1.1 Innledning

       I proposisjonen fremmes forslag til endringer i straffeprosesslovens regler om hvordan man skal gå fram når små barn skal være vitne i en straffesak.

       Etter gjeldende regler skal barn under 14 år i sedelighetssaker som hovedregel avhøres ved et utenrettslig avhør foretatt av en dommer. Utskrift eller opptak av dette avhøret trer i stedet for barnets forklaring direkte for retten. Departementet foreslår nå at når vitnets alder eller særlige omstendigheter ellers tilsier det, kan bevisopptak skje i form av observasjon ved sakkyndig. En person med særlig kjennskap til barns væremåte skal observere barnet og gi en samlet vurdering av det som framkommer under observasjonen. Utenrettslige avhør og observasjon av barn skal som hovedregel tas opp på video, og om nødvendig ved eget lydopptak.

1.2 Bakgrunnen for lovforslaget

       På bakgrunn av Offerutvalgets utredning ( NOU 1992:16 ) er det foretatt enkelte endringer i reglene om dommeravhør av barn. Endringene innebærer bl.a. at dommeren som hovedregel skal la seg bistå av en særlig skikket person, og at siktedes forsvarer på nærmere betingelser som hovedregel skal gis anledning til å overvære avhøret. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 33 (1993-1994) om styrking av kriminalitetsofres stilling, jf. Innst.O.nr.39 (1993-1994). Lovendringene trådte i kraft 1. januar 1997.

       En rådgivningsgruppe ble nedsatt etter de nevnte lovendringer i forbindelse med revisjon av forskriften om framgangsmåten ved avhør utenfor rettsmøte. Gruppens innstilling er forelagt for en rekke høringsinstanser.

1.3 Nærmere om lovendringene

       Rådgivningsgruppen foreslo at retten som alternativ til dommeravhør av små barn skal kunne bestemme at en person med særlig kjennskap til barns væremåte, gjennom en kombinasjon av lek og samtale, skal granske barnet. Den sakkyndige skal avgi en erklæring om hvordan granskingen er utført, hvilke resultater den sakkyndige er kommet til, og hvilket grunnlag de er bygget på. Dommeren avgjør om det skal foretas gransking. Før retten oppnevner sakkyndig, skal den gi partene adgang til å uttale seg. Det bør utvises varsomhet med å anvende regelen dersom det er fare for at dette vil skade etterforskningens formål. Gruppen mener det er hensiktsmessig at retten helt overlater granskingen til den eller de sakkyndige, men at dommeren legger en rettslig ramme for de sakkyndiges arbeid ved å angi hva som skal granskes, formålet med granskingen, og fristen for gjennomføringen. Normalt mener gruppen at barnet bør observeres over 2-4 ganger innen en periode på ca 14 dager.

       Langt de fleste høringsinstansene støtter rådgivningsgruppens forslag. Både i domstolene og hos politi og påtalemyndighet er forslaget i hovedsak positivt mottatt. Trondheim statsadvokatembeter er derimot skeptisk og anfører bl.a. at en slik avhørsform ikke vil forbedre muligheten til å få saksrelaterte opplysninger fra barnet. Den Norske Advokatforening er kritisk til bruk av gransking av de minste barna, og mener det må være en forutsetning at den sakkyndige bør ha vesentlig erfaring og kompetanse i vitnepsykologi hos små barn. Forsvarergruppen av 1977 mener forslaget vil medføre at uskyldige blir dømt for overgrep fordi den foreslåtte ordningen vil gi legitimitet og autoritet til et bevismiddel uten faglig forankring. Det påpekes også at det ikke stilles spesielle krav til hvilken fagkompetanse den sakkyndige skal ha.

       Justisdepartementet mener som rådgivningsgruppen at dommeravhør i sin nåværende form kan være et utilstrekkelig bevismiddel og at det kreves en annen løsning når det gjelder små barn. Departementet foretrekker betegnelsen observasjon framfor gransking. Ved en sakkyndig observasjon av de minste barna får man en mer egnet framgangsmåte. Forslaget vil være en forbedring i forhold til dagens regler ved at man får en samlet sakkyndig vurdering og ved at barnet kan forklare seg over flere ganger.

       Forsvarer skal som hovedregel ikke være til stede under observasjonen, heller ikke i siderom. Forsvarer skal imidlertid varsles. Det antas ikke at forslaget er i strid med reglene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon om adgangen forsvarer har til å stille spørsmål til et vitne. Det er likevel en forutsetning at forsvareren - via dommeren - skal få anledning til å stille spørsmål til barnet gjennom den sakkyndige mot slutten av observasjonen etter å ha sett videoopptak av observasjonen. Forsvareren vil også ha adgang til å stille spørsmål til den sakkyndige under hovedforhandlingen. Heller ikke dommeren vil være til stede under observasjonen. Det forutsettes at den sakkyndige har kunnskaper om de aktuelle straffebud og hva som kreves når beviser skal legges fram for den dømmende rett. Departementet legger stor vekt på at aktuelle personer får tilstrekkelig opplæring i hvilke juridiske hensyn som må ivaretas. Den som skal utføre observasjonen bør som hovedregel være barnepsykolog eller barnepsykiater. Det må imidlertid tas hensyn til bl.a. kompetansen på det enkelte sted og også andre yrkesgrupper bør derfor kunne oppnevnes. Nærmere regler om gjennomføringen av observasjonen og hvordan denne skal legges fram for retten gis i forskrifter.

       Etter dagens regler skal avhør av barn utenfor rettsmøte tas opp på video eller lydbånd. Rådgivningsgruppen foreslo at dommeravhør nå skal tas opp både på video og lydbånd. Ingen av høringsinstansene er uenige i at videoopptak bør være det primære alternativet, men de er noe delt i synet på om det er nødvendig med både video- og lydopptak. Forsvarergruppen av 1977 legger sterk vekt på at påbud om opptak av forklaringen på videokassett og lydbånd gjøres unntaksfritt. Rådgivningsgruppen går inn for at dersom videoopptak unntaksvis kan virke forstyrrende, eller avhøret foretas et sted hvor det er lite aktuelt å benytte videoopptak, skal det være en mulighet til å gjøre unntak fra hovedregelen om opptak. I slike tilfeller skal forklaringen tas opp på lydbånd.

       Departementet er enig i at videoopptak bør være det primære alternativet, men mener det ikke er nødvendig at forklaringen også tas opp på lydbånd dersom det disponeres videoutstyr som gjør avskriving uproblematisk. Departementet er enig med Forsvarergruppen av 1977 i at videoopptak er en viktig rettssikkerhetsgaranti, men holdt opp mot den påkjenning det kan være for barnet å bli filmet, finner departementet ikke at påbudet kan gjøres helt unntaksfritt.

       Forslaget antas ikke å innebære økte kostnader av betydning. Det vil påløpe noen utgifter til sakkyndige, men antall observasjoner i året vil bli relativt få. Det finnes allerede en rekke egnede steder for slike observasjoner, og det foregår bygging av nye avhørsrom. Forslaget om at videoopptak skal bli den primære opptaksmåte antas ikke å innebære økte kostnader av betydning.