Komiteen viser til Innst.S.nr.229 (1995-1996) s. 21 og de ulike partiers merknader der.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener NORFUNDs hovedoppgave må være å stimulere norsk næringsliv til å investere i de utviklingsland som ikke klarer å tiltrekke seg mye internasjonal kapital, og vil spesielt framheve betydningen av å stimulere næringslivet til investeringer i de prioriterte land for norsk utviklingssamarbeid. Det er først og fremst når NORFUND bidrar til å få realisert lønnsomme og gode investeringsprosjekter som ikke ville blitt foretatt uten statlig medvirkning på eiersiden, at NORFUND kan vise til en reell utviklingseffekt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til den evalueringsrapport om norske støtteordninger for investeringer i utviklingsland som ble utarbeidet for Departementet for Utviklingshjelp i 1987, hvor et hovedpoeng nettopp lå i dette at støtteordningenes berettigelse fra et bistandssynspunkt lå i deres evne til å få realisert utviklingsfremmende investeringer i u-land som ikke ville kommet uten offentlig støtte. Disse medlemmer er tilfreds med at dette vilkår er tatt inn i lovens formålsparagraf, og forutsetter at en reell prøving av dette vilkår blir et sentralt punkt i behandlingen av søknader om støtte.

       Grunnen til dette er klart understreket i den nevnte evalueringsrapport fra Senter for anvendt forskning ved Norges Handelshøgskole, der det heter:

« Verdien av prosjektene reduseres drastisk dersom det antas at bistand og/eller annen utenlandsk kapital ville kommet landene til gode selv i en situasjon hvor prosjektene ikke var blitt realisert, men jevnt over synes velferdsgevinstene å være positive.

Gruppen vil imidlertid ikke, på tross av disse positive resultater, konkludere med at den støtten de aktuelle prosjektene har fått, har vært god anvendelse av bistandsmidler. Hovedårsaken til det er rett og slett at en stor del av prosjektene høyst sannsynlig ville blitt realisert selv uten støtte. »

       Disse medlemmer vil framheve evalueringsrapportens kritiske påpekning av at bistandsforvaltningen burde vurdert bedriftens mulighet til å få alternativ finansiering. Disse medlemmer forutsetter at en slik vurdering skal legges til grunn ved forvaltningen av NORFUND.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen i proposisjonen knytter fondets geografiske avgrensning til omfanget av næringslivsordningene. Dagens næringslivsordninger på bistandsbudsjettet omfatter i hovedsak bare lavere middelinntektsland og land med lavere inntekt pr. innbygger enn disse. Regjeringen foreslår videre at ordningen blir gjort gjeldende for de land i Øst-Europa som faller innenfor ovennevnte landkategorier, bl.a. Bosnia, Albania og enkelte av republikkene i asiatisk del av tidligere Sovjetunionen.

       Flertallet viser videre til at Stortinget i budsjettsammenheng fastsetter at andre land kan motta bistand fra næringslivsordningene. For 1997 dreier dette seg om Sør-Afrika, Botswana og de palestinske områdene.

       Flertallet vil på denne bakgrunn foreslå at den geografiske avgrensningen nedfelles i loven i samsvar med de nevnte prinsipper, slik at kap. 1, § 1 i loven får nytt annet ledd som skal lyde:

       Bare land som av OECD er klassifisert som lavere middelinntektsland, og land med lavere inntekt pr. innbygger enn disse, samt andre land som Stortinget beslutter kan motta bistand over næringslivsordningene, er kvalifisert som mottakere.

       Forslagets annet ledd blir nytt tredje ledd.

       Flertallet vil videre tilføye at det må være et mål ved forvaltningen av fondet at hoveddelen av midlene går til de prioriterte land for bilateralt norsk utviklingssamarbeid.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at ulikhetene mellom grupper av utviklingsland er svært stor når det gjelder tilgangen til privat kapital. Flere utviklingsland som ligger innenfor kategoriene lavere middelinntektsland og lavinntektsland er inne i en sterk økonomisk vekst og mangler på ingen måte private investeringer. Dette gjelder særlig vekstøkonomiene i Asia. På den andre siden tiltrekker de afrikanske landene sør for Sahara i svært liten grad private investeringer. Disse medlemmer kan ikke se at det bør være noen prioritert oppgave at man gjennom bistandsbudsjettet støtter private investeringer i land som allerede har god tilgang på privat kapital. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette må gjenspeiles i fondets prioriteringer ved at det ikke gis midler til områder som fra før av er attraktive vekstområder.

       Disse medlemmer vil peke på at et slikt fond først og fremst bør bidra med kapital til samarbeidsprosjekt (joint ventures) mellom norske selskaper og lokale selskaper, samt gi støtte til lokale finansinstitusjoner som igjen kan låne disse midlene ut til lokale småprosjekt. Støtte til investeringsprosjekt hvor en norsk investor deltar alene bør bare utgjøre en begrenset del av fondets virksomhet.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ser det som positivt at norsk industri investerer i utviklingsland. Mange av verdens mest vekstkraftige markeder ligger i nyindustrialiserte utviklingsland som er i sterk økonomisk ekspansjon, og ut fra en internasjonaliseringsstrategi vil det for norsk næringsliv være viktig å få fotfeste i disse markedene. Privat kapital fra en rekke industriland står i kø for å investere i slike attraktive vekstområder, og dette medlem ser det ikke som noen prioritert oppgave for bistandsbudsjettet å subsidiere slike investeringer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil be om at også spørsmålet om offentlighet knyttet til særlovselskaper blir vurdert i den varslede stortingsmeldingen om offentlighet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til at stadig større deler av offentlig virksomhet unntas både forvaltningsloven og offentlighetsloven. Disse medlemmer anser dette som uholdbart. Disse lovene bør gjelde offentlig forvaltning uansett om virksomheten er organisert som egne rettssubjekt, f.eks. som særlovselskaper. Disse medlemmer viser til at offentlighetslovens regler vil ivareta hensynet til forretningsmessige forhold og at det av den grunn ikke vil være nødvendig å unnlate å gjøre offentlighetsloven gjeldende for fondet. Disse medlemmer fremmer følgende forslag til ny § 5:

« § 5. Forholdet til annen lovgivning

       Lov av 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m (tjenestemannsloven) og Lov av 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister (tjenestetvistloven) gjelder ikke for fondet.

       Lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) gjelder ikke for fondet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 første ledd punkt 1. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil stemme mot opprettelsen av NORFUND. For det første fordi det finnes gode formål i Norge som bør prioriteres. For det annet er det lite sannsynlig at prosjekter i u-land vil vise seg å bli lønnsomme dersom risikoen i utgangspunktet er så stor at ingen vil investere på forretningsmessige vilkår. For det tredje stiller dette medlem seg skeptisk til § 5 i lovforslaget som fastslår at forvaltningsloven og offentlighetsloven ikke skal gjelde for fondet. Det er her tale om utdeling av statsmidler, og denne må tåle offentlighetens lys og gi konkurrenter mulighet for å fastslå hvorvidt diskriminering har funnet sted når det gjelder lån, garantier m.m. Midler som utdeles eller forpliktes ut fra politiske støttekriterier er offentlig virksomhet og ikke forretningsdrift.