Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike

vedtak til lover:

A.
vedtak til lov
om folketrygd (folketrygdloven).

Hvordan folketrygdloven er oppbygd

Del I Innledende bestemmelser

Kapittel 1 Formål og definisjoner m.m.

Kapittel 2 Medlemskap

Del II Beregning av pensjoner m.m.

Kapittel 3 Pensjonskomponentene, trygdetid, pensjonspoeng, beregning av pensjoner, forsørgingstillegg

Del III Stønad under arbeidsløshet

Kapittel 4 Dagpenger under arbeidsløshet

Del IV Ytelser ved sykdom m.m.

Kapittel 5 Stønad ved helsetjenester

Kapittel 6 Grunnstønad og hjelpestønad

Kapittel 7 Stønad ved gravferd

Kapittel 8 Sykepenger

Kapittel 9 Stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom

Kapittel 10 Ytelser under medisinsk rehabilitering

Kapittel 11 Ytelser under yrkesrettet attføring

Kapittel 12 Uførepensjon

Kapittel 13 Yrkesskadedekning

Del V Ytelser knyttet til livsløp og familiesituasjon

Kapittel 14 Ytelser ved fødsel og adopsjon

Kapittel 15 Stønad til enslig mor eller far

Kapittel 16 Ytelser til tidligere familiepleier

Kapittel 17 Ytelser til gjenlevende ektefelle

Kapittel 18 Barnepensjon

Del VI Ytelser ved nådd pensjonsalder

Kapittel 19 Alderspensjon

Del VII Forvaltningsmessige bestemmelser

Kapittel 20 Administrative organer

Kapittel 21 Saksbehandling i trygdesaker. Anke- og klagebehandling m.m.

Kapittel 22 Utbetaling

Del VIII Finansielle bestemmelser

Kapittel 23 Finansiering

Kapittel 24 Saksbehandling i avgiftssaker m.m.

Del IX Avsluttende bestemmelser

Kapittel 25 Forskjellige bestemmelser

Kapittel 26 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover

DEL I. INNLEDENDE BESTEMMELSER

Kapittel 1. Formål og definisjoner m.m.

       Bestemmelser om

-	lovens formål står i § 1-1

-	vern mot private avtaler står i § 1-2

-	avtaler med andre land om trygd står i § 1-3

-	grunnbeløpet står i § 1-4

-	sivilstand står i § 1-5

-	barn står i § 1-6

-	flyktning står i § 1-7

-	arbeidstaker står i § 1-8

-	frilanser står i § 1-9

-	selvstendig næringsdrivende står i § 1-10.

§ 1-1. Formål

       Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.

       Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.

       Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.

§ 1-2. Vern mot private avtaler

       Rettigheter etter denne loven kan ikke fraskrives ved private avtaler.

       En arbeidsgiver kan ikke innskrenke arbeidstakernes rettigheter etter loven.

§ 1-3. Avtaler med andre land om trygd

       Kongen kan inngå gjensidige avtaler med andre land om rettigheter og plikter etter denne loven. Herunder kan det gjøres unntak fra lovens bestemmelser.

       Vilkåret i § 3-8 andre ledd om tre poengår for rett til tilleggspensjon kan fravikes bare for personer som har hatt inntektsgivende arbeid i Norge i minst ett år.

§ 1-4. Grunnbeløpet

       Grunnbeløpet er en beregningsfaktor som har betydning for retten til ytelser og for størrelsen på ytelser etter denne loven.

       Grunnbeløpet fastsettes av Stortinget.

       Stortinget gir bestemmelser om regulering av grunnbeløpet.

§ 1-5. Sivilstand

       Når en persons rettsstilling etter denne loven er avhengig av om vedkommende er ugift, gift eller skilt, er det avgjørende om ekteskap er inngått eller oppløst etter ekteskapsloven. Likestilt med slikt ekteskap er utenlandsk ekteskap som anerkjennes i Norge.

       Registrert partnerskap etter lov av 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap er likestilt med ekteskap.

       Bestemmelsene for ektefeller i denne loven skal også gjelde for to ugifte personer som lever sammen (samboerpar), dersom paret

a)	har eller har hatt felles barn, eller

b)	tidligere har vært gift med hverandre.

       To personer som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin del av huset. Det kan gjøres unntak for personer som bor i hver sin boenhet i et hus med mer enn fire selvstendige og klart atskilte boenheter. To personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt.

§ 1-6. Barn

       Med barn menes i denne loven en person under 18 år.

§ 1-7. Flyktning

       Med flyktning menes i denne loven en person som er innvilget asyl i Norge, eller som har fått reisebevis for utlendinger etter lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 19.

§ 1-8. Arbeidstaker

       Med arbeidstaker menes i denne loven enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse.

§ 1-9. Frilanser

       Med frilanser menes i denne loven enhver som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse, men uten å være selvstendig næringsdrivende, se § 1-10.

§ 1-10. Selvstendig næringsdrivende

       Med selvstendig næringsdrivende menes i denne loven enhver som for egen regning og risiko driver en vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt.

       Ved avgjørelsen av om en person skal regnes som selvstendig næringsdrivende, legges det blant annet vekt på

-	om virksomheten har et visst omfang,

-	om vedkommende har ansvaret for resultatet av virksomheten,

-	om vedkommende har arbeidstakere i sin tjeneste eller nytter frilansere,

-	om vedkommende driver virksomheten fra et fast forretningssted (kontor, verksted e.l.),

-	om vedkommende har den økonomiske risikoen for virksomheten,

-	om vedkommende bruker egne driftsmidler.

Kapittel 2. Medlemskap

       Bestemmelser om

-	pliktig medlemskap står i §§ 2-1 til 2-6

-	frivillig medlemskap står i §§ 2-7 til 2-9

-	opptjening av rettigheter for personer med begrenset medlemskap står i § 2-10

-	unntak for spesielle grupper står i §§ 2-1l til 2-13

-	opphør av medlemskap står i § 2-14 og § 2-15

-	forskrifter om asylsøkere står i § 2-16.

§ 2-1. Personer som er bosatt i Norge

       Personer som er bosatt i Norge, er pliktige medlemmer i folketrygden.

       Som bosatt i Norge regnes den som oppholder seg i Norge, når oppholdet er ment å vare eller har vart minst 12 måneder. En person som flytter til Norge, regnes som bosatt fra innreisedatoen.

       Det er et vilkår for medlemskap at vedkommende har lovlig opphold i Norge.

       Ved midlertidig fravær fra Norge som ikke er ment å vare mer enn 12 måneder, regnes vedkommende fortsatt som bosatt her. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende skal oppholde seg eller har oppholdt seg i utlandet mer enn seks måneder pr. år i to eller flere påfølgende år.

§ 2-2. Arbeidstakere i Norge

       En person som ikke er medlem i trygden etter § 2-1, er likevel pliktig medlem i trygden dersom han eller hun er arbeidstaker (§ 1-8) i Norge. Dette gjelder bare dersom ikke noe annet er bestemt i eller i medhold av denne loven.

       Det er et vilkår at vedkommende har lovlig adgang til å ta inntektsgivende arbeid i Norge.

§ 2-3. Medlemskap på Svalbard, på Jan Mayen og i norske biland

       Et medlem i trygden som bosetter seg eller tar opphold på Svalbard, på Jan Mayen eller i et norsk biland, beholder medlemskapet.

       En person som ikke er medlem i trygden, blir medlem dersom han eller hun tar arbeid for en norsk arbeidsgiver som driver virksomhet på Svalbard, på Jan Mayen eller i et norsk biland.

§ 2-4. Arbeidstakere på kontinentalsokkelen

       En arbeidstaker som arbeider med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturresurser på den norske delen av kontinentalsokkelen, er pliktig medlem i trygden. Dersom arbeidstakeren ikke er bosatt i Norge, er det pliktige medlemskapet begrenset til ytelser ved yrkesskade, se kapittel 13.

§ 2-5. Pliktig medlemskap for personer utenfor Norge

       Selv om en person oppholder seg utenfor Norge, er vedkommende pliktig medlem i trygden dersom han eller hun er

a)	norsk statsborger og arbeidstaker i den norske stats tjeneste,

b)	norsk statsborger og arbeidstaker hos en person som nevnt i bokstav a,

c)	i Forsvarets tjeneste i utlandet, herunder militærperson som deltar i internasjonale fredsoperasjoner,

d)	utsendt av den norske stat som fredskorpsdeltaker eller som ekspert for tjenestegjøring i et utviklingsland,

e)	i tjeneste som forhåndsutskrevet av den norske stat til NATOs sivile krigstidsorganer,

f)	norsk statsborger og arbeidstaker på et norskregistrert skip, se likevel § 2-12,

g)	norsk statsborger og arbeidstaker i et norsk sivilt luftfartsselskap, eller

h)	norsk statsborger og studerer i utlandet med lån eller stipend fra Statens lånekasse for utdanning.

       Ektefelle og barn som forsørges av og oppholder seg i utlandet sammen med en person som nevnt i første ledd bokstavene a til e, er pliktige medlemmer i trygden. Ektefellen til en person som nevnt i første ledd bokstav a eller b, må være norsk statsborger. Ektefellen til en person som nevnt i første ledd bokstav c, d eller e, må ha vært medlem i trygden i minst tre av de siste fem kalenderårene.

§ 2-6. Medlemskap som gir trygdedekning bare ved yrkesskade og dødsfall

       En utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge, er pliktig medlem i trygden med rett til ytelser ved yrkesskade og dødsfall dersom han eller hun

a)	er arbeidstaker på et norsk skip i utenriksfart som er registrert i det ordinære norske skipsregisteret, unntatt når vedkommende er arbeidstaker hos en utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord

b)	arbeider på et norsk fiskefartøy, eller

c)	er arbeidstaker i et norsk sivilt luftfartsselskap.

       Ved yrkesskade (kapittel 13) har et medlem som nevnt i første ledd rett til stønad ved helsetjenester etter kapittel 5, sykepenger etter kapittel 8, ytelser under medisinsk rehabilitering etter kapittel 10, ytelser under yrkesrettet attføring etter kapittel 11 og uførepensjon etter kapittel 12. Ved dødsfall ytes det gravferdsstønad etter kapittel 7 og etterlattepensjon etter kapittel 17.

       En utenlandsk statsborger som nevnt i første ledd er medlem i trygden under hjemreise som rederen bekoster etter at tjenesten er slutt.

§ 2-7. Frivillig medlemskap for personer i Norge

       En person som oppholder seg i Norge, men som ikke er pliktig medlem i trygden, kan etter søknad bli tatt opp som frivillig medlem dersom dette etter en samlet vurdering er rimelig.

       Ved vurderingen av spørsmålet om en person kan tas opp som frivillig medlem, legges det vekt på

-	om søkeren tidligere har vært medlem i trygden,

-	om søkeren er medlem i en utenlandsk trygdeordning,

-	om ektefellen er medlem i trygden,

-	hvor lenge søkeren har oppholdt seg i Norge,

-	hvor lenge søkeren skal oppholde seg i Norge,

-	hvor sterk tilknytning søkeren ellers har til det norske samfunnet.

       Medlemskapet kan

a)	gi full trygdedekning etter loven, eller

b)	omfatte stønad ved helsetjenester etter kapittel 5, sykepenger etter kapittel 8, stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom etter kapittel 9, og ytelser ved fødsel og adopsjon etter kapittel 14.

       Forsørget ektefelle og barn til en person som er tatt opp som medlem etter første ledd, og som oppholder seg i Norge sammen med forsørgeren, skal etter søknad tas opp som medlem med samme trygdedekning som forsørgeren med mindre særlige grunner taler imot.

       Frivillig medlemskap gjelder tidligst fra det tidspunkt da trygdeetaten mottok søknaden. Vedkommende kan likevel tas opp som medlem fra et tidligere tidspunkt dersom de øvrige vilkårene for rett til en ytelse fra folketrygden ennå ikke er oppfylt, og det anses rimelig.

§ 2-8. Frivillig medlemskap for personer utenfor Norge

       En person som oppholder seg utenfor Norge, og som ikke er pliktig medlem i trygden etter bestemmelsene i dette kapitlet, har etter søknad rett til å bli medlem dersom han eller hun

a)	er arbeidstaker i utlandet og er ansatt i en virksomhet med hovedsete i Norge,

b)	studerer ved universitet eller høgskole i utlandet,

c)	har et offentlig oppdrag eller stipend i utlandet, eller

d)

mottar pensjon i utlandet etter denne loven og har minst 30 års medlemskap i trygden etter fylte 16 år. Pensjonisten må ha minst 10 års medlemskap umiddelbart før søknaden om opptak. Tidsrom mellom 1. januar 1937 og 1. januar 1967 regnes med dersom vedkommende da ville ha fylt vilkårene for medlemskap.

       Også andre personer enn de som går inn under første ledd, kan tas opp som medlemmer når særlige grunner gjør det rimelig.

       Det er et vilkår for medlemskap at vedkommende har vært medlem i trygden i minst tre av de siste fem kalenderårene før søknadstidspunktet, og at han eller hun har nær tilknytning til det norske samfunnet.

       Ektefelle og barn som forsørges av og oppholder seg i utlandet sammen med en person som er medlem i trygden etter første eller andre ledd, kan etter søknad bli medlemmer i trygden med samme trygdedekning som forsørgeren. For ektefellen må vilkårene i tredje ledd være oppfylt.

       Frivillig medlemskap gjelder tidligst fra det tidspunkt da trygdeetaten mottok søknaden. Vedkommende kan likevel tas opp som medlem fra et tidligere tidspunkt dersom de øvrige vilkårene for rett til en ytelse fra folketrygden ennå ikke er oppfylt, og det anses rimelig.

§ 2-9. Trygdedekning ved frivillig medlemskap utenfor Norge

       En person som er frivillig medlem etter bestemmelsene i § 2-8, kan få følgende trygdedekning:

a)	stønad etter kapittel 5 (helsetjenester), kapittel 7 (gravferd), § 14-12 (engangsstønad ved fødsel) og § 14-20 (engangsstønad ved adopsjon),

b)

stønad og pensjon etter kapitlene 4 (arbeidsløshet), 6 (grunnstønad og hjelpestønad), 7 (gravferd), 10 (medisinsk rehabilitering), 11 (yrkesrettet attføring), 12 (uførepensjon), 15 (enslig mor eller far), 16 (tidligere familiepleier), 17 (gjenlevende ektefelle), 18 (barnepensjon) og 19 (alderspensjon), eller

c)	alle ytelsene etter bokstavene a og b.

       Rikstrygdeverket kan samtykke i at medlemskap med dekning etter bokstavene a og c også skal omfatte sykepenger etter kapittel 8 og fødsels- og adopsjonspenger etter kapittel 14.

       Trygdedekningen etter første ledd bokstavene b og c kan omfatte særfordeler ved yrkesskade etter særskilt samtykke fra Rikstrygdeverket, se kapittel 13.

       Sykepenger ytes etter bestemmelsene om sykepenger for arbeidstakere. Det ytes ikke sykepenger i de første 14 dagene etter at vedkommende ble arbeidsufør. Sykepengegrunnlaget skal svare til grunnlaget for avgiftsbetalingen. Dette gjelder også for sykepenger som ytes etter hjemkomst til Norge.

       En person som mottar pensjon fra folketrygden, kan gis medlemskap med dekning etter første ledd bokstavene b eller c bare for tidsrom da vedkommende har avgiftspliktig inntekt som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende.

       Departementet gir forskrifter om når det kan gis samtykke etter andre og tredje ledd.

§ 2-10. Opptjening av rettigheter for personer med begrenset medlemskap

       Tidsrom med begrenset medlemskap gir bare grunnlag for å opptjene, innvilge eller utbetale de ytelsene som medlemskapet omfatter. Dette gjelder likevel ikke dersom noe annet er bestemt i denne loven.

§ 2-11. Unntak for ambassadepersonell o.a.

       En utenlandsk statsborger som er arbeidstaker hos en fremmed stat eller i en mellomfolkelig organisasjon, er unntatt fra pliktig medlemskap. Det samme gjelder en utenlandsk statsborger som er arbeidstaker hos en slik person.

       Ektefelle og barn til en person som er unntatt etter første ledd, er også unntatt fra pliktig medlemskap med mindre de er norske statsborgere eller forsørger seg selv ved eget arbeid.

§ 2-12. Unntak for ansatte på turistskip

       Personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister, er unntatt fra pliktig medlemskap. Slike personer skal heller ikke gis frivillig medlemskap i trygden.

§ 2-13. Unntak for personer med rettigheter i utenlandske trygdeordninger m.m.

       For en person som har bosatt seg i Norge etter 1992, og som mottar en utenlandsk pensjonsytelse som svarer til minstepensjon for enslige, omfatter medlemskapet ytelser etter kapitlene 6, 12, 16, 17, 18 og 19 bare i perioder da vedkommende har pensjonsgivende inntekt eller mottar pensjon fra folketrygden.

       Departementet gir forskrifter med nærmere regler om unntak fra medlemskap for personer som er sikret tilfredsstillende dekning fra utlandet, og for deres forsørgede familiemedlemmer.

§ 2-14. Opphør av pliktig medlemskap

       Pliktig medlemskap etter § 2-1 opphører dersom vedkommende tar opphold i utlandet og oppholdet er ment å vare eller varer mer enn 12 måneder.

       Den som er medlem i trygden etter § 2-2 og som fortsatt oppholder seg i Norge, skal være medlem i opptil en måned etter at arbeidsforholdet er slutt. Dette gjelder på tilsvarende måte for en person som er medlem i trygden etter § 2-3 andre ledd.

       En person som nevnt i § 2-5 skal være medlem i trygden i opptil tre måneder etter at tjenesten eller studiene er slutt. Medlemskapet varer likevel så lenge han eller hun

a)	mottar sykepenger eller fødselspenger eller er under behandling i sykehus

b)	er godtatt som arbeidssøkende hos norsk arbeidsformidling eller mønstringsmyndighet, eller

c)	er ansatt i ny tjeneste som nevnt i § 2-5 uten å ha begynt i tjenesten.

       Pliktig medlemskap i trygden opphører straks når medlemmet kommer i arbeid i utlandet eller på et skip som er registrert i utlandet. Dette gjelder ikke når vedkommende midlertidig arbeider i utlandet for lønn eller annen godtgjørelse som arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift av etter § 23-2.

§ 2-15. Opphør av frivillig medlemskap

       Medlemskapet for et frivillig medlem i Norge opphører når han eller hun flytter fra Norge.

       Medlemskapet opphører for et frivillig medlem som har fått pålegg om å betale avgift til trygden, men ikke betaler avgiften.

§ 2-16. Forskrifter om asylsøkere

       Departementet gir forskrifter om og i hvilken utstrekning personer som har søkt asyl i Norge og deres familiemedlemmer, skal være medlemmer i trygden mens asylsøknaden er under behandling.

DEL II. BEREGNING AV PENSJONER M.M.

Kapittel 3. Pensjonskomponentene, trygdetid, pensjonspoeng, beregning av pensjoner, forsørgingstillegg

       Bestemmelser om

-	komponentene i folketrygdens pensjoner står i § 3-1

-	grunnpensjon og særtillegg, trygdetid står i §§ 3-2 til 3-7

-	tilleggspensjon, pensjonspoeng står i §§ 3-8 til 3-16

-	særregler for tilleggspensjon til uførepensjonister står i §§ 3-17 til 3-22

-	beregning av tilleggspensjon til gjenlevende ektefelle står i § 3-23

-	forsørgingstillegg står i §§ 3-24 til 3-26

-	ytelser under institusjonsopphold står i §§ 3-27 til 3-29

-	beregning av pensjoner ved yrkesskade står i § 3-30.

§ 3-1. Oversikt over komponentene i folketrygdens pensjoner

       Grunnpensjonen (§ 3-2) og tilleggspensjonen (§ 3-8) utgjør hovedkomponentene i folketrygdens pensjoner.

       Særtillegg ytes til pensjonister som ikke har rett til tilleggspensjon eller har liten tilleggspensjon, se § 3-3.

       Forsørgingstillegg ytes til pensjonister som forsørger ektefelle og/eller barn, se §§ 3-24 til 3-26.

I. Grunnpensjon og særtillegg

§ 3-2. Grunnpensjon

       Grunnpensjonen fastsettes på grunnlag av trygdetid (§§ 3-5 til 3-7), og er uavhengig av tidligere inntekt.

       Det er et vilkår for rett til grunnpensjon at vedkommende har minst tre års trygdetid. Full grunnpensjon ytes til den som har minst 40 års trygdetid. Dersom trygdetiden er kortere, blir grunnpensjonen tilsvarende mindre.

       Full grunnpensjon utgjør 100 prosent av grunnbeløpet.

       Full grunnpensjon utgjør likevel 75 prosent av grunnbeløpet dersom pensjonisten lever sammen med en ektefelle som mottar foreløpig uførestønad, uførepensjon, alderspensjon eller avtalefestet pensjon med statstilskott.

       Bestemmelsen i fjerde ledd gjelder ikke for en person som mottar rehabiliteringspenger eller attføringspenger.

       En flyktning (§ 1-7) som er medlem i trygden, får full grunnpensjon uten hensyn til bestemmelsene om trygdetid.

§ 3-3. Særtillegg

       Særtillegg ytes til pensjonister som ikke har rett til tilleggspensjon eller har tilleggspensjon som er mindre enn særtillegget. Særtillegget faller bort i den utstrekning det ytes tilleggspensjon.

       Det er et vilkår for rett til særtillegg at vedkommende har rett til grunnpensjon.

       Fullt særtillegg ytes til den som har minst 40 års trygdetid. Dersom trygdetiden er kortere, blir særtillegget tilsvarende mindre.

       Stortinget fastsetter særtilleggets størrelse i prosent av grunnbeløpet. Det kan fastsettes en ordinær sats og en minstesats.

       Det ytes særtillegg etter minstesatsen når pensjonisten lever sammen med en ektefelle som mottar tilleggspensjon som overstiger særtillegget etter ordinær sats. Samlet tilleggspensjon og særtillegg for ektefellene skal likevel utgjøre minst to ganger særtillegget etter ordinær sats.

       For en pensjonist som fyller vilkårene for rett til ektefelletillegg for forsørget ektefelle over 60 år, utgjør særtillegget to ganger ordinær sats.

§ 3-4. Minstepensjon

       Minstepensjonen er minste pensjonsytelse etter folketrygdloven for en pensjonist som har full trygdetid (40 år) og mottar ugradert ytelse.

       For en enslig pensjonist utgjør minstepensjonen summen av grunnbeløpet og særtillegget etter ordinær sats.

       For et ektepar utgjør minstepensjonen 150 prosent av grunnbeløpet tillagt to ganger særtillegget etter ordinær sats.

§ 3-5. Trygdetid - hovedregler

       Trygdetid er en faktor som brukes ved beregning av ytelser som skal sikre inntekt etter kapitlene 10, 11, 12, 16, 17, 18 og 19.

       Som trygdetid regnes tidsrom etter 1. januar 1967 da en person fra fylte 16 år til og med det året han eller hun fylte 66 år, har vært medlem i trygden med rett til ytelser etter pensjonskapitlene. Også tidsrom mellom 1. januar 1937 og 1. januar 1967 regnes som trygdetid dersom vedkommende da ville ha fylt vilkårene for medlemskap som nevnt.

       I tillegg regnes som trygdetid kalenderår da medlemmet fyller 67, 68 og 69 år og opptjener pensjonspoeng.

       Et kalenderår som medlemmet har opptjent pensjonspoeng i, regnes som et helt års trygdetid.

       Som trygdetid regnes også

a)	framtidig trygdetid for en person med rett til rehabiliteringspenger, attføringspenger eller uførepensjon, se § 3-6

b)	framtidig trygdetid for den avdøde ved beregning av pensjon eller overgangsstønad til gjenlevende ektefelle, se § 3-7

c)	framtidig trygdetid for en tidligere familiepleier i tidsrommet fra pleieforholdet opphørte, til og med det året vedkommende fyller 66 år. Bestemmelsene i § 3-6 tredje ledd gjelder tilsvarende.

       Når samlet trygdetid utgjør minst tre år, avrundes trygdetiden til nærmeste hele år.

       For en alderspensjonist som ved fylte 67 år hadde rett til uførepensjon etter kapittel 12, skal trygdetiden minst svare til trygdetiden for uførepensjonen.

       Trygdetid etter andre ledd regnes som botid, se §§ 12-3, 17-4, 18-3 og 19-3. Som botid regnes også tidsrom som medlem i trygden i år da vedkommende opptjente pensjonspoeng etter tredje ledd.

§ 3-6. Framtidig trygdetid

       Framtidig trygdetid ved beregning av rehabiliteringspenger, attføringspenger og uførepensjon fastsettes etter bestemmelsene i denne paragrafen.

       Framtidig trygdetid som nevnt i § 3-5 fjerde ledd bokstav a regnes fra uføretidspunktet (§ 12-10) til og med det året vedkommende fyller 66 år.

       Dersom mindre enn 4/5 av tiden mellom fylte 16 år og uføretidspunktet (opptjeningstiden) kan regnes som trygdetid, skal den framtidige trygdetiden utgjøre 40 år med fradrag av 4/5 av opptjeningstiden.

       Når det gis uførepensjon etter unntaksbestemmelsene i § 12-2 tredje ledd, regnes framtidig trygdetid tidligst fra det tidspunktet vedkommende sist ble medlem i trygden. Tidsrommet fram til dette tidspunktet regnes som opptjeningstid.

       Dersom uførepensjonen endres fordi inntektsevnen/arbeidsevnen er blitt ytterligere nedsatt, skal trygdetiden fastsettes på nytt hvis den opprinnelig ble fastsatt etter tredje ledd. Opptjeningstiden regnes da fram til det tidspunktet inntektsevnen/arbeidsevnen ble ytterligere nedsatt.

§ 3-7. Trygdetid for ytelser til gjenlevende ektefelle

       Når grunnpensjonen til en gjenlevende ektefelle skal fastsettes ut fra den avdødes trygdetid, se §§ 12-15, 17-7 og 19-7, skal trygdetiden fastsettes som om den avdøde på dødsfallstidspunktet hadde fått rett til uførepensjon eller alderspensjon. Var den avdøde uførepensjonist eller alderspensjonist, benyttes den fastsatte trygdetiden.

       Dersom den avdøde var mellom 67 og 70 år, skal også trygdetid på grunnlag av opptjente pensjonspoeng tas med, se § 3-5 tredje ledd og § 19-6 første ledd.

II. Tilleggspensjon

§ 3-8. Tilleggspensjon

       Tilleggspensjonen beregnes på grunnlag av tidligere pensjonsgivende inntekt uttrykt ved sluttpoengtallet, og ut fra hvor mange poengår vedkommende har, se § 3-10, § 3-11 og § 3-15.

       Det er et vilkår for rett til tilleggspensjon at vedkommende har minst tre poengår. Full tilleggspensjon ytes til den som har minst 40 poengår. Har vedkommende færre poengår, blir tilleggspensjonen tilsvarende mindre, se likevel § 3-9.

       Tilleggspensjonen beregnes på følgende måte:

a)	For poengår før 1992 skal 45 prosent av grunnbeløpet multipliseres med sluttpoengtallet. Resultatet multipliseres med antall poengår før 1992 og deles med 40.

b)	For poengår etter 1991 skal 42 prosent av grunnbeløpet multipliseres med sluttpoengtallet. Resultatet multipliseres med antall poengår etter 1991 og deles med 40.

       Antall poengår etter 1991 reduseres dersom samlet antall poengår overstiger 40. Alle poengår før 1992 tas med.

       Til medlemmer som er født i årene 1923-1942, og som har tapt minst halvparten av inntektsevnen/arbeidsevnen før fylte 24 år, ytes det en minste garantert tilleggspensjon etter bestemmelsene i § 3-22.

§ 3-9. Særregler om tilleggspensjon for personer født før 1937

       For personer som er født før 1937, gjelder følgende særbestemmelser for beregning av tilleggspensjon:

a)	For dem som er født i et av årene 1898-1917, skal 40 poengår i § 3-8 som krav for full tilleggspensjon erstattes med 20 poengår. Det vil si at resultatet av multiplikasjonen med antall poengår i § 3-8 tredje ledd bokstavene a og b skal deles med 20, ikke med 40.

b)

For dem som er født i et av årene 1918-1936, skal 40 poengår i § 3-8 som krav for full tilleggspensjon erstattes med 20 poengår pluss 1 poengår for hvert år vedkommende er født senere enn 1917. Det vil si at resultatet av multiplikasjonen med antall poengår i § 3-8 tredje ledd bokstavene a og b skal deles med 20+1 for dem som er født i 1918, med 20+2 for dem som er født i 1919, osv.

       Tilleggspensjon etter særbestemmelsene i første ledd beregnes på grunnlag av opptil 4 pensjonspoeng for det enkelte år. Tilleggspensjon for den del av poengtallet som overstiger 4, beregnes etter de vanlige bestemmelsene i § 3-8.

       Det er et vilkår for rett til tilleggspensjon etter denne paragrafen at vedkommende har minst 10 års trygdetid før 1967. Dette kravet reduseres med ett år for hvert år vedkommende er født etter 1927. Bestemmelsene i dette leddet gjelder ikke for flyktninger (§ 1-7) som er medlemmer i trygden.

§ 3-10. Poengår

       Et poengår er et kalenderår etter 1966 som en person har opptjent pensjonspoeng i, har framtidige pensjonspoeng for eller er godskrevet pensjonspoeng for, se § 3-12.

§ 3-11. Sluttpoengtall

       Sluttpoengtallet er gjennomsnittet av de 20 høyeste poengtallene, se § 3-12 tredje ledd. Har en person poengtall for mindre enn 20 år, er sluttpoengtallet gjennomsnittet av alle poengtallene.

§ 3-12. Pensjonspoeng

       Pensjonspoeng er en faktor som brukes ved beregning av tilleggspensjon.

       Ved beregningen av tilleggspensjonen regnes det med

a)	faktiske pensjonspoeng, som er opptjent ved pensjonsgivende inntekt, se § 3-13 og § 3-14,

b)	framtidige pensjonspoeng som benyttes ved beregning av uførepensjon, rehabiliteringspenger og attføringspenger, og som gis for hvert år fra og med det året inntektsevnen/arbeidsevnen ble nedsatt, til og med det året vedkommende fyller 66 år, se § 3-17, § 3-18 og § 3-21,

c)	framtidige pensjonspoeng som benyttes ved beregning av pensjon og overgangsstønad til gjenlevende ektefelle, og som gis for hvert år fra og med året for dødsfallet til og med året da den avdøde ville ha fylt 66 år

d)	godskrevne pensjonspoeng som gis for hvert år vedkommende har mottatt uførepensjon med tilleggspensjon beregnet på grunnlag av framtidige pensjonspoeng, se bokstav b og § 3-19,

e)	godskrevne pensjonspoeng som gis for enkelte år vedkommende har utført omsorgsarbeid, se § 3-16.

       En person får fastsatt et pensjonspoengtall for hvert år han eller hun har opptjent pensjonspoeng i (§§ 3-13 og 3-14) og/eller er godskrevet pensjonspoeng for (§§ 3-16 og 3-19). Med de begrensninger som følger av §§ 3-14 og 3-16, utgjør pensjonspoengtallet summen av opptjente og godskrevne pensjonspoeng. Det regnes bare med pensjonspoengtall opp til 7,00.

§ 3-13. Opptjening av pensjonspoeng - hovedregler

       Et medlem opptjener pensjonspoeng for hvert kalenderår vedkommende har en pensjonsgivende inntekt (§ 3-15) som overstiger grunnbeløpet.

       Pensjonspoengene beregnes ved at den del av den pensjonsgivende inntekten som overstiger grunnbeløpet, divideres med grunnbeløpet, se likevel § 3-14.

       Er grunnbeløpet endret i løpet av kalenderåret, skal det gjennomsnittlige grunnbeløpet legges til grunn.

       Ved beregningen av pensjonspoengene skal det ses bort fra inntekt over tolv ganger grunnbeløpet. Av inntekt mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet skal bare en tredel tas med.

       Poengtallet fastsettes med to desimaler.

§ 3-14. Opptjening av pensjonspoeng for medlemmer som mottar uførepensjon

       Når et medlem mottar hel uførepensjon (§ 12-11), beregnes opptjente pensjonspoeng (§ 3-13) ved at den pensjonsgivende inntekten divideres med grunnbeløpet.

       Når et medlem mottar gradert uførepensjon (§ 12-11), gjøres det først et fradrag i den pensjonsgivende inntekten med en så stor prosent av grunnbeløpet som svarer til den gjenværende arbeidsevnen. Deretter beregnes pensjonspoengene ved at differansen divideres med grunnbeløpet.

       For år da et medlem har mottatt hel uførepensjon, kan han eller hun få medregnet opptil 0,50 opptjente pensjonspoeng. Det kan likevel bare medregnes en så stor del av de opptjente pensjonspoengene at summen av de opptjente pensjonspoengene og de godskrevne pensjonspoengene blir høyst 4,00.

       For år da vedkommende har mottatt gradert uførepensjon, kan summen av de opptjente og de godskrevne pensjonspoengene (§ 3-13 og § 3-19) ikke overstige de framtidige pensjonspoengene (§ 3-17, § 3-18 og § 3-21). Summen kan likevel utgjøre opptil 4,00 pensjonspoeng.

       For det året inntektsevnen/arbeidsevnen ble nedsatt, opptjenes pensjonspoeng på grunnlag av pensjonsgivende inntekt (§§ 3-13 og 3-15) bare dersom de opptjente pensjonspoengene er høyere enn det årlige framtidige pensjonspoengtallet (§§ 3- 17, 3-18 og 3-21).

       Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder også for personer som mottar avtalefestet pensjon med statstilskott.

§ 3-15. Pensjonsgivende inntekt

       Som pensjonsgivende inntekt regnes personinntekt etter skatteloven § 55.

       Som pensjonsgivende inntekt regnes likevel ikke

a)	pensjon, livrente som er et ledd i en pensjonsordning i arbeidsforhold, og føderåd,

b)	barns inntekt som inngår ved beregning av personinntekt hos barnets foreldre, unntatt inntekt som er nevnt i skatteloven § 16 åttende og niende ledd.

       Pensjonsgivende inntekt fastsettes for hvert kalenderår fra og med det året medlemmet fyller 17 år, til og med det året medlemmet fyller 69 år.

       Dersom medlemmet ikke betaler trygdeavgift (§ 23-3) og skatt og avgift som er utlignet sammen med trygdeavgiften, skal den pensjonsgivende inntekten nedsettes tilsvarende. Departementet gir forskrifter til utfylling og gjennomføring av første punktum.

       Departementet gir forskrifter om fastsetting av pensjonsgivende inntekt for året før det året da medlemmet får rett til en trygdeytelse.

       Departementet gir forskrifter om pensjonsgivende inntekt for frivillige medlemmer (§ 2-7 og § 2-8), og kan herunder fravike bestemmelsene i paragrafen her.

§ 3-16. Godskriving av pensjonspoeng for omsorgsarbeid

       For år da et medlem har utført omsorgsarbeid, godskrives det tre pensjonspoeng i følgende tilfeller:

a)

Medlemmet har minst halve året hatt den daglige omsorgen for et barn som ikke har fylt sju år innen årets utgang. For barnets fødselsår godskrives tre pensjonspoeng selv om omsorgen har vart mindre enn et halvt år. Pensjonspoengene godskrives den som mottar barnetrygd for barnet etter barnetrygdloven, dersom ikke noe annet er bestemt i forskrift.

b)	Medlemmet har minst halve året utført omsorgsarbeid for en syk, en funksjonshemmet eller en eldre person som selv er medlem i eller mottar pensjon fra folketrygden. Omsorgsarbeidet må utgjøre minst 22 timer pr. uke.

       Det kan godskrives pensjonspoeng etter første ledd fra og med det året vedkommende fyller 17 år, til og med det året vedkommende fyller 69 år.

       Poengtallet etter første ledd reduseres med poengtall som for det enkelte år er opptjent etter § 3-13 og § 3-14 eller godskrevet etter § 3-19.

       Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragrafen. Det kan herunder gis bestemmelser om godskriving av pensjonspoeng når foreldrene deler omsorgen for barn, om hvilke omsorgsforhold bestemmelsene i første ledd bokstav b skal gjelde for, om dokumentasjon av omsorgsforholdet, og om plikt for offentlige organer til å bistå med å skaffe dokumentasjon.

III. Særregler for tilleggspensjon til uførepensjonister

§ 3-17. Vilkår for medregning av antatte framtidige pensjonspoeng for uførepensjonister

       Den som fyller vilkårene for rett til uførepensjon, rehabiliteringspenger eller attføringspenger, har rett til å få medregnet framtidige pensjonspoeng dersom vedkommende på uføretidspunktet

a)	hadde en årlig pensjonsgivende inntekt minst så stor som grunnbeløpet

b)	hadde opptjent pensjonspoeng i det nærmest foregående året

c)	hadde opptjent pensjonspoeng i minst tre av de nærmest foregående fire årene, eller

d)	hadde avtjent militær eller sivil førstegangstjeneste i det nærmest foregående året.

§ 3-18. Medregning og fastsetting av antatte framtidige pensjonspoeng for uførepensjonister

       Framtidige pensjonspoeng regnes med for hvert år fra og med det året vedkommendes inntektsevne/arbeidsevne ble nedsatt til og med det året vedkommende fyller 66 år. Det gis likevel ikke framtidige pensjonspoeng ut over de årene vedkommende har fått framtidig trygdetid for, se § 3-6 tredje og fjerde ledd.

       Når det gis uførepensjon etter unntaksbestemmelsene i § 12-2 tredje ledd, regnes det med framtidige poengår tidligst fra det tidspunktet vedkommende sist ble medlem i trygden.

       De framtidige pensjonspoengene beregnes etter det av de to følgende alternativene som er gunstigst for vedkommende:

a)	De framtidige pensjonspoengene for hvert år settes til gjennomsnittet av pensjonspoengene for de tre siste årene før vedkommendes inntektsevne/arbeidsevne ble nedsatt.

b)

De framtidige pensjonspoengene for hvert år settes til gjennomsnittet av de pensjonspoengene vedkommende har for halvparten av alle årene fra og med året da vedkommende fylte 17 år, til og med året før inntektsevnen/arbeidsevnen ble nedsatt. Årene med de høyeste poengtallene legges til grunn. Dersom det samlede antall år blir et ulikt tall, skal tallet avrundes oppover.

       For år da et medlem har avtjent militær eller sivil førstegangstjeneste, skal det ved beregningen legges til grunn et poengtall på minst 2. Dersom medlemmet for året før tjenesten tok til har et høyere poengtall, benyttes i stedet dette tallet.

       Ved fastsetting av framtidige pensjonspoeng skal pensjonspoengene for årene før 1992 omregnes ut fra at inntektsgrensen i § 3-13 fjerde ledd er endret fra åtte til seks ganger grunnbeløpet.

§ 3-19. Godskriving av antatte framtidige pensjonspoeng for uførepensjonister

       Den som mottar uførepensjon med tilleggspensjon beregnet på grunnlag av framtidige pensjonspoeng (§ 3-17, § 3-18 og § 3-21), får godskrevet pensjonspoeng etter paragrafen her for hvert år han eller hun har mottatt slik pensjon.

       Dersom pensjonisten mottar hel uførepensjon (§ 12-11), skal de godskrevne pensjonspoengene svare til de framtidige pensjonspoengene.

       Dersom pensjonisten mottar gradert uførepensjon (§ 12-11), skal de godskrevne pensjonspoengene svare til en så stor del av de framtidige pensjonspoengene som den graderte pensjonen utgjør av hel uførepensjon. For det året inntektsevnen/arbeidsevnen ble nedsatt, skal de godskrevne pensjonspoengene likevel svare til de framtidige pensjonspoengene.

       For det året inntektsevnen/arbeidsevnen ble nedsatt, godskrives framtidige pensjonspoeng bare dersom opptjente pensjonspoeng på grunnlag av pensjonsgivende inntekt etter § 3-13 er lavere, se også § 3-14 femte ledd.

       For den som har fått redusert medregning av framtidige pensjonspoeng etter § 3-18 første ledd andre punktum, godskrives det pensjonspoeng til og med det siste året vedkommende har fått framtidige pensjonspoeng for.

       Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder tilsvarende for den som mottar avtalefestet pensjon med statstilskott.

§ 3-20. Særregler om antatte framtidige pensjonspoeng ved omsorgsarbeid

       Når det skal vurderes om vilkårene i § 3-17 er oppfylt, og når framtidige pensjonspoeng etter § 3-18 skal beregnes, ses det bort fra år da vedkommende er godskrevet pensjonspoeng på grunnlag av omsorgsarbeid, se § 3-16. Året før og året etter slike år anses da for å følge umiddelbart etter hverandre.

       For år da et medlem både har opptjent pensjonspoeng etter § 3-13 og fått godskrevet pensjonspoeng for omsorgsarbeid etter § 3-16, skal de opptjente pensjonspoengene tas i betraktning bare dersom det er til fordel for pensjonisten.

       Et medlem som blir ufør i en periode da vedkommende etter § 3-16 skal godskrives pensjonspoeng på grunn av omsorg for små barn, får medregnet et framtidig poengtall på minst 3 for hvert år til og med det året det yngste barnet fyller seks år.

§ 3-21. Spesielt om antatte framtidige pensjonspoeng for unge uføre født etter 1942

       Et medlem som før fylte 24 år har fått sin inntektsevne/arbeidsevne varig nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte, får medregnet framtidige pensjonspoeng med minst 3,3 for hvert år. Det er et vilkår at vedkommende er født etter 1942.

       Framtidige pensjonspoeng etter denne paragrafen gis for hvert år fra og med det året medlemmets inntektsevne/arbeidsevne ble nedsatt, til og med det året vedkommende fyller 66 år. Det skal likevel ikke regnes med framtidige pensjonspoeng for år før medlemmet fyller 20 år.

       Det gis ikke framtidige pensjonspoeng utover de årene vedkommende har fått framtidig trygdetid for, se § 3-6 tredje og fjerde ledd.

       Når det gis uførepensjon etter unntaksbestemmelsene i § 12-2 tredje ledd, regnes det framtidige poengår tidligst fra det tidspunktet vedkommende sist ble medlem i trygden.

       Tilleggspensjon etter denne paragrafen kan ytes tidligst fra og med den måneden medlemmet fyller 20 år.

§ 3-22. Garantert tilleggspensjon til unge uføre født før 1943

       Et medlem som er født i et av årene 1923-1942, og som før fylte 24 år har fått sin inntektsevne/arbeidsevne varig nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte, har rett til en minste garantert tilleggspensjon basert på full opptjeningstid.

       Pensjonen beregnes etter

a)	sluttpoengtall 1,60 når medlemmet er født i et av årene 1923 og 1924,

b)	sluttpoengtall 2,00 når medlemmer er født i året 1925,

c)	sluttpoengtall 3,00 når medlemmet er født i et av årene 1926 - 1930, og

d)	sluttpoengtall 3,30 når medlemmet er født i et av årene 1931 - 1942.

       Dersom grunnpensjonen er redusert på grunn av manglende trygdetid, skal den garanterte tilleggspensjonen reduseres tilsvarende.

       Tilleggspensjon som er fastsatt etter de vanlige reglene, går til fradrag i den garanterte tilleggspensjonen. Dette gjelder også tilleggspensjon som er fastsatt på grunnlag av avdød ektefelles opptjening.

IV. Særregler for tilleggspensjon til gjenlevende ektefelle

§ 3-23. Beregning av tilleggspensjon til gjenlevende ektefelle

       Til en gjenlevende ektefelle med rett til pensjon eller overgangsstønad etter kapittel 17 ytes tilleggspensjonen med 55 prosent av

a)	den ugraderte tilleggspensjonen som den avdøde ville fått om han eller hun på dødsfallstidspunktet hadde fått rett til uførepensjon eller alderspensjon, eller

b)	den ugraderte tilleggspensjonen som den avdøde mottok som uførepensjonist eller alderspensjonist på dødsfallstidspunktet.

       Tilleggspensjonen til en alderspensjonist eller uførepensjonist som også fyller vilkårene for rett til pensjon i § 17-3, § 17-4 og enten § 17-5 eller § 17-10, utgjør det største av følgende beløp:

a)	pensjonistens egen tilleggspensjon

b)	55 prosent av summen av pensjonistens egen tilleggspensjon og den avdødes tilleggspensjon, se første ledd.

       Dersom den avdøde var mellom 67 og 70 år ved dødsfallet, skal ytelsene til den gjenlevende fastsettes på grunnlag av pensjonspoeng som den avdøde hadde opptjent til og med kalenderåret før dødsfallet, se § 19-6 første ledd.

V. Forsørgingstillegg

§ 3-24. Ektefelletillegg

       Til en person som mottar rehabiliteringspenger, attføringspenger, uførepensjon eller alderspensjon, og som forsørger ektefelle, ytes det ektefelletillegg med 50 prosent av grunnpensjonen uten ventetillegg. Grunnpensjonen uten reduksjon for uføregrad og inntekt legges til grunn.

       Til en person som mottar uførepensjon, rehabiliteringspenger eller attføringspenger, og som forsørger ektefelle som ikke har fylt 60 år, ytes det ektefelletillegg bare dersom det ikke kan ventes at ektefellen skaffer seg arbeidsinntekt på grunn av omsorg for barn eller pleie av pensjonisten, eller av andre årsaker.

       Det ytes ikke ektefelletillegg hvis ektefellen

a)	har inntekt, inkludert kapitalinntekt, som er større enn grunnbeløpet,

b)	mottar uførepensjon,

c)	mottar foreløpig uførestønad,

d)	mottar alderspensjon, eller

e)	mottar avtalefestet pensjon med statstilskott.

       Ektefelletillegget reduseres på grunn av inntekt etter bestemmelsene i § 3-26.

§ 3-25. Barnetillegg

       Til en person som mottar rehabiliteringspenger, attføringspenger, uførepensjon eller alderspensjon, og som forsørger barn, ytes det barnetillegg.

       Når et barn blir forsørget av flere pensjonister i fellesskap, ytes tillegget til den som får høyest tillegg. Dersom forsørgerne ikke bor sammen, ytes tillegget alltid til den som har den daglige omsorgen for barnet.

       Barnetillegg for fosterbarn (se barnevernloven § 4-22) ytes dersom pensjonisten har forsørget barnet i de siste to årene før krav om tillegg blir satt fram. Hvis særlige forhold gjør det rimelig, kan Rikstrygdeverket fravike dette vilkåret.

       Barnetillegget utgjør 25 prosent av grunnbeløpet for hvert barn vedkommende forsørger. Dersom grunnpensjonen er redusert på grunn av manglende trygdetid, blir tillegget tilsvarende mindre.

       Det ytes ikke barnetillegg hvis barnet enten har inntekt, inkludert kapitalinntekt, som er større enn grunnbeløpet, eller har rett til barnepensjon etter kapittel 18.

       Barnetillegget reduseres på grunn av inntekt etter bestemmelsene i § 3-26.

§ 3-26. Reduksjon av ektefelletillegg og barnetillegg på grunn av inntekt

       Når en person har rett til ektefelletillegg og/eller barnetillegg og samtidig har inntekt som nevnt i tredje ledd, skal tillegget/tilleggene reduseres med 50 prosent av inntekten over et fribeløp. Fribeløpet fastsettes etter bestemmelsene i femte og sjette ledd.

       Fradraget fordeles på ektefelletillegg og barnetillegg i forhold til tilleggenes størrelse.

       Følgende inntekter kan føre til reduksjon av ektefelletillegg og barnetillegg:

a)	pensjonsytelser, overgangsstønad, foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger og attføringspenger fra folketrygden

b)	pensjonsytelser, inkludert forsørgingstillegg, fra norsk offentlig eller privat pensjonsordning

c)	ytelser fra norsk individuell pensjonsforsikring, livrente o.l.

d)	arbeidsinntekt

e)	ytelser fra folketrygden i form av dagpenger under arbeidsløshet og kursstønad til livsopphold etter kapittel 4, sykepenger etter kapittel 8, stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom etter kapittel 9, fødselspenger, svangerskapspenger og adopsjonspenger etter kapittel 14

f)	ytelser fra utlandet av samme art som ytelsene under bokstavene a til c. Det skal likevel ses bort fra en ytelse eller en del av en ytelse som blir redusert på tilsvarende måte som etter denne paragrafen.

       Når en person har rett til barnetillegg for barn som bor sammen med begge foreldrene, skal begges inntekter medregnes. Summen av inntektene etter tredje ledd bokstavene b til f reduseres da med grunnbeløpet.

       Fribeløpet som er nevnt i første ledd fastsettes etter følgende alternativer:

a)	Dersom pensjonisten har rett til ektefelletillegg, men ikke barnetillegg, skal fribeløpet svare til minstepensjonen (§ 3-4) for ektepar tillagt 25 prosent av grunnbeløpet.

b)	Dersom pensjonisten har rett til barnetillegg for barn som bor sammen med begge foreldrene, skal fribeløpet svare til fribeløpet etter bokstav a tillagt 25 prosent av grunnbeløpet for hvert barn. Dette fribeløpet gjelder også for et eventuelt ektefelletillegg.

c)	Dersom pensjonisten har rett til barnetillegg for barn som ikke bor sammen med begge foreldrene, skal fribeløpet for det første barnet svare til minstepensjonen for enslige tillagt 75 prosent av grunnbeløpet. Fribeløpet økes med 25 prosent av grunnbeløpet for hvert barn mer enn ett.

       Hvis pensjonistens grunnpensjon er redusert på grunn av manglende trygdetid, skal fribeløpene reduseres tilsvarende.

       Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragrafen. Det kan herunder gis bestemmelser om at visse offentlige ytelser ikke skal tas med i inntektsgrunnlaget, og om at fastsatte forsørgingstillegg skal endres når inntekten endres.

VI. Ytelser under opphold i institusjon

§ 3-27. Ytelser under langtidsopphold i helseinstitusjon o.l.

       Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder for personer som mottar ytelser til livsopphold etter kapittel 10, 12, 16, 17 eller 19, og som har rett til fri forpleining under langtidsopphold i helseinstitusjon o.l. under statlig eller fylkeskommunalt ansvar. Dette gjelder ikke for opphold i somatiske sykehusavdelinger. Departementet kan ved forskrift bestemme at paragrafen skal gjelde for personer som er innlagt i andre institusjoner, og gjøre unntak for visse institusjoner og bestemte persongrupper.

       Ytelsene gis uten reduksjon for innleggelsesmåneden og den påfølgende måneden. Deretter blir ytelsene omregnet etter bestemmelsene i § 3-28. Ytelsene omregnes bare dersom oppholdet antas å ville vare mer enn fem måneder inkludert hele innleggelsesmåneden.

       Når omregningstidspunktet i andre ledd skal fastsettes, skal det regnes med hele kalendermåneder i samme institusjon eller i andre institusjoner som er omfattet av denne paragrafen, og i institusjoner der pasienten etter lov betaler en del av oppholdsutgiftene selv. Dette gjelder bare dersom pasienten blir lagt inn senest tre måneder etter siste institusjonsopphold. Pensjonen reduseres tidligst fra måneden etter den nye innleggelsen.

       Fra og med utskrivingsmåneden gis det ytelser etter lovens vanlige bestemmelser.

§ 3-28. Beregning av ytelser under opphold i helseinstitusjon og fengsel

       Reduserte ytelser som nevnt i § 3-27 skal under opphold i institusjon utgjøre 25 prosent av grunnbeløpet pluss 10 prosent av tilleggspensjonen og/eller 10 prosent av særtillegget.

       Forsørger pensjonisten ektefelle, ytes det fra omregningstidspunktet (§ 3-27) et tillegg som svarer til pensjon til gjenlevende ektefelle etter § 17-7. Det ytes også tillegg for en tidligere ektefelle som pensjonisten forsørger, dersom vilkårene i § 17-10 er oppfylt. Tillegget skal reduseres med pensjon som ektefellen mottar fra folketrygden og andre pensjonsordninger.

       Forsørger pensjonisten barn, ytes det fra omregningstidspunktet et tillegg som svarer til barnepensjon etter § 18-5 første ledd. Er den andre av foreldrene død, eller har pensjonisten aleneomsorg for barn, skal tillegget svare til barnepensjon etter § 18-5 andre ledd. Tillegget reduseres med pensjon som barnet mottar fra folketrygden.

       Dersom pensjonisten etter innleggelsen fortsatt har faste og nødvendige utgifter til bolig o.a., kan det bestemmes at pensjonen ikke skal reduseres, eller at den skal reduseres mindre enn nevnt i første til tredje ledd.

       Ytelsene etter denne paragrafen må til sammen ikke overstige de ytelser vedkommende har rett til etter lovens vanlige bestemmelser.

       Departementet gir forskrifter om beregning av ytelser etter denne paragrafen.

§ 3-29. Ytelser under opphold i fengsel

       Til en person som mottar ytelser til livsopphold etter kapittel 12, 16, 17 eller 19, og som sitter i varetekt, soner straff eller er sikret i en av fengselsvesenets anstalter, gis det reduserte ytelser etter bestemmelsene i § 3-27 og § 3-28.

       Fra og med den kalendermåned vedkommende blir løslatt, gis det ytelser etter lovens vanlige bestemmelser.

VII. Yrkesskade

§ 3-30. Beregning av folketrygdens pensjoner m.m. ved yrkesskade

       Ved yrkesskade beregnes uførepensjon, rehabiliteringspenger og attføringspenger etter følgende særbestemmelser:

a)	Grunnpensjonen reduseres ikke selv om vedkommende har mindre enn 40 års trygdetid, se § 3-2

b)	Tilleggspensjonen reduseres ikke selv om vedkommende har mindre enn 40 poengår, se § 3-8.

c)	Antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet omregnes til pensjonspoeng etter bestemmelsene i § 3-13. Dette poengtallet legges til grunn ved beregningen av tilleggspensjonen (§ 3-8) dersom sluttpoengtallet (§ 3-11) er mindre.

       Når antatt inntekt etter første ledd bokstav c skal fastsettes, regnes godtgjørelse av midlertidig eller tilfeldig art ikke med. Naturalytelser og overskudd på utgiftsgodtgjørelser regnes med og gis den verdien som legges til grunn ved utligning av inntektsskatt.

       Den som ved fylte 67 år mottok uførepensjon på grunn av yrkesskade, får alderspensjonen beregnet etter særbestemmelsene i første ledd. Dersom vedkommende var mindre enn 100 prosent arbeidsufør på grunn av yrkesskaden, skal en del av alderspensjonen utgjøre et beløp som svarer til den graderte uførepensjonen, se §§ 12-11 og 12-17. Den andre delen skal utgjøre en så stor prosent av vanlig alderspensjon som svarer til forskjellen mellom hel uførhet og den graderte uførheten.

       Den som har rett til pensjon som gjenlevende ektefelle etter dødsfall på grunn av yrkesskade, får pensjonen beregnet etter bestemmelsene i § 3-7 og § 3-23 med de tillempninger som følger av bestemmelsene i paragrafen her.

       Departementet gir forskrifter om beregning av ytelser når uførhet skyldes yrkesskade, herunder om godskriving av pensjonspoeng.

DEL III. STØNAD UNDER ARBEIDSLØSHET

Kapittel 4. Dagpenger under arbeidsløshet

(Dette kapitlet inkorporeres før loven trer i kraft.)

DEL IV. YTELSER VED SYKDOM M.M.

Kapittel 5. Stønad ved helsetjenester

       Bestemmelser om

-	formål står i § 5-1

-	medlemskap står i § 5-2

-	egenandeler og egenandelstak står i § 5-3

-	dekning av utgifter til undersøkelse og behandling står i §§ 5-4 til 5-12

-	stønad ved fødsel utenfor institusjon står i § 5-13

-	dekning av utgifter til legemidler m.m. står i § 5-14

-	dekning av utgifter til ortopediske hjelpemidler m.m. står i § 5-15

-	dekning av utgifter til reiser m.m. står i §§ 5-16 til 5-19

-	dekning av driftsutgifter ved spesielle institusjoner står i § 5-20

-	fastlønnstilskott står i § 5-21

-	bidrag står i § 5-22

-	unntak for militærpersoner står i § 5-23

-	stønad til helsetjenester i utlandet står i § 5-24

-	stønad ved yrkesskade står i § 5-25

-	stønad ved sykdom som har oppstått i tidsrom uten stønadsrett, står i § 5-26.

§ 5-1. Formål m.m.

       Formålet med stønad etter dette kapitlet er å gi hel eller delvis kompensasjon for medlemmers nødvendige utgifter til helsetjenester ved sykdom, skade, lyte, familieplanlegging, svangerskap, fødsel og svangerskapsavbrudd.

       Det ytes ikke stønad til inngrep som vesentlig er begrunnet i kosmetiske hensyn, og heller ikke til behandling av påregnelige følger av slike inngrep.

       I den utstrekning det offentlige yter stønad etter annen lovgivning, ytes det ikke stønad etter dette kapitlet.

§ 5-2. Medlemskap

       Det er et vilkår for rett til stønad etter dette kapitlet at vedkommende er medlem i trygden.

       Til et medlems forsørgede ektefelle og barn ytes det stønad etter dette kapitlet selv om de forsørgede ikke er medlemmer i trygden, dersom de oppholder seg

a)

i Norge

b)	på Svalbard, på Jan Mayen eller i norske biland

c)	i utlandet, og forsørgeren er medlem etter bestemmelsene i § 2-5, eller

d)	i utlandet, og forsørgeren er medlem etter bestemmelsene i § 2-8 med rett til utvidet stønad etter bestemmelser gitt i medhold av § 5-24 sjuende ledd andre punktum.

§ 5-3. Egenandeler og egenandelstak

       Stortinget fastsetter et egenandelstak, som er det høyeste samlede beløp et medlem skal betale i godkjente egenandeler i løpet av et kalenderår for følgende helsetjenester:

a)

legehjelp

b)	psykologhjelp

c)	viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr

d)	reiseutgifter

e)	radiologisk undersøkelse og behandling

f)	laboratorieprøver.

       Når et medlem i et kalenderår har betalt godkjente egenandeler opp til egenandelstaket, dekker trygden utgiftene til godkjente egenandeler i resten av kalenderåret.

       Departementet gir forskrifter om egenandelsordningen, og kan herunder bestemme hvilke utgifter som skal medregnes under egenandelstaket.

§ 5-4. Legehjelp

       Trygden yter stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege.

       Stønad til legehjelp gis bare dersom legen har avtale om driftstilskott med kommunen eller fylkeskommunen, se sykehusloven § 12 og kommunehelsetjenesteloven § 5-1. Det gis likevel stønad dersom legen har privat praksis som er etablert før 10. oktober 1992. Det kreves ikke avtale om driftstilskott når legehjelpen gis av kommunal legevakt eller gjelder øyeblikkelig hjelp.

       Stønaden ytes etter fastsatte satser.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, herunder om tilskott til fellestiltak for leger.

§ 5-5. Private laboratorier og røntgeninstitutter

       Trygden yter stønad til dekning av et medlems utgifter til

a)	prøver og undersøkelser ved private medisinske laboratorier som er godkjent etter sykehusloven før 1. juni 1987,

b)	radiologiske undersøkelser og behandling ved private røntgenavdelinger eller røntgeninstitutter som er godkjent etter sykehusloven før 1. juni 1987.

       Departementet kan bestemme at trygden også skal dekke utgifter som et medlem har til prøver, undersøkelser m.m. utført ved private laboratorier og røntgeninstitutter som er godkjent etter 1. juni 1987.

       Det er et vilkår for rett til stønad etter første ledd at det foreligger rekvisisjon fra lege eller kiropraktor. Kiropraktorer kan rekvirere radiologiske undersøkelser bare i den utstrekning det er bestemt i lov eller forskrift.

       Departementet gir forskrifter om godtgjørelse etter denne paragrafen.

§ 5-6. Tannlegehjelp

       Trygden yter stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege for sykdom.

       Stønaden ytes etter fastsatte satser.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, herunder om tilskott til fellestiltak for tannleger.

§ 5-7. Psykologhjelp

       Trygden yter stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos psykolog som er godkjent spesialist i klinisk psykologi.

       Stønad til psykologhjelp gis bare dersom psykologen har avtale om driftstilskott med fylkeskommunen, se sykehusloven § 12. Det gis likevel stønad dersom psykologen har privat praksis som er etablert før 10. oktober 1992.

       Det er et vilkår for rett til stønad at medlemmet er henvist enten fra lege eller fra barnevernsadministrasjonens leder. Det ytes likevel stønad for opptil tre undersøkelser eller samtaler uten henvisning.

       Stønaden ytes etter fastsatte satser.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, herunder om tilskott til fellestiltak for psykologer.

§ 5-8. Fysikalsk behandling

       Trygden yter stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos fysioterapeut.

       Stønad til fysikalsk behandling gis bare dersom fysioterapeuten har avtale om driftstilskott med kommunen, se kommunehelsetjenesteloven § 5-1. Det gis likevel stønad dersom fysioterapeuten har privat praksis som er etablert før 10. oktober 1992.

       Det er et vilkår for rett til stønad at medlemmet er henvist fra lege. Behandlingen må være av vesentlig betydning for medlemmets sykdom og funksjonsevne.

       Stønaden ytes etter fastsatte satser.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, herunder om tilskott til fellestiltak for fysioterapeuter.

§ 5-9. Behandling hos kiropraktor

       Trygden yter stønad til dekning av utgifter til behandling hos kiropraktor.

       Det er et vilkår for rett til stønad at medlemmet er henvist fra lege. Behandlingen må være av vesentlig betydning for medlemmets funksjonsevne.

       Stønaden ytes etter fastsatte satser.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

§ 5-10. Behandling for språk- og taledefekter

       Trygden yter stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling for språk- og taledefekter hos logoped og audiopedagog.

       Det er et vilkår for rett til stønad at medlemmet er henvist fra lege. Behandlingen må være av vesentlig betydning for medlemmets sykdom og funksjonsevne.

       Stønaden ytes etter fastsatte satser.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

§ 5-11. Familieplanlegging og kontrollundersøkelser i helsestasjon

       Trygden yter stønad til dekning av utgifter til veiledning i familieplanlegging og kontrollundersøkelser under svangerskap når veiledningen eller undersøkelsen utføres i godkjent helsestasjon.

       Stønaden ytes etter fastsatte satser.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

§ 5-12. Jordmorhjelp

       Trygden dekker nødvendige utgifter til jordmorhjelp ved fødsel utenfor institusjon.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

§ 5-13. Stønad ved fødsel utenfor institusjon

       Ved fødsel utenfor institusjon ytes det en engangsstønad.

       Stortinget fastsetter stønadens størrelse.

§ 5-14. Viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr m.m.

       Trygden yter stønad til dekning av utgifter til

a)	viktige legemidler

b)	spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell.

       Det er et vilkår for rett til stønad at medlemmet har behov for langvarig bruk av legemidlet, det medisinske utstyret eller forbruksmateriellet.

       Legemidlet, det medisinske utstyret og forbruksmateriellet må være foreskrevet av lege.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

§ 5-15. Ortopediske hjelpemidler m.m.

       Trygden yter stønad til dekning av utgifter til anskaffelse, vedlikehold og fornyelse av nødvendige og hensiktsmessige ortopediske hjelpemidler, brystproteser, ansiktsdefektsproteser, øyeproteser og parykker.

       Det er et vilkår at det ortopediske hjelpemidlet eller protesen er rekvirert av lege.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

§ 5-16. Reiseutgifter for medlemmet

       Trygden yter stønad til dekning av nødvendige reiseutgifter når et medlem må reise for å få undersøkelse eller behandling som går inn under dette kapitlet. Det samme gjelder når et medlem må reise til en helsestasjon eller et familievernkontor, og når et medlem må reise i forbindelse med en helsetjeneste som inngår i fylkeskommunens helseplan. Se sykehusloven § 2 og lov om psykisk helsevern § 2.

       Stønad ytes bare til dekning av reiseutgifter til det nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis.

       Ved beregningen av stønaden skal taksten for den billigste reisemåten med rutegående transportmiddel legges til grunn, med mindre medlemmets helsetilstand gjør det nødvendig å nytte et dyrere transportmiddel.

       Det ytes ikke stønad etter første ledd dersom det tilbys transport med transportør som trygden har avtale med.

       Trygden yter stønad ved bruk av luftambulanse dersom fly- eller helikopterselskapet har avtale med trygden. Utgifter til ambulansebil eller ambulansebåt dekkes etter sykehusloven.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, herunder om dekning av reiseutgifter i andre tilfeller enn nevnt i denne paragrafen, og om stønad til luftambulansetransport når selskapet ikke har avtale med trygden.

§ 5-17. Oppholdsutgifter for medlemmet

       Til et medlem som får reiseutgifter dekket etter § 5-16, ytes det

a)	kostgodtgjørelse dersom reisen varer mer enn 12 timer,

b)	overnattingsgodtgjørelse dersom overnatting er nødvendig.

       Stønaden ytes etter fastsatte satser.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

§ 5-18. Utgifter til ledsager

       Trygden dekker utgifter til nødvendig ledsager for et medlem som får reiseutgifter dekket etter § 5-16.

       Stønaden skal dekke nødvendige reise- og oppholdsutgifter og kompensere for ledsagerens tap av arbeidsinntekt.

       Stønaden kan ytes etter fastsatte satser.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

§ 5-19. Reiseutgifter for behandlingspersonell

       Trygden dekker reiseutgifter for behandlingspersonell som gir helsetjenester som går inn under dette kapitlet. Det er et vilkår at medlemmet ikke kan møte fram på behandlingsstedet på grunn av sin helsetilstand.

       Bestemmelsene i første ledd gjelder også for helsepersonell som er ansatt i hjemmesykepleie eller ved et familievernkontor, eller er knyttet til en helsestasjon.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, og kan herunder gi bestemmelser om dekning av reiseutgifter i andre tilfeller enn nevnt i første og andre ledd. Videre kan det gis bestemmelser om fast skyssgodtgjørelse til behandlingspersonell.

§ 5-20. Spesielle institusjoner

       Trygden dekker de godkjente driftsutgiftene til enkelte institusjoner som ikke inngår i fylkeskommunenes helseplaner.

       Departementet gir forskrifter om hvilke institusjoner som skal omfattes av denne paragrafen, og om hvordan oppgjøret skal foretas.

§ 5-21. Fastlønnstilskott

       Trygden yter fastlønnstilskott som delvis skal dekke kommunens utgifter til fast ansatte leger og fysioterapeuter.

       Fastlønnstilskott ytes i stedet for stønad etter §§ 5-4 og 5-8, og utbetales til kommunen.

       Departementet gir forskrifter om fastlønnstilskott.

§ 5-22. Bidrag til spesielle formål

       Trygden kan yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter denne loven eller andre lover.

       Departementet gir forskrifter om ytelse av bidrag.

§ 5-23. Unntak for militærpersoner

       En utskreven menig eller korporal som kan få helsetjenester i Forsvaret, har ikke rett til stønad etter dette kapitlet.

§ 5-24. Stønad til helsetjenester i utlandet

       Til et medlem som oppholder seg i utlandet, ytes det stønad til nødvendige utgifter til helsetjenester etter bestemmelsene i dette kapitlet, men med følgende særregler:

a)	Utgiftene dekkes etter særskilte satser.

b)	Utgiftene til ambulansetransport dekkes fullt ut.

c)	Utgiftene til sykehusopphold dekkes med opptil et beløp som fastsettes av Stortinget.

       Dersom vedkommende er medlem som bosatt eller arbeidstaker i Norge etter §§ 2-1 til 2-4, ytes det stønad bare dersom behovet for helsetjenester oppstår under utenlandsoppholdet.

       Til en person som er pliktig medlem i trygden etter bestemmelsene i § 2-5, gis det utvidet stønad til enkelte helsetjenester under opphold i utlandet. Forsørget ektefelle og barn har under utenlandsopphold rett til utvidet stønad i samme utstrekning som medlemmet selv.

       Når et medlem som arbeider i utlandet, har rett til stønad til helsetjenester, skal arbeidsgiveren utbetale stønaden og få refusjon fra trygden.

       Trygden dekker ikke merutgiftene ved å søke en annen lege, tannlege eller helseinstitusjon m.m. enn konsulatet kan henvise til, med mindre øyeblikkelig hjelp er nødvendig og billigere forsvarlig behandling ikke kan skaffes.

       Det ytes ikke stønad dersom et medlem reiser til utlandet for å få behandling eller undersøkelse. Dette gjelder likevel ikke når et medlem reiser til utlandet for å føde.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, herunder om satser, dekningsnivå, egenandeler og egenandelstak. Dessuten kan det gis bestemmelser om utvidet stønad etter tredje ledd og om utvidet stønad til grupper som ikke er omfattet av tredje ledd.

       Departementet gir forskrifter om at det ikke skal ytes stønad etter denne paragrafen til den som ifølge en avtale med et annet land om trygd har rett til tilsvarende stønad i avtalelandet.

§ 5-25. Stønad ved yrkesskade

       Ved en skade eller sykdom som regnes som yrkesskade etter kapittel 13, ytes det full dekning for nødvendige utgifter til legehjelp, tannlegehjelp, fysikalsk behandling og legemidler, spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell, og hensiktsmessige hjelpemidler som kan bøte på følgene av skaden.

       Etter en yrkesskade dekkes nødvendige utgifter til hjemtransport.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, herunder om hva som skal regnes som full dekning, om stønad i utlandet, og om stønad til personer som ikke lenger er medlemmer i trygden.

§ 5-26. Stønad ved sykdom som har oppstått i tidsrom uten stønadsrett

       Det gis ikke stønad etter dette kapitlet når sykdommen har oppstått i et tidsrom da vedkommende ikke hadde rett til stønad etter dette kapitlet. Hvis det er rimelig, kan det gjøres unntak.

       Bestemmelsene i første ledd gjelder ikke for et medlem som i utlandet har utvidet rett til helsetjenester etter § 5-24, eller når sykdommen ikke har gitt symptomer på ett år.

Kapittel 6. Grunnstønad og hjelpestønad

       Bestemmelser om

-	formål står i § 6-1

-	sykdom, skade eller lyte står i § 6-2

-	grunnstønad står i § 6-3

-	hjelpestønad står i § 6-4 og § 6-5

-	reduksjon på grunn av manglende trygdetid står i § 6-6

-	revurdering står i § 6-7

-	bortfall av stønad under institusjonsopphold står i § 6-8

-	stønad ved yrkesskade står i § 6-9.

§ 6-1. Formål

       Formålet med stønad etter dette kapitlet er å gi økonomisk kompensasjon til medlemmer for visse ekstrautgifter og for særskilt tilsyn eller pleie på grunn av varig sykdom, skade eller lyte.

§ 6-2. Sykdom, skade eller lyte

       Det er et vilkår for rett til stønad etter dette kapitlet at medlemmet etter hensiktsmessig behandling fortsatt har varig sykdom, skade eller lyte.

       Stønad kan ytes selv om behandlingen ikke er avsluttet, når det er klart at vedkommende ikke vil bli helbredet.

§ 6-3. Grunnstønad

       Grunnstønad ytes til et medlem som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, har nødvendige ekstrautgifter

a)	til drift av tekniske hjelpemidler

b)	til transport, herunder drift av medlemmets bil

c)	til hold av førerhund

d)	til nødvendig telefon, herunder mobiltelefon og teksttelefon

e)	ved bruk av proteser, støttebandasje o.l.

f)	på grunn av fordyret kosthold ved diett

g)	som følge av slitasje på klær og sengetøy.

       Stortinget fastsetter satsene for grunnstønad.

       Det er et vilkår for rett til grunnstønad at de ekstrautgiftene som er nevnt i første ledd, minst svarer til laveste sats. Stønad etter høyere sats gis dersom ekstrautgiftene minst svarer til den forhøyede satsen.

       Grunnstønad til dekning av utgifter til transport ytes bare når vilkårene for rett til stønad er oppfylt før fylte 70 år.

§ 6-4. Hjelpestønad

       Hjelpestønad ytes til et medlem som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, har behov for særskilt tilsyn og pleie. Hjelpestønad gis bare dersom det foreligger et privat pleieforhold. Likestilt med et privat pleieforhold er tilsyn og pleie av et barn som er plassert i et fosterhjem etter barnevernloven § 4-14.

       Stortinget fastsetter satsene for hjelpestønad.

       Det er et vilkår for rett til hjelpestønad at hjelpebehovet har et omfang som kan svare til et vederlag på minst samme nivå som den fastsatte satsen for hjelpestønad.

       Hjelpestønad til et barn gis bare for omsorgs- og pleiebehov som friske barn i samme alder ikke har.

       En person som er blind eller har så dårlig syn at vedkommende ikke kan rettlede seg ved hjelp av synet, anses for å fylle vilkårene for rett til hjelpestønad.

       Dersom det kan være adgang til både hjelpestønad og kommunal omsorgslønn, anvendes hjelpestønad først. Kommunen kan ta hensyn til hjelpestønaden ved tildeling og utmåling av omsorgslønnen.

§ 6-5. Forhøyet hjelpestønad til barn og unge

       Forhøyet hjelpestønad ytes til et medlem under 18 år som har vesentlig større behov for tilsyn, pleie og annen hjelp enn det som hjelpestønad etter § 6-4 dekker. Forhøyet hjelpestønad ytes bare dersom denne stønaden gir medlemmet bedre muligheter til å bli boende i familiehjemmet.

       Forhøyet hjelpestønad utgjør 2, 4 eller 6 ganger ordinær hjelpestønad for tilsyn og pleie.

       Ved avgjørelsen av om det skal ytes forhøyet hjelpestønad, og i tilfelle hvilken sats stønaden skal ytes etter, legges det vekt på

-	hvor mye medlemmets fysiske og psykiske funksjonsevne er nedsatt,

-	hvor omfattende pleieoppgaven og tilsynet er,

-	hvor stort behov medlemmet har for stimulering, opplæring og trening,

-	hvor mye pleieoppgaven binder den som gjør arbeidet.

       Det kan ikke ytes forhøyet hjelpestønad ved siden av rehabiliteringspenger etter kapittel 10, attføringspenger etter kapittel 11 eller pensjon etter kapittel 12. Når pleiebehovet er spesielt stort, kan det gjøres unntak.

§ 6-6. Reduksjon på grunn av manglende trygdetid

       Når det gis grunnstønad eller hjelpestønad samtidig med en ytelse som er redusert på grunn av manglende trygdetid, skal grunnstønaden og hjelpestønaden reduseres tilsvarende.

§ 6-7. Revurdering

       Skjer det vesentlige endringer i de forhold som har vært avgjørende for innvilging av grunnstønad eller hjelpestønad eller for størrelsen på slik stønad, skal saken tas opp til ny behandling, se § 21-6.

       Tre år etter at et medlem er gitt forhøyet hjelpestønad, skal det vurderes om vedkommende fortsatt fyller vilkårene for rett til ytelsen.

§ 6-8. Bortfall av stønad under opphold i institusjon og andre lovregulerte boformer

       Retten til grunnstønad og hjelpestønad faller bort når et medlem oppholder seg i en institusjon eller boform for heldøgns omsorg og pleie etter sosialtjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven, sykehusloven eller lov om psykisk helsevern. Det samme gjelder for et medlem som sitter i varetekt, soner straff eller er sikret i en av fengselsvesenets anstalter.

       Stønaden faller bort fra og med kalendermåneden etter at oppholdet tar til, hvis ikke noe annet blir bestemt i medhold av fjerde, femte eller sjette ledd. Når medlemmet blir skrevet ut fra institusjonen/boligen, utbetales det igjen stønad fra og med kalendermåneden etter utskrivingsmåneden dersom medlemmet fortsatt fyller vilkårene for rett til stønad.

       Når et midlertidig opphold utenfor institusjon skal vare 30 dager eller mindre, ytes det ikke grunnstønad og hjelpestønad.

       Det kan ytes grunnstønad under oppholdet dersom medlemmet har spesielle personlige ekstrautgifter som faller utenfor forpliktelsene til den som er ansvarlig for driften av institusjonen eller boligen.

       Grunnstønad og ordinær hjelpestønad utbetales uendret når oppholdet er forventet å vare mindre enn tre måneder (korttidsopphold). Forhøyet hjelpestønad reduseres i forhold til den årlige avlastningen.

       Under langvarige deltidsopphold kan det ytes ordinær hjelpestønad eller forhøyet hjelpestønad med lavere sats i den utstrekning det fortsatt foreligger et privat pleieforhold.

§ 6-9. Stønad ved yrkesskade

       Ved en skade eller sykdom som regnes som yrkesskade etter kapittel 13, ytes det grunnstønad og hjelpestønad etter bestemmelsene i kapitlet her selv om vedkommende ikke lenger er medlem i trygden. Det er et vilkår at han eller hun var medlem i trygden på skadetidspunktet.

Kapittel 7. Stønad ved gravferd

       Bestemmelser om

-	formål står i § 7-1

-	gravferdsstønad står i § 7-2

-	stønad til båretransport ved dødsfall i Norge står i § 7-3

-	stønad ved dødsfall utenfor Norge står i § 7-4

-	stønad ved dødsfall som skyldes yrkesskade, står i § 7-5.

§ 7-1. Formål

       Formålet med stønad etter dette kapitlet er å kompensere for utgifter til gravferd.

§ 7-2. Gravferdsstønad

       Gravferdsstønad ytes når et medlem i trygden dør. Stortinget fastsetter stønadens størrelse.

       Når et medlem nedkommer med et dødfødt barn, ytes det stønad til dekning av nødvendige utgifter til gravlegging av barnet. Stønaden kan likevel ikke overstige det beløpet Stortinget har fastsatt etter første ledd.

       Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder også for et medlems ektefelle og barn som blir forsørget av medlemmet og oppholder seg i Norge.

§ 7-3. Stønad til båretransport

       Stønad til dekning av nødvendige utgifter til båretransport ytes etter denne paragrafen når et medlem dør i Norge eller i et norsk biland. Det samme gjelder når et medlem nedkommer med et dødfødt barn som blir gravlagt.

       Det ytes bare stønad for transport i Norge og bilandene til nærmeste naturlige gravplass ved den avdødes bosted, inkludert transport i forbindelse med kremasjon. Stønad ytes dersom transporten overstiger 20 kilometer.

       Stønaden skal dekke de nødvendige utgiftene med et fradrag på 20 prosent av gravferdsstønaden etter § 7-2 første ledd.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

§ 7-4. Stønad ved dødsfall utenfor Norge

       Departementet gir forskrifter om dekning av utgifter ved dødsfall utenfor Norge.

§ 7-5. Stønad ved dødsfall som skyldes yrkesskade

       Når et medlem dør som følge av en skade eller sykdom som går inn under kapittel 13, dekkes utgiftene til båretransport til vedkommendes bosted, selv om dødsfallet skjer i utlandet eller bostedet ligger utenfor Norge.

       Stønaden skal dekke de nødvendige utgiftene med et fradrag på 20 prosent av gravferdsstønaden etter § 7-2 første ledd.

Kapittel 8. Sykepenger

       Bestemmelser om

-	formål står i § 8-1

-	generelle vilkår for rett til sykepenger står i §§ 8-2 til 8-9

-	sykepengegrunnlag står i § 8-10

-	sykepengedager står i § 8-11 og § 8-12

-	graderte sykepenger står i § 8-13

-	tilskott til arbeidsreiser står i § 8-14

-	sykepenger til arbeidstakere står i §§ 8-15 til 8-33

-	sykepenger til selvstendig næringsdrivende står i §§ 8-34 til 8-37

-	sykepenger til frilansere står i § 8-38 og § 8-39

-	sykepenger til medlemmer med kombinerte inntekter står i §§ 8-40 til 8-43

-	sykepenger til særskilte grupper står i §§ 8-44 til 8-47

-	forholdet til andre folketrygdytelser m.m. står i §§ 8-48 til 8-52

-	sykepenger under institusjonsopphold står i § 8-53 og § 8-54

-	sykepenger ved yrkesskade står i § 8-55.

§ 8-1. Formål

       Formålet med sykepenger er å gi kompensasjon for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive medlemmer som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade.

I. Generelle bestemmelser

§ 8-2. Opptjeningstid

       For å få rett til sykepenger må medlemmet ha vært i arbeid i minst to uker umiddelbart før han eller hun ble arbeidsufør (opptjeningstid). Fravær i et arbeidsforhold uten gyldig grunn regnes ikke med i opptjeningstiden.

       Likestilt med forutgående arbeid er tidsrom da medlemmet har mottatt en ytelse til livsopphold etter kapittel 4, 8, 9 eller 14.

§ 8-3. Tap av pensjonsgivende inntekt og minsteinntekt

       Et medlem har rett til sykepenger etter bestemmelsene i dette kapitlet når han eller hun taper pensjonsgivende inntekt (§ 3-15) på grunn av arbeidsuførhet som nevnt i § 8-4. Det ytes likevel sykepenger til et medlem som er for ung til å få fastsatt pensjonsgivende inntekt.

       Det er et vilkår at inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget, se § 8-10) utgjør minst 50 prosent av grunnbeløpet. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for sykepenger i arbeidsgiverperioden, se §§ 8-18 og 8-19.

       Det ytes ikke sykepenger fra det tidspunktet det er godtgjort at yrkesaktiviteten skulle vært avsluttet fordi vedkommende har nådd pensjonsalderen, eller har valgt å trekke seg tilbake fra yrkeslivet.

§ 8-4. Arbeidsuførhet

       Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til sykepenger.

       Sykepenger ytes også til den som må være borte fra arbeidet

a)	fordi vedkommende er innlagt i en godkjent helseinstitusjon,

b)	fordi vedkommende er under behandling og legen erklærer at behandlingen gjør det nødvendig at vedkommende ikke arbeider,

c)	fordi vedkommende gjennomgår yrkesrettet attføring, se kapittel 11,

d)	fordi vedkommende på grunn av sykdom, skade eller lyte får tilskott til opplæringstiltak etter § 10-7 tredje ledd,

e)	fordi vedkommende er til nødvendig kontrollundersøkelse som krever minst 24 timers fravær, reisetid medregnet,

f)	fordi vedkommende myndighet har nedlagt forbud mot at han eller hun arbeider på grunn av smittefare,

g)	fordi vedkommende er arbeidsufør som følge av svangerskapsavbrudd,

h)	fordi vedkommende er arbeidsufør som følge av behandling for barnløshet,

i)	fordi vedkommende er donor eller er under vurdering som donor,

j)	fordi medlemmet er arbeidsufør som følge av behandling i forbindelse med sterilisering.

       Ved arbeidsuførhet i forbindelse med et kosmetisk inngrep ytes det sykepenger bare hvis inngrepet er medisinsk begrunnet.

§ 8-5. Sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling

       Til et medlem som av helsemessige grunner ikke er i stand til å utføre det arbeidet vedkommende hadde på sykmeldingstidspunktet, men som ellers er arbeidsfør, kan det ytes sykepenger i en tidsbegrenset periode på opptil 12 uker.

       Det er et vilkår for rett til sykepenger etter denne paragrafen at medlemmet har meldt seg som arbeidssøker på arbeidskontoret, og at et eventuelt arbeidsforhold har opphørt i samsvar med arbeidsmiljølovens bestemmelser.

§ 8-6. Sykepenger ved arbeidstrening - bedriftsintern attføring

       Til et medlem som er under aktivisering og arbeidstrening hos sin arbeidsgiver, kan det ytes sykepenger i en tidsbegrenset periode på opptil 12 uker.

       Det kan ytes sykepenger for en lengre periode enn 12 uker dersom arbeidstrening eller annen bedriftsintern attføring er nødvendig og hensiktsmessig for at medlemmet skal kunne beholde arbeidet.

§ 8-7. Dokumentasjon av arbeidsuførhet

       For at medlemmet skal få rett til sykepenger, må arbeidsuførheten dokumenteres med legeerklæring. Dette gjelder ikke i arbeidsgiverperioden når arbeidstakeren har rett til å nytte egenmelding, se § 8-18, § 8-19 og §§ 8-23 til 8-27.

       Legeerklæring kan ikke godtas for tidsrom før medlemmet ble undersøkt av lege (sykmeldingstidspunktet). En legeerklæring for tidsrom før medlemmet søkte lege, kan likevel godtas dersom medlemmet har vært forhindret fra å søke lege og det er godtgjort at han eller hun har vært arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt.

       Når arbeidsuførheten har vart åtte uker, må det legges fram en særskilt legeerklæring for at medlemmet skal få utbetalt sykepenger fra trygden. Denne erklæringen skal inneholde en vurdering av muligheten for at vedkommende kan bli arbeidsfør igjen, og en redegjørelse for det videre behandlingsopplegget.

       Sykepenger kan likevel utbetales uten slik legeerklæring som nevnt i tredje ledd

a)	dersom medlemmet er innlagt i helseinstitusjon,

b)	dersom lidelsen er så alvorlig at en ikke kan regne med at medlemmet blir arbeidsfør igjen, eller

c)	dersom legen har vært forhindret fra å skrive legeerklæringen på grunn av uforutsett fravær fra arbeidet eller andre spesielle forhold.

       Når arbeidsuførheten har vart i 12 uker, må trygdekontoret vurdere om de medisinske vilkårene for rett til sykepenger er oppfylt, og om det er behov for medisinske, yrkesrettede eller andre tiltak. Trygdekontoret må gjøre skriftlig vedtak om fortsatt rett til sykepenger.

§ 8-8. Medlemmets medvirkning

       Retten til sykepenger faller bort dersom medlemmet uten rimelig grunn nekter å ta imot tilbud om behandling, rehabilitering eller yrkesrettet attføring, se også § 21-8.

§ 8-9. Opphold i Norge eller i utlandet

       Det er et vilkår for rett til sykepenger at medlemmet oppholder seg i Norge.

       Likevel ytes det sykepenger i utlandet til

a)	en person som er medlem etter § 2-5, § 2-6 eller § 2-8,

b)	et medlem som er innlagt i helseinstitusjon for norsk offentlig regning, eller som får oppholdet dekket etter avtale med et annet land om trygd.

       Etter søknad kan et medlem også ellers få sykepenger i en begrenset periode under opphold i utlandet. Han eller hun må godtgjøre at utenlandsoppholdet ikke vil forverre helsetilstanden, forlenge arbeidsuførheten eller hindre trygdekontorets kontroll og oppfølging.

       Når et medlem som arbeider i utlandet, har rett til sykepenger fra trygden, utbetaler arbeidsgiveren sykepengene og får refusjon fra trygden.

§ 8-10. Sykepengegrunnlag

       Sykepengegrunnlaget er den inntekten som sykepengene skal regnes ut etter.

       Sykepengegrunnlaget pr. år kan ikke overstige seks ganger grunnbeløpet. Har arbeidstakeren flere arbeidsgivere, gjelder begrensningen i arbeidsgiverperioden bare i forhold til den enkelte arbeidsgiver.

       Når trygden yter sykepenger, utgjør sykepengegrunnlaget pr. dag 1/260 av sykepengegrunnlaget pr. år.

       Bestemmelser om fastsetting av sykepengegrunnlaget står i §§ 8-28 til 8-30 for arbeidstakere, i § 8-35 for selvstendig næringsdrivende, i § 8-38 for frilansere, i §§ 8-40 til 8-43 for medlemmer med kombinerte inntekter, og i § 8-47 for medlemmer som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid.

§ 8-11. Sykepengedager

       Trygden yter sykepenger for alle dagene i uken unntatt lørdag og søndag.

§ 8-12. Antall sykepengedager

       Når et medlem har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 250 sykepengedager i de siste tre årene, opphører retten til sykepenger fra trygden. Dersom trygden yter sykepenger i de første to ukene, ytes det sykepenger i opptil 260 dager.

       Et medlem som har vært helt arbeidsfør i 26 uker etter at vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden, får igjen rett til sykepenger fra trygden i 250 eller 260 sykepengedager. Ved vurderingen av om medlemmet har vært helt arbeidsfør, ses det bort fra perioder da vedkommende har mottatt sykepenger i arbeidsgiverperioden eller fra forsikringen for selvstendig næringsdrivende og frilansere for de første 14 dagene.

       Bestemmelsen i andre ledd gjelder tilsvarende når medlemmet mottar gradert uførepensjon eller foreløpig uførestønad, og vedkommende har vært helt arbeidsfør med den gjenværende arbeidsevnen i 26 uker etter at pensjonen begynte å løpe.

       Til et medlem som mottar gradert alderspensjon, ytes det sykepenger bare i 90 sykepengedager, se § 8-51. Bestemmelsen i andre ledd om ny rett til sykepenger gjelder tilsvarende.

§ 8-13. Graderte sykepenger

       Dersom medlemmet er delvis arbeidsufør, kan det ytes graderte sykepenger. Det er et vilkår at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er nedsatt med minst 20 prosent.

       Sykepengenes størrelse skal beregnes på grunnlag av reduksjon i arbeidstiden og/eller inntektstap.

       Departementet gir forskrifter om sykepenger etter denne paragrafen.

§ 8-14. Tilskott til arbeidsreiser

       Det kan ytes reisetilskott i stedet for sykepenger dersom et medlem midlertidig ikke kan reise på sin vanlige måte til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesorganene. Reisetilskottet skal dekke nødvendige ekstra transportutgifter.

       Reisetilskottet ytes tidligst fra og med 15. dag etter at arbeidsuførheten oppsto.

       Reisetilskottet begrenses til det beløp medlemmet ville ha fått utbetalt i sykepenger for samme tidsrom.

II. Arbeidstakere

§ 8-15. Rett til sykepenger og feriepenger som arbeidstaker

       En arbeidstaker (§ 1-8) har rett til sykepenger og feriepenger etter bestemmelsene i §§ 8-15 til 8-33.

       Retten til sykepenger etter dette kapitlet faller bort når arbeidsforholdet avbrytes i mer enn 14 dager. Se likevel § 8-47.

§ 8-16. Sykepengenes størrelse (kompensasjonsnivå)

       Til arbeidstakere ytes det sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget. Se § 8-10, § 8-28 og § 8-30.

       Det ytes feriepenger av sykepenger fra trygden etter bestemmelsene i § 8-33.

§ 8-17. Sykepenger fra trygden

       Trygden yter sykepenger

a)	etter utløpet av arbeidsgiverperioden, se § 8-19,

b)	når arbeidstakeren har rett til sykepenger i de to første ukene av sykefraværet, men arbeidsgiveren ikke er forpliktet til å yte sykepenger etter § 8-18,

c)	under streik eller lockout, etter bestemmelsene i § 8-31,

d)	under nødvendig kontrollundersøkelse som krever minst 24 timers fravær, se § 8-4 andre ledd bokstav e,

e)	når arbeidstakeren er donor, se § 8-4 andre ledd bokstav i.

       Det ytes ikke sykepenger fra trygden under ferie og permisjon, se også § 8-3 tredje ledd.

§ 8-18. Sykepenger fra arbeidsgiveren

       For å få rett til sykepenger fra arbeidsgiveren må arbeidstakeren ha vært ansatt hos arbeidsgiveren i minst to uker (opptjeningstid). Fravær uten gyldig grunn regnes ikke med i opptjeningstiden.

       Dersom arbeidstakeren slutter i arbeidet, men igjen begynner å arbeide hos den samme arbeidsgiveren innen to uker, regnes det tidligere arbeidsforholdet med når opptjeningstiden skal beregnes.

       Sykepenger fra arbeidsgiveren ytes tidligst fra og med den dag arbeidstakeren har gitt melding om arbeidsuførheten til arbeidsgiveren, såfremt det har vært mulig for arbeidstakeren å gi slik melding. Plikten til å gi melding gjelder også når det foreligger legeerklæring.

       Sykepenger fra arbeidsgiveren ytes bare for dager som det skulle ha vært utbetalt lønn for.

       Arbeidstakerens rett til sykepenger fra arbeidsgiveren faller bort når arbeidsforholdet opphører, dersom tidspunktet for opphøret var fastsatt før arbeidsuførheten oppstod.

§ 8-19. Beregning av arbeidsgiverperiode

       Arbeidsgiveren skal betale sykepenger i et tidsrom på opptil to uker (arbeidsgiverperioden).

       Arbeidsgiverperioden regnes fra og med første hele fraværsdag som skyldes arbeidsuførhet (sykefraværsdag), og som arbeidsgiveren plikter å betale sykepenger for, se § 8-18.

       Når det er gått mindre enn to uker siden forrige sykefravær, skal et nytt sykefravær regnes med i samme arbeidsgiverperiode.

       Når arbeidstakeren har vært i arbeid sammenhengende i to uker etter et sykefravær, plikter arbeidsgiveren igjen å betale sykepenger for et tidsrom på opptil to uker (en ny arbeidsgiverperiode).

§ 8-20. Risiko for særlig stort sykefravær

       Dersom en arbeidstaker har langvarig eller kronisk sykdom som medfører risiko for særlig stort sykefravær, kan arbeidstakeren selv eller arbeidsgiveren søke om at trygden dekker utgiftene til sykepenger i arbeidsgiverperioden. Det samme gjelder for en arbeidstaker som har en sykdom som medfører risiko for gjentatte sykefravær i en begrenset periode.

       Blir søknaden innvilget, får avgjørelsen virkning fra den dag trygdekontoret mottok søknaden.

       Arbeidsgiveren utbetaler sykepengene i arbeidsgiverperioden og får refusjon fra trygden.

§ 8-21. Forsikring mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden

       En arbeidsgiver kan forsikre seg mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden når de samlede lønnsutbetalingene i det foregående året ikke overstiger 40 ganger grunnbeløpet.

       Forsikringen skal omfatte alle ansatte.

       Arbeidsgiveren utbetaler sykepengene i arbeidsgiverperioden og får refusjon fra trygden.

       Forsikringen dekker arbeidsgiverens utgifter til sykepenger med feriepenger og arbeidsgiveravgift av sykepenger ved fravær utover tre kalenderdager i hvert tilfelle. Det er et vilkår for refusjon at fraværet i refusjonsperioden er dokumentert med legeerklæring.

       Departementet gir forskrifter om forsikringsordningen, herunder hvor stor premien skal være, og hvordan den skal betales, se § 23-6.

§ 8-22. Trygdens ansvar når arbeidsgiveren ikke betaler

       Dersom en arbeidsgiver ikke betaler sykepenger som han er forpliktet til å yte i arbeidsgiverperioden, skal trygden utbetale sykepengene. Beløpet som er utbetalt, skal trygden kreve tilbake fra arbeidsgiveren.

       Beløpet, med renter, kan inndrives etter bestemmelsene som gjelder for inndriving av skatt, se lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt.

       Bestemmelser om anke over sykepenger i arbeidsgiverperioden finnes i § 20-6 og § 21-13.

§ 8-23. Egenmelding

       Med egenmelding menes det at arbeidstakeren melder fra til arbeidsgiveren om arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade uten å legge fram legeerklæring.

       En arbeidstaker har rett til sykepenger i arbeidsgiverperioden på grunnlag av skriftlig eller muntlig egenmelding etter bestemmelsene i §§ 8-24 til 8-27.

§ 8-24. Rett til å nytte egenmelding

       For å få rett til å nytte egenmelding må arbeidstakeren ha arbeidet hos arbeidsgiveren i minst to måneder. Ved gjenansettelse innen to uker regnes tidligere arbeidsforhold med.

       Dersom et arbeidsforhold blir avbrutt i mer enn to uker, kan egenmelding først nyttes etter at arbeidstakeren igjen har vært i arbeid i to måneder.

       Egenmelding kan likevel nyttes når vedkommende har vært i arbeid i to uker etter avbruddet, dersom avbruddet skyldtes

a)	bedriftspermittering

b)	permisjon etter arbeidsmiljøloven § 31, § 32 eller § 33 A

c)	permisjon etter sjømannsloven § 13, eller

d)	militær- eller siviltjeneste.

       Egenmelding kan nyttes for opptil tre kalenderdager om gangen. Ved nytt sykefravær innen 14 dager regnes tidligere fraværsdager uten legeerklæring med.

       Varer arbeidsuførheten utover de tre kalenderdagene egenmelding er nyttet, kan arbeidsgiveren kreve legeerklæring. Dersom arbeidstakeren ikke legger fram legeerklæring, faller retten til sykepenger bort for egenmeldingsperioden. Dette gjelder likevel ikke hvis arbeidstakeren har vært forhindret fra å søke lege og det er godtgjort at han eller hun har vært arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt.

§ 8-25. Unntak fra retten til å nytte egenmelding

       En arbeidsgiver kan etter skriftlig melding nekte arbeidstakere retten til å få sykepenger på grunnlag av egenmelding dersom turnusordninger, reiserute eller lignende medfører at det ikke er mulig for arbeidstakerne å møte på arbeid umiddelbart etter et sykefravær.

§ 8-26. Egenerklæring

       Arbeidsgiveren kan kreve at arbeidstakeren skriftlig bekrefter en muntlig egenmelding etter at han eller hun har gjenopptatt arbeidet. Dersom en slik erklæring ikke blir lagt fram, kan arbeidsgiveren bestemme at retten til sykepenger skal falle bort.

§ 8-27. Tap av retten til å nytte egenmelding

       En arbeidsgiver kan bestemme at en arbeidstaker skal tape retten til å få sykepenger på grunnlag av egenmelding

a)	dersom arbeidstakeren i løpet av 12 måneder har hatt minst fire egenmeldinger,

b)	dersom arbeidsgiveren har rimelig grunn til å anta at fraværet ikke skyldes sykdom.

       Egenmeldinger for fravær som er dokumentert med legeerklæring fra den fjerde fraværsdagen, regnes ikke med.

       Før arbeidsgiveren treffer sin beslutning, skal arbeidstakeren gis høve til å uttale seg. En beslutning om å ta fra en arbeidstaker retten til å nytte egenmelding skal vurderes på nytt etter seks måneder.

       Dersom det foreligger begrunnet mistanke om at egenmelding nyttes som aksjonsform i en arbeidskonflikt, kan arbeidsgiveren kreve legeerklæring fra første fraværsdag så lenge aksjonen varer.

§ 8-28. Sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden

       Sykepengegrunnlaget som nevnt i § 8-10 fastsettes i arbeidsgiverperioden etter en beregnet aktuell ukeinntekt, se § 8-29.

       Den aktuelle ukeinntekten skal beregnes etter den gjennomsnittlige arbeidsinntekten pr. uke som arbeidstakeren har hatt i arbeidsforholdet i en nærmere bestemt periode før han eller hun ble arbeidsufør (beregningsperioden). Lovlig fravær uten lønn skal holdes utenfor beregningsperioden.

       Beregningsperioden fastsettes slik:

a)	I et arbeidsforhold med fast arbeidstid og timelønn skal de siste fire ukene legges til grunn.

b)	I et arbeidsforhold med fast arbeidstid og månedslønn skal den siste måneden legges til grunn.

c)	I et arbeidsforhold som har vart mindre enn fire uker, skal dette kortere tidsrommet legges til grunn.

d)	I et arbeidsforhold der arbeidstakeren har fått varig lønnsendring i løpet av de siste fire ukene, skal tidsrommet etter lønnsendringen legges til grunn.

e)	I et arbeidsforhold med skiftende arbeidsperioder eller inntekter skal et lengre og mer representativt tidsrom enn fire uker legges til grunn.

§ 8-29. Arten av inntekt som utgjør den aktuelle ukeinntekten

       Lønnsinntekt og andre godtgjørelser som er resultat av arbeidstakerens egen arbeidsinnsats tas med når den aktuelle ukeinntekten skal beregnes. Tillegg for ubekvem arbeidstid og ulempetillegg for spesielle arbeidsforhold regnes med.

       Godtgjørelser som helt eller delvis skal dekke utgifter i forbindelse med utførelsen av arbeidet, tas ikke med. Dette gjelder blant annet diettgodtgjørelse, bilgodtgjørelse, verktøygodtgjørelse og smussgodtgjørelse.

       Lønn for overtid tas ikke med. Overtidslønn skal likevel tas med når overtiden er pålagt i arbeidsavtalen som fast overtid og dette ikke er i strid med lovbestemmelser om arbeidstid.

       Feriepenger tas ikke med. Det samme gjelder godtgjørelse for 1. og 17. mai og bevegelige helligdager som arbeidstakeren opparbeider som et tillegg pr. arbeidstime.

       Naturalytelser tas ikke med dersom arbeidstakeren også mottar ytelsene under sykefravær. Fra det tidspunkt arbeidstakeren ikke lenger mottar ytelsene, tas de med ved beregningen med den verdi som nyttes ved forskottstrekk av skatt.

§ 8-30. Sykepengegrunnlaget når trygden yter sykepenger

       Når trygden yter sykepenger, fastsettes sykepengegrunnlaget ut fra den aktuelle ukeinntekten (§ 8-28), som omregnes til årsinntekt. Se likevel andre ledd.

       Dersom omregnet årsinntekt etter første ledd avviker mer enn 25 prosent fra den pensjonsgivende årsinntekten, skal sykepengegrunnlaget likevel svare til den sistnevnte inntekten. Sykepengegrunnlaget fastsettes i så fall etter bestemmelsene i tredje, fjerde eller femte ledd.

       Sykepengegrunnlaget skal svare til den pensjonsgivende årsinntekten som beregnes på grunnlag av gjennomsnittet av de pensjonspoengtallene (§ 3-12) som er fastsatt for de tre siste årene. Det gjennomsnittlige poengtallet omregnes til pensjonsgivende årsinntekt ut fra grunnbeløpet på sykmeldingstidspunktet.

       Dersom sykepengegrunnlaget etter tredje ledd ikke er representativt for den pensjonsgivende årsinntekten på sykmeldingstidspunktet, fastsettes sykepengegrunnlaget ved skjønn ut fra den pensjonsgivende årsinntekten som kan godtgjøres på dette tidspunktet. Dette gjelder også for et medlem som ikke har pensjonspoeng for de siste tre årene på grunn av for lav inntekt.

       For en arbeidstaker som blir arbeidsufør i et tidsbegrenset arbeidsforhold på under seks måneder, fastsettes sykepengegrunnlaget etter første ledd, selv om dette sykepengegrunnlaget avviker mer enn 25 prosent fra sykepengegrunnlaget etter andre ledd. Dette gjelder bare for det tidsrommet arbeidsforholdet skulle ha vart. Deretter kan det ytes sykepenger etter tredje eller fjerde ledd dersom medlemmet kan dokumentere inntektstap.

§ 8-31. Sykepenger under streik og lockout

       Til en arbeidstaker som er erklært arbeidsufør av lege før en arbeidsstans på grunn av streik eller lockout, ytes det sykepenger fra trygden under arbeidsstansen. Arbeidsgiverens plikt til å yte sykepenger opphører under arbeidsstansen.

       For arbeidsuførhet som oppstår etter at en arbeidsstans er satt i verk på grunn av streik eller lockout, ytes det ikke sykepenger så lenge arbeidsstansen varer.

       Når arbeidsstansen er over, ytes det sykepenger fra og med den dag arbeidstakeren kunne ha gjenopptatt arbeidet dersom han eller hun hadde vært arbeidsfør. Arbeidsforholdets varighet før arbeidsstansen regnes med ved anvendelsen av bestemmelsene i § 8-2 og § 8-18 om opptjeningstid. Sykepenger ytes etter sykepengegrunnlaget før arbeidsstansen. Arbeidsgiveren plikter å yte sykepenger etter § 8-18 og § 8-19. Deretter yter trygden sykepenger, se § 8-17.

§ 8-32. Sykepenger under gå-sakte-aksjon

       Til en arbeidstaker som er arbeidsufør under en tariffmessig hjemlet arbeidstemponedsettelse (gå-sakte-aksjon), ytes det sykepenger ut fra arbeidsinntekten under aksjonen. Sykepengegrunnlaget før aksjonen startet legges likevel til grunn dersom vedkommende har vært arbeidsufør i minst 14 dager før aksjonen startet.

       Når aksjonen er slutt, ytes det sykepenger etter sykepengegrunnlaget før aksjonen startet.

§ 8-33. Feriepenger

       Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har utbetalt til en arbeidstaker etter § 8-17. Feriepenger ytes bare for de første 10 ukene (50 sykepengedagene) med sykepenger i opptjeningsåret, se ferieloven § 4.

       I tillegg til feriepenger etter første ledd yter trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiveren utbetaler til en arbeidstaker og får refundert etter § 8-20.

       Feriepengene utgjør 10,2 prosent av de sykepengene som gir rett til feriepenger. For arbeidstakere som har fylt 59 år før 1. september i opptjeningsåret, forhøyes prosentsatsen til 12,5.

III. Selvstendig næringsdrivende

§ 8-34. Sykepengedekning m.m.

       Til en selvstendig næringsdrivende ytes det sykepenger med 65 prosent av sykepengegrunnlaget, se §§ 8-10 og 8-35.

       Det ytes ikke sykepenger for de første to ukene regnet fra og med den dag arbeidsuførheten oppstod (ventetid). Ved ny arbeidsuførhet innen to uker etter at trygden har ytt sykepenger, regnes det ikke ny ventetid.

       En selvstendig næringsdrivende blir regnet som arbeidsufør tidligst fra det tidspunktet melding om arbeidsuførhet ble gitt til trygdekontoret, eller fra det tidspunktet vedkommende søkte lege. Det kan gjøres unntak fra denne bestemmelsen dersom vedkommende har vært forhindret fra å gi melding til trygdekontoret eller å søke lege og det er godtgjort at han eller hun har vært arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt.

       Sykepenger ytes tidligst fra det tidspunktet vedkommende søkte lege, se § 8-7 første og andre ledd.

§ 8-35. Sykepengegrunnlag

       Sykepengegrunnlaget som nevnt i § 8-10 fastsettes etter bestemmelsene i paragrafen her.

       Sykepengegrunnlaget skal svare til den pensjonsgivende årsinntekten som beregnes på grunnlag av gjennomsnittet av de pensjonspoengtallene (§ 3-12) som er fastsatt for de tre siste årene. Det gjennomsnittlige poengtallet omregnes til pensjonsgivende årsinntekt ut fra grunnbeløpet på sykmeldingstidspunktet.

       Dersom medlemmets arbeidssituasjon eller virksomhet er varig endret, og denne endringen medfører at den pensjonsgivende årsinntekten avviker mer enn 25 prosent fra den inntekten som er beregnet etter andre ledd, fastsettes sykepengegrunnlaget ved skjønn ut fra den pensjonsgivende årsinntekten som kan godtgjøres på sykmeldingstidspunktet. Dette gjelder også for et medlem som ikke har pensjonspoeng for de tre siste årene på grunn av for lav inntekt, eller fordi medlemmet ble yrkesaktiv i løpet av de siste tre årene.

§ 8-36. Forsikring for tillegg til sykepenger og fødselspenger

       En selvstendig næringsdrivende kan mot særskilt premie tegne forsikring som kan omfatte

a)	sykepenger med 65 prosent av sykepengegrunnlaget fra første sykedag

b)	sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 15. sykedag, eller

c)	sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra første sykedag.

       Medlemmet har ikke rett til sykepenger etter forsikringen når det gjelder arbeidsuførhet som oppstår i de første fire ukene (opptjeningstid), regnet fra den dag trygdekontoret mottok søknaden om forsikring. Vilkåret om opptjeningstid gjelder ikke dersom søknaden om forsikring blir satt fram innen 14 dager etter at vedkommende var sykepengedekket som arbeidstaker, som frilanser med forsikring etter § 8-39 eller som arbeidsløs etter § 8-49.

       Forsikring etter første ledd bokstavene b og c omfatter også fødselspenger og adopsjonspenger dersom forsikringen er tegnet minst ti måneder før fødselen eller adopsjonen.

       Sykepenger fra forsikringen ytes etter de samme bestemmelsene som ordinære sykepenger til selvstendig næringsdrivende, se §§ 8-34 og 8-35. Dette gjelder også når medlemmet har kombinerte inntekter som nevnt i §§ 8-40 til 8-43.

       Spesielle yrkesgrupper kan tegne kollektiv forsikring etter denne paragrafen.

       Departementet gir forskrifter om forsikringsordningen, herunder hvor stor premien skal være, og hvordan den skal betales, se § 23-6.

§ 8-37. Opphør av forsikring for tillegg til sykepenger og fødselspenger

       Forsikringen opphører

a)	ved utgangen av det halvår da trygdekontoret mottok oppsigelse,

b)	ved utgangen av det halvår som det er betalt premie for, hvis premien for neste halvår ikke blir betalt innen to uker etter skriftlig varsel,

c)	fra den dag den selvstendige næringsvirksomheten opphører,

d)	fra den dag retten til sykepenger faller bort etter § 8-12.

       Et medlem kan ikke si opp forsikringen for en periode da vedkommende er sykmeldt. I en slik periode kan skyldig premie motregnes i vedkommendes krav på sykepenger.

       Når forsikringen opphører, skal medlemmet ha tilbakebetalt premie som er innbetalt for hele kalenderuker etter det tidspunktet da forsikringen opphørte.

       Når forsikringen opphører, kan medlemmet ikke tegne forsikring på nytt før neste termin for premieinnbetaling, dvs. 1. januar eller 1. juli.

IV. Frilansere

§ 8-38. Sykepengedekning og sykepengegrunnlag

       Til en frilanser (§ 1-9) ytes det sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget. Det er et vilkår at frilanseren jevnlig har inntekt av oppdrag utenfor tjeneste.

       Det ytes ikke sykepenger for de første to ukene regnet fra og med den dag arbeidsuførheten oppstod (ventetid). Ved ny arbeidsuførhet innen to uker etter at trygden har ytt sykepenger, regnes det ikke ny ventetid.

       En frilanser blir regnet som arbeidsufør tidligst fra det tidspunktet melding om arbeidsuførhet ble gitt til trygdekontoret, eller fra det tidspunktet vedkommende søkte lege. Det kan gjøres unntak fra denne bestemmelsen dersom vedkommende har vært forhindret fra å gi melding til trygdekontoret eller å søke lege og det er godtgjort at han eller hun har vært arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt.

       Sykepenger ytes tidligst fra det tidspunktet vedkommende søkte lege, se § 8-7 første og andre ledd.

       Sykepengegrunnlaget for frilansere fastsettes etter den pensjonsgivende årsinntekten på samme måte som for selvstendig næringsdrivende, se § 8-35.

§ 8-39. Forsikring for tilleggssykepenger

       En frilanser kan mot særskilt premie tegne forsikring for tilleggssykepenger for de første 14 sykedagene. Dette gjelder likevel ikke en frilanser som har rett til å tegne forsikring for tilleggssykepenger som selvstendig næringsdrivende ifølge § 8-36.

       Medlemmet har ikke rett til sykepenger etter forsikringen når det gjelder arbeidsuførhet som oppstår i de første fire ukene (opptjeningstid), regnet fra den dag trygdekontoret mottok søknaden om forsikring. Vilkåret om opptjeningstid gjelder ikke dersom søknaden om forsikring blir satt fram innen 14 dager etter at vedkommende var sykepengedekket som arbeidstaker, som næringsdrivende med forsikring etter § 8-36 første ledd bokstav c eller som arbeidsløs etter § 8-49.

       Forsikringen omfatter sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra første sykedag.

       Sykepengene fra forsikringen ytes på grunnlag av den inntekt som frilanseren har betalt premie etter. Dersom en frilanser samtidig har rett til sykepenger som arbeidstaker fra en arbeidsgiver i de første to ukene, ytes sykepenger fra forsikringen på grunnlag av differansen mellom sykepengegrunnlaget etter § 8-30 første ledd og den pensjonsgivende årsinntekten etter § 8-30 andre ledd.

       Bestemmelsene om opphør i § 8-37 gjelder tilsvarende for forsikring etter paragrafen her.

       Departementet gir forskrifter om forsikringsordningen, herunder hvor stor premien skal være, og hvordan den skal betales, se § 23-6.

V. Medlemmer med kombinerte inntekter

§ 8-40. Arbeidstaker og frilanser

       Til et medlem som på sykmeldingstidspunktet har inntekt både som arbeidstaker og som frilanser, ytes det sykepenger etter bestemmelsene for arbeidstakere. Se §§ 8-15 til 8-33. Inntekt som frilanser regnes med bare dersom aktuell ukeinntekt som arbeidstaker etter § 8-28 avviker mer enn 25 prosent fra samlet pensjonsgivende årsinntekt etter § 8-30 andre ledd.

§ 8-41. Arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende

       Til et medlem som på sykmeldingstidspunktet har inntekt både som arbeidstaker og som selvstendig næringsdrivende, ytes det sykepenger etter bestemmelsene for arbeidstakere. Se §§ 8-15 til 8-33.

       Sykepengegrunnlaget fastsettes på årsbasis etter følgende alternativer:

1)	Sykepengegrunnlaget fastsettes ut fra den aktuelle ukeinntekten, se § 8-28.

2)	Sykepengegrunnlaget fastsettes ut fra den pensjonsgivende årsinntekten, se § 8-35. 4)

       For differansen mellom inntekt etter alternativ 2 og inntekt etter alternativ 1 gjelder bestemmelsene for selvstendig næringsdrivende, se § 8-34.

§ 8-42. Selvstendig næringsdrivende og frilanser

       Til et medlem som på sykmeldingstidspunktet har inntekt både som selvstendig næringsdrivende og som frilanser, ytes det sykepenger etter bestemmelsene for selvstendig næringsdrivende. Se §§ 8-34 og 8-35.

§ 8-43. Arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser

       Til et medlem som på sykmeldingstidspunktet har inntekt både som arbeidstaker, som selvstendig næringsdrivende og som frilanser, ytes det sykepenger etter bestemmelsene for arbeidstakere. Se §§ 8-15 til 8-33.

       Sykepengegrunnlaget fastsettes etter de bestemmelsene som gjelder for et medlem som har inntekt både som arbeidstaker og som selvstendig næringsdrivende, se § 8-41.

VI. Særskilte grupper

§ 8-44. Sjømenn

       Til et medlem som er ansatt på et norsk skip i utenriksfart, ytes det sykepenger etter bestemmelsene om sykepenger til arbeidstakere i §§ 8-15 til 8-33, og etter følgende særbestemmelser:

a)	Det kan ytes sykepenger til et medlem som er arbeidsufør som sjømann, selv om vedkommende ikke ellers er arbeidsufør.

b)	Bestemmelsen om opptjeningstid for rett til sykepenger i § 8-2 gjelder ikke.

§ 8-45. Fiskere

       En fisker som er tatt opp på blad B i fiskermanntallet i medhold av lov av 11. juni 1982 nr. 42 om rettledningstjenesten i fiskerinæringen § 8, jf. § 5, har rett til sykepenger uten hensyn til bestemmelsene i § 8-2.

§ 8-46. Vernepliktige

       Et medlem som har utført militær- eller siviltjeneste, har rett til sykepenger ved arbeidsuførhet uten hensyn til vilkårene i § 8-2 og § 8-3 dersom arbeidsuførheten oppstår under tjenesten.

       Sykepenger ytes etter de samme bestemmelsene som for arbeidstakere, men med følgende særbestemmelser:

a)	Sykepenger ytes fra og med dagen etter at tjenesten er slutt.

b)	Sykepengegrunnlaget fastsettes etter arbeids- og inntektsforholdene før vedkommende begynte i tjenesten. Dersom tjenesten har vart mer enn 28 dager, skal sykepengegrunnlaget minst svare til en årsinntekt på to ganger grunnbeløpet.

§ 8-47. Yrkesaktive medlemmer som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid

       Denne paragrafen gjelder for yrkesaktive medlemmer som på sykmeldingstidspunktet midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid i mindre enn tre måneder, og som

a)	fremdeles er ute av inntektsgivende arbeid, eller

b)	er i arbeid uten å fylle vilkåret i § 8-2 om to ukers opptjeningstid.

       Likestilt med arbeid etter første ledd er tidsrom da medlemmet mottar en ytelse til livsopphold etter kapitlene 4, 8, 9 eller 14.

       Likestilt med arbeid etter første ledd er også tidsrom

a)	da medlemmet utfører militær- eller siviltjeneste,

b)	da en sjømenn i utenriksfart avspaserer opparbeidet fritid,

c)	da medlemmet har lovbestemt ferie,

d)	da medlemmet har lovbestemt permisjon etter arbeidsmiljøloven § 31 eller § 32 dersom vedkommende har avtale om å gjenoppta arbeidet etter permisjonen.

       Det er et vilkår for rett til sykepenger etter denne paragrafen at medlemmet kan godtgjøre inntektstap og har et sykepengegrunnlag som minst svarer til grunnbeløpet.

       Sykepengene ytes fra 15. dag etter sykmeldingstidspunktet. Sykepengene utgjør 65 prosent av sykepengegrunnlaget. For personer som fyller vilkårene i første ledd bokstav b, utgjør sykepengene likevel 100 prosent av sykepengegrunnlaget. Grunnlaget fastsettes etter den pensjonsgivende årsinntekten på samme måte som for selvstendig næringsdrivende, se § 8-35.

       Medlemmet blir regnet som arbeidsufør tidligst fra det tidspunktet han eller hun søkte lege (sykmeldingstidspunktet). Det kan gjøres unntak fra denne bestemmelsen dersom medlemmet har vært forhindret fra å søke lege og det er godtgjort at han eller hun har vært arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt.

       Denne paragrafen gjelder ikke for medlemmer som har rett til sykepenger etter andre bestemmelser i dette kapitlet.

VII. Medlemmer som har rett til andre ytelser fra folketrygden m.m.

§ 8-48. Forholdet mellom sykepenger og andre folketrygdytelser

       Bestemmelser om forholdet mellom sykepenger på den ene siden og dagpenger under arbeidsløshet, uførepensjon, alderspensjon og avtalefestet pensjon på den andre siden står i §§ 8-49 til 8-52.

       Den som samtidig fyller vilkårene for sykepenger og for attføringspenger, har rett til den høyeste av ytelsene, se § 11-15.

§ 8-49. Medlemmer med dagpenger under arbeidsløshet eller ventelønn m.m.

       Til et medlem som mottar dagpenger under arbeidsløshet, eller som opptjener ventetid, ytes det sykepenger fra og med den dag medlemmet blir arbeidsufør. Det samme gjelder for et medlem som blir arbeidsufør i et tidsrom da han eller hun mottar ventelønn etter tjenestemannsloven § 13 nr. 6.

       Til et medlem som mottar kursstønad under yrkesopplæring, og som fyller vilkårene for rett til dagpenger etter kapittel 4, ytes det sykepenger fra og med dagen etter at kursstønaden opphører.

       Sykepengegrunnlaget fastsettes lik dagpengene pr. uke, eller lik ventelønn etter tjenestemannsloven § 13 nr. 6. Dersom et medlem har mottatt dagpenger og/eller sykepenger i mer enn 8 uker i et kalenderår, ytes det et ferietillegg på 9,5 prosent til sykepengene.

       Til et medlem som har deltidsarbeid og mottar dagpenger for samme tidsrom, ytes det sykepenger for både arbeidsinntekten og dagpengene.

       Et medlem som er arbeidsløs, blir regnet som arbeidsufør tidligst fra det tidspunktet han eller hun søker lege (sykmeldingstidspunktet). Det kan gjøres unntak fra denne bestemmelsen dersom vedkommende har vært forhindret fra å søke lege og det er godtgjort at han eller hun har vært arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt.

§ 8-50. Medlemmer med uførepensjon

       Det ytes ikke sykepenger til et medlem som mottar hel uførepensjon eller foreløpig uførestønad etter kapittel 12.

       Til et medlem som mottar gradert uførepensjon eller foreløpig uførestønad, ytes det sykepenger etter bestemmelsene i kapitlet her. Når trygden yter sykepenger, fastsettes sykepengegrunnlaget etter bestemmelsene i § 8-35 ut fra den årlige arbeidsinntekten som det er godtgjort at medlemmet har ved å utnytte den arbeidsevnen som var i behold etter at han eller hun ble innvilget uførepensjon eller foreløpig uførestønad.

§ 8-51. Medlemmer med alderspensjon

       Det ytes ikke sykepenger til et medlem som mottar hel alderspensjon etter kapittel 19.

       Til et medlem som mottar gradert alderspensjon, ytes det sykepenger etter bestemmelsene i kapitlet her. Når trygden yter sykepenger, fastsettes sykepengegrunnlaget ut fra den arbeidsinntekten som medlemmet har i tillegg til pensjonen.

       Sykepenger fra trygden ytes i opptil 90 sykepengedager.

§ 8-52. Medlemmer med avtalefestet pensjon med statstilskott

       Bestemmelsene i § 8-51 gjelder på tilsvarende måte for medlemmer som mottar avtalefestet pensjon med statstilskott.

VIII. Opphold i institusjon

§ 8-53. Sykepenger under opphold i helseinstitusjon o.l.

       Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder for medlemmer som er innlagt i en godkjent helseinstitusjon og får fri forpleining av det offentlige.

       Bestemmelsene gjelder ikke for medlemmer som forsørger ektefelle eller barn som selv er medlemmer i trygden.

       Sykepengene ytes uten reduksjon for innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene. Deretter blir sykepengene redusert med 50 prosent. Sykepengene skal likevel ikke være lavere enn tilsvarende et sykepengegrunnlag på 50 prosent av grunnbeløpet.

       Dersom medlemmet etter innleggelsen fortsatt har faste og nødvendige utgifter til bolig o.a., kan det bestemmes at sykepengene ikke skal reduseres, eller at de skal reduseres mindre.

       Når institusjonsoppholdet er slutt, ytes det sykepenger etter lovens vanlige bestemmelser fra og med dagen etter utskrivingsdagen. Kommer medlemmet innen tre måneder på nytt i institusjon, ytes det reduserte sykepenger etter denne paragrafen fra og med innleggelsesdagen.

§ 8-54. Opphold i fengsel

       Et medlem som sitter i varetekt, soner straff eller er sikret, har ikke rett til sykepenger.

       Det ytes likevel sykepenger etter bestemmelsene i dette kapitlet hvis vedkommende arbeider for en arbeidsgiver utenfor anstalten (se lov av 12. desember 1958 nr. 7 om fengselsvesenet § 17 femte ledd). Sykepengene reduseres etter bestemmelsene i § 8-53 i loven her. Bestemmelsene om arbeidsgiverperioden i § 8-18 og § 8-19 gjelder ikke.

       Dersom medlemmet er arbeidsufør ved løslatelsen, skal arbeids- og inntektsforholdene på innsettelsestidspunktet legges til grunn. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende under fengselsoppholdet har hatt arbeids- og inntektsforhold som gir et bedre resultat.

IX. Yrkesskade

§ 8-55. Sykepenger ved yrkesskade

       Til den som er arbeidsufør på grunn av en skade eller sykdom som går inn under kapittel 13, ytes det sykepenger etter følgende særbestemmelser:

a)	Vilkåret i § 8-2, § 8-18, § 8-36 og § 8-39 om opptjeningstid gjelder ikke.

b)	Sykepenger ytes minst ut fra det sykepengegrunnlaget vedkommende hadde på skadetidspunktet.

c)	Ved tilbakefall ytes det sykepenger som minst svarer til uførepensjon ved yrkesskade, til en person som mottar eller har mottatt uførepensjon, se § 12-18.

d)	Ved arbeidsuførhet som skyldes yrkesskade medlemmet er påført som militærperson, ytes det også ved tilbakefall sykepenger etter bestemmelsene i § 8-46.

e)	Sykepenger utbetales under opphold utenfor Norge uten hensyn til bestemmelsene i § 8-9.

f)	Sykepenger fra trygden ytes i opptil 250 eller 260 dager uten hensyn til bestemmelsene i § 8-12.

Kapittel 9. Stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom

       Bestemmelser om

-	formål står i § 9-1

-	generelle vilkår står i §§ 9-2 til 9-4

-	omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom står i §§ 9-5 til 9-9

-	opplæringspenger ved kurs for et medlem med omsorg for et funksjonshemmet barn står i § 9-10

-	pleiepenger til en yrkesaktiv med omsorg for et alvorlig sykt barn står i § 9-11

-	pleiepenger for pleie av en nær pårørende står i § 9-12

-	antall stønadsdager for opplæringspenger og pleiepenger står i § 9-13

-	stønadsnivå for opplæringspenger og pleiepenger står i § 9-14

§ 9-1. Formål

       Formålet med stønad etter dette kapitlet er å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i forbindelse med barns eller barnepassers sykdom, barns funksjonshemning og pleie av nære pårørende i livets sluttfase.

I. Generelle bestemmelser

§ 9-2. Opptjeningstid

       For å få rett til stønad må medlemmet ha vært i arbeid i minst to uker umiddelbart før fraværet fra arbeidet (opptjeningstid). For øvrig gjelder bestemmelsene i § 8-2 tilsvarende.

§ 9-3. Tap av arbeidsinntekt

       Et medlem som har tapt pensjonsgivende inntekt (§ 3-15) ved fravær fra arbeidet på grunn av et barns, en barnepassers eller en nær pårørendes sykdom, har rett til stønad etter bestemmelsene i dette kapitlet.

       Inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget, se § 8-10) må utgjøre minst 50 prosent av grunnbeløpet. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for de dagene arbeidsgiveren skal betale omsorgspenger, se § 9-7 tredje ledd.

§ 9-4. Opphold i Norge eller i utlandet

       Bestemmelsen i § 8-9 om opphold i Norge gjelder tilsvarende.

II. Omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom

§ 9-5. Stønadssituasjonen for omsorgspenger

       Til en arbeidstaker som har omsorg for barn, ytes det omsorgspenger dersom han eller hun er borte fra arbeidet

a)	på grunn av nødvendig tilsyn med og stell av et barn som er sykt, eller

b)	fordi den som har det daglige barnetilsynet er syk.

       Retten til omsorgspenger gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til og med det året barnet fyller 16 år.

§ 9-6. Antall dager med omsorgspenger

       Omsorgspenger etter § 9-5 første ledd ytes til den enkelte arbeidstaker i opptil 10 stønadsdager for hvert kalenderår. Har vedkommende omsorgen for mer enn to barn, ytes det omsorgspenger i opptil 15 stønadsdager. Når arbeidstakeren er alene om omsorgen, økes antallet stønadsdager til henholdsvis 20 og 30.

       Dersom en arbeidstaker har et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn og dette fører til en markert høyere risiko for fravær fra arbeidet, ytes det omsorgspenger i opptil 20 stønadsdager. Når arbeidstakeren er alene om omsorgen, økes antallet stønadsdager til 40.

       Arbeidstakeren regnes for å ha aleneomsorg for et barn også hvis den andre av barnets foreldre i lang tid ikke kan ha tilsyn med barnet fordi han eller hun er funksjonshemmet, innlagt i helseinstitusjon e.l.

       For at arbeidstakeren skal få utvidet rett til omsorgspenger etter andre ledd, må trygdekontoret ha godtatt at barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet.

       Selv om den ene av foreldrene er alene om den daglige omsorgen, kan stønadsdagene (20, 30 eller 40) fordeles mellom foreldrene i forhold til omfanget av avtalt samvær. Det er et vilkår at trygdekontoret får skriftlig erklæring fra begge foreldrene om samværsfordelingen.

       Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragrafen, herunder om hvilke sykdommer og funksjonshemninger som skal gi utvidet rett til omsorgspenger etter andre ledd.

§ 9-7. Omsorgspenger fra arbeidsgiveren

       Arbeidsgiveren yter omsorgspenger etter § 9-5 første ledd dersom arbeidsforholdet har vart minst to uker (opptjeningstid). For øvrig gjelder bestemmelsene i § 8-18 og § 8-22 tilsvarende.

       Omsorgspengene utgjør 100 prosent av sykepengegrunnlaget, se § 8-10 og § 8-30.

       Når en arbeidstaker har mottatt omsorgspenger i mer enn 10 stønadsdager i et kalenderår, kan arbeidsgiveren kreve å få refusjon fra trygden for det antall stønadsdager som overstiger 10.

       Omsorgspenger til en arbeidstaker som bare har omsorg for et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn over 12 år, refunderes fullt ut. Tilsvarende gjelder for omsorgspenger til en arbeidstaker som nevnt i § 8-20.

§ 9-8. Dokumentasjon av sykdom når arbeidsgiveren yter omsorgspenger

       For at arbeidstakeren skal få rett til omsorgspenger fra arbeidsgiveren, må barnets eller barnepasserens sykdom dokumenteres med egenmelding eller legeerklæring. Bestemmelsene i § 8-7 andre ledd gjelder tilsvarende.

       Med egenmelding menes det at arbeidstakeren uten å legge fram legeerklæring melder fra til arbeidsgiveren om at fraværet skyldes sykt barn eller syk barnepasser.

       Arbeidstakeren kan gi skriftlig eller muntlig egenmelding for de første tre kalenderdagene i hvert enkelt tilfelle. Fra den fjerde dagen kan arbeidsgiveren kreve at barnets eller barnepasserens sykdom blir dokumentert med legeerklæring.

       Bestemmelsene i § 8-27 første ledd bokstav b gjelder tilsvarende.

§ 9-9. Omsorgspenger fra trygden

       Trygden yter omsorgspenger dersom arbeidstakeren har vært i arbeid eller i en likestilt situasjon (§ 9-2, jf. § 8-2) i til sammen minst to uker umiddelbart før fraværet, men ikke har rett til omsorgspenger fra en arbeidsgiver.

       Barnets eller barnepasserens sykdom må dokumenteres med legeerklæring. Bestemmelsene i § 8-7 andre ledd gjelder tilsvarende.

       Omsorgspenger beregnes etter de samme bestemmelsene som sykepenger fra trygden, se kapittel 8.

III. Opplæringspenger og pleiepenger fra trygden

§ 9-10. Opplæringspenger ved kurs for et medlem med omsorg for et funksjonshemmet barn

       For å få rett til opplæringspenger må medlemmet ha omsorgen for et barn med en funksjonshemning eller en langvarig sykdom. Stønad kan gis selv om barnet har fylt 18 år.

       Det ytes opplæringspenger til et medlem som gjennomgår opplæring ved en godkjent helseinstitusjon eller et foreldrekurs ved et godkjent offentlig kompetansesenter.

       Det er et vilkår at opplæringen er nødvendig for at medlemmet skal kunne ta seg av og behandle barnet. Dette må dokumenteres med legeerklæring.

§ 9-11. Pleiepenger til en yrkesaktiv med omsorg for et alvorlig sykt barn

       For å få rett til pleiepenger etter denne paragrafen må medlemmet ha omsorgen for et barn under 16 år som har en livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade. Det er et vilkår at medlemmet av hensyn til barnet må oppholde seg i en helseinstitusjon mens barnet er innlagt, eller må være hjemme for å pleie barnet i kritiske perioder. Også andre enn barnets foreldre kan få pleiepenger dersom hensynet til barnet gjør det nødvendig at de er til stede.

       Til et medlem som har omsorgen for en psykisk utviklingshemmet person, ytes det pleiepenger uten hensyn til aldersgrensen på 16 år.

       Det må legges fram legeerklæring fra den helseinstitusjonen som har ansvaret for behandlingen av barnet, om at medlemmet må være borte fra arbeidet.

§ 9-12. Pleiepenger for pleie av en nær pårørende

       Til et medlem som i hjemmet pleier en nær pårørende i livets sluttfase, ytes det pleiepenger.

       Det må legges fram legeerklæring fra den helseinstitusjonen eller den legen som har behandlet pasienten.

§ 9-13. Antall stønadsdager for opplæringspenger og pleiepenger

       Opplæringspenger og pleiepenger etter § 9-10 og § 9-11 ytes til sammen i opptil 780 dager for det enkelte barn.

       Pleiepenger etter § 9-12 ytes i opptil 20 dager for hver pasient.

§ 9-14. Stønadsnivå for opplæringspenger og pleiepenger

       Trygden yter pleiepenger og opplæringspenger etter de samme bestemmelsene som sykepenger fra trygden for egen sykdom, se kapittel 8. Bestemmelsene om ventetid i § 8-34 andre ledd, § 8-38 andre ledd og § 8-47 femte ledd gjelder likevel ikke.

       For de første 260 stønadsdagene gis ytelsene med den prosent av sykepengegrunnlaget som gjelder ved egen sykdom. Deretter skal ytelsen svare til 65 prosent av sykepengegrunnlaget. Til arbeidsledige gis ytelsen for hele perioden etter bestemmelsene i § 8-49 om sykepenger til arbeidsledige.

       Til arbeidstakere yter trygden feriepenger til opplæringspenger og pleiepenger.

       Til samlet utbetaling av opplæringspenger og pleiepenger etter §§ 9-10 og 9-11 i et opptjeningsår ytes det feriepenger bare for de 12 første ukene.

       Feriepengene utgjør 10,2 prosent av stønaden.

Kapittel 10. Ytelser under medisinsk rehabilitering

       Bestemmelser om

-	formål står i § 10-1

-	generelle vilkår står i §§ 10-2 til 10-4

-	stønad til bedring av funksjonsevnen står i §§ 10-5 til 10-7

-	rehabiliteringspenger står i §§ 10-8 til 10-13

-	forholdet til andre folketrygdytelser som skal sikre inntekt, står i § 10-14

-	forholdet til annen lovgivning står i § 10-15

-	rehabiliteringspenger ved yrkesskade står i § 10-16.

§ 10-1. Formål

       Formålet med ytelser etter dette kapitlet er å sikre inntekt, og å kompensere for bestemte utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet for medlemmer som har sykdom, skade eller lyte.

§ 10-2. Forutgående medlemskap

       Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet at vedkommende

a)	har vært medlem i trygden i minst tre år umiddelbart før han eller hun setter fram krav om en ytelse, eller

b)	har vært medlem i trygden i minst ett år umiddelbart før han eller hun setter fram krav om en ytelse, og i denne tiden har vært fysisk og psykisk i stand til å utføre et normalt inntektsgivende arbeid.

       Vilkåret i første ledd kan fravikes for en norsk statsborger som tidligere har vært medlem i trygden i sammenlagt minst tre år, dersom lidelsen som begrunner kravet, er oppstått mens vedkommende var medlem, eller innen to år etter at medlemskapet opphørte. Vilkåret i første ledd kan også ellers fravikes hvis særlige grunner gjør det rimelig.

       Vilkåret i første ledd gjelder ikke for en flyktning (§ 1-7) som er medlem i trygden.

§ 10-3. Opphold i Norge eller i utlandet

       Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet at medlemmet oppholder seg i Norge.

       Likevel gis det rehabiliteringspenger i utlandet til

a)	en person som er medlem etter § 2-5 eller § 2-6,

b)	et medlem som er innlagt i helseinstitusjon for norsk offentlig regning, eller som får oppholdet dekket etter avtale med et annet land om trygd.

       Etter søknad før utreisen kan et medlem også ellers få rehabiliteringspenger i en begrenset periode under opphold i utlandet. Han eller hun må godtgjøre at utenlandsoppholdet ikke vil forverre helsetilstanden, forlenge arbeidsuførheten eller hindre trygdekontorets kontroll og oppfølging.

       Et medlem med rett til helsetjenester i utlandet etter § 5-24 får under opphold i utlandet dekket utgifter til høreapparat. For annen stønad som er nevnt i § 10-7, kan det gjøres unntak fra bestemmelsen i første ledd når særlige grunner gjør det rimelig.

§ 10-4. Alder

       Det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger at medlemmet er mellom 16 og 67 år.

       Stønad til anskaffelse av bil gis ikke til en person som blir funksjonshemmet først etter fylte 70 år.

§ 10-5. Stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet

       Det ytes stønad etter § 10-7 til et medlem som på grunn av sykdom, skade eller lyte

a)	har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt, eller

b)	har fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket.

       Når det skal vurderes om vilkåret i første ledd bokstav a eller b er oppfylt, legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid.

       Stønaden ytes i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at medlemmet skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid.

       Det ytes ikke stønad etter denne paragrafen til en person som mottar alderspensjon, uførepensjon eller avtalefestet pensjon med statstilskott. Til en person som mottar uførepensjon, kan det likevel ytes stønad dersom det er sannsynlig at stønaden vil føre til at pensjonen faller bort eller blir redusert.

§ 10-6. Stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet

       Når et medlem har fått sin funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, ytes det stønad etter § 10-7.

       Stønaden ytes i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre medlemmets funksjonsevne i dagliglivet eller for at vedkommende skal kunne bli pleid i hjemmet.

§ 10-7. Stønadsformer

       Et medlem som fyller vilkårene i § 10-5 eller 10-6, kan få stønad i form av utlån av, tilskott til eller lån til

a)	hjelpemidler, herunder skolehjelpemidler

b)	høreapparat,

c)	grunnmønster til søm av klær,

d)	førerhund,

e)	lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte som er i arbeid, under arbeidstrening, eller under utdanning, eller som deltar i organisasjonsvirksomhet, eller politisk eller sosialt arbeid,

f)	tolkehjelp for hørselshemmede,

g)	tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde,

h)	motorkjøretøy eller annet transportmiddel.

       Til et medlem som fyller vilkårene i § 10-5, kan det også ytes stønad til ombygging av maskiner og tilrettelegging av fysisk miljø på arbeidsplassen.

       Til et medlem som fyller vilkårene i § 10-6, kan det også ytes tilskott til opplæringstiltak.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, og kan herunder bestemme at hjelpemidler skal utlånes fra en hjelpemiddelsentral.

§ 10-8. Rehabiliteringspenger

       Det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom, skade eller lyte. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til rehabiliteringspenger.

       Det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger at medlemmet får aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen. Retten til rehabiliteringspenger faller bort dersom medlemmet uten rimelig grunn nekter å ta imot tilbud om behandling, rehabilitering eller yrkesrettet attføring, se også § 21-8.

       Det ytes rehabiliteringspenger til et medlem som

a)	har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 250 sykepengedager i løpet av de siste tre årene (§ 8-12), og fortsatt er arbeidsufør,

b)	har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 250 sykepengedager i løpet av de siste tre årene (§ 8-12), og igjen blir arbeidsufør mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet seg rett til sykepenger på nytt,

c)	har vært sammenhengende minst 50 prosent arbeidsufør i 52 uker på grunn av sykdom, skade eller lyte uten å ha hatt rett til sykepenger, se § 8-2 og § 8-3,

d)	tidligere har mottatt rehabiliteringspenger, og igjen blir arbeidsufør på grunn av samme sykdom innen ett år,

e)	tidligere har mottatt rehabiliteringspenger, og igjen blir arbeidsufør på grunn av en annen sykdom innen seks måneder mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet seg rett til sykepenger fra trygden på nytt, eller

f)	må avbryte yrkesrettet attføring etter kapittel 11 på grunn av sykdom.

       Det ytes ikke rehabiliteringspenger i arbeidsgiverperioden for sykepenger, se § 8-19.

       Rehabiliteringspenger ytes vanligvis ikke sammenhengende i mer enn 52 uker.

       Departementet gir forskrifter om rehabiliteringspenger etter denne paragrafen, og kan herunder bestemme at det kan ytes rehabiliteringspenger sammenhengende i mer enn 52 uker.

§ 10-9. Sammensetning og beregning av rehabiliteringspenger med tillegg

       Rehabiliteringspengene består av grunnpensjon og tilleggspensjon.

       Grunnpensjonen fastsettes etter bestemmelsene i § 3-2.

       Tilleggspensjonen fastsettes etter bestemmelsene i §§ 3-8 til 3-12, § 3-17, § 3-18 og §§ 3-20 til 3-22.

       Til rehabiliteringspengene kan det ytes ektefelletillegg og barnetillegg etter bestemmelsene i §§ 3-24 til 3-26.

       Rehabiliteringspenger til personer som er innlagt i institusjon, ytes etter bestemmelsene i § 3-27 og § 3-28.

§ 10-10. Hele eller graderte rehabiliteringspenger

       Det ytes hele rehabiliteringspenger dersom et medlem har tapt hele sin arbeidsevne.

       Dersom et medlem har tapt en del av sin arbeidsevne, ytes det graderte rehabiliteringspenger. Den graderte ytelsen skal svare til den del av arbeidsevnen som er tapt. For en person som er i arbeid, fastsettes ytelsen på grunnlag av reduksjon i arbeidstid og/eller inntektstap.

       I sluttfasen av en periode da et medlem er under medisinsk rehabilitering, kan det ytes rehabiliteringspenger også når arbeidsevnen er nedsatt med 20 til 50 prosent. Det er et vilkår at vedkommende i den forutgående perioden har mottatt sykepenger eller rehabiliteringspenger, og at arbeidsevnen da var nedsatt med minst 50 prosent.

       Rehabiliteringspenger etter tredje ledd ytes i opptil tre måneder. I særlige tilfeller kan rehabiliteringspenger ytes i ytterligere tre måneder.

§ 10-11. Stønadsdager

       Rehabiliteringspenger ytes for alle dagene i uken unntatt søndag.

       Dagsatsen framkommer ved at den årlige ytelsen divideres med 312.

§ 10-12. Avkall på rehabiliteringspenger

       En person kan gi avkall på retten til rehabiliteringspenger dersom

a)	ektefellen mottar alderspensjon, uførepensjon, foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger, attføringspenger eller avtalefestet pensjon med statstilskott, og

b)	vedkommende person enten har kortere trygdetid enn ektefellen eller får graderte rehabiliteringspenger.

       Ektefellens ytelser fastsettes da etter reglene for personer som forsørger den andre ektefellen.

§ 10-13. Rehabiliteringspenger under opphold i fengsel

       Et medlem som sitter i varetekt, soner straff eller er sikret enten i institusjon eller i privat forpleining, har ikke rett til rehabiliteringspenger. Det ytes likevel rehabiliteringspenger etter de vanlige bestemmelsene i dette kapitlet hvis vedkommende arbeider for en arbeidsgiver utenfor anstalten i medhold av fengselsloven § 17 femte ledd.

§ 10-14. Forholdet til andre folketrygdytelser som skal sikre inntekt

       Rehabiliteringspengene faller bort

a)	når medlemmet får rett til attføringspenger, uførepensjon eller alderspensjon etter denne loven,

b)	i den utstrekning medlemmet får tilsvarende ytelser etter kapittel 15, 16 eller 17.

§ 10-15. Forholdet til ytelser etter annen lovgivning

       Retten til ytelser etter dette kapitlet faller bort i den utstrekning ytelsene kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning. Departementet gir forskrifter om avgrensningen.

§ 10-16. Rehabiliteringspenger ved yrkesskade

       Til den som er arbeidsufør på grunn av en skade eller sykdom som går inn under kapittel 13, ytes det rehabiliteringspenger etter følgende særbestemmelser:

a)	Vilkåret i § 10-2 om forutgående medlemskap gjelder ikke.

b)	Vilkåret i § 10-3 om opphold i Norge gjelder ikke.

c)	Vilkåret i § 3-8 om minst tre poengår for rett til tilleggspensjon gjelder ikke.

d)	Rehabiliteringspenger ytes ved uføregrader ned til 30 prosent.

       Det fastsettes en særskilt uføregrad for uførhet som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom.

       Ved yrkesskade beregnes rehabiliteringspenger etter særbestemmelsene i § 3-30.

Kapittel 11. Ytelser under yrkesrettet attføring

       Bestemmelser om

-	formål står i § 11-1

-	generelle vilkår står i §§ 11-2 til 11-6

-	attføringsstønad står i § 11-7

-	attføringspenger står i §§ 11-8 til 11-14

-	forholdet til andre folketrygdytelser som skal sikre inntekt, står i § 11-15

-	forholdet til annen lovgivning står i § 11-16

-	attføringspenger ved yrkesskade står i § 11-17.

§ 11-1. Formål

       Formålet med ytelser etter dette kapitlet er å sikre inntekt for medlemmer som gjennomgår yrkesrettet attføring (attføringspenger), og å kompensere for bestemte utgifter som medlemmene har i forbindelse med attføringen (attføringsstønad).

§ 11-2. Forutgående medlemskap

       Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet at vedkommende

a)	har vært medlem i trygden i minst tre år umiddelbart før han eller hun setter fram krav om en ytelse, eller

b)	har vært medlem i trygden i minst ett år umiddelbart før han eller hun setter fram krav om en ytelse, og i denne tiden har vært fysisk og psykisk i stand til å utføre et normalt inntektsgivende arbeid.

       Vilkåret i første ledd kan fravikes for en norsk statsborger som tidligere har vært medlem i trygden i sammenlagt minst tre år, dersom lidelsen som begrunner kravet, er oppstått mens vedkommende var medlem, eller innen to år etter at medlemskapet opphørte. Vilkåret i første ledd kan også ellers fravikes hvis særlige grunner gjør det rimelig.

       Vilkåret i første ledd gjelder ikke for en flyktning (§ 1-7) som er medlem i trygden.

§ 11-3. Opphold i Norge eller i utlandet

       Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet at medlemmet oppholder seg i Norge.

       Et medlem som oppholder seg i utlandet, har likevel rett til ytelser dersom vedkommende gjennomgår yrkesrettet attføring i utlandet.

       Et medlem som oppholder seg i utlandet i en begrenset periode, kan også ellers få ytelser etter dette kapitlet dersom utenlandsoppholdet ikke vil forlenge eller vanskeliggjøre attføringen.

§ 11-4. Alder

       Det er et vilkår for rett til attføringsstønad etter § 11-7 at medlemmet er mellom 16 og 67 år.

       Det er et vilkår for rett til attføringspenger etter § 11-8 at medlemmet er mellom 19 og 67 år.

       Ytelser til skolegang for ungdom under 22 år kan bare gis til et medlem som på grunn av sykdom, skade eller lyte er i en utdanningssituasjon som avviker vesentlig fra den som gjelder for annen ungdom.

§ 11-5. Sykdom, skade eller lyte - nedsatt inntektsevne

       Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet at medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte

a)	har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) varig nedsatt, eller

b)	har fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket.

       Når det skal vurderes om vilkåret i første ledd bokstav a eller b er oppfylt, legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid.

§ 11-6. Nødvendige og hensiktsmessige tiltak

       Ytelser etter dette kapitlet gis i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at medlemmet skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid.

       Når det skal vurderes om et attføringstiltak er nødvendig og hensiktsmessig, gjelder § 11-5 andre ledd tilsvarende.

§ 11-7. Attføringsstønad

       Det ytes attføringsstønad til et medlem som gjennomfører et yrkesrettet attføringstiltak.

       Stønaden ytes i form av tilskott til

a)	trening og behandling i godkjent attføringsinstitusjon

b)	opplæring, trening og arbeidstilvenning ved skole, kurs, bedrift e.l.

c)	reise og flytting i forbindelse med attføring og nytt arbeid

d)	dekning av utgifter til medlemmets eller familiens underhold

e)	andre formål som har avgjørende betydning for å gjennomføre attføringstiltaket.

       Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

§ 11-8. Attføringspenger

       Til et medlem som har tapt minst halvparten av sin inntektsevne (§ 11-5), ytes det attføringspenger i den tiden vedkommende gjennomfører et yrkesrettet attføringstiltak.

       Det kan også ytes attføringspenger

a)	i ventetid før et attføringstiltak blir satt i verk,

b)	i ventetid under attføringen,

c)	i ventetid etter attføringsperioden, før medlemmet har fått eller er anvist arbeid.

       Departementet gir forskrifter om ytelser etter denne paragrafen.

§ 11-9. Sammensetning og beregning av attføringspenger med tillegg

       Attføringspengene består av grunnpensjon og tilleggspensjon.

       Grunnpensjonen fastsettes etter bestemmelsene i § 3-2.

       Tilleggspensjonen fastsettes etter bestemmelsene i §§ 3-8 til 3-12, § 3-17, § 3-18 og §§ 3-20 til 3-22.

       Til attføringspengene kan det ytes ektefelletillegg og barnetillegg etter bestemmelsene i §§ 3-24 til 3-26.

       Attføringspenger til personer som er innlagt i institusjon, fastsettes etter bestemmelsene i § 11-13.

§ 11-10. Hele eller graderte attføringspenger

       Det ytes hele attføringspenger dersom et medlem har tapt hele sin inntektsevne.

       Dersom et medlem har tapt en del av sin inntektsevne, ytes det graderte attføringspenger. Den graderte ytelsen skal svare til den del av inntektsevnen som er tapt.

       Når inntektsevnen skal vurderes, tas det hensyn til om medlemmet har reduserte muligheter til å utføre inntektsgivende arbeid på grunn av attføringen.

       Departementet gir forskrifter om gradering av attføringspenger, og kan herunder fravike bestemmelsene i denne paragrafen.

§ 11-11. Stønadsdager

       Attføringspenger ytes for alle dagene i uken unntatt søndag.

       Dagsatsen framkommer ved at den årlige ytelsen divideres med 312.

§ 11-12. Avkall på attføringspenger

       En person kan gi avkall på retten til attføringspenger dersom

a)	ektefellen mottar alderspensjon, uførepensjon, foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger, attføringspenger eller avtalefestet pensjon med statstilskott, og

b)	vedkommende person enten har kortere trygdetid enn ektefellen eller får graderte attføringspenger.

       Ektefellens ytelser fastsettes da etter reglene for personer som forsørger den andre ektefellen.

§ 11-13. Attføringspenger under opphold i institusjon

       Dersom et medlem gjennomgår attføring mens vedkommende oppholder seg i en institusjon med fri kost og losji, blir attføringspengene redusert etter bestemmelsene i § 3-28.

       Attføringspengene blir redusert fra og med første hele måned etter at institusjonsoppholdet tok til.

§ 11-14. Attføringspenger under opphold i fengsel

       Retten til attføringspenger faller bort når et medlem sitter i varetekt, soner straff eller er sikret enten i institusjon eller i privat forpleining.

§ 11-15. Forholdet til andre folketrygdytelser som skal sikre inntekt

       Den som samtidig fyller vilkårene for attføringspenger og for sykepenger, har rett til den høyeste av ytelsene.

       Attføringspengene faller bort

a)	når medlemmet får rett til uførepensjon eller alderspensjon etter denne loven,

b)	i den utstrekning medlemmet får tilsvarende ytelser etter kapittel 15, 16 eller 17.

       Departementet gir forskrifter om ytelser til et medlem som samtidig fyller vilkårene for rett til attføringspenger etter dette kapitlet og for tilskott under yrkesrettet attføring gitt med hjemmel i sysselsettingsloven kapittel III.

§ 11-16. Forholdet til ytelser etter annen lovgivning

       Retten til ytelser etter dette kapitlet faller bort i den utstrekning ytelsene kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning. Departementet gir forskrifter om avgrensningen.

§ 11-17. Attføringspenger ved yrkesskade

       Til den som er arbeidsufør på grunn av en skade eller sykdom som går inn under kapittel 13, gis det stønad under yrkesrettet attføring etter følgende særbestemmelser:

a)	Vilkåret i § 11-2 om forutgående medlemskap gjelder ikke.

b)	Vilkåret i § 3-8 om minst tre poengår for rett til tilleggspensjon gjelder ikke.

c)	Attføringspenger ytes ved uføregrader ned til 30 prosent.

       Det fastsettes en særskilt uføregrad for uførhet som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom.

       Ved yrkesskade beregnes attføringspenger etter særbestemmelsene i § 3-30.

Kapittel 12. Uførepensjon

       Bestemmelser om

-	formål står i § 12-1

-	vilkår for rett til uførepensjon står i §§ 12-2 til 12-8

-	uførepensjon til hjemmearbeidende ektefelle som er delvis yrkesaktiv står i § 12-9

-	uføretidspunktet står i § 12-10

-	gradering av uførepensjon står i § 12-11

-	revurdering av uføregraden står i § 12-12

-	sammensetning og beregning av uførepensjon med tillegg står i § 12-13

-	avkall på uførepensjon står i § 12-14

-	uførepensjon til gjenlevende ektefelle står i § 12-15

-	foreløpig uførestønad står i § 12-16

-	avkorting av uførepensjon for ytelser fra arbeidsgiver står i § 12-17

-	uførepensjon ved yrkesskade står i § 12-18.

§ 12-1. Formål

       Formålet med uførepensjon er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne eller arbeidsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte.

§ 12-2. Forutgående medlemskap

       Det er et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende har vært medlem i trygden i de siste tre årene fram til uføretidspunktet, se § 12-10 første ledd.

       Vilkåret i første ledd gjelder ikke for en flyktning (§ 1-7) som er medlem i trygden.

       Vilkåret om tre års forutgående medlemskap i første ledd gjelder ikke for en person som har vært medlem i trygden i minst ett år umiddelbart før han eller hun setter fram krav om pensjon, dersom

a)	vedkommende ble ufør før fylte 24 år og da var medlem i trygden, eller

b)	vedkommende etter fylte 16 år har vært medlem i trygden med unntak av maksimum fem år.

§ 12-3. Fortsatt medlemskap

       Det er et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende fortsatt er medlem i trygden.

       Den som ikke er medlem i trygden, får likevel uførepensjon dersom vedkommende har minst 20 års samlet botid, se § 3-5 åttende ledd. Til den som har mindre enn 20 års botid, ytes det

a)	tilleggspensjon,

b)	grunnpensjon etter en trygdetid som svarer til det antall poengår tilleggspensjonen er beregnet etter.

       Det ytes særtillegg, ektefelletillegg og barnetillegg på grunnlag av samme trygdetid som grunnpensjonen ytes etter.

       Uførepensjon etter unntaksbestemmelsene i § 12-2 tredje ledd, tilleggspensjon etter bestemmelsene i § 3-21 om medregning av framtidige pensjonspoeng for unge uføre, og garantert tilleggspensjon etter bestemmelsene i § 3-22 beholdes bare så lenge vedkommende er medlem i trygden. Det samme gjelder uførepensjonen til en flyktning som får pensjonen beregnet på grunnlag av bestemmelsene i § 3-2 sjette ledd og § 3-9 tredje ledd.

§ 12-4. Alder

       Det er et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende er mellom 16 og 67 år.

§ 12-5. Hensiktsmessig behandling og attføring

       Det er et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring for å bedre inntektsevnen eller arbeidsevnen.

       Når det skal avgjøres om et behandlings- eller attføringstiltak er hensiktsmessig, legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter. Det skal også legges vekt på om vedkommende kan få arbeid dersom han eller hun pendler eller flytter.

       En person som er under 35 år og som har rusmiddelproblemer eller psykososiale problemer, kan gis uførepensjon bare dersom vedkommende har gjennomført eller har forsøkt å gjennomføre et individuelt og hensiktsmessig attføringsopplegg uten at inntektsevnen er bedret. Dette gjelder likevel ikke når en basisgruppe eller en annen tverrfaglig samarbeidsgruppe finner at attføring åpenbart er hensiktsløst, se § 20-8.

§ 12-6. Sykdom, skade eller lyte - krav til årsakssammenheng

       Det er et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende har varig sykdom, skade eller lyte.

       Når det skal avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sosiale eller økonomiske problemer gir ikke rett til uførepensjon.

       Den medisinske lidelsen må ha medført en varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til nedsettelsen av inntektsevnen/arbeidsevnen.

§ 12-7. Nedsatt inntektsevne. Uføregrad

       Det er et vilkår for rett til uførepensjon at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig nedsatt med minst halvparten.

       Ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt (hvor høy uføregraden er) skal inntektsmulighetene i ethvert arbeid som vedkommende nå kan utføre, sammenlignes med de inntektsmulighetene som vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppstod. Når inntektsmulighetene vurderes, skal det legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid. Det skal tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt når inntektsevnen vurderes.

       Når de tidligere inntektsmulighetene for en selvstendig næringsdrivende skal vurderes, legges den gjennomsnittlige pensjonsgivende inntekten for de siste tre kalenderårene før uføretidspunktet (§ 12-10) til grunn. Dersom gjennomsnittsinntekten ikke er representativ, kan inntektsnivået fastsettes ut fra det gjennomsnittlige inntektsnivået for tilsvarende virksomhet.

       Departementet gir forskrifter om fastsetting og endring av uføregraden i forhold til pensjonsgivende inntekt, herunder om stillingsandelens betydning. Det kan gjøres unntak for visse inntekter.

§ 12-8. Uførepensjon til hjemmearbeidende ektefelle. Uføregrad

       Det er et vilkår for at en hjemmearbeidende ektefelle skal få rett til uførepensjon, at evnen til å utføre arbeid i hjemmet (arbeidsevnen) er varig nedsatt med minst halvparten.

       Ved vurderingen av hvor mye arbeidsevnen er nedsatt (hvor høy uføregraden er), skal den evnen til å utføre arbeid i hjemmet som vedkommende nå har, sammenlignes med den tilsvarende evnen som vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppstod.

       En hjemmearbeidende ektefelle skal vurderes etter bestemmelsene i § 12-7 dersom det er sannsynlig at vedkommende ville ha begynt i inntektsgivende arbeid hvis uførheten ikke hadde oppstått. Det samme gjelder dersom den andre ektefellens inntekt er mindre enn to ganger grunnbeløpet.

§ 12-9. Uførepensjon til hjemmearbeidende ektefelle som er delvis yrkesaktiv

       Når en hjemmearbeidende ektefelle er yrkesaktiv på deltid, skal uføregraden fastsettes både ut fra evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) og ut fra evnen til å utføre arbeid i hjemmet (arbeidsevnen), se § 12-7 og § 12-8. Det er et vilkår for rett til uførepensjon etter denne kombinerte vurderingen at uføregraden varig er minst 50 prosent.

       Dersom vurderingen etter første ledd medfører gradert uførepensjon, skal uføregraden forhøyes med 20 prosentenheter. Det er et vilkår for slik oppjustering at deltidsarbeidet utgjør minst 10 prosent av hel stilling eller virksomhet, og at årsinntekten for full arbeidstid svarer til minst 2,5 ganger grunnbeløpet.

§ 12-10. Uføretidspunkt

       Uføretidspunktet er det tidspunktet da et medlem fikk sin inntektsevne/arbeidsevne varig nedsatt med minst halvparten.

       Dersom uføregraden blir endret fordi inntektsevnen/arbeidsevnen er blitt ytterligere nedsatt, skal det fastsettes nytt uføretidspunkt hvis det er til fordel for pensjonisten.

§ 12-11. Hel eller gradert uførepensjon

       Det ytes hel uførepensjon dersom vedkommende har tapt hele sin inntektsevne/arbeidsevne, se § 12-7, § 12-8 og § 12-9.

       Dersom vedkommende har tapt en del av sin inntektsevne/arbeidsevne, ytes det en gradert uførepensjon som utgjør 50, 60, 70, 80 eller 90 prosent av hel uførepensjon. Den graderte uførepensjonen skal svare til den del av inntektsevnen/arbeidsevnen som er tapt.

       Ektefelletillegg og barnetillegg graderes ikke etter bestemmelsene i denne paragrafen, se §§ 3-24 til 3-26.

§ 12-12. Revurdering av uføregraden

       Skjer det en vesentlig endring i forhold som har betydning for inntektsevnen/arbeidsevnen, skal uføregraden revurderes, se også § 21-6.

       Når det er gått ett år siden uførepensjonen ble innvilget eller endret, kan en person ha en årlig pensjonsgivende inntekt på opptil grunnbeløpet, uten at uføregraden skal revurderes. En person med gradert pensjon kan ha en pensjonsgivende inntekt på opptil grunnbeløpet i tillegg til den inntekten som ble forutsatt ut fra restinntektsevnen.

       En uførepensjonist beholder retten til pensjonen under tidsbegrenset arbeidstrening som er godkjent av arbeidsmarkedsetaten, og i tre år etter at han eller hun har tatt arbeid eller oppdrag, eller har startet virksomhet. Dette gjelder selv om uførepensjonen faller helt bort.

       Departementet gir forskrifter med nærmere bestemmelser om friinntekt og kan herunder gjøre unntak fra andre ledd.

§ 12-13. Sammensetning og beregning av uførepensjon med tillegg

       Uførepensjonen består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg.

       Grunnpensjonen fastsettes etter bestemmelsene i § 3-2.

       Tilleggspensjonen fastsettes etter bestemmelsene i §§ 3-8 til 3-12, § 3-17, § 3-18 og §§ 3-20 til 3-22.

       Særtillegget fastsettes etter bestemmelsene i § 3-3.

       Til uførepensjonen kan det ytes ektefelletillegg og barnetillegg etter bestemmelsene i §§ 3-24 til 3-26.

       Uførepensjon til personer som er innlagt i institusjon eller sitter i fengsel, fastsettes etter bestemmelsene i §§ 3-27 til 3-29.

§ 12-14. Avkall på uførepensjon

       En uførepensjonist kan gi avkall på retten til pensjon dersom

a)	ektefellen mottar alderspensjon, uførepensjon, foreløpig uførestønad eller avtalefestet pensjon med statstilskott, og

b)	vedkommende enten har kortere trygdetid enn ektefellen eller får gradert pensjon.

       Ektefellens ytelser fastsettes da etter reglene for pensjonister som forsørger den andre ektefellen.

§ 12-15. Uførepensjon til gjenlevende ektefelle

       Uførepensjonen til en gjenlevende ektefelle som fyller vilkårene for rett til pensjon etter kapittel 17, fastsettes etter bestemmelsene i denne paragrafen.

       Uførepensjonen utgjør det største av følgende beløp:

a)	pensjon på grunnlag av pensjonistens egne rettigheter

b)	pensjon på grunnlag av den avdødes grunnpensjon etter §§ 3-2 og 3-7 og tilleggspensjon etter § 3-23 andre ledd bokstav b og tredje ledd.

       Den delen av pensjonen som gis på grunnlag av den avdødes rettigheter, reduseres ut fra pensjonistens forventede arbeidsinntekt etter § 17-8.

       Dersom pensjonisten gifter seg igjen, skal det ytes uførepensjon på grunnlag av pensjonistens egen opptjening.

§ 12-16. Foreløpig uførestønad

       Når en person har satt fram krav om uførepensjon og det er sannsynlig at han eller hun vil få innvilget pensjon, kan trygdekontoret yte en foreløpig uførestønad i ventetiden.

       Foreløpig uførestønad ytes ikke dersom vedkommende kan dekke utgiftene til livsopphold ved hjelp av andre inntekter.

       Foreløpig uførestønad graderes og beregnes på samme måte som uførepensjon, se § 12-11 og § 12-13. Det ytes likevel ikke særtillegg.

§ 12-17. Avkorting av uførepensjon for ytelser fra arbeidsgiver

       Når en arbeidsgiver gir en uførepensjonist økonomiske ytelser som ikke er pensjonsgivende inntekt, skal uførepensjonen reduseres med et tilsvarende beløp. Dette gjelder bare dersom ytelsene blir avtalt i forbindelse med fratreden eller reduksjon av arbeidstiden.

       Uførepensjonen reduseres etter bestemmelsene i første ledd også når pensjonisten får ytelsene fra en tredjemann.

§ 12-18. Uførepensjon ved yrkesskade

       Til den som er arbeidsufør på grunn av en skade eller sykdom som går inn under kapittel 13, ytes det uførepensjon etter følgende særbestemmelser:

a)	Vilkåret i § 12-2 om minst tre års forutgående medlemskap gjelder ikke.

b)	Vilkåret i § 12-3 om fortsatt medlemskap gjelder ikke.

c)	Vilkåret i § 3-8 om minst tre poengår for rett til tilleggspensjon gjelder ikke.

d)	Grunnpensjon og tilleggspensjon ytes ved uføregrader ned til 30 prosent.

       Det fastsettes en særskilt uføregrad for uførhet som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom.

       Ved yrkesskade beregnes uførepensjonen etter særbestemmelsene i § 3-30.

       Uførepensjon som er innvilget etter en yrkesskade før fylte 67 år, ytes ut vedkommendes levetid dersom vedkommende ikke har rett til alderspensjon fra folketrygden.

Kapittel 13. Yrkesskadedekning

       Bestemmelser om

-	formål står i § 13-1

-	særfordeler ved yrkesskade står i § 13-2

-	hva som menes med yrkesskade og yrkessykdom står i § 13-3 og § 13-4

-	skadetidspunktet står i § 13-5

-	hvilke persongrupper som er yrkesskadedekket, og når de er dekket, står i §§ 13-6 til 13-13

-	melding om yrkesskade står i § 13-14

-	forholdet til krigspensjonslovgivningen står i § 13-15

-	forholdet til loven om yrkesskadetrygd og de tidligere lovene om ulykkestrygd står i § 13-16

-	yrkesskadeerstatning står i § 13-17.

§ 13-1. Formål

       Formålet med folketrygdens yrkesskadedekning er å gi særfordeler utover folketrygdens ordinære stønadssystem.

§ 13-2. Særfordeler ved yrkesskade

       Den som blir rammet av en yrkesskade eller likestilt yrkessykdom som går inn under dette kapitlet, har rett til ytelser etter særskilte bestemmelser.

       Bestemmelser om

-	beregning av pensjoner ved yrkesskade står i § 3-30

-	stønad ved helsetjenester står i § 5-25

-	grunnstønad og hjelpestønad står i § 6-9

-	stønad ved gravferd står i § 7-5

-	sykepenger står i § 8-55

-	rehabiliteringspenger står i § 10-16

-	attføringspenger står i § 11-17

-	uførepensjon står i § 12-18

-	yrkesskadeerstatning står i § 13-17

-	pensjon til gjenlevende ektefelle står i § 17-12

-	barnepensjon står i § 18-11

-	alderspensjon står i § 19-11.

§ 13-3. Yrkesskade

       Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket, se §§ 13-6 til 13-13.

       Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.

       Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.

       Som personskade regnes også skade på protese og støttebandasje.

§ 13-4. Yrkessykdommer som likestilles med yrkesskade

       Visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, klimasykdommer og epidemiske sykdommer skal likestilles med yrkesskade. Departementet gir forskrifter om hvilke sykdommer som skal likestilles med yrkesskade.

       Sykdom som angitt i forskriftene skal godkjennes som yrkesskade dersom

a)	sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle,

b)	vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,

c)	symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og

d)	det ikke er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.

       Det er et vilkår at påvirkningen som nevnt i bokstav b har skjedd mens vedkommende var yrkesskadedekket, se §§ 13-6 til 13-13.

§ 13-5. Skadetidspunktet

       Skadetidspunktet er det tidspunktet da en arbeidsulykke skjedde.

       For en yrkessykdom settes skadetidspunktet til første besøk hos lege som fører til at sykdommen blir konstatert. Dersom den skadelige påvirkningen er opphørt når sykdommen blir konstatert, fastsettes skadetidspunktet til den siste dagen vedkommende var under skadelig påvirkning i arbeidet.

§ 13-6. Arbeidstakere

       Arbeidstakere (§ 1-8) som er medlemmer i trygden, er yrkesskadedekket.

       Yrkesskadedekningen gjelder for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.

       For arbeidstakere på skip på 100 bruttoregistertonn eller mer regnes hele det tidsrommet de er om bord som arbeidstid. Det samme gjelder for arbeidstakere som oppholder seg på anlegg eller innretninger i oljevirksomheten til havs.

       På reise til og fra arbeidsstedet gjelder yrkesskadedekningen dersom transporten skjer i arbeidsgiverens regi, eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade. Departementet gir forskrifter med nærmere bestemmelser.

§ 13-7. Fiskere, lottakere, fangstmenn o.a.

       Følgende grupper av medlemmer er yrkesskadedekket:

a)	fiskere og fangstmenn som er tatt opp i fiskermanntallet, se lov av 11. juni 1982 nr. 42 om rettledningstjenesten i fiskerinæringen § 8, jf. § 5,

b)	lottakere som er knyttet til fiske- eller fangstfartøy,

c)	selvstendig næringsdrivende i småskipsfart og lektertransport,

d)	redere som er knyttet til fiske- eller fangstfartøy.

       Yrkesskadedekningen gjelder for yrkesskade som oppstår under utøvelse av næringen. Redere som nevnt i første ledd bokstav d er yrkesskadedekket bare mens de arbeider om bord.

§ 13-8. Militærpersoner o.a.

       Følgende grupper av medlemmer er yrkesskadedekket:

a)	vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt,

b)	vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet,

c)	tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret,

d)	tjenestepliktige etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner,

e)	tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 21. november 1952 nr. 3 om tjenesteplikt i politiet,

f)	militært personell som deltar i internasjonale fredsoperasjoner,

g)	yrkesbefal, kontraktsbefal og vervet personell,

h)	personer som etter avtale deltar i Forsvarets tjeneste som lotter.

       Medlemmer som nevnt i første ledd bokstavene a til e er yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert.

       Medlemmer som nevnt i første ledd bokstav f er yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått under opphold i utlandet.

       Medlemmer som nevnt i første ledd bokstav g er yrkesskadedekket etter bestemmelsene som gjelder for arbeidstakere. Når medlemmene deltar i manøver eller utfører oppdrag under feltmessige forhold, gjelder likevel bestemmelsene i andre ledd i denne paragrafen.

       Medlemmer som nevnt i første ledd bokstav h er yrkesskadedekket under kurs, øvelser og annen tjeneste for Forsvaret.

§ 13-9. Medlemmer som utfører branntjeneste, redningstjeneste e.l.

       Følgende medlemmer er yrkesskadedekket:

a)	de som er utskrevet til tjeneste i brannvesenet etter lov av 5. juni 1987 nr. 26 om brannvern m.v. § 8 andre ledd,

b)	de som på forlangende eller tilsigelse yter hjelp etter lov av 5. juni 1987 nr. 26 om brannvern m.v. § 16 første ledd,

c)	de som er knyttet til en organisasjon, en forening eller lignende som driver redningstjeneste,

d)	de som søker å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap.

       Medlemmer som nevnt i første ledd bokstavene a og b er yrkesskadedekket mens de utfører pålagt tjeneste eller hjelp, eller deltar i organiserte øvelser eller vakttjeneste.

       Medlemmer som nevnt i første ledd bokstav c er yrkesskadedekket mens de deltar i redningsaksjoner, organiserte øvelser, vakttjeneste eller lignende.

       Medlemmer som nevnt i første ledd bokstav d er yrkesskadedekket mens de deltar i redningsvirksomheten.

§ 13-10. Elever, studenter o.a.

       Følgende grupper av medlemmer er yrkesskadedekket:

a)	elever ved offentlige skoler eller kurs,

b)	elever ved private skoler med eksamensrett eller med statlig driftsbidrag,

c)	studenter ved universiteter eller offentlige høyskoler,

d)	elever ved skoler eller kurs som ikke er omfattet av bokstavene a til c, såfremt det er tegnet frivillig yrkesskadetrygd for elevene,

e)	elever ved statsstøttede kurs på skoleskip eller øvelsesfartøy.

       Det er et vilkår for yrkesskadedekning etter denne paragrafen at skolen eller kurset har alminnelig undervisning eller høyere utdanning som formål.

       Medlemmer som nevnt i første ledd bokstavene a til d er yrkesskadedekket for yrkesskader som de blir påført på undervisningsstedet i undervisningstiden. For elever under 18 år ved internatskoler skal hele det tidsrommet elevene er under skolens eller internatets tilsyn, regnes som undervisningstid. Yrkesskadedekningen gjelder også under transport, skoleturer, idrettsdager o.l. som skjer i skolens regi.

       Medlemmer som nevnt i første ledd bokstav e er yrkesskadedekket mens de er om bord, og mens de deltar i undervisning eller arrangementer som skjer i kursets regi i land.

       Departementet gir forskrifter om frivillig yrkesskadetrygd for elever ved skoler og kurs som nevnt i første ledd bokstav d, se også § 23-6.

§ 13-11. Deltakere i arbeidsmarkeds- og attføringstiltak e.l.

       Medlemmer som deltar i arbeidsmarkedstiltak, attføringstiltak, kurs eller lignende i regi av arbeidsmarkedsetaten eller trygdeetaten, er yrkesskadedekket. Det er et vilkår at tiltaket har yrkesopplæring, sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet mål.

       Medlemmer som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver etter sosialtjenesteloven § 5-3 andre ledd, er yrkesskadedekket under slikt arbeid.

       Yrkesskadedekningen gjelder for yrkesskader som oppstår på arbeidsstedet i arbeidstiden eller på undervisningsstedet i undervisningstiden.

§ 13-12. Medlemmer som oppholder seg i institusjon eller utfører samfunnstjeneste

       Følgende personer er yrkesskadedekket:

a)	medlemmer som er under behandling i en helseinstitusjon som er offentlig godkjent etter sykehusloven,

b)	medlemmer som er under behandling i en rehabiliteringsinstitusjon, når utgiftene til oppholdet dekkes av det offentlige,

c)	medlemmer som er under opplæring i en offentlig godkjent attføringsinstitusjon,

d)	medlemmer som soner frihetsstraff eller er sikret i en av fengselsvesenets anstalter,

e)	medlemmer som utfører samfunnstjeneste etter straffeloven § 28 a,

f)	medlemmer som sitter i varetekt.

       Medlemmer som nevnt i første ledd bokstavene a, b og c er yrkesskadedekket mens de får arbeidsterapeutisk behandling eller opplæring.

       Medlemmer som nevnt i første ledd bokstavene d, e og f er yrkesskadedekket for skader som oppstår under arbeidet på arbeidsstedet i arbeidstiden.

§ 13-13. Selvstendig næringsdrivende og frilansere

       Følgende grupper av medlemmer under 67 år kan mot særskilt premie (§ 23-6) tegne frivillig yrkesskadetrygd dersom den forventede årsinntekten utenfor tjeneste overstiger grunnbeløpet:

a)	selvstendig næringsdrivende

b)	frilansere.

       Yrkesskadedekningen gjelder for yrkesskader som oppstår under utøvelse av virksomhet som frilanser eller selvstendig næringsdrivende.

       Departementet gir forskrifter om frivillig yrkesskadetrygd, herunder om beregning av den forventede årsinntekten.

§ 13-14. Melding av yrkesskade

       Arbeidsgivere, rektorer, forlegningssjefer og andre i tilsvarende stilling plikter snarest å sende skademelding til trygdeetaten når en arbeidstaker, elev, student, militærperson osv. blir påført en skade eller sykdom som kan gi rett til yrkesskadedekning.

       Dersom en person som nevnt i første ledd ikke gir slik melding, kan medlemmet selv melde skaden. Medlemmer som er frilansere eller selvstendig næringsdrivende, må selv melde skaden.

       Det er et vilkår for rett til yrkesskadedekning at yrkesskaden er meldt til trygdeetaten innen ett år etter at arbeidsulykken skjedde. En yrkessykdom må være meldt innen ett år etter at medlemmet eller den meldepliktige ble klar over årsaken til sykdommen.

       Selv om skademelding ikke er gitt innen meldefristen, kan det gjøres unntak fra fristen når det er klart at forholdet er en yrkesskade og det foreligger særlige grunner til at melding ikke er gitt i rett tid.

       Bestemmelsene i § 22-13 om frist for framsetting av krav gjelder også når det er gjort unntak fra meldefristen.

§ 13-15. Forholdet til krigspensjonslovgivningen

       En skade eller sykdom som går inn under lovgivningen om krigspensjon eller krigsskadestønad, regnes ikke som yrkesskade etter bestemmelsene i dette kapitlet.

§ 13-16. Forholdet til loven om yrkesskadetrygd og de tidligere lovene om ulykkestrygd

       Det ytes ikke stønad etter særbestemmelsene om yrkesskade i denne loven for yrkesskade som kommer inn under lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd og de tidligere lovene om ulykkestrygd som nevnt i yrkesskadetrygdloven § 53 bokstavene a, b og c. Folketrygden dekker likevel utgiftene til ytelser etter disse lovene.

§ 13-17. Yrkesskadeerstatning

       Et medlem som ved en yrkesskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til en årlig yrkesskadeerstatning som løper så lenge vedkommende lever.

       Yrkesskadeerstatningen beregnes på grunnlag av skadens medisinske art og størrelse etter forskrifter og graderingsnormer som fastsettes av departementet.

       Høyeste årlige yrkesskadeerstatning skal være tre firedeler av grunnbeløpet.

       Dersom den skadde ønsker det, skal kapitalverdien av yrkesskadeerstatningen utbetales som et engangsbeløp. Engangsbeløpet fastsettes på grunnlag av grunnbeløpet på virkningstidspunktet.