3. Krav til selskapets virksomhet
3.1 Eierkrav
Sammendrag
Slik ordlyden i skatteloven § 51 åttende ledd er formulert, skal ordningen med særskilt rederibeskatning ikke bare omfatte den som eier, men også den som leier skip. Lovteksten er på dette punkt ikke i samsvar med de merknader som ble fremsatt av komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, jf. s. 14 i innstillingen, hvor det fremgår at ordningen bare skulle omfatte eiere av skip.
Lovteksten kan imidlertid også forstås slik at bare den som leier skip under slike omstendigheter at vedkommende skattemessig anses som eier, skal være omfattet av ordningen (i stedet for den formelle eier). Dette betyr i tilfelle at alternativet « leier » reelt sett er uten selvstendig innhold. I stedet dreier det seg om et reelt eierbegrep.
Dersom inntekt fra innleide skip skulle unntas fra ordinær beskatning, ville dette videre skape problemer i forhold til utformingen av de nærmere regler for hvem som skal betale tonnasjeskatt. En mulighet kunne i så fall være at både eier og leietaker betalte full tonnasjeskatt for skipet. Skal tonnasjeskatten derimot fordeles mellom partene, vil det ha innvirkning på leieprisen hvorvidt leietaker er omfattet av ordningen.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at de særskilte reglene for rederibeskatning begrenses til kun å omfatte selskaper som etter skattelovgivningen anses som eiere av skip. For å unngå usikkerhet om løsningen for vanlig leie uten reell eierstatus, foreslås alternativet leie tatt ut av lovteksten. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-4 nr. 1.
Komiteens merknader
(§ 51 A-4 nr. 1)
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til vedtak i Odelstinget der det fremgår at ordningen med særskilt beskatning kan omfatte innleide skip så vel som egne eide skip (§ 51 8. ledd). Disse medlemmer viser til at mange rederier vil være avhengig av tilgang på innleide skip for å kunne tilpasse seg varierende behov i markedet. Disse medlemmer kan ikke se at dette vil skape problemer mht. innkreving av tonnasjeskatt. Disse medlemmer legger til grunn at tonnasjeskatten normalt skal innbetales av eieren av skipet. Dersom skipet har utenlandsk eier, skal tonnasjeavgiften betales av leieren.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av inntekt og formue gjøres følgende endring:
§ 51 A-4 nr. 1 skal lyde:
Selskap innenfor ordningen kan ikke drive annen virksomhet enn utleie og drift av egne og innleide fartøy. »
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til brev fra finansministeren til Arbeiderpartiets stortingsgruppe av 26. november 1996 hvor det blant annet heter:
| « Rederiforbundet argumenterer med at mulighetene for å leie inn skip gir en nødvendig fleksibilitet i forhold til hyppige endringer i etterspørsel og kundenes behov, samt at kapitalmessige begrensninger kan gjøre det nødvendig med innleie av skip for å utnytte storbedriftsfordelene på driftsiden. |
| Jeg kan ikke se at disse argumentene nødvendiggjør at ordningene med særskilt rederibeskatning også omfatter innleide skip. Det vises i den forbindelse til at driften av skipene uansett må forestås av foretak som ikke får sin inntekt fastsatt etter reglene i skatteloven § 51 A. Innleide skip måtte således vært leid ut videre igjen (alternativt kunne driften vært satt bort til et driftsselskap). I konsernforhold kan fleksibiliteten ivaretas ved at enten driftsselskapet, eller et annet konsernselskap utenfor ordningen, leier inn skip når dette er nødvendig for å dekke nevnte behov. » |
Disse medlemmer er enig i dette. Disse medlemmer viser videre til at en utvidelse av ordningen til også å omfatte innlede skip vil forsterke problemet med internprising. Finansministeren uttaler om dette:
| « Dersom det åpnes for at også selskap som leier skip skal kunne være omfattet av ordningen, vil dette forsterke et allerede stort internprisningsproblem. Man vil i tilfelle kunne oppleve at det opprettes konsernselskap utenfor ordningen som eier skipet, og som får avskrivninger og andre skattemessige fradrag i det ordinære skattesystemet, og konsernselskap innenfor ordningen som leier det og som får skattefrie driftsinntekter i medhold av tonnasjeskattesystemet. Sett under ett vil konsernet i et slikt tilfelle være tjent med at leien settes så lavt som mulig. Internprisproblemer er et viktig argument mot at innleide skip skal kunne komme inn under ordningen. » |
Disse medlemmer viser til at finansministeren videre påpeker at en slik utvidelse medfører behov for endringer i reglene for beregning av tonnasjeskatt, og at det da vil være naturlig at både leietaker og eier betaler full tonnasjeskatt i leieperioden.
Disse medlemmer er enig i dette og støtter på denne bakgrunn departementets forslag om at ordningen begrenses til kun å omfatte selskaper som etter skattelovgivningen anses som eiere av skip, jf. forslag til skatteloven § 51 A-4 nr. 1.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:
§ 51 A-4 nr. 1 skal lyde:
Selskap innenfor ordningen kan ikke drive annen virksomhet enn utleie og drift av egne fartøy. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under kap. 1, og vil på denne bakgrunn gå imot forslaget til § 51 A-4 nr. 1.
3.2 Krav om ingen ansatte
Sammendrag
I Innst.O.nr.81 (1995-1996) har medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, forutsatt at selskaper som faller inn under ordningen med særskilt rederibeskatning ikke skal ha ansatte, jf. innstillingen side 17. Departementet finner at de hensyn som må antas å ligge bak denne forutsetning best ivaretas ved at det oppstilles en generell regel om at arbeidsinnsats i selskapet må forestås av foretak som ikke lignes etter de særskilte reglene for rederibeskatning. Som arbeidsinnsats anses i denne forbindelse ikke aksjonærenes ulønnede forvaltning av egne eierinteresser eller ordinær deltakelse i styre eller styremøter med styrehonorar. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-4 nr. 2.
Honorarer for slik ekstern administrasjon skal i tilfelle belastes selskapet på vanlige markedsmessige vilkår, jf. skatteloven § 54 første ledd.
Departementet legger til grunn at alle aksjeselskaper som kan tenkes å ville benytte seg av ordningen med særskilt rederibeskatning i praksis vil være omfattet av særreglene i aksjeloven § 18-6 og § 18-7 om skipsaksjeselskaper. Plikten til å ha administrerende direktør er for slike selskaper ikke knyttet til aksjekapitalens størrelse, men til antall styremedlemmer, jf. § 18-6 nr. 2. Begrensningene i adgangen til å ha enestyre gjelder ikke dersom et ansvarlig selskap er styremedlem, jf. § 18-7 nr. 4 første punktum, og et slikt selskap regnes som ett styremedlem, jf. § 18-7 nr. 4 fjerde punktum.
En finner videre grunn til å bemerke at et skipsaksjeselskap under enhver omstendighet kan ha et ansvarlig selskap som administrerende direktør, jf. aksjeloven § 18-6 og § 18-7.
Departementet legger etter dette til grunn at det ikke er behov for å gjøre unntak fra aksjeloven § 8-4 for selskaper som lignes etter de særskilte reglene for rederibeskatning.
Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig å stille krav om at driftsselskapet skal ha en bestemt selskapsform. En viser i den forbindelse til at armlengdeprinsippet i skatteloven § 54 første ledd kommer til anvendelse uavhengig av hvilke selskapsrettslige rammer driftsselskapet er underlagt.
Prisfastsetting ved transaksjoner mellom selskapene vil kunne bære sterkt preg av at de er undergitt ulike skattemessige betingelser. Dette vil nødvendiggjøre en utstrakt bruk og offensiv håndhevelse av armlengdeprinsippet i skatteloven § 54 første ledd.
Departementet anser det foreløpig som mest hensiktsmessig at de generelle reglene også skal komme til anvendelse på dette området. Ligningsmyndighetene må således foreta en konkret vurdering av hva som er riktig pris i det enkelte tilfelle.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har ingen merknader og slutter seg til forslaget til § 51 A-4 nr. 2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under kap. 1, og vil på denne bakgrunn gå imot forslaget til § 51 A-4 nr. 2.
3.3 Krav til selskapets aktiva
Sammendrag
Ordningen med tonnasjeskatt som alternativ til overskuddsbeskatning gir incentiver til å plassere andre typer kapitalobjekter enn skip i selskapet, slik at man også unngår løpende beskatning av avkastningen på disse. Det blir på denne bakgrunn av stor betydning å trekke klare og praktiserbare grenser for hvilke aktiva selskaper innenfor ordningen kan ha.
Departementet har vurdert hvorvidt det bør oppstilles et krav om at en viss del av totalkapitalen i selskaper som lignes etter de særskilte reglene for rederibeskatning må være investert i skip (realkapital). En konsekvens av at et selskap ikke har tilstrekkelig realkapital kunne i tilfelle være at selskapet falt ut av ordningen med mindre det investerte i ny tonnasje innen en viss frist.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke bør oppstilles et krav om at en viss del av totalkapitalen i selskaper som lignes etter de særskilte reglene for rederibeskatning må være investert i skip. Forutsetningen for dette er imidlertid at det oppstilles et forbud mot å erverve eller eie aksjer/andeler i selskaper som ikke er omfattet av ordningen eller finansielle instrumenter knyttet til slike eiendeler. Et slikt forbud vil motvirke at selskaper innenfor ordningen investerer i annen type virksomhet. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-2 nr. 1 bokstav c.
Etter departementets oppfatning bør det videre oppstilles et særskilt forbud mot at selskaper som lignes etter de særskilte reglene for rederibeskatning yter lån til aksjonærer utenfor ordningen. Tilsvarende bør gjelde for lån til andre selskaper hvor aksjonærene har direkte eller indirekte eierinteresser.
En viser i denne forbindelse til brev av 26. september 1996 fra Norges Rederiforbund til departementet, hvor følgende uttales på side 6:
| « Rederiforbundet ser imidlertid at det i forbindelse med lån til aksjonærer kan oppstå spørsmål som det ikke alltid vil være like lett for ligningsmyndighetene å ta stilling til. For å klargjøre skillet mellom selskap og aksjonærer, foreslår forbundet at det ikke gis adgang for § 51 åttende ledd selskaper å yte lån til aksjonærer utenfor ordningen. » |
Departementet slutter seg til Rederiforbundets vurderinger på dette punkt. Etter departementets oppfatning vil det også være behov for å oppstille en identifikasjonsregel, slik at lån heller ikke kan ytes til personer som står selskapets eiere nær. Departementet antar at det i den forbindelse kan være hensiktsmessig å bygge på reglene i skatteloven § 59. I tillegg til de personene som omfattes av skatteloven § 59, foreslår departementet at det heller ikke kan ytes lån til barnebarn. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-3.
Dette betyr ikke at det foreligger en reinvesteringsplikt i alle tilfeller der skip eller aksjer/andeler som nevnt realiseres. Det er kun i tilfeller der realisasjonen medfører at selskapet ikke lenger eier skip (direkte eller indirekte), at ny tonnasje må anskaffes for at selskapet skal unngå å måtte tre ut av ordningen. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-2 nr. 4 og 5.
Det er videre behov for å oppstille et forbud mot at selskaper som har vært uten nødvendige eiendeler en viss periode, men som har anskaffet ny tonnasje før utløpet av ettårsfristen, kort tid etter igjen realiserer all tonnasje. Etter departementets oppfatning bør det i slike tilfeller oppstilles en frist på 2 år før all tonnasje på nytt kan realiseres. Det må her gjøres unntak for tilfeller hvor vilkåret brytes ved ufrivillig realisasjon (forlis m.v.). Her bør det være tilstrekkelig at ny tonnasje anskaffes innen 1 år, jf. ovenfor. Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-2 nr. 6 og 7.
Komiteens merknader
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til Stortingets tidligere vedtak vedrørende selskapenes adgang til å plassere den likvide kapitalen i aksjer. Disse medlemmer fastholder de vurderinger som lå til grunn for vedtaket og mener det bør være adgang for rederiene også til å investere i omløpsaksjer.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endringer:
§ 51 A-2 nr. 1 bokstav c skal lyde:
Finansaktiva, unntatt:
| - | aksjer i ikke-børsnoterte selskaper hvor inntekten ikke fastsettes etter § 51 A-6. |
| - | andeler i deltakerlignede selskaper m.v. som nevnt i selskapsskatteloven § 6-1 hvor inntekten ikke fastsettes etter § 51 A-6. |
| - | finansielle instrumenter som gir rett til kjøp og salg av slike aksjer eller andeler. |
§ 51 A-2 nr. 3-6 skal lyde:
3. Aksjeselskapet og selskap som nevnt i nr. 1 f må eie fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i nr. 1 d-f. Selskap som nevnt i nr. 1 d-e må eie fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b.
4. Realiserer aksjeselskapet eller selskapet som nevnt i nr. 1 f eiendel slik at kravet i nr. 3 ikke er oppfylt, må nytt fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i nr. 1 d-f anskaffes senest ett år etter realisasjonen. Alternativt kan selskapet innen samme frist inngå bindende kontrakt om bygging av nytt fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b. Oppfylles ikke kravet i første eller annet punktum, anses selskapet trådt ut i 1. januar i realisasjonsåret.
5. Realiserer selskap som nevnt i nr. 1 d-e eiendel slik at kravet i nr. 3 ikke er oppfylt, må nytt fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b anskaffes, eller bindende kontrakt om bygging av slikt fartøy inngås senest ett år etter realisasjonen. Oppfylles ikke kravet i første punktum, anses selskapet trådt ut 1. januar i realisasjonsåret.
6. Etter anskaffelse som nevnt i nr. 4, må selskapet eie fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i nr. 1 d-f i minst 2 år. Etter anskaffelse som nevnt i nr. 5, må selskapet eie fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b i minst 2 år. Kravet i første og annet punktum kommer ikke til anvendelse dersom realisasjonen i nr. 4 eller nr. 5 er en ufrivillig realisasjon, jf. § 45 åttende ledd. Oppfylles ikke kravet i første eller annet punktum, anses selskapet trådt ut 1. januar i realisasjonsåret etter nr. 4 eller nr. 5. »
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at departementet har vurdert hvorvidt det bør stilles krav om at en viss del av totalkapitalen i selskaper under særordningen må være investert i skip, men at man etter en samlet vurdering har kommet til at dette ikke bør gjøres forutsatt at det oppstilles et forbud mot å erverve eller eie aksjer/andeler i selskaper som ikke er omfattet av ordningen eller finansielle instrumenter knyttet til slike eiendeler. Disse medlemmer peker på at dette er nødvendig for å hindre at selskap innenfor ordningen driver annen virksomhet enn skipsfartsvirksomhet. Eksempelvis kan et deltakerselskap med en mindre eierpost (over minstekravet til eierandel) og som for øvrig driver aksjespekulasjon komme inn under særordningen hvis dette ikke vedtas. Disse medlemmer vil derfor understreke at alternativet til et forbud om å eie aksjer eller andeler må være et krav om at en nærmere fastsatt andel av totalkapitalen er investert i skip.
Disse medlemmer viser til brev fra finansministeren til Arbeiderpartiets stortingsgruppe av 26. november 1996 hvor det blant annet heter:
| « Gevinst ved realisasjon av aksjer/andeler skal etter departementets forslag ikke utløse umiddelbar beskatning. Denne løsningen forutsetter at aksjene/andelene gjelder andre skipseiende selskaper utenfor ordningen, (aksjen eller andelen er i tilfelle kun en måte å eie skip på). Det er da naturlig å behandle realisasjonen av aksjer/andeler etter samme regler som gevinst ved realisasjon av selve skipet. Dersom det åpnes for at selskaper innenfor ordningen også kan eie aksjer/andeler i selskaper utenfor ordningen, vil dette betinge at gevinst ved realisasjon av aksjer/andeler beskattes som finansinntekt. » |
Disse medlemmer viser videre til finansministerens brev til komiteen av 4. desember 1996 hvor det uttales:
| « Som nevnt i Ot.prp.nr.11 (1996-1997) er det store betenkeligheter ved å åpne for at selskaper innenfor ordningen skal kunne eie aksjer, herunder også børsnoterte aksjer. Betenkelighetene blir enda større dersom det åpnes for at minste eierandel i deltakerlignet selskap og datterselskap innenfor ordningen skal være 3 %. Disse eventuelle endringene innebærer at et større rederi, som over et tidsrom har opptjent betydelige skattefrie inntekter, ikke trer ut av ordningen dersom samtlige skip selges, så lenge selskapet beholder en 3 pst eierandel i et kommandittselskap. I et slikt tilfelle vil det ikke bli foretatt uttaksbeskatning i tråd med forutsetningene selv om rederivirksomheten i realiteten har opphørt. Dersom selskapet kan investere i børsnoterte aksjer, vil selskapets virksomhet i realiteten kunne gå over til å bli ren investeringsvirksomhet uten noen reell tilknytning til skipsfartsvirksomhet. Jeg vil derfor igjen advare mot at det åpnes for at selskaper innenfor ordningen skal kunne investere i aksjer. Alternativt bør det vurderes å et krav om at en betydelig del av selskapets kapital er investert i skip dersom selskap innenfor ordningen også skal kunne investere i aksjer. » |
Disse medlemmer er enig i dette og understreker at adgang til å investere i aksjer eller andeler bør forutsette at gevinst ved realisasjon av aksjer eller andeler beskattes som finansinntekt.
Disse medlemmer slutter seg til departementets forslag, jf. forslag til skatteloven § 51 A-2 nr. 1 c, § 51 A-2 nr. 3, 4, 5, 6 og 7 samt § 51 A-3.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endringer:
§ 51 A-2 nr. 1 bokstav c skal lyde:
Finansaktiva, unntatt aksjer og andeler i selskaper hvor inntekten ikke fastsettes etter § 51 A-6, og finansielle instrumenter som gir rett til kjøp og salg av slike aksjer og andeler.
§ 51 A-2 nr. 3-6 skal lyde:
3. Aksjeselskapet må eie fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b eller andel i selskap som nevnt i nr. 1 d-f. Selskap som nevnt i nr. 1 d-f må eie fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b.
4. Realiserer aksjeselskapet eiendel slik at kravet i nr. 3 ikke er oppfylt, må nytt fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b eller andel i selskap som nevnt i nr. 1 d-f anskaffes senest ett år etter realisasjonen. Alternativt kan aksjeselskapet innen samme frist inngå bindende kontrakt om bygging av nytt fartøy som nevnt i nr. 1 aller b. Oppfylles ikke kravet i første eller annet punktum, anses selskapet trådt ut 1. januar i realisasjonsåret.
5. Realiserer selskap som nevnt i nr. 1 d-f eiendel slik at kravet i nr. 3 ikke er oppfylt, må nytt fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b anskaffes, eller bindende kontrakt om bygging av slikt fartøy inngås senest ett år etter realisasjonen. Oppfylles ikke kravet i første punktum, anses selskapet trådt ut 1. januar i realisasjonsåret.
6. Etter anskaffelse som nevnt i nr. 4, må aksjeselskapet eie fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b eller andel i selskap som nevnt i nr. 1 d-f i minst 2 år. Etter anskaffelse som nevnt i nr. 5, må selskapet eie fartøy som nevnt i nr. 1 a eller b i minst 2 år. Kravet i første og annet punktum kommer ikke til anvendelse dersom realisasjonen i nr. 4 eller nr. 5 er en ufrivillig realisasjon, jf. § 45 åttende ledd. Oppfylles ikke kravet i første eller annet punktum, anses selskapet trådt ut 1. januar i realisasjonsåret etter nr. 4 eller nr. 5. »
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg for øvrig til departementets forslag til § 51 A-2 nr. 7, samt § 51 A-3.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under kap. 1, og vil på denne bakgrunn gå imot forslaget til skatteloven § 51 A-2 nr. 1 bokstav c, § 51 A-2 nr. 3-7, samt § 51 A-3.
3.4 Nærmere avgrensning av skipsfartsvirksomhet som kan drives innenfor ordningen
Sammendrag
Tonnasjeskattesystemet skal etter forutsetninger i Innst.O.nr.81 (1995-1996) omfatte skip eller entreprenørfartøyer « i fart » samt borefartøy.
Ordningen med tonnasjeskatt skal således ikke bare omfatte internasjonal skipsfart, men også kystfart på norskekysten som er utsatt for tilsvarende internasjonal konkurranse, samt visse innretninger for bruk i petroleumsvirksomhet.
Etter departementets oppfatning er det vanskelig å finne saklig grunnlag for å ha samme avgrensning med hensyn til tonnasjeskattesystemet som for sjømannsfradrag. Sjømannsfradraget er hovedsakelig begrunnet i hensynet til den enkelte sjømanns personlige og sosiale forhold, og skal gi en form for kompensasjon for lange fravær fra hjemmet under ikke-stasjonære forhold og de belastninger som følger av dette. Tonnasjeskatten er derimot begrunnet i at skipsfarten er konkurranseutsatt. Det er således helt ulike begrunnelser som ligger bak sjømannsfradraget og tonnasjeskatten. En avgrensning til « skip i fart » blir således noe tilfeldig i forhold til virkningene. Det skal i tillegg bemerkes at det i praksis har oppstått en viss usikkerhet rundt tolkningen av kriteriene i sjømannsfradragsreglene. Dette er forhold departementet arbeider med å klargjøre. Dette gjør det betenkelig å benytte tilsvarende kriterier for tonnasjeskatteordningen. Ut fra den tid departementet har hatt til rådighet, har det imidlertid ikke vært mulig å utrede andre alternativer som i større grad ivaretar konkurransehensynet. Departementet har derfor nå tatt utgangspunkt i reglene om sjømannsfradrag for avgrensning av tonnasjeskattesystemet.
For å unngå at eventuelle senere endringer i reglene for sjømannsfradrag får direkte innvirkning på anvendelsesområdet for ordningen med tonnasjebeskatning, foreslår departementet at det foretas en avgrensning til « skip i fart » i en egen bestemmelse i skatteloven § 51 A-2. Stortingets forutsetning om å knytte anvendelsesområdet for tonnasjeskattesystemet opp mot kriteriene for sjømannsfradrag, vil etter departementets oppfatning bli tilstrekkelig ivaretatt ved en slik løsning. Det foreslås at departementet gis hjemmel til å fastsette nærmere regler til utfylling av bestemmelsen. I forskriften vil det inntas en nærmere avgrensing av begrepet « skip i fart » etter samme prinsipper som i reglene om sjømannsfradrag. Departementet finner det også hensiktsmessig å innta en bestemmelse om at skip som er ute av fart en kortere periode, f.eks. pga. verkstedopphold, ikke faller utenfor ordningen.
Departementet foreslår at alternativet « entreprenørfartøy i fart » ikke medtas som et alternativ i § 51 A-2. Når det gjelder entreprenørfartøy for bruk i petroleumsvirksomhet vil dette kunne anses som « flyttbar innretning for bruk i petroleumsvirksomhet », jf. nedenfor. Idet departementet antar at medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen i Innst.O.nr.81 (1995-1996) har hatt som intensjon at entreprenørfartøyer som ikke benyttes i petroleumsvirksomhet vil måtte oppfylle de alminnelige vilkår for « skip i fart » for å komme innenfor ordningen, vil alternativet « entreprenørfartøyer i fart », etter departementets syn, ikke ha realitetsbetydning.
Som nevnt er det en forutsetning fra medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen i Innst.O.nr.81 (1995-1996) at ordningen med tonnasjebeskatning i tillegg til skip og entreprenørfartøyer i fart også skal omfatte « borefartøy ».
Departementet antar at det ikke har vært intensjonen fra medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen i Innst.O.nr.81 (1995-1996) at avgrensningen for innretninger for bruk i petroleumsvirksomhet skal knyttes til kriteriene for sjømannsfradrag.
Slik departementet oppfatter innstillingen, er intensjonen at enhver flyttbar innretning til bruk i petroleumsvirksomhet skal omfattes, herunder flyttbare produksjonsinnretninger.
Departementet foreslår at begrepet « borefartøy » erstattes av « flyttbar innretning for bruk i petroleumsvirksomhet ». Det antas at dette vil gi en mer hensiktsmessig angivelse av de innretninger som skal omfattes av ordningen. Det foreslås at departementet gis hjemmel til å fastsette nærmere regler til utfylling av bestemmelsen.
Det presiseres imidlertid at selskaper som driver virksomhet som nevnt i petroleumsskatteloven § 1, ikke vil kunne omfattes av tonnasjeskatteordningen, jf. avsnitt 6.4 i proposisjonen.
Det vises til utkast til skatteloven § 51 A-2 nr. 1 a og b.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til departementets forslag til § 51 A-2 nr. 1 bokstav a og b samt nr. 8.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under kap. 1, og går imot § 51 A-2 nr. 1 bokstav a og b, samt nr. 8.