5.1 Hovedregel: Ikke overskuddsbeskatning

Sammendrag

       Nettoinntekt fra drift eller utleie av skip skal være unntatt fra ordinær beskatning. Det er i Innst.O.nr.81 (1995-1996) ikke foretatt noen nærmere drøftelse av hvordan inntekt ved realisasjon av skip skal behandles skattemessig. Departementet antar imidlertid at det har vært en forutsetning at eventuell realisasjonsgevinst innenfor ordningen ikke skal utløse umiddelbar beskatning. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-6 nr. 1.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har ingen merknader.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under kap. 1, og vil på denne bakgrunn gå imot forslaget til § 51 A-6 nr. 1.

5.2 Beskatning av finansinntekter

Sammendrag

       Departementet legger til grunn at selskaper som lignes etter de særskilte reglene for rederibeskatning skal ha anledning til å plassere inntekt fra utleie eller drift av skip i ulike finansielle instrumenter dersom selskapet finner dette hensiktsmessig, jf. avsnitt 6.3.4 i proposisjonen. Det er således på det rene at selskaper innenfor ordningen i praksis vil kunne ha finansinntekter, herunder renter på bankinnskudd og renter på utestående leieinntekter for skipet.

       Medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen har i Innst.O.nr.81 (1995-1996) forutsatt at netto finansinntekter skal beskattes etter de alminnelige reglene. Når det gjelder hvilke poster som skal inngå i denne beregningen, uttales følgende på side 17 i innstillingen:

« Netto finansinntekter beregnes på grunnlag av selskapets avkastning av omløpsmidlene, herunder gevinster ved aksjesalg, redusert med selskapets gjeldsrenter og eventuelt tap ved salg av aksjer. »

       Nevnte sitat fra innstillingen kan tyde på at det har vært en forutsetning at eventuell gevinst ved realisasjon av aksjer eller andeler i andre selskaper som faller inn under ordningen skal beskattes som finansinntekt. Etter departementets oppfatning er det imidlertid meget som taler for at slik gevinst skattemessig bør behandles på samme måte som gevinst ved realisasjon av skip som selskapet eier direkte. Departementet har foreslått at gevinst ved realisasjon av aksjer eller andeler i underliggende selskaper innenfor ordningen ikke skal utløse umiddelbar skatteplikt, jf. utkast til skatteloven § 51 A-6 nr. 2 tredje punktum.

       Departementet antar at det ved beregningen av skattepliktig finansinntekt bør innrømmes fradrag for en andel av selskapets renteutgifter tilsvarende forholdet mellom selskapets balanseførte finanskapital og totalkapital. Følgelig synes det også rimelig å legge totalkapitalen til grunn ved beregning av den normerte gjeldsgraden.

       Det er etter departementets oppfatning rimelig å anta at komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen med uttalelsen om at « det ikke skal svares skatt på overskudd så lenge dette beholdes i rederiet » ( Innst.O.nr.81 (1995-1996), side 14), kun har siktet til overskudd fra selve driften. De samme medlemmene har klart forutsatt at finansinntekter skal beskattes ordinært.

       Etter departementets oppfatning er det således ikke holdepunkter for å hevde at skatteplikten for finansinntekter kun skal være en sikkerhetsventil for tilfeller der en ubetydelig del av selskapets totalkapital er plassert i skip (og finansinntektene derfor er meget store). Dersom skatteplikten skal ha noen realitet, er det imidlertid nødvendig å begrense den andel av selskapets gjeldsrenter som kan fradras i finansinntektene.

       Departementet foreslår på denne bakgrunn at det ved beregning av netto finansinntekter bare innrømmes fradrag for den andel av gjeldsrentene som tilsvarer finanskapitalens andel av selskapets balanseførte totalkapital. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-6 nr. 2.

       Dersom selskapet har aksjer/andeler i andre selskaper som lignes etter de særskilte reglene for rederibeskatning, oppstår spørsmålet om aksjen/andelen ved beregning av rentefradraget skal tilordnes morselskapets realkapital eller finanskapital. Departementet legger til grunn at man i et slikt tilfelle må fordele også kapitalen i datterselskapet mellom realkapital og finanskapital.

       Departementet legger til grunn at netto finanskostnader skal kunne fremføres til fradrag i senere års netto finansinntekter etter de alminnelige reglene for underskudd, jf. skatteloven § 53. I tilfeller hvor selskapet har netto finanskostnader oppstår videre spørsmålet om disse bør kunne samordnes med den inntektsføring som skal skje når ubeskattet kapital deles ut til selskapets aksjonærer i form av utbytte. Departementet forstår her medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen i Innst.O.nr.81 (1995-1996) slik at netto finansinntekter skal være et særskilt inntektsskattegrunnlag. Deler selskapet ut ubeskattet inntekt, skal det beløp som inntektsføres på selskapets hånd følgelig beskattes i sin helhet. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-6 nr. 2 siste punktum.

       Etter departementets oppfatning er det ikke i Innst.O.nr.81 (1995-1996) gitt noen tilfredsstillende begrunnelse for at valutagevinster som oppstår som følge av investeringer i finansielle eiendeler skal holdes utenfor ved beregningen av netto finansinntekter til beskatning. Løpende avkastning og gevinster på slike eiendeler skal beskattes som ordinær finansinntekt. Det er da lite naturlig å skille ut valutaelementet til en særskilt skattemessig behandling.

       Når det gjelder valutagevinster oppstått i tilknytning til skipsinvesteringene, viser departementet til at disse i stor utstrekning heller ikke i det ordinære skattesystemet skal behandles etter de særskilte reglene for valutagevinster. Departementet legger til grunn at dette prinsippet også vil komme til anvendelse ved skattlegging av selskaper som faller inn under de særskilte reglene for rederibeskatning. Slike valutaelementer innbakt i f.eks. gevinst på driftsmiddel, vil anses som en del av vederlaget for skipet og av den grunn være skattefri, uavhengig av om valutagevinster for øvrig er skattepliktige.

       Departementet har likevel vurdert om en bør unnta fra beskatning også valutagevinster på fordringer og gjeld som har direkte tilknytning til skip, f eks. på fordringer som er oppstått som følge av realisasjon av skip. En slik avgrensning mellom valutainntekter som har tilknytning til skip og andre valutainntekter vil imidlertid komplisere regelverket betydelig og vil være vanskelig å praktisere både for skattyterne og ligningsmyndighetene. Departementet har ikke funnet gode kriterier for å trekke et slikt skille, og vil derfor foreslå at en ikke begrenser skatteplikten til valutainntekter knyttet til finansielle eiendeler. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-6 nr. 2.

       Motstykket til dette blir at valutatap kommer til fradrag ved beregning av skattepliktig inntekt i selskapet. I den utstrekning selskapet har netto valutatap på fordringer og gjeld i utenlandsk valuta vil dette dermed redusere skattepliktig inntekt i selskapet.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til skattelovens § 51 åttende ledd der det fremgår at « netto finanskostnader beskattes ordinært ». Departementet går imidlertid inn for at bare en forholdsmessig del av gjeldsrentene skal være fradragsberettiget. Samtidig åpnes det for at netto finanskostnader kan fremføres til fradrag i seinere års netto finansinntekter. Disse medlemmer legger til grunn at rederivirksomheten har behov for en viss finansiell reserve for å utjevne de til dels betydelige svingningene i markedet som preger rederivirksomheten. Det bør derfor legges til rette for et regelverk som innebærer at finansinntekter av normal størrelse ikke blir gjenstand for beskatning slik at rederiene har tilstrekkelig finansiell styrke til å utjevne konjunkturene. Disse medlemmer viser til Stortingets vedtak om prinsipper for utfyllende lov- og forskriftsbestemmelser der netto finansinntekter skal « beregnes på grunnlag av selskapets avkastning av omløpsmidlene, herunder gevinster ved aksjesalg, redusert med selskapets gjeldsrenter og eventuelt tap ved salg av aksjer ». Disse medlemmer går imot at det åpnes for at netto finanskostnader kan fremføres mot seinere års netto finansinntekter. Disse medlemmer mener at de vedtatte reglene for beskatning av netto finansinntekter vil bidra til å hindre oppbygning av skattefrie, finansielle sparekasser i rederiene og viser for øvrig til at de fleste utenlandske ordninger har tilsvarende regelverk for beskatning av finansinntektene. Etter disse medlemmers mening vil et slikt regelverk dempe incentivene til å ha en unormalt høy egenkapital i selskap med særskilt beskatning og en unormal høy gjeld i selskap utenfor ordningen. Disse medlemmer legger dessuten vekt på at skattesystemet skal bidra til å styrke incentivene for å eie framfor å leie.

       Disse medlemmer går derfor mot departementets forslag og fastholder Stortingets tidligere vedtak mht. beskatning av netto finansinntekter.

       Disse medlemmer viser videre til Stortingets tidligere vedtak om prinsipper for utfyllende bestemmelser, der det fastslås at valutainntekter eller -kostnader ikke skal medtas i beregningen av netto finansinntekter. Slike inntekter og utgifter ansees som direkte knyttet til selve skipsfartsvirksomheten. Disse medlemmer fastholder dette standpunktet og derfor mot departementets forslag om å regne valutainntekter og -kostnader som finansinntekter resp. - kostnader.

       I tråd med dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 51 A-6 nr. 2 skal lyde:

       Renteinntekter, gevinster ved realisasjon av aksjer og andre finansielle inntekter er skattepliktige. Tilsvarende utgifter og tap er fradragsberettiget. Dette gjelder likevel ikke gevinst eller tap som følge av kurssvingninger på valuta eller realisasjon av aksje eller andel som nevnt i § 51 A-2 nr. 1 d-f. Underskudd fastsatt etter reglene i denne bestemmelse kommer ikke til fradrag i inntekt fastsatt etter nr. 4, og kan ikke fremføres mot senere inntekt fastsatt etter denne bestemmelse etter reglene i § 53. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at løpende beskatning av netto finansinntekter er nødvendig for å unngå etablering av skipseiende aksjeselskaper som ikke har som primært formål å drive skipsfartsvirksomhet. For at denne skatteplikten skal være effektiv er det nødvendig å begrense andelen av selskapets gjeldsrenter som kan fradras i finansinntektene.

       Disse medlemmer viser til at et sentralt element i skattereformen var at inntekter og utgifter av samme art skulle skattemessig likebehandles. Siden inntekt fra drift eller utleie av skip etter særordningen ikke skal beskattes løpende på selskapets hånd, tilsier symmetriprinsippet at det heller ikke skal gis løpende fradragsrett for rentekostnader mot selskapets finansinntekter. For å unngå at dette slår uheldig ut bør det imidlertid innrømmes fradrag for en andel av selskapets renteutgifter tilsvarende forholdet mellom selskapets balanseførte finanskapital og totalkapital.

       Disse medlemmer viser til at valutagevinster ofte vil stå i et direkte forhold til annen avkastning på finansielle investeringer. Hvis valutagevinster ikke medtas i beregningen av finansinntekter kan dette åpne for uheldige tilpasninger for å sikre skattefrihet for deler av avkastningen på finansielle eiendeler. Disse medlemmer mener derfor man ikke bør begrense skatteplikten til valutainntekter knyttet til finansielle eiendeler. Tilsvarende må da valutatap komme til fradrag ved beregning av skattepliktig inntekt i selskapet.

       Disse medlemmer slutter seg på denne bakgrunn til departementets forslag, jf. forslag til skatteloven § 51 A-6 nr. 2.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 51 A-6 nr. 2 skal lyde:

       Renteinntekter, gevinster som følge av kurssvingninger på valuta og andre finansielle inntekter er skattepliktige. Tilsvarende utgifter og tap er fradragsberettiget. Dette gjelder likevel ikke gevinst eller tap ved realisasjon av aksje eller andel som nevnt i § 51 A-2 nr. 1 d-f. Det gis kun fradrag for en andel av selskapets faktiske renteutgifter tilsvarende forholdet mellom selskapets balanseførte finanskapital og totalkapital. Ved beregning av rentefradraget skal eiendelenes verdi fastsettes til gjennomsnittet av verdien ved inntektsårets begynnelse og verdien ved inntektsårets avslutning. Underskudd fastsatt etter reglene i denne bestemmelse kommer ikke til fradrag i inntekt fastsatt etter nr. 4, men kan fremføres mot senere inntekt fastsatt etter denne bestemmelse etter reglene i § 53. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under kap. 1, og vil på denne bakgrunn gå imot forslaget til § 51 A-6 nr. 2.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse tar avstand fra argumentasjonen om at skattereglene skal hjelpe til med « oppbygging av skattefrie, finansielle sparekasser i rederiene ». Dette medlem tror at rederiene er i stand til å gjøre dette sjøl, og støtter departementets forslag om ordinær beskatning av netto finanskostnader.

5.3 Beskatning ved høy egenkapital

Sammendrag

       Selskaper som er undergitt særskilt rederibeskatning skal som nevnt være fritatt for løpende overskuddsbeskatning av inntekt fra utleie eller drift av skip. Netto finansinntekter skal beskattes ordinært, men slik at det kun innrømmes fradrag for en andel av selskapets faktiske gjeldsrenter, jf. avsnitt 6.5.3. Dette vil kunne stimulere til full egenkapitalfinansiering i det skipseiende selskapet, mens nødvendig opplåning skjer på aksjonærenes hender hvor renteutgiftene fullt ut vil komme til fradrag (også i andre inntekter).

       For å unngå at skattesubjekter med alminnelig skatteplikt tilordnes gjeldsrentefradrag som reelt sett burde vært tilordnet selskaper undergitt særskilt rederibeskatning, har medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen i Innst.O.nr.81 (1995-1996) forutsatt at det skal fastsettes et minste gjeldsrentefradrag for selskaper innenfor ordningen tilsvarende markedsrente multiplisert med en normert gjeldsandel av totalkapitalen.

       Etter departementets vurdering burde gjeldsgraden ideelt sett være basert på markedsverdien av selskapets eiendeler. Det vises til at selskapets regnskapsmessig balanseførte totalkapital kan være betydelig lavere enn de verdier som faktisk ligger i selskapet. Det vil imidlertid være meget vanskelig for skattyter og ligningsmyndighetene å finne frem til markedsverdien av de ulike eiendelene i hvert inntektsår, og de regnskapsmessig balanseførte tall fremstår derfor som det eneste praktiske alternativ.

       Departementet antar på denne bakgrunn at det for selskaper som omfattes av ordningen (for skattemessige formål) bør oppstilles et krav om en minste gjeldsandel på 50 % av selskapets totalkapital. Kapitalen beregnes som middelverdien av inngående og utgående balanseførte verdier i inntektsåret for selskapet. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-6 nr. 6. Dette betyr at selskaper som omfattes av ordningen i realiteten kan ha en regnskapsmessig egenkapitalgrad som ligger betydelig over det som er gjennomsnittet i skipsfartsbransjen i dag, uten at det får skattemessige konsekvenser.

       Medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen har i Innst.O.nr.81 (1995-1996) forutsatt at man ved beregningen av gjeldsrentefradraget skal anvende markedsrente. En foreslår at departementet gis hjemmel til å fastsette slik normrente i forskrift. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-6 nr. 6. Normrenten skal gjenspeile den lånerenten selskapene står overfor i markedet.

       Når det gjelder konsekvensen av at et selskaps faktiske renteutgifter er mindre enn det beregnede minste gjeldsrentefradrag, heter det i Innst.O.nr.81 (1995-1996) side 17:

« Dersom selskapets renteutgifter ikke når opp til dette, skal selskapets eiere, i det forhold de har andeler i selskapet, inntektsføre resterende. »

       Etter departementets oppfatning er det lite hensiktsmessig å gjennomføre inntektsføringen på aksjonærenes hender, da en slik løsning vil komplisere ligningsbehandlingen betraktelig. Departementet ser det som nødvendig at skatten ilegges selskapet, og foreslår at dette gjennomføres ved at selskapet gis et inntektstillegg tilsvarende differansen mellom beregnet gjeldsrentefradrag og faktiske gjeldsrenter. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-6 nr. 6.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen har merket seg at ulike undersøkelser av egenkapitalgraden i norske rederier viser varierende tall mellom 34 % og 44 %. Disse medlemmer viser til at dette er gjennomsnittstall som spenner over rederier med ulik soliditet og egenkapitalbase. Disse medlemmer viser videre til at utsatt skatt regnes som gjeld ved beregningen av egenkapitalandelen. Utsatt skatt kan ha et relativt betydelig omfang i mange selskaper og vil ha betydning for vurderingen av nivået for egenkapitalgraden i et selskap under den særskilte ordningen for rederibeskatning. Etter disse medlemmers mening bør grensen for egenkapital i selskaper med særskilt beskatning settes slik at også selskaper med soliditet noe over gjennomsnittet, permanent eller midlertidig, ikke rammes av en for lav grense. Ut fra dette vil disse medlemmer foreslå at krav til minste gjeldsandel settes til 30 % av selskapets totalkapital.

       Når det gjelder inntektsføringen av differansen av selskapets faktiske renteutgifter og det beregnede minste gjeldsrentefradrag, er disse medlemmer enig med departementet om at slik inntektsførsel skal skje på selskapets hånd.

       Disse medlemmer fremmer i tråd med ovennevnte vurderinger følende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 51 A-6 nr. 6 skal lyde:

       Det fastsettes et minste gjeldsrentefradrag tilsvarende 30 % av selskapets totale balanseførte kapital multiplisert med en normrente. Eiendelenes verdi fastsettes til gjennomsnittet av verdien ved inntektsårets begynnelse og verdien ved inntektsårets avslutning. Dersom selskapets totale faktiske renteutgifter er mindre enn det beregnede gjeldsrentefradrag, anses differansen som skattepliktig inntekt etter nr. 2 første punktum. Departementet fastsetter normrente i forskrift. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det bør oppstilles et krav til minste gjeldsandel i skipseiende selskap på 50 % av totalkapitalen for å unngå at skattesubjekt med alminnelig skatteplikt tilordnes gjeldsrentefradrag som reelt sett burde vært tilordnet selskap under særordningen. Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet foreslår at minste gjeldsandel settes til 30 %. Dette innebærer at minstekravet til gjeldsrentefradrag i det skipseiende selskap blir langt lavere.

       Disse medlemmer viser til at ulike undersøkelser blant norske rederier viser en gjennomsnittlig gjeldsandel på mellom 66 % og 56 %.

       Disse medlemmer viser til brev fra finansministeren til Arbeiderpartiets stortingsgruppe av 26. november 1996 hvor det blant annet heter:

« En egenkapitalgrad på 50 % for skatteformål synes dessuten ikke streng, særlig tatt i betraktning at de aller fleste rederiselskapene etter en forretningsmessig vurdering under dagens skatteregler har valgt en egenkapitalgrad som er klart lavere. En slik regel legger som nevnt heller ingen formelle begrensninger på egenkapitalgraden i rederiselskapet. »

       Disse medlemmer viser til at det vil være lønnsomt for rederiene med en høyest mulig egenkapital i det skipseiende selskapet. Om dette uttaler finansministeren:

« Dersom det for skatteformål settes en grense på 80 % vil det gjøre det lønnsomt for selskapet å operere med en egenkapitalgrad på dette nivået, og tilsvarende ved 50 %. Begge deler er betydelig høyere enn gjennomsnittlig egenkapitalgrad i rederiselskaper som kan falle inn under ordningen under de nåværende skattereglene. »

       I brev til komiteen av 4. desember 1996 uttaler finansministeren:

« En reduksjon av minste gjeldsrentefradrag, slik at det beregnes av 30 % av selskapets totale balanseførte kapital, vil innebære en sterk motivasjon til å lånefinansiere investeringer i aksjer i selskaper innenfor ordningen. Reduksjonen av minste gjeldsrentefradrag som antydet vil medføre at en større del av renteutgiftene kommer til fradrag i andre inntekter på aksjonærenes hender, selv om renteutgiftene er tilknyttet en skattefri inntekt i selskapet. Den foreslåtte egenkapitalgraden på 50 % er ikke streng, særlig tatt i betraktning at de aller fleste rederiselskapene etter en forretningsmessig vurdering under dagens skatteregler har valgt en egenkapitalgrad som er betydelig lavere. En slik regel legger heller ikke formelle begrensninger på egenkapitalgraden i rederiselskapet. Den reduksjon av minste gjeldsrentefradrag som antydet i utkastet vil altså innebære ytterligere skattelettelser for rederne. »

       Disse medlemmer viser til at rederiene også med departementets forslag vil stå fritt til å velge egenkapitalgrad. Dette forslaget vil derfor ikke være til hinder for oppbygging av egenkapital og likviditet.

       Disse medlemmer kan ikke se at det er behov for å ta utgangspunkt i at i beste fall unntaksvise tilfeller med svært høy egenkapitalfinansiering skal danne grunnlag for utforming av en generell regel.

       Disse medlemmer slutter seg på denne bakgrunn til departementets forslag, jf. § 51 A-6 nr. 6.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt og formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 51 A-6 nr. 6 skal lyde:

       Det fastsettes et minste gjeldsrentefradrag tilsvarende halvparten av selskapets totale balanseførte kapital multiplisert med en normrente. Eiendelenes verdi fastsettes etter bestemmelsene i nr. 2 femte punktum. Dersom selskapets totale faktiske renteutgifter er mindre enn det beregnede gjeldsrentefradrag, anses differansen som skattepliktig inntekt etter nr. 2 første punktum. Departementet fastsetter normrente i forskrift. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under kap. 1, og vil på denne bakgrunn gå imot forslaget til § 51 A-6 nr. 6.

5.4 Beskatning ved utdeling av utbytte

Sammendrag

       Selskaper som faller inn under ordningen er skattepliktig for netto finansinntekter. Inntekter som allerede er beskattet på selskapets hånd, skal ikke beskattes ytterligere ved utdeling av utbytte.

       Skillet mellom beskattet og ubeskattet inntekt kan tenkes gjennomført på flere måter. En mulighet er å benytte det samme skillet mellom beskattet og ubeskattet inntekt som i reglene om korreksjonsskatt i selskapsskatteloven § 1-6. En annen mulighet er å opprette en konto for beskattet inntekt i selskapet.

       Departementet foreslår av praktiske grunner at utdelt utbytte anses utdelt av beskattet inntekt først. En slik løsning er også valgt for selskaper som lignes etter selskapsskatteloven kapittel 7, såkalte NOKUS-selskaper og ved utligning av korreksjonsskatt. Etter selskapsskatteloven § 7-8 er utdelt utbytte fra NOKUS-selskaper ikke skattepliktig i den utstrekning det samlede utbyttet ligger innenfor den samlede inntekt som er beskattet etter bestemmelsene i kapittel 7. Etter selskapsskatteloven § 1-6 er det først når selskapet ikke lenger har beskattet inntekt å utdele utbytte av, at det skal inntektsføre korreksjonsinntekt i forbindelse med utbytteutdelinger.

       En slik løsning reiser særlige problemer hvor selskapet ikke er nystiftet ved inntreden i ordningen. Når selskapet ikke er nystiftet ved inntreden i ordningen, vil det normalt ha både beskattede og ubeskattede inntekter fra før overgangen til ordningen. Når beskattet inntekt anses utdelt først ved utdeling av utbytte, må det fastsettes hva som er beskattet og ubeskattet inntekt i selskapet ved inntreden i ordningen.

       Dette antas mest hensiktsmessig å kunne skje etter de samme prinsippene som ligger til grunn for reglene om korreksjonsinntekt i selskapsskatteloven § 1-6. En slik beregning skal bare gjennomføres én gang, dvs. ved inntreden i ordningen.

       Dette innebærer at selskapets beskattede inntekt ved inntreden i ordningen beregnes med utgangspunkt i den ubeskattede inntekt i selskapet ved inntreden. De positive midlertidige forskjellene mellom de regnskapsmessige og skattemessige verdier gir generelt et uttrykk for selskapets ubeskattede inntekter.

       Etter departementets forslag skal utbytte beskattes på selskapets hånd når og i den utstrekning kontoen for beskattet inntekt blir negativ.

       Det neste spørsmål som oppstår er hvordan den skattepliktige inntekt skal beregnes på selskapets hånd ved utdeling av ubeskattet inntekt.

       I nytt åttende ledd i selskapsskatteloven § 1-6 er det bestemt at det er ubeskattet utbytte tillagt beregnet skatt av dette som skal inntektsføres på selskapets hånd ved utdeling av inntekt som ikke tidligere er beskattet på selskapets hånd. Det forutsettes dermed at det skal benyttes en « bruttometode » ved beregning av selskapets skatt.

       Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-6 nr. 3, 4 og 5.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget om opphevelse av selskapsskatteloven § 1-6 åttende ledd.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til departementets forslag til § 51 A-6 nr. 3 og nr. 4. Flertallet viser til merknader vedrørende § 51 A-6 nr. 5 under pkt. 2.4.3 foran.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under kap. 1, og vil på denne bakgrunn gå imot forslaget til § 51 A-6 nr. 3 og 4.