7. Særreaksjoner for utilregnelige lovbrytere
7.1 Straffelovrådets forslag
Straffelovrådet foreslo tre sett av særreaksjoner: Tiltak i frihet, institusjonsomsorg og institusjonsanbringelse. Ved institusjonsomsorg skulle det være opp til den medisinske leder for institusjonen å bestemme tidspunktet for utskriving. Institusjonsanbringelse var den strengeste reaksjonen, og myndigheten til å bestemme utskriving var lagt til Kontrollkommisjonen. Slik anbringelse skulle bare kunne benyttes overfor særlig farlige lovbrytere som hadde begått eller forsøkt å begå alvorlige lovbrudd. Institusjonsanbringelsen skulle være tidsubestemt, men ikke vare ut over fem år uten samtykke fra Kontrollkommisjonen. De psykiatrisk sakkyndige skulle bare uttale seg om sinnstilstanden, ikke gjentakelsesfaren. I dag kan de sakkyndige velge om de vil uttale seg om gjentakelsesfaren.
Forslagene møtte til dels sterk motbør under høringen, særlig fra helsevesenets side. Motstanden knyttet seg særlig til bruddet med asylsuvereniteten som en dom på institusjonsanbringelse ville innebære.
7.2 Er det behov for særreaksjoner for utilregnelige lovbrytere
Etter Særreaksjonsutvalgets syn burde prinsippet om at utilregnelige ikke er strafferettslig ansvarlige, normalt lede til at slike lovbrytere ikke ilegges noen straffereaksjon. Utvalget pekte samtidig på at samfunnet har krav på beskyttelse mot utilregnelige lovbrytere. Behov for beskyttelse dekkes i dag delvis gjennom adgangen til tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern, men utvalget mente det også burde kunne reageres strafferettslig overfor en liten gruppe farlige utilregnelige lovbrytere. Lov om psykisk helsevern forutsetter bl.a. at det foreligger en alvorlig sinnslidelse, og at den syke er til vesentlig fare for seg selv eller andre. Utskriving må besluttes så snart et av vilkårene ikke lenger er oppfylt. Disse lovbestemmelsene er etter utvalgets syn utilstrekkelige for å tilfredsstille samfunnets behov for beskyttelse.
Et stort flertall av høringsinstansene er enig med utvalget i at det er behov for særreaksjoner.
Helsedirektoratet bemerker bl.a. at vilkårene for tvangsinnleggelse i lov om psykisk helsevern er slik at gruppen utilregnelige lovbrytere lett faller utenfor. Enkelte høringsinstanser mener at det ikke er behov for strafferettslige særreaksjoner overhodet. Disse viser til at det finnes administrative tvangshjemler, og at hensynet til den enkelte lovbryter må veie tyngre enn hensynet til beskyttelsen av samfunnet.
Departementet er enig i at de som blir bedømt som utilregnelige i utgangspunktet skal være strafffrie. Reaksjonsformer som betyr soning i fengsel bør ikke kunne tas i bruk for denne gruppen. På den annen side legger departementet til grunn at noen utilregnelige lovbrytere er så farlige at hensynet til samfunnsbeskyttelsen krever at det settes i verk tiltak. For disse er det behov for strafferettslige særreaksjoner.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at samfunnets behov for å beskytte seg mot farlige forbrytere er så åpenbart at også utilregnelige lovbrytere vil måtte møtes med beskyttelsestiltak.
Flertallet mener det er viktig at reaksjonen ikke er strengere og mer inngripende overfor lovbryteren enn det formålet tilsier. Utfordringen ved utformingen av det nye systemet er å finne løsninger som forener humanisme med realisme. I denne sammenheng er flertallet særlig opptatt av at utilregnelige lovbrytere, som ofte ikke kan klandres for sine handlinger, ikke plasseres i vanlige fengsler. Samtidig må behandlingsopplegget være så godt at sikkerheten blir tilstrekkelig ivaretatt.
Flertallet er ikke tilfreds med dagens sikringsforhold for sinnslidende kriminelle. Det foreliggende forslag vil etter flertallets syn på vesentlige punkter kunne bedre forholdene for denne gruppen.
Flertallet vil presisere at det prinsipielle utgangspunktet bør være at det er staten som har hovedansvaret for tiltak som primært har til hensikt å beskytte samfunnet mot alvorlige forbrytelser. Flertallet mener dette hensynet blir ivaretatt gjennom påtalemyndighetenes og domstolenes omfattende ansvar og oppgaver samt gjennom fylkeslegens tilsynsmyndighet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at når dette medlem går mot den fakultative straffrihetsregelen, vil det være færre som kjennes strafferettslig utilregnelige, og behovet for særreaksjoner for strafferettslig utilregnelighet vil reduseres. Dette medlem mener at de som kjennes straffrie i henhold til straffelovens § 44, faller inn under bestemmelsene i lov om psykisk helsevern som gir mulighet for tvangsinnlegging av personer som « har en alvorlig sinnslidelse og er til fare for seg selv eller sine omgivelser ». De reglene som foreslås i straffeloven om overføring til tvungent psykisk helsevern er i stor grad parallelle til reglene i lov om psykisk helsevern. For denne gruppa er det vanskelig å se at en vil vinne noe med å innføre særreaksjonen dom på psykisk helsevern for strafferettslig utilregnelige. Departementet uttaler også at en antar at svært få av dem som blir idømt særreaksjon ikke også vil oppfylle vilkårene for tvangsinnlegging etter lov om psykisk helsevern.
Dette medlem finner det mest ryddig at den som er kjent strafferettslig utilregnelig på grunn av sin psykiske tilstand, ikke idømmes en strafferettslig reaksjon, men blir tatt hånd om i henhold til lov om psykisk helsevern. Dette medlem mener det om nødvendig bør vurderes en endring av lov om psykisk helsevern dersom det er nødvendig for at psykisk helsevern skal få en plikt til å ta ansvar for de som på grunn av psykisk tilstand ikke er strafferettslig tilregnelige, men som samfunnet trenger beskyttelse mot.
Dette medlem kan se at den som går inn for en fakultativ straffrihetsregel, vil ha et større behov for å kunne idømme strafferettslige særreaksjoner for utilregnelige. Dette medlem mener at det selvfølgelig er glidende overganger mellom ulike grader av tilregnelighet. Et forslag om ikke å ha en fakultativ straffritaksregel for personer med nedsatt tilregnelighet vil føre til at flere i denne kategorien vil bli kjent strafferettslig tilregnelig, og få en reaksjon i regi av fengselsvesenet. Dette medlem understreker at innsatte også har rett til nødvendig helsehjelp og også innlegging i psykiatrisk institusjon dersom vedkommende trenger det. I dag er samarbeidet mellom psykiatrien og fengselsvesenet mange steder tett. Problemene er i det vesentlige knyttet til ressursmangel, noe som ikke vil forandres av de foreslåtte lovendringer.
Dette medlem viser til at flertallet går inn for at også karakteravvikere eller personer som er fritatt for straff pga bevisstløshet bør kunne dømmes til særreaksjon dersom vilkårene for særreaksjon for øvrig er til stede. Videre foreslås at overføring til fengsel skal kunne skje dersom en særreaksjonsdømt ikke lenger trenger opphold i psykiatrisk institusjon, men fortsatt er antatt farlig og samfunnet trenger vern.
Dette er prinsippløst. Dersom en person er kjent strafferettslig utilregnelig for en handling, kan han ikke på et seinere tidspunkt overføres til fengsel og sone for den handling han er kjent strafferettslig ikke ansvarlig for.
Når en person er kjent strafferettslig utilregnelig for et konkret lovbrudd, skal han ikke kunne få en strafferettslig reaksjon for dette lovbruddet. Dette medlem vil imidlertid vise til at psykisk helsevern også i dag har et ansvar i forhold til samfunnsvern. Ett av kriteriene for tvangsinnlegging og tvungent tilbakehold i psykiatrisk institusjon er at en person er til fare for seg selv eller omgivelsene. Dette er tilleggskriterier i tillegg til at det skal foreligge en alvorlig sinnslidelse. Alvorlig sinnslidelse dekker i hovedsak psykotiske tilstander, men utelukker ikke andre alvorlige sinnslidelser dersom tilleggskriteriene foreligger. Dette medlem finner det mer logisk holdbart å bygge på gjeldende regler i lov om psykisk helsevern når det gjelder samfunnets behov for beskyttelse mot at personer som er utilregnelige skal kunne komme til å begå alvorlige lovbrudd. Dette medlem mener det er uheldig at psykisk helsevern skal ha ansvar for behandling og samfunnsbeskyttelse i forhold til nærliggende fare for alvorlige lovbrudd mot andres liv og helse etter to ulike regelverk. Dette medlem mener departementet i liten grad har vurdert de virkninger dette kan ha innad på de psykiatriske institusjoner.
Dette medlem vil etter dette stemme imot forslag til endringer i straffeloven § 132 andre og tredje ledd, lov om norsk riksborgarrett § 10 femte ledd, fengselsloven § 10 og § 13, samtlige forslag til endringer i lov om psykisk helsevern (jf. vedtaket pkt. 5), endringene i folketrygdloven § 3-20, § 5A-6 og § 5B-12, endringene i strafferegistreringsloven (jf. vedtaket pkt. 7), straffeprosessloven § 2 første ledd nr. 1, § 96 femte ledd, § 147 a, § 165 første ledd andre punktum, § 171 andre ledd, § 248 første ledd fjerde punktum, § 251 første ledd, § 391 nr. 3, endringene i utlendingslover (vedtaket pkt. 10) og i lov om overføring av domfelte § 5 (vedtaket pkt. 11).
Dette medlem fremmer dessuten forslag om å oppheve straffeloven § 39, § 39 a og § 39 b.
7.3 Nærmere om særreaksjonene for utilregnelige lovbrytere
7.3.1 Innledning
Særreaksjonsutvalget foreslår å oppheve sikringsordningen og går i stedet inn for at det overfor utilregnelige lovbrytere innføres en særreaksjon som er kalt overføring til tvungent psykisk helsevern. Det psykiske helsevernet gis en rammefullmakt til å ta hånd om domfelte, og får en plikt til å overta ansvaret for vedkommende.
De aller fleste høringsinstansene mener det er positivt at sikringsinstituttet foreslås opphevet. Enkelte høringsinstanser er imidlertid negative til den foreslåtte særreaksjonen og anfører bl.a. at helsevesenet må ta utgangspunkt i behandlingsaspektet, ikke i samfunnets behov for vern. Særreaksjonsdømte som ikke fyller vilkårene i lov om psykisk helsevern hører hjemme i fengselsvesenet. Et stort flertall av høringsinstansene er imidlertid generelt positive til forslaget.
Departementet går i likhet med utvalget inn for å oppheve gjeldende regler om sikring.
Komiteens merknader
Komiteen er enig i at gjeldende regler om sikring bør oppheves. Forutsetningen må likevel være at et nytt regelsett ikke gir samfunnet dårligere beskyttelse mot farlige lovbrytere enn det man har hatt etter gjeldende sikringsinstitutt. Etter komiteens mening er det avgjørende å finne en reaksjonsform som gir forsvarlig beskyttelse og samtidig hensyntar den utilregnelige lovbryterens situasjon.
7.3.2 Innholdet i særreaksjonen
Utvalget mener det må være en plikt for det psykiske helsevern å motta den dømte. På den annen side bør det psykiske helsevern gis stor frihet til å bestemme det nærmere innholdet av særreaksjonen. Innholdet i reaksjonen foreslås regulert i et eget kapittel i lov om psykisk helsevern, med særlige regler om undersøkelse, innlegging, utskrivning og overprøving av vedtak. Etter utvalgets syn bør helsesjefen i domfeltes bostedsfylke avgjøre hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte. De første 3 ukene skal den dømte ha døgnopphold i institusjon. Den medisinsk ansvarlige ved institusjonen skal deretter bestemme hvordan det tvungne helsevernet skal gjennomføres. Det skal, i tillegg til behandlingsbehovet, særlig legges vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd.
Et klart flertall av de høringsinstanser som mener det er behov for særreaksjoner, støtter hovedtrekkene i forslaget. De høringsinstanser som går imot forslaget, legger vekt på at hensynet til samfunnsvern fortrenger behandlingshensynet. Flere høringsinstanser uttaler at helsesjefen ikke er rette organ til å avgjøre hvilken institusjon som skal ha ansvaret for den domfelte fordi han mangler medisinsk-faglig kompetanse. Noen høringsinstanser går inn for at fylkeslegen skal ha denne oppgaven.
Departementet er enig med utvalget i at det psykiske helsevern bør pålegges en plikt til å ta imot utilregnelige sinnslidende lovbrytere som blir idømt særreaksjon. Departementet antar at det er svært få av de som blir idømt særreaksjonen som ikke også vil oppfylle vilkårene for tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern. Den faglig ansvarlige ved institusjonen vil best kunne vurdere om det er behov for opphold på døgnbasis etter at den innledende perioden er utløpt. Departementet er enig i at det i denne sammenheng særlig skal legges vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd, jf. utkastet til lov om psykisk helsevern § 13 c. Departementet viderefører utvalgets forslag om at fylkeshelsesjefen skal avgjøre hvilken institusjon den dømte skal overføres til. Det vises til at det psykiske helsevern er fylkeskommunens ansvar. Det bør vurderes om et utvalg e.l. som har medisinsk kompetanse, skal rådspørres før beslutningen fattes. Regler om dette vil bli gitt i forskrifter. De rettspsykiatrisk sakkyndige pålegges å underrette den aktuelle fylkeshelsesjefen og gi råd om hvilken institusjon den siktede bør innskrives ved. Departementet er enig i at det psykiske helsevern må gis stor frihet til å bestemme innholdet av reaksjonen.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, er enig i at skal den nye reaksjonsformen med institusjonsanbringelse fungere etter hensikten, må det være en plikt for det psykiske helsevernet og den enkelte institusjon å ta imot den dømte.
Slik sikrer vi å unngå at pasientene blir kasteballer mellom de ulike institusjonsanbringelsene.
Derimot er flertallet i tvil med hensyn til hvem som bør ha den avgjørende myndighet til å bestemme hvilken institusjon den dømte skal overføres til. Når flertallet likevel støtter departementets forslag om at fylkeshelsesjefen skal ha avgjørende myndighet, forutsetter flertallet at det opprettes et utvalg som antydet i proposisjonen som har medisinsk kompetanse til å gi råd om plassering. Flertallet forutsetter at dette er brakt i orden før lovens ikrafttredelse. Flertallet mener også at den friheten som det psykiske helsevernet tillegges når det gjelder å bestemme det nærmere innhold av reaksjonen, må forvaltes slik at samfunnets krav på beskyttelse mot farlige forbrytere blir imøtekommet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at det fra medisinsk-faglig hold anses at tre uker obligatorisk observasjonstid med døgnopphold i institusjon er forsvarlig for å danne seg et medisinsk grunnlag om hva slags videre oppfølging den særreaksjonsdømte trenger. Hovedgruppen av de domfelte vil ha en lidelse som gjør det nødvendig med videre institusjonsopphold, men det er det opp til den enkelte medisinsk ansvarlige ved institusjonen å vurdere. Dette flertallet anser tre uker for å være en akseptabel obligatorisk tid, da det ikke er så stor inngripen i det medisinske skjønnet og det ikke belaster institusjonen urimelig, samtidig som en forlengelse vil skje der det er påkrevd.
Dette flertallet støtter departementets forslag til § 13 c i lov om psykisk helsevern.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet finner at det er nødvendig å sikre seg at den dømte er underlagt tilstrekkelig grundig vurdering før det tas stilling til i hvilken form behandlingen skal foretas. Disse medlemmer finner at forslaget til ny § 13 c i lov om psykisk helsevern ikke i tilstrekkelig grad ivaretar samfunnets behov for beskyttelse idet observasjonstiden i døgninstitusjon er for kort.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 13 c første ledd første punktum skal lyde:
Den som er overført til tvungent psykisk helsevern, skal de første tre månedene ha døgnopphold i en institusjon. »
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har liten tillit til at det psykiske helsevern underlagt fylkeskommunene vil makte den nye og tunge oppgaven det er å sikre samfunnet mot sinnslidende voldsmenn. Det faktum at lovforslaget kun fastslår at livsfarlige voldsutøvere skal ha døgnopphold de første 3 ukene, og deretter overlater avgjørelsen til de medisinsk ansvarlige ved institusjonene, åpner for en betydelig risiko for at samfunnets krav på vern mot farlige voldsutøvere ikke vil bli tilstrekkelig sikret dersom ansvaret for denne typen lovbrytere overlates til fylkeskommunene. Dette medlem vil legge ansvaret for utilregnelige lovbrytere som blir dømt til psykiatrisk behandling på staten. Pasientene bør behandles i psykiatriske institusjoner som må være rømningsfrie og ha fengselsliknende karakter. Også fanger som under vanlig fengselsopphold blir psykotiske bør sendes til behandling ved disse institusjonene, som eksempelvis kan plasseres som egne avskjermede avdelinger i tilknytning til landsfengslene.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen opprette egne statlige psykiatriske institusjoner av fengselsliknende karakter for gjennomføring av særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under pkt. 7.2.
7.3.3 Hvilke sinnslidelser bør omfattes?
Lovbrytere som er preget av større eller mindre karakteravvik vil vanligvis falle utenfor straffritaksreglene, men noen vil måtte fritas på grunn av en reaktiv psykose på gjerningstiden. Tvungent psykisk helsevern vil i slike tilfeller etter utvalgets syn være en lite hensiktsmessig reaksjonsform pga. manglende behandlingsmuligheter. Utvalget går likevel inn for at særreaksjonen skal kunne idømmes også disse av hensyn til samfunnets behov for vern. Blir belastningen på det psykiske helsevernet for stor, vil man ha adgang til å begjære overføring til fengselsvesenet. Utvalget har for denne særgruppen vurdert om man skulle åpne for å gi direkte dom på forvaring, men det ville bryte for sterkt med prinsippet om at utilregnelige skal fritas for straff.
Et flertall i utvalget mener at overføring til tvungent psykisk helsevern ikke bør kunne idømmes lovbrytere som er fritatt for straff på grunn av sterk bevissthetforstyrrelse. Dette fordi det psykiske helsevern ikke har noe behandlingstilbud til denne gruppen. Et mindretall er enig i dette grunnsynet, men mener at samfunnets behov for beskyttelse må tillegges avgjørende vekt også her. I mangel av et bedre alternativ bør vedkommende kunne dømmes til overføring til psykisk helsevern.
En rekke høringsinstanser mener de som vil bli særreaksjonsdømt etter forslaget ikke hører til psykiatriens ansvarsområde. Et flertall av de som uttaler seg om særreaksjon overfor de som er utilregnelige pga. bevissthetsforstyrrelse, støtter mindretallets standpunkt.
Departementet slutter seg til utvalgets syn på at hovedgruppen av de særreaksjonsdømte vil være de psykotiske eller personer med sinnslidelse som ligger tett opp til psykose. Også når det gjelder karakteravvikere slutter departementet seg til utvalgets synspunkter. De som fritas for straff pga. sterk bevissthetsforstyrrelse vil svært sjelden bli ilagt særreaksjon. Der det er fare for gjentakelse er departementet likevel enig med utvalgets mindretall i at overføring til tvungent psykisk helsevern også bør kunne idømmes denne gruppen.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter departementets forslag fordi det å unnta f.eks. karakteravvikere eller personer med sterk bevissthetsforstyrrelse når særreaksjoner vil være aktuelle også for disse, ville bety at kravet om å gi samfunnet beskyttelse mot farlige lovbrytere ellers ikke ville kunne oppfylles. Det foreligger ikke andre alternativer med hensyn til beskyttelse enn institusjonsanbringelse når sikringsinstituttet er fjernet. Etter flertallets mening måtte alternativet i så fall vært å beholde et sikringsinstitutt for denne gruppen av utilregnelige lovbrytere, noe som neppe kan være aktuelt.
Flertallet vil også understreke at dette vil gjelde svært få domfelte, da de aller fleste som blir idømt særreaksjon også vil oppfylle vilkårene for tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern. Dessuten vil det i særlige tilfeller være aktuelt å overføre den domfelte til anstalt under fengselsvesenet, slik som omtalt nedenfor under pkt. (7).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under pkt. 7.2.
7.3.4 Vilkårene for å idømme særreaksjon
Et grunnvilkår for å idømme særreaksjon skal etter utvalgets syn være at det anses nødvendig av hensyn til samfunnet. Det er videre et vilkår at lovbryteren har begått eller har forsøkt å begå nærmere angitte alvorlige lovbrudd, og at det er fare for gjentakelse. De aktuelle typer alvorlige lovbrudd fremgår av utkastet til straffeloven § 39 nr. 1. Utvalget foreslår videre at man også skal kunne idømme særreaksjon der lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som de alvorlige, dersom vedkommende tidligere har begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse som nevnt. I disse tilfellene må det være en kvalifisert fare for tilbakefall.
Få høringsinstanser har kommentert de enkelte vilkår for idømmelse av særreaksjonen. Enkelte er negative til grunnvilkåret om samfunnsvern og mener at behandlingsperspektivet må komme mer frem.
Departementet er enig med utvalget i at grunnvilkåret for idømmelse av overføring til tvungent psykisk helsevern må være at det anses nødvendig av hensyn til beskyttelse av samfunnet. Også når det gjelder hvilke lovbrudd som skal gi adgang til slik reaksjon støtter departementet utvalgets forslag. Adgangen til å idømme utilregnelige lovbrytere en særreaksjon vil være videre enn adgangen til å idømme tilregnelige en særreaksjon. Dette begrunnes med at sistnevnte gruppe har straff som alternativ.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at de nye reglene må gjennomgås etter en tid med sikte på å vurdere om de gir nødvendig beskyttelse. I denne sammenheng kan det være grunn til å fremheve at forslaget også innebærer en videre adgang til å idømme utilregnelige lovbrytere en særreaksjon enn tilregnelige. Argumentet for dette er at de tilregnelige vil kunne idømmes straff.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det kan vise seg at de lovbrudd som hjemler en særreaksjon, kan være for sterkt begrenset etter forslagets utkast til nye bestemmelser i straffeloven § 39 nr. 1. Dette flertallet vil bl.a. peke på at også enkelte mindre alvorlige forbrytelser isolert sett, i sum kan virke meget belastende for de som utsettes for en forbrytelse, f.eks. særlig truende adferd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at det må være et grunnvilkår for å idømme særreaksjon at det anses nødvendig av hensyn til beskyttelse av samfunnet. Den belastningen en særreaksjon er både for den domfelte og helsevesenet kan bare forsvares når det er påkrevd ut i fra samfunnsbeskyttelse.
Disse medlemmer mener videre at det må være en forutsetning at lovbruddet er av alvorlig karakter, og har krenket eller utsatt andres liv, helse eller frihet for fare. Selv om summen av mindre alvorlige forbrytelser kan være belastende for de som rammes, anser ikke disse medlemmer at en slik belastning i utgangspunktet kan karakteriseres som en fare for samfunnet, med mindre vedkommende tidligere har forbrutt seg alvorlig innenfor samme art forbrytelse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under pkt. 7.2.
7.3.5 Mulighet for å bedømme gjentakelsesfare
Vilkåret om gjentakelsesfare forutsetter at det er mulig å vurdere slik farlighet. Særreaksjonsutvalget drøfter ulike sider ved farlighetsvurderingen. Det fremgår at slike vurderinger foretas jevnlig når det gjelder tvangsinnlagte pasienter.
Enkelte høringsinstanser er skeptiske til muligheten for å vurdere gjentakelsesfare og mener at problemene med dette tilsier at særreaksjonen ikke bør innføres.
Sosialdepartementet mener at særreaksjonen av den grunn må brukes med stor varsomhet, og at dette bør tas inn i lovteksten.
Departementet viser til at psykiatrien har lang erfaring med vurdering av sykdomsforløp hos sinnslidende pasienter og at de fleste høringsinstanser ikke har hatt innvendinger til forslaget. Departementet mener man kan forutsi farlighet med så høy grad av sannsynlighet at hensynet til samfunnets behov for beskyttelse må veie tyngre enn hensynet til den enkelte lovbryter. Det antas unødvendig å presisere i lovteksten at særreaksjonen bare unntaksvis skal benyttes.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er helt ut enig med departementet i at når man kan forutsi farlighet med høy grad av sannsynlighet, må hensynet til samfunnets krav på beskyttelse veie tyngre enn hensynet til den enkelte lovbryter. Etter flertallets mening vil det derfor også ha vært meningsløst å presisere i lovteksten at særreaksjonen bare skulle benyttes unntaksvis. Etter flertallets oppfatning skal særreaksjoner anvendes når vilkårene for det foreligger.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under pkt. 7.2.
7.3.6 Særreaksjonens varighet. Domstolsprøvelse.
Særreaksjonsutvalget foreslår at overføring til tvungent psykisk helsevern skal være tidsubestemt. Det etableres en adgang til jevnlig å få prøvet om vilkårene for å opprettholde reaksjonen fortsatt er oppfylt.
Enkelte høringsinstanser er kritiske til tidsubestemtheten fordi dette er en tilleggsbelastning for den dømte. Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
Særreaksjonsutvalget foreslo en adgang til å få prøvet en begjæring om opphør av særreaksjonen ved domstolene med ett års mellomrom. Videre skulle påtalemyndigheten på eget initiativ til enhver tid kunne beslutte opphør av reaksjonen. Utvalget gikk dessuten inn for at vilkårene for å opprettholde særreaksjonen skulle prøves hvert tredje år selv om ingen hadde begjært det. Grunnvilkåret for å opprettholde reaksjonen skulle være at det fortsatt var fare for gjentakelse av alvorlig kriminalitet. I tillegg måtte reaksjonen fortsatt være nødvendig for å verne samfunnet. Det ble derimot ikke stilt noe krav til domfeltes sinnstilstand. Domfelte selv og domfeltes nærmeste (jf. lov om psykisk helsevern § 21), skulle kunne begjære opphør. Videre gikk utvalget inn for at den faglig ansvarlige ved institusjonen skulle kunne begjære opphør av særreaksjonen. Det ble foreslått å ta inn i loven et krav om at sakene skal påskyndes. Begjæring om opphør av særreaksjonen fremmes for herreds- eller byretten av påtalemyndigheten.
Forvaltningslovens regler vil komme til anvendelse under gjennomføring av særreaksjonen i den grad de beslutninger som tas er enkeltvedtak i lovens forstand. Dette vil bl.a. gjelde vedtak om overføring fra døgnopphold i institusjon til annen behandlingsform, eller til døgnopphold ved annen institusjon. Vedtak som nevnt skal kunne påklages til kontrollkommisjonen og skal ikke kunne settes i verk før klagefristen er ute eller de klageberettigede har akseptert vedtaket. Vedtak om overføring fra en annen behandlingsform til døgnopphold skal imidlertid av hensyn til samfunnsbeskyttelsen kunne settes i verk straks. Vedtak om døgnopphold som treffes under gjennomføring av reaksjonen skal også kunne bringes inn for retten av domfelte eller dennes nærmeste. Andre løpende avgjørelser som innebærer en skjerping av behandlingsformen, kan verken påklages eller bringes inn for retten. Det foreslås en frist på seks måneder før noen av de klageberettigede kan sette fram ny klage basert på de samme faktiske omstendigheter.
De fleste høringsinstansene er positive til forslaget om at flere avgjørelser legges til domstolene, og til at vilkårene for særreaksjonen prøves hyppig. Enkelte høringsinstanser går imot at begrepet « domfeltes nærmeste » skal inkludere samboere slik utvalget forutsetter, idet denne gruppen ikke omfattes etter dagens praksis.
I likhet med utvalget går også departementet inn for at det skal være en jevnlig domstolsprøving av om vilkårene for særreaksjonen fortsatt er oppfylt. Straffelovrådet foreslo utskrivingskompetansen lagt til kontrollkommisjonen. Selv om dette ville lede til en hurtigere saksbehandling, mener departementet at hensynet til den dømtes rettssikkerhet taler for domstolsbehandling. Når det gjelder begrepet « domfeltes nærmeste » mener departementet at samboere bør omfattes dersom forholdet har ekteskapslignende karakter. Det antas at samboere vil bli omfattet av § 21 når det legges fram en ny lov om psykisk helsevern.
Departementet slutter seg videre til utvalgets konklusjoner når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad forvaltningslovens regler skal komme til anvendelse, og til forslag til klageregler. Departementet er enig med utvalget i at Kontrollkommisjonen bør være klageinstans for avgjørelser om overføring til og fra døgnopphold i institusjon. Den norske Advokatforening har foreslått adgang til å påklage overføringsvedtak direkte til departementet, men dette ville bryte med det systemet som gjelder for andre pasienters klageadgang. Departementet er videre enig med utvalget i at den domfelte eller hans nærmeste skal kunne få kontrollkommisjonens vedtak prøvd rettslig. Dette er en utvidelse i forhold til hvilke vedtak som kan bringes inn for domstolene i dag.
Departementet slutter seg også til at de klageberettigede skal kunne foreslå endringer i gjennomføringen av særreaksjonen.
Komiteens merknader
Komiteen er enig i at en tidsubestemt særreaksjon kan føles som en tilleggsbelastning for en utilregnelig lovbryter som dømmes til en slik reaksjon.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener på den annen side at nettopp behandlingsaspektet samt beskyttelseshensynet ved denne type særreaksjon vil umuliggjøre å fastsette en entydig dato for opphør. Flertallet er også enig med departementet i at adgangen til jevnlige prøvinger av om vilkårene for å opprettholde reaksjonen fremdeles er til stede, gir tilstrekkelig rettssikkerhet til at en tidsubestemt reaksjon er forsvarlig.
Flertallet støtter også forslaget hva angår reglene for klage og domstolsprøving med hensyn til gjennomføringen av særreaksjonen. Flertallet har merket seg at påtalemyndigheten har anledning til å klage over vedtak om overføring til og fra døgnopphold og overføring til behandling utenfor institusjon. Flertallet har også merket seg at det er påtalemyndigheten som reiser sak ved domstolene dersom det begjæres opphør av særreaksjonen.
I den forbindelse mener komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet at påtalemyndigheten bør kunne fremme krav om at domfelte ved særreaksjonens opphør skal overføres til forvaring, jf. lov om psykisk helsevern § 13 f.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, er ellers enig med departementet i at samboere bør gis samme rett til klage m.v. som ektefeller.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er ikke enige i at samboere skal likestilles med ektefeller i denne sammenheng, og fremmer følgende forslag til endring i straffeloven:
« § 39 b andre ledd andre punktum skal lyde:
Hvem som er den domfeltes nærmeste avgjøres etter lov om psykisk helsevern § 21. »
Disse medlemmer fremmer også følgende forslag til endring i lov om psykisk helsevern:
« § 13 d første ledd tredje punktum skal lyde:
Hvem som er den domfeltes nærmeste avgjøres etter lov om psykisk helsevern § 21. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at tidsubestemte reaksjoner ikke bør være en del av strafferetten. Straff for et begått lovbrudd skal være tidsbestemt. Når det gjelder særreaksjoner for strafferettslig utilregnelige, er dette ikke en straff for et begått lovbrudd, men et samfunnsmessig forebyggende tiltak mot mulige framtidige farlige handlinger.
Dette medlem viser til sine tidligere merknader der dette medlem ser dette som forhold som bør reguleres etter de alminnelige regler i lov om psykisk helsevern. Dette medlem ser ikke bort fra at § 5 i lov om psykisk helsevern bør endres slik at hjemmelen for å ta hånd om personer som er utilregnelige og til fare for seg selv eller sine omgivelser blir mer entydig fastslått i loven. Lov om psykisk helsevern er for tida under revisjon, og dette medlem regner med at det blir vurdert i den sammenheng. Dette medlem regner med at en styrking av rettssikkerheten for klienter i psykisk helsevern også blir vurdert i dette lovarbeidet.
7.3.7 Overføring til og fra fengsel
Utvalget foreslo at den faglig ansvarlige, når særlige grunner talte for det, skulle kunne begjære den domfelte overført til fengsel. Vilkåret var at sinnslidelsen var trengt tilbake, og at det fortsatt var fare for gjentakelse. Saken skulle avgjøres av domstolene. De samme regler om opphør av særreaksjonen som gjelder når den domfelte er under psykisk helsevern, skulle gjelde når vedkommende var overført til fengselsvesenet. Fengselsdirektøren likestilles med den faglig ansvarlige. Det ble videre foreslått regler om adgang til tilbakeføring fra fengselsvesenet til det psykiske helsevern dersom domfelte påny ble psykotisk eller fikk en tilsvarende alvorlig psykisk lidelse.
Flere psykiatriske sykehus støtter en slik overføringsadgang, men enkelte høringsinstanser, bl.a. Helsedirektoratet, går imot.
Departementet slutter seg til forslaget om en adgang til å overføre særreaksjonsdømte til fengsel, jf. utkastet til lov om psykisk helsevern § 13 f. Departementet mener at det ikke finnes andre alternativer i tilfeller der lovbryterens tilstand forandrer seg slik utvalget har beskrevet, og det samtidig er behov for beskyttelse av samfunnet. Det understrekes at overføringsadgangen vil være snever. Departementet har merket seg at enkelte finner prosedyren for overføring tungvint, men mener at hensynet til den dømte tilsier en domstolsbehandling.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter forslaget om at det må være adgang til å overføre særreaksjonsdømte til fengsel når det foreligger forutsetninger som tilsier det. Flertallet er enig i at overføringsadgangen vil være snever, slik departementet betegner det, men forutsetter at den anvendes i de tilfeller der forutsetningene for en slik overføring åpenbart er til stede.
Komiteen har under behandlingen av saken bedt Justisdepartementet om en redegjørelse for forholdet mellom bestemmelsen i lov om psykisk helsevern § 13 f og bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Departementet har redegjort nærmere for dette i brev til komiteen av 29. februar 1996, jf. vedlegg 1, der justisministeren konkluderer med at departementets forslag er i overensstemmelse med menneskerettighetsreglene, men der man anbefaler to presiseringer/endringer i lovteksten for å klargjøre forutsetningene for bestemmelsen. Flertallet er enig med departementet i at dersom den domfelte overføres til en anstalt eller avdeling som er spesielt tilpasset lovbrytere med tidsubestemt særreaksjon og tilbys hjelp til å mestre sitt problem, er det liten grunn til å tro at en overføring fra behandlingsinstitusjon til anstalt under fengselsvesenet vil være konvensjonsstridig.
Flertallet legger stor vekt på at de nye reglene skal være i samsvar med reglene i EMK og har fulgt opp departementets forslag til presisering i § 13 f første ledd første punktum for å klargjøre at overføring bare kan skje der særlige grunner taler for det. Videre foreslås en endring i straffeprosessloven § 165 slik at det fastsettes at det skal foretas rettspsykiatrisk undersøkelse før det avsies dom på overføring til anstalt under fengselsvesenet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at påtalemyndigheten må ha adgang til å bringe en avgjørelse om å unnlate en slik overføring inn for domstolsbehandling, når det etter påtalemyndighetens oppfatning av beskyttelseshensyn åpenbart synes nødvendig med en slik overføring. Disse medlemmer fremmer forslag om en endring av lov om psykisk helsevern § 13 f i samsvar med dette.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 13 f første ledd første punktum skal lyde:
Etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 13 c, eller fra påtalemyndigheten, kan retten bestemme at den domfelte skal overføres fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under fengselsvesenet, når særlige grunner taler for det. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at departementet ikke utelukker at en overføring av en domfelt fra behandlingsinstitusjon til fengsel vil være i strid med reglene i Menneskerettighetskonvensjonen (EMK), og at det i så måte knytter seg flere tvilsspørsmål til den foreslåtte ordningen. Departementet antar likevel at dersom vedkommende etter overføring gis et særskilt tilpasset opplegg i fengselet, vil en overføring ikke være i strid med EMK.
Disse medlemmer viser til at departementet for tiden arbeider med en oppfølging av NOU 1993:18 om implementering av menneskerettighetsreglene i norsk lovgivning.
Disse medlemmer mener det er lite i overensstemmelse med dette arbeidet at man nå foreslår ordninger som reiser såvidt mange tvilsspørsmål i forhold til konvensjonen. Disse medlemmer viser til at Domstolen i Ashingdane-saken ga uttrykk for at det måtte være en sammenheng mellom grunnlaget for frihetsberøvelsen og sted og betingelser for innesperringen. Denne saken gjaldt imidlertid ikke en domfelt, men en « mental health patient » og departementet bemerker at den foreslåtte overføringsadgangen vil gjelde personer som ikke lenger er sinnslidende i betydningen psykotisk. Disse medlemmer har vanskelig for å se at begrepet « mental health patient » naturlig kan begrenses til de psykotiske, og minner om at den aktuelle gruppen vil være personer som:
| a) | har begått en alvorlig forbrytelse, |
| b) | er frikjent fordi de var utilregnelige |
| c) | fortsatt anses som farlige, men faller utenfor eksisterende behandlingstilbud. |
Det vil etter disse medlemmers oppfatning ikke være unaturlig å anse personer som beskrevet som «mental health patients».
Dommen illustrerer for øvrig hovedpoenget i disse medlemmers kritikk mot forslaget, nemlig at en person som er frifunnet for en forbrytelse, senere settes i fengsel for nettopp denne forbrytelse. Som det fremgår av Ashingdane-dommen - det skal være sammenheng mellom grunnen for frihetsberøvelsen og stedet for frihetsberøvelse. Disse medlemmer viser til at for å kvalifisere til domfellelse og dermed straff, er det et grunnleggende vilkår i norsk strafferett at både de subjektive og de objektive straffbarhetsvilkår skal være oppfylt. I prinsippet likestilles med andre ord det at vedkommende ikke har vært tilregnelig, med at vedkommende ikke har foretatt den aktuelle handling. Etter disse medlemmers oppfatning gir det like lite mening i å overføre en person til fengsel når han er frikjent fordi han var utilregnelig, som å overføre ham til fengsel når han er frikjent fordi han ikke har foretatt den aktuelle kriminelle handling.
Disse medlemmer vil videre peke på at ett av de mest kritiserte trekk ved sikringsordningen nettopp er at sikringen - som ikke er ment å være straff, i realiteten gjennomføres som en fengselsstraff. Disse medlemmer har merket seg at departementet mener det skal legges opp til et spesielt tilpasset, individuelt opplegg for de som overføres, men disse medlemmer mener det prinsipielt mest grunnleggende er at en person ikke skal kunne overføres til en strafferettsinstitusjon når vedkommende er kjent ikke strafferettslig ansvarlig for den aktuelle handling.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til sine merknader under pkt. 7.2 der det fremgår at dette medlem vil gå imot særreaksjonen i sin helhet, inkludert de lovendringer som gjelder overføringsadgangen til fengsel.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil ut fra merknaden ovenfor gå imot lov om psykisk helsevern § 13 f, § 13 g og § 13 h, fengselsloven § 10 første ledd første punktum og § 13 samt strafferegistreringsloven § 6 nr. 10. Dette medlem fremmer dessuten følgende forslag til endringer:
« Strafferegistreringsloven § 6 nr. 6 skal lyde:
Betinget dom når dommen er avsagt mer enn 5 år før attesten ble utstedt. Det samme gjelder dom på overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 når reaksjonen har opphørt, samt dom på bemyndigelse til anbringelse i tvangsarbeid eller kursted når bemyndigelsen ikke har vært brukt. »
« Straffeprosessloven § 165 første ledd andre punktum skal lyde:
Er det aktuelt å idømme overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 eller opprettholdelse av en slik reaksjon etter straffeloven § 39 b, skal siktede alltid undergis rettspsykiatrisk undersøkelse. »