Vinmonopolets butikker, for det annet ved utkjøring av bestilte varer til kunder som bor innenfor butikkenes utkjøringsområde, og for det tredje ved forsendelse av varer til kunder som bor utenfor utkjøringsområdet. I 1994 ble det inngått en rammeavtale mellom Vinmonopolet og Postverket om en ordning med fraktfri tilsendelse og utlevering av drikkevarer. Det er opp til lokale postkontor og utsalg å bestemme om de vil utnytte rammeavtalen.

       I drøftingen av landsplanen for Vinmonopolets utsalgssteder vises det til Dok.nr.8:34 (1994-1995) Forslag fra stortingsrepresentantene Annelise Høegh, Tore A Liltved og Siri Frost Sterri om å bedre tilgjengeligheten av lovlig omsatt alkohol og myke opp Vinmonopolets detaljsalg, der forslagsstillerne blant annet går inn for at det ikke lenger skal være noen form for tak på antall utsalg. (For sammendrag av Dok.nr.8:34 (1994-1995) se Innst.S.nr.150 (1996-1997))

       Departementet påpeker at landsplanen er ment å skulle balansere de forskjellige, og i noen grad motstridende, hensyn som gjør seg gjeldende i norsk alkoholpolitikk: På den ene side ønsket om en distriktsmessig rettferdig fordeling av vinmonopolutsalgene, og på den andre siden bedriftsøkonomiske hensyn som innebærer at det ikke er ønskelig å pålegge Vinmonopolet å opprette utsalg som vil innebære tap for bedriften. Og videre: På den ene side ønsket om å oppfylle målsettingen om en reduksjon i alkoholforbruket på 25 prosent innen år 2000 som Stortinget har samlet seg om, og på den andre siden ønsket om å kunne yte en service som gjør kundene fornøyd.

       Det framholdes at blant annet på bakgrunn av behovet for å bedre tilgjengeligheten i utkantstrøk, vil det være hensiktsmessig å opprettholde ordningen med en landsplan for den distriktsmessige fordeling. Departementet mener at spørsmålet om det totale antall vinmonopolutsalg i Norge fortsatt bør være underlagt politisk kontroll, og finner at den landsplanordning som eksisterer i dag, er et godt og fleksibelt virkemiddel for å oppnå målet om størst mulig likhet i tilgjengeligheten av alkohol over hele landet, samtidig som hensynet til å begrense det totale forbruket av alkohol ivaretas.

       Det framholdes at hensynet til bedre distriktsmessig tilgjengelighet forutsetter til en viss grad at Vinmonopolet etablerer minibutikker med redusert salgskonsept i strøk med lite kundegrunnlag, men at det samtidig er behov for å øke antallet utsalg i sentrale strøk, blant annet for å redusere køene. Departementet foreslår at taket på antall utsalg heves med ca 50.

       Det vises i proposisjonen til at det i Dok.nr.8:34 (1994-1995) også foreslås å innføre en ordning med salgs- og utleveringssteder tilsvarende ordningen i Sverige for å lette tilgjengeligheten til Vinmonopolets varer for folk i distriktene. Departementet peker bl.a. på at den norske utleveringsordningen med forsendelsessalg gjennom Postverket inneholder de fleste av de tilgjengelighetsfremmende element som inngår i det svenske system med private utleveringssteder. Departementet vil ikke tilrå at det opprettes utleveringssteder for Vinmonopolets varer etter svensk modell, og mener behovet for en mest mulig rettferdig tilgjengelighet til brennevin, vin og sterkøl kan ivaretas gjennom en forbedring av postforsendelsesordningen samt ved en utvidelse av taket for antall utsalg.

       I en drøfting av spørsmålet om det skal være selvbetjeningssalg i Vinmonopolets butikker uttales det bl.a. at det etter departementets syn er to viktige alkoholpolitiske betenkeligheter ved selvbetjeningssalg; nemlig at alkoholsalget vil øke, og at det vil innebære et avvik fra den omsetningsform som utgjør monopolordningens sosialpolitiske signaleffekt. Departementet finner at selvbetjeningssalg av brennevin, vin og sterkøl kan få alkoholpolitiske konsekvenser i en slik grad at det ikke kan forsvares ut fra et ønske om bedre kundeservice, og vil ikke tilrå at det iverksettes forsøksordninger med selvbetjeningssalg.

       Etter gjeldende rett kan salg fra Vinmonopolets utsalgssteder skje fra kl. 08.30 til kl. 18.00. På dagen før søn- og helligdager unntatt Kristi Himmelfartsdag skal salget opphøre kl. 13.00. Salg er forbudt på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg. Med begrunnelsen om at monopolsystemet i best mulig grad skal være tilpasset befolkningens behov, foreslår departementet at loven endres slik at salg kan skje til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager, unntatt på jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften da salg er forbudt.

       Når det gjelder salg av øl med alkoholinnhold under 4,76 volumprosent alkohol, følger dette som utgangspunkt salgsstedets åpningstid. Alkoholloven gir kommunen adgang til å innskrenke salgstiden for det enkelte salgssted, eller for noen eller alle ved forskrift. Kommunen har også adgang til å bestemme at salg av øl ikke skal finne sted til bestemte tider på dagen eller på bestemte ukedager. Kommuner med vinmonopolutsalg har en begrenset adgang til å innskrenke salgstiden for øl, da innskrenkningen ikke kan gå videre enn Vinmonopolets faktiske åpningstid. Departementet foreslår en endring av alkoholloven som innebærer at det fastsettes normaltid for salg av øl som skal være til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager. Kommunene skal ha adgang til å innskrenke eller utvide tiden for salg i forhold til dette, men utvidelser kan ikke gå lenger enn til kl. 20.00 på hverdager og kl. 18.00 på lørdager. På søn- og helligdager skal salg av øl være forbudt.

       Departementet foreslår at valglovens § 93 som inneholder bestemmelser om salg og skjenking av alkoholholdig drikk på valgdager oppheves, og at det i alkoholloven inntas en regel om at salg av øl på valgdager og dager for folkeavstemning er forbudt.

       Det foreslås også at det eksplisitt i loven framgår at forbudet mot salg av brennevin, vin og sterkøl på stemmedager for stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunevalg også skal gjelde stemmedagen for folkeavstemning.

12.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter at bestemmelsene om forbud mot salg av alkoholholdig drikk tas ut av valgloven, at det i alkoholloven inntas en regel om at salg av øl på valgdager og dager for folkeavstemning er forbudt, og at det skal framgå av loven at forbud mot salg av alkoholholdig drikk på valgdager også skal gjelde stemmedagen for folkeavstemming.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at det ikke tilrås å opprette utleveringssteder for Vinmonopolets varer etter svensk modell eller å iverksette forsøksordninger med selvbetjeningssalg.

       Dette flertallet har videre merket seg at departementet ønsker å opprettholde ordningen med en landsplan for den distriktspolitiske fordeling av vinmonopolutsalg, og er enig i at spørsmålet om det totale antall vinmonopolutsalg i Norge fortsatt bør være underlagt politisk kontroll.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det av hensyn til bedre distriktsmessig tilgjengelighet forutsettes etablert minibutikker med redusert salgskonsept i strøk med lite kundegrunnlag, og at det blant annet for å redusere køene er behov for å øke antallet utsalg i sentrale strøk. Flertallet har merket seg at taket på antall utsalg foreslås hevet med inntil 50.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at en av forutsetningene for å være med på å heve taket for antall nye vinmonopolutsalg er at dette først og fremst må komme distriktene til gode, og at en i en slik sammenheng ikke bare kan vektlegge de bedriftsøkonomiske kriteriene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har også merket seg at loven foreslås endret slik at salg fra Vinmonopolets utsalgssteder kan skje til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager, unntatt på jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften, da salg er forbudt.

       For salg av øl foreslås det en endring av loven som innebærer at det fastsettes normaltid for salg av øl som skal være til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager.

       Flertallet vil understreke at kommunene skal ha adgang til å innskrenke og utvide tiden for salg i forhold til dette, men at utvidelser ikke kan gå lenger enn til kl. 20.00 på hverdager og til kl. 18.00 på lørdager. På søn- og helligdager skal salg av øl være forbudt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Dok.nr.8:34 (1994-1995) der representantene Annelise Høegh, Tore A Liltved og Siri Frost Sterri foreslo å

       Disse medlemmer merker seg med interesse at flertallet i Alkoholpolitisk utvalg senere foreslo at det ikke lenger skal være noen øvre grense for antall vinmonopolbutikker her i landet. Disse medlemmer har den samme oppfatning som Høyres medlemmer hadde i Innst.O.nr.57 (1988-1989) , nemlig at Vinmonopolet selv må gis adgang til å treffe avgjørelse om opprettholdelse eller nedleggelse av utsalgssteder. Opprettelsen og beliggenheten av disse utsalgsstedene må godkjennes av kommunene. Disse medlemmer vil derfor gå mot ordningen med en landsplan for den distriktspolitiske fordeling av vinmonopolutsalg. Disse medlemmer er videre av den oppfatning at Vinmonopolet må få anledning til å iverksette forsøk med selvbetjening i et begrenset antall butikker. Dette er i tråd med styret i Vinmonpolets anbefalinger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at Vinmonopolet får anledning til å iverksette forsøk med selvbetjening i et begrenset antall butikker. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at forslaget om å myke opp Vinmonopolets enerett til detaljsalg begrenser seg til å gjelde salg av vin. Vinmonopolet skal fortsatt ha monopol på salg av varer med høyere alkoholprosent enn 22. De vil konkurrere med spesialbutikker når det gjelder salg av alkoholsvakere produkter.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-1 første ledd lyde:

       Salg av brennevin kan bare foretas av A/S Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling. Salg av vin og sterkøl kan bare foretas av A/S Vinmonopolet og butikker særskilt beregnet på omsetning av alkohol, på grunnlag av kommunal bevilling. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-3 lyde:

§ 3-3. Fastsettelse av antall salgsbevillinger for brennevin

       Vinmonopolet kan fastsette høyeste antall utsalgssteder og fordelingen av disse. Kommunene fastsetter det høyeste antall utsalgssteder for A/S Vinmonopolet innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og medlemmet Høegh fra Høyre vil også fremme forslag om å tillate salg av vin og sterkøl i dagligvarebutikkene. Erfaringer fra Canada viser at mer liberale omsetningsformer for vin fører til lavere totalforbruk av alkohol. Etter at vin ble tillatt solgt i dagligvarehandelen, ble salget av brennevin kraftig redusert, mens det var en moderat økning i vinsalget. En undersøkelse foretatt av Norsk Gallup viser at 65 prosent av det norske folket ønsket vinsalg i butikkene. For at en monopolordning som vinmonopolet skal fungere, er den avhengig av folkelig tilslutning. Det kan stilles klare spørsmål om Vinmonopolordningen har dette.

       Disse medlemmer vil minne om den pågående EU-domstolsbehandling av omsetningsmonopolordningen i Finland og Sverige. Hvis domstolen finner at monopolordningen er i strid med EUs regelverk, betyr dette at Norge også må avvikle sin monopolordning.

       Komiteens medlem Høegh fra Høyre fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-1 andre ledd lyde:

       Salg av øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent alkohol kan bare foretas av den som har handelsrett etter handelsloven på grunnlag av kommunal bevilling. Dersom det er gitt bevilling til salg av øl, kan det gis bevilling til salg av vin og øl med høyere alkoholinnhold enn 4,75 volumprosent alkohol (sterkøl). Bevilling til salg av vin og sterkøl kan også gis til A/S Vinmonopolet. »

       Dette medlem går mot forslaget om at det i alkoholloven § 3-7 fastsettes normaltid for salg av øl. Dette forslaget griper inn i det lokale selvstyret på en uheldig måte. Lokalpolitikerne kjenner best forholdene i sin egen kommune, og bør fortsette med å bestemme slikt selv.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Sverige har lørdagsstengte vinmonopolutsalg. I Norge hadde vi for noen år tilbake en prøveperiode med lørdagsstengte vinmonopolutsalg. Dette hadde en positiv effekt på bl.a. helgefylla og voldsutviklingen. Dette medlem mener lørdagsstengte vinmonopolutsalg vil virke begrensende på alkoholforbruket, og fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-4 første og andre ledd lyde:

       Salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder kan skje fra kl. 08.30 til kl. 18.00. På lørdager skal utsalgsstedene være stengt. På dager før helligdager skal salget opphøre kl. 13.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag.

       Åpningstiden for A/S Vinmonopolets utsalgssteder fastsettes av departementet. »

       Dette medlem viser til at A/S Vinmonopolet etter gjeldende landsplan for antall utsalgssteder kan opprette 114 utsalg. Dette er etter dette medlems oppfatning tilstrekkelig antall utsalg til å ivareta den funksjon Vinmonopolet har. Dette medlem vil derfor gå imot å utvide landsplanen med 50 utsalgssteder.s

       Dette medlem er enig i at det fastsettes maksimaltider for salg av øl i butikkene som er lik over hele landet. Med det unngår en handelslekkasje over kommunegrensene på grunn av ulik salgstid i nabokommuner. Dette medlem mener imidlertid ølsalget bør avsluttes tidligere enn det Regjeringen legger opp til og vil foreslå at maksimaltiden settes til kl. 18.00 på vanlige ukedager og kl. 15.00 på lørdager. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-7 andre ledd lyde:

       Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte salgssted innskrenke tiden for salg i forhold til det som følger av første ledd. Det kan bestemmes at salg av øl ikke skal finne sted til bestemte tider på dagen eller på bestemte ukedager. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har registrert at Vinmonopolet etter gjeldende plan har anledning til å opprette 114 utsalg. Fremskrittspartiet er imidlertid motstander av denne form for planmessige begrensninger av en næringsvirksomhets mulighet til ekspansjon. Det er imidlertid på det rene at Vinmonopolet er en monopolbedrift som sannsynligvis står for fall. Det vil derfor være noe betenkelig å gi denne bedrift utvidede muligheter for konkurransefortrinn dersom Vinmonopolets monopol blir opphevet som følge av internasjonale avtaler. Det er likevel ikke Fremskrittspartiets intensjon å hindre ekspansjon av Vinmonopolet, men dette er ene og alene basert på ønske om økt tilgjengelighet for befolkningen.

       Hva gjelder Vinmonopolets fremtidige organisasjon dersom monopolet skulle falle som følge av internasjonale avtaler, vil Fremskrittspartiet komme tilbake til denne saken ved den angjeldende anledning med forslag som skal bidra til å fremme reell konkurranse mellom deltagerne i dette markedet. Fremskrittspartiet varsler med dette støtte til Høyres forslag om opphevelse av taket på antall utsalg.

       Fremskrittspartiet ser på øl, vin og brennevin som en lovlig vare, og er sterk motstander av enhver regulering av salgs- og skjenketiden. Denne form for reguleringer bør først og fremst styres av de ulike næringene, med eventuelle lokale retningslinjer vedtatt av kommunestyret. For Vinmonopolets vedkommende bør åpningstiden vedtas av de lokale kommunestyrer. På denne måten kan befolkningen, dersom der er uenige i de åpningstider som gjelder for skjenking og salg av alkoholholdig drikk, rette på dette ved førstkommende kommunevalg. Reguleringer av salg og skjenking på søn- og helligdager bør oppheves.

       Det er etter Fremskrittspartiets skjønn ingenting som tyder på at reguleringer av salg og skjenking av alkoholholdig drikk tjener noe alkoholpolitisk mål i seg selv. Øl, vin og brennevin er lovlig omsettelige varer, og bør derfor også behandles på denne måten ved enhver anledning og i enhver sammenheng. Fremskrittspartiet vil derfor at salg av alkoholholdige drikker skal tillates solgt i vanlige dagligvareforretninger.

       På bakgrunn av Fremskrittspartiets negative holdning til åpningstidsrestriksjoner fremmes følgende forslag:

« § 3-4 i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. oppheves. »

« § 3-7 i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. oppheves. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag med sikte på ordinært salg av alkoholholdig drikk i dagligvarehandel basert på kommunal bevilling. »

13. Skjenking av alkoholholdig drikk

13.1 Sammendrag av kap. 13 i Ot.prp.nr.7 (1996-1997)

       Tiden for skjenking av brennevin er fastsatt direkte i alkoholloven. Brennevin kan skjenkes fra kl. 13.00 til 24.00. Kommunestyret kan forlenge skjenketiden, men likevel ikke utover skjenketiden for øl og vin. Det er ikke adgang til å tillate skjenking av brennevin før kl. 13.00. Det er forbudt å skjenke brennevin på søndager, samt nærmere bestemte helligdager, høytidsdager og valgdager. Skjenketiden for øl og vin følger i utgangspunktet skjenkestedets åpningstid. Etter forskrift gitt med hjemmel i hotelloven er normaltiden fra kl. 06.00 til 01.00. Det kan vedtas innskrenkninger i skjenketiden og gjøres unntak fra vedtatte tidsinnskrenkninger for en enkelt anledning.

       Sosial- og helsedepartementet bemerker at erfaringene viser at ordningen der skjenketiden for øl og vin i utgangspunktet reguleres av åpningstidsbestemmelser etter hotelloven, er uoversiktlig og lite hensiktsmessig. Etter departementets syn er det behov for å gjøre reglene for fastsetting av skjenketiden klarere ved å regulere disse direkte i alkoholloven. Departementet foreslår at det fastsettes både en normaltid og en maksimaltid for skjenking av alkoholholdig drikk, og at maksimaltiden er lik på alle ukens dager. Det foreslås at normaltiden for skjenking av øl og vin skal være fra kl. 08.00 til 01.00. Kommunen kan foreta utvidelser eller innskrenkninger i skjenketiden, men ikke tillate at det skjenkes alkohol etter kl. 03.00. Departementet foreslår at det presiseres i alkoholloven at utskjenket alkohol ikke må konsumeres lenger enn 30 minutter etter skjenketidens utløp.

       Det vises i proposisjonen til at stortingsrepresentantene Anders C Sjaastad og Annelise Høegh i Dok.nr.8:12 (1995-1996) har framsatt et lovforslag om å tillate brennevinsskjenking på søndager, alternativt julaften og nyttårsaften når de faller på en søndag (jf. pkt. 13.2 nedenfor), og at stortingsrepresentant Jan Simonsen i Dok.nr.8:13 (1995-1996). har framsatt forslag om å tillate skjenking av brennevin på søndager (jf. Innst.S.nr.150 (1996-1997)).

       Departementet framholder at det ikke er sannsynlig at en opphevelse av forbudet mot skjenking av brennevin på søndager/helligdager vil føre til en økning av brennevinskonsumet og finner ellers grunn til å tro at forbudet ikke har bred oppslutning i befolkningen. Det foreslås derfor en oppheving av forbudet mot skjenking av brennevin på søndager og øvrige helligdager samt 1. og 17. mai.

       Et spørsmål som har blitt aktualisert i forbindelse med at myndigheten til å gi bevilling til skjenking ombord på båt og tog som ikke er kollektive transportmidler, foreslås overført til kommunal bevillingsmyndighet, er om det bør kunne gis bevilling til å skjenke brennevin. Dette gjelder de tilfellene hvor båten eller toget benyttes til såkalte charterturer eller lignende. Til dette uttaler departementet at overføring av statlig bevillingsmyndighet til kommunene er foreslått bl.a. av hensyn til likebehandling av næringsutøvere og en helhetlig alkoholpolitikk i den enkelte kommune. Departementet antar derfor at det også bør være kommunen som tar stilling til den enkelte bevillingens omfang, dvs. om det også kan gis bevilling til å skjenke brennevin.

       Etter departementets mening bør det ikke fastsettes andre regler for skjenking av alkohol ombord i fly enn det som gjelder for andre transportmidler. Departementet vil derfor tilrå at det gis adgang til skjenking av vin også på innenlandske flyvninger.

13.2 Sammendrag av Dok.nr.8:12 (1995-1996)

       I Dok.nr.8:12 (1995-1996) - Forslag fra stortingsrepresentantene Anders C Sjaastad og Annelise Høegh om lov om endringer i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven). (Om å tillate brennevinsskjenking på søndager, alternativt på julaften og nyttårsaften når de faller på en søndag.) - fremmes følgende endringsforslag til alkoholloven:

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. gjøres følgende endring:

§ 4-4 fjerde ledd skal lyde:

       Skjenking av brennevin er forbudt på 1. og 17. mai, langfredag, første påskedag, Kristi Himmelfartsdag, første pinsedag og første juledag, og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunevalg.

§ 4-4 fjerde ledd skal lyde:

       Skjenking av brennevin er forbudt på søndager, 1. og 17. mai, nyttårsdag, langfredag, første påskedag, Kristi Himmelfartsdag, første pinsedag og første juledag, og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunevalg. Forbudet mot skjenking på søndag gjelder ikke når julaften og nyttårsaften faller på søndag.

       Loven trer i kraft straks. »

       Som begrunnelse for forslaget viser forslagsstillerne til at da alkoholloven ble vedtatt i 1989, fremmet Høyre forslag om at det skulle være anledning til å skjenke brennevin på søndager og 1. nyttårsdag.

       Forslagsstillerne finner ikke noen fornuftig begrunnelse for å forby skjenking av brennevin på søndager eller 1. nyttårsdag, og framholder at forbudet skaper problemer for turist- og servicenæringen uten at det påviselig har noen positiv alkoholpolitisk virkning. De framholder at problemet med søndagsforbud mot skjenking av brennevin blir spesielt påtagelig når tradisjonelle høytidsdager som julaften og nyttårsaften faller på søndag da det ved feiring av slike høytidsdager er uforståelig for folk flest at det må herske et kunstig skille mellom det som reguleres for skjenkesteder, og det som er tillatt i privat regi.

       Ut fra dette fremmes forslag om at det skal være tillatt å skjenke alkohol på søndager og på nyttårsdag. Subsidiært foreslås å oppheve forbudet på de søndager som er sammenfallende med julaften og nyttårsaften.

13.3 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og medlemmet Gabrielsen fra Høyre, merker seg at det foreslås å regulere skjenketiden direkte i loven, da erfaringene med ordningen der skjenketiden for øl og vin reguleres av åpningstidsbestemmelsene, er uoversiktlig og lite hensiktsmessig. Flertallet støtter at det fastsettes både en normaltid og en maksimaltid for skjenking av alkoholholdig drikk.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Gabrielsen fra Høyre, støtter at maksimaltiden er lik på alle ukens dager. Dette flertallet støtter at normaltiden for skjenking av øl og vin skal være fra kl. 08.00 til 01.00. Dette flertallet vil understreke at kommunen kan foreta utvidelser eller innskrenkinger i skjenketiden, men ikke tillate at det skjenkes alkohol etter kl. 03.00. Dette flertallet mener det bør presiseres i loven at utskjenket alkohol ikke må konsumeres lenger enn 30 minutter etter skjenketidens utløp.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, støtter forslaget om at forbudet mot skjenking av brennevin på søndager og øvrige helligdager oppheves.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil ikke oppheve forbudet mot skjenking av brennevin på søndager/helligdager, men vil foreslå at det åpnes for brennevinsskjenking på 17. mai, nyttårsaften og andre tradisjonelle festdager når disse faller på en søndag.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 sjette ledd lyde:

       Skjenking av brennevin er forbudt på søndager, langfredag, første påskedag, Kristi Himmelfartsdag, første pinsedag og første juledag, og på stemmerettsdagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov. Forbudet mot skjenking på søndag gjelder ikke når julaften, nyttårsaften, 1. mai og 17. mai faller på en søndag. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil ikke bifalle forslaget framsatt i Dok.nr.8:12 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er positive til at departementet ikke bare følger opp forslaget fra stortingsrepresentantene Anders C Sjaastad og Annelise Høegh i Dok.nr.8:12 (1995-1996) om å tillate brennevinsskjenking på søndager, alternativt julaften og nyttårsaften når de faller på en søndag, men går enda lenger.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og medlemmet Høegh fra Høyre avviser en lovfesting av skjenketidene. Dette forslaget griper sterkt inn i det lokale selvstyret og er et angrep på lokaldemokratiet. Kommunene kjenner forholdene best, og bør fortsette med å regulere skjenketidene. Disse medlemmer mener det er sannsynlig at forslaget vil føre til en vekst i illegal skjenking i Oslo, samtidig som situasjonen blir vanskeligere for de lovlydige aktørene i bransjen.

       Disse medlemmer kan ikke støtte forslaget om at utskjenket alkohol ikke må konsumeres lenger enn 30 minutter etter skjenketidens utløp. Disse medlemmer mener det er uhensiktsmessig å lovfeste hvor lang tid gjestene skal bruke på å tømme glassene.

       Disse medlemmer peker på det urimelige i at en bevilling som omfatter f.eks. vin, ikke automatisk omfatter også svakere alkoholsorter (øl mellom 4,75 og 7 volumprosent). Disse ølsorter har bare halvparten av vinens alkoholinnhold. Disse medlemmer ønsker at adgangen til å begrense en skjenkebevilling i forhold til sterkøl oppheves.

       Komiteens medlem Høegh fra Høyre fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 første og andre ledd lyde:

       Skjenking av brennevin etter kommunal bevilling kan skje fra kl. 13.00 til kl. 24.00. Skjenking av vin og øl følger skjenkestedets åpningstid, fastsatt med hjemmel i hotelloven.

       Kommunestyret kan forlenge skjenketiden for brennevin til et senere tidspunkt enn det som er fastsatt for opphør av brennevinsskjenkingen etter første ledd, likevel ikke utover skjenketiden for annen alkoholholdig drikk. Vedtak kan gjelde generelt for kommunen eller for det enkelte skjenkested.

§ 4-4 fjerde ledd oppheves. Femte ledd blir tredje ledd. Sjette ledd blir femte ledd. Syvende ledd oppheves. Åttende ledd blir sjette ledd. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er enig i at det fastsettes normaltider og maksimaltider for skjenking av alkoholholdig drikk. Det er grunn til å merke seg at i de fleste land i Europa det er naturlig å sammenligne seg med, er det ikke vanligvis så lange skjenketider som i Norge. Kortere skjenketid vil være et viktig bidrag for å få redusert alkoholforbruket, alkoholskadene og voldsproblemene som har sammenheng med alkoholbruk.

       Dette medlem mener det ikke bør være samme skjenketid alle dager. Det må her skilles mellom dager før arbeidsdager og dager før helg. På dager før fridager vil mange ønske å ha mulighet til å være lenger ute på restaurant enn ellers i uken.

       Dette medlem fremmer på denne bakgrunn forslag om at normaltiden for skjenking skal være kl. 24.00 og maksimaltiden kl. 01.00 på dager før vanlige arbeidsdager. På fredager og lørdager settes maksimaltiden til kl. 03.00 slik Regjeringen foreslår. Når det i lovteksten nevnes ukedager, menes den dagen skjenkingen innledes. Når det står kl. 03.00 på fredag og lørdag menes natt til lørdag og natt til søndag.

       Dette medlem viser til at det i Norge er tradisjon for at det ikke skjenkes brennevin på søndagene. Søndagen er en annerledes dag enn andre dager. Dette medlem vil derfor gå inn for at det fortsatt skal være forbudt å skjenkes brennevin på søndagene.

       Dette medlem viser videre til at det er adgang for kommunene til å begrense ølsalget i forretningene til bestemte ukedager. Lignende ordninger burde også gjelde for skjenkebevillinger.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 første ledd lyde:

       Skjenking av brennevin etter kommunal bevilling kan skje fra kl. 13.00 til 24.00. Skjenking av vin og øl kan skje fra kl. 08.00 til 24.00 på dager før vanlige arbeidsdager og fra kl. 08.00 til 01.00 på fredager og lørdager. »

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 andre ledd nytt andre punktum lyde:

       Innskrenkingen kan også gjelde antall ukedager det kan skjenkes. »

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 fjerde ledd lyde:

       Skjenketiden kan ikke forlenges utover kl. 01.00 på søndag, mandag, tirsdag, onsdag og torsdag og ikke utover kl. 03.00 på fredag og lørdag. »

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 sjette ledd lyde:

       Skjenking av brennevin er forbudt på søndager, 1. og 17. mai, nyttårsdag, langfredag, første påskedag, Kristi Himmelfartsdag, første pinsedag og første juledag, og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til merknad under pkt. 12 om prinsipielle sider ved begrensninger av salg og skjenketid. Fremskrittspartiet vil også i denne sammenheng peke på at det ikke tilligger myndighetene noen oppgave å begrense enkeltindividets rett til å drikke øl eller annen alkoholholdig drikk på skjenkesteder. På denne bakgrunn vil dette medlem fremme følgende forslag:

« § 4-4 i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. oppheves. »

       Dersom dette forslag faller, signaliserer Fremskrittspartiet støtte til medlemmet Høeghs forslag til endringer av § 4-4.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, mener at det ikke bør fastsettes andre regler for skjenking av alkohol ombord i fly enn det som gjelder for andre transportmidler, og støtter derfor forslaget om at det gis adgang til skjenking av vin også på innenlandske flyvninger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil ikke tilrå at det gis adgang til skjenking av vin på innenlandske flyvninger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 5-2 første ledd nr. 2 lyde:

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil stemme imot § 5-2 første ledd nr. 2.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er positivt overrasket over at Regjeringen foreslår å tillate skjenking av vin på innenlandske flygninger. Fremskrittspartiet synes imidlertid det er riktig at alle kollektive transportmidler blir likestilt i forhold til denne form for service overfor de reisende, og fremmer derfor forslag om at skjenking av øl og vin også tillates på ekspressbusser på innenlandsfart, jf. forslag under pkt. 9.

       Når det gjelder spørsmålet om det kan gis bevilling til å skjenke brennevin ombord på båter og tog som ikke er kollektive transportmidler, mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, at det er den aktuelle kommune som skal ta stilling til bevillingens omfang i hvert enkelt tilfelle.

14. Tilvirkning av øl og vin

14.1 Sammendrag

       Stortinget ba i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 51 (1994-1995) Om ny bevillingsordning for alkoholholdig drikk m.v. departementet om å vurdere « regler og avklaringer i forhold til tilvirkning av hjemmebrygget øl til utskjenking i egen bedrift », jf. Innst.O.nr.74 (1994-1995).

       Departementet uttaler at dersom det gjøres unntak fra bevillingsplikten for enkelte typer produksjon, vil det innebære et hull i bevillingssystemet som vil medføre kontrollproblemer. Departementet foreslår derfor ikke at alkoholloven endres slik at det kan gjøres unntak fra bevillingsplikten ved tilvirkning av øl til utskjenking i egen bedrift.

14.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 51 (1994-1995) der Regjeringen ble bedt om bl.a. å vurdere regler for tilvirkning av hjemmebrygget øl til utskjenkning i egen bedrift. Flertallet mener bevaringen av mat- og drikketradisjoner er av stor betydning bl.a. for reiselivsnæringen, og at enkeltbedrifter som ønsker å ha et slikt komplett serverings- og skjenketilbud, bør gis anledning for det innenfor gitte rammer og bestemmelser.

       Flertallet har registrert svaret fra departementet av 17. mars 1997.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil ikke gå nærmere inn på dette nå, men vil igjen be Regjeringen utrede saken grundigere for å kunne beskrive og utforme en bevillingsordning, der alle lovhensyn og regelverk tas med for eventuelt å gi mulighet for utskjenkning i egen bedrift sammen med mat som tradisjonelt hører med. Flertallet ber om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med et slikt forslag som da kan vurdere om det bør tas inn i alkohollovens bestemmelser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 51 (1994-1995) der Regjeringen ble bedt om å vurdere regler osv. for tilvirkning av hjemmebrygget øl til utskjenkning i egen bedrift. Disse medlemmer finner hensynet til reiselivsbedriftene og bevaring av tradisjoner som gode argumenter for å godta at slik tilvirkning unntas for bevillingsplikten. I tråd med dette fremmes følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 6-1 tredje ledd lyde:

       Bevillingsplikten gjelder ikke tilvirkning av vin og øl til eget bruk, og til bruk til utskjenking i egen bedrift. »

15. Bevillingsgebyrene

15.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett fastsettes bevillingsgebyret for de kommunale bevillingene av kommunestyret og tilfaller kommunen. Det samme gjelder bevillingsgebyret for statlige skjenkebevillinger, dog ikke ved bevillinger hvor kommunen ikke har ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av bevillingene.

       Sosial- og helsedepartementet uttaler at det er mye som taler for at dagens system bør legges om og finner at en ordning hvor gebyret synker pr. liter med økt alkoholomsetning er uheldig ut fra en alkoholpolitisk vurdering. Det framholdes også at dagens ordning dessuten fører til store variasjoner fra kommune til kommune, og departementet anser at det bør innføres et system med mer ensartete gebyrfastsettelser på landsbasis. Departementet mener at mye taler for at bevillingsgebyret helt ut bør fastsettes i forhold til omsetning, og foreslår at gebyret beregnes av forventet omsatt volum på salgs- eller skjenkestedet. Departementet vil gi forskrifter om beregning og innbetaling av gebyret og tar sikte på å differensiere gebyret etter alkoholtype.

       Departementet foreslår at ansvaret for å føre kontroll med utøvelsen av de statlige bevillingene legges til departementet. I disse tilfellene tilfaller gebyret staten som utfører kontrollen. I de tilfellene hvor det er gitt skjenkebevilling til Forsvarets befalsmesser ved sikkerhetsgraderte anlegg, tilfaller gebyret staten. Det er den statlige bevillingsmyndighet som skal føre kontroll i disse tilfellene.

15.2 Komiteens merknader

       Komiteen støtter at ansvaret for å føre kontroll med utøvelsen av de statlige bevillingene legges til departementet. Det samme gjelder skjenkebevillinger til Forsvarets befalsmesser ved sikkerhetsgraderte anlegg. Komiteen støtter at gebyret tilfaller staten når det er den statlige bevillingsmyndighet som utfører kontrollen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter at bevillingsgebyret fastsettes fullt ut i forhold til omsetning ved at gebyret beregnes av forventet omsatt volum på salgs- eller skjenkestedet. Flertallet merker seg at departementet vil gi forskrifter om beregning og innbetaling av gebyret, og er av den oppfatning at gebyret bør differensieres etter alkoholtype.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at bevillingsgebyret bør fastsettes ut fra de faktiske kostnader kommunene har ved kontroll av den enkelte bevilling. Gebyrene bør ikke overstige selvkost til søknadsbehandling og kontroll, og det bør lages klare regler for hvilke kostnader som kan innregnes. I tråd med dette fremmes følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 7-1 lyde:

§ 7-1. Bevillingsgebyrene

       For bevilling til salg av øl og skjenking av alkoholholdig drikk skal det betales en årlig avgift som dekker de kostnader kommunene har ved kontroll av den enkelte bevilling. Departementet fastsetter rammen for dette i forskrifter.

       Gebyret tilfaller kommunen, med unntak av gebyr for bevilling etter § 5-1, § 5-2 og § 5-3 andre ledd, som tilfaller staten. »

16. Spesielle påbud og forbud

16.1 Sammendrag av kap. 16 i Ot.prp.nr.7 (1996-1997)

       Etter gjeldende rett er det forbud mot tilvirking eller omdestillering av brennevin uten tillatelse og også mot forvaring eller lagring av ulovlig tilvirket brennevin. Det er imidlertid ikke forbud mot kjøp av brennevin som er ulovlig tilvirket. Det foreslås i proposisjonen at kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin forbys. Videre foreslås presisert at forbudet mot lagring av slikt brennevin også omfatter oppbevaring til eget bruk.

       Gjeldende rett setter forbud mot at en som driver ervervsmessig transportvirksomhet, kan kjøpe brennevin og vin for andre, dersom dette gjøres som ledd i vedkommendes transportvirksomhet, og selv om det skjer uten godtgjøring. Departementet foreslår i proposisjonen at dette forbudet oppheves.

       Etter gjeldende rett er det forbudt å auksjonere bort eller lodde ut alkohol. Bruk av alkohol som premie i ferdighetskonkurranser er tillatt. Departementet foreslår at det i loven inntas et generelt forbud mot bruk av alkohol som gevinst eller premie, slik at også premiering i ferdighetskonkurranser rammes. Det foreslås at det gjøres unntak fra forbudet om bruk av alkoholholdig drikk som lotterigevinst eller premie der det skjer i ren privat sammenheng.

       Departementet foreslår inntatt i alkoholloven et forbud mot utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed.

       Etter gjeldende rett må all servering av alkohol mot vederlag skje i henhold til bevilling. Servering av alkohol uten vederlag er som utgangspunkt tillatt uten bevilling, men i enkelte typer lokaler, steder og sammenhenger pålegger imidlertid loven bevillingsplikt også for vederlagsfri servering og drikking. Forbudet mot drikking og servering av alkohol uten bevilling gjelder ikke dersom lokalene disponeres av eier, leier, driver eller ansatt til eget bruk og til sluttet selskap. Dagens bestemmelser innebærer at alkoholservering ved rent private arrangementer i lokaler som leies for en enkelt anledning, er bevillingspliktig. Det vises i proposisjonen til at stortingsrepresentant Carl I Hagen i Dok.nr.8:30 (1994-1995) har framsatt et lovforslag som innebærer at det ikke skal være bevillingsplikt når offentlige eller private lokaler leies ut til sluttet selskap (jf. pkt. 16.2 nedenfor).

       Etter departementets syn innebærer forslaget i Dok.nr.8:30 (1994-1995) at det ikke på en tilfredsstillende måte trekkes grenser mellom servering av alkohol med og uten vederlag. Departementet kan derfor ikke anbefale lovendringene som er foreslått i Dok.nr.8:30 (1994-1995). Departementet mener at adgangen til alkoholservering uten bevilling i lokaler som leies for en enkelt anledning, kun skal gjelde når utleier ikke er involvert i arrangementet på annen måte enn ved å stille lokaler til rådighet, dvs. ved private arrangementer i lokaler hvor det bare dreier seg om ren utleie av lokalene og leietaker medbringer sine egne drikkevarer. Etter departementets mening bør skjenking ved arrangementer som ligger utenfor den private sfære fortsatt underlegges kommunens alkoholpolitiske myndighet, uavhengig av om arrangementene er kommersielle eller ikke.

       Det er etter gjeldende rett forbudt å selge eller skjenke brennevin som inneholder over 60 volumprosent alkohol. Departementet foreslår en lovendring som innebærer at forbudet også vil omfatte engrossalg av brennevin over 60 volumprosent alkohol, samt at det inntas en tilføyelse om krav til tilvirkningsbevilling for innførsel av slikt brennevin.

16.2 Sammendrag av Dok.nr.8:30 (1994-1995)

       I Dok.nr.8:30 (1994-1995) - Forslag fra stortingsrepresentant Carl I Hagen om lov om endringer i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk, m.v. (alkoholloven) - fremmes følgende endringsforslag til alkoholloven:

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk, m.v. (alkoholloven) gjøres følgende endringer:

§ 8-9 siste ledd skal lyde:

       Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i nr. 2 i denne paragrafen gjelder ikke når eier, leier, driver eller ansatt disponerer lokalene til eget bruk og ved utleie til sluttet selskap.

§ 8-10 skal lyde:

       I lokaler beregnet på privat bruk er drikking og servering av alkohol forbudt under andre forhold enn når eier, leier, driver, ansatt eller beboer i borettslag eller annet boligsamvirke disponerer lokalene til eget bruk og ved utleie til sluttet selskap.

       Denne lov trer i kraft straks. »

       Forslagsstilleren gjengir i dokumentet et brev fra fylkesmannen i Hedmark til Sosial- og helsedepartementet, datert 19. oktober 1994. I brevet fremmes forslag til endring av alkoholloven som innebærer at det ikke skal være bevillingsplikt når offentlige eller private lokaler leies ut til sluttet selskap. Det samme lovendringsforslaget fremmes i Dok.nr.8:30 (1994-1995).

16.3 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter forslaget om at kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin forbys, og at det presiseres at forbudet mot lagring av slikt brennevin også omfatter oppbevaring til eget bruk.

       Flertallet støtter videre forslaget om oppheving av forbudet mot at en som driver ervervsmessig transportvirksomhet, kan kjøpe brennevin og vin for andre.

       Flertallet kan ikke støtte forslaget i Dok.nr.8:30 (1994-1995) fra Carl I Hagen som innebærer at det ikke skal være bevillingsplikt når offentlige eller private lokaler leies ut til sluttet selskap.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at det bør kunne åpnes for å gi adgang til alkoholservering uten bevilling i lokaler som leies for en enkelt anledning ved private arrangementer i lokaler som benyttes som alternativ til eget hjem, hvor det dreier seg om ren utleie av lokalene, og der leietaker medbringer sine egne drikkevarer. All skjenking mot vederlag, arrangementer i regi av ulike foreninger og lag osv., må fortsatt ha bevilling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener imidlertid at en slik ordning må knyttes opp mot en meldeplikt til den kommunale bevillingsmyndighet. Etter disse medlemmers mening er det viktig at en har en bedre oversikt over slik servering bl.a. for å gi muligheter for en vurdering av gråsonetilfeller og misbruk. En slik meldingsordning bør være kostnadsfri og gjøres så smidig og enkel som mulig. Disse medlemmer mener at en slik ordning må kunne gjøres kjent både gjennom generell opplysning og ved informasjon til dem som driver utleie av slike lokaler. Ordningen er ment som en forhåndsklarering slik at det ikke skal oppstå tvilstilfeller i etterkant av slike arrangement. Det skal ikke utføres kontrollvirksomhet ved slike arrangement. Hvis bevillingsmyndigheten mener kontroll kan være påkrevet, skal den som melder om og har arrangementet, varsles om at slik kontroll kan bli utført samtidig som melding om arrangementet blir bekreftet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 8-9 femte ledd lyde:

       Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i nr. 2 og 3 gjelder heller ikke når lokalet leies ut til privatperson for en enkelt bestemt anledning til sluttet selskap, og utleier for øvrig ikke står for andre deler av arrangementet, og kommunen, etter å ha fått melding om arrangementet 8 dager før, ikke har innsigelser. »

       Disse medlemmer mener imidlertid at for arrangementer som ikke er av privat karakter, stilles det fortsatt krav til ambulerende skjenkebevilling, uavhengig av om arrangementene er kommersielle eller ikke.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter at forbudet mot å selge eller skjenke brennevin som inneholder over 60 volumprosent alkohol, også skal omfatte engrossalg, samt at det inntas en tilføyelse om krav til tilvirkningsbevilling for innførsel av slikt brennevin.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og medlemmet Gabrielsen fra Høyre, støtter at det i loven inntas et generelt forbud mot bruk av alkohol som gevinst eller premie, slik at også premiering i ferdighetskonkurranser rammes.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at det gjøres unntak fra forbudet der premieringen skjer i ren privat sammenheng.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det bør tas inn i loven et forbud om utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed.

       Komiteens medlemmer fra Høyre går mot forslaget om forbud mot utdeling av alkoholholdig drikk i markedsføringsøyemed. Det vil oppstå klare definisjonsproblemer om hva som er markedsføringsøyemed. Disse medlemmer går derfor mot lovutkastets § 8-6a.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti kan ikke se gode grunner for å tillate at alkoholholdige drikkevarer benyttes til utlodning eller premier i noen sammenhenger, og vil derfor gå imot at det skal gjøres unntak fra forbudet i rent private sammenhenger. Dette medlem vil derfor stemme imot § 8-6 andre ledd.

       Dette medlem mener det er nødvendig med bevilling når det skjenkes alkohol utenfor private hjem. Også når et lokale leies ut til helt private tilstelninger, må det derfor søkes om ambulerende bevilling, og en person må stå ansvarlig overfor bevillingsmyndigheten.

       Dette medlem vil på denne bakgrunn gå imot § 8-9 fjerde ledd.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen i proposisjonen foreslår at kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin skal forbys. Det foreslås også at forbud mot lagring av slikt brennevin også skal omfatte lagring til eget bruk. Fremskrittspartiet beklager dette forslaget fra Regjeringen, fortrinnsvis av to grunner. For det første på bakgrunn av politiets etterforskningsmessige begrensninger som følge av et slikt forslag. For det andre at et slikt lovvedtak vil kunne presse politiet til å omprioritere sin virksomhet for å oppfylle Stortingets lovvedtak, slik at det kan gå på bekostning av viktigere politioppgaver. Det er også en stor fare for at et slikt lovvedtak vil føye seg inn i rekken av de lovvedtak Stortinget fatter som er umulig å oppfylle. Slike lovvedtak bidrar dessverre til å svekke tilliten til det politiske system.

       Fremskrittspartiet vil på denne bakgrunn gå imot Regjeringens forslag til endring.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og medlemmet Høegh fra Høyre registrerer også at Regjeringen foreslår å skjerpe inn reglene for bruk av alkohol til premie i utlodninger og annet, men kan ikke se relevante årsaker til at det offentlige skal gripe inn med lovreguleringer i forhold til organisasjoners utlodnings- og øvrig premievirksomhet, og vil derfor foreslå § 8-6 opphevet. Subsidiært vil disse medlemmer naturligvis gå imot Regjeringens forslag til endring av § 8-6.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 8-6 i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk, m.v. oppheves. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet registrerer også at Regjeringen vil foreslå en lovendring som skal innebære at forbudet mot salg og skjenking av brennevin over 60 prosent alkohol skal omfatte engrossalg, og at det skal stilles krav til tilvirkningsbevilling for innførsel av slikt brennevin.

       Fremskrittspartiet kan ikke se noen relevante argumenter for en slik endring, og vil derfor gå imot Regjeringens forslag til endring av § 8-13.

       Dette medlem tar opp forslagene i Dok.nr.8:30 (1994-1995) fra stortingsrepresentant Carl I Hagen og fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk, m.v. skal § 8-9 femte ledd lyde:

       Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i nr. 2 i denne paragrafen gjelder ikke når eier, leier, driver eller ansatt disponerer lokalene til eget bruk og ved utleie til sluttet selskap. »

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk, m.v. skal § 8-10 lyde:

§ 8-10. Serverings- og drikkeforbud i private lokaler

       I lokaler beregnet på privat bruk er drikking og servering av alkohol forbudt under andre forhold enn når eier, leier, driver, ansatt eller beboer i borettslag eller annet boligsamvirke disponerer lokalene til eget bruk og ved utleie til sluttet selskap. »

17. Reklameforbudet

17.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett er reklame for alkoholholdig drikk forbudt. Alkoholholdig drikk er definert som drikk som inneholder mer enn 2,50 volumprosent alkohol. Reklameforbudet omfatter dermed ikke lettøl, lettvin eller produkter som ikke inneholder alkohol.

       Departementet foreslår at det inntas et forbud i loven mot å reklamere for varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol. Forbudet vil omfatte reklame både for varer og alkoholsvake produkter som har samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk.

17.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og medlemmet Gabrielsen fra Høyre, viser til at det er mange eksempler på at ølprodusenter reklamerer for lettøl, men hvor reklamen like godt kan oppfattes som reklame for sterkere øl. Det er viktig å forhindre denne type misbruk og utglidning av forbudet mot alkoholreklame.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Gabrielsen fra Høyre, vil peke på at Regjeringens forslag i utgangspunktet innebærer at det ikke vil være lovlig å reklamere for produkter under samme firma eller navn som drikke som inneholder over 2,5 volumprosent alkohol. Dette vil f.eks. bety at det vil bli forbudt å reklamere for lettøl og brus der bryggerinavnet benyttes i reklamen. Alkohollovens § 9-2 andre ledd åpner for regulering av reklame for drikkevarer med lavere enn 2,5 volumprosent alkohol ved forskrift.

       Dette flertallet mener det fortsatt må være mulig å reklamere for lettøl og brus der bryggerinavn benyttes. Denne type reklame må imidlertid utformes slik at det klart framgår hvilken drikk det reklameres for, og bryggerilogo og merke må ikke brukes på en slik måte at reklamen kan oppfattes som reklame for drikker som inneholder over 2,5 volumprosent alkohol.

       Dette flertallet forutsetter at en i forskrift ivaretar disse hensyn.

       Komiteens medlem Høegh fra Høyre går mot forslaget om reklameforbud for lettøl. Forslaget vil ha en konkurransevridende effekt og gi et urimelig fortrinn til utenlandsk produserte alkoholholdige drikker. Ved å nekte nye alkoholsvake drikker markedsføringsstøtte, risikerer man å snu den utviklingen blant konsumentene som går på bruk av stadig mer alkoholsvake produkter. Dette medlem går derfor mot lovforslagets § 9-2 første ledd.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti går inn for å forby reklame også for lettøl.

       Dette medlem vil peke på at Regjeringens forslag innebærer at det ikke vil være lovlig å reklamere for produkter under samme firma eller navn som alkoholholdig drikk. Dette vil f.eks. bety at det vil bli forbudt å reklamere for brus der bryggerinavnet benyttes i reklamen.

       Dette medlem mener det fortsatt må være mulig å reklamere for alkoholfrie drikkevarer. Denne type reklame må imidlertid utformes slik at det klart framgår hvilken drikk det reklameres for, og bryggerilogo og merker må ikke brukes på en slik måte at reklamen kan oppfattes som reklame for drikker det er forbudt å reklamere for.

       Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk, m.v. skal § 1-3 første ledd lyde:

       I denne lov brukes alkoholholdig drikk som fellesbetegnelse på drikker som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, likevel slik at aldersgrensebestemmelsen i § 1-5 og reklameforbudsbestemmelsene i § 9-1 og § 9-2 får anvendelse på drikk mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol. »

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk, m.v. skal § 9-2 første ledd lyde:

       Reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 0,7 volumprosent alkohol. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet ser fremdeles på alkoholholdig drikk som en lovlig omsettelig vare, og kan ikke se noen årsak til at denne skal utsettes for diskriminering i forhold til forbrukerinformasjon. Det er etter Fremskrittspartiets syn uforståelig at myndighetene skal ha så liten tillit til den norske befolkning at man skal forsøke å begrense individets valgfrihet ved denne form for informasjonsbegrensninger i lovs form. Fremskrittspartiet tror i motsetning til dette at reklame for alkoholholdig drikk ikke nødvendigvis vil medføre økt forbruk av denne varen, men derimot bidra til å endre forbrukers merkekonsum. Dette kan faktisk virke fordelaktig i forhold til å redusere problemene med smuglerbrennevin. Dette må naturligvis også sees i sammenheng med Fremskrittspartiets holdning i forhold til de høye alkoholavgiftene, som naturligvis bør reduseres radikalt.

       Dette medlem vil derfor fremme forslag om at reklameforbudet oppheves og fremmer følgende forslag:

« § 9-1 og § 9-2 i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk, m.v. oppheves. »

18. Økonomiske og administrative konsekvenser

18.1 Sammendrag

       Det uttales at forslagene i proposisjonen ikke innebærer betydelige endringer av økonomisk eller administrativ karakter for kommunene eller staten. Innføringen av skjerpede og mer omfattende krav til bevillingssøkerne representerer den vesentligste endringen, og vil innebære mer omfattende saksbehandling for bevillingsmyndighetene. Den opplysnings- og meldeplikt som vil gjelde for skatte- og avgiftsmyndighetene, betyr en økt arbeidsmessig belastning. Innføringen av begrenset klageadgang over kommunale vedtak om salgs- og skjenkebevillinger vil i tillegg til å belaste kommunene, kunne bety en relativt stor administrativ og økonomisk merbelastning på fylkesmennene og departementet.

       Gjennomføring av forslaget om å utvide rammen for taket på antall vinmonopolutsalg med ca 50 vil medføre at investeringsbehovet i A/S Vinmonopolet vil øke betydelig i årene som kommer. Forslaget om å forbedre A/S Vinmonopolets ordning med forsendelsessalg i samarbeid med Postverket, vil medføre en økt administrativ og økonomisk belastning for selskapet, men det er vanskelig å fastslå omfanget før en forbedret ordning er utviklet og tatt i bruk.

       Det uttales at departementets forslag om økt satsing på forebyggende rusmiddelarbeid vil bli fulgt opp gjennom de årlige budsjettbehandlingene.

19. Oppsummering av standpunkter til de enkelte paragrafer

      For de paragrafer som ikke er nevnt i det følgende, forekommer det ikke alternative standpunkter til proposisjonens forslag.

       Høyre og Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 1-3 tredje og fjerde ledd.

       Kristelig Folkeparti fremmer forslag til § 1-3 første ledd, jf. forslag 18.

       Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 1-4a.

       Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og medlemmet Høegh fra Høyre fremmer forslag til § 1-4a nytt andre ledd, jf. forslag 3.

       Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 1-4b.

       Kristelig Folkeparti går mot forslaget til § 1-5 tredje ledd.

       Høyre og Fremskrittspartiet fremmer alternativt forslag til § 1-6 første ledd, jf. forslag 4.

       Høyre og Fremskrittspartiet fremmer alternativt forslag til § 1-7, jf. forslag 5.

       Høyre går mot forslaget til § 1-7a første ledd andre punktum og andre ledd.

       Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 1-7a

       Høyre og Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 1-7b.

       Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 1-7c.

       Flertallet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, fremmer forslag til ny § 1-7d.

       Flertallet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, fremmer forslag til § 1-8 fjerde ledd nytt andre punktum.

       Høyre og Fremskrittspartiet fremmer alternativt forslag til § 1-8 første ledd, jf. forslag 6 og alternativt forslag til § 1-8 tredje ledd, jf. forslag 7.

       Flertallet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, fremmer alternativt forslag til § 1-10 første ledd.

       Høyre og Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 1-10.

       Høyre og Fremskrittspartiet går mot at § 1-11 oppheves.

       Høyre og Fremskrittspartiet fremmer alternativt forslag til ny § 1-16, jf. forslag 8.

       Høyre fremmer forslag til § 3-1 første ledd, jf. forslag 15.

       Medlemmet Høegh fra Høyre fremmer alternativt forslag til § 3-1 andre ledd, jf. forslag 16.

       Høyre og Fremskrittspartiet går mot proposisjonens forslag til § 3-1 andre ledd andre og tredje punktum.

       Høyre og Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 3-2.

       Høyre og Fremskrittspartiet fremmer forslag til § 3-3, jf. forslag 9.

       Fremskrittspartiet fremmer forslag om at § 3-4 oppheves, jf. forslag 29.

       Kristelig Folkeparti fremmer alternativt forslag til § 3-4 første og andre ledd, jf. forslag 19.

       Fremskrittspartiet fremmer forslag om at § 3-7 oppheves, jf. forslag 30.

       Medlemmet Høegh fra Høyre går mot forslaget til § 3-7.

       Kristelig Folkeparti fremmer alternativt forslag til § 3-7 andre ledd, jf. forslag 20.

       Høyre og Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 4-2 tredje ledd første punktum.

       Høyre og Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 4-3.

       Fremskrittspartiet fremmer forslag om at § 4-4 oppheves, jf. forslag 31.

       Medlemmet Høegh fra Høyre fremmer alternativt forslag til § 4-4 første og andre ledd, jf. forslag 17.

       Kristelig Folkeparti fremmer alternativt forslag til § 4-4 første ledd, jf. forslag 21, forslag til § 4-4 andre ledd nytt andre punktum, jf. forslag 22, alternativt forslag til § 4-4 fjerde ledd, jf. forslag 23 og alternativt forslag til § 4-4 sjette ledd, jf. forslag 24.

       Medlemmet Høegh fra Høyre går mot forslaget til § 4-4 fjerde ledd.

       Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer alternativt forslag til § 4-4 sjette ledd, jf. forslag 1.

       Fremskrittspartiet og medlemmet Høegh fra Høyre går mot forslaget til § 4-4 sjuende ledd.

       Høyre og Fremskrittspartiet går mot at § 5-1 oppheves.

       Senterpartiet fremmer alternativt forslag til § 5-2 første ledd nr. 2, jf. forslag 13.

       Kristelig Folkeparti går mot forslag til § 5-2 første ledd nr. 2.

       Fremskrittspartiet fremmer forslag til § 5-2 første ledd nytt nr. 4, jf. forslag 32.

       Kristelig Folkeparti fremmer alternativt forslag til § 5-3, jf. forslag 25.

       Høyre og Fremskrittspartiet fremmer forslag til § 6-1 tredje ledd, jf. forslag 10.

       Høyre og Fremskrittspartiet fremmer alternativt forslag til § 7-1, jf. forslag 11.

       Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 8-2 andre ledd.

       Kristelig Folkeparti går mot forslaget til § 8-6 andre ledd.

       Fremskrittspartiet og medlemmet Høegh fra Høyre fremmer forslag om at § 8-6 oppheves, jf. forslag 14.

       Høyre går mot forslaget til ny § 8-6a.

       Kristelig Folkeparti går mot forslaget til § 8-9 fjerde ledd.

       Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer alternativt forslag til § 8-9 femte ledd, jf. forslag 2.

       Fremskrittspartiet fremmer alternativt forslag til § 8-9 femte ledd, jf. forslag 33.

       Fremskrittspartiet fremmer forslag til § 8-10, jf. forslag 34.

       Kristelig Folkeparti fremmer forslag til ny § 8-12a, jf. forslag 26.

       Fremskrittspartiet går mot forslaget til § 8-13.

       Fremskrittspartiet fremmer forslag om at § 9-1 oppheves, jf. forslag 35.

       Fremskrittspartiet fremmer forslag om at § 9-2 oppheves, jf. forslag 35.

       Medlemmet Høegh fra Høyre går mot forslaget til § 9-2 første ledd.

       Kristelig Folkeparti fremmer alternativt forslag til § 9-2 første ledd, jf. forslag 27.

20. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 sjette ledd lyde:

       Skjenking av brennevin er forbudt på søndager, langfredag, første påskedag, Kristi Himmelfartsdag, første pinsedag og første juledag, og på stemmerettsdagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov. Forbudet mot skjenking på søndag gjelder ikke når julaften, nyttårsaften, 1. mai og 17. mai faller på en søndag.

Forslag 2

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 8-9 femte ledd lyde:

       Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i nr. 2 og 3 gjelder heller ikke når lokalet leies ut til privatperson for en enkelt bestemt anledning til sluttet selskap, og utleier for øvrig ikke står for andre deler av arrangementet, og kommunen, etter å ha fått melding om arrangementet 8 dager før, ikke har innsigelser.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og medlemmet Høegh fra Høyre:

Forslag 3

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal ny § 1-4a nytt andre ledd lyde:

       Skjenking av alkoholholdig drikk til beboerne kan skje uten bevilling på alders- og sykehjem.

Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:

Forslag 4

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-6 første ledd lyde:

       Kommunal bevilling til salg og skjenking av brennevin, vin og øl gis inntil videre.

Andre ledd utgår. Tredje og fjerde ledd blir andre og tredje ledd. Femte ledd utgår.

Forslag 5

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-7 lyde:

§ 1-7. Bevilling for salg og skjenking

       Bevilling for salg og skjenking gis av kommunen med mindre det gis statlig bevilling etter kapittel 5. Bevilling for skjenking på tog eller ombord i skip som ikke er omfattet av statlig bevillingsmyndighet etter § 5-2, gis av den kommunen som skipet eller toget har som utgangspunkt for sin virksomhet.

       Kommunen skal fatte vedtak om bevilling skal gis på et tidligst mulig tidspunkt etter at tilstrekkelige opplysninger om søknaden er innhentet.

       Før kommunestyret avgjør søknaden, skal det innhentes uttalelse fra sosialtjenesten og politiet. I kommuner som har militær øvingsplass, skal uttalelse innhentes fra vedkommende militære avdeling.

       Melding om gitte bevillinger sendes politiet.

Forslag 6

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-8 første ledd lyde:

       Kommunestyret kan i bevillingsperioden inndra en bevilling for resten av en bevillingsperiode, eller for kortere tid, dersom salget eller skjenkingen ikke har skjedd i samsvar med denne lov, eller bestemmelser truffet i medhold av denne.

Forslag 7

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-8 tredje ledd lyde:

       En bevilling kan også inndras for resten av bevillingsperioden, eller for kortere tid, dersom det skjer gjentatt narkotikaomsetning på skjenkestedet, og at bevillingshaver har kjennskap til dette.

Forslag 8

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal ny § 1-16 lyde:

§ 1-16. Klage

       Kommunenes enkeltvedtak etter § 1-8 og kap. 3, 4 og 7 kan påklages til fylkesmannen.

Forslag 9

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-3 lyde:

§ 3-3. Fastsettelse av antall salgsbevillinger for brennevin

       Vinmonopolet kan fastsette høyeste antall utsalgssteder og fordelingen av disse. Kommunene fastsetter det høyeste antall utsalgssteder for A/S Vinmonopolet innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet.

Forslag 10

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 6-1 tredje ledd lyde:

       Bevillingsplikten gjelder ikke tilvirkning av vin og øl til eget bruk, og til bruk til utskjenking i egen bedrift.

Forslag 11

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 7-1 lyde:

§ 7-1. Bevillingsgebyrene

       For bevilling til salg av øl og skjenking av alkoholholdig drikk skal det betales en årlig avgift som dekker de kostnader kommunene har ved kontroll av den enkelte bevilling. Departementet fastsetter rammen for dette i forskrifter.

       Gebyret tilfaller kommunen, med unntak av gebyr for bevilling etter § 5-1, § 5-2 og § 5-3 andre ledd, som tilfaller staten.

Forslag 12

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at Vinmonopolet får anledning til å iverksette forsøk med selvbetjening i et begrenset antall butikker.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 13

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 5-2 første ledd nr. 2 lyde:

Forslag fra Fremskrittspartiet og medlemmet Høegh fra Høyre:

Forslag 14

§ 8-6 i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. oppheves.

Forslag fra Høyre:

Forslag 15

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-1 første ledd lyde:

       Salg av brennevin kan bare foretas av A/S Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling. Salg av vin og sterkøl kan bare foretas av A/S Vinmonopolet og butikker særskilt beregnet på omsetning av alkohol, på grunnlag av kommunal bevilling.

Forslag fra medlemmet Høegh fra Høyre:

Forslag 16

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-1 andre ledd lyde:

       Salg av øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent alkohol kan bare foretas av den som har handelsrett etter handelsloven på grunnlag av kommunal bevilling. Dersom det er gitt bevilling til salg av øl, kan det gis bevilling til salg av vin og øl med høyere alkoholinnhold enn 4,75 volumprosent alkohol (sterkøl). Bevilling til salg av vin og sterkøl kan også gis til A/S Vinmonopolet.

Forslag 17

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 første og andre ledd lyde:

       Skjenking av brennevin etter kommunal bevilling kan skje fra kl. 13.00 til kl. 24.00. Skjenking av vin og øl følger skjenkestedets åpningstid, fastsatt med hjemmel i hotelloven.

       Kommunestyret kan forlenge skjenketiden for brennevin til et senere tidspunkt enn det som er fastsatt for opphør av brennevinsskjenkingen etter første ledd, likevel ikke utover skjenketiden for annen alkoholholdig drikk. Vedtak kan gjelde generelt for kommunen eller for det enkelte skjenkested.

§ 4-4 fjerde ledd oppheves. Femte ledd blir tredje ledd. Sjette ledd blir femte ledd. Syvende ledd oppheves. Åttende ledd blir sjette ledd.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 18

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-3 første ledd lyde:

       I denne lov brukes alkoholholdig drikk som fellesbetegnelse på drikker som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, likevel slik at aldersgrensebestemmelsen i § 1-5 og reklameforbudsbestemmelsene i § 9-1 og § 9-2 får anvendelse på drikk mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol.

Forslag 19

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-4 første og andre ledd lyde:

       Salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder kan skje fra kl. 08.30 til kl. 18.00. På lørdager skal utsalgsstedene være stengt. På dager før helligdager skal salget opphøre kl. 13.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag.

       Åpningstiden for A/S Vinmonopolets utsalgssteder fastsettes av departementet.

Forslag 20

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-7 andre ledd lyde:

       Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte salgssted innskrenke tiden for salg i forhold til det som følger av første ledd. Det kan bestemmes at salg av øl ikke skal finne sted til bestemte tider på dagen eller på bestemte ukedager.

Forslag 21

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 første ledd lyde:

       Skjenking av brennevin etter kommunal bevilling kan skje fra kl. 13.00 til 24.00. Skjenking av vin og øl kan skje fra kl. 08.00 til 24.00 på dager før vanlige arbeidsdager og fra kl. 08.00 til 01.00 på fredager og lørdager.

Forslag 22

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 andre ledd nytt andre punktum lyde:

       Innskrenkingen kan også gjelde antall ukedager det kan skjenkes.

Forslag 23

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 fjerde ledd lyde:

       Skjenketiden kan ikke forlenges utover kl. 01.00 på søndag, mandag, tirsdag, onsdag og torsdag og ikke utover kl. 03.00 på fredag og lørdag.

Forslag 24

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 sjette ledd lyde:

       Skjenking av brennevin er forbudt på søndager, 1. og 17. mai, nyttårsdag, langfredag, første påskedag, Kristi Himmelfartsdag, første pinsedag og første juledag, og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov.

Forslag 25

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 5-3 lyde:

§ 5-3. Skjenking til Forsvarets befalsmesser m.v.

       Befalsmesser som drives i samsvar med retningslinjene for slik virksomhet, kan gis bevilling av departementet til å skjenke øl, vin og brennevin.

       Før bevilling blir gitt, skal det foreligge uttalelser fra politiet, sosialtjenesten og kommunestyret. Melding om gitte bevillinger sendes politiet.

       Departementet fastsetter de nærmere vilkår og innskrenkninger for utøvelsen av bevillingen som det til enhver tid finner nødvendig.

       For øvrig gis bevillingen etter bestemmelsene i kapittel 4.

       Bestemmelsene i annet og fjerde ledd gjelder ikke for skjenkebevilling til befalsmesser ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert.

Forslag 26

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal ny § 8-12a lyde:

§ 8-12a. Maksimalavanser på salg og skjenking av alkoholholdig drikk

       Departementet gir forskrifter om maksimalgrenser for avanse på salg og skjenking av alkoholholdig drikk.

Forslag 27

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 9-2 første ledd lyde:

       Reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 0,7 volumprosent alkohol. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester.

Forslag 28

       Stortinget ber Regjeringen foreta de regelendringer som er nødvendige for å avvikle tax-free-salget av alkoholholdige drikkevarer.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 29

§ 3-4 i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. oppheves.

Forslag 30

§ 3-7 i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. oppheves.

Forslag 31

§ 4-4 i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. oppheves.

Forslag 32

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 5-2 første ledd nytt nr. 4 lyde:

Forslag 33

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 8-9 femte ledd lyde:

       Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i nr. 2 i denne paragrafen gjelder ikke når eier, leier, driver eller ansatt disponerer lokalene til eget bruk og ved utleie til sluttet selskap.

Forslag 34

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 8-10 lyde:

§ 8-10. Serverings- og drikkeforbud i private lokaler

       I lokaler beregnet på privat bruk er drikking og servering av alkohol forbudt under andre forhold enn når eier, leier, driver, ansatt eller beboer i borettslag eller annet boligsamvirke disponerer lokalene til eget bruk og ved utleie til sluttet selskap.

Forslag 35

§ 9-1 og § 9-2 i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. oppheves.

Forslag 36

       Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag med sikte på ordinært salg av alkoholholdig drikk i dagligvarehandel basert på kommunal bevilling.

21. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser for øvrig til proposisjonen, dokumentene og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike

A.

I.

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. gjøres følgende endringer:

§ 1-3 tredje og fjerde ledd skal lyde:

       Med vin forstås drikk som er laget av druesaft ved alkoholgjæring, herunder vin tilsatt tilvirket alkohol (sterkvin). Likt med vin regnes også drikk som er laget av frukt, bær, plantesaft eller honning ved alkoholgjæring uten tilsetting av tilvirket alkohol.

       Med brennevin forstås drikk som inneholder tilvirket alkohol ublandet eller i blanding med andre produkter, og som ikke er vin. Enhver drikk som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol regnes som brennevin.

Ny § 1-4a skal lyde:

§ 1-4a. Bevillingsplikt

       Salg, skjenking, engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk kan bare skje på grunnlag av bevilling etter denne lov.

Ny § 1-4b skal lyde:

§ 1-4b. Bevillingshaver

       Bevilling etter denne lov gis til den for hvis regning virksomheten drives.

§ 1-5 tredje ledd skal lyde:

       Den som selger eller skjenker brennevin må ha fylt 20 år, og den som selger eller skjenker annen alkoholholdig drikk må ha fylt 18 år. Dette gjelder likevel ikke servitør med kokk- eller servitørfagbrev, eller ved salg av drikk som inneholder mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol når en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Departementet kan gi forskrifter om unntak fra aldersgrensebestemmelsene for lærlinger og andre under opplæring.

§ 1-6 første og andre ledd skal lyde:

       Kommunal bevilling til salg av brennevin, vin og øl med høyere alkoholinnhold enn 4,75 volumprosent (sterkøl) kan gis for 4 år av gangen, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

       Kommunal bevilling til salg av annet øl enn nevnt i første ledd og skjenking av alkoholholdig drikk kan gis for perioder inntil 4 år, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

§ 1-7 skal lyde:

§ 1-7. Bevilling for salg og skjenking

       Bevilling for salg og skjenking gis av kommunen med mindre det gis statlig bevilling etter kapittel 5. Bevilling for skjenking på tog eller ombord i skip som ikke er omfattet av statlig bevillingsmyndighet etter § 5-2, gis av den kommunen som skipet eller toget har som utgangspunkt for sin virksomhet. Når slik virksomhet har flere kommuner som virkeområde, må bevilling gis av samtlige kommuner.

       Før kommunestyret avgjør søknaden, skal det innhentes uttalelse fra sosialtjenesten og politiet. Det kan også innhentes uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene. I kommuner som har militær øvingsplass, skal uttalelse innhentes fra vedkommende militære avdeling.

       Kommunen kan pålegge søkeren å dokumentere de opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i §§ 1-7b og 1-7c er oppfylt.

       Melding om gitte bevillinger sendes politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene.

Ny § 1-7a skal lyde:

§ 1-7a. Kommunens skjønnsutøvelse ved behandling av søknad om salgs- eller skjenkebevilling

       Ved vurderingen av om bevilling bør gis, kan kommunen blant annet legge vekt på antallet salgs- og skjenkesteder, stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, trafikk- og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn og hensynet til lokalmiljøet for øvrig. Det kan også legges vekt på om bevillingssøker og personer nevnt i § 1-7b første ledd er egnet til å ha salgs- eller skjenkebevilling.

       Kommunen kan beslutte at det ikke skal gis mer enn et bestemt antall bevillinger til salg eller skjenking.

Ny § 1-7b skal lyde:

§ 1-7b. Krav til bevillingshaver og andre personer

       Bevillingshaver, og person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten eller oppebærer en vesentlig del av dens inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen, bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen.

       Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og dokumentasjon av vandelskravene.

       Vandelskravene gjelder ikke for bevilling til A/S Vinmonopolet og statlig bevilling etter kap. 3A og § 5-3.

Ny § 1-7c skal lyde:

§ 1-7c. Styrer og stedfortreder

       Foro hver bevilling skal det utpekes en styrer med stedfortreder som må godkjennes av bevillingsmyndigheten. Det kan gjøres unntak fra kravet om stedfortreder når det vil virke urimelig bl.a. av hensyn til salgs- eller skjenkestedets størrelse. Kravet om styrer og stedfortreder gjelder ikke for bevilling til A/S Vinmonopolet og statlig bevilling etter kap. 3A.

       Styrer og stedfortreder må være ansatt på salgs- eller skjenkestedet eller arbeide i virksomheten i kraft av eierstilling. Som styrer kan bare utpekes den som har styringsrett over salg eller skjenking, herunder ansvar for å føre tilsyn med utøvelsen av bevillingen. I styrers fravær påhviler styrers plikter stedfortreder. Bevillingshaver må straks søke om godkjenning av ny styrer dersom styrer slutter.

       Styrer og stedfortreder må være over 20 år og ha dokumentert kunnskap om alkoholloven og bestemmelser gitt i medhold av den. Dokumentasjonskravet gjelder ikke ved tildeling av bevilling for en enkelt bestemt anledning etter § 1-6 tredje ledd og ambulerende bevilling etter § 4-5.

       Styrer og stedfortreder må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen og bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål.

       Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og dokumentasjon av vandels- og kvalifikasjonskravene, herunder om betaling for avleggelse av prøve.

Ny § 1-7d skal lyde:

§ 1-7d. Kommunal alkoholpolitisk handlingsplan

       Kommunen skal utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan. Departementet kan gi forskrifter om innholdet av kommunal alkoholpolitisk handlingsplan.

§ 1-8 skal lyde:

§ 1-8. Inndragning av salgs- og skjenkebevillinger

       Kommunestyret kan i bevillingsperioden inndra en bevilling for resten av bevillingsperioden, eller for en kortere tid dersom vilkårene i § 1-7b ikke lenger er oppfylt, eller dersom bevillingshaver ikke oppfyller sine forpliktelser etter denne loven eller bestemmelser gitt i medhold av denne. Det samme gjelder ved overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av annen lovgivning når bestemmelsene har sammenheng med denne lovs formål.

       Ved vurderingen av om bevillingen bør inndras, og for hvor lenge, kan det blant annet legges vekt på type overtredelse, overtredelsens grovhet, om bevillingshaveren kan klandres for overtredelsen og hva som er gjort for å rette opp forholdet. Det kan også legges vekt på tidligere praktisering av bevillingen.

       En bevilling kan også inndras dersom det skjer gjentatt narkotikaomsetning på skjenkestedet.

       En bevilling kan inndras dersom den ikke er benyttet i løpet av det siste året. Departementet gir forskrifter om avgrensning og utfylling av inndragningsadgangen etter dette ledd.

       Statlige skjenkebevillinger kan når som helst inndras av departementet, selv om vilkårene etter første ledd ikke foreligger.

Ny § 1-8a skal lyde:

§ 1-8a. Politiets stengningsadgang

       Politiet kan stenge et sted som driver salg eller skjenking av alkoholholdig drikk uten å ha bevilling.

       Politiet kan stenge et salgs- eller skjenkested for inntil to dager når det er nødvendig for å hindre forstyrrelse av offentlig ro og orden, ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller for å avverge eller stanse lovbrudd.

§ 1-9 skal lyde:

§ 1-9. Kontroll med salg og skjenking

       Kontroll med utøvelsen av kommunal bevilling, og statlig bevilling etter § 5-3 første ledd, tilligger kommunen.

       Kontroll med utøvelsen av statlig bevilling etter § 5-2 og § 5-3 annet ledd tilligger departementet.

       Departementet kan gi forskrifter om kontroll med salg og skjenking, om utøvelsen av kontroll og opprettelse av kontrollutvalg.

       Departementet kan gi forskrifter om internkontroll for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.

§ 1-10 skal lyde:

§ 1-10. Overdragelse, død og konkurs

       Bevillingen faller bort ved overdragelse av virksomheten. Det samme gjelder ved overdragelse av alle eller en dominerende andel av aksjene eller andelene i et selskap som eier slik virksomhet. Virksomheten kan likevel fortsette på den tidligere bevilling i inntil tre måneder, så fremt bevillingsmyndigheten er underrettet om dette. Alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen, kan overdras sammen med virksomheten etter forskrifter gitt av departementet.

       Bevillingen faller bort ved bevillingshavers død. Dødsboet kan likevel fortsette virksomheten i henhold til den tidligere bevillingen i tre måneder etter dødsfallet dersom bevillingsmyndigheten underrettes om det, eller innen samme frist overdra alkoholholdig drikk til bevillingshavere etter denne lov.

       Bevillingen faller bort ved bevillingshavers konkurs. Konkursboet kan i perioden fram til endelig avslutning av bobehandlingen overdra alkoholholdig drikk som inngår i boet til bevillingshavere etter denne lov.

       Panthaver kan etter en konkurs få tillatelse fra departementet til å selge pantsatt alkoholholdig drikk til innehaver av bevilling etter denne lov. Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og utøvelsen av tillatelsen.

§ 1-11 oppheves.

§ 1-12 andre ledd skal lyde:

       Andre avgjørelser som etter loven er tillagt kommunestyret, kan delegeres i samsvar med lov av 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner §§ 10 nr. 2, 20 nr. 3 og 23 nr. 4. Dette gjelder også for inndragning av bevilling etter § 1-8, og for tildeling av bevilling, utvidelse av skjenketid og utvidelse av skjenkelokale for en enkelt anledning. Videre gjelder dette avgjørelse om å avslå søknad om bevilling dersom kommunestyret har besluttet at det ikke skal gis mer enn et bestemt antall bevillinger i kommunen, og søknaden mottas etter at dette antallet er tildelt.

Ny § 1-14 skal lyde:

§ 1-14. Opplysninger til statistiske formål

       Departementet kan gi forskrifter om plikt for bevillingshaver til å avgi opplysninger til statistiske formål.

Ny § 1-15 skal lyde:

§ 1-15. Opplysnings- og meldeplikt

       Politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene plikter uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av salgs- og skjenkebevillingssaker.

       Dersom politiet eller skatte- og avgiftsmyndighetene avdekker forhold som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, plikter de av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikt, å informere bevillingsmyndigheten om det. Departementet kan gi forskrifter om melde- og opplysningsplikten.

       Bestemmelsen gjelder ikke statlige bevillinger etter kap. 3A.

Ny § 1-16 skal lyde:

§ 1-16. Klage

       Kommunens enkeltvedtak etter § 1-8 og kap. 3, 4 og 7 kan påklages til fylkesmannen.

       Fylkesmannen kan prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rette organ og om det er blitt til på lovlig måte.

§ 3-1 andre og tredje ledd skal lyde:

       Salg av annet øl enn nevnt i første ledd kan bare foretas av den som har handelsrett etter handelsloven på grunnlag av kommunal bevilling. Det gjelder også der salget skal drives av et selskap som helt eller delvis eies av kommunen. Bevillingen gjelder for et bestemt lokale og en bestemt type virksomhet.

       Salgsbevilling kan ikke utøves sammen med skjenkebevilling i samme lokale. A/S Vinmonopolet kan ikke inneha engros- eller tilvirkningsbevilling.

§ 3-2 skal lyde:

§ 3-2. Vilkår knyttet til bevillingen

       Det kan settes vilkår for bevillingen i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige regler.

§ 3-3 overskrift skal lyde:

§ 3-3. Fastsettelse av antall salgsbevillinger for A/S Vinmonopolet

§ 3-4 skal lyde:

§ 3-4. Tidsinnskrenkninger for salg av brennevin, vin og øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent

       Salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder kan skje fra kl. 08.30 til kl. 18.00. På dagen før søn- og helligdager skal salget opphøre kl. 15.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag.

       Åpningstiden for A/S Vinmonopolets utsalgssteder fastsettes av departementet. Departementet kan bestemme at salgstiden skal begrenses til ukens 5 første hverdager.

       Salg er forbudt på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov.

§ 3-5 oppheves.

§ 3-7 skal lyde:

§ 3-7. Tidsinnskrenkninger for salg og utlevering av øl

       Salg og utlevering av øl kan skje fra kl. 08.00 til kl. 18.00. På dager før søn- og helligdager skal salget opphøre kl. 15.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag.

       Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte salgssted innskrenke eller utvide tiden for salg i forhold til det som følger av første ledd. Salg og utlevering av øl er likevel forbudt etter kl. 20.00 på hverdager, og etter kl. 18.00 på dager før søn- og helligdager unntatt dagen før Kristi Himmelfartsdag. Det kan bestemmes at salg av øl ikke skal finne sted til bestemte tider på dagen eller på bestemte ukedager.

       Salg og utlevering av øl skal ikke skje på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov .

       I de kommuner som har vinmonopolutsalg kan tiden for salg av øl ikke fastsettes kortere enn Vinmonopolets faktiske åpningstider.

Ny § 3-9 skal lyde:

§ 3-9. Utøvelse av bevillingen

       Bevillingen skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingsvedtaket, i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av denne, til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på en forsvarlig måte.

§ 3A-3 oppheves.

§ 3A-4 første ledd nr. 1 skal lyde:

       1. Bevillingshaver, og person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten eller oppebærer en vesentlig del av dens inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, har utvist uklanderlig vandel i forhold til lovgivning av betydning for hvordan virksomheten skal utøves, herunder alkohollovgivningen, tollovgivningen, skatte- og avgiftslovgivningen, regnskaps- og selskapslovgivningen og næringsmiddellovgivningen.

§ 3A-9 tredje ledd oppheves.

§ 4-1 skal lyde:

§ 4-1. Skjenking av alkoholholdige drikker

       Skjenkebevilling kan ikke utøves sammen med salgsbevilling i samme lokale.

       Det kan bare skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling.

§ 4-2 tredje ledd skal lyde:

       Bevillingen gjelder for et bestemt lokale og en bestemt type virksomhet. Bevillingen kan for en enkelt anledning utvides til å gjelde også utenfor skjenkelokalet.

§ 4-3 skal lyde:

§ 4-3. Vilkår knyttet til bevillingen

       Det kan settes vilkår for bevillingen i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige regler.

§ 4-4 skal lyde:

§ 4-4. Tidsinnskrenkninger for skjenking av alkoholholdige drikker

       Skjenking av brennevin etter kommunal bevilling kan skje fra kl. 13.00 til 24.00. Skjenking av vin og øl kan skje fra kl. 08.00 til 01.00.

       Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte skjenkested innskrenke eller utvide tiden for skjenking i forhold til det som følger av første ledd.

       Fastsatt skjenketid kan utvides for en enkelt anledning.

       Skjenking av brennevin mellom kl. 03.00 og 13.00 og skjenking av øl og vin mellom kl. 03.00 og 06.00 er forbudt.

       Tiden for skjenking av brennevin kan ikke fastsettes utover den tid det kan skjenkes vin og øl.

       Skjenking av brennevin er forbudt på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov.

       Konsum av utskjenket alkoholholdig drikk må opphøre senest 30 minutter etter skjenketidens utløp.

       På overnattingssteder kan det skjenkes øl og vin til overnattingsgjester uten hensyn til begrensningene i denne paragraf.

Ny § 4-7 skal lyde:

§ 4-7. Utøvelse av bevillingen

       Bevillingen skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingvedtaket, i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av denne, til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på en forsvarlig måte.

§ 5-1 oppheves.

§ 5-2 skal lyde:

§ 5-2. Skjenkebevilling på tog, fly og skip

       Departementet kan etter å ha innhentet nødvendige uttalelser gi

       Bevilling etter første ledd nr. 3 gir bare rett til å skjenke alkoholholdig drikk til passasjerene og, med førerens samtykke, til mannskapet og andre som følger skipet.

       Bevilling etter første ledd nr. 3 til skjenking ombord i skip som er kollektive transportmider, gir videre bare rett til å skjenke brennevin dersom skipet går i fart mellom Norge og utlandet eller i kystfart over fire dagers varighet.

       Før departementet avgjør søknaden, kan det innhentes uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene.

       Departementet kan pålegge søkeren å dokumentere de opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i § 1-7b og § 1-7c er oppfylt.

       Departementet fastsetter de nærmere vilkår og innskrenkninger for utøvelsen av bevillingen som det til enhver tid finner nødvendig.

§ 5-3 skal lyde:

§ 5-3. Skjenkebevilling til Forsvarets befalsmesser m.v.

       Befalsmesser som drives i samsvar med retningslinjene for slik virksomhet kan gis bevilling av departementet til å skjenke øl, vin og brennevin.

       Når særlige grunner tilsier det, kan departementet gi Forsvarets overkommando og Direktoratet for sivilt beredskap adgang til å gi skjenkebevilling til befalsmesser ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert.

       Før bevilling etter første ledd blir gitt, skal det foreligge uttalelser fra politiet, sosialtjenesten og kommunestyret. Melding om gitte bevillinger sendes politiet.

       Departementet fastsetter de nærmere vilkår og innskrenkninger for utøvelsen av bevillingen som det til enhver tid finner nødvendig.

       For øvrig gis bevillingen etter første ledd etter bestemmelsene i kapittel 4.

Kap. 7 skal lyde:

Kapittel 7. Gebyrer, avgifter og anvendelse av A/S Vinmonopolets overskudd

§ 7-1 skal lyde:

§ 7-1. Bevillingsgebyrene

       For bevilling til salg av øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent og skjenking av alkoholholdig drikk skal det betales et årlig bevillingsgebyr som beregnes i forhold til forventet omsatt mengde alkoholholdig drikk. Bevillingsmyndigheten fastsetter gebyret.

       Departementet gir forskrifter om beregning og innbetaling av gebyret. For bevilling som gjelder skjenking ved en enkelt bestemt anledning og ambulerende bevilling, kan departementet fastsette et særskilt gebyr.

       Gebyret tilfaller kommunen, med unntak av gebyr for bevilling etter § 5-2 og § 5-3 annet ledd, som tilfaller staten.

§ 8-2 skal lyde:

§ 8-2. Forbud mot ulovlig forvaring og lagring av alkoholholdig drikk

       Det er forbudt å forvare eller lagre brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert, og å forvare eller lagre alkoholholdig drikk som antas å ha vært eller skulle være gjenstand for ulovlig omsetning.

       Forbudet i første ledd mot lagring av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin omfatter også oppbevaring til eget bruk.

Ny § 8-2a skal lyde:

§ 8-2a. Forbud mot kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin

       Det er forbudt å kjøpe brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert.

§ 8-6 skal lyde:

§ 8-6. Forbud mot bruk av alkoholholdig drikk som gevinst eller premie

       Det er forbudt å auksjonere bort eller bruke alkoholholdig drikk som gevinst eller premie, og å la dette skje.

       Forbudet er likevel ikke til hinder for bruk av alkoholholdig drikk som gevinst eller premie i privat sammenheng.

Ny § 8-6a skal lyde:

§ 8-6a. Forbud mot utdeling av alkoholholdig drikk i markedsføringsøyemed

       Det er forbudt å dele ut alkoholholdig drikk til forbruker i markedsføringsøyemed.

§ 8-7 oppheves.

§ 8-9 skal lyde:

§ 8-9. Serverings- og drikkeforbud

       Det er forbudt å drikke eller servere alkohol med mindre det foreligger bevilling til dette, og selv om dette skjer uten vederlag:

       På steder som nevnt i første ledd, må heller ikke eier eller annen ansvarlig oppbevare, servere eller tillate servering eller drikking av alkohol.

       Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i første ledd nr. 1, 2 og 3 gjelder ikke når eier, leier, driver eller ansatt disponerer lokalene til eget bruk til sluttet selskap. Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i første ledd nr. 3 gjelder ikke når beboer i borettslag eller annet boligsamvirke disponerer lokalene til eget bruk til sluttet selskap.

       Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i nr. 2 og 3 gjelder heller ikke når lokalet leies eller lånes ut til privatperson for en enkelt bestemt anledning til sluttet selskap, og utleier for øvrig ikke står for andre deler av arrangementet.

§ 8-10 oppheves.

§ 8-13 skal lyde:

§ 8-13. Forbud mot innførsel og omsetning av visse alkoholholdige drikker

       Det er forbudt å skjenke, selge eller omsette en gros brennevin som inneholder over 60 volumprosent alkohol. Det er videre forbudt å innføre slikt brennevin til landet uten tilvirkningsbevilling, jf. § 6-1. Departementet kan likevel bestemme at enkelte særlige sorter brennevin som måtte ha et høyere alkoholinnhold skal være unntatt fra denne bestemmelsen.

§ 9-2 første ledd skal lyde:

       Reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester.

II.

I lov av 19. juni 1931 nr. 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet gjøres følgende endring:

§ 3 første ledd skal lyde:

       Selskapets virksomhet skal bestå i omsetning av alkoholholdige varer og av alkoholfrie festdrikker i den utstrekning som selskapet får rett til og på den måte som til enhver tid bestemmes.

III.

I lov av 22. mai 1902 nr. 10 om Almindelig borgerlig Straffelov gjøres følgende endring:

§ 381 nr. 2 oppheves. Nåværende nr. 3, 4 og 5 blir nye nr. 2, 3 og 4.

IV.

I lov av 1. mars 1985 nr. 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg gjøres følgende endring:

§ 93 oppheves.

V.

       Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til ulik tid.

VI.

       Virksomheter som ved lovens ikrafttredelse selger eller skjenker alkoholholdig drikk på grunnlag av bevilling, kan uten ny søknad drive denne virksomheten videre til bevillingen utløper, likevel ikke utover 30. juni 2000. Det må innen seks måneder etter lovens ikrafttredelse gis melding til bevillingsmyndigheten om hvem som har det økonomiske ansvaret for virksomheten, jf. § 1-4b, hvilke personer som har slik interesse i virksomheten som nevnt i § 1-7b, og hvem som skal være styrer og stedfortreder for bevillingen, jf. § 1-7c.

B.

       Dok.nr.8:12 (1995-1996) - Forslag fra stortingsrepresentantene Anders C Sjaastad og Annelise Høegh om lov om endringer i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven). (Om å tillate brennevinsskjenking på søndager, alternativt på julaften og nyttårsaften når de faller på en søndag) - bifalles ikke.

C.

       Dok.nr.8:30 (1994-1995) - Forslag fra stortingsrepresentant Carl I Hagen om lov om endringer i lov av 2. juni 1989 nr 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven) - bifalles ikke.

D.

       Stortinget ber Regjeringen sette i gang undersøkelser om bruken av rusbrus i Norge, og vurdere tiltak for å få redusert bruken spesielt blant ungdom.