1. Sammendrag

1.1 Innledning

       I proposisjonen fremmes forslag til endringer i straffeprosesslovens regler om hvordan man skal gå fram når små barn skal være vitne i en straffesak.

       Etter gjeldende regler skal barn under 14 år i sedelighetssaker som hovedregel avhøres ved et utenrettslig avhør foretatt av en dommer. Utskrift eller opptak av dette avhøret trer i stedet for barnets forklaring direkte for retten. Departementet foreslår nå at når vitnets alder eller særlige omstendigheter ellers tilsier det, kan bevisopptak skje i form av observasjon ved sakkyndig. En person med særlig kjennskap til barns væremåte skal observere barnet og gi en samlet vurdering av det som framkommer under observasjonen. Utenrettslige avhør og observasjon av barn skal som hovedregel tas opp på video, og om nødvendig ved eget lydopptak.

1.2 Bakgrunnen for lovforslaget

       På bakgrunn av Offerutvalgets utredning ( NOU 1992:16 ) er det foretatt enkelte endringer i reglene om dommeravhør av barn. Endringene innebærer bl.a. at dommeren som hovedregel skal la seg bistå av en særlig skikket person, og at siktedes forsvarer på nærmere betingelser som hovedregel skal gis anledning til å overvære avhøret. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 33 (1993-1994) om styrking av kriminalitetsofres stilling, jf. Innst.O.nr.39 (1993-1994). Lovendringene trådte i kraft 1. januar 1997.

       En rådgivningsgruppe ble nedsatt etter de nevnte lovendringer i forbindelse med revisjon av forskriften om framgangsmåten ved avhør utenfor rettsmøte. Gruppens innstilling er forelagt for en rekke høringsinstanser.

1.3 Nærmere om lovendringene

       Rådgivningsgruppen foreslo at retten som alternativ til dommeravhør av små barn skal kunne bestemme at en person med særlig kjennskap til barns væremåte, gjennom en kombinasjon av lek og samtale, skal granske barnet. Den sakkyndige skal avgi en erklæring om hvordan granskingen er utført, hvilke resultater den sakkyndige er kommet til, og hvilket grunnlag de er bygget på. Dommeren avgjør om det skal foretas gransking. Før retten oppnevner sakkyndig, skal den gi partene adgang til å uttale seg. Det bør utvises varsomhet med å anvende regelen dersom det er fare for at dette vil skade etterforskningens formål. Gruppen mener det er hensiktsmessig at retten helt overlater granskingen til den eller de sakkyndige, men at dommeren legger en rettslig ramme for de sakkyndiges arbeid ved å angi hva som skal granskes, formålet med granskingen, og fristen for gjennomføringen. Normalt mener gruppen at barnet bør observeres over 2-4 ganger innen en periode på ca 14 dager.

       Langt de fleste høringsinstansene støtter rådgivningsgruppens forslag. Både i domstolene og hos politi og påtalemyndighet er forslaget i hovedsak positivt mottatt. Trondheim statsadvokatembeter er derimot skeptisk og anfører bl.a. at en slik avhørsform ikke vil forbedre muligheten til å få saksrelaterte opplysninger fra barnet. Den Norske Advokatforening er kritisk til bruk av gransking av de minste barna, og mener det må være en forutsetning at den sakkyndige bør ha vesentlig erfaring og kompetanse i vitnepsykologi hos små barn. Forsvarergruppen av 1977 mener forslaget vil medføre at uskyldige blir dømt for overgrep fordi den foreslåtte ordningen vil gi legitimitet og autoritet til et bevismiddel uten faglig forankring. Det påpekes også at det ikke stilles spesielle krav til hvilken fagkompetanse den sakkyndige skal ha.

       Justisdepartementet mener som rådgivningsgruppen at dommeravhør i sin nåværende form kan være et utilstrekkelig bevismiddel og at det kreves en annen løsning når det gjelder små barn. Departementet foretrekker betegnelsen observasjon framfor gransking. Ved en sakkyndig observasjon av de minste barna får man en mer egnet framgangsmåte. Forslaget vil være en forbedring i forhold til dagens regler ved at man får en samlet sakkyndig vurdering og ved at barnet kan forklare seg over flere ganger.

       Forsvarer skal som hovedregel ikke være til stede under observasjonen, heller ikke i siderom. Forsvarer skal imidlertid varsles. Det antas ikke at forslaget er i strid med reglene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon om adgangen forsvarer har til å stille spørsmål til et vitne. Det er likevel en forutsetning at forsvareren - via dommeren - skal få anledning til å stille spørsmål til barnet gjennom den sakkyndige mot slutten av observasjonen etter å ha sett videoopptak av observasjonen. Forsvareren vil også ha adgang til å stille spørsmål til den sakkyndige under hovedforhandlingen. Heller ikke dommeren vil være til stede under observasjonen. Det forutsettes at den sakkyndige har kunnskaper om de aktuelle straffebud og hva som kreves når beviser skal legges fram for den dømmende rett. Departementet legger stor vekt på at aktuelle personer får tilstrekkelig opplæring i hvilke juridiske hensyn som må ivaretas. Den som skal utføre observasjonen bør som hovedregel være barnepsykolog eller barnepsykiater. Det må imidlertid tas hensyn til bl.a. kompetansen på det enkelte sted og også andre yrkesgrupper bør derfor kunne oppnevnes. Nærmere regler om gjennomføringen av observasjonen og hvordan denne skal legges fram for retten gis i forskrifter.

       Etter dagens regler skal avhør av barn utenfor rettsmøte tas opp på video eller lydbånd. Rådgivningsgruppen foreslo at dommeravhør nå skal tas opp både på video og lydbånd. Ingen av høringsinstansene er uenige i at videoopptak bør være det primære alternativet, men de er noe delt i synet på om det er nødvendig med både video- og lydopptak. Forsvarergruppen av 1977 legger sterk vekt på at påbud om opptak av forklaringen på videokassett og lydbånd gjøres unntaksfritt. Rådgivningsgruppen går inn for at dersom videoopptak unntaksvis kan virke forstyrrende, eller avhøret foretas et sted hvor det er lite aktuelt å benytte videoopptak, skal det være en mulighet til å gjøre unntak fra hovedregelen om opptak. I slike tilfeller skal forklaringen tas opp på lydbånd.

       Departementet er enig i at videoopptak bør være det primære alternativet, men mener det ikke er nødvendig at forklaringen også tas opp på lydbånd dersom det disponeres videoutstyr som gjør avskriving uproblematisk. Departementet er enig med Forsvarergruppen av 1977 i at videoopptak er en viktig rettssikkerhetsgaranti, men holdt opp mot den påkjenning det kan være for barnet å bli filmet, finner departementet ikke at påbudet kan gjøres helt unntaksfritt.

       Forslaget antas ikke å innebære økte kostnader av betydning. Det vil påløpe noen utgifter til sakkyndige, men antall observasjoner i året vil bli relativt få. Det finnes allerede en rekke egnede steder for slike observasjoner, og det foregår bygging av nye avhørsrom. Forslaget om at videoopptak skal bli den primære opptaksmåte antas ikke å innebære økte kostnader av betydning.

2. Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til sine merknader i Innst.O.nr.39 (1993-1994) angående punktet om dommeravhør i sedelighetssaker. Man sluttet seg her til prinsippet om at en fagperson skal ha en sentral rolle i dommeravhøret.

       Flertallet ser de nå foreslåtte endringene som en videreutvikling av dette prinsippet. Formålet med endringene må være å sikre et best mulig grunnlag for at domstolene skal kunne finne fram til fakta i sedelighetssaker. Slik sikres det at rettssikkerheten blir bedre ivaretatt for alle partene i saken. Dessuten må avhørene av vitnene ikke være en unødig eller uforholdsmessig belastning for vitnet.

       Sedelighetssaker er i seg selv av en art som vanskeliggjør utspørring av vitner. Spesielt vanskelig blir det selvfølgelig når det er snakk om småbarn. Flertallet mener derfor at det er helt nødvendig med spesielle framgangsmåter i slike tilfeller. For de minste barna kan også tradisjonelt dommeravhør være lite hensiktsmessig. De har ikke en utviklet evne til verbal kommunikasjon, og vil ofte ikke forstå avhørssituasjonen. Det kan derfor være nødvendig med andre metoder for å få fram barnets opplevelser. Flertallet ser derfor den foreslåtte ordningen med observasjon av barnet ved fagfolk som en hensiktsmessig ordning.

       Flertallet vil understreke ansvarsforholdene rundt en slik observasjon. Dommeren avgjør om det i stedet for eller i tillegg til dommeravhør er grunnlag for at en slik observasjon skal finne sted. Dommeren legger de juridiske rammene for observasjonen og trekker på forhånd opp hvilke juridiske perspektiv som skal forsøkes klarlagt. Fagpersonen har ansvaret for den praktiske gjennomføringen og det faglige innholdet i observasjonen.

       Flertallet mener videre at ordningen med observasjon forutsetter god kontakt mellom dommer og fagperson og dommer og forsvarer før og under observasjonsprosessen. Flertallet mener at ved en faglig observasjon skal ikke dommeren være fysisk til stede i observasjonsrommet under observasjonsmøtene. Det bør derimot være mulig for dommeren å følge observasjonen i et siderom med enveis vindu og lydoverføring.

       For å kunne få fram en mest mulig nøytral framstilling av barnets opplevelser og observasjoner, understreker flertallet at den som skal observere barnet må ha spesiell innsikt i barns væremåte og kommunikasjon. Det bør derfor som hovedregel være barnepsykolog eller psykiater som foretar observasjonene. Flertallet utelukker imidlertid ikke at det også kan være personer med en annen utdanning og bakgrunn som foretar observasjonen. Det kan være mest hensiktsmessig i en enkelt sak, eller nødvendig ut i fra tilgang til fagpersonell på stedet. Flertallet vil understreke at uansett utdanning, må personen ha inngående kjennskap til barns væremåte. Den personlige egnetheten må også vektlegges. Flertallet mener at den sakkyndige i regelen skal ha gjennomgått kurs eller opplæring i slik observasjon, der de juridiske rammer må stå sentralt.

       Flertallet ser at det er vanskelig å trekke noen klare aldersgrenser for hvem som skal observeres, siden det vil være store individuelle forskjeller. Dommeren må derfor foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Flertallet er enig i rådgivningsgruppens skille ved 5-7 år. Barn under denne alderen bør bli observert, men det kan også være formålstjenlig med observasjon for større barn. Det samme gjelder for enkelte andre personer, for eksempel psykisk utviklingshemmede.

       Flertallet slutter seg til vurderingen av at det ikke vil være hensiktsmessig å la forsvareren følge observasjonen mens den foregår. Flertallet frykter at det vil kunne forstyrre hele formålet med observasjon. Flertallet anser våre forpliktelser etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen likevel å være ivaretatt, og viser til departementets vurdering av dette i proposisjonen. Forsvareren skal ha tilgang til observasjonene gjennom video-opptak. Flertallet vil imidlertid presisere at forsvareren skal ha anledning til å stille vitnet spørsmål underveis i observasjonsprosessen gjennom fagpersonen, etter at dommeren har kontrollert forsvarerens spørsmål. Flertallet vil også peke på muligheten dommeren selv har til å stille spørsmål etter avsluttet observasjon gjennom dommeravhør. Dessuten kan forsvarer stille fagpersonen spørsmål under hovedforhandlingen.

       Av hensyn til den videre behandlingen av saken i domstolen, er flertallet enig at observasjonene må tas opp på video. Flertallet viser til at fordi observasjonen ikke er et vitneavhør i tradisjonell forstand og fordi den normalt vil gjelde små barn, blir det særlig viktig at observasjonen tas opp på video slik at retten får et mest mulig fullstendig bilde av barnets forklaring, idet observasjon og/eller dommeravhør vil være et helt sentralt bevis i mange overgrepssaker. I helt spesielle unntakstilfeller kan opptaket av observasjonen begrenses til lydbånd, dersom det er helt nødvendig av hensyn til vitnet eller formålet med observasjonen. Lydbåndopptak istedenfor videoopptak kan bare brukes dersom observasjonsmøter ellers ikke vil la seg gjennomføre. Flertallet mener at praktiske hensyn ikke kan aksepteres som årsak til ikke å bruke videoopptak.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er uenig i den foreslåtte lovendringen. Dersom forslaget blir vedtatt vil det representere en alvorlig svekkelse av rettssikkerheten. Selv ikke så alvorlige forbrytelser som sedelighetsforbrytelser mot barn under 14 år kan begrunne svekket rettssikkerhet. Disse medlemmer er enig med Forsvarergruppen av 1977 at konsekvensen kan bli at uskyldige blir dømt for overgrep.

       Disse medlemmer minner også om anledningen som en dommer alt har til å la en skikket person bistå ved avhøret. Denne ordningen ble for kort tid siden fastlagt som hovedregel og disse medlemmer har tillit til at kombinasjonen dommer/sakkyndig sikrer den beste muligheten for å få barnet til å gi en sannferdig fremstilling av om det har vært utsatt for overgrep uten å bli ledet eller påvirket på annen måte.

       Etter disse medlemmers oppfatning er det en så vanskelig oppgave å skulle søke å avdekke mulige seksuelle overgrep mot små barn at faren for å påvirke barnets fremstilling er stor og nærliggende. Dersom forslaget vedtas vil et absolutt krav om video-opptak nok øke muligheten for å oppdage feil og mulig påvirkning. Men skulle en slik etterkontroll være betryggende ville det kreve flere kameraer og et så omfattende opplegg at det i seg selv ville kunne ødelegge muligheten for å få et sant bilde av om barnet har vært utsatt for overgrep eller ikke.

       Disse medlemmer vil også fremheve betydningen av at en dommer og en eventuell forsvarer har muligheter for å fremme spørsmål som kan belyses under en observasjon. Dersom det ikke er ønskelig å avbryte direkte må det kunne være mulig å gjennomgå et ledd av observasjonen i en pause før observasjonen fortsetter.

       Etter disse medlemmers oppfatning bør således en dommer alltid være tilstede under avhør eller observasjon av barn selv om gjennomføringen er overlatt til en særlig skikket person (sakkyndig). Dersom det foreligger siktelse eller tiltale i saken må også en forsvarer gis anledning til å være tilstede og også kunne gis anledning til å stille spørsmål via dommeren.

       Av hensyn til barnet og avhørs- eller observasjonssituasjonen må forsvarerens tilstedeværelse kunne skje i et siderom med enveis vindu og lydoverføring. Også for dommeren vil det ofte være hensiktsmessig at en sakkyndig foretar avhøret eller en observasjon alene med barnet.

       Disse medlemmer støtter forslaget om at avhøret skal sikres ved videoopptak og om nødvendig ved eget lydopptak. Det kan være den eneste muligheten en siktet/tiltalt og hans forsvarer har for å kontrollere gjennomføringen av avhøret. Disse medlemmer vil etter dette støtte endringen i straffeprosessloven § 239 første ledd.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er imot den foreslått lovendringen. Dette medlem viser til at Forsvarsgruppen av 1977 mener forslaget om granskning som alternativ til dommeravhør vil medføre at uskyldige blir dømt for overgrep. Dette medlem er av samme oppfatning, og viser til at det både i Norge og i andre land finnes graverende eksempler på at såkalte fagkyndiges konklusjoner etter samtale med barn under etterforskning i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn, har vært en medvirkende faktor til at uskyldige er blitt siktet og/eller tiltalt for kriminelle handlinger. I så kompliserte og følelsesladede saker som dette er det spesielt viktig å fjerne risikofaktorer for justismord. Dette medlem vil også minne om at såkalte fagkyndige observasjoner av barn og foreldre ofte er brukt i saker om omsorgsovertakelse, og at slike observasjoner gjort av psykologer har vært utsatt for betydelig kritikk fordi de etter manges mening har ført til unødvendige omsorgsovertakelser basert på feilaktige slutninger. Dette medlemhar videre merket seg at dommeren ikke skal være tilstede under « granskningene », og at heller ikke forsvareren skal ha anledning til å være til stede, noe som i vesentlig grad svekker rettssikkerheten for den tiltalte. Dette medlem har merket seg at det er diskutabelt om den foreslåtte metoden er i tråd med regelverket i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

       Dette medlem er heller ikke enig i forslaget om at det skal kunne gjøres unntak for kravet om videoopptak av dommeravhør og/eller granskning. Det er mulig å forstå at videoopptak kan virke skremmende for barn som er seksuelt misbrukt i forbindelse med produksjon av pornografiske filmer, men med dagens teknologi mener dette medlem at det må være praktisk mulig å foreta videoopptak uten at det kan oppdages av barnet. Dette medlem vil på denne bakgrunn stemme imot hele lovforslaget.

3. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

I.

I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:

§ 239 første ledd tredje punktum skal lyde:

       Avhøret skal tas opp ved videoopptak og om nødvendig ved eget lydopptak, når det er mulig og ikke hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det.

§ 239 tredje og nytt fjerde ledd skal lyde:

       Når vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsier det, kan dommeren bestemme at det i stedet eller forut for avhør etter første ledd skal foretas observasjon av vitnet. Ved observasjon gjelder reglene i § 152, § 153 og § 159 tilsvarende. Første ledd tredje punktum i paragrafen her får tilsvarende anvendelse.

       Kongen kan gi nærmere regler om fremgangsmåten ved avhør utenfor rettsmøte og observasjon.

II.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.