1. Naturressursskatten samordning og grunnlag

Sammendrag

       Departementet viser til de vurderingene som ble gjort i Nasjonalbudsjettet 1997, jf. avsnitt 2.1. Departementet viser også til merknaden i B.innst.S.nr.I (1996-1997) fra flertallet i finanskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, jf. avsnitt 2.2. På denne bakgrunn fremmer departementet forslag om at naturressursskatten samordnes mot fellesskatten. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-2 nr. 4. Det vises i den forbindelse også til forslag om endring av skatteloven § 19 A-4 nr. 7.

       Departementet viser videre til vurderingene i Nasjonalbudsjettet 1997 knyttet til å kombinere en endring av samordningen med en reduksjon i innfasingsperioden for naturressursskatten, jf. avsnitt 2.1. Departementet viser også til merknaden i B.innst.S.nr.I (1996-1997) fra flertallet i finanskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, jf. avsnitt 2.2. På denne bakgrunn fremmer departementet forslag om at innfasingsperioden for naturressursskatten settes til 7 år. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-2 nr. 2.

       I Nasjonalbudsjettet 1997 ble det bl.a. vist til de praktiske problemene som oppstår ved beregning av eiendomsskatten når naturressursskatten samordnes mot grunnrenteskatten. Problemene består i at det i så tilfelle måtte være det høyeste av samlet naturressursskatt og samlet grunnrenteskatt på foretaksnivå som skulle danne utgangspunkt for fradraget i eiendomsskatten på det enkelte kraftverk. Det ble vist til at dette vil bli administrativt uhåndterlig. Dette problemet vil derimot ikke oppstå ved samordning mot fellesskatten, da det i så tilfelle vil være naturlig at kun grunnrenteskatten er fradragsberettiget i grunnlaget for eiendomsskatten. På denne bakgrunn foreslår derfor departementet at beregningsgrunnlaget for eiendomsskatten endres, slik at naturressursskatten ikke er fradragsberettiget i grunnlaget for eiendomsskatten. Det vises til utkast til skatteloven § 37 tredje ledd tredje punktum.

       Departementet viser til omtalen i Nasjonalbudsjettet 1997, der det påpekes at en slik omlegging vil påvirke periodiseringen av statens skatteinntekter og dermed også av kraftforetakenes skattebetalinger. Dersom samlet naturressursskatt for et foretak er høyere enn samlet fellesskatt, kan imidlertid differansen framføres og samordnes mot framtidig fellesskatt. Dette vil innebære at de provenymessige virkningene for kraftforetakene over tid vil bli små sammenlignet med samordning mot grunnrenteskatten.

       Dersom det er en slik negativ differanse mellom fellesskatten og naturressursskatten, vil differansen framstå som en forskuddsbetalt skatt fra kraftforetakene til staten. I Innst.O.nr.62 (1995-1996) framgår det ikke om det skal beregnes rente på et eventuelt framført beløp. Departementet viser til at det er vedtatt rentekompensasjon bl.a. når negativ grunnrenteinntekt framføres. På denne bakgrunn foreslår departementet at den eventuelle merskatten et kraftforetak må betale som følge av at fellesskatten er lavere enn naturressursskatten, skal kunne framføres med rente, som fastsettes av departementet i forskrift. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-2 nr. 4.

       I Nasjonalbudsjettet 1997 skriver departementet videre om betalingen av naturressursskatten, jf. sitat inntatt under avsnitt 2.3 i proposisjonen.

       Finanskomiteen hadde ingen merknader til dette punktet i B.innst.S.nr.I (1996-1997). Departementet legger derfor til grunn at naturressursskatten skal være etterskuddspliktig.

       Ved betaling av naturressursskatten kommer skattebetalingslovens regler til anvendelse, jf. skatteloven § 19 A-2 nr. 5. Trolig vil de fleste kraftforetak allerede i utgangspunktet være etterskuddspliktige etter skattebetalingslovens system, og bare et fåtall vil være forskuddspliktige, jf. skattebetalingsloven §§ 1 og 2. Departementet legger imidlertid til grunn at naturressursskatten bør være etterskuddspliktig for alle skattytere. Dette kan gjennomføres ved bestemmelser i forskrift til skatteloven § 19 A-2 nr. 6, jf. nr. 5. Departementet tar sikte på å fastsette slik forskrift. Dette vil innebære at naturressursskatten for alle kraftforetak forfaller til betaling første gang i 1998, jf. skattebetalingsloven § 27.

       Departementet viser til at flertallet i finanskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, i sin merknad i B.innst.S.nr.I (1996-1997) sier at en i hovedsak ikke bør starte innfasingen på nytt for å beregne naturressursskatt fra eldre kraftverk som innlemmes i nyere verk eller hvor eldre kraftvert opprustes. Departementet vil legge dette til grunn i arbeidet med forskriftene for naturressursskatten. Betydningen av dette er imidlertid svekket noe som følge av at innfasingstiden foreslås redusert fra 15 til 7 år.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs og fra Venstre, Lars Sponheim, viser til at spørsmålet om samordning av naturressursskatten med den statlige fellesskatten ble behandlet i B.innst.S.nr.I (1996-1997). Flertallet uttalte i den forbindelse følgende:

       Flertallet viser videre til at spørsmålet om innfasing av naturressursskatten også ble behandlet i nevnte innstilling. Flertallet uttalte i den forbindelse følgende:

       Flertallet slutter seg på denne bakgrunn til Regjeringens forslag til skatteloven § 19 A-2 nr. 2 første punktum og § 19 A-2 nr. 4.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland og fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, går imot at samordning med naturressursskatten flyttes fra grunnrenteskatten til statens andel av inntektsskatten. I de tilfeller der grunnrenteskatt ikke er aktuelt vil denne endring innebære en skattelette for kraftforetakene. Dette er ugrunnet og uheldig i en situasjon med store overskudd i kraftsektoren, som neppe vil bli mindre i framtida. Forslaget vil derfor redusere kraftforetakenes bidrag til fellesskapet ved at statens proveny fra denne virksomheten kan bli mindre. Forslaget innebærer at betalt naturressursskatt eliminerer annen skatteplikt for foretak med vanlig inntjening, mens de gjeldende regler ville gitt skatteinntekter også i slike tilfeller i form av statens andel av inntektsskatten.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet foreslår at innfasingstiden for naturressursskatten settes ned fra 15 til 7 år. Disse medlemmer mener at dette ikke er tilstrekkelig og vil gå inn for full beregning av naturressursskatt fra år 0.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine merknader i Innst.O.nr.62 (1995-1996) om skattlegging av kraftforetak, der dette medlem gikk imot enkeltelementer i det vedtatte kraftskatteregime, blant annet innføringen av resultatuavhengig naturressursskatt. Dette medlem viser også til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997) kap. 7.6 om skatt på kraftforetak.

       Dette medlem slutter seg til Regjeringens forslag til skatteloven § 19 A nr. 2 første punktum og § 19 A-2 nr. 4.

2. Avskriving av påkostninger på særskilte driftsmidler

Sammendrag

       En påkostning på et driftsmiddel atskiller seg fra vedlikehold ved at det aktuelle driftsmidlet får en standardheving. Utgifter til påkostninger skal derfor, i motsetning til vedlikeholdsutgifter som fradras umiddelbart, i prinsippet komme til skattemessig fradrag i takt med verdireduksjonen på det påkostede driftsmidlet.

       Ved saldoavskrivninger aktiveres påkostninger på driftsmidlets saldo, slik at beløpet kommer til skattemessig fradrag sammen med driftsmidlets kostpris. Den økonomiske virkningen er den samme som om påkostningen avskrives på egen saldo, med samme avskrivningssats som det opprinnelige driftsmidlet.

       Særskilte driftsmidler i kraftverk skal etter skatteloven § 44 A-11 avskrives lineært. Som følge av at lineære avskrivninger skjer over et endelig antall år, kan påkostninger i dette tilfellet ikke uten videre tillegges det opprinnelige avskrivningsgrunnlaget (som er konstant) og avskrives etter gjeldende satser.

       I Nasjonalbudsjettet 1997 ble denne problemstillingen drøftet nærmere, jf. nærmere omtale i avsnitt 3 i proposisjonen.

       På denne bakgrunn foreslo departementet at påkostninger avskrives separat på egen saldo, med samme sats som det opprinnelige driftsmidlet.

       I Nasjonalbudsjettet 1997 omtales denne løsningen, jf. omtale under avsnitt 3 i proposisjonen.

       I B.innst.S.nr.I (1996-1997) om Nasjonalbudsjettet 1997 slutter flertallet i finanskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, seg til departementets vurderinger på dette området.

       Det vises til utkast til skatteloven § 44 A-11 nr. 4. Dette innebærer at det benyttes de samme skattemessige levetidene for påkostninger på særskilte driftsmidler i kraftverkene som fastsatt i skatteloven § 44 A-11, dvs. i tråd med den antatte levetid som kan utledes av avskrivningssatsen for det opprinnelige driftsmidlet.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til at påkostninger avskrives separat på egen saldo med samme sats som det opprinnelig driftsmidlet og forslaget til skatteloven § 44 A - 11 ny nr. 4.

3. Nedre grense for anvendelse av reglene om grunnrenteskatt og naturressursskatt

Sammendrag

       Departementet antar at det er behov for å sette en nedre grense for hvor små kraftverk som skal omfattes av særreglene om grunnrenteskatten, jf. skatteloven § 19 A-4. Det vises til at de aktuelle reglene er kompliserte, og at det samlede omfanget av grunnrente i kraftverk under en viss minstestørrelse trolig vil være lite. De administrative kostnadene ved å anvende regelverket også på helt små kraftverk må således antas å bli betydelige, sett i forhold til de skatteinntektene det eventuelt vil innbringe.

       Grensen bør settes etter kraftverkets yteevne, og kan settes tilsvarende minstegrensen for den gjeldende produksjonsavgiften. Dette vil innebære at kraftverk med generatorer med en samlet påstemplet merkeytelse under 1.500 kVA unntas fra grunnrentebeskatning. En slik grense innebærer som omtalt i Nasjonalbudsjettet 1997 at om lag 300 kraftverk, som totalt har i størrelsesorden 0,3 % av samlet midlere produksjon, ikke vil omfattes av reglene for grunnrenteskatt.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-4 nr. 7.

       Også med hensyn til naturressursskatten antar departementet at det bør settes en nedre grense med hensyn til hvor små kraftverk som skal omfattes av bestemmelsene, jf. skatteloven § 19 A-2 og § 19 A-3. Det vises til at de samme administrative hensyn som lå til grunn for den nedre grensen for produksjonsavgiften, også vil gjelde for naturressursskatten.

       Departementet foreslår på denne bakgrunn at det fastsettes en nedre grense på 1.500 kVA samlet merkeytelse i kraftverket også for plikten til å betale naturressursskatten.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-2 nr. 2 annet punktum.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til nedre grense for anvendelse av reglene om grunnrenteskatt og naturressursskatt og til forslaget til skatteloven § 19 A-4 nr. 7.

4. Nedre grense for eiendomsskatt etter ordinære regler. forslag til forenklet taksering

Sammendrag

       Stortinget har vedtatt takseringsregler for å beregne ligningsverdier for kraftverk, jf. Innst.O.nr.62 (1995-1996). Det er dessuten vedtatt en begrenset iverksettelse av eiendomsskatteloven § 8, slik at formuesverdien skal legges til grunn for eiendomsskatten. De nye lovreglene om beskatning av kraftforetak inneholder ingen nedre grenser for hvilke kraftverk som skal omfattes av de ulike særreglene.

       Med sikte på likebehandling og at antall rettstvister knyttet til eiendomsskatten bør reduseres, er det lagt vekt på at takseringsreglene i minst mulig grad skal bygge på skjønn. De nye takseringsreglene er derfor relativt detaljerte.

       Det er etter departementets syn ikke hensiktsmessig å ha såvidt omfattende takseringsregler for mindre kraftverk. På bakgrunn av finanskomiteens merknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997) fremmer departementet forslag om at mindre kraftverk takseres etter en forenklet metode.

       Departementet foreslår en forenklet takseringsmetode som tar utgangspunkt i de skattemessige verdiene i det enkelte kraftverk. For et nytt kraftverk vil investeringskostnadene normalt tilsvare de skattemessige verdiene av driftsmidlene i kraftverket. For nye, marginalt lønnsomme kraftverk (dvs. verk uten grunnrente) vil også investeringskostnaden i stor grad samsvare med markedsverdien av kraftverket. For svært lønnsomme kraftverk (kraftverk med grunnrente) vil markedsverdien normalt ligge over investeringskostnaden. Forutsatt om lag uendret realpris på kraft, vil den reelle markedsverdien gradvis reduseres ettersom kraftverket blir eldre og utskiftingstidspunkt for driftsmidlene nærmer seg. De årlige skattemessige avskrivningene skal gi uttrykk for det årlige økonomiske verdifallet på driftsmidlene. De nylig vedtatte avskrivningsreglene for særlige driftsmidler i kraftsektoren reflekterer etter departementets vurdering i rimelig grad det faktiske økonomiske verdifallet på driftsmidlene. Hvis det ikke er grunnrente i kraftverket, og hvis de årlige avskrivningene tilsvarer det økonomiske verdifallet, vil dermed avskrivningsgrunnlaget om lag tilsvare markedsverdien på kraftverket. Når det foretas reinvesteringer i kraftverk, vil takstverdien økes både ved forenklet og ordinær takseringmetode.

       Avskrivningsgrunnlaget fastsettes i nominelle verdier. For driftsmidler som normalt ikke avskrives, som f.eks. fallrettigheter, vil imidlertid inflasjon føre til at de skattemessige verdiene vil ligge under den faktiske markedsverdien. Dette vil da bidra til at de skattemessige verdiene gradvis vil ligge lavere enn markedsverdien av det enkelte kraftverk. For lite lønnsomme kraftverk kan det motsatte være tilfelle, dvs. at de skattemessige verdiene kan ligge over markedsverdiene. Hvis kraftverket omsettes vil imidlertid den skattemessige verdien igjen tilsvare markedsverdien. Det vil gjelde både for kraftverk som i utgangspunktet var mer enn marginalt lønnsomme og kraftverk som i utgangspunktet var mindre enn marginalt lønnsomme.

       Alle kraftforetak som driver skattepliktig virksomhet, skal etter de nye skattereglene fastsette skattemessige inngangsverdier på eiendelene. Hvis ligningsverdien settes lik de skattemessige verdiene, er det derfor ikke nødvendig med ekstra beregninger eller taksering. Det er vedtatt at foretakene for en del driftsmidler kan velge mellom historisk kostnad og gjenanskaffelsesverdi som grunnlag for fastsetting av de skattemessige åpningsbalansene. Gjenanskaffelsesverdien skal gi uttrykk for markedsverdien av de avskrivbare driftsmidlene i både nye og gamle kraftverk.

       På denne bakgrunn foreslår departementet at de skattemessige verdiene legges til grunn for ligningsverdien for mindre kraftverk. Det vises til utkast til skatteloven § 37 bokstav a sjette ledd. Dette vil gi en betydelig forenkling både for skattytere og ligningskontorer. Samtidig vil de skattemessige verdiene i rimelig grad reflektere markedsverdiene på mindre kraftverk. Å legge skattemessige verdier til grunn ved formuesfastsettelsen vil være i samsvar med det som gjelder for annen virksomhet.

       Departementet foreslår at kraftverk som har en samlet, påstemplet merkeytelse under 1.500 kVA skal unntas for naturressursskatt og grunnrenteskatt, jf. avsnitt 4. Departementet antar at grensen for forenklet taksering av kraftverk bør være noe høyere. Det må særlig ses i sammenheng med to forhold. For det første foreslås det at grensen på 1.500 kVA skal gjelde unntak fra grunnrenteskatt og naturressursskatt, mens det for eiendomsskattens vedkommende er snakk om en forenklet takseringsmetode. For det andre er de vedtatte takseringsreglene for eiendomsskatten relativt detaljerte og det vil være et uforholdsmessig kostbart system for de minste kraftverkene. Det foreslås på denne bakgrunn forenklede takseringsregler for kraftverk med generatorer med en samlet påstemplet merkeytelse på under 10.000 kVA.

       På usikkert grunnlag kan det anslås at om lag 60 % av alle kraftverk med dette forslaget vil får forenklede takseringsregler. Disse kraftverkene står imidlertid kun for om lag 3 % av samlet midlere årsproduksjon.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til forenklet takseringsmetode og til forslag til skatteloven § 37 bokstav a sjette ledd.

5. Differanser som oppstår ved skifte av ligningsmåte fra bruttoligning til nettoligning

Sammendrag

       Ved overgang fra bruttoligning til nettoligning for deltakerlignede selskaper og sameier må det fastsettes felles inngangsverdier i selskapets skattemessige åpningsbalanse for inntektsåret 1997. Departementet antar at dette bør skje på samme måte som ved den generelle overgangen fra bruttoligning til nettoligning i forbindelse med skattereformen 1992. For hver deltaker må det imidlertid først fastsettes en skattemessig åpningsbalanse pr. 1. januar 1997 etter overgangsreglene til § 19 e, § 26 c og § 136 annet ledd, hvor deltakerne blant annet velger mellom historisk kostpris og gjenanskaffelseskostnad som grunnlag for å fastsette driftsmidlenes skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997.

       Departementet foreslår at skattemessig verdi for selskapets eiendeler settes til summen av deltakernes skattemessige verdier for andelene i eiendelene, slik at det etableres ett felles sett av skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997 for alle sameiere i kraftverket. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-5. Differansene mellom deltakerens tidligere skattemessige verdier og de nye verdiene basert på deltakerens eierandel i verket, må utlignes ved bruk av et system med differansesaldi som fastsatt i forskrift 8. januar 1993 nr. 13 om overgangsregler for deltakere i ansvarlige selskaper, kommandittselskaper m.v.

       I selskap og sameier hvor deltakerne ikke bygger på det samme grunnlaget for å fastsette skattemessige verdier pr. 1. januar 1997, vil det kunne oppstå positive og negative differanser mellom deltakernes skattemessige åpningsbalanser pr. 1. januar 1997 og deres andeler av selskapets skattemessige verdier etter overgangen til nettoligning. Forskjellige skattemessige verdier kan oppstå som følge av at noen av deltakerne tidligere har vært regnskapslignet og har foretatt ulike avskrivninger og andre skattemessige disposisjoner. Det kan imidlertid også oppstå ulikheter i skattemessige verdier selv om alle deltakerne har vært prosentlignet, ved at de har ervervet sine andeler i driftsmidlene på forskjellig tidspunkt og til ulik pris.

       I verk hvor alle deltakerne har vært prosentlignet og andeler ikke har vært omsatt, antar departementet at deltakerne sjelden vil ha forskjellige historiske kostnader å bygge på, og at de i stor grad vil velge å legge gjenanskaffelseskostnaden til grunn for å fastsette skattemessige inngangsverdier på særskilte driftsmidler i verket. I slike tilfeller vil deltakerens skattemessige verdier etter overgang til nettoligning som regel ikke avvike fra de fastsatte verdier pr. 1. januar 1997.

       Departementet antar at prinsippene i bestemmelsene ved overgang fra bruttoligning til nettoligning ved skattereformen 1992 også bør komme til anvendelse for selskaper og sameier i kraftsektoren som går over til nettoligning i 1997, jf. nærmere omtale under avsnitt 6 i proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til prinsipper for differanser som oppstår ved skifte av likningsmåte fra bruttolikning til nettolikning med henvisning til prinsippene i bestemmelsene ved overgang fra bruttolikning til nettolikning ved skattereformen 1992, jf. forslag til skatteloven ny § 19 A-5.

       Komiteen viser til at spørsmålet om inntekter/utgifter fra differansesaldi skal hensyntas ved fastsettelse av grunnrenteinntekten er tatt opp under komiteens behandling. Komiteen viser til brev av 17. februar 1997 fra finansministeren med svar på spørsmål fra Høyres stortingsgruppe:

       Komiteen vil på denne bakgrunn foreslå å endre § 19 A-5 nr. 2 tredje og fjerde punktum.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 19 A-5 nr. 2 tredje og fjerde punktum skal lyde:

       Differansegrupper må føres for hvert kraftverk. Tilordnet grunnrenteinntekt for hver deltaker i henhold til § 19 A-4 skal justeres med deltakerens inntekts- eller utgiftsføring fra differansesaldi for hvert kraftverk, slik at deltaker som har netto inntektsføring eller fradragsføring fra differansesaldi skal henholdsvis tillegge eller fradra beløpet i den tilordnede grunnrenteinntekten. »

6. Nærmere om bruttoligning av produksjonsfellesskap der deltakerne selger det vesentligste av kraften på egen hånd

Sammendrag

       Stortinget vedtok to endringer i forhold til departementets forslag i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) som kan tilsi at departementet gjør en ny vurdering av om selskap og sameier der deltakerne selger det vesentligste av produksjonen på egen hånd, bør bruttolignes eller nettolignes.

       Stortinget gikk mot forslaget om en mer generell sentral ligning av kraftforetakene, noe som isolert sett innebærer at det bør legges større vekt på de ligningsadministrative problemene knyttet til valget mellom bruttoligning og nettoligning av selskaper og sameier der deltakerne selger det vesentligste av kraften på egen hånd. Selv om både bruttoligning og nettoligning av slike produksjonsfellesskap er ligningsadministrativt komplisert, antar departementet at nettometoden vil være noe enklere for de lokale ligningskontorene. Isolert sett trekker derfor Stortingets vedtak knyttet til ligningssted trolig i retning av en endring til bruk av nettometode for alle kraftverk.

       Argumentet for å gå over til deltakerligning etter nettometoden også for selskaper og sameier der deltakerne selger det vesentligste av kraft på egen hånd, svekkes imidlertid som følge av at Stortinget i henhold til Innst.O.nr.62 (1995-1996) vedtok visse unntak fra hovedregelen om å bruke spotmarkedsprisen som normpris på all produksjon ved beregning av eiendomsskatt og grunnrenteskatt. Stortinget vedtok at det for disse skattene legges til grunn faktiske priser ved langsiktige kontrakter, mens prisen i de fornyede 1976-kontraktene, jf. St.prp. nr. 104 (1990-1991) og Innst.S.nr.30 (1991-1992), legges til grunn for kraft produsert og brukt innenfor samme foretak eller konsern.

       Problemet med nettoligning av slike produksjonsfellesskap i denne sammenhengen er knyttet til reglene for hvordan kontrakter skal tilordnes det enkelte kraftverk for et kraftforetak som eier mange kraftverk. Som nevnt ovenfor vil bruk av nettometoden gjøre det lønnsomt for et slikt kraftforetak å tilordne kontrakter med høye priser til felleseide kraftverk, fordi det kan føre til at de andre deltakerne i realiteten betaler en del av dette foretakets skatt på alminnelig inntekt.

       Situasjonen vil være motsatt for grunnrenteskatten og eiendomsskatten. Her vil noen deltakere uansett for skatteformål få verdsatt sin andel av produksjonen til spotmarkedspriser, mens enkelte foretak kan verdsette noen av sine kontrakter til lavere priser. Kraftforetak som for skatteformål kan legge lavere priser til grunn enn spotmarkedsprisen, vil ikke ønske å få noen av sine « lavpriskostnader » tilordnet til felleseide kraftverk. Årsaken er at ved deltakerligning etter nettometoden vil i så fall de andre deltakerne få en andel av reduksjonen i grunnrenteskatten og eiendomsskatten som følge av atn av deltakerne for skatteformål kan verdsette kraften til lavere pris enn de andre.

       Dette ville ikke vært noe problem for grunnrenteskatten og eiendomsskatten dersom kraftforetakene selv sto helt fritt til å kunne bestemme hvilke kraftverk som skulle få tilordnet slike « lavpriskontrakter » i beregning av grunnrente- og eiendomsskatten. Dette er imidlertid ikke hensiktsmessig, da kraftforetakene i så fall i stor grad kan påvirke hvor mye grunnrenteskatt og eiendomsskatt de skal betale gjennom å tilordne lavpriskontrakter til verk med liten grunnrente og lav markedsverdi. Dette vil både redusere statens inntekter fra grunnrenteskatt og de samlede inntektene fra eiendomsskatt til kommunene. Det ville i tillegg påvirke fordelingen av eiendomsskatt mellom kommuner. Departementet skal derfor i forskrift fastsette nærmere regler for hvordan tilordning av slike kontrakter skal skje.

       Dersom selskaper og sameier der deltakerne selger det vesentligste av kraften på egen hånd, skulle lignes etter en nettometode, ville det gjort det vesentlig vanskeligere å lage hensiktsmessige tilordningsregler for fordeling av langsiktige kontrakter m.v. på kraftverk for skatteformål. Statkraft har tatt opp denne problemstillingen i brev til departementet. Dersom tilordningsregelen f.eks. innebærer at slike kontrakter bare skal tilordnes kraftverk som eies 100 % av det aktuelle kraftforetak, ville det påvirke fordelingen av eiendomsskatten mellom kommunene. Dette anses som lite ønskelig.

       Ved deltakerligning etter bruttometoden for slike produksjonsfellesskap, unngår en dette problemet. Det innebærer at inntekten fra kraft tatt ut fra felleseide verk, skattlegges sammen med inntektene fra foretakets øvrige kraftsalg.

       På denne bakgrunn anser departementet det ikke som hensiktsmessig å foreslå noen endringer på dette området. Det bør fortsatt være deltakerligning etter bruttometoden for selskaper og sameier som driver kraftproduksjon, når deltakerne selger det vesentlige av kraftproduksjonen på selvstendig basis. Departementet vil likevel peke på at deltakerligning både etter nettometoden og bruttometoden av slike produksjonsfellesskap reiser en rekke problemer, hovedsakelig av ligningsadministrativ art. Valget av bruttometoden er basert på en samlet vurdering av de to løsningene, der ingen av de to er helt tilpasset organisasjonsstrukturen i kraftmarkedet og de nye skattereglene for kraftforetak.

       Deltakerligning etter bruttometoden innebærer imidlertid at eiendomsskatten og grunnrenteskatten må fastsettes separat for hver enkelt deleier i kraftverket, jf. omtalen av bruttoligning. Dette framgår ikke av de vedtatte lovtekstene. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-4 nr. 7 for fastsettelse av grunnrenteskatt for deltakere som lignes etter bruttometoden, og til utkast til skatteloven § 37 bokstav a nytt sjette ledd for tilsvarende ved fastsettelse av eiendomsskatten.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering når det gjelder bruttolikning av produksjonsfellesskap der deltakerne selger det vesentligste av kraften på egen hånd.

7. Leie av kraftverk

Sammendrag

       Departementet viser til de vurderinger som ble gjort i Nasjonalbudsjettet 1997 knyttet til hvem som skal være pliktig til å betale grunnrenteskatten ved utleie av kraftverk, jf. avsnitt 7.1. Departementet viser også til at flertallet i finanskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, i B.innst.S.nr.I (1996-1997) støttet departementets vurderinger på dette punkt. På denne bakgrunn antar departementet at det bør være eier som er debitor grunnrenteskatten ved utleie av kraftverk, jf. skatteloven § 19 A-4 nr. 1. Det samme vil gjelde i forhold til eiendomsskatten. Departementet foreslår følgelig ingen endring på dette punkt.

       Departementet viser til redegjørelsen i avsnitt 7.2 om at leietaker etter en konkret vurdering av leieavtalens vilkår kan bli ansett som reell eier i skattemessig forstand av (en andel av) kraftverket, og at leietakeren i slike tilfeller vil være pliktig til å betale grunnrenteskatten. Departementet legger til grunn at den som i skattemessig forstand anses som eier av (en andel av) et kraftverk, også er debitor for de andre skattene knyttet til kraftproduksjon fra dette verket. Det innebærer blant annet at den som i skattemessig forstand anses som eier, også er pliktig til å betale naturressursskatten for vedkommende eiers andel av produksjonen, jf. skatteloven § 19 A-2 nr. 1 og § 19 A-3 nr. 1.

       I Nasjonalbudsjettet 1997 skisserer departementet at spotmarkedsprisene som hovedregel legges til grunn for å beregne grunnrenteskatten ved utleie av kraftverk, og ikke den avtalte leieprisen. Dette for å unngå at det skal være mulig for utleier og leietaker å utforme en leieavtale slik at en helt eller delvis unndrar seg grunnrenteskatt. Det følger at det samme prinsippet skal legges til grunn for beregning av eiendomsskatten. For leieavtaler som det er naturlig å sammenligne med leveranser på stortingsbestemte vilkår, jf. skatteloven § 19 A-4 nr. 2 bokstav b og c, foreslår imidlertid departementet at faktiske leieinntekter skal legges til grunn for beregning av grunnrenteskatten og eiendomsskatten. Som nevnt i Nasjonalbudsjettet 1997, antar departementet at dette i hovedsak vil dreie som om deler av Statkrafts avtaler om foregrepne hjemfall.

       Departementet foreslår på denne bakgrunn at faktiske leieinntekter legges til grunn for å beregne grunnrenteskatten og eiendomsskatten for leieavtaler som er inngått før 1. januar 1996 og som har en varighet på 7 år eller mer. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-4 nr. 2 bokstav b, jf. skatteloven § 37 fjerde ledd første punktum.

       Departementet vil i forskrift fastsette retningslinjer for hvilke krav som må stilles til framtidige leieavtaler for å falle inn under unntaksregelen om at faktiske leiepriser skal legges til grunn for beregning av grunnrenteskatten og eiendomsskatten. Det vil bli lagt opp til en streng praksis. Dette er i tråd med merknadene fra flertallet i finanskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, i Innst.O.nr.62 (1995-1996) knyttet til hvilke vilkår som skal settes til framtidige kontrakter på stortingsbestemte vilkår, visse andre langsiktige kontrakter og industriens egen kraft for at disse kontraktene skal unntas fra hovedregelen om å legge spotmarkedspriser til grunn ved beretning av grunnrenteskatten og eiendomsskatten. Departementet antar i den forbindelse at det vil måtte stilles strengere krav til hvor lang leieperioden må være for at en leieavtale skal falle inn under unntaksordningen enn det som vil gjelde for langsiktige kontrakter om salg av kraft til industriformål. Det skyldes at det som anses som en langsiktig kontrakt ved ordinært salg av kraft normalt vil være en kort periode hvis det dreier seg om å leie et kraftverk.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag når det gjelder likning i situasjoner der kraftverk leies og til forslag til skatteloven § 19 A-4 nr. 2 bokstav b, jf. skattelovens § 37 fjerde ledd første punktum.

8. Andre forslag satt fram under komiteens behandling

8.1 Skatt på konsesjonskraft

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, ser at det er oppstått enkelte uklarheter om behandling av skatt på konsesjonskraft og mener derfor det er behov for klargjøring på dette punkt.

       Flertallet mener at konsesjonskraft er en del av inntektene som kommunen ble forespeilet å få i forbindelse med utbygging av kraftressursene. Flertallet mener det er rimelig at kommunene får beholde disse inntektene uten at det innføres generell skattlegging av inntektene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, fant under Odelstingets behandling av Innst.O.nr.39 (1996-1997) at den foreslåtte endringen i skattelovens § 26 bokstav c ikke var tilstrekkelig vurdert med hensyn til rekkevidde og avgrensninger. Flertallet fant derfor på det tidspunkt å måtte gå imot innstillingen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at skattefritak for overskudd av kommunenes videresalg av konsesjonskraft innebærer at inntekter og utgifter knyttet til en kommunes omsetning av konsesjonskraft må skilles fra inntekter og utgifter som må henføres til kommunenes eventuelle skattepliktige kraftomsetning. Dersom det ikke lages klare regler for henføring av inntekter og utgifter på henholdsvis omsetning av konsesjonskraft og annen kraft, vil det oppstå muligheter til også å redusere skatten på den skattepliktige kraftomsetningen. Mulighetene er spesielt store i tilfeller der det er en nær kobling mellom de aktuelle kommunene og de kraftforetakene som står for videresalg av konsesjonskraften, uansett om de er organisert som forvaltningsbedrifter eller selvstendige skattesubjekter. Departementet bes derfor i forskrift gi nærmere regler for den skattemessige behandlingen av inntekter og utgifter knyttet til omsetning av konsesjonskraft.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at spørsmålet om skatt på konsesjonskraft ble reist under Stortingets behandling av Ot.prp.nr.10 (1996-1997). Det vises til Innst.O.nr.39 (1996-1997) der finanskomiteen la til grunn at konsesjonskraft er « vederlag utbyggingskommunen mottar for de inngrep utbygging av kraftproduksjon har medført ». Til tross for enstemmigheten i finanskomiteen valgte Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet i Odelstinget å stemme imot skattefritak for den gevinst kommunen eventuelt får ved videresalg av konsesjonskraft til egne innbyggere, eget kraftverk eller andre. Kristelig Folkeparti stemte for komiteens innstilling, men opplyste at dette var feilaktig. Det ble signalisert fra Høyre og Kristelig Folkeparti, under behandlingen av samme sak i Lagtinget seinere, at man ønsket å ta dette spørsmålet opp igjen. Utbyggingskommuner med kraftverk hevder at innføring av skatt på konsesjonskraft kan innebære inntil 100 mill. kroner i reduserte inntekter.

       Disse medlemmer vil innledningsvis peke på at kommuners inntekter ved salg av konsesjonskraft har fram til i dag ikke vært skattepliktig. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at dette utgangspunkt ble endret i og med Stortingets vedtak om omlegging av reglene for skattlegging av offentlig eide kraftforetak, jf. Innst.O.nr.62 (1995-1996). Disse medlemmer viser til at Finansdepartementet i sitt brev til Senterpartiets stortingsgruppe av 31. januar 1997 hevder at det « ikke ble etablert noe unntak for omsetning av konsesjonskraft ». Disse medlemmer er uenig i at dette betyr at overskudd knyttet til videresalg av konsesjonskraft skal likebehandles med overskudd fra annen omsetning av kraft. Dette ble presisert av Rolf Terje Klungland fra Arbeiderpartiet i debatten i Odelstinget 18. juni 1996 som følger:

       Disse medlemmer vil slutte seg til denne representantens forståelse av det Stortinget vedtok, og vil derfor i denne omgang sørge for at saken blir endelig avklart i loven.

       Disse medlemmer mener at det avgjørende for spørsmålet om konsesjonskraft skal skattlegges er konsesjonskraftens karakter, dvs. om inntekter fra salg av konsesjonskraft er ordinære inntekter, skatteinntekter eller kompensasjon/erstatning for naturinngrep. Disse medlemmer viser til NOU 1997:8 « Om finansiering av kommunesektoren » (Rattsø-utvalgets delinnstilling II) side 47, der det står følgende om konsesjonskraft:

       Disse medlemmer deler denne forståelsen av konsesjonskraftens karakter som erstatning for naturinngrep. Dette fører til at eventuell gevinst på salg av konsesjonskraft til egne innbyggere, eget kraftverk eller andre ikke bør utløse skatteplikt. Det er et hevdvunnet prinsipp i norsk skatterett at erstatning ikke inntektskattlegges. Det er for øvrig flere grunner til at eventuell gevinst ved salg av konsesjonskraft ikke bør utløse skatteplikt. For det første regnes kommunens inntekter fra konsesjonskraft ifølge Kommunaldepartementets regnskapsforskrifter som skatteinntekt. Det er kunstig å beregne ordinær skatt av en kommunal skatteinntekt. For det andre bør utbyggingskommuner i så stor grad som mulig utnytte egne inntektsgrunnlag. Det har utbyggingskommuner gjort, bl.a. ved avståelse av vannfall for å oppnå økonomiske fordeler; herunder konsesjonskraft. Hvis inntekter ved omsetning av konsesjonskraft skattlegges, svekkes motivasjonen for kommuner til å skaffe seg egne inntekter.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 26 bokstav c skal lyde:

       Fylkes-, herreds-, og bykommuner, for så vidt angår eiendommer og innretninger innen kommunens område. Dette gjelder likevel ikke inntekt knyttet til produksjon, omsetning, overføring eller distribusjon av elektrisk kraft utover omsetning av konsesjonskraft. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen, herunder om fordeling av inntekter og utgifter mellom den skattefrie og den skattepliktige del av kraftomsetningen. Fylkes-, herreds- og bykommuner er videre skattepliktige for gevinst ved realisasjon av aksjer og andeler i aksjeselskaper eller likestilt selskap som driver virksomhet som nevnt i foregående punktum. Fylkes-, herreds- og bykommuner er ikke skattepliktige for formue i kraftforetak. »

8.2 Kapitaliseringsrenten

       Komiteens flertall, medlemmerne fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at kraftverk med tilhørende reguleringsanlegg eller rettigheter i slike anlegg verdsettes til antatt salgsverdi pr. 1. januar i ligningsåret ved taksering av fremtidige inntekter og utgifter over uendelig tid. Ved takseringen kapitaliseres brutto salgsinntekter, fratrukket driftsutgifter samt nåverdien av fremtidige utgifter til utskifting av driftsmidler. Videre fratrekkes pliktig skatt på grunnrenteinntekt og naturressursskatt for verket. Fastsettelse av nåverdi av kraftverkets kostnader til utskifting av driftsmidler skal skje hvert tiende år, men ny taksering kan kreves når forholdene i vesentlig grad har endret seg etter at siste takst ble holdt. Rentesats ved kapitalisering bestemmes av departementet i forskrift.

       Flertallet mener at rentesatsen ved kapitalisering må fastsettes slik at kapitalisert verdi samsvarer i størst mulig grad med objektivisert salgsverdi. Flertallet mener det er hensiktsmessig at departementet gjennom fullmakt kan regulere denne slik at rentesatsen til enhver tid er i best mulig samsvar med dette. Fastsettelse i Stortingets årlige skattevedtak vil gi et mindre fleksibelt system for rentefastsettelse.

       Flertallet mener at hensynet til situasjonen på kraftmarkedet og hensynet til næringsliv og bosetting i distriktene er ivaretatt via det nye kraftbeskatningssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at rentesatsen ved taksering av kraftverk for eiendomsskatteformål fastsettes av departementet i forskrift, se skatteloven § 37 bokstav a, tredje ledd, femte punktum. Prinsippene for fastsettelsen av normrenter er knyttet opp til nivået for markedsrenten. Fastsettelsen av kapitaliseringsrenten kan ha virkninger i millionbeløp for de kommuner det gjelder. Disse medlemmer er enig i at det ikke er heldig at kapitaliseringsrenten avviker for mye fra markedsrenten. Det er likevel slik at både situasjonen på kraftmarkedet og hensynene til næringsliv og bosetting i distriktene kan i gitte situasjoner tilsi en kapitaliseringsrente som avviker noe fra markedsrenten. For mange kommuner som er avhengig av skatteinntekter fra kraftsektoren vil dessuten en stabil og forutsigbar rente på et rimelig nivå være viktigere enn at rentesatsen punkt for punkt følger utviklingen av renten i markedet. Dette er del av et helhetlig politisk skjønn som krever en noe større styring med kapitaliseringsrenten fra Stortingets side enn dagens forskriftshjemmel tillater.

       Disse medlemmer foreslår derfor følgende:

       « Satsen for kapitaliseringsrenten for taksering av kraftverk for eiendoms- og formuesskatteformål fastsettes av Stortinget i det årlige skatte- og avgiftsvedtaket. »

9. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse:

       Satsen for kapitaliseringsrenten for taksering av kraftverk for eiendoms- og formuesskatteformål fastsettes av Stortinget i det årlige skatte- og avgiftsvedtaket.

10. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 19A-2 nr. 2 skal lyde:

       2. Naturressursskatten fastsettes for hvert kraftverk på grunnlag av 1/7 av kraftverkets samlede produksjon av elektrisk kraft for inntektsåret og de 6 foregående år. Av produksjonen i kraftverk med generatorer som i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse under 1.500 kVA, fastsettes ikke naturressursskatt.

§ 19A-2 nr. 4 skal lyde:

       4. Naturressursskatt kan ikke kreves som fradrag i alminnelig inntekt. Naturressursskatt kan kreves fratrukket i utlignet fellesskatt til staten. Dersom naturressursskatten overstiger fellesskatt for inntektsåret, kan det overskytende fremføres til fradrag senere år med rente som departementet fastsetter i forskrift. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.

§ 19A-4 nr. 2 bokstav b skal lyde:

       b) Kraft som leveres i henhold til langsiktig kjøpekontrakt eller leieavtale inngått før 1. januar 1996 med uavhengig kjøper eller leietaker og med varighet på 7 år eller mer, verdsettes til kontraktsprisen. Dette gjelder tilsvarende for kraft levert i henhold til tilsvarende fremtidige kontrakter på vilkår fastsatt av Stortinget, leieavtaler og andre kontrakter som nevnt i samsvar med avgrensninger og retningslinjer fastsatt av departementet i forskrift.

§ 19A-4 nr. 7 skal lyde:

       Av produksjonen i kraftverk med generatorer som i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse under 1.500 kVA, fastsettes ikke grunnrenteinntekt. I kraftverk som deltakerlignes etter en bruttometode, jf. selskapsskatteloven § 6-1 nr. 3, fastsettes grunnrenteinntekt for hver deltaker.

Ny § 19 A-5 skal lyde:

§ 19 A-5.

       Overgangsregler ved skifte fra bruttoligning til nettoligning for kraftverk som omfattes av selskapsskatteloven kapittel 6.

       1. Ved overgang til nettoligning settes selskapets skattemessige verdier for eiendelene pr. 1. januar 1997 til summen av deltakernes skattemessige verdier for eiendelene, fastsatt i medhold av overgangsreglene til § 19 e, § 26 c og § 136 annet ledd. Bestemmelsene i selskapsskatteloven § 9-3 kommer til anvendelse så langt de passer.

       2. For deltaker som får en høyere eller lavere skattemessig verdi på sin andel som følge av overgang fra bruttoligning til nettoligning, skal inntekts- og utgiftsføring av differansen skje på tilsvarende måte som etter bestemmelsene i forskrift 8. januar 1993 nr. 13 om overgangsregler for deltakere i ansvarlige selskaper, kommandittselskaper m.v. Deltakerne må føre egne differansegrupper for driftsmidler som skal avskrives etter skatteloven § 44 A-11, med satser for inntekts- og fradragsføring tilsvarende de regler og satser for avskrivning som der er angitt. Differansegrupper må føres for hvert kraftverk. Tilordnet grunnrenteinntekt for hver deltaker i henhold til § 19 A-4 skal justeres med deltakerens inntekts- eller utgiftsføring fra differansesaldi for hvert kraftverk, slik at deltaker som har netto inntektsføring eller fradragsføring fra differansesaldi skal henholdsvis tillegge eller fradra beløpet i den tilordnede grunnrenteinntekten.

       3. Alle differanser skal være oppgjort eller overført til deltakernes gevinst- og tapskonto etter reglene i skatteloven § 44 A-7 senest 31. desember 2006. Eventuelle gjenværende differansesaldi skal gjøres opp eller overføres til deltakerens gevinst- og tapskonto etter reglene i skatteloven § 44 A-7 i inntektsåret 2007.

       4. Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.

§ 26 bokstav c skal lyde:

       Fylkes-, herreds-, og bykommuner, for så vidt angår eiendommer og innretninger innen kommunens område. Dette gjelder likevel ikke inntekt knyttet til produksjon, omsetning, overføring eller distribusjon av elektrisk kraft utover omsetning av konsesjonskraft. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen, herunder om fordeling av inntekter og utgifter mellom den skattefrie og den skattepliktige del av kraftomsetningen. Fylkes-, herreds- og bykommuner er videre skattepliktige for gevinst ved realisasjon av aksjer og andeler i aksjeselskaper eller likestilt selskap som driver virksomhet som nevnt i foregående punktum. Fylkes-, herreds- og bykommuner er ikke skattepliktige for formue i kraftforetak.

§ 37 bokstav a tredje ledd tredje punktum skal lyde:

       Videre fratrekkes pliktig skatt på grunnrenteinntekt for verket.

§ 37 bokstav a nytt sjette ledd skal lyde:

       Formue i kraftverk med generatorer som i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse under 10.000 kVA settes til skattemessig verdi pr. 1. januar i ligningsåret. I kraftverk som deltakerlignes etter en bruttometode, jf. selskapsskatteloven § 6-1 nr. 3, verdsettes formuen for hver deltaker.

§ 44 A-11 ny nr. 4 skal lyde:

       4. For påkostning på driftsmiddel føres egen konto. Påkostning på driftsmiddel avskrives med samme sats og over en like lang periode som angitt i nr. 1 for driftsmidlet.

II.

       Endringene under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1997.