Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til sine merknader i Innst.O.nr.39 (1993-1994) angående punktet om dommeravhør i sedelighetssaker. Man sluttet seg her til prinsippet om at en fagperson skal ha en sentral rolle i dommeravhøret.

       Flertallet ser de nå foreslåtte endringene som en videreutvikling av dette prinsippet. Formålet med endringene må være å sikre et best mulig grunnlag for at domstolene skal kunne finne fram til fakta i sedelighetssaker. Slik sikres det at rettssikkerheten blir bedre ivaretatt for alle partene i saken. Dessuten må avhørene av vitnene ikke være en unødig eller uforholdsmessig belastning for vitnet.

       Sedelighetssaker er i seg selv av en art som vanskeliggjør utspørring av vitner. Spesielt vanskelig blir det selvfølgelig når det er snakk om småbarn. Flertallet mener derfor at det er helt nødvendig med spesielle framgangsmåter i slike tilfeller. For de minste barna kan også tradisjonelt dommeravhør være lite hensiktsmessig. De har ikke en utviklet evne til verbal kommunikasjon, og vil ofte ikke forstå avhørssituasjonen. Det kan derfor være nødvendig med andre metoder for å få fram barnets opplevelser. Flertallet ser derfor den foreslåtte ordningen med observasjon av barnet ved fagfolk som en hensiktsmessig ordning.

       Flertallet vil understreke ansvarsforholdene rundt en slik observasjon. Dommeren avgjør om det i stedet for eller i tillegg til dommeravhør er grunnlag for at en slik observasjon skal finne sted. Dommeren legger de juridiske rammene for observasjonen og trekker på forhånd opp hvilke juridiske perspektiv som skal forsøkes klarlagt. Fagpersonen har ansvaret for den praktiske gjennomføringen og det faglige innholdet i observasjonen.

       Flertallet mener videre at ordningen med observasjon forutsetter god kontakt mellom dommer og fagperson og dommer og forsvarer før og under observasjonsprosessen. Flertallet mener at ved en faglig observasjon skal ikke dommeren være fysisk til stede i observasjonsrommet under observasjonsmøtene. Det bør derimot være mulig for dommeren å følge observasjonen i et siderom med enveis vindu og lydoverføring.

       For å kunne få fram en mest mulig nøytral framstilling av barnets opplevelser og observasjoner, understreker flertallet at den som skal observere barnet må ha spesiell innsikt i barns væremåte og kommunikasjon. Det bør derfor som hovedregel være barnepsykolog eller psykiater som foretar observasjonene. Flertallet utelukker imidlertid ikke at det også kan være personer med en annen utdanning og bakgrunn som foretar observasjonen. Det kan være mest hensiktsmessig i en enkelt sak, eller nødvendig ut i fra tilgang til fagpersonell på stedet. Flertallet vil understreke at uansett utdanning, må personen ha inngående kjennskap til barns væremåte. Den personlige egnetheten må også vektlegges. Flertallet mener at den sakkyndige i regelen skal ha gjennomgått kurs eller opplæring i slik observasjon, der de juridiske rammer må stå sentralt.

       Flertallet ser at det er vanskelig å trekke noen klare aldersgrenser for hvem som skal observeres, siden det vil være store individuelle forskjeller. Dommeren må derfor foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Flertallet er enig i rådgivningsgruppens skille ved 5-7 år. Barn under denne alderen bør bli observert, men det kan også være formålstjenlig med observasjon for større barn. Det samme gjelder for enkelte andre personer, for eksempel psykisk utviklingshemmede.

       Flertallet slutter seg til vurderingen av at det ikke vil være hensiktsmessig å la forsvareren følge observasjonen mens den foregår. Flertallet frykter at det vil kunne forstyrre hele formålet med observasjon. Flertallet anser våre forpliktelser etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen likevel å være ivaretatt, og viser til departementets vurdering av dette i proposisjonen. Forsvareren skal ha tilgang til observasjonene gjennom video-opptak. Flertallet vil imidlertid presisere at forsvareren skal ha anledning til å stille vitnet spørsmål underveis i observasjonsprosessen gjennom fagpersonen, etter at dommeren har kontrollert forsvarerens spørsmål. Flertallet vil også peke på muligheten dommeren selv har til å stille spørsmål etter avsluttet observasjon gjennom dommeravhør. Dessuten kan forsvarer stille fagpersonen spørsmål under hovedforhandlingen.

       Av hensyn til den videre behandlingen av saken i domstolen, er flertallet enig at observasjonene må tas opp på video. Flertallet viser til at fordi observasjonen ikke er et vitneavhør i tradisjonell forstand og fordi den normalt vil gjelde små barn, blir det særlig viktig at observasjonen tas opp på video slik at retten får et mest mulig fullstendig bilde av barnets forklaring, idet observasjon og/eller dommeravhør vil være et helt sentralt bevis i mange overgrepssaker. I helt spesielle unntakstilfeller kan opptaket av observasjonen begrenses til lydbånd, dersom det er helt nødvendig av hensyn til vitnet eller formålet med observasjonen. Lydbåndopptak istedenfor videoopptak kan bare brukes dersom observasjonsmøter ellers ikke vil la seg gjennomføre. Flertallet mener at praktiske hensyn ikke kan aksepteres som årsak til ikke å bruke videoopptak.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er uenig i den foreslåtte lovendringen. Dersom forslaget blir vedtatt vil det representere en alvorlig svekkelse av rettssikkerheten. Selv ikke så alvorlige forbrytelser som sedelighetsforbrytelser mot barn under 14 år kan begrunne svekket rettssikkerhet. Disse medlemmer er enig med Forsvarergruppen av 1977 at konsekvensen kan bli at uskyldige blir dømt for overgrep.

       Disse medlemmer minner også om anledningen som en dommer alt har til å la en skikket person bistå ved avhøret. Denne ordningen ble for kort tid siden fastlagt som hovedregel og disse medlemmer har tillit til at kombinasjonen dommer/sakkyndig sikrer den beste muligheten for å få barnet til å gi en sannferdig fremstilling av om det har vært utsatt for overgrep uten å bli ledet eller påvirket på annen måte.

       Etter disse medlemmers oppfatning er det en så vanskelig oppgave å skulle søke å avdekke mulige seksuelle overgrep mot små barn at faren for å påvirke barnets fremstilling er stor og nærliggende. Dersom forslaget vedtas vil et absolutt krav om video-opptak nok øke muligheten for å oppdage feil og mulig påvirkning. Men skulle en slik etterkontroll være betryggende ville det kreve flere kameraer og et så omfattende opplegg at det i seg selv ville kunne ødelegge muligheten for å få et sant bilde av om barnet har vært utsatt for overgrep eller ikke.

       Disse medlemmer vil også fremheve betydningen av at en dommer og en eventuell forsvarer har muligheter for å fremme spørsmål som kan belyses under en observasjon. Dersom det ikke er ønskelig å avbryte direkte må det kunne være mulig å gjennomgå et ledd av observasjonen i en pause før observasjonen fortsetter.

       Etter disse medlemmers oppfatning bør således en dommer alltid være tilstede under avhør eller observasjon av barn selv om gjennomføringen er overlatt til en særlig skikket person (sakkyndig). Dersom det foreligger siktelse eller tiltale i saken må også en forsvarer gis anledning til å være tilstede og også kunne gis anledning til å stille spørsmål via dommeren.

       Av hensyn til barnet og avhørs- eller observasjonssituasjonen må forsvarerens tilstedeværelse kunne skje i et siderom med enveis vindu og lydoverføring. Også for dommeren vil det ofte være hensiktsmessig at en sakkyndig foretar avhøret eller en observasjon alene med barnet.

       Disse medlemmer støtter forslaget om at avhøret skal sikres ved videoopptak og om nødvendig ved eget lydopptak. Det kan være den eneste muligheten en siktet/tiltalt og hans forsvarer har for å kontrollere gjennomføringen av avhøret. Disse medlemmer vil etter dette støtte endringen i straffeprosessloven § 239 første ledd.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er imot den foreslått lovendringen. Dette medlem viser til at Forsvarsgruppen av 1977 mener forslaget om granskning som alternativ til dommeravhør vil medføre at uskyldige blir dømt for overgrep. Dette medlem er av samme oppfatning, og viser til at det både i Norge og i andre land finnes graverende eksempler på at såkalte fagkyndiges konklusjoner etter samtale med barn under etterforskning i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn, har vært en medvirkende faktor til at uskyldige er blitt siktet og/eller tiltalt for kriminelle handlinger. I så kompliserte og følelsesladede saker som dette er det spesielt viktig å fjerne risikofaktorer for justismord. Dette medlem vil også minne om at såkalte fagkyndige observasjoner av barn og foreldre ofte er brukt i saker om omsorgsovertakelse, og at slike observasjoner gjort av psykologer har vært utsatt for betydelig kritikk fordi de etter manges mening har ført til unødvendige omsorgsovertakelser basert på feilaktige slutninger. Dette medlemhar videre merket seg at dommeren ikke skal være tilstede under « granskningene », og at heller ikke forsvareren skal ha anledning til å være til stede, noe som i vesentlig grad svekker rettssikkerheten for den tiltalte. Dette medlem har merket seg at det er diskutabelt om den foreslåtte metoden er i tråd med regelverket i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

       Dette medlem er heller ikke enig i forslaget om at det skal kunne gjøres unntak for kravet om videoopptak av dommeravhør og/eller granskning. Det er mulig å forstå at videoopptak kan virke skremmende for barn som er seksuelt misbrukt i forbindelse med produksjon av pornografiske filmer, men med dagens teknologi mener dette medlem at det må være praktisk mulig å foreta videoopptak uten at det kan oppdages av barnet. Dette medlem vil på denne bakgrunn stemme imot hele lovforslaget.