Sammendrag

       Stortinget vedtok to endringer i forhold til departementets forslag i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) som kan tilsi at departementet gjør en ny vurdering av om selskap og sameier der deltakerne selger det vesentligste av produksjonen på egen hånd, bør bruttolignes eller nettolignes.

       Stortinget gikk mot forslaget om en mer generell sentral ligning av kraftforetakene, noe som isolert sett innebærer at det bør legges større vekt på de ligningsadministrative problemene knyttet til valget mellom bruttoligning og nettoligning av selskaper og sameier der deltakerne selger det vesentligste av kraften på egen hånd. Selv om både bruttoligning og nettoligning av slike produksjonsfellesskap er ligningsadministrativt komplisert, antar departementet at nettometoden vil være noe enklere for de lokale ligningskontorene. Isolert sett trekker derfor Stortingets vedtak knyttet til ligningssted trolig i retning av en endring til bruk av nettometode for alle kraftverk.

       Argumentet for å gå over til deltakerligning etter nettometoden også for selskaper og sameier der deltakerne selger det vesentligste av kraft på egen hånd, svekkes imidlertid som følge av at Stortinget i henhold til Innst.O.nr.62 (1995-1996) vedtok visse unntak fra hovedregelen om å bruke spotmarkedsprisen som normpris på all produksjon ved beregning av eiendomsskatt og grunnrenteskatt. Stortinget vedtok at det for disse skattene legges til grunn faktiske priser ved langsiktige kontrakter, mens prisen i de fornyede 1976-kontraktene, jf. St.prp. nr. 104 (1990-1991) og Innst.S.nr.30 (1991-1992), legges til grunn for kraft produsert og brukt innenfor samme foretak eller konsern.

       Problemet med nettoligning av slike produksjonsfellesskap i denne sammenhengen er knyttet til reglene for hvordan kontrakter skal tilordnes det enkelte kraftverk for et kraftforetak som eier mange kraftverk. Som nevnt ovenfor vil bruk av nettometoden gjøre det lønnsomt for et slikt kraftforetak å tilordne kontrakter med høye priser til felleseide kraftverk, fordi det kan føre til at de andre deltakerne i realiteten betaler en del av dette foretakets skatt på alminnelig inntekt.

       Situasjonen vil være motsatt for grunnrenteskatten og eiendomsskatten. Her vil noen deltakere uansett for skatteformål få verdsatt sin andel av produksjonen til spotmarkedspriser, mens enkelte foretak kan verdsette noen av sine kontrakter til lavere priser. Kraftforetak som for skatteformål kan legge lavere priser til grunn enn spotmarkedsprisen, vil ikke ønske å få noen av sine « lavpriskostnader » tilordnet til felleseide kraftverk. Årsaken er at ved deltakerligning etter nettometoden vil i så fall de andre deltakerne få en andel av reduksjonen i grunnrenteskatten og eiendomsskatten som følge av atn av deltakerne for skatteformål kan verdsette kraften til lavere pris enn de andre.

       Dette ville ikke vært noe problem for grunnrenteskatten og eiendomsskatten dersom kraftforetakene selv sto helt fritt til å kunne bestemme hvilke kraftverk som skulle få tilordnet slike « lavpriskontrakter » i beregning av grunnrente- og eiendomsskatten. Dette er imidlertid ikke hensiktsmessig, da kraftforetakene i så fall i stor grad kan påvirke hvor mye grunnrenteskatt og eiendomsskatt de skal betale gjennom å tilordne lavpriskontrakter til verk med liten grunnrente og lav markedsverdi. Dette vil både redusere statens inntekter fra grunnrenteskatt og de samlede inntektene fra eiendomsskatt til kommunene. Det ville i tillegg påvirke fordelingen av eiendomsskatt mellom kommuner. Departementet skal derfor i forskrift fastsette nærmere regler for hvordan tilordning av slike kontrakter skal skje.

       Dersom selskaper og sameier der deltakerne selger det vesentligste av kraften på egen hånd, skulle lignes etter en nettometode, ville det gjort det vesentlig vanskeligere å lage hensiktsmessige tilordningsregler for fordeling av langsiktige kontrakter m.v. på kraftverk for skatteformål. Statkraft har tatt opp denne problemstillingen i brev til departementet. Dersom tilordningsregelen f.eks. innebærer at slike kontrakter bare skal tilordnes kraftverk som eies 100 % av det aktuelle kraftforetak, ville det påvirke fordelingen av eiendomsskatten mellom kommunene. Dette anses som lite ønskelig.

       Ved deltakerligning etter bruttometoden for slike produksjonsfellesskap, unngår en dette problemet. Det innebærer at inntekten fra kraft tatt ut fra felleseide verk, skattlegges sammen med inntektene fra foretakets øvrige kraftsalg.

       På denne bakgrunn anser departementet det ikke som hensiktsmessig å foreslå noen endringer på dette området. Det bør fortsatt være deltakerligning etter bruttometoden for selskaper og sameier som driver kraftproduksjon, når deltakerne selger det vesentlige av kraftproduksjonen på selvstendig basis. Departementet vil likevel peke på at deltakerligning både etter nettometoden og bruttometoden av slike produksjonsfellesskap reiser en rekke problemer, hovedsakelig av ligningsadministrativ art. Valget av bruttometoden er basert på en samlet vurdering av de to løsningene, der ingen av de to er helt tilpasset organisasjonsstrukturen i kraftmarkedet og de nye skattereglene for kraftforetak.

       Deltakerligning etter bruttometoden innebærer imidlertid at eiendomsskatten og grunnrenteskatten må fastsettes separat for hver enkelt deleier i kraftverket, jf. omtalen av bruttoligning. Dette framgår ikke av de vedtatte lovtekstene. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-4 nr. 7 for fastsettelse av grunnrenteskatt for deltakere som lignes etter bruttometoden, og til utkast til skatteloven § 37 bokstav a nytt sjette ledd for tilsvarende ved fastsettelse av eiendomsskatten.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering når det gjelder bruttolikning av produksjonsfellesskap der deltakerne selger det vesentligste av kraften på egen hånd.