Departementet foreslo i høringsbrevet at kommunen skulle ha ansvaret for å sette i verk særreaksjonen. I høringsrunden ønsket enkelte instanser at iverksettingen skulle legges til fylkeskommunen eller fylkesmannen. I proposisjonen foreslås det at den sentrale fagenheten skal ha ansvaret for gjennomføringen av den første delen av særreaksjonen og påtalemyndigheten skal ha ansvaret for at særreaksjonen iverksettes straks.

       Departementet foreslår at det skal oppnevnes hjelpeverge for den særreaksjonsdømte dersom vedkommende ikke allerede har verge eller hjelpeverge. Det store flertallet av høringsinstansene går inn for automatisk oppnevning av hjelpeverge.

       Departementet mener at de fleste av de daglige avgjørelser i forbindelse med gjennomføringen av særreaksjonen ikke bør anses som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Enkelte avgjørelser er imidlertid særlig inngripende, og det foreslås at noen slike avgjørelser skal være enkeltvedtak.

       Noen høringsinstanser har nevnt andre avgjørelser som burde anses som enkeltvedtak, som tvangsmedisinering eller vedtak om iverksettelse av omfattende atferdsregulerende tiltak. Når det gjelder spørsmålet om hvilken instans som bør være klageinstans for enkeltvedtak fattet av kommunene, foreslår Riksadvokaten Fylkesnemnda for sosiale saker i tillegg til forhåndsgodkjenning av fylkesmannen. Enkelte mener at også hjelpevergen bør ha klagerett, mens andre stiller spørsmål ved om pårørende bør ha en klagerett dersom domfelte ikke er umyndiggjort.

       Det legges til grunn at forvaltningsloven i utgangspunktet skal gjelde både for avgjørelser som treffes i fagenheten og i kommunen. Departementet finner det dessuten hensiktsmessig å lovfeste i tvangsomsorgsloven at visse vedtak er enkeltvedtak. Dette gjelder avgjørelser om hvilke sikkerhetstiltak som skal settes i verk, og om hvilke tjenester som skal inngå i omsorgen for den domfelte mens vedkommende har tvungen omsorg, samt vesentlige endringer i disse forholdene. Avgjørelse av kommunens begjæring om at det ikke skal være et innledende opphold i den sentrale fagenheten, skal også være enkeltvedtak. Det samme gjelder avgjørelse om at oppholdet skal vare utover seks måneder, og avgjørelse om overføring mellom den sentrale fagenheten og kommunal bolig.

       Det foreslås at fylkesmannen skal være klageinstans for de enkeltvedtak kommunen treffer. Vedtak som treffes av fagenheten kan påklages til Kontrollkommisjonen. Når det gjelder kommunale vedtak bør den særreaksjonsdømte selv, dennes nærmeste, vergen eller hjelpevergen og påtalemyndigheten ha klagerett. Det samme gjelder vedtak som fattes ved den sentrale fagenheten, og her vil også kommunen ha klageadgang. Domfelte, vergen og hjelpevergen, påtalemyndigheten og kommunen bør underrettes om vedtak. Plikt til å gi underretning bør imidlertid bare gjelde en person blant de nærmeste. Klage over vedtak som går ut på å gi domfelte større frihet skal ha oppsettende virkning. Det samme gjelder vedtak om overføring fra den sentrale fagenheten til kommunen. Klageinstansens vedtak om overføring til den sentrale fagenheten, og vedtak om at den domfelte skal få bli i fagenheten, skal kunne prøves av domstolene etter tvistemålslovens kap. 33. Dette vil også gjelde fylkesmannens vedtak om at domfeltes frihet skal innskrenkes.

       De klageberettigede skal kunne begjære overføring til annen bolig og overføring til eller fra døgnomsorg. Etter avslag skal ikke ny klage kunne fremsettes før etter seks måneder. I høringsbrevet ble det foreslått at det skulle være en adgang til å overføre den særreaksjonsdømte til anstalt under fengselsvesenet, slik det er foreslått for sinnslidende særreaksjonsdømte. Flere instanser gikk imot forslaget. Departementet er enig i de innvendingene som er kommet, og fremmer ikke forslag om en slik adgang i proposisjonen. Skulle det oppstå en situasjon der det kommunale opplegget svikter, eller belastningen for kommunen blir for stor, kan den domfelte i en periode overføres til den sentrale fagenhet.

       Det foreslås at staten skal dekke kostnadene ved særreaksjonen på tilskuddsbasis etter en fastsatt sats pr. klient. Departementet viser til at fra 1993 er det bevilget midler til oppstart av et program for utviklingshemmede med sikringsdom som i 1995 omfattet 15 kommuner. I 1996 er bevilgningen 14,4 mill. kroner som dekker omlag 70 % av kommunens kostnader. Gjeldende tilskuddsordning vil opphøre og bli erstattet av det nye særreaksjonssystemet der staten forutsettes å dekke kommunenes utgifter fullt ut. Det skal ikke være nødvendig med søknad for statlig finansiering. Ved beregningen av tilskuddet skal det tas i betraktning om kommunen på annen måte allerede har fått statlige overføringer knyttet til den særreaksjonsdømte.

       I proposisjonen drøftes de nye reglenes forhold til de ulike bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Etter departementets vurdering er ikke de foreslåtte reglene i strid med konvensjonene, men vil tvert imot innebære en styrking av de utilregnelige psykisk utviklingshemmedes rettssikkerhet i forhold til i dag.

       Etterkontroll bør finne sted etter at reformen har virket i ca 5 år og resultatet av denne vil bli forelagt Stortinget.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om at det skal oppnevnes hjelpeverge for den dømte. Flertallet er også enig i at enkelte særlig inngripende vedtak skal anses som enkeltvedtak. Vedtak som treffes i fagenheten skal kunne påklages til Kontrollkommisjonen slik også departementet foreslår.

       Flertallet er enig i at den dømte selv, hans nærmeste, evt. verge og påtalemyndigheten skal ha klagerett, og at disse bør underrettes om klageberettigede vedtak. Klage over vedtak som gir domfelte større frihet skal gis oppsettende virkning. Flertallet slutter seg til muligheten til rettslig å prøve vedtak om at den domfelte skal bli i fagenheten, eventuelt overføres tilbake dit etter opphold i en kommune.

       De klageberettigede skal kunne begjære opphør av særreaksjonen. Flertallet er imidlertid enig i at man bør ha en rettslig prøving av om særreaksjonen skal opphøre.

       Flertallet har for øvrig merket seg at de foreslåtte reglene ikke vil være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at pga. den endring som foreslås i ansvarsforholdene blir det ikke aktuelt å ha fylkesmannen som klageinstans.

       Dette flertallet vil dessuten gi påtalemyndigheten en adgang til rettslig prøving av vedtak om at en særreaksjonsdømt skal overføres fra fagenheten til en kommune, i tillegg til den klageadgangen påtalemyndigheten vil ha til kontrollkommisjonen på dette punkt.

       Med det opplegget dette flertallet foreslår, er dette flertallet enig i at man ikke gir hjemmel til overføring til fengsel, slik de som idømmes dom på behandling i psykiatrien kan. Dette flertallet viser i den forbindelse til at særreaksjonen etter dette flertallets forslag bare vil omfatte de som er psykisk utviklingshemmede i høy grad, og dette flertallet mener det er klart uheldig om disse skal forvares i fengsel.

       Etter dette flertallets opplegg blir reglene om tilskudd til kommunene uaktuelle.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i stedet blir aktuelt å inngå direkte avtaler mellom fagenheten og enkeltkommuner. Disse medlemmer forutsetter at det gis nærmere regler for inngåelse og gjennomføring av slike avtaler i forskrifter.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til de forslag til fellesregler for opphold i den sentrale fagenheten og i kommunene som departementet foreslår. Disse medlemmer er enig i at en særreaksjonsdomfelt ikke skal kunne overføres til fengsel, og vil understreke at det er et hovedhensyn bak hele forslaget at utilregnelige psykisk utviklingshemmede ikke skal sitte i fengsel.

       Disse medlemmer støtter også forslaget om tilskudd til kommunene som følger av forutsetningen om statlig finansiering av ordningen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.