1. Proposisjonens hovedinnhold

       I proposisjonen fremmes forslag til nye regler om strafferettslig utilregnelighet og det foreslås to nye særreaksjoner, kalt overføring til tvungent psykisk helsevern og forvaring. Dagens regler om sikring av lovbrytere oppheves.

       Det foreslås to regler om strafferettslig utilregnelighet - en absolutt og en skjønnsmessig. Psykotiske og psykisk utviklingshemmede i høy grad skal ikke kunne idømmes ordinær straff. Andre nærmere angitte psykiske forstyrrelser skal kunne gi straffritak etter en konkret vurdering.

       For enkelte alvorlige lovbrudd skal en utilregnelig lovbryter kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern. Det er et vilkår at reaksjonen er nødvendig for å verne samfunnet, og det må foreligge gjentakelsesfare. Utilregnelige lovbrytere blir etter forslaget ikke lenger kriminalomsorgens ansvar. Reaksjonen er tidsubestemt.

       For tilregnelige lovbrytere foreslås en særreaksjon som kalles forvaring. Reaksjonen skal bare kunne anvendes ved enkelte alvorlige lovbrudd når vanlig tidsbestemt straff ikke er tilstrekkelig for å verne samfunnet, og det foreligger gjentakelsesfare. Forvaring skal utholdes i fengsel men ha et noe annet innhold enn et vanlig fengselsopphold. Forvaringen er også tidsubestemt, men retten skal fastsette en lengstetid som kan forlenges ved dom. I dommen kan det også settes en minstetid.

       Justisdepartementet tar sikte på å legge fram en særskilt proposisjon om en særreaksjon for psykisk utviklingshemmede lovbrytere.

2. Bakgrunnen for lovforslaget

       Straffelovrådet avga i 1973 utredningen Strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner utgitt som NOU 1974:17. I proposisjonen gjennomgås hovedpunktene i utredningen. Utredningen møtte så sterk motstand at departementet ikke fremmet noe lovforslag som oppfølging av den.

       Straffelovkommisjonen ble oppnevnt i 1980 med mandat til å lage utkast til ny straffelov. I NOU 1983:57 støtter kommisjonen langt på vei forslagene i Straffelovrådets utredning.

       I 1985 oppnevnte Justisdepartementet det såkalte Særreaksjonsutvalget for å få en ny vurdering av reglene om strafferettslig utilregnelighet og særreaksjoner. Utvalget avga sin innstilling som NOU 1990:5 . I proposisjonen gis en oversikt over hovedpunktene i Særreaksjonsutvalgets utredning og hovedforskjellene mellom utvalgets forslag og Straffelovrådets forslag.

3. Rettsstillingen i andre nordiske land

       De danske reglene har mye til felles med Særreaksjonsutvalgets forslag. Personer som på gjerningstiden var utilregnelige pga. sinnssykdom e.l., skal ikke straffes. Til forskjell fra norsk rett er det ikke tilstrekkelig for straffrihet å konstatere sinnssykdom. I tillegg må den aktuelle tilstanden ha gjort gjerningspersonen utilregnelig. Lovbrytere som er utilregnelige kan idømmes den særreaksjon som finnes formålstjenlig for å forebygge ytterligere lovbrudd, f.eks. anbringelse i psykiatrisk institusjon. Sikring kan bare anvendes overfor sinnssyke som ansees som særlig farlige. De nevnte særreaksjonene er tidsubestemte. For lovbrytere med andre psykiske avvik enn de som kan medføre straffrihet, kan retten velge mellom særreaksjon eller straff. Tilregnelige lovbrytere kan idømmes forvaring ved alvorlige forbrytelser av nærmere angitt slag når lovbryter anses farlig.

       Sverige har ikke utilregnelighetsregler i tradisjonell forstand, men valget av strafferettslige reaksjoner overfor lovovertredere som lider av en alvorlig psykisk forstyrrelse er begrenset. Denne gruppen skal ikke dømmes til fengsel, men vil normalt bli overlatt til rettspsykiatrisk behandling.

       Når det gjelder finsk rett henviser proposisjonen til fremstillingen i NOU-1974-17, samtidig som det gis en redegjørelse for nyere lovendringer. I Finland forberedes en reform av reglene om tilregnelighet, og det vurderes å oppheve adgangen til å internere farlige tilbakefallsforbrytere.

4. Folkerettslige forpliktelser

       Menneskerettighetsdomstolens avgjørelse i saken « E mot Norge » innebærer at domstolene må påskynde saker om ombytting av sikringsmidler i sterkere grad. De rammene som rettsreglene om sikring setter er imidlertid ikke i seg selv folkerettsstridige. Høyesterett har ikke funnet norske regler eller praksis i strid med konvensjonen.

5. Psykiske forutsetninger for straffansvar (tilregnelighet)

5.1 Gjeldende rett

       Det er et grunnvilkår for å kunne straffe at gjerningspersonen var tilregnelig i handlingsøyeblikket. Regler om utilregnelighet er gitt i straffeloven §§ 44-46. Straffrihet på grunn av sinnssykdom reguleres av straffeloven § 44. Med sinnssykdom menes både psykoser og psykisk utviklingshemming i høy grad. I proposisjonen gjøres nærmere rede for begrepene.

       Også den som var bevisstløs i handlingsøyeblikket er straffri etter § 44. Hvis bevisstløsheten skyldes selvforskyldt rus, er gjerningspersonen likevel strafferettslig ansvarlig, jf. straffeloven § 45.

       Sinnslidelser som ikke er sinnssykdom, mildere former for psykisk utviklingshemming og nedsatt bevissthet fører ikke til straffritak, men kan lede til nedsettelse av straffen. Personer som handlet under en sterk forbigående nedsettelse av bevisstheten, og personer med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner, kan i en del tilfeller idømmes sikring.

       Når det gjelder rushandlinger skiller man mellom typisk og atypisk rus. Atypisk rus blir lettere ansett for å være uforskyldt enn annen rus. Ved selvforskyldt rus kreves ikke skyld i vanlig forstand, man fingerer skyld og gjerningspersonen behandles som om han var edru. Unntak fra dette gjelder bestemmelser som krever hensikt eller overlegg. En person som i handlingsøyeblikket var bevisstløs eller hadde forbigående nedsatt bevissthet på grunn av selvforskyldt rus, kan idømmes sikring alene eller i tillegg til straff.

5.2 Trenger vi regler om utilregnelighet?

       En innvending mot å ha særregler om utilregnelighet har vært at det er umulig å trekke noe klart skille mellom de tilregnelige og de utilregnelige. Videre har det bl.a. vært pekt på at også personer med alvorlige psykiske avvik kan være i stand til å handle forsvarlig.

       Alle utredningsutvalgene har gått inn for at vi fortsatt skal ha regler om utilregnelighet. Enkelte personer er så abnorme at de mangler skyldevne, og straffen vil i disse tilfellene ikke ha noen preventiv effekt. Mange av høringsinstansene støtter forslaget om å beholde de absolutte straffrihetsreglene, og ingen har gått inn for fullstendig å oppheve disse.

       Også departementet mener at det fortsatt bør være regler om utilregnelighet, og at det bør være en absolutt straffrihetsregel for utilregnelige.

Komiteens merknader

       Komiteen mener at det fortsatt er nødvendig å opprettholde en absolutt straffrihetsregel for utilregnelighet, selv om komiteen er klar over at det ikke er mulig å trekke et entydig og klart skille mellom de tilregnelige og de som anses for utilregnelige. Det bør imidlertid ikke ha betydning for hovedprinsippet, derimot for hvilke regler man finner å ville anvende i grensetilfellene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at gjeldende regler om tilregnelighet i hovedsak har virket tilfredsstillende. De viktigste problemene har vært knyttet til grensetilfellene, noe som har stillet psykiaterne overfor problemer i flere sammenhenger, idet konsekvensen av avgjørelser om at en person er utilregnelig etter loven er at han uten videre blir frifunnet.

       Selv om det kan anføres at personer med alvorlig psykiske avvik vel kan handle forsvarlig, og at det også kan anføres argumenter for at ethvert menneske skulle ha en plikt til å gjøre opp for seg, vil bare den sannsynlighet at lovbrytere med alvorlige psykiske avvik oftest ikke har oppfattet de omstendigheter som gjør handlingen straffbar, føre til en slik rettslig usikkerhet at det i seg selv måtte føre til frifinnelse.

       Men også i de tilfeller hvor man kan fastslå at de juridiske betingelser for straffbarhet er til stede, vil det i all hovedsak forekomme svært urimelig å sette en behandlingstrengende psykotisk person eller en person med høy grad av psykisk utviklingshemming i fengsel.

5.3 Nærmere om den absolutte straffrihetsregelen

       For å fastslå utilregnelighet bygger norsk strafferett på det såkalt medisinske systemet, dvs. at medisinske eller biologiske kjennetegn alene avgjør om en person skal anses som utilregnelig. Det kreves ikke årsakssammenheng mellom tilstanden og den straffbare handlingen. Straffelovrådet gikk inn for å beholde det medisinske prinsippet. Det samme gjorde Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget.

       Bare et lite antall høringsinstanser har uttalt seg om dette spørsmålet. Enkelte går inn for å oppheve det medisinske prinsippet, og viser bl.a. til at det finnes personer som har psykotiske symptomer på et meget avgrenset område.

       Departementet går inn for å beholde det medisinske prinsippet. Vanligvis rammer så markerte psykiske avvik som sinnssykdom og psykisk utviklingshemming i høy grad så store deler av personligheten at det vil være en årsakssammenheng mellom tilstand og lovbrudd. Personer med alvorlige psykiske avvik bør dessuten i første rekke tas hånd om av det psykiske helsevern og ikke av strafferettsapparatet.

       Straffelovrådet foreslo at alvorlig sinnslidende og høygradig psykisk utviklingshemmede fortsatt burde omfattes av den absolutte straffrihetsregel i straffeloven § 44. Bevisstløshet skulle derimot bare kunne lede til straffefritak etter en konkret vurdering fra rettens side. Straffelovkommisjonen støttet realiteten i forslaget. Også Særreaksjonsutvalget var enig i forslaget, men foreslo å bruke uttrykket psykotiske i stedet for alvorlig sinnslidende.

       Få av høringsinstansene har hatt innvendinger til Særreaksjonsutvalgets forslag til ny § 44.

       Departementet er enig i at sinnssykdom og psykisk utviklingshemming i høy grad bør omfattes av den absolutte straffrihetsregelen, mens bevisstløshet bør reguleres av en skjønnsmessig (fakultativ) straffritaksregel.

       Dansk og svensk rett har hjemmel for å ilegge sinnssyke og psykisk utviklingshemmede bøter. Straffelovrådet foreslo å innføre en slik adgang også hos oss. Særreaksjonsutvalget går imot forslaget, og viser til at begrepet sinnssyk i straffeloven § 44 bare omfatter lovbrytere med massive psykiske lidelser. Justisdepartementet går heller ikke inn for at det åpnes for å bøtelegging av psykotiske og høygradig psykisk utviklingshemmede.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at begrepet sinnssykdom i loven erstattes med begrepet psykose, og at utilregnelighetsregelen også skal omfatte personer med psykisk utviklingshemming i høy grad.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i at man på basis av medisinske og/eller biologiske kriterier alene må kunne avgjøre om en person skal anses som utilregnelig eller ikke i lovens forstand. Flertallet er derfor enig med departementet i at det ikke skal kreves årsakssammenheng mellom tilstanden og den straffbare handlingen. Selv i de tilfeller der det er usannsynlig at det har vært en slik årsakssammenheng, ville man etter flertallets oppfatning likevel ikke finne det rimelig å sette en psykotisk person eller en person med alvorlig psykisk utviklingshemming i fengsel.

       Flertallet vil også framheve hvor vanskelig det kan være i den enkelte sak å få tilstrekkelig sikkerhet for hva som har ledet til en kriminell handling, altså om det er noen årsakssammenheng mellom handlingen og den alvorlige psykiske avvikstilstanden eller ikke.

       Et annet flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, er innforstått med at psykisk utviklingshemmede ikke kan dømmes til behandling under det psykiske helsevern, ettersom de ikke har noen sinnslidelse. Dette flertallet mener imidlertid at også sterkt psykisk utviklingshemmede, som gjennom sine handlinger har vist at de representerer alvorlige trusler mot andre menneskers liv og helse, må kunne idømmes en særreaksjon etter å ha begått drap eller andre alvorlige voldshandlinger. Departementets forslag om straffefritak må derfor sees i sammenheng med at det foreslås innført hjemmel for en særreaksjon overfor disse personene, kalt tvungen omsorg, jf. St.prp. nr. 60 (1995-1996).

       Selv om det etter dansk og svensk rett er adgang til å ilegge sinnssyke og psykisk utviklingshemmede bøter, mener et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, som departementet at det overfor utilregnelige lovbrytere, som har tunge psykiske lidelser, vil ha liten mening å ilegge bøter. Det samme må gjelde for personer som er psykisk utviklingshemmet i høy grad. Bøter er straff, og straff skal utilregnelige være fritatt for.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til det som er sagt under pkt. 5.4 der dette flertallet går mot Regjeringens forslag til ny § 45 i straffeloven som innebærer en adgang for domstolene til å frita for straff etter en skjønnsmessig vurdering (en fakultativ straffritaksregel).

       Dette flertallet mener det er nødvendig å utvide anvendelsesområdet for forslaget til ny § 44 i straffeloven i Regjeringens forslag noe som følge av dette, idet også de som etter gjeldende rett er å betrakte som « bevisstløse » bør anses som skyldfrie. Dette flertallet mener riktignok at departementets formulering i § 45 tredje ledd, « sterk bevissthetsforstyrrelse » gir en bedre språklig beskrivelse av den aktuelle tilstanden enn dagens ordlyd « bevisstløs », men da dette flertallet ikke ønsker noen endring av gjeldende rett på dette punkt, har man valgt å beholde uttrykket « bevisstløs ».

       Dette flertallet fremmer følgende forslag:

« § 44 første ledd skal lyde:

       Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter forslaget om at bevisstløshetstilfellene skilles fra psykosetilfellene, og at det innføres en adgang til skjønnsmessig vurdering i slike tilfeller.

       Siden det er mindre klart hvilke tilstander som omfattes av begrepet bevisstløshet, kan det også være nødvendig for dommeren å ha mulighet til å gjøre en vurdering i hvert enkelt tilfelle gjennom en fakultativ straffefrihetsregel. Siden tilstandene er så forskjellige i karakter og styrke, kan det være galt å la alle tilfellene falle inn under en absolutt straffefrihetsregel.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag til endring i straffeloven:

« § 44 første ledd skal lyde:

       Den som på handlingstiden var psykotisk straffes ikke. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener i likhet med Straffelovrådet og Straffelovkommisjonen at det bør være adgang til å ilegge også utilregnelige lovbrytere bøtestraff der slik straff ellers er hjemlet i det aktuelle straffebudet. Tilsvarende mulighet finnes både i Danmark og i Sverige. Selv om en person er psykotisk eller høygradig psykisk utviklingshemmet, kan det være ønskelig og riktig at vedkommende får en strafferettslig reaksjon, særlig gjelder dette ved mer bagatellmessige lovbrudd. Dette medlem viser til at utviklingen innen psykiatrisk behandling gjør at psykotiske personer i større grad skrives ut av behandlingsinstitusjoner i den grad de kan klare seg på egen hånd f.eks. under et visst tilsyn og med medisinering. Dermed vil de også lettere kunne begå trafikkforseelser eller andre mindre alvorlige lovbrudd. I slike tilfeller vil det normalt ikke bli lagt opp til judisiell observasjon, og rent faktisk vil derfor også utilregnelige personer bli bøtelagt for slike forhold. En bøtelegging vil etter dette medlems oppfatning i enkelte tilfeller kunne virke preventivt også overfor personer som ellers er psykotiske eller høygradig psykisk utviklingshemmet. En mulighet til å ilegge bøter vil derfor både bringe regelverket mer i overensstemmelse med praksis, og øke mulighetene til å ansvarliggjøre den aktuelle gruppen i forhold til straffbare handlinger. Dette medlem fremmer etter dette forslag om å innføre en adgang til - men ingen plikt til - bøtelegging også av de som faller inn under beskrivelsen i § 44.

       Dette medlem fremmer følgende forslag til endring i straffeloven:

« § 44 nytt tredje ledd skal lyde:

       Personer som omfattes av første eller andre ledd kan likevel ilegges bøter. »

       Dette medlem ser for øvrig at det kan være gode grunner til å kreve årsakssammenheng mellom psykosen og lovbruddet for at en lovbryter skal komme inn under straffefrihetsreglene, slik ordningen er f.eks. i Danmark. Dette medlem ser imidlertid såvidt store bevisproblemer ved et slikt krav, at dette medlem finner det vanskelig å gå imot fortsatt bruk av det medisinske prinsipp nå.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Danmark har en ordning der det ikke er tilstrekkelig for straffefritak at det konstateres sinnssykdom. I tillegg må den aktuelle tilstanden ha gjort gjerningsmannen utilregnelig. Dette medlem viser også til at det finnes personer som har psykotiske symptomer på et meget avgrenset område.

       Etter dette medlems vurdering vil departementets forslag måtte føre til at flere personer kan få straffefritak enn etter den danske ordningen. Det er enklere å fastslå at en person er psykotisk enn å fastslå at personen er psykotisk og at det i tillegg var en årsakssammenheng mellom psykosen og ugjerningen. Dette medlem mener at alminnelige rettferdighetsbetraktninger tilsier at det bør sannsynliggjøres en årsakssammenheng mellom sykdommen og ugjerningen før en person kan gå straffefri.

       Dette medlem er selvsagt enig i at sinnslidende og syke personer ikke skal sitte i fengsel, men det vil selvsagt være mulig å idømme en straff for en alvorlig kriminell handling og deretter overføre den psykotiske gjerningsmannen til behandling i en psykiatrisk institusjon. Dersom han blir friskmeldt kan han senere overføres til soning i fengsel.

       Dette medlem er sterkt i tvil om det er riktig å frita sterkt psykisk utviklingshemmede fra straffeansvar. Det er grunn til å minne om at HVPU-reformen, med nedleggelse av institusjonene for de psykisk utviklingshemmede, nettopp hadde som ideologisk grunnlag at personer med psykisk utviklingshemming skulle ta ansvar for sin egen livssituasjon, og integreres i samfunnet. Det kan da virke lite logisk å frita enkelte grupper psykisk utviklingshemmede fra straffeansvar når de begår alvorlige kriminelle handlinger. Dette medlem konstaterer imidlertid at straffefritaksregelen er tenkt å gjelde psykisk utviklingshemmede som i utvikling er å sammenlikne med barn under den kriminelle lavalder, som samfunnet ikke anser for å kunne forstå konsekvensene av sine handlinger og dermed ta ansvaret for handlingen. Dette medlem finner denne sammenlikningen logisk, og vil under tvil støtte forslaget om straffefritak for personer med psykisk utviklingshemming av høy grad.

       Dette medlem er enig i at bøter må ansees som straff, og bøtgivning må derfor underlegges de samme regler som gjelder for øvrig. Etter Fremskrittspartiets forslag vil det innebære at personer som var psykotiske på gjerningstidspunktet slipper bøter, men bare dersom sykdommen har sammenheng med den ulovlige handlingen.

       Dette medlem fremmer følgende forslag til endring i straffeloven:

« § 44 skal lyde:

       Den som på handlingstiden var utilregnelig på grunn av psykose straffes ikke.

       Det samme gjelder den som på handlingstiden var utilregnelig på grunn av psykisk utviklingshemming i høy grad. »

5.4 En fakultativ straffritaksregel

       Straffelovrådet gikk inn for at det, i tillegg til den absolutte straffrihetsregelen, skulle innføres en ny regel som gjør det mulig med straffritak ved andre abnormtilstander enn sinnssykdom eller psykisk utviklingshemming i høy grad. I disse tilfellene skulle det overlates til rettens skjønn å gi straffritak. Både Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget støttet forslaget.

       Flere høringsinstanser støtter uttrykkelig forslaget. Enkelte går imot regelen, og viser til at den vil være vanskelig å avgrense og kan føre til ulik rettspraksis.

       Departementet går inn for at det innføres en slik fakultativ straffritaksregel, jf. utkastet til § 45 i straffeloven. Bestemmelsen vil omfatte tilstander av forskjellig karakter og styrke som kan påvirke personligheten på en slik måte at det er grunnlag for straffritak. Departementet understreker at regelen må praktiseres med varsomhet. Et alternativ er å gi den absolutte straffrihetsregel anvendelse også ved tilstander som må likestilles med psykoser. Departementet mener dette er en dårligere løsning bl.a. fordi psykosebegrepet vil bli tøyet lenger enn det er medisinsk grunnlag for. Etter departementets syn er det ikke grunn til å overdrive faren for at forslaget skal føre til en ulik rettspraksis.

       Etter Straffelovrådets forslag skulle bestemmelsen omfatte lovbrytere som handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse eller i annen dyptgående abnormtilstand. Både Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget støttet i store trekk forslaget, men Særreaksjonsutvalget foreslo en noe annen lovteknisk utforming. Utvalget foreslo at lovteksten skulle nevne tre grupper av lovbrytere: de som hadde en alvorlig psykisk lidelse på gjerningstiden, de som var psykisk utviklingshemmet i lettere grad og lovbrytere som handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse. Noen få lovbrytere som ikke kan tvangsinnlegges etter lov om psykisk helsevern § 5, fordi de ikke er alvorlig sinnslidende i denne lovens forstand, vil være omfattet av regelen, og vil kunne idømmes tvangsmessig overføring til psykisk helsevern. Det forutsettes at frifinnelse bare skal skje helt unntaksvis. Den viktigste oppgaven for de psykiatrisk sakkyndige vil være å gi en diagnostisk beskrivelse. Retten vil fortsatt ikke være bundet av de psykiatrisk sakkyndiges konklusjon. Utvalget mener at Den rettsmedisinske kommisjon sammen med domstolene vil ha et ansvar for at en fakultativ straffritaksregel praktiseres likt over hele landet.

       Få høringsinstanser har hatt innvendinger til det nærmere innholdet av bestemmelsen, og departementet viderefører Særreaksjonsutvalgets forslag.

       Straffelovrådet foreslo å endre straffeloven § 56 slik at straffen for lovbrytere som omfattes av § 45, men som ikke blir fritatt for straff, skal kunne settes ned under minstestraffen eller til en mildere straffeart. Forslaget innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende rett hvor normalt bare den som har handlet under forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten kan få mildere straff. Både Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget støtter forslaget. Ingen av høringsinstansene går direkte imot forslaget. Departementet fremmer forslag til endring i § 56 i tråd med dette.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil gå imot innføring av en fakultativ straffritaksregel. Flertallet har som utgangspunkt at alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger. Flertallet viser til at Sverige i sin lovgivning tar dette utgangspunktet. Ingen blir i henhold til svensk lov kjent utilregnelige, men i vurdering av straffeutmåling og straffens innhold blir den enkelte lovbryters psykiske tilstand tatt hensyn til slik at personer som er « under påverkan av en allvarlig psykisk störning » ikke skal dømmes til fengsel. De kan derimot overføres til « rettspsykiatrisk vård ». Flertallet ser den svenske ordninga som prinsipielt interessant, men flertallet aksepterer likevel en absolutt straffrihetsregel for personer som på handlingstidspunktet var psykotisk eller psykisk utviklingshemmet i høy grad. Flertallet forutsetter at personer som begår alvorlig lovbrudd i psykotisk tilstand ikke anses å ha evne til skyld og dermed ikke til å ta straffansvar selv om de begår brudd på alvorlige straffebud. Flertallet aksepterer således en straffrihetsregel for personer som anses å være utilregnelige og derfor uten skyldevne.

       Flertallet kan ikke se det som ønskelig å utvide straffritaksreglene til personer som beskrevet i ny § 45. Det presiseres riktignok fra departementet at straffritak bare unntaksvis skal forekomme, og det sies særskilt at regelen forutsettes benyttet på grensetilfellene til de egentlige sinnssykdommer og f.eks. ikke overfor psykopatiske eller nevrotiske tilstander. Flertallet ser det som prinsipielt uheldig å ha uklare regler om straffritak. Straffrihet bør forbeholdes de tilstander der det ikke kan være tvil om grunnlaget for straffrihet. Flertallet viser til at det den seinere tid har vært en kraftig økning av antall sikringsdømte, og mange av de sikringsdømte har blandingsdiagnoser der sykdomsbildet er en kombinasjon av flere tilstander, det kan være lettere psykisk utviklingshemming, karakteravvik, rusmisbruk og psykotiske eller grensepsykotiske trekk. Flertallet regner med at det i mange av de tilfeller der det i dag idømmes sikring på grunnlag av mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner vil bli vurderinger om hvorvidt en fakultativ strafffritaksregel bør nyttes. Den siste tids utvikling indikerer således at en fakultativ straffritaksregel vil kunne bli vurdert i mange tilfeller.

       Flertallet har som prinsipielt utgangspunkt at det er riktig at personer i størst mulig utstrekning skal kjennes ansvarlig for sine gjerninger, og med det dømmes for begåtte lovbrudd slik det er redegjort for i ovenstående.

       Flertallet finner også grunn til å minne om at innsatte i norske fengsler og andre som er under kriminalomsorgens ansvarsområde på lik linje med øvrige innbyggere har rett til nødvendig helsetjeneste. Det innebærer selvfølgelig også at innsatte som har behov for innleggelse i psykiatrisk sykehus, skal kunne overføres til slik behandling.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at de tilstander som omfattes av § 45 ikke bør kvalifisere til straffritak slik en fakultativ straffritaksbestemmelse vil kunne føre til, men at det i særlige tilfeller bør kunne vurderes nedsatt straff. Dette flertallet støtter derfor i hovedsak forslaget om endring av § 56 bokstav c. Åpningen for en straffnedsettelse under det lavmål som er bestemt for handlingen på grunn av lovbryterens nedsatte tilregnelighet, ivaretar ønsket om at en lovbryter som i gjerningsøyeblikket hadde nedsatt tilregnelighet, ikke skal få utmålt en unødig og uforståelig straff. Endringen av § 56 ivaretar etter dette flertallets vurdering de samme hensyn som en fakultativ straffritaksregel vil gjøre, men er prinsipielt en mer ryddig løsning. Straffrihetsreglene vil forbeholdes de tilstander der lovbryter vurderes å være klart utilregnelig i forhold til det begåtte lovbrudd, og der det er åpenbart at en straff ikke vil ha noen mening slik dette flertallet foreslår kriteriene fastsatt i § 44. Dette flertallet foreslår en omformulering av § 56 bokstav c som følge av at dette flertallet går imot § 45.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er klare grenser for hvilke tilstander som kommer inn under den absolutte straffefritakregelen. I praksis er det imidlertid medisinsk umulig å trekke slike klare grenser. Det finnes psykiske lidelser som kan falle utenfor psykosebegrepet, men som likevel påvirker personligheten på en slik måte at begrunnelsen for straffefrist er minst like aktuell som i de klare psykosetilfellene. Disse medlemmer finner det urimelig og at det vil bryte med våre prinsipper om straffefritak for utilregnelige om disse tilfellene ikke skulle kunne bli fritatt for straff eller idømt en særreaksjon etter en konkret helhetsvurdering av domstolen. Disse medlemmer mener at det er et grunnleggende prinsipp at enhver blir stilt til ansvar for sine handlinger. Men den andre siden av dette prinsippet må være at vedkommende er i en tilstand hvor han faktisk har evne til skyld og dermed kan ta straffeansvar.

       Disse medlemmer ser det som uheldig om spørsmålet om straffefritak utelukkende skal avhenge av den psykiatriske diagnosen som er stilt. Praksis viser at dette kan føre til at rettspsykiatere tøyer sin beskrivelse av en tiltaltes tilstand lenger enn de strengt tatt har faglig dekning for, nettopp for å fange opp tilfeller hvor det ville være urimelig å ilegge straff.

       Disse medlemmer ser også positivt på at med en skjønnsmessig straffefritaksregel vil de sakkyndige kunne konsentrere seg mer om den rent faglige vurderingen av den tiltalte, mens den endelige vurderingen om straffefritak tilligger domstolene. Disse medlemmer ser på dette som en riktig utvikling. Det er prinsipielt viktig at den endelige, faktiske vurdering og avgjørelse ligger i domstolen.

       Disse medlemmer understreker, som departementet også gjør, at en fakultativ straffefritaksregel kun skal brukes helt unntaksvis. Målet må være å fange opp de tilfeller hvor tiltalte er reelt utilregnelige. Regelen forutsettes brukt på grensetilfeller mot de egentlige sinnssykdommer, og ikke f.eks. overfor psykopatiske eller nevrotiske tilstander. Det er da også et uttrykkelig vilkår i loven at vedkommende må ha hatt betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverden. Disse medlemmer vil understreke de klare begrensninger som med dette er lagt for regelens anvendelse. Disse medlemmer vil også vise til at det i skjønnsvurderingen blant annet må vurderes om det er årsakssammenheng mellom tilstanden og lovbruddet, og om tiltalte selv har satt seg i den situasjonen som har provosert fram tilstanden.

       Disse medlemmer ser at en skjønnsmessig regel kan åpne for større rettsulikhet. På den annen side antas det at en eventuell utvikling av rettsulikheter fra domstol til domstol vil kunne oppdages blant annet av den rettsmedisinske kommisjon. Dessuten er det i vårt lovverk fullt av skjønnsmessige regler, som for eksempel i straffelovens § 56, hvor domstolene er tillagt å utvise en betydelig grad av skjønn.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag til endringer:

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at det skal meget spesielle grunner til for å kunne sette ned straffen til under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til mildere straffeart, og vil gå imot forslaget til § 56, punktene c og d.

5.5 Rustilstander

       Straffelovrådet foreslo at den fakultative regelen også skulle gjelde ved bevisstløshet pga. selvforskyldt rus, men straffritak skulle i disse tilfellene bare kunne gis når særlige grunner talte for det. Det ble videre foreslått at ved sterk bevissthetsforstyrrelse skulle straffen kunne settes under det lavmål som ellers gjelder for handlingen, eller - i motsetning til gjeldende rett - til en mildere straffart. Både Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget støttet forslagene som innebærer en viss oppmyking av gjeldende regler om straffansvar ved selvforskyldt rus.

       Få av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget. Enkelte instanser innen politiet går imot forslaget, og mener at det ikke er behov for noen endring av gjeldende regler.

       Departementet er enig i at straffen bør kunne settes ned under det fastsatte lavmål eller til en mildere straffart ved sterk bevissthetsforstyrrelse på grunn av selvforskyldt rus. Når det gjelder lettere bevissthetsforstyrrelser, går departementet også inn for en adgang til straffenedsettelse, men bare i tilfeller der skylden faktisk er fingert. Departementet går derimot ikke inn for forslaget om å åpne for straffritak ved selvforskyldt rus. Gjeldende ordning har ikke virket urimelig hardt, og det skulle derfor ikke være behov for en endring av reglene på dette punkt.

       Et flertall i Straffelovrådet gikk inn for å beholde det någjeldende prinsipp om fingering av skyld ved selvforskyldt rus. Et alternativ til å fingere skyld er å la gjerningspersonen ha bevisbyrden for at han eller hun ikke handlet med forsett. Etter Straffelovrådets syn vil forskjellen mellom de to tilnærmingsmåter i praksis ikke bli stor. Et mindretall i rådet mente at dersom prinsippet om fingering av skyld skulle opprettholdes, burde det lovfestes, men gikk prinsipalt imot å opprettholde prinsippet. Straffelovkommisjonen gikk inn for å opprettholde prinsippet med å fingere skyld, men antok at regelen burde lempes noe i enkelte tilfeller f.eks. ved atypisk rus. Særreaksjonsutvalget sluttet seg til det syn Straffelovrådets flertall hadde gått inn for.

       Ingen av høringsinstansene har gått imot å opprettholde prinsippet om fingering av skyld, eller å lovfeste prinsippet.

       Departementet er enig i at det knytter seg en del betenkeligheter til prinsippet om fingering av skyld, men slutter seg likevel til Særreaksjonsutvalgets forslag. Departementet legger vekt på den folkeoppdragende og forebyggende virkning av et strengt ansvar for rushandlinger. Forsett og uaktsomhet bør kunne fingeres, derimot ikke overlegg og hensikt. Departementet er enig i at prinsippet om fingering av skyld bør lovfestes, og fremmer forslag i tråd med dette, jf. utkast til straffeloven § 42 nytt tredje ledd.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at det foreslås en utvidelse i reglene om adgang til straffnedsettelse ved sterk bevissthetsforstyrrelse pga. selvforskyldt rus.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det foreslås en utvidelse i reglene om adgang til straffnedsettelse ved sterk bevissthetsforstyrrelse pga. selvforskyldt rus. Flertallet vil vise til at både allmennpreventive hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfattelse tilsier at nedsettelse eller fullt fritak for straff for en ulovlig handling begått i selvforskyldt rus ikke skal forekomme. Når man vet at store deler av voldsforbrytelsene begås i rus, er det viktigere enn noen sinne å minne om at ansvaret for ens handlinger hviler på en selv. Flertallet kan ikke se at det er grunn til å søke et samsvar i reaksjoner i de tilfeller hvor bevisshetsforstyrrelsen skyldes rus og hvor forstyrrelsen har andre årsaker. Poenget er jo nettopp at forstyrrelsen er fremprovosert.

       Flertallet har etter dette tatt ut forslag til ny § 56 e.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter departementets forslag, idet det blir bedre sammenheng mellom reglene om straffeutmåling i de tilfellene hvor bevissthetsforstyrrelsen skyldes rus og når bevissthetsforstyrrelsen har andre årsaker. I begge tilfeller vil det bety at man kan sette ned straffen til under et bestemt lavmål eller til en mildere straffart. Etter disse medlemmer mening vil man ved å kunne ta hensyn til bevissthetsforstyrrelser også i de tilfeller hvor rusen var selvforskyldt og særlige omstendigheter taler for at straffen settes ned, ha sterke grunner for øvrig å beholde en regel tilnærmet lik den man i dag har i straffelovens § 45 om at bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus ikke utelukker straff.

       Disse medlemmer er enig med departementet i at man uttrykkelig bør angi i loven at bakgrunnen for dette er at retten skal se bort fra beruselsen ved bedømmelse av om handlingen var forsettlig, når gjerningsmannen handlet i selvforskyldt rus fremkalt av alkohol eller andre midler. Disse medlemmer er også enig i at man i disse tilfellene bør lovfeste en regel som fingerer uaktsomhet slik den foreslåtte § 42 tredje ledd vil medføre.

       Disse medlemmer fremmer etter dette følgende forslag til endring i § 56:

« § 56 e skal lyde:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er åpne for at bevisstløshet under en atypisk rus kan settes i en særstilling, og støtter departementet på dette punktet.

       Disse medlemmer ønsker imidlertid en utforming av regelen som er mer i tråd med nåværende regel, og fremmer derfor forslag om en endring i § 56 d i straffeloven.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 56 d skal lyde:

6. Gjeldende rett om sikring og forvaring

       Straffeloven § 39 og § 39 a har bestemmelser om sikring og forvaring. Sikring og forvaring er ikke straff i lovens forstand, men har som formål å beskytte samfunnet mot fremtidige lovovertredelser. Begge reaksjoner er tidsubestemte. Både tilregnelige og utilregnelige lovbrytere kan idømmes sikring, mens bare tilregnelige kan idømmes forvaring. Tilregnelige lovbrytere kan eventuelt idømmes sikring i tillegg til straff. Forvaring har helt gått av bruk, og det er i praksis reglene om sikring som benyttes.

       Sikring kan idømmes lovbrytere som var sinnssyke eller bevisstløse i handlingsøyeblikket. Videre kan tilregnelige lovbrytere sikres hvis handlingen er begått under bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus, under en forbigående nedsettelse av bevisstheten eller av en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner. Den største gruppen er den siste kategorien. Loven stiller ikke krav til hva slags straffebud som må være krenket for at sikring skal kunne benyttes, men sikring er bare unntaksvis idømt ved mindre alvorlige lovbrudd. Fordi det er krav om tilbakefallsfare, er det sjelden sikring idømmes førstegangsforbrytere. Sikring er obligatorisk ved enkelte alvorlige forbrytelser, som grove volds- og sedelighetsforbrytelser. Før det idømmes sikring skal lovbryteren som regel gjennomgå en rettspsykiatrisk undersøkelse.

       Straffeloven § 39 nr. 1 angir de ulike sikringsmidlene som varierer fra tiltak i frihet til anbringelse i sikringsanstalt. Anbringelse i psykiatrisk sykehus kan bare skje overfor sinnssyke, og skal følge reglene om psykisk helsevern. I praksis har sikringsdømte ofte blitt plassert i fengsel. Årsaken har bl.a. vært asylsuvereniteten som innebærer at overlegen kan avslå å motta en domfelt. Retten overlater normalt valget av sikringsmidler til påtalemyndigheten. Myndigheten til å bytte sikringsmidler innenfor den rammen domstolen har anvist, er lagt til Justisdepartementet. Retten skal fastsette en lengstetid, og forlengelse av sikringstiden må evt. skje ved ny hovedforhandling og dom. Det er ikke satt noen grense for adgangen til å forlenge sikringstiden.

       Sikringsordningen har vært kritisert bl.a. fordi den er en reaksjon på en ugjort gjerning, og fordi tidsubestemtheten ofte er en stor belastning. Det har også vært hevdet at domstolene i større grad burde bestemme hvilke sikringsmidler som skal iverksettes. Sinnssyke sikringsdømte anbringes i en del tilfeller i fengsel til tross for at de burde vært tatt hånd om av helsevesenet. Det har også vært kritisert at sikring forutsetter en farlighetsbedømmelse som er vanskelig å foreta. Karakteristikken mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner har vært kritisert fordi den er stigmatiserende og ikke bygger på noen anerkjent psykiatrisk diagnose.

7. Særreaksjoner for utilregnelige lovbrytere

7.1 Straffelovrådets forslag

       Straffelovrådet foreslo tre sett av særreaksjoner: Tiltak i frihet, institusjonsomsorg og institusjonsanbringelse. Ved institusjonsomsorg skulle det være opp til den medisinske leder for institusjonen å bestemme tidspunktet for utskriving. Institusjonsanbringelse var den strengeste reaksjonen, og myndigheten til å bestemme utskriving var lagt til Kontrollkommisjonen. Slik anbringelse skulle bare kunne benyttes overfor særlig farlige lovbrytere som hadde begått eller forsøkt å begå alvorlige lovbrudd. Institusjonsanbringelsen skulle være tidsubestemt, men ikke vare ut over fem år uten samtykke fra Kontrollkommisjonen. De psykiatrisk sakkyndige skulle bare uttale seg om sinnstilstanden, ikke gjentakelsesfaren. I dag kan de sakkyndige velge om de vil uttale seg om gjentakelsesfaren.

       Forslagene møtte til dels sterk motbør under høringen, særlig fra helsevesenets side. Motstanden knyttet seg særlig til bruddet med asylsuvereniteten som en dom på institusjonsanbringelse ville innebære.

7.2 Er det behov for særreaksjoner for utilregnelige lovbrytere

       Etter Særreaksjonsutvalgets syn burde prinsippet om at utilregnelige ikke er strafferettslig ansvarlige, normalt lede til at slike lovbrytere ikke ilegges noen straffereaksjon. Utvalget pekte samtidig på at samfunnet har krav på beskyttelse mot utilregnelige lovbrytere. Behov for beskyttelse dekkes i dag delvis gjennom adgangen til tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern, men utvalget mente det også burde kunne reageres strafferettslig overfor en liten gruppe farlige utilregnelige lovbrytere. Lov om psykisk helsevern forutsetter bl.a. at det foreligger en alvorlig sinnslidelse, og at den syke er til vesentlig fare for seg selv eller andre. Utskriving må besluttes så snart et av vilkårene ikke lenger er oppfylt. Disse lovbestemmelsene er etter utvalgets syn utilstrekkelige for å tilfredsstille samfunnets behov for beskyttelse.

       Et stort flertall av høringsinstansene er enig med utvalget i at det er behov for særreaksjoner.

       Helsedirektoratet bemerker bl.a. at vilkårene for tvangsinnleggelse i lov om psykisk helsevern er slik at gruppen utilregnelige lovbrytere lett faller utenfor. Enkelte høringsinstanser mener at det ikke er behov for strafferettslige særreaksjoner overhodet. Disse viser til at det finnes administrative tvangshjemler, og at hensynet til den enkelte lovbryter må veie tyngre enn hensynet til beskyttelsen av samfunnet.

       Departementet er enig i at de som blir bedømt som utilregnelige i utgangspunktet skal være strafffrie. Reaksjonsformer som betyr soning i fengsel bør ikke kunne tas i bruk for denne gruppen. På den annen side legger departementet til grunn at noen utilregnelige lovbrytere er så farlige at hensynet til samfunnsbeskyttelsen krever at det settes i verk tiltak. For disse er det behov for strafferettslige særreaksjoner.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at samfunnets behov for å beskytte seg mot farlige forbrytere er så åpenbart at også utilregnelige lovbrytere vil måtte møtes med beskyttelsestiltak.

       Flertallet mener det er viktig at reaksjonen ikke er strengere og mer inngripende overfor lovbryteren enn det formålet tilsier. Utfordringen ved utformingen av det nye systemet er å finne løsninger som forener humanisme med realisme. I denne sammenheng er flertallet særlig opptatt av at utilregnelige lovbrytere, som ofte ikke kan klandres for sine handlinger, ikke plasseres i vanlige fengsler. Samtidig må behandlingsopplegget være så godt at sikkerheten blir tilstrekkelig ivaretatt.

       Flertallet er ikke tilfreds med dagens sikringsforhold for sinnslidende kriminelle. Det foreliggende forslag vil etter flertallets syn på vesentlige punkter kunne bedre forholdene for denne gruppen.

       Flertallet vil presisere at det prinsipielle utgangspunktet bør være at det er staten som har hovedansvaret for tiltak som primært har til hensikt å beskytte samfunnet mot alvorlige forbrytelser. Flertallet mener dette hensynet blir ivaretatt gjennom påtalemyndighetenes og domstolenes omfattende ansvar og oppgaver samt gjennom fylkeslegens tilsynsmyndighet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at når dette medlem går mot den fakultative straffrihetsregelen, vil det være færre som kjennes strafferettslig utilregnelige, og behovet for særreaksjoner for strafferettslig utilregnelighet vil reduseres. Dette medlem mener at de som kjennes straffrie i henhold til straffelovens § 44, faller inn under bestemmelsene i lov om psykisk helsevern som gir mulighet for tvangsinnlegging av personer som « har en alvorlig sinnslidelse og er til fare for seg selv eller sine omgivelser ». De reglene som foreslås i straffeloven om overføring til tvungent psykisk helsevern er i stor grad parallelle til reglene i lov om psykisk helsevern. For denne gruppa er det vanskelig å se at en vil vinne noe med å innføre særreaksjonen dom på psykisk helsevern for strafferettslig utilregnelige. Departementet uttaler også at en antar at svært få av dem som blir idømt særreaksjon ikke også vil oppfylle vilkårene for tvangsinnlegging etter lov om psykisk helsevern.

       Dette medlem finner det mest ryddig at den som er kjent strafferettslig utilregnelig på grunn av sin psykiske tilstand, ikke idømmes en strafferettslig reaksjon, men blir tatt hånd om i henhold til lov om psykisk helsevern. Dette medlem mener det om nødvendig bør vurderes en endring av lov om psykisk helsevern dersom det er nødvendig for at psykisk helsevern skal få en plikt til å ta ansvar for de som på grunn av psykisk tilstand ikke er strafferettslig tilregnelige, men som samfunnet trenger beskyttelse mot.

       Dette medlem kan se at den som går inn for en fakultativ straffrihetsregel, vil ha et større behov for å kunne idømme strafferettslige særreaksjoner for utilregnelige. Dette medlem mener at det selvfølgelig er glidende overganger mellom ulike grader av tilregnelighet. Et forslag om ikke å ha en fakultativ straffritaksregel for personer med nedsatt tilregnelighet vil føre til at flere i denne kategorien vil bli kjent strafferettslig tilregnelig, og få en reaksjon i regi av fengselsvesenet. Dette medlem understreker at innsatte også har rett til nødvendig helsehjelp og også innlegging i psykiatrisk institusjon dersom vedkommende trenger det. I dag er samarbeidet mellom psykiatrien og fengselsvesenet mange steder tett. Problemene er i det vesentlige knyttet til ressursmangel, noe som ikke vil forandres av de foreslåtte lovendringer.

       Dette medlem viser til at flertallet går inn for at også karakteravvikere eller personer som er fritatt for straff pga bevisstløshet bør kunne dømmes til særreaksjon dersom vilkårene for særreaksjon for øvrig er til stede. Videre foreslås at overføring til fengsel skal kunne skje dersom en særreaksjonsdømt ikke lenger trenger opphold i psykiatrisk institusjon, men fortsatt er antatt farlig og samfunnet trenger vern.

       Dette er prinsippløst. Dersom en person er kjent strafferettslig utilregnelig for en handling, kan han ikke på et seinere tidspunkt overføres til fengsel og sone for den handling han er kjent strafferettslig ikke ansvarlig for.

       Når en person er kjent strafferettslig utilregnelig for et konkret lovbrudd, skal han ikke kunne få en strafferettslig reaksjon for dette lovbruddet. Dette medlem vil imidlertid vise til at psykisk helsevern også i dag har et ansvar i forhold til samfunnsvern. Ett av kriteriene for tvangsinnlegging og tvungent tilbakehold i psykiatrisk institusjon er at en person er til fare for seg selv eller omgivelsene. Dette er tilleggskriterier i tillegg til at det skal foreligge en alvorlig sinnslidelse. Alvorlig sinnslidelse dekker i hovedsak psykotiske tilstander, men utelukker ikke andre alvorlige sinnslidelser dersom tilleggskriteriene foreligger. Dette medlem finner det mer logisk holdbart å bygge på gjeldende regler i lov om psykisk helsevern når det gjelder samfunnets behov for beskyttelse mot at personer som er utilregnelige skal kunne komme til å begå alvorlige lovbrudd. Dette medlem mener det er uheldig at psykisk helsevern skal ha ansvar for behandling og samfunnsbeskyttelse i forhold til nærliggende fare for alvorlige lovbrudd mot andres liv og helse etter to ulike regelverk. Dette medlem mener departementet i liten grad har vurdert de virkninger dette kan ha innad på de psykiatriske institusjoner.

       Dette medlem vil etter dette stemme imot forslag til endringer i straffeloven § 132 andre og tredje ledd, lov om norsk riksborgarrett § 10 femte ledd, fengselsloven § 10 og § 13, samtlige forslag til endringer i lov om psykisk helsevern (jf. vedtaket pkt. 5), endringene i folketrygdloven § 3-20, § 5A-6 og § 5B-12, endringene i strafferegistreringsloven (jf. vedtaket pkt. 7), straffeprosessloven § 2 første ledd nr. 1, § 96 femte ledd, § 147 a, § 165 første ledd andre punktum, § 171 andre ledd, § 248 første ledd fjerde punktum, § 251 første ledd, § 391 nr. 3, endringene i utlendingslover (vedtaket pkt. 10) og i lov om overføring av domfelte § 5 (vedtaket pkt. 11).

       Dette medlem fremmer dessuten forslag om å oppheve straffeloven § 39, § 39 a og § 39 b.

7.3 Nærmere om særreaksjonene for utilregnelige lovbrytere

7.3.1 Innledning

       Særreaksjonsutvalget foreslår å oppheve sikringsordningen og går i stedet inn for at det overfor utilregnelige lovbrytere innføres en særreaksjon som er kalt overføring til tvungent psykisk helsevern. Det psykiske helsevernet gis en rammefullmakt til å ta hånd om domfelte, og får en plikt til å overta ansvaret for vedkommende.

       De aller fleste høringsinstansene mener det er positivt at sikringsinstituttet foreslås opphevet. Enkelte høringsinstanser er imidlertid negative til den foreslåtte særreaksjonen og anfører bl.a. at helsevesenet må ta utgangspunkt i behandlingsaspektet, ikke i samfunnets behov for vern. Særreaksjonsdømte som ikke fyller vilkårene i lov om psykisk helsevern hører hjemme i fengselsvesenet. Et stort flertall av høringsinstansene er imidlertid generelt positive til forslaget.

       Departementet går i likhet med utvalget inn for å oppheve gjeldende regler om sikring.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at gjeldende regler om sikring bør oppheves. Forutsetningen må likevel være at et nytt regelsett ikke gir samfunnet dårligere beskyttelse mot farlige lovbrytere enn det man har hatt etter gjeldende sikringsinstitutt. Etter komiteens mening er det avgjørende å finne en reaksjonsform som gir forsvarlig beskyttelse og samtidig hensyntar den utilregnelige lovbryterens situasjon.

7.3.2 Innholdet i særreaksjonen

       Utvalget mener det må være en plikt for det psykiske helsevern å motta den dømte. På den annen side bør det psykiske helsevern gis stor frihet til å bestemme det nærmere innholdet av særreaksjonen. Innholdet i reaksjonen foreslås regulert i et eget kapittel i lov om psykisk helsevern, med særlige regler om undersøkelse, innlegging, utskrivning og overprøving av vedtak. Etter utvalgets syn bør helsesjefen i domfeltes bostedsfylke avgjøre hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte. De første 3 ukene skal den dømte ha døgnopphold i institusjon. Den medisinsk ansvarlige ved institusjonen skal deretter bestemme hvordan det tvungne helsevernet skal gjennomføres. Det skal, i tillegg til behandlingsbehovet, særlig legges vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd.

       Et klart flertall av de høringsinstanser som mener det er behov for særreaksjoner, støtter hovedtrekkene i forslaget. De høringsinstanser som går imot forslaget, legger vekt på at hensynet til samfunnsvern fortrenger behandlingshensynet. Flere høringsinstanser uttaler at helsesjefen ikke er rette organ til å avgjøre hvilken institusjon som skal ha ansvaret for den domfelte fordi han mangler medisinsk-faglig kompetanse. Noen høringsinstanser går inn for at fylkeslegen skal ha denne oppgaven.

       Departementet er enig med utvalget i at det psykiske helsevern bør pålegges en plikt til å ta imot utilregnelige sinnslidende lovbrytere som blir idømt særreaksjon. Departementet antar at det er svært få av de som blir idømt særreaksjonen som ikke også vil oppfylle vilkårene for tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern. Den faglig ansvarlige ved institusjonen vil best kunne vurdere om det er behov for opphold på døgnbasis etter at den innledende perioden er utløpt. Departementet er enig i at det i denne sammenheng særlig skal legges vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd, jf. utkastet til lov om psykisk helsevern § 13 c. Departementet viderefører utvalgets forslag om at fylkeshelsesjefen skal avgjøre hvilken institusjon den dømte skal overføres til. Det vises til at det psykiske helsevern er fylkeskommunens ansvar. Det bør vurderes om et utvalg e.l. som har medisinsk kompetanse, skal rådspørres før beslutningen fattes. Regler om dette vil bli gitt i forskrifter. De rettspsykiatrisk sakkyndige pålegges å underrette den aktuelle fylkeshelsesjefen og gi råd om hvilken institusjon den siktede bør innskrives ved. Departementet er enig i at det psykiske helsevern må gis stor frihet til å bestemme innholdet av reaksjonen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, er enig i at skal den nye reaksjonsformen med institusjonsanbringelse fungere etter hensikten, må det være en plikt for det psykiske helsevernet og den enkelte institusjon å ta imot den dømte.

       Slik sikrer vi å unngå at pasientene blir kasteballer mellom de ulike institusjonsanbringelsene.

       Derimot er flertallet i tvil med hensyn til hvem som bør ha den avgjørende myndighet til å bestemme hvilken institusjon den dømte skal overføres til. Når flertallet likevel støtter departementets forslag om at fylkeshelsesjefen skal ha avgjørende myndighet, forutsetter flertallet at det opprettes et utvalg som antydet i proposisjonen som har medisinsk kompetanse til å gi råd om plassering. Flertallet forutsetter at dette er brakt i orden før lovens ikrafttredelse. Flertallet mener også at den friheten som det psykiske helsevernet tillegges når det gjelder å bestemme det nærmere innhold av reaksjonen, må forvaltes slik at samfunnets krav på beskyttelse mot farlige forbrytere blir imøtekommet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at det fra medisinsk-faglig hold anses at tre uker obligatorisk observasjonstid med døgnopphold i institusjon er forsvarlig for å danne seg et medisinsk grunnlag om hva slags videre oppfølging den særreaksjonsdømte trenger. Hovedgruppen av de domfelte vil ha en lidelse som gjør det nødvendig med videre institusjonsopphold, men det er det opp til den enkelte medisinsk ansvarlige ved institusjonen å vurdere. Dette flertallet anser tre uker for å være en akseptabel obligatorisk tid, da det ikke er så stor inngripen i det medisinske skjønnet og det ikke belaster institusjonen urimelig, samtidig som en forlengelse vil skje der det er påkrevd.

       Dette flertallet støtter departementets forslag til § 13 c i lov om psykisk helsevern.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet finner at det er nødvendig å sikre seg at den dømte er underlagt tilstrekkelig grundig vurdering før det tas stilling til i hvilken form behandlingen skal foretas. Disse medlemmer finner at forslaget til ny § 13 c i lov om psykisk helsevern ikke i tilstrekkelig grad ivaretar samfunnets behov for beskyttelse idet observasjonstiden i døgninstitusjon er for kort.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 13 c første ledd første punktum skal lyde:

       Den som er overført til tvungent psykisk helsevern, skal de første tre månedene ha døgnopphold i en institusjon. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har liten tillit til at det psykiske helsevern underlagt fylkeskommunene vil makte den nye og tunge oppgaven det er å sikre samfunnet mot sinnslidende voldsmenn. Det faktum at lovforslaget kun fastslår at livsfarlige voldsutøvere skal ha døgnopphold de første 3 ukene, og deretter overlater avgjørelsen til de medisinsk ansvarlige ved institusjonene, åpner for en betydelig risiko for at samfunnets krav på vern mot farlige voldsutøvere ikke vil bli tilstrekkelig sikret dersom ansvaret for denne typen lovbrytere overlates til fylkeskommunene. Dette medlem vil legge ansvaret for utilregnelige lovbrytere som blir dømt til psykiatrisk behandling på staten. Pasientene bør behandles i psykiatriske institusjoner som må være rømningsfrie og ha fengselsliknende karakter. Også fanger som under vanlig fengselsopphold blir psykotiske bør sendes til behandling ved disse institusjonene, som eksempelvis kan plasseres som egne avskjermede avdelinger i tilknytning til landsfengslene.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen opprette egne statlige psykiatriske institusjoner av fengselsliknende karakter for gjennomføring av særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under pkt. 7.2.

7.3.3 Hvilke sinnslidelser bør omfattes?

       Lovbrytere som er preget av større eller mindre karakteravvik vil vanligvis falle utenfor straffritaksreglene, men noen vil måtte fritas på grunn av en reaktiv psykose på gjerningstiden. Tvungent psykisk helsevern vil i slike tilfeller etter utvalgets syn være en lite hensiktsmessig reaksjonsform pga. manglende behandlingsmuligheter. Utvalget går likevel inn for at særreaksjonen skal kunne idømmes også disse av hensyn til samfunnets behov for vern. Blir belastningen på det psykiske helsevernet for stor, vil man ha adgang til å begjære overføring til fengselsvesenet. Utvalget har for denne særgruppen vurdert om man skulle åpne for å gi direkte dom på forvaring, men det ville bryte for sterkt med prinsippet om at utilregnelige skal fritas for straff.

       Et flertall i utvalget mener at overføring til tvungent psykisk helsevern ikke bør kunne idømmes lovbrytere som er fritatt for straff på grunn av sterk bevissthetforstyrrelse. Dette fordi det psykiske helsevern ikke har noe behandlingstilbud til denne gruppen. Et mindretall er enig i dette grunnsynet, men mener at samfunnets behov for beskyttelse må tillegges avgjørende vekt også her. I mangel av et bedre alternativ bør vedkommende kunne dømmes til overføring til psykisk helsevern.

       En rekke høringsinstanser mener de som vil bli særreaksjonsdømt etter forslaget ikke hører til psykiatriens ansvarsområde. Et flertall av de som uttaler seg om særreaksjon overfor de som er utilregnelige pga. bevissthetsforstyrrelse, støtter mindretallets standpunkt.

       Departementet slutter seg til utvalgets syn på at hovedgruppen av de særreaksjonsdømte vil være de psykotiske eller personer med sinnslidelse som ligger tett opp til psykose. Også når det gjelder karakteravvikere slutter departementet seg til utvalgets synspunkter. De som fritas for straff pga. sterk bevissthetsforstyrrelse vil svært sjelden bli ilagt særreaksjon. Der det er fare for gjentakelse er departementet likevel enig med utvalgets mindretall i at overføring til tvungent psykisk helsevern også bør kunne idømmes denne gruppen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter departementets forslag fordi det å unnta f.eks. karakteravvikere eller personer med sterk bevissthetsforstyrrelse når særreaksjoner vil være aktuelle også for disse, ville bety at kravet om å gi samfunnet beskyttelse mot farlige lovbrytere ellers ikke ville kunne oppfylles. Det foreligger ikke andre alternativer med hensyn til beskyttelse enn institusjonsanbringelse når sikringsinstituttet er fjernet. Etter flertallets mening måtte alternativet i så fall vært å beholde et sikringsinstitutt for denne gruppen av utilregnelige lovbrytere, noe som neppe kan være aktuelt.

       Flertallet vil også understreke at dette vil gjelde svært få domfelte, da de aller fleste som blir idømt særreaksjon også vil oppfylle vilkårene for tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern. Dessuten vil det i særlige tilfeller være aktuelt å overføre den domfelte til anstalt under fengselsvesenet, slik som omtalt nedenfor under pkt. (7).

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under pkt. 7.2.

7.3.4 Vilkårene for å idømme særreaksjon

       Et grunnvilkår for å idømme særreaksjon skal etter utvalgets syn være at det anses nødvendig av hensyn til samfunnet. Det er videre et vilkår at lovbryteren har begått eller har forsøkt å begå nærmere angitte alvorlige lovbrudd, og at det er fare for gjentakelse. De aktuelle typer alvorlige lovbrudd fremgår av utkastet til straffeloven § 39 nr. 1. Utvalget foreslår videre at man også skal kunne idømme særreaksjon der lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som de alvorlige, dersom vedkommende tidligere har begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse som nevnt. I disse tilfellene må det være en kvalifisert fare for tilbakefall.

       Få høringsinstanser har kommentert de enkelte vilkår for idømmelse av særreaksjonen. Enkelte er negative til grunnvilkåret om samfunnsvern og mener at behandlingsperspektivet må komme mer frem.

       Departementet er enig med utvalget i at grunnvilkåret for idømmelse av overføring til tvungent psykisk helsevern må være at det anses nødvendig av hensyn til beskyttelse av samfunnet. Også når det gjelder hvilke lovbrudd som skal gi adgang til slik reaksjon støtter departementet utvalgets forslag. Adgangen til å idømme utilregnelige lovbrytere en særreaksjon vil være videre enn adgangen til å idømme tilregnelige en særreaksjon. Dette begrunnes med at sistnevnte gruppe har straff som alternativ.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at de nye reglene må gjennomgås etter en tid med sikte på å vurdere om de gir nødvendig beskyttelse. I denne sammenheng kan det være grunn til å fremheve at forslaget også innebærer en videre adgang til å idømme utilregnelige lovbrytere en særreaksjon enn tilregnelige. Argumentet for dette er at de tilregnelige vil kunne idømmes straff.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det kan vise seg at de lovbrudd som hjemler en særreaksjon, kan være for sterkt begrenset etter forslagets utkast til nye bestemmelser i straffeloven § 39 nr. 1. Dette flertallet vil bl.a. peke på at også enkelte mindre alvorlige forbrytelser isolert sett, i sum kan virke meget belastende for de som utsettes for en forbrytelse, f.eks. særlig truende adferd.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at det må være et grunnvilkår for å idømme særreaksjon at det anses nødvendig av hensyn til beskyttelse av samfunnet. Den belastningen en særreaksjon er både for den domfelte og helsevesenet kan bare forsvares når det er påkrevd ut i fra samfunnsbeskyttelse.

       Disse medlemmer mener videre at det må være en forutsetning at lovbruddet er av alvorlig karakter, og har krenket eller utsatt andres liv, helse eller frihet for fare. Selv om summen av mindre alvorlige forbrytelser kan være belastende for de som rammes, anser ikke disse medlemmer at en slik belastning i utgangspunktet kan karakteriseres som en fare for samfunnet, med mindre vedkommende tidligere har forbrutt seg alvorlig innenfor samme art forbrytelse.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under pkt. 7.2.

7.3.5 Mulighet for å bedømme gjentakelsesfare

       Vilkåret om gjentakelsesfare forutsetter at det er mulig å vurdere slik farlighet. Særreaksjonsutvalget drøfter ulike sider ved farlighetsvurderingen. Det fremgår at slike vurderinger foretas jevnlig når det gjelder tvangsinnlagte pasienter.

       Enkelte høringsinstanser er skeptiske til muligheten for å vurdere gjentakelsesfare og mener at problemene med dette tilsier at særreaksjonen ikke bør innføres.

       Sosialdepartementet mener at særreaksjonen av den grunn må brukes med stor varsomhet, og at dette bør tas inn i lovteksten.

       Departementet viser til at psykiatrien har lang erfaring med vurdering av sykdomsforløp hos sinnslidende pasienter og at de fleste høringsinstanser ikke har hatt innvendinger til forslaget. Departementet mener man kan forutsi farlighet med så høy grad av sannsynlighet at hensynet til samfunnets behov for beskyttelse må veie tyngre enn hensynet til den enkelte lovbryter. Det antas unødvendig å presisere i lovteksten at særreaksjonen bare unntaksvis skal benyttes.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er helt ut enig med departementet i at når man kan forutsi farlighet med høy grad av sannsynlighet, må hensynet til samfunnets krav på beskyttelse veie tyngre enn hensynet til den enkelte lovbryter. Etter flertallets mening vil det derfor også ha vært meningsløst å presisere i lovteksten at særreaksjonen bare skulle benyttes unntaksvis. Etter flertallets oppfatning skal særreaksjoner anvendes når vilkårene for det foreligger.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under pkt. 7.2.

7.3.6 Særreaksjonens varighet. Domstolsprøvelse.

       Særreaksjonsutvalget foreslår at overføring til tvungent psykisk helsevern skal være tidsubestemt. Det etableres en adgang til jevnlig å få prøvet om vilkårene for å opprettholde reaksjonen fortsatt er oppfylt.

       Enkelte høringsinstanser er kritiske til tidsubestemtheten fordi dette er en tilleggsbelastning for den dømte. Departementet slutter seg til utvalgets forslag.

       Særreaksjonsutvalget foreslo en adgang til å få prøvet en begjæring om opphør av særreaksjonen ved domstolene med ett års mellomrom. Videre skulle påtalemyndigheten på eget initiativ til enhver tid kunne beslutte opphør av reaksjonen. Utvalget gikk dessuten inn for at vilkårene for å opprettholde særreaksjonen skulle prøves hvert tredje år selv om ingen hadde begjært det. Grunnvilkåret for å opprettholde reaksjonen skulle være at det fortsatt var fare for gjentakelse av alvorlig kriminalitet. I tillegg måtte reaksjonen fortsatt være nødvendig for å verne samfunnet. Det ble derimot ikke stilt noe krav til domfeltes sinnstilstand. Domfelte selv og domfeltes nærmeste (jf. lov om psykisk helsevern § 21), skulle kunne begjære opphør. Videre gikk utvalget inn for at den faglig ansvarlige ved institusjonen skulle kunne begjære opphør av særreaksjonen. Det ble foreslått å ta inn i loven et krav om at sakene skal påskyndes. Begjæring om opphør av særreaksjonen fremmes for herreds- eller byretten av påtalemyndigheten.

       Forvaltningslovens regler vil komme til anvendelse under gjennomføring av særreaksjonen i den grad de beslutninger som tas er enkeltvedtak i lovens forstand. Dette vil bl.a. gjelde vedtak om overføring fra døgnopphold i institusjon til annen behandlingsform, eller til døgnopphold ved annen institusjon. Vedtak som nevnt skal kunne påklages til kontrollkommisjonen og skal ikke kunne settes i verk før klagefristen er ute eller de klageberettigede har akseptert vedtaket. Vedtak om overføring fra en annen behandlingsform til døgnopphold skal imidlertid av hensyn til samfunnsbeskyttelsen kunne settes i verk straks. Vedtak om døgnopphold som treffes under gjennomføring av reaksjonen skal også kunne bringes inn for retten av domfelte eller dennes nærmeste. Andre løpende avgjørelser som innebærer en skjerping av behandlingsformen, kan verken påklages eller bringes inn for retten. Det foreslås en frist på seks måneder før noen av de klageberettigede kan sette fram ny klage basert på de samme faktiske omstendigheter.

       De fleste høringsinstansene er positive til forslaget om at flere avgjørelser legges til domstolene, og til at vilkårene for særreaksjonen prøves hyppig. Enkelte høringsinstanser går imot at begrepet « domfeltes nærmeste » skal inkludere samboere slik utvalget forutsetter, idet denne gruppen ikke omfattes etter dagens praksis.

       I likhet med utvalget går også departementet inn for at det skal være en jevnlig domstolsprøving av om vilkårene for særreaksjonen fortsatt er oppfylt. Straffelovrådet foreslo utskrivingskompetansen lagt til kontrollkommisjonen. Selv om dette ville lede til en hurtigere saksbehandling, mener departementet at hensynet til den dømtes rettssikkerhet taler for domstolsbehandling. Når det gjelder begrepet « domfeltes nærmeste » mener departementet at samboere bør omfattes dersom forholdet har ekteskapslignende karakter. Det antas at samboere vil bli omfattet av § 21 når det legges fram en ny lov om psykisk helsevern.

       Departementet slutter seg videre til utvalgets konklusjoner når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad forvaltningslovens regler skal komme til anvendelse, og til forslag til klageregler. Departementet er enig med utvalget i at Kontrollkommisjonen bør være klageinstans for avgjørelser om overføring til og fra døgnopphold i institusjon. Den norske Advokatforening har foreslått adgang til å påklage overføringsvedtak direkte til departementet, men dette ville bryte med det systemet som gjelder for andre pasienters klageadgang. Departementet er videre enig med utvalget i at den domfelte eller hans nærmeste skal kunne få kontrollkommisjonens vedtak prøvd rettslig. Dette er en utvidelse i forhold til hvilke vedtak som kan bringes inn for domstolene i dag.

       Departementet slutter seg også til at de klageberettigede skal kunne foreslå endringer i gjennomføringen av særreaksjonen.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at en tidsubestemt særreaksjon kan føles som en tilleggsbelastning for en utilregnelig lovbryter som dømmes til en slik reaksjon.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener på den annen side at nettopp behandlingsaspektet samt beskyttelseshensynet ved denne type særreaksjon vil umuliggjøre å fastsette en entydig dato for opphør. Flertallet er også enig med departementet i at adgangen til jevnlige prøvinger av om vilkårene for å opprettholde reaksjonen fremdeles er til stede, gir tilstrekkelig rettssikkerhet til at en tidsubestemt reaksjon er forsvarlig.

       Flertallet støtter også forslaget hva angår reglene for klage og domstolsprøving med hensyn til gjennomføringen av særreaksjonen. Flertallet har merket seg at påtalemyndigheten har anledning til å klage over vedtak om overføring til og fra døgnopphold og overføring til behandling utenfor institusjon. Flertallet har også merket seg at det er påtalemyndigheten som reiser sak ved domstolene dersom det begjæres opphør av særreaksjonen.

       I den forbindelse mener komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet at påtalemyndigheten bør kunne fremme krav om at domfelte ved særreaksjonens opphør skal overføres til forvaring, jf. lov om psykisk helsevern § 13 f.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, er ellers enig med departementet i at samboere bør gis samme rett til klage m.v. som ektefeller.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er ikke enige i at samboere skal likestilles med ektefeller i denne sammenheng, og fremmer følgende forslag til endring i straffeloven:

« § 39 b andre ledd andre punktum skal lyde:

       Hvem som er den domfeltes nærmeste avgjøres etter lov om psykisk helsevern § 21. »

       Disse medlemmer fremmer også følgende forslag til endring i lov om psykisk helsevern:

« § 13 d første ledd tredje punktum skal lyde:

       Hvem som er den domfeltes nærmeste avgjøres etter lov om psykisk helsevern § 21. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at tidsubestemte reaksjoner ikke bør være en del av strafferetten. Straff for et begått lovbrudd skal være tidsbestemt. Når det gjelder særreaksjoner for strafferettslig utilregnelige, er dette ikke en straff for et begått lovbrudd, men et samfunnsmessig forebyggende tiltak mot mulige framtidige farlige handlinger.

       Dette medlem viser til sine tidligere merknader der dette medlem ser dette som forhold som bør reguleres etter de alminnelige regler i lov om psykisk helsevern. Dette medlem ser ikke bort fra at § 5 i lov om psykisk helsevern bør endres slik at hjemmelen for å ta hånd om personer som er utilregnelige og til fare for seg selv eller sine omgivelser blir mer entydig fastslått i loven. Lov om psykisk helsevern er for tida under revisjon, og dette medlem regner med at det blir vurdert i den sammenheng. Dette medlem regner med at en styrking av rettssikkerheten for klienter i psykisk helsevern også blir vurdert i dette lovarbeidet.

7.3.7 Overføring til og fra fengsel

       Utvalget foreslo at den faglig ansvarlige, når særlige grunner talte for det, skulle kunne begjære den domfelte overført til fengsel. Vilkåret var at sinnslidelsen var trengt tilbake, og at det fortsatt var fare for gjentakelse. Saken skulle avgjøres av domstolene. De samme regler om opphør av særreaksjonen som gjelder når den domfelte er under psykisk helsevern, skulle gjelde når vedkommende var overført til fengselsvesenet. Fengselsdirektøren likestilles med den faglig ansvarlige. Det ble videre foreslått regler om adgang til tilbakeføring fra fengselsvesenet til det psykiske helsevern dersom domfelte påny ble psykotisk eller fikk en tilsvarende alvorlig psykisk lidelse.

       Flere psykiatriske sykehus støtter en slik overføringsadgang, men enkelte høringsinstanser, bl.a. Helsedirektoratet, går imot.

       Departementet slutter seg til forslaget om en adgang til å overføre særreaksjonsdømte til fengsel, jf. utkastet til lov om psykisk helsevern § 13 f. Departementet mener at det ikke finnes andre alternativer i tilfeller der lovbryterens tilstand forandrer seg slik utvalget har beskrevet, og det samtidig er behov for beskyttelse av samfunnet. Det understrekes at overføringsadgangen vil være snever. Departementet har merket seg at enkelte finner prosedyren for overføring tungvint, men mener at hensynet til den dømte tilsier en domstolsbehandling.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter forslaget om at det må være adgang til å overføre særreaksjonsdømte til fengsel når det foreligger forutsetninger som tilsier det. Flertallet er enig i at overføringsadgangen vil være snever, slik departementet betegner det, men forutsetter at den anvendes i de tilfeller der forutsetningene for en slik overføring åpenbart er til stede.

       Komiteen har under behandlingen av saken bedt Justisdepartementet om en redegjørelse for forholdet mellom bestemmelsen i lov om psykisk helsevern § 13 f og bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Departementet har redegjort nærmere for dette i brev til komiteen av 29. februar 1996, jf. vedlegg 1, der justisministeren konkluderer med at departementets forslag er i overensstemmelse med menneskerettighetsreglene, men der man anbefaler to presiseringer/endringer i lovteksten for å klargjøre forutsetningene for bestemmelsen. Flertallet er enig med departementet i at dersom den domfelte overføres til en anstalt eller avdeling som er spesielt tilpasset lovbrytere med tidsubestemt særreaksjon og tilbys hjelp til å mestre sitt problem, er det liten grunn til å tro at en overføring fra behandlingsinstitusjon til anstalt under fengselsvesenet vil være konvensjonsstridig.

       Flertallet legger stor vekt på at de nye reglene skal være i samsvar med reglene i EMK og har fulgt opp departementets forslag til presisering i § 13 f første ledd første punktum for å klargjøre at overføring bare kan skje der særlige grunner taler for det. Videre foreslås en endring i straffeprosessloven § 165 slik at det fastsettes at det skal foretas rettspsykiatrisk undersøkelse før det avsies dom på overføring til anstalt under fengselsvesenet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at påtalemyndigheten må ha adgang til å bringe en avgjørelse om å unnlate en slik overføring inn for domstolsbehandling, når det etter påtalemyndighetens oppfatning av beskyttelseshensyn åpenbart synes nødvendig med en slik overføring. Disse medlemmer fremmer forslag om en endring av lov om psykisk helsevern § 13 f i samsvar med dette.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 13 f første ledd første punktum skal lyde:

       Etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 13 c, eller fra påtalemyndigheten, kan retten bestemme at den domfelte skal overføres fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under fengselsvesenet, når særlige grunner taler for det. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at departementet ikke utelukker at en overføring av en domfelt fra behandlingsinstitusjon til fengsel vil være i strid med reglene i Menneskerettighetskonvensjonen (EMK), og at det i så måte knytter seg flere tvilsspørsmål til den foreslåtte ordningen. Departementet antar likevel at dersom vedkommende etter overføring gis et særskilt tilpasset opplegg i fengselet, vil en overføring ikke være i strid med EMK.

       Disse medlemmer viser til at departementet for tiden arbeider med en oppfølging av NOU 1993:18 om implementering av menneskerettighetsreglene i norsk lovgivning.

       Disse medlemmer mener det er lite i overensstemmelse med dette arbeidet at man nå foreslår ordninger som reiser såvidt mange tvilsspørsmål i forhold til konvensjonen. Disse medlemmer viser til at Domstolen i Ashingdane-saken ga uttrykk for at det måtte være en sammenheng mellom grunnlaget for frihetsberøvelsen og sted og betingelser for innesperringen. Denne saken gjaldt imidlertid ikke en domfelt, men en « mental health patient » og departementet bemerker at den foreslåtte overføringsadgangen vil gjelde personer som ikke lenger er sinnslidende i betydningen psykotisk. Disse medlemmer har vanskelig for å se at begrepet « mental health patient » naturlig kan begrenses til de psykotiske, og minner om at den aktuelle gruppen vil være personer som:

       Det vil etter disse medlemmers oppfatning ikke være unaturlig å anse personer som beskrevet som «mental health patients».

       Dommen illustrerer for øvrig hovedpoenget i disse medlemmers kritikk mot forslaget, nemlig at en person som er frifunnet for en forbrytelse, senere settes i fengsel for nettopp denne forbrytelse. Som det fremgår av Ashingdane-dommen - det skal være sammenheng mellom grunnen for frihetsberøvelsen og stedet for frihetsberøvelse. Disse medlemmer viser til at for å kvalifisere til domfellelse og dermed straff, er det et grunnleggende vilkår i norsk strafferett at både de subjektive og de objektive straffbarhetsvilkår skal være oppfylt. I prinsippet likestilles med andre ord det at vedkommende ikke har vært tilregnelig, med at vedkommende ikke har foretatt den aktuelle handling. Etter disse medlemmers oppfatning gir det like lite mening i å overføre en person til fengsel når han er frikjent fordi han var utilregnelig, som å overføre ham til fengsel når han er frikjent fordi han ikke har foretatt den aktuelle kriminelle handling.

       Disse medlemmer vil videre peke på at ett av de mest kritiserte trekk ved sikringsordningen nettopp er at sikringen - som ikke er ment å være straff, i realiteten gjennomføres som en fengselsstraff. Disse medlemmer har merket seg at departementet mener det skal legges opp til et spesielt tilpasset, individuelt opplegg for de som overføres, men disse medlemmer mener det prinsipielt mest grunnleggende er at en person ikke skal kunne overføres til en strafferettsinstitusjon når vedkommende er kjent ikke strafferettslig ansvarlig for den aktuelle handling.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til sine merknader under pkt. 7.2 der det fremgår at dette medlem vil gå imot særreaksjonen i sin helhet, inkludert de lovendringer som gjelder overføringsadgangen til fengsel.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil ut fra merknaden ovenfor gå imot lov om psykisk helsevern § 13 f, § 13 g og § 13 h, fengselsloven § 10 første ledd første punktum og § 13 samt strafferegistreringsloven § 6 nr. 10. Dette medlem fremmer dessuten følgende forslag til endringer:

« Strafferegistreringsloven § 6 nr. 6 skal lyde:

       Betinget dom når dommen er avsagt mer enn 5 år før attesten ble utstedt. Det samme gjelder dom på overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 når reaksjonen har opphørt, samt dom på bemyndigelse til anbringelse i tvangsarbeid eller kursted når bemyndigelsen ikke har vært brukt. »

« Straffeprosessloven § 165 første ledd andre punktum skal lyde:

       Er det aktuelt å idømme overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 eller opprettholdelse av en slik reaksjon etter straffeloven § 39 b, skal siktede alltid undergis rettspsykiatrisk undersøkelse. »

8. Særreaksjon for tilregnelige lovbrytere

8.1 Innledning

       Særreaksjonsutvalget uttaler at dets sammensetning burde vært bredere hvis spørsmålet om særreaksjon overfor tilregnelige lovbrytere skulle undergis en grunnleggende ny utredning, men har likevel vurdert også dette spørsmålet.

       Et flertall i Straffelovrådet foreslo å oppheve sikrings- og det gamle forvaringssystemet og foreslo en ny særreaksjon kalt forvaring som skulle være en tidsubestemt anbringelse i fengsel. Reaksjonen skulle formelt sett være straff, og det skulle ikke kunne idømmes alminnelig straff i tillegg. Forvaring skulle kunne idømmes når forbrytelsen, lovbryterens sinnstilstand og tidligere atferd ga grunn til å anta at lovbryteren var særlig farlig. Som hovedregel skulle forvaring bare kunne idømmes for nærmere oppregnede grove forbrytelser. Unntaksvis skulle forvaring også kunne idømmes for andre forbrytelser hvis forbryteren tidligere hadde begått noen av de nevnte alvorlige forbrytelsene. Forvaringen skulle i utgangspunktet ikke kunne overstige 15 år. Et mindretall i Straffelovrådet gikk imot at tilregnelige skulle kunne idømmes særreaksjon. Begrunnelsen var at man ikke med tilstrekkelig sikkerhet kan forutsi om det er fare for gjentakelse. Straffelovkommisjonen sluttet seg til Straffelovrådets flertall.

8.2 Er det behov for en særreaksjon for tilregnelige lovbrytere

       Et alternativ til særreaksjon er å utnytte gjeldende vide strafferammer bedre enn i dag og evt. åpne for skjerpede strafferammer når visse vilkår er oppfylt. Ulempen er imidlertid at det fastsettes et bestemt tidspunkt for løslatelse uavhengig av om vedkommende fremdeles utgjør en fare for samfunnet. Hvis man ikke har noe alternativ til tidsbestemt straff, vil domstolene også kunne gardere seg ved å benytte en svært streng straffeutmåling, noe som kan gi en utilsiktet straffskjerping. Utvalget mener det er behov for å kunne idømme en snevert avgrenset gruppe tilregnelige lovbrytere en særreaksjon. Grunnlaget skal være en vurdering av farligheten ut fra forholdene på domstiden. Varigheten av reaksjonen skal avgjøres etter en løpende vurdering av lovbryterens farlighet under fullbyrdelsen. Det foreslås å oppheve gjeldende regler om sikring. I stedet foreslår utvalget særreaksjonen « forvaring i anstalt under fengselsvesenet ». Forvaring skal være straff, men innholdet i forvaringen skal være forskjellig fra fengselsstraffen og må tilpasses de dømtes særlige behov.

       Et stort flertall av høringsinstansene er enige i at det er behov for en særreaksjon for farlige, tilregnelige lovbrytere. De høringsinstanser som går imot ordningen, fremhever bl.a. at forslaget ikke fjerner ulempene ved sikringsinstituttet, nemlig tidsubestemtheten og det at man straffes for fremtidige handlinger. Flere høringsinstanser er positive til det innhold utvalget forutsetter at forvaringen skal ha. Andre legger inn forutsetninger om betydelig ressurstilførsel for sin tilslutning til forslaget.

       Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og forslag, og understreker at det av hensyn til samfunnsbeskyttelsen er nødvendig å ha sanksjoner overfor enkelte særlig farlige lovbrytere. Departementet går i likhet med utvalget inn for å oppheve det dobbeltsporede system med både straff og sikring. Departementet er enig i at forvaringen bør ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand. De særreaksjonsdømte står i en spesiell stilling, bl.a. fordi reaksjonen er tidsubestemt og de dømte skal undergis en løpende farlighetsvurdering. Det vil være et mål å søke å påvirke den domfeltes personlighetsutvikling. Det antas at en del av de forvaringsdømte vil bli plassert i den såkalte gråsoneanstalten som er planlagt i Trondheims-regionen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enig i at det er nødvendig med sikkerhetstiltak overfor særlig farlige lovbrytere for å beskytte samfunnsborgerne mot de farligste forbrytelsene. Flertallet mener at dette hensynet ikke kan avhjelpes ved at domstolene anvender lengre fengselsstraffer overfor denne gruppen forbrytere. Det vil være aktuelt med individuelle vurderinger ut fra faren for gjentakelse, slik at en tidsubestemt særreaksjon fastsatt i forkant kan virke etter sin hensikt.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet, har merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (1996-1997) har varslet at arbeidet med gråsoneanstalten i Trondheims-området er lagt på is. Dette flertall avventer nødvendige forslag til alternative løsninger som vil bli fremmet i Regjeringens bebudede kriminalomsorgsmelding.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er i tvil om det er riktig å fastsette særreaksjonen som straff, eller om det også som hittil burde være en ordning med en fengselsstraff for selve forbrytelsen, og forvaring ut fra hensyn til farligheten og faren for gjentakelsen deretter. Når dette flertallet likevel finner å ville støtte Regjeringens forslag om kun å fastsette en tidsubestemt særreaksjon også som straff, forutsetter dette flertallet at det ikke kan være snakk om at særreaksjonen blir en mildere straff enn det som ville blitt gitt for et tilfelle hvor det ikke forelå fare for gjentakelse. Etter dette flertallets oppfatning burde det derfor alltid fastsettes en minstetid for særreaksjonens lengde.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil også vise til at dersom man ikke har noe alternativ til tidsbestemt straff, kan man risikere at dommerne utmåler en lengre straff enn nødvendig for å beskytte samfunnet mot noen få, særlig farlige lovbrytere.

       Disse medlemmer er enig i at det tosporede systemet med straff og sikring må oppheves. Forvaring som særreaksjon for tilregnelige er straff, og disse medlemmer mener det er riktig å bare idømme en straff. Disse medlemmer vil også understreke at den tidsubestemte straffen må ha et annet innhold enn ordinær straff. Det må være et mål at ekspertise fra flere fagområder er med på å gjøre den dømte mindre farlig. Med individuelle soningsplaner er dette et element som også vil komme inn i den ordinære soningen, men disse medlemmer mener at dette må få en helt spesiell plass i soningen til de særlig farlige lovbryterne.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til merknader i B.innst.S.nr.4 (1996-1997) der disse medlemmer presiserte at en eventuell opprettelse av ressursavdelingen ved Trondheim kretsfengsel ikke må føre til skrinlegging av planene for etablering av et spesialfengsel i Malvik. Disse medlemmer vil vurdere etableringen av et eget fengsel for straffe- og/eller sikringsdømte med store adferdsavvik i forbindelse med den kommende stortingsmeldingen om kriminalomsorg.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er enig i at det dobbeltsporete systemet med både straff og sikring bør oppheves, men dette medlem går imot den foreslåtte forvaringsreaksjonen. En person skal straffes for gjerninger som han er strafferettslig ansvarlig for. Dette medlem vil peke på at en tidsubestemt straff på grunnlag av fare for gjentakelse i prinsippet betyr at man straffer personer for handlinger de ikke har begått. Det er grunn til å understreke at den nye forvaringsordningen innebærer at de mest betenkelige sider ved sikringsordningen blir videreført, nemlig tidsubestemtheten og det faktum at den dømte blir straffet ved opphold i fengsel for lovbrudd han ikke har begått. Det sistnevnte forhold blir ytterligere tydeliggjort nå når forvaring formelt sett skal være straff. Sikringsordningen regnes formelt ikke som straff - selv om forskjellen i praksis har vært ubetydelig. Den nye forvaringsordningen slår uttrykkelig fast at det er adgang til å straffe for ugjort gjerning.

       Dette medlem vil hevde det prinsipielle syn at en straff skal være tidsbestemt.

       For den enkelte lovbryter vil en tidsubestemt reaksjon være en sterk ekstrabelastning. En grunnleggende forutsetning for å kunne forsvare å idømme en tidsubestemt særreaksjon for farlige personer, må være at en med stor grad av sikkerhet kan forutsi farlighet. Departementet erkjenner at det ikke finnes noen sikker metode for å kunne forutsi farlighet, og begrunner forslaget om forvaring med at samfunnets behov for vern tilsier en særreaksjon selv om farlighet ikke kan fastslås med sikkerhet.

       Flertallet i komiteen viser til objektive elementer som skal være hovedelementer i bedømmelsen av farlighet. Av disse objektive elementer framhever flertallet at bl.a. alkohol, stoffavhengighet og sosial situasjon skal være hovedelementer i en slik farlighetsvurdering. Dette medlem mener det er vanskelig ut fra en vurdering av farlighet knyttet til alkohol og stoffavhengighet på domstidspunktet, å forutsi farlighet 10-15 år fram i tida.

       I henhold til proposisjonen mener departementet at forvaring vil ha størst selvstendig betydning ved middels lange dommer. I mange tilfeller vil forvaring i så fall innebære en vesentlig straffeskjerpelse, noe dette medlem ser som lite rimelig. Ved alvorlige lovbrudd med strafferamme på mellom 10 og 21 år og med adgang til straffeskjerping pga. gjentagelse, vil imidlertid lengre dommer være det normale. Med den minstetid proposisjonen angir for forvaring på 5 år, og en øvre grense på 10 år i normaltilfellene, er det derfor uvisst om forvaring vil medføre lengre soning enn en ordinær dom. Dette medlem mener dette reduserer behovet for en egen særreaksjon ved alvorlige forbrytelser. Dette medlem vil peke på at individualprevensjon er et av straffens viktigste formål. Forvaringsdom begrunnes særlig med individualprevensjon. Etter dette medlems oppfatning vil en klar og forutsigbar trussel om straffeskjerping ved gjentagelse ha en vel så preventiv effekt som en tidsubestemt straffereaksjon, der straffens lengde ikke fastsettes på forhånd.

       Dette medlem mener i likhet med flertallet at det er viktig å verne samfunnet mot farlige personer. Dersom en person anses å være akutt farlig, mener imidlertid dette medlem at det er det psykiske helsevern som skal ha ansvaret for å ta hånd om vedkommende. Dette medlem mener det er kunstig å opprette et skille i behandlingen av personer som anses som farlige ut fra om de har begått et alvorlig lovbrudd eller ikke. Behovet for beskyttelse fra samfunnets side vil være like stort der det (ennå) ikke er begått noen straffbar handling.

       Det har vært reist betenkeligheter i forhold til utstrakt bruk av administrative tvangshjemler, men dette er en rettssikkerhetsproblematikk som allerede er satt på dagsordenen innen psykiatrien, og som også blir, og bør bli viet økende oppmerksomhet fra sentrale myndigheter. Dette medlem ser ikke bort fra at det er behov for en drøfting av gjeldende tvangshjemler i lov om psykisk helsevern, og at et bortfall av straffereaksjoner som er tidsubestemte slik dette medlem foreslår vil øke behovet for en slik gjennomgang. Dette medlem kan imidlertid ikke se at et bortfall av tidsubestemte straffereaksjoner prinsipielt innebærer noe nytt for det psykiske helsevernets ansvar for psykisk syke, farlige personer.

       Dette medlem mener i likhet med departementet at innholdet i soningen må tillegges særlig stor vekt for straffedømte som anses som farlige, og at ulike tiltak under soningstiden med sikte på rehabilitering er helt vesentlig. Dette medlem vil imidlertid etterlyse en mer gjennomarbeidet planlegging av soningstilbudet for denne gruppen. I proposisjonen nøyer departementet seg med å slå fast at de forvaringsdømte trenger et annet soningstilbud enn det ordinære, uten at man går nærmere inn i hva dette soningstilbudet skal gå ut på, eller har foretatt noen beregninger av hva et utbygget soningstilbud vil koste. Dette medlem savner et forslag til innhold i soningen for forvaringsdømte. Dette medlem viser til at en under kriminalomsorgen har bygd ut og satser på en videre utbygging av differensierte soningsformer. Dette medlem kan ikke se hva et « kvalitativt annerledes » innhold for forvaringsdømte vil inneholde. Dette medlem mener målsettingen om rehabilitering må være et hovedpoeng i forhold til denne gruppen - enten de dømmes til forvaring eller ordinær fengselsstraff, og at det følgelig er svært viktig å få en nærmere gjennomgang av soningstilbudet. Dette medlem viser i den forbindelse til at flere høringsinstanser har støttet forslaget under forutsetning av en betydelig ressurstilførsel når det gjelder innholdet i soningen. Etter dette medlems oppfatning er det i tillegg til økte ressurser dessuten viktig å bygge ut et mer effektivt ettervernsopplegg for denne gruppen, der kriminalomsorg i frihet og psykiatrien i fellesskap kan sette inn de tiltak som anses mest hensiktsmessige. Dette medlem vil peke på at samarbeidet mellom disse instansene er vesentlig bedret de siste årene, og at det nå er et godt grunnlag for å arbeide videre for å bedre oppfølgingen av de som anses å være farlige.

       Dette medlem vil etter dette stemme imot forslagene til endringer i straffeloven § 15 nytt andre ledd, §§ 39 c-39 h, militær straffelov § 12 nr. 1 og straffeprosessloven § 281 tredje ledd.

8.3 Nærmere om farlighetsbedømmelsen

       Utvalget peker på at vi mangler en vitenskapelig metode som med høy grad av sikkerhet kan identifisere de farlige lovbrytere. Utvalget mener imidlertid at spørsmålet om en lovbryter er særlig farlig kan fastslås med tilstrekkelig sikkerhet på domstiden, og foreslår en ordning der farlighetsbedømmelse på domstiden suppleres med en løpende vurdering under fullbyrdelsen. Bedømmelsen skal skje ut fra objektive kjennetegn som arten og grovheten av den kriminalitet som er begått, tidligere atferd, alkohol- eller stoffavhengighet, sosial situasjon m.v. Rent unntaksvis vil det være behov for psykiatrisk ekspertise når lovbryteren er tilregnelig. Det er retten som skal ta stilling til hvor farlig tiltalte er, og om det er behov for en særreaksjon.

       Noen høringsinstanser peker på at farlighetsvurderingen er vanskelig, men mener forslaget er bedre enn gjeldende ordning. Enkelte mener at usikkerheten knyttet til farlighetsbedømmelsen tilsier at særreaksjonen ikke bør innføres.

       Departementet legger til grunn at enkelte tilregnelige lovbrytere er særlig farlige, og at det av hensyn til samfunnets behov for vern må reageres med en strafferettslig særreaksjon overfor disse. Hensynet til den særreaksjonsdømte tilsier imidlertid at det foretas en løpende farlighetsvurdering. Det forutsettes at færre vil bli idømt forvaring etter forslaget enn antall sikringsdømte etter dagens regler. Departementet mener i likhet med utvalget at det ville knytte seg atskillige ulemper til en ordning der farlighetsbedømmelsen skulle foretas ved tidspunktet for prøveløslatelse. Domstolene måtte uansett foretatt en farlighetsbedømmelse på domstidspunktet. Departementet går derfor inn for Særreaksjonsutvalgets modell.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enig i at det er mest hensiktsmessig å foreta en farlighetsbedømmelse på domstidspunktet, men forutsetter som i forslaget at det også suppleres med en løpende vurdering under fullbyrdelsen av særreaksjonen. Flertallet er likeledes enig i at det kan være vanskelig å gi en sikker bedømmelse av farlighet, men mener at det bør være grunnlag for å fastslå om en lovbryter er særlig farlig når en dom avsies. I denne sammenheng vil flertallet også fremheve at det er objektive kjennetegn som arten og hvor grov forbrytelse som er begått, tidligere atferd, alkohol- og stoffavhengighet, sosial situasjon m.v. som skal være hovedelementer i bedømmelsen av farligheten. Flertallet regner likevel med at det vil være behov for psykiatrisk ekspertise i mange tilfeller fremdeles, men vil fremheve at det er retten som skal ta standpunkt til hvor farlig tiltalte er, og om det slik sett er riktig å idømme en særreaksjon.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad ovenfor under pkt. 8.2.

8.4 Nærmere om vilkårene for forvaring

       Særreaksjonsutvalget foreslår at det skal være et grunnvilkår for å idømme forvaring at tidsbestemt straff ikke ansees tilstrekkelig til å verne samfunnet. Forvaring vil først og fremst være aktuelt ved korte eller middels lange fengselsstraffer. Etter utkastet til ny § 39 c nr. 1 i straffeloven er det dessuten et vilkår at lovbryter må ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse innenfor nærmere angitte grupper av lovbrudd. Det stilles også krav om at lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt, og at det er fare for gjentakelse. I § 39 c nr. 2 åpnes det også for forvaring i tilfeller hvor lovbryteren finnes skyldig i en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i § 39 c nr. 1. Det er også her et krav at lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse som nevnt i denne bestemmelsen. I tillegg er kravet til gjentakelsesfare kvalifisert. Endelig åpnes i § 39 c nr. 3 for å idømme forvaring selv om lovbryteren ikke tidligere er dømt for en alvorlig forbrytelse som angitt. Forutsetningen er at lovbryteren nå finnes skyldig i flere slike alvorlige forbrytelser og at det foreligger gjentakelsesfare. Flertallet i utvalget mente at dersom forbrytelsene ble ansett som ett fortsatt straffbare forhold, skulle ikke dette kunne kvalifisere til forvaring. Mindretallet mente det måtte være tilstrekkelig at tiltalte ble kjent skyldig i å ha begått flere enn en forbrytelse selv om disse var begått i noenlunde sammenheng. Straffelovkommisjonen var enig med mindretallet.

       Høringsinstansene er delt i synet på hvorvidt handlingene må ha funnet sted ved forskjellige anledninger og således regnes som flere, selvstendige forbrytelser for at forvaring skal kunne idømmes.

       Departementet er enig med Særreaksjonsutvalget i at grunnvilkåret for idømme forvaring bør være at tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig for å verne samfunnet. Øvrige vilkår for forvaring er også i samsvar med Særreaksjonsutvalgets forslag. Den norske Advokatforening mener forbrytelsens art bør presiseres nærmere, men departementet mener det bør være opp til domstolene å fastlegge nærmere hvor grensene går. Når det gjelder lovbrudd som anses som et fortsatt forhold, slutter departementet seg til utvalgets mindretall. Det bør være mulig å idømme forvaring i de tilfeller der flere forbrytelser er begått ved flere handlinger uten at det nødvendigvis dreier seg om flere « anledninger ». Departementet mener imidlertid at en enkelt overtredelse ikke skal være nok til å idømme forvaring.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i de foreslåtte vilkårene for forvaring, men mener at begrepet alvorlig forbrytelse innenfor nærmere angitte grupper av lovbrudd også må omfatte flere forbrytelser innen samme gruppe som i sum gjør den straffbare aktivitet alvorlig.

       Flertallet viser i denne sammenheng til sine tilsvarende synspunkter i innstillingens pkt. 7.3 (4). Etter flertallets syn vil det også være nødvendig etter en tid å vurdere om bestemmelsen i straffelovens § 39 c nr. 1 inneholder for sterke begrensninger av i hvilke tilfeller denne bestemmelsen kan anvendes.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i de foreslåtte vilkårene for forvaring. Disse medlemmer ser det som riktig både i forhold til behovet for samfunnsbeskyttelse og for å ikke skape et unødvendig komplisert regelverk, å la flere forbrytelser begått ved flere handlinger - uten at det er ved flere anledninger - og forhold som blir bedømt som en forbrytelse, være nok til forvaring. Videre ser disse medlemmer ingen grunn til å utvide begrepet alvorlig forbrytelse. Det antas at behovet for samfunnsbeskyttelse er ivaretatt gjennom at bestemmelsen åpner for at også andre forbrytelsestyper enn de spesifiserte kan gi grunnlag for forvaring, så lenge forbrytelsen har krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatt disse rettsgodene for fare.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 8.2.

8.5 Psykiatriens rolle i saker om forvaring - personundersøkelse

       Det er etter gjeldende rett en forutsetning for dom på sikring at lovbryteren har vært undergitt rettspsykiatrisk undersøkelse. Straffelovrådet gikk inn for at psykiatrien skulle spille en langt mindre sentral rolle enn i gjeldende rett. Særreaksjonsutvalget gikk enda lengre i denne retning når det gjaldt tilregnelige lovbrytere. Utvalget foreslo at det bare skulle være nødvendig med rettspsykiatrisk undersøkelse før en eventuell forvaringsdom når det var tvil om tiltaltes tilregnelighet. De sakkyndige skulle begrense seg til en diagnostisk beskrivelse og prognosen for en sykelig tilstand. Utvalget gikk likevel inn for at personundersøkelse alltid skulle foretas før det ble avsagt dom på forvaring. Høringsinstansene er delt i synet på rettspsykiatriens rolle i forvaringssaker.

       Departementet går som utvalget inn for at det som hovedregel bare skal foretas personundersøkelser i forvaringssaker, men foreslår i tillegg en adgang for retten til å få foretatt en rettspsykiatrisk undersøkelse der dette anses hensiktsmessig. Departementet viser til at det kan være ønskelig å få en slik vurdering selv om det ikke er tvil om tilregnelighetsspørsmålet.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter departementets forslag om at det må være adgang til å foreta rettspsykiatrisk undersøkelse også i saker hvor det ikke er tvil om tilregnelighetsspørsmålet når det ellers anses hensiktsmessig.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 8.2.

8.6 Forvaringens varighet - løslatelse på prøve

       Særreaksjonsutvalget foreslo at det skulle fastsettes en tidsramme for forvaring som vanligvis ikke skulle overstige 10 år, og som ikke kunne overstige 15 år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten skulle retten likevel kunne forlenge den fastsatte rammen med inntil 2 år av gangen. Utvalgets forslag ga noe kortere tidsrammer både for maksimumsforvaring og for forlengelse enn Straffelovrådet gikk inn for. Saken skulle reises for herreds- eller byretten senest 3 måneder før forvaringstiden løper ut. Det skulle kunne fastsettes en minstetid for forvaring som ikke måtte overstige 5 år. En forvaringsdømt skulle etter forslaget kunne løslates på prøve med en prøvetid på 1-3 år. Straffelovrådet foreslo noe lengre prøveperiode. Prøveløslatelse kan begjæres av domfelte og av fengselsmyndighetene. Påtalemyndigheten fremmer saken for herreds- eller byretten. Det ble foreslått å si uttrykkelig i loven at saken skal påskyndes. Rettslig behandling av prøveløslatelsen er ikke nødvendig hvis påtalemyndigheten samtykker i slik løslatelse. Den domfelte skal ikke kunne begjære prøveløslatelse før ett år etter at forvaringsdommen eller den dom som nekter prøveløslatelse er endelig.

       Advokatforeningen går inn for å begrense maksimumstiden for forvaring til 10 år. En del høringsinstanser viser generelt til at forslaget gir de særreaksjonsdømte økt rettssikkerhet.

       Departementet støtter utvalgets forslag til tidsrammer for forvaringen. Departementet går også inn for at alle saker om forlengelse av særreaksjonen skal reises for herreds- eller byretten. Også når det gjelder reglene for prøveløslatelse følger departementet Særreaksjonsutvalgets forslag. Advokatforeningen har foreslått at spørsmålet om prøveløslatelse skal prøves etter en viss tid også der domfelte ikke selv har begjært dette. Departementet antar at fengselsmyndighetene i disse tilfellene vil sørge for at det begjæres prøveløslatelse der det er grunnlag for det. Retten skal kunne sette samme vilkår som ved betinget dom. Dersom fengselsmyndighetene beslutter prøveløslatelse (der påtalemyndigheten samtykker) foreslås det en mer begrenset kompetanse til å sette vilkår. Reglene om endring av særvilkår og forlengelse av prøvetid skal gjelde på samme måte i forvaringstilfellene som ved betinget dom. Ved alvorlig eller gjentatt vilkårsbrudd kan påtalemyndigheten reise sak om gjeninnsettelse. Forslaget om større grad av domstolsbehandling har fått bred støtte under høringen, men noen peker på faren for at det kan gå lang tid mellom vilkårsbrudd og gjeninnsettelse. Departementet er enig i at tidsmomentet er viktig, men mener at et lovfestet krav til hurtighet i saksbehandlingen imøtekommer dette behovet i tilstrekkelig grad.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det i departementets forslag til ny § 39 e i straffeloven er inntatt bestemmelser om at det i en dom på forvaring både kan fastsettes en minstetid og en lengstetid. Flertallet er av den oppfatning at en dom på forvaring ikke skal være kortere enn det en dom på ubetinget fengsel ville vært. Etter flertallets syn ville det kunne bringe hele instituttet med forvaring i vanry dersom eksempelvis en som tidligere er dømt for drap og blir dømt for drap igjen kan ilegges forvaring som er vesentlig kortere enn den tiden en annen som blir dømt for en tilsvarende forbrytelse må sone i fengsel før prøveløslatelse kan skje. Flertallet finner det derfor nødvendig å utvide domstolenes mulighet til å fastsette en adekvat reaksjon. Det er etter flertallets syn nødvendig at domstolene gis en sentral rolle når det senere forløpet av særreaksjonen skal vurderes.

       Det er derfor nødvendig, både å øke den maksimale tiden domstolene kan idømme forvaring, samt å øke den minstetiden som domstolene kan fastsette for forvaringen. Flertallet finner at det blir best sammenheng i reaksjonssystemet dersom domstolene gis en mulighet til å idømme forvaring i et like langt tidsrom som maksimal fengselsstraff på 21 år. Flertallet finner videre at den minstetiden som kan fastsettes bør økes til 10 år.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

« § 39 e første ledd første og andre punktum skal lyde:

       I dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige femten år, og ikke kan overstige en og tyve år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil fem år om gangen. »

« § 39 e andre ledd skal lyde:

       Det bør også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige ti år. »

       Flertallet er også enig i at man i og med bortfallet av muligheten for åpen sikring som man har hatt til nå, helt åpenbart må ha regler for prøveløslatelse også fra en dom på forvaring. Flertallet mener at det også her kan være nødvendig å ha adgang til en lengre prøvetid enn 3 år, og foreslår at man kan forlenge prøvetiden med opptil ytterligere 2 år, også med en maksimumstid på 5 år, i stedet for som foreslått, 3 år. Flertallet fremmer forslag til endring av straffeloven § 39 f i tråd med dette. Flertallet vil også understreke betydningen av at det kontrolleres at vilkårene for løslatelse på prøve etterleves, og at det reageres ved gjeninnsettelse ved alvorlige brudd. Flertallet vil også peke på at det må være adgang til innsettelse i varetekt dersom bruddene på vilkårene for prøveløslatelsen igjen kan aktualisere faren for nye alvorlige straffbare handlinger av den art som begrunnet særreaksjonen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i tidsrammene for forvaring som foreslått av departementet. Disse medlemmer viser til at forvaringens anvendelsesområde i hovedsak vil være saker hvor alternativet ville vært en kortere eller mellomlang tidsbestemt fengselsstraff. Det vil derfor i praksis neppe kunne oppstå tilfeller hvor vedkommende ville fått en lengre soning enn om ubetinget fengselsstraff i stedet hadde blitt idømt. I tillegg åpnes det for at maksimumsstraffen i unntakstilfelle vil kunne være 15 år, og dessuten har domstolene mulighet til ytterligere forlengelse to år av gangen der det er påkrevd for å beskytte samfunnet mot farlige forbrytere. Disse medlemmer støtter også forslaget om mulighet til å kunne idømme en minstetid, begrenset oppad til fem år. Disse medlemmer mener at tidsubestemtheten i seg selv er en belastning for domfelte, og at vi ikke må legge opp til ordninger hvor en slik straff kan bli brukt lenger enn hva det er behov for.

       Disse medlemmer er enig i at regler for prøveløslatelse også må gjelde ved forvaring, og at ved en eventuell gjeninnsettelse i prøvetiden må de samme reglene som for andre strafferettslige prøvesituasjoner gjelde.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag til endringer i straffeloven:

« § 39 e første ledd første og andre punktum skal lyde:

       I dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige ti år, og ikke kan overstige femten år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil to år om gangen. »

« § 39 e andre ledd skal lyde:

       Det kan også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige fem år. »

« § 39 f første ledd skal lyde:

       Løslatelse før forvaringstidens utløp skjer på prøve med en prøvetid fra ett til tre år. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 8.2.

8.7 Noen folkerettslige spørsmål

       Departementet viser til at saker om prøveløslatelse skal påskyndes. De krav til domstolsbehandling, saksbehandlingstempo og prøving med jevne mellomrom som følger av Menneskerettighetskonvensjonen art. 5 (4) er etter departementets syn oppfylt. Ved forvaring skal en dom som går ut på prøveløslatelse ikke få virkning før den er rettskraftig. Det innebærer at den dømte kan holdes i forvaring til ankeinstansen endelig har avgjort saken. Departementet mener dette ikke vil stride mot konvensjonens krav. Prinsippet om tidsubestemthet innebærer etter departementets syn heller ikke noe brudd på konvensjonen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, deler Regjeringens syn på forholdet til Menneskerettighetskonvensjonen.

       Flertallet viser for øvrig til brev fra Justisdepartementet av 29. februar 1996, jf. vedlegget.

9. Andre lovendringer

       I proposisjonen kap. 9 redegjøres det for enkelte forslag til endringer i straffeloven og straffeprosessloven som har tilknytning til de foreslåtte særreaksjonene. De fleste endringene er av teknisk karakter, men det foreslås også noen realitetsendringer.

       Gjeldende § 78 i straffeloven regulerer situasjonen der en fornærmet er sinnslidende. Utvalget har drøftet om psykisk utviklingshemming av lettere grad, jf. § 45 andre ledd, bør lede til at andre enn den fornærmede overtar vedkommendes rett til å begjære påtale. Utvalget konkluderer imidlertid med at dette ikke vil være riktig. Departementet slutter seg til utvalgets syn.

       Enkelte regler om tvangsmidler i straffeprosessloven gjelder selv om straff ikke kan idømmes på grunn av utilregnelighetsreglene. Etter departementets syn bør dette også gjelde i forhold til den skjønnsmessige straffritaksregelen i § 45.

       I straffeprosessloven § 281 er det bestemt at en sak om sikring ikke kan fremmes i tiltaltes fravær. Utvalget går inn for at uttrykket sikring endres til forvaring, og departementet støtter dette. Regelen er ikke hensiktsmessig i saker der den tiltalte er utilregnelig.

       Det foreslås en ny § 147 a i straffeprosessloven om at rettspsykiatrisk sakkyndige i sak om overføring til tvungent psykisk helsevern skal ha plikt til å ta kontakt med den fylkeshelsesjefen som skal ha ansvaret for lovbryteren etter lov om psykisk helsevern.

Komiteens merknader

       Komiteen ser forslaget som fremmes om endringer i andre lover som naturlige konsekvenser av det fremlagte forslag. Komiteen er enig i at det ville være galt å overlate til andre enn den fornærmede å begjære påtale i tilfeller hvor den fornærmede er lettere psykisk utviklingshemmet.

10. Overgangsregler

       Det foreslås at alle eksisterende sikringsdommer oppheves kort tid etter ikrafttredelsen av de nye utilregnelighets- og særreaksjonsreglene. Påtalemyndigheten må reise sak innen seks måneder med påstand om idømmelse av en av de nye særreaksjonene. Utvalget mener de nye reglene stort sett vil lede til mildere løsninger for lovbryteren enn gjeldende regler. Reglene bør derfor gis anvendelse også på handlinger som er begått før loven trer i kraft.

       Få høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. En høringsinstans går imot overgangsreglene under henvisning til at de vil medføre store praktiske problemer.

       Departementet støtter utvalgets forslag til overgangsregler og mener de problemer som reiser seg er av praktisk og ikke av prinsipiell art, og at ressurstilførsel i overgangsperioden vil avhjelpe disse ulempene.

Komiteens merknader

       Komiteen er i tvil om psykiatrien og kriminalomsorgen pr. i dag har den nødvendige kapasitet til å kunne ivareta oppgavene med å ta hånd om de særreaksjonsdømte på en tilfredsstillende måte i tillegg til de andre pasientene. Komiteen finner det nødvendig at Stortinget får muligheten til å vurdere dette samlet. Komiteen foreslår derfor at endringene ikke skal tre i kraft før Stortinget vedtar det, etter at Stortinget har behandlet en melding fra Regjeringen om det psykiske helsevern.

       Komiteen fremmer derfor følgende forslag til endring av Regjeringens forslag II:

       Ellers er komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, enig i at alle eksisterende sikringsdommer bør vurderes i forhold til det nye regelsettet. Flertallet understreker i denne sammenheng betydningen av at det tilføres tilstrekkelige ressurser til å holde påtalemyndighet, domstoler, fengsler og behandlingsinstitusjoner i stand til å følge opp den merbelastningen omgjøringen av eksisterende sikringsdommer vil bety.

       Etter et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiets, oppfatning, er den fastsatte frist på 6 måneder for overgang til nye regler for kort. For å sikre en forsvarlig forberedelse og behandling av så mange saker som her er aktuelle, mener dette flertallet det må være en overgangstid på ett år.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer forslag om en overgangsperiode på 6 måneder, jf. forslag til vedtak II pkt. 3.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har merket seg at departementet foreslår at alle eksisterende sikringsdommer skal oppheves kort tid etter ikrafttredelsen av de nye særreaksjonsreglene, og at påtalemyndigheten må reise sak innen seks måneder med påstand om idømmelse av de nye særreaksjonene. På denne måten får loven en form for tilbakevirkende kraft som dette medlem ikke kan støtte, blant annet fordi det medfører store ekstra utgifter, og fordi det kan risikeres at sikringsdømte blir satt fri fordi påtalemyndigheten ikke ønsker å belaste rettsapparatet med nye saker på en måte som den finner unødvendig. De fangene som allerede har fått sikringsdommer sitter etter dette medlems oppfatning tygt og godt bak lås og slå, og bør kunne bli sittende der inntil sikringsdommen er sonet og det regnes som trygt å slippe dem ut i samfunnet igjen. Dette medlem vil etter dette stemme imot vedtaket II pkt. 3-6.

11. Rettssikkerhetsmessige konsekvenser

       Departementet mener at lovforslaget innebærer en styrking av rettssikkerheten. For de utilregnelige lovbryterne vil det være en fordel at det slås klart fast at de er helsevesenets, og ikke fengselsvesenets ansvar. Det legges opp til større grad av domstolskontroll med gjennomføringen av særreaksjonen. Det dobbeltsporede systemet med straff og sikring oppheves, og det forutsettes at forvaring får et noe snevrere anvendelsesområde enn dagens sikring. Det skal ikke lenger stilles subjektive vilkår for forvaring.

12. Økonomiske og administrative konsekvenser

       Sett under ett er det departementets oppfatning at lovforslaget ikke vil medføre vesentlige økonomiske konsekvenser. Enkelte kostnader vil forskyves mellom forskjellige etater og på enkelte punkter vil det være behov for økte ressurser i en overgangsperiode. De økonomiske konsekvensene for det psykiske helsevernet antas å bli små. Bruken av rettspsykiatrisk sakkyndige vil bli betydelig begrenset i forhold til i dag.

       Belastningen på fengselsvesenet vil bli mindre hva angår sinnslidende lovbrytere, men de nye reglene om forvaring vil medføre en øket belastning. Det forutsettes at forvaringen får et annet innhold enn fullbyrding av vanlig fengselsstraff. En del av de forvaringsdømte vil bli plassert i den såkalte gråsoneanstalten. Omkostningene ved en slik institusjon vil være betydelige. Lovforslaget vil medføre at kriminalomsorg i frihet får en lettelse i arbeidsbyrden ved at den slipper tilsyn med utilregnelige. På den annen side skal friomsorgen foreta personundersøkelser i forbindelse med forvaringsdom.

       Overgangsreglene vil medføre en midlertidig økning av saksmengden for påtalemyndigheten og domstolene idet alle sikringsdommer må bringes inn for retten på nytt dersom de ikke skal falle bort. Forslagene om utstrakt adgang til rettslig prøving av vilkårene ved tvungent psykisk helsevern vil også medføre en merbelastning for påtalemyndigheten og domstolene, og øke behovet for offentlige forsvarere. Det samme gjelder reglene om prøveløslatelse og gjeninnsetting i forvaringssaker. Det er vanskelig å tallfeste økningen av saksmengden for domstolene. I de siste årene er det blitt avsagt ca 60 sikringsdommer totalt pr. år. For Justisdepartementet vil forslaget innebære en innsparing.

       Departementet tar sikte på å foreta en etterkontroll av de nye reglene når reformen har virket i fem år.

13. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

       I Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endring:

§ 56 e skal lyde:

Forslag fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti:

Forslag 2

       I Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endring:

§ 56 d skal lyde:

Forslag fra Arbeiderpartiet:

Forslag 3

       I Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer:

§ 36 tredje ledd skal lyde:

       Inndragning etter § 34 eller § 35 kan foretas selv om lovbryteren ikke straffes på grunn av bestemmelsene i § 44, § 45 eller § 46.

§ 39 første ledd første punktum skal lyde:

       Når det anses nødvendig for å verne samfunnet, kan en lovbryter som er straffri etter § 44 første ledd eller § 45 første eller tredje ledd, overføres til tvungent psykisk helsevern, jf. lov om psykisk helsevern kapittel IV a.

§ 39 e første ledd første og andre punktum skal lyde:

       I dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige ti år, og ikke kan overstige femten år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil to år om gangen.

§ 39 e andre ledd skal lyde:

       Det kan også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige fem år.

§ 39 f første ledd skal lyde:

       Løslatelse før forvaringstidens utløp skjer på prøve med en prøvetid fra ett til tre år.

§ 44 første ledd skal lyde:

       Den som på handlingstiden var psykotisk straffes ikke.

§ 45 skal lyde:

       Den som på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, jf. § 44, kan likevel fritas for straff.

       Den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i lettere grad, kan fritas for straff når særlige omstendigheter taler for det.

       Den som handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse, kan også fritas for straff. Var bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus, kan den ikke medføre straffefritak.

§ 56 c skal lyde:

§ 78 andre ledd skal lyde:

       Er det grunn til å anta at den fornærmede er i en tilstand som nevnt i § 44 eller § 45 første ledd, træder hans Verge, hans Ægtefælle, Forældre og myndige Børn eller, om hverken Forældre eller myndige Børn findes, hans Bedsteforældre i hans Sted.

Forslag 4

       I lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern gjøres følgende endringer:

§ 13 f første ledd andre punktum skal lyde:

       Overføring kan bare skje når den domfeltes sinnstilstand ikke lenger er som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd eller § 45 første eller tredje ledd.

§ 13 h første ledd skal lyde:

       Dersom den domfeltes sinnstilstand etter overføring til fengselsvesenet igjen blir som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd eller § 45 første eller tredje ledd, skal den domfelte tilbakeføres til tvungent psykisk helsevern.

Forslag 5

       I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker gjøres følgende endringer:

§ 84 første ledd skal lyde:

       Dersom det er grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44 ell § 45, og har verge, har også denne partsrettigheter.

§ 94 andre ledd andre punktum skal lyde:

       Det samme gjelder dersom det er grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44 eller § 45, og har verge.

§ 96 sjette ledd skal lyde:

       Er det grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44 eller § 45, skal han ha forsvarer på ethvert trinn av saken.

§ 157 andre ledd skal lyde:

       Disse regler gjelder selv om det er grunn til å anta at straff ikke idømmes på grunn av reglene i straffeloven § 44, § 45 eller § 46.

§ 196 skal lyde:

       Ransaking etter foranstående bestemmelser kan foretas selv om det er grunn til å anta at mistenkte ikke dømmes til straff på grunn av reglene i straffeloven § 44, § 45 eller § 46.

§ 216 a andre ledd skal lyde:

       Reglene om telefonavlytting gjelder selv om det er grunn til å anta at straff ikke idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 44, § 45 eller § 46.

§ 251 første ledd skal lyde:

       Er det grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44 eller § 45, og innkalling til hovedforhandling blir unnlatt etter reglene i § 84 annet ledd, kan det bare fremmes sak om overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 eller om inndragning.

§ 409 tredje ledd skal lyde:

       Er fornærmede umyndig, antas å være i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44 eller § 45 første ledd, eller er han død, gjelder reglene i straffeloven § 78.

Forslag 6

       I vedtaket II gjøres følgende endring:

Pkt. 3 skal lyde:

       Sikringstiltak som er satt i verk når loven trer i kraft, faller bort om ikke påtalemyndigheten reiser sak med påstand om idømmelse av særreaksjon etter §§ 39 eller 39 c. Saken må bringes inn for herreds- eller byretten innen seks måneder etter at loven har trådt i kraft. Retten avgjør ved dom om det i stedet for sikringen skal idømmes særreaksjon som nevnt.

Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:

Forslag 7

       I lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern gjøres følgende endring:

§ 13 c første ledd første punktum skal lyde:

       Den som er overført til tvungent psykisk helsevern, skal de første tre månedene ha døgnopphold i en institusjon.

§ 13 f første ledd første punktum skal lyde:

       Etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 13 c, eller fra påtalemyndigheten, kan retten bestemme at den domfelte skal overføres fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under fengselsvesenet, når særlige grunner taler for det.

Forslag fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:

Forslag 8

       I Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endring:

§ 39 b andre ledd andre punktum skal lyde:

       Hvem som er den domfeltes nærmeste avgjøres etter lov om psykisk helsevern § 21.

Forslag 9

       I lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern gjøres følgende endring:

§ 13 d første ledd tredje punktum skal lyde:

       Hvem som er den domfeltes nærmeste avgjøres etter lov om psykisk helsevern § 21.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 10

       I Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer:

§§ 39, 39 a og 39 b oppheves.

§ 44 nytt tredje ledd skal lyde:

       Personer som omfattes av første eller andre ledd kan likevel ilegges bøter.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 11

       I lov av 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering gjøres følgende endring:

§ 6 nr. 6 skal lyde:

       Betinget dom når dommen er avsagt mer enn 5 år før attesten ble utstedt. Det samme gjelder dom på overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 når reaksjonen har opphørt, samt dom på bemyndigelse til anbringelse i tvangsarbeid eller kursted når bemyndigelsen ikke har vært brukt.

Forslag 12

       I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker gjøres følgende endring:

§ 165 første ledd andre punktum skal lyde:

       Er det aktuelt å idømme overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 eller opprettholdelse av en slik reaksjon etter straffeloven § 39 b, skal siktede alltid undergis rettspsykiatrisk undersøkelse.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 13

       I Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endring:

§ 44 skal lyde:

       Den som på handlingstiden var utilregnelig på grunn av psykose straffes ikke.

       Det samme gjelder den som på handlingstiden var utilregnelig på grunn av psykisk utviklingshemming i høy grad.

Forslag 14

       Stortinget ber Regjeringen opprette egne statlige psykiatriske institusjoner av fengselsliknende karakter for gjennomføring av særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern.

14. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

I.

1. I Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer:

Overskriften til kapittel 2 skal lyde:

§ 15 nytt andre ledd skal lyde:

       Forvaring kan idømmes etter reglene i § 39 c.

Nåværende andre og tredje ledd blir nye tredje og fjerde ledd.

§ 36 tredje ledd skal lyde:

       Inndragning etter § 34 eller § 35 kan foretas selv om lovbryteren ikke straffes på grunn av bestemmelsene i § 44 eller § 46.

§ 39 skal lyde:

       Når det anses nødvendig for å verne samfunnet, kan en lovbryter som er straffri etter § 44 første ledd overføres til tvungent psykisk helsevern, jf lov om psykisk helsevern kapittel IV a. Avgjørelsen i sak om overføring treffes ved dom, og overføring kan bare skje når vilkårene i nr 1 eller nr 2 er oppfylt:

       1. Lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, sedelighetsforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare. I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen sammenholdt særlig med lovbryterens atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne.

       2. Lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr 1, og tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt der, og det må antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen. I tillegg må faren for tilbakefall til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, antas å være særlig nærliggende.

§ 39 b skal lyde:

       Tvungent helsevern etter § 39 kan bare opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare i § 39 nr 1 eller nr 2 fortsatt er oppfylt.

       Den domfelte, dennes nærmeste eller den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste, avgjøres etter lov om psykisk helsevern § 21, men slik at også den domfeltes samboer regnes med. Påtalemyndigheten fremmer saken for herreds- eller byrett, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.

       Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før ett år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig.

       Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen. Senest tre år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for herreds- eller byrett, som avgjør om reaksjonen skal opprettholdes.

Ny § 39 c skal lyde:

       Når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, kan forvaring i anstalt under fengselsvesenet idømmes i stedet for fengselsstraff når vilkårene i nr 1, nr 2 eller nr 3 er oppfylt:

       1. Lovbryteren finnes nå skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, sedelighetsforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare. I tillegg må lovbryteren tidligere ha begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt, og det må antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse.

       2. Lovbryteren finnes nå skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr 1, og har tidligere begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt der. I tillegg må det antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen, og faren for tilbakefall til en ny forbrytelse som nevnt i nr 1 må antas å være særlig nærliggende.

       3. Lovbryteren finnes nå skyldig enten i flere forbrytelser som nevnt i nr 1 begått ved flere handlinger, eller i én slik forbrytelse bedømt som et fortsatt straffbart forhold, og det må antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en forbrytelse som nevnt i nr 1.

Ny § 39 d skal lyde:

       Før dom på forvaring avsies, skal det foretas personundersøkelse av den siktede.

       Retten kan i stedet beslutte at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse, jf straffeprosessloven § 165.

Ny § 39 e skal lyde:

       I dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige femten år, og ikke kan overstige enogtyve år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil fem år om gangen. Sak om forlengelse reises ved herreds- eller byrett senest tre måneder før forvaringstidens utløp.

       Det bør også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige ti år.

       Tidligere idømt fengselsstraff faller bort når forvaring idømmes.

Ny § 39 f skal lyde:

       Løslatelse før forvaringstidens utløp skjer på prøve med en prøvetid fra ett til fem år.

       Når den domfelte eller fengselsmyndighetene begjærer løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for herreds- eller byrett, som avgjør den ved dom.

       Behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes.

       Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av fengselsmyndighetene.

       Den domfelte kan ikke begjære prøveløslatelse før ett år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter prøveløslatelse, er endelig.

Ny § 39 g skal lyde:

       Ved prøveløslatelse av retten kan det settes vilkår som ved betinget dom, jf straffeloven § 53 nr 2 til nr 5. Ved prøveløslatelse av fengselsmyndighetene kan det settes vilkår som nevnt i straffeloven § 53 nr 2, nr 3 bokstavene a til f, nr 4 og nr 5. Den domfelte skal på forhånd få adgang til å uttale seg om vilkårene. Om endring av fastsatte vilkår og forlengelse av prøvetid gjelder reglene i straffeloven § 54 nr 1 tilsvarende.

       Dersom den løslatte i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår, kan påtalemyndigheten bringe spørsmålet om gjeninnsettelse inn for herreds- eller byrett. Dom på gjeninnsettelse må være avsagt innen tre måneder etter utløpet av prøvetiden. Har den løslatte stått under tilsyn, skal tilsynsmyndigheten gi uttalelse før det blir avsagt dom. Straffeloven § 54 nr 2 andre ledd gjelder tilsvarende.

Ny § 39 h skal lyde:

       Kongen kan gi forskrifter om gjennomføringen av særreaksjon etter § 39 c.

§ 40 første ledd nytt andre punktum skal lyde:

       Har gjerningsmannen handlet i selvforskyldt rus framkalt ved alkohol eller andre midler, skal retten se bort fra beruselsen ved bedømmelsen av om handlingen var forsettlig.

§ 42 nytt tredje ledd skal lyde:

       Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller blir gjerningsmannen bedømt som om han var edru.

Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

§ 44 skal lyde:

       Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke.

       Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

§ 56 skal lyde:

       Retten kan sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart:

§ 78 andre ledd skal lyde:

       Er det grunn til å anta at den fornærmede er i en tilstand som nevnt i § 44, træder hans Verge, hans Ægtefælle, Forældre og myndige Børn eller, om hverken Forældre eller myndige Børn findes, hans Bedsteforældre i hans Sted.

§ 132 andre og tredje ledd skal lyde:

       På samme måte straffes den som bevirker eller medvirker til at noen ved flukt eller ved å holdes skjult eller utgis for en annen person søkes unndratt forfølgning eller straff for en straffbar handling eller overføring til tvungent helsevern etter § 39.

       På den som har handlet i hensikt å unndra seg selv eller noen av sine nærmeste fra forfølgning, straff eller overføring til tvungent helsevern etter § 39, kommer straff ikke til anvendelse.

2. I militær straffelov av 22. mai 1902 nr. 13 gjøres følgende endring:

§ 12 nr. 1 nytt andre ledd skal lyde:

       Forvaring kan idømmes efter reglene i den alminnelige straffelovs § 39 c.

Nåværende andre ledd blir nytt tredje ledd.

3. I lov av 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett gjøres følgende endring:

§ 10 femte ledd skal lyde:

       B.  Borgar i nordisk avtaleland som

får norsk borgarrett når han gjev inn melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar. Fyresegnene i § 5 gjeld på tilsvarande måte.

4. I fengselsloven av 12. desember 1958 nr. 7 gjøres følgende endringer:

§ 8 første ledd skal lyde:

       Fengselsvesenets anstalter omfatter fengsler og andre anstalter som etter Kongens bestemmelse er lagt under dets administrasjon.

§ 10 skal lyde:

       I særlig anstalt kan innsettes personer som etter lov om psykisk helsevern § 13 f er besluttet overført fra tvungent helsevern til anstalt under fengselsvesenet. Det samme gjelder personer som er idømt forvaring etter straffelovens § 39 c, for så vidt det ikke av særlige grunner finnes nødvendig å anbringe vedkommende i fengsel.

       Personer som er undergitt varetektsfengsling, kan etter nærmere regler anbringes i særlig anstalt for der å gjennomgå sakkyndig undersøkelse som retten har besluttet iverksatt eller som følger av lovbestemmelse.

§ 12 skal lyde:

       Hvis det finnes hensiktsmessig på grunn av vedkommendes helbred, sinnstilstand, arbeidsevne, tilpasningsevne eller andre særlige grunner, kan en person som utholder fengselsstraff, overføres til særlig anstalt, pleieanstalt, hybelhus under Kriminalomsorg i frihet, kursted eller annen behandlingsinstitusjon for den gjenstående del av straffetiden. I særlige tilfelle kan det bestemmes at straffullbyrdelsen skal ta til i behandlingsinstitusjon som nevnt i første punktum.

§ 13 skal lyde:

       Bestemmelsene i dette kapittel kommer når ikke annet er sagt, til anvendelse på innsatte som i fengselsvesenets anstalter utholder frihetsstraff eller er overført fra tvungent helsevern til anstalt under fengselsvesenet etter lov om psykisk helsevern § 13 f.

5. I lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern gjøres følgende endringer:

Nytt kapittel IV a skal lyde:

§ 13 a.

       Ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 gjelder bestemmelsene i denne loven så langt de passer, unntatt kapittel II og § 9 a.

       Straffeloven § 39 b gir regler om opphør av reaksjonen.

§ 13 b.

       Fylkeshelsesjefen i den domfeltes bostedsfylke avgjør hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte. Kongen kan ved forskrift overføre kompetansen etter denne bestemmelsen til en annen myndighet.

       Fylkeshelsesjefen har ansvaret for at det tvungne psykiske helsevernet settes i verk umiddelbart etter at dommen er rettskraftig.

§ 13 c.

       Den som er overført til tvungent psykisk helsevern, skal de første tre ukene ha døgnopphold i en institusjon. Den faglig ansvarlige bør i denne perioden rådføre seg med de rettspsykiatrisk sakkyndige som har observert den domfelte.

       Den faglig ansvarlige bestemmer deretter hvordan det tvungne psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til behandling av den domfelte, og særlig på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd.

§ 13 d.

       Avgjørelser av spørsmål om overføring fra og til døgnopphold i en institusjon, eller til døgnopphold i en annen institusjon, er enkeltvedtak. Slike vedtak skal meddeles den domfelte, dennes nærmeste og påtalemyndigheten, som kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste, avgjøres etter § 21, likevel slik at også den domfeltes samboer regnes med.

       Vedtak om overføring fra døgnopphold i en institusjon til en annen behandlingsform eller til døgnopphold i en annen institusjon, settes ikke i verk før klagefristen er ute eller de klageberettigete har akseptert vedtaket. Klage over et slikt vedtak har oppsettende virkning.

       Kontrollkommisjonens vedtak om overføring fra en annen behandlingsform til døgnopphold i en institusjon kan den domfelte eller dennes nærmeste bringe inn for retten etter reglene i lov av 13. august 1915 om rettergangsmåten for tvistemål kapittel 33.

§ 13 e.

       De klageberettigete etter § 13 d kan begjære slike endringer i gjennomføringen som er nevnt der. Er det tidligere gitt avslag på en slik begjæring etter klage til kontrollkommisjonen, kan ingen av de klageberettigete sette fram ny klage på grunnlag av de samme faktiske omstendighetene før seks måneder etter at det forrige vedtaket var endelig.

§ 13 f.

       Etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf § 13 c, kan retten bestemme at den domfelte skal overføres fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under fengselsvesenet, når særlige grunner taler for det. Overføring kan bare skje når den domfeltes sinnstilstand ikke lenger er som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd. Vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven § 39 nr. 1 eller nr. 2 må fortsatt være oppfylt.

       Påtalemyndigheten fremmer saken for herreds- eller byrett, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.

       Finner retten at vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven § 39 nr. 1 eller nr. 2 ikke er oppfylt, skal reaksjonen opphøre, jf. straffeloven § 39 b.

§ 13 g.

       Er den domfelte overført til anstalt under fengselsvesenet i medhold av § 13 f, gjelder reglene i straffeloven § 39 b om opphør av reaksjonen så langt de passer. I stedet for opphør kan retten i slike tilfeller beslutte prøveløslatelse etter reglene i straffeloven § 39 f og § 39 g.

§ 13 h.

       Dersom den domfeltes sinnstilstand etter overføring til fengselsvesenet igjen blir som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd, skal den domfelte tilbakeføres til tvungent psykisk helsevern.

       Ved uenighet om vilkåret for tilbakeføring er oppfylt, bringes saken inn for Statens helsetilsyn for avgjørelse.

§ 13 i.

       Kongen kan gi forskrifter om gjennomføringen av en dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter dette kapitlet.

6. I lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd gjøres følgende endringer:

§ 3-20 skal lyde:

       I den tid en trygdet utholder varetekt, straff eller tvungent helsevern etter straffeloven § 39, opprettholdes de rettigheter etter dette kapittel som var opparbeidet ved innsettelsen.

       Retten til sykepenger faller bort i det tidsrom den trygdede utholder varetekt, straff eller tvungent helsevern etter straffeloven § 39.

       Ved arbeid for arbeidsgiver utenfor anstalten i henhold til lov om fengselsvesenet av 12. desember 1958 nr. 7 § 17 femte ledd, har den trygdede likevel sykepengerett etter bestemmelsen i dette kapittel, men slik at § 3-19 gis tilsvarende anvendelse. Det samme gjelder for trygdet som er idømt overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 og som arbeider for en utenforstående arbeidsgiver. Bestemmelsen i § 3-6 om arbeidsgiverperiode gjelder ikke.

§ 5A-6 bokstav d skal lyde:

§ 5B-12 skal lyde:

(Attføringspenger under opphold i fengsel)

       Retten til attføringspenger faller bort i det tidsrom en trygdet utholder varetekt, straff eller tvungent helsevern etter straffeloven § 39.

§ 11-1 nr. 2 skal lyde:

       Kongen kan bestemme at trygdet som ikke går inn under nr. 1, likevel skal ha rett til ytelser etter dette kapittel etter nærmere fastsatte regler, dersom vedkommende da yrkesskaden ble påført var

7. I lov av 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering gjøres følgende endringer:

§ 1 første ledd skal lyde:

       I et Strafferegister som omfatter hele riket, tas inn opplysninger om dommer, vedtatte forelegg og andre avgjørelser som går ut på:

§ 6 nr. 6 skal lyde:

       Betinget dom når dommen er avsagt mer enn 5 år før attesten blir utstedt. Det samme gjelder dom på overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 når det ikke har skjedd overføring til anstalt under lov om psykisk helsevern § 13 f, og reaksjonen har opphørt, samt dom på bemyndigelse til anbringelse i tvangsarbeid eller kursted når bemyndigelsen ikke har vært brukt.

§ 6 nr. 10 skal lyde:

       Dom på overføring til tvungent helsevern dersom den dømte er overført til anstalt under fengselsvesenet etter lov om psykisk helsevern § 13 f, såfremt det er gått mer enn 10 år siden reaksjonen opphørte.

§ 6 andre ledd skal lyde:

       Har en person flere dommer på ubetinget fengsel i 6 måneder eller mer, ungdomsfengsel (arbeidsskole), tvangsarbeid, overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 eller forvaring, tas alle disse dommer med i attesten selv om bare en av dem skal tas med etter reglene i første ledd. Når en dom er avsagt på et tidspunkt da ingen tidligere dom av denne art skulle tas med etter reglene i første ledd, tas dog den eller de tidligere dommer ikke med i attesten.

8. I lov av 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv av løsøre gjøres følgende endring:

§ 2 nr. 1 andre punktum skal lyde:

       Dette gjelder selv om gjerningsmannen på grunn av ung alder eller utilreknelighet ikke straffes.

9. I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker gjøres følgende endringer:

§ 2 første ledd nr. 1 skal lyde:

       sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39,

§ 84 skal lyde:

       Dersom det er grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44, og har verge, har også denne partsrettigheter.

       Mangler en person som det er grunn til å anta er i en tilstand som nevnt i første ledd, evnen til å forstå hva saken gjelder, eller ville en innkalling virke skadelig på ham, kan innkalling av ham til rettsmøtene i saken unnlates. I så fall utøver vergen alene hans partsrettigheter under rettsmøtet. At siktede selv ikke møter, betraktes i disse tilfellene ikke som uteblivelse. Har han ikke verge, skal det oppnevnes hjelpeverge etter vergemålsloven § 90 a.

§ 94 andre ledd andre punktum skal lyde:

       Det samme gjelder dersom det er grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44, og har verge.

§ 96 femte og sjette ledd skal lyde:

       Vil påtalemyndigheten påstå idømt overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 eller forvaring, skal siktede alltid ha forsvarer under hovedforhandlingen.

       Er det grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44, skal han ha forsvarer på ethvert trinn av saken.

Ny § 147 a skal lyde:

       I saker der det kan bli lagt ned påstand om dom på overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39, skal påtalemyndigheten underrette den eller de rettspsykiatrisk sakkyndige om dette. De sakkyndige skal straks etter at de har avgitt den rettspsykiatriske erklæringen, underrette fylkeshelsesjefen om saken. De sakkyndige skal gi råd om hvilken institusjon den siktede bør innskrives ved, jf lov om psykisk helsevern § 13 b og § 13 c.

§ 157 andre ledd skal lyde:

       Disse regler gjelder selv om det er grunn til å anta at straff ikke idømmes på grunn av reglene i straffeloven § 44 eller § 46.

Overskriften i kapittel 13 skal lyde:

§ 165 skal lyde:

       Dersom retten finner det nødvendig for avgjørelsen av saken, kan den beslutte at siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse ved oppnevnte sakkyndige. Er det aktuelt å idømme overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39, opprettholdelse av en slik reaksjon etter straffeloven § 39 b, eller overføring til anstalt under fengselsvesenet etter lov om psykisk helsevern § 13 f, skal siktede alltid undergis rettspsykiatrisk undersøkelse.

       Når det er begjært rettspsykiatrisk undersøkelse av en siktet som nekter å ha foretatt den handlingen saken gjelder, kan retten beslutte at det ikke tas stilling til begjæringen før det nevnte spørsmål er avgjort. Adgangen til å beslutte slik utsettelse gjelder likevel ikke i saker som skal behandles av lagmannsrett. Ellers bør slik beslutning som regel bare treffes såframt retten finner at en utsettelse av undersøkelsen er ønskelig av hensyn til siktede, og at den er ubetenkelig av hensyn til sakens opplysning. Beslutningen kan til enhver tid omgjøres.

       Er det tvil om det er nødvendig med rettspsykiatrisk undersøkelse, kan påtalemyndigheten eller retten beslutte å innhente en foreløpig erklæring fra en sakkyndig til veiledning om dette.

§ 166 første ledd skal lyde:

       Er siktede i fengsel, kan undersøkelsen foretas under hans opphold der.

§ 167 skal lyde:

       Er det nødvendig for å bedømme siktedes sinnstilstand, kan retten etter at forsvarere og oppnevnte sakkyndige er hørt, ved kjennelse bestemme at han skal innlegges til undersøkelse på psykiatrisk sykehus eller annet egnet undersøkelsessted. Retten fastsetter samtidig frist for varigheten av innleggelsen.

       Blir siktede straffet, skal oppholdet komme til fradrag i straffen etter samme regler som varetektsfengsel. Dette gjelder også når siktede uten rettens kjennelse har latt seg innlegge til undersøkelse.

§ 169 første punktum skal lyde:

       Personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse skal foretas slik at den ikke blir til unødig ulempe eller krenkelse for den siktede eller andre.

§ 171 andre ledd skal lyde:

       Når det er reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 eller det er sannsynlig at slik sak vil bli reist, kan pågripelse skje uansett om straff kan idømmes, såframt vilkårene i første ledd for øvrig foreligger. Det samme gjelder når det er avsagt dom på overføring til tvungent helsevern.

§ 196 skal lyde:

       Ransaking etter foranstående bestemmelser kan foretas selv om det er grunn til å anta at mistenkte ikke dømmes til straff på grunn av reglene i straffeloven §§ 44, eller 46.

§ 216 a andre ledd skal lyde:

       Reglene om telefonavlytting gjelder selv om det er grunn til å anta at straff ikke idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 44 eller § 46.

§ 248 første ledd fjerde punktum skal lyde:

       Sak om overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 eller forvaring kan ikke pådømmes i forhørsrett.

§ 251 første ledd skal lyde:

       Er det grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44, og innkalling til hovedforhandling blir unnlatt etter reglene i § 84 annet ledd, kan det bare fremmes sak om overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 eller om inndragning.

§ 281 tredje ledd skal lyde:

       Sak om forvaring kan ikke fremmes i tiltaltes fravær.

§ 391 nr. 3 skal lyde:

når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes fram et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge. I sak hvor det ikke er idømt frihetsstraff, overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 eller rettighetstap, kan det ikke påberopes nye opplysninger eller bevis som vedkommende burde ha gjort gjeldende på et tidligere tidspunkt.

§ 409 tredje ledd skal lyde:

       Er fornærmede umyndig, antas å være i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44, eller er han død, gjelder reglene i straffeloven § 78.

§ 459 første ledd skal lyde:

       Fullbyrding av frihetsstraff skal utsettes dersom domfelte er kommet i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44 eller hans helsetilstand ellers gjør fullbyrding utilrådelig.

10. I utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 gjøres følgende endringer:

§ 29 første ledd bokstav b skal lyde:

       når utlendingen for mindre enn 5 år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn 3 måneder, eller her i riket er ilagt straff eller overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 for et slikt forhold eller flere ganger i løpet av de siste 3 år er ilagt fengselsstraff,

§ 58 første ledd bokstav b skal lyde:

       utlendingen for mindre enn 5 år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn 3 måneder, eller her i riket er ilagt straff eller overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39 for et slikt forhold eller flere ganger i løpet av de siste 3 år er ilagt fengselsstraff. Når straffen er ilagt i utlandet, skal det ved vurderingen legges vekt på om det foreligger forhold som kan tilsi at utlendingen vil begå straffbare handlinger her i riket. Utlending som har oppholdstillatelse, kan bare utvises dersom det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i mer enn 1 år,

11. I lov av 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte gjøres følgende endring:

§ 5 andre ledd skal lyde:

       Fullbyrding i Norge av en utenlandsk straffereaksjon mot en utilregnelig person kan bare skje etter dom på overføring til tvungent helsevern etter straffeloven § 39.

II.

Vedlegg

Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 29. februar 1996.

Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) : Forslaget til lov om psykisk helsevern § 13 f - forholdet til menneskerettighetene

       Justiskomiteen har, under henvisning til en artikkel av dr juris Aslak Syse antatt til trykking i tidsskriftet Lov og Rett, i brev 1 februar 1996 bedt om å få en nærmere vurdering av forslaget i Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) til lov om psykisk helsevern § 13 f i forhold til bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).

1. Justisdepartementets syn

       Etter Justisdepartementets oppfatning er forslaget forenlig med konvensjonen, forutsatt at anstalten/avdelingen vedkommende overføres til, er spesielt tilpasset denne gruppen lovbrytere. Konvensjonen stiller som krav for frihetsberøvelse i disse tilfellene at vedkommende har et mentalt avvik. For å sikre at domstolene i konkrete saker tar hensyn til de krav konvensjonen stiller, kan det imidlertid vurderes å omformulere § 13 f første ledd første punktum, slik at det blir tydeligere at domstolene bare skal overføre den domfelte til anstalt under fengselsvesenet hvis særlige grunner taler for det. I vurderingen av om særlige grunner taler for overføring, må domstolene blant annet ta hensyn til de kravene EMK stiller. Videre kan det være formålstjenlig å tilføye i straffeprosessloven § 165 at det skal foretas rettspsykiatrisk undersøkelse før det avsies dom på overføring til anstalt under fengselsvesenet.

       Den nærmere begrunnelse for Justisdepartementets syn fremgår under punkt 2 nedenfor.

2. Justisdepartementets vurderinger

2.1 Beskrivelse av lovforslaget og kravene i Den europeiske menneskerettighets- konvensjon

       Etter forslag til lov om psykisk helsevern § 13 f skal herreds- eller byretten kunne avgjøre ved dom at en person som er dømt til tvungent psykisk helsevern, skal overføres til anstalt under fengselsvesenet. En slik dom kan bare avsies dersom det er begjært av den faglig ansvarlige, dvs den medisinsk ansvarlige ved den psykiatriske institusjonen hvor den domfelte oppholder seg. Vilkårene er at det foreligger nærliggende fare for at vedkommende vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet - at det foreligger særlige grunner. Videre må den domfelte ikke lenger være psykotisk eller ha en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen. Dersom rette finner at vilkåret om gjentakelsesfare ikke er oppfylt, skal vedkommende løslates.

       EMK artikkel 5 fastsetter at enhver har rett til personlig sikkerhet og frihet. Frihetsberøvelse kan bare skje i henhold til en lovbestemt fremgangsmåte, og bare i de tilfellene som er angitt i artikkel 5 nr 1 bokstav a til f.

       I artikkel 5 nr 1 bokstav a fastsettes det at frihetsberøvelse kan skje etter domsfellelse (engelsk « conviction » /fransk « condamnation »). Som Aslak Syse påpeker, har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (Domstolen) fastslått at dette unntaket bare kommer til anvendelse der den dømmende rett i tillegg til å konstatere at vedkommende har begått lovbruddet, også har konstatert skyld (se f eks Guzzardi-saken fra 1981 (A 39) avsnitt 100 og van Droogenbroeck-saken fra 1982 (A50) avsnitt 35). I de tilfellene som forslag til lov om psykisk helsevern § 13 f omhandler, er vedkommende ikke funnet skyldig, og artikkel 5 nr 1 bokstav a åpner derfor ikke for frihetsberøvelsen.

       Artikkel 5 nr 1 bokstav b-d og f kan ikke åpne for den frihetsberøvelse det her er tale om. Artikkel 5 nr 1 bokstav e tillater imidlertid lovlig frihetsberøvelse av personer « of unsound mind »/ « aliene » (i den norske oversettelsen « sinnslidende »). I kravet om at frihetsberøvelsen skal være lovlig, ligger - i tillegg til kravet om at inngrepet må ha hjemmel i lov - et krav om at frihetsberøvelsen ikke er vilkårlig (« arbitrary »). I Winterwerp-saken fra 1980 (A33, avsnitt 39) har Domstolen konkretisert dette ved å stille opp tre vilkår, som senere er fulgt opp i alle dommer om art 5 nr 1 bokstav e (« Winterwerpvilkårene »).

       For det første stilles det krav til bevisene for den mentale forstyrrelsen. Den mentale forstyrrelsen må det være fastslått på grunnlag av objektiv medisinsk ekspertise: