1. Proposisjonens hovedinnhold

       I proposisjonen foreslår departementet at lovbrytere som pga psykisk utviklingshemming er fritatt for straff, i visse tilfeller skal kunne dømmes til en strafferettslig særreaksjon kalt tvungen omsorg. Sammen med forslagene i Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) skal de foreslåtte reglene erstatte gjeldende sikringsregler. Vilkårene for å idømme en utilregnelig psykisk utviklingshemmet lovbryter tvungen omsorg er at det er nødvendig for å verne samfunnet, lovbryteren må ha begått en alvorlig forbrytelse, og det må foreligge en nærliggende fare for gjentagelse. Tvungen omsorg skal opphøre når det ikke lenger er fare for nye alvorlige lovbrudd. Det skal prøves regelmessig om vilkårene for å opprettholde særreaksjonen er oppfylt.

       Den domfeltes hjemkommune skal ha ansvaret for gjennomføringen av særreaksjonen som skal finne sted i en bolig med heldøgns omsorgstjenester. Det foreslås dessuten opprettet en sentral fagenhet i tilknytning til en eksisterende psykiatrisk institusjon hvor den domfelte som hovedregel skal oppholde seg den første tiden etter at dommen blir rettskraftig. Fagenheten skal også bistå kommunene med råd om gjennomføringen. Den domfelte skal normalt overføres til kommunen innen seks måneder. Fagenheten skal kunne avlaste kommunen hvis det oppstår spesielle vanskeligheter.

       Vedtak om at den domfelte skal være i fagenheten ut over seks måneder og om overføring til og fra kommunene skal kunne påklages til Kontrollkommisjonen. Beslutninger om sikkerhetstiltak og om tjenestetilbud til den domfelte i kommunene skal tas av den som har det overordnede faglige ansvar i kommunen. Fylkesmannen skal være klageinstans, og skal også godkjenne boligen og føre tilsyn med den, eventuelt gi pålegg om sikkerhetstiltak.

       Staten forutsettes å dekke alle nødvendige utgifter ved særreaksjonen.

2. Bakgrunnen for lovforslaget

       Straffelovens regler om sikring har lenge vært gjenstand for kritikk, og det har flere ganger vært tatt initiativ til å revidere disse reglene. I Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) fremmet departementet forslag til nye regler om strafferettslig utilregnelighet, om opphevelse av sikringsreglene og om innføring av særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern for utilregnelige lovbrytere, og forvaring for tilregnelige lovbrytere. I proposisjonen gis en kort oversikt over disse forslagene. Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) inneholdt ikke forslag til særreaksjon for psykisk utviklingshemmede fordi HVPU-reformen hadde endret forutsetningene som lå til grunn for det forslag som var utredet. I samarbeid med Sosialdepartementet laget Justisdepartementet et nytt utkast til regler om en slik særreaksjon. Hovedinnholdet i forslaget var at denne gruppen lovbrytere skulle kunne dømmes til tvungen omsorg i bolig med heldøgns omsorgstjeneste under kommunens ansvar. Forslaget ble sendt på høring, og et flertall av høringsinstansene var kritisk til forslaget. Proposisjonen tar utgangspunkt i forslaget som ble sendt på høring, men etter høringsinstansenes reaksjoner er lovutkastet endret på flere punkter.

       Etter HVPU-reformen gjelder de vanlige ansvarsprinsipper for offentlig tjenesteyting for psykisk utviklingshemmede. De fleste sentrale institusjoner for psykisk utviklingshemmede er avviklet, og kommunene gir i dag ulike former for tjenester til over 18.000 psykisk utviklingshemmede personer.

3. Særreaksjonen for psykisk utviklingshemmede lovbrytere

       Lovbrytere som er psykisk utviklingshemmet i så høy grad at de anses som utilregnelige kan ikke straffes. De fleste utilregnelige personer som begår lovbrudd bør ikke få noen strafferettslig reaksjon, men noen av disse er så farlige at hensynet til samfunnsbeskyttelsen krever at det settes i verk særlige tiltak. Departementet har derfor gått inn for at det fortsatt bør være mulig å sette i verk strafferettslige særreaksjoner overfor utilregnelige lovbrytere når sikringsreglene foreslås opphevet.

       Hovedvilkåret for å idømme en psykisk utviklingshemmet lovbryter sikring etter dagens regler er at det er fare for gjentakelse. I Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) er det foreslått at vilkårene for særreaksjonen tvungent psykisk helsevern skal være at det er nødvendig for å verne samfunnet, at lovbryteren må ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse og det må være nærliggende fare for gjentakelse. Særreaksjon kan også i visse tilfeller idømmes ved mindre alvorlige forbrytelser som har sammenheng med en tidligere alvorlig forbrytelse, men vilkårene er da strengere enn ellers. Departementet går inn for at vilkårene for å idømme en særreaksjon overfor psykisk utviklingshemmede skal være de samme som ved overføring til tvungent psykisk helsevern.

       Straffeloven gir i dag anvisning på ulike sikringsmidler som varierer fra å forby en person et bestemt oppholdssted til lukket sikring i f.eks. et sykehus eller i fengsel. I 1992 var det av 75 sikringsdømte på lukket sikring bare tre psykisk utviklingshemmede. Blant 157 personer på fri sikring var det 15 psykisk utviklingshemmede. De fleste som har frisikring har i dag et variert tjenestetilbud fra sin hjemkommune. Sosial- og helsedepartementet har etablert et program for å gi økonomisk tilskudd til kommuner som har gjennomført opplegg for psykisk utviklingshemmede med sikringsdom.

       I proposisjonen gis en oversikt over rettsstillingen i andre nordiske land. I Danmark kan en psykisk utviklingshemmet som fritas for straff, ilegges andre foranstaltninger som er formålstjenlige for å forebygge nye lovovertredelser, herunder anbringelse i en egnet institusjon. Fylkeskommunene har ansvaret for omsorgen, og kommunene har plikt til å motta og føre tilsyn med personer som er dømt til anbringelse. En særlig sikret avdeling tar imot domfelte fra hele landet.

       I Sverige er muligheten til å dømme en psykisk utviklingshemmet lovbryter til tvungen omsorg i « vårdhem » avskaffet, men en del blir innlagt på administrativt grunnlag. I andre tilfeller kan det være aktuelt med sikring under tilsyn. Psykisk utviklingshemmede lovbrytere kan i prinsippet også dømmes til opphold i psykiatrisk sykehus, men dette gjøres sjelden.

       Departementet forslo i høringsbrevet at utilregnelige psykisk utviklingshemmede skulle kunne idømmes tvungen omsorg i bolig med heldøgnstjenester, under kommunenes ansvar. Den faglig ansvarlige ved boligen skulle ha ansvaret for domfelte og bestemme hvordan gjennomføringen av omsorgen skulle skje.

       Av 58 høringsinstanser stilte 20 seg i hovedsak positive til forslaget. Enkelte av dem hadde imidlertid innvendinger til deler av forslaget, mens 38 høringsinstanser stilte seg i hovedsak negative til forslaget. Innvendingene var bl.a. at det eksisterer for liten ekspertise på kommunalt nivå, og at lovutkastet ikke stilte krav til faglige kvalifikasjoner hos de ansvarlige. Det ble reist spørsmål ved om sikkerheten ville bli godt nok ivaretatt, og om forslaget kunne innebære en risiko for forskjellsbehandling. Mange pekte på at det ville bli praktisk vanskelig å bygge opp et kommunalt tilbud på kort tid. Som alternativer til kommunalt ansvar ble det bl.a. foreslått en statlig institusjon, mens andre mente to til tre regionale statlige boenheter burde foretrekkes. Noen instanser gikk inn for en regional/fylkeskommunal løsning. Flere understreket at ansvaret for denne gruppen særreaksjonsdømte bør være statlig.

       Departementet mener fremdeles at særreaksjonen først og fremst bør bestå i tvungen omsorg i bolig med heldøgns omsorgstjeneste og være kommunens ansvar. Det kommunale ansvar bør imidlertid suppleres med statlig ansvar, og det etableres derfor en fagenhet ved en sentral institusjon hvor den domfelte skal ha døgnomsorg i den første tiden etter at dommen er rettskraftig. Formålet er å gi kommunen tid til å organisere et betryggende opplegg, samtidig som den dømte kan observeres en tid. Fagenheten skal også kunne avlaste kommunene for særlig vanskelige domfelte i lengre eller kortere tid, og skal gi råd til kommunene om gjennomføring av reaksjonen. Den kommunale boligen skal godkjennes av fylkesmannen før den særreaksjonsdømte overføres dit og fylkesmannen bør ha adgang til å gi pålegg om sikkerhetstiltak. I begynnerfasen er det mest aktuelt å knytte fagenheten til en av de regionale sterkavdelingene innenfor psykiatrien. Departementet har funnet det mest hensiktsmessig å foreslå en særskilt lov om særreaksjonen.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at forslaget i proposisjonen er en oppfølging av forslagene i Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) . Komiteen har valgt å behandle de to sakene parallelt pga. den nære tilknytning det er mellom dem. Når det gjelder hvilke psykisk utviklingshemmede som skal anses utilregnelige og dermed være aktuelle for særreaksjon, vises til innstilling til Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) hvor komiteen har ulikt syn. Også øvrige vilkår for å idømme en særreaksjon for denne gruppen lovbrytere fremgår av denne proposisjonen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at det bør innføres en særreaksjon kalt tvungen omsorg, men går bare inn for at de som er psykisk utviklingshemmede i høy grad, skal kunne idømmes denne særreaksjonen. Etter flertallets mening bør lettere psykisk utviklingshemmede lovbrytere anses som tilregnelige og komme inn under de ordinære straffereaksjoner. Farlige lovbrytere som er lettere psykisk utviklingshemmet kan eventuelt undergis forvaring. Flertallet slutter seg til departementet når det gjelder de øvrige vilkårene for å idømme en slik reaksjon, der gjentakelsesfare er det sentrale vurderingstema. Den endringen som foreslås her innebærer at færre enn de departementet har forutsatt vil bli idømt tvungen omsorg.

       Flertallet mener imidlertid at det prinsipielle utgangspunkt bør være at det er staten som har hovedansvaret for tiltak som primært har som hensikt å sikre samfunnet mot alvorlige forbrytelser. Det ligger etter flertallets oppfatning klart utenfor kommunenes naturlige ansvarsområde å stå ansvarlig for gjennomføringen av en idømt reaksjon som skal være et alternativ til straff, uansett lovbryterens sinnstilstand og evnenivå. Dette prinsipielle utgangspunkt må være avgjørende for valg av reaksjonsform og hvordan den iverksettes. Et statlig ansvar for de som idømmes tvungen omsorg, vil også gi best sammenheng med reglene om særreaksjon for de som er utilregnelige pga psykose, og som skal kunne idømmes tvungen behandling i psykiatrisk institusjon som foreslått i Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) .

       I tillegg til det prinsipielle utgangspunktet, vil flertallet peke på at også praktiske hensyn sterkt taler imot departementets forslag om kommunalt ansvar. Det er etter flertallets mening meget usikkert om kommunene overhodet vil være i stand til å gi den sikkerhet ved gjennomføringen av reaksjonen som er påkrevet. Flertallet vil minne om at utbyggingen av boligtilbud til de psykisk utviklingshemmede har hatt et helt annet utgangspunkt enn strenge sikkerhetskrav - tvert imot har utgangspunktet vært et ønske om at denne gruppen skal kunne leve et mest mulig fritt og normalt liv. Flertallet stiller seg også meget tvilende til om alle kommuner besitter den fagkunnskap som er nødvendig for å ta hånd om disse særlig krevende klientene. Det bør stilles strenge krav til faglige kvalifikasjoner hos de som skal arbeide med personer under tvungen omsorg, og for mange kommuner vil det være svært vanskelig å få rekruttert personale med slike faglige forutsetninger. At kommunene etter loven likevel skal være ansvarlige for gjennomføringen av særreaksjonen er etter flertallets syn lite forsvarlig. De særreaksjonsdømte vil dessuten måtte få prioritet foran andre psykisk utviklingshemmede som kommunen har ansvaret for, noe som med dagens kapasitetsproblemer innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede, vil kunne skape store praktiske problemer for de, om enn få, kommuner som vil bli belastet. Dette gjelder selv om staten skal ha det økonomiske ansvaret - f.eks. pga. rekrutteringsproblemer som nevnt.

       Flertallet vil understreke at de endringer som foreslås vil bedre rettssikkerheten for de særreaksjonsdømte. Flertallet opprettholder forslagene om klageadgang og adgang til rettslig prøving for domfelte og dennes nærmeste som departementet fremmer, og de endringer flertallet foreslår vil dessuten bidra til å sikre et bedre faglig nivå på avgjørelsene som tas under gjennomføringen av særreaksjonen.

       Flertallet er ellers enig i forslaget om at det skal kreves en beslutning fra påtalemyndigheten eller en rettslig vurdering av forsvarligheten ved å avslutte den tvungne omsorgen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til merknadene i Ot.prp. nr. 87 (1993- 94), og vil understreke at lettere psykisk utviklingshemmede lovbrytere normalt skal komme inn under de ordinære straffereaksjonene. Bare dersom det er snakk om tilfeller med særlige omstendigheter som i realiteten gjør lovbryteren utilregnelig, kan det idømmes særreaksjon som for disse psykisk utviklingshemmede.

       Disse medlemmer mener at det er riktig å føre prinsippene fra HVPU-reformen videre. For de aller fleste psykisk utviklingshemmede vil den beste løsningen være å oppholde seg i sitt nærmiljø, og dette gjelder i like stor grad om vedkommende har begått et lovbrudd og er utilregnelig. De fleste fylkeskommunale institusjoner for psykisk utviklingshemmede er nå nedlagt. Disse medlemmer støtter derfor at gjennomføringen av en særreaksjon i hovedsak skal skje i vedkommendes hjemkommune i form av tvungen omsorg i bolig med heldøgns tjenester.

       Disse medlemmer ser imidlertid de praktiske problemene som kan oppstå ved gjennomføringen av særreaksjonen i kommunene, det være seg tilgang til nødvendig fagfolk, fagkompetanse, kapasitet eller krevende løsninger sikkerhetsmessig sett. Det vil være varierende hvor krevende den enkelte domfelte er, og det vil variere fra kommune til kommune hvilket tilbud kommunen makter å stille opp med. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av den foreslåtte statlige, sentrale fagenhetens rolle. Denne enheten skal både kunne tilføre kommunene fagkompetanse de i dag ikke har tilgang på, og enheten må ta over omsorgen for den domfelte dersom kommunen ikke kan gi tilfredsstillende tilbud.

       Siden disse medlemmer støtter at den daglige gjennomføringen av særreaksjonen i hovedsak skal skje i kommunene, er det også naturlig at ansvaret for denne gjennomføringen tilligger den enkelte kommune som har den nødvendige oversikten over situasjonen og utviklingen under gjennomføringen av særreaksjonen. Disse medlemmer vil understreke at det ikke innebærer en lemping på kravene til det ansvaret den sentrale enheten har for støtte og avlastning eller overtakelse av omsorgen fra kommunene.

       Disse medlemmer støtter departementets forslag til klageordning og adgang til rettslig prøving for domfelte og viser til at disse reglene vil styrke rettssikkerheten for denne gruppen i forhold til dagens sikringsregler. Disse medlemmer er også enig i at påtalemyndigheten eller en domstol skal vurdere forsvarligheten av å avslutte særreaksjonen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til dette medlems merknader til Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) . Dette medlem viser til at målgruppe for lovforslaget i Ot.prp. nr. 60 (1995-1996) er høygradig psykisk utviklingshemmede som har begått en alvorlig straffbar handling og der det er nærliggende fare for gjentakelse. En nærliggende fare for gjentakelse gir samfunnet en legitim rett til å sørge for beskyttelse mot nye alvorlige lovbrudd.

       Problemstillingene som antas å gjelde svært få tilfeller der sterkt psykisk utviklingshemmede personer, som etter å ha begått en alvorlig straffbar handling kjennes strafferettslig utilregnelig, vil i stor utstrekning være sammenfallende med de problemstillingene som gjelder andre psykisk utviklingshemmede som er så utagerende og uforutsigbare at de er farlige for sine omgivelser. Dette medlem mener det er riktig å tenke enhetlig om tiltak for disse gruppene. Det er behov for å verne samfunnet mot utagerende og farlig atferd som utgjør en trussel mot andre mennesker, samtidig som det må settes rammer for hvilke tiltak som kan og bør brukes i behandling av disse psykisk utviklingshemmede.

       Dette medlem viser videre til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) om lov om endringer i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven som begge gjelder regulering av bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Siktemålet med disse lovforslagene var å regulere hvilke tiltak som kan tillates overfor psykisk utviklingshemmede som i perioder har meget alvorlige atferdsproblemer med selvskading eller sterkt utagerende adferd som innebærer fare for andre. Departementet anslår i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) at den gruppen som det dreier seg om gjelder ca 3 % av alle psykisk utviklingshemmede, dvs. ca 60 personer. Dette medlem viser til at Ot.prp. nr. 60 (1995-1996) anslår antallet som kommer inn under reglene om tvangsomsorgsloven vil være 10-15 personer. Ifølge proposisjonen var det 3 psykisk utviklingshemmede som var på lukket sikring i 1992, mens 15 psykisk utviklingshemmede hadde fri sikringsopplegg i kommunene.

       Dette medlem mener at de samme hensyn og avveininger gjør seg gjeldende overfor denne gruppen, som overfor de strafferettslige utilregnelige psykisk utviklingshemmede som har begått en alvorlig straffbar handling. Disse psykisk utviklingshemmede trenger et omsorgs- og utviklingstilbud som gir dem en verdig behandling, samtidig som samfunnets rett til vern mot utagerende, farlig oppførsel må ivaretas.

       Dette medlem mener staten har ansvar for å gjennomføre straffesanksjoner mot dem som er strafferettslig ansvarlig og idømt en straffereaksjon. De ikke-strafferettslig ansvarlige som begår en alvorlig kriminalitet, skal ikke domfelles. På dette grunnlag vil dette medlem gå imot det foreslåtte forslag til egen tvangsomsorgslov.

       Dette medlem viser for øvrig til at omsorgen for de psykisk utviklingshemmede som trenger særlige sikkerhetstiltak og forsterka omsorg i dag til dels er for dårlig, til dels er en urimelig stor belastning på kommuneøkonomien, særlig i enkelte mindre kommuner. I tillegg kan det i mange mindre kommuner være vanskelig å rekruttere stabilt fagpersonell.

       Dette medlem finner det uheldig at finansiering av tiltakene rundt personer som trenger tett oppfølging og høy personaltetthet for å sikre samfunnet mot utagerende og farlig atferd i all hovedsak skal være rene kommunale utgifter, mens staten overtar det økonomiske ansvaret for tiltakene dersom den strafferettslig utilregnelige psykisk utviklingshemmede begår et alvorlig lovbrudd.

       Dette medlem mener at det bør vurderes hvordan spesialisttjenestene for denne gruppen best kan styrkes. Dette medlem ser at det kan være behov for å styrke behandlings-/institusjonstilbudet generelt for de psykisk utviklingshemmede som trenger særlige sikkerhetstiltak og forsterket omsorg. Dette medlem finner imidlertid ikke at den vurderinga er en del av denne lovbehandlinga.

       Dette medlem mener at kommunene har et for omfattende økonomisk ansvar for de innbyggerne som har størst behov for ressurser, og at staten bør dekke en større del av utgiftene til slik omsorg.

       Dette medlem vil etter dette gå imot det fremlagte lovforslaget i sin helhet. Dette medlem vil også gå imot flertallets forslag om utarbeidelse av et alternativt opplegg for særreaksjonen.

4. Nærmere om døgnopphold i den sentrale fagenheten

       Fagenheten skal ha ansvar for domfelte i startfasen. Det åpnes imidlertid for at det innledende oppholdet skal kunne sløyfes dersom kommunen ønsker det, og den faglig ansvarlige ved fagenheten finner det forsvarlig. Lengstefrist for oppholdet ved fagenheten skal normalt være seks måneder. Dersom domfelte er særlig farlig eller boopplegget i kommunen ikke er betryggende nok, bør den domfelte kunne holdes i fagenheten også utover seks måneder. Oppholdet skal også kunne forlenges utover seks måneder hvis hensynet til domfelte tilsier det. Etter departementets oppfatning bør den faglig ansvarlige ved fagenheten avgjøre tidspunktet for overføring av den domfelte til kommunal bolig. Den faglig ansvarlige skal ha plikt til å rådføre seg med de rettspsykiatrisk sakkyndige, og skal samarbeide nært med kommunen.

       Dersom boligen i kommunen ikke er tilrettelagt på en betryggende måte, den særreaksjonsdømte er særlig farlig eller det vurderes å være til den domfeltes eget beste, skal vedkommende kunne tilbakeføres til den sentrale fagenheten. Domfelte skal igjen tilbakeføres til kommunen når vilkårene ikke lenger er tilstede.

       Lov om psykisk helsevern med forskrifter vil komme til anvendelse under oppholdet i fagenheten så langt den passer. Det gjøres unntak for kap. II og § 9 a, om undersøkelse, innleggelse, utskriving og domstolsprøving. Det er foreslått egne regler for dette i Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) som også vil gjelde psykisk utviklingshemmede særreaksjonsdømte. Forskrifter om bruk av tvangsmidler innen psykiatrien kommer til anvendelse også for de særreaksjonsdømte, som også kommer inn under Kontrollkommisjonens tilsyn.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter opprettelsen av en sentral fagenhet, men mener som det fremgår foran at denne enheten skal ha ansvaret for den særreaksjonsdømte så lenge særreaksjonen varer. Flertallet har ikke innvendinger til at enheten knyttes opp mot et psykiatrisk sykehus med en regional sterkavdeling, men mener det også bør vurderes eventuelt å opprette en egen frittstående fagenhet. Flertallet vil i den forbindelse understreke viktigheten av at enheten får de nødvendige ressurser til å gjennomføre særreaksjonen på en faglig og sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Det innebærer at det ikke skal settes noen normaltid for oppholdet i fagenheten.

       Flertallet merker seg at reglene i lov om psykisk helsevern med forskrifter vil komme til anvendelse under oppholdet så langt de passer.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at i utgangspunktet skal alle særreaksjonsdømte ha omsorg i den sentrale enheten den første tiden etter dommen. Slik kan det bli foretatt en utredning av den domfelte til hjelp for kommunen, og kommunen får tid på seg til å bygge opp sitt tilbud. Disse medlemmer forutsetter at seks måneder normalt vil være tilstrekkelig for å ivareta alle behov. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av fleksibiliteten som ligger i systemet, slik at seks-måneders-perioden kan forlenges dersom det er behov for det, eller kortes ned eller sløyfes dersom tilbudet i kommunen er klart og godkjent og overføring direkte til kommunen er den beste løsningen. Disse medlemmer støtter at den fagansvarlige på den sentrale enheten skal ha ansvaret for når utskriving kan skje, men understreker at det må skje først etter rådføring med de rettspsykiatrisk sakkyndige og den domfeltes hjemkommune.

       Disse medlemmer viser til at den sentrale enheten også skal være et faglig kompetansesenter som skal rådgi og støtte kommunene underveis. I tillegg skal den sentrale enheten avlaste kommunene i spesielle situasjoner i korte eller lengre perioder. Disse medlemmer støtter vilkårene for slik avlastning, og vil understreke at denne avlastningen også vil kunne innebære at domfelte unntaksvis blir værende i den sentrale enheten så lenge vedkommende er under tvungen omsorg. Det kan være når det dreier seg om spesielt vanskelige domfelte eller når kommuner har særlige vanskeligheter med å bygge opp et tilfredsstillende tilbud både i forhold til et faglig tilbud til den domfelte og tilstrekkelig sikkerhet for samfunnet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ser ikke bort fra at det, i enkelte tilfeller, kan være aktuelt å la en domfelt etter en tid i praksis gjennomføre særreaksjonen i en kommune, dvs. utenfor enheten. Dette kan ordnes ved at enheten kjøper tjenester i kommunen. Det er imidlertid viktig å understreke at det fortsatt skal være fagenheten som er ansvarlig for alle avgjørelser som fattes mht. innholdet og gjennomføringen av den tvungne omsorgen. Det er ikke tilstrekkelig at fagenheten skal fungere som en rådgivningsinstans. Fagenheten bør også ha ansvaret for at den fysiske sikkerheten som tilbys i kommunen er forsvarlig.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.

5. Nærmere om tvungen omsorg i bolig med heldøgns omsorgstjenester

       Departementet foreslår at reglene i sosialtjenesteloven skal få anvendelse på gjennomføringen av særreaksjonen i kommunene så langt de passer. Unntak gjøres for reglene om inntak og utskriving siden straffeloven gir egne bestemmelser her, og for § 11-1 om det økonomiske ansvar fordi staten skal ha ansvaret for gjennomføringen av særreaksjonen.

       I høringsbrevet ble det foreslått at domfeltes oppholdskommune skulle ha ansvaret for den særreaksjonsdømte. Normalt ville det være den kommunen som hadde botilbud til vedkommende, i andre tilfeller kunne det være kommunen der vedkommende ble pågrepet. Flere høringsinstanser har uttrykt at det kan lede til tilfeldige resultater om pågripelseskommunen skal regnes som oppholdskommune. Departementet foreslår at bostedskommunen i utgangspunktet skal ha ansvaret for den særreaksjonsdømte. Har vedkommende unntaksvis ikke fast bosted, bør det være oppholdskommunen som har ansvaret.

       Innholdet i omsorgen ble i liten grad omtalt i høringsbrevet. Flere høringsinstanser understreket at sikkerheten måtte være god nok. Enkelte mente det ville oppstå rettssikkerhetsproblemer dersom boenhetene skulle ha låste avdelinger eller rom. Riksadvokaten mente det burde gis særskilte regler for hvilke virkemidler som kunne nyttes. Flere instanser savnet en nærmere beskrivelse av innholdet i særreaksjonen, og noen påpekte forholdet til de andre beboerne i fellesskapet.

       Departementet understreker at den tvungne omsorgen i kommunal bolig må organiseres slik at samfunnet faktisk beskyttes mot faren for nye alvorlige lovbrudd. Samtidig er det et hovedformål med reformen at særreaksjonen skal være bedre tilpasset de særreaksjonsdømtes spesielle behov enn det gjeldende sikringsinstitutt er. Lovreglene om særreaksjonen vil gi tilstrekkelig hjemmel for frihetsberøvelse. Reglene i sosialtjenesteloven § 7-11, som bl.a. gir beboerne i bolig med heldøgns omsorgstjenester rett til å bevege seg i og utenfor boligen, må tolkes innskrenkende i forhold til særreaksjonsdømte. Det bør gå uttrykkelig fram av loven at det overfor en særreaksjonsdømt både er tillatt å begrense adgangen til å forlate boligen og til å bevege seg fritt i den når det er nødvendig. Det må være adgang til å ha lukkede avdelinger og låste rom, og til å følge den særreaksjonsdømte kontinuerlig. Fysisk refselse skal ikke være tillatt.

       De særreaksjonsdømte vil omfattes av forslaget til nytt kapittel 6A i sosialtjenesteloven om bruk av tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede jf. Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) . Eventuelt behov for særregler om tvangsbruk overfor de særreaksjonsdømte vil bli vurdert når Stortinget har behandlet Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) . Sosialtjenesteloven § 7-11 begrenser adgangen til å bruke tvang i forhold til beboere med heldøgns omsorgstjeneste. I høringsbrevet ble det understreket at disse reglene måtte tolkes innskrenkende i forhold til særreaksjonsdømte. I Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) ble § 7-11 foreslått endret slik at det går uttrykkelig fram at bruk av tvangsmidler kan være tillatt ved lov. Det foreslås etter dette ikke noe unntak fra den nevnte bestemmelsen.

       Personregisterloven § 37a regulerer adgangen til å foreta fjernsynsovervåkning. Spørsmålet om adgangen til å foreta fjernsynsovervåkning overfor særreaksjonsdømte bør reguleres nærmere, vil bli vurdert i forbindelse med gjennomgangen av reglene om bruk av tvang som nevnt overfor.

       Særreaksjonen skal innrettes slik at den domfelte så langt sikkerhetshensyn tillater, kan ha en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre. Vedkommende bør også gis behandling dersom det antas å kunne gi resultater. Særreaksjonen skal opphøre dersom det ikke lenger av sikkerhetsmessige grunner er behov for den. Departementet er enig i at man under gjennomføring av særreaksjonen må ta hensyn til andre beboere, men foreslår ikke noe forbud mot at den tvungne omsorgen gjennomføres i et bofellesskap. Noen høringsinstanser har reist spørsmål ved om særreaksjonen kan og bør gjennomføres i egen bolig. Dette er ikke aktuelt dersom boligen eies av domfelte selv eller dennes pårørende. Hvis vedkommende allerede bor i en kommunal bolig, bør det imidlertid ikke være noe i veien for at denne benyttes. Det foreslås innført en ordning med godkjenning av særreaksjonsboliger. Fylkesmannen skal være godkjenningsinstans. Sosial- og helsedepartementet kan gi veiledende retningslinjer om bygninger, utstyr m.v. Det foreslås også å gi hjemmel for Kongen til å gi forskrift om oppføring, endring og drift av slike boliger.

       Flere høringsinstanser påpekte at det måtte stilles krav til de faglig ansvarlige, og at boveileder ikke kunne være faglig ansvarlig for gjennomføring av særreaksjonen. Noen ønsket at ansvaret skulle legges på et høyere nivå i kommunen, eventuelt til det fylkeskommunale habiliteringsteamet.

       Departementet er enig i at det bør stilles krav til faglige kvalifikasjoner hos de som skal ansettes ved boliger som gjennomfører særreaksjonen. En rekke avgjørelser som treffes i det daglige, må de ansatte ved boligene ha ansvaret for. Avgjørelser om hvilke tiltak som skal settes i verk for å hindre nye lovbrudd og om hvilke tjenestetilbud den domfelte skal motta, foreslås fattet av den øverste faglig ansvarlige i kommunen, normalt helse- og sosialsjefen. Også beslutninger om overføring fra en bolig med heldøgnsomsorg til en annen, bør tilligge kommunen.

       Departementet går inn for å pålegge fylkeskommunen å gi råd til kommunen om hvordan særreaksjonen bør gjennomføres. Enkelte høringsinstanser mente bistanden burde gjøres mer forpliktende, mens andre bl.a. pekte på hensiktsmessigheten av å videreføre den kompetansen som ligger hos kriminalomsorg i frihet. Departementet er enig i at det i en overgangsperiode kan være nyttig med samarbeid mellom de kommunale myndigheter og kriminalomsorg i frihet. Det er imidlertid et hovedpoeng at ansvaret for de særreaksjonsdømte ikke lenger skal ligge til kriminalomsorgen.

       Sosialtjenesteloven § 7-9 fastsetter at fylkesmannen skal føre tilsyn med at boliger med heldøgns omsorgstjeneste drives i samsvar med lov og forskrifter. Denne regelen skal også gjelde i forhold til boliger hvor særreaksjonen gjennomføres. Kommunen skal pålegges å gi melding til fylkesmannen om særreaksjonsdommen. Flere instanser ser det som naturlig at fylkesmannen skal føre tilsyn, men enkelte reiser spørsmål om tilsynet bør styrkes, eventuelt ved oppnevnelse av særlige tilsynsutvalg. I tillegg til å føre tilsyn med boligene for de særreaksjonsdømte, mener departementet at fylkesmannen også skal overprøve vedtak om bruk av tvang og makt og føre tilsyn med bruken av slike virkemidler. Det foreslås at fylkesmannen skal ha plikt til å gi pålegg om endringer hvis han finner at boligen drives uforsvarlig. Fylkesmannen skal også ha plikt til å fastsette en frist for når forholdet skal være endret. Hvis sikkerheten ikke er tilstrekkelig god, bør påtalemyndigheten underrettes om det. Påtalemyndigheten vil da ha mulighet til å begjære overføring til den sentrale fagenheten. Det foreslås en hjemmel for Kongen til å gi forskrifter om kvalifikasjonskrav til de som skal gjennomføre tilsynet. Departementet mener at det etter dette ikke er behov for obligatoriske tilsynsutvalg, men det bør vurderes om det i forskriften skal sies noe om måten tilsynet bør organiseres på.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, forutsetter at innholdet i særreaksjonen i første rekke vil være å sørge for tilstrekkelig sikkerhet for at nye lovbrudd ikke begås. I tillegg er flertallet enig i at man bør ta sikte på trening og opplæring av den særreaksjonsdømte der det er grunn til å tro at dette kan gi resultater. For øvrig bør man legge vekt på å gi de dømte en mest mulig meningsfylt tilværelse. Flertallet viser i den forbindelse til at særreaksjonen ikke er å anse som straff, idet lovbryteren er utilregnelig og derfor ikke kan straffes.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at sosialtjenesteloven vil få anvendelse på gjennomføringen av særreaksjonen i kommunene så langt den passer. Disse medlemmer har merket seg at dette ikke er til hinder for at det blir anledning til å sette i verk frihetsinnskrenkende tiltak overfor den særreaksjonsdømte, som forbud mot å forlate boligen, lukkede avdelinger/låste rom i boligen og « fotfølging » der det er påkrevd for å hindre nye lovbrudd. Disse medlemmer understreker at dette kan være nødvendig for å gi samfunnet tilstrekkelig beskyttelse mot nye lovbrudd.

       Disse medlemmer vil understreke at staten skal ha det økonomiske ansvaret for gjennomføringen, og at utgifter derfor skal dekkes fra staten. Disse medlemmer vil peke på at den økonomiske belastningen vil kunne slå forskjellig ut fra kommune til kommune, og at det må det tas hensyn til ved dekning av utgiftene.

       Disse medlemmer ser det som naturlig at det er den dømtes bostedskommune som skal ha ansvaret for gjennomføringen, siden det som oftest vil være her en rehabilitering vil ha det beste utgangspunkt, hvor vedkommende mottar tjenester fra før, og vedkommende er kjent i kommunen.

       Når det gjelder det videre innholdet i særreaksjonen vil disse medlemmer understreke at i tillegg til å beskytte samfunnet mot nye lovbrudd, skal særreaksjonen være bedre tilpasset den særreaksjonsdømtes spesielle behov enn dagens ordning med sikring er. Dette må innebære at der det er sikkerhetsmessig forsvarlig må den særreaksjonsdømte ha et aktivt fellesskap med andre, og integreres i den ordinære omsorgen for psykisk utviklingshemmede. Disse medlemmer vil peke på at det likevel ikke er anledning til å overføre vedkommende til bolig uten heldøgns omsorg før grunnlaget for særreaksjonen er borte og særreaksjonen opphører.

       Disse medlemmer er enig i den skisserte ansvarsfordelingen: for de daglige avgjørelsene i boligen må det være en ansvarlig ved boligen, som det stilles faglige kvalifikasjonskrav til. For større og prinsipielle spørsmål i gjennomføringen og for overføring til annen bolig, bør den øverste faglig ansvarlige i kommunen ha ansvaret, mens tilsynsansvaret ligger hos fylkesmannen. Disse medlemmer vil også peke på den sentrale enhetens ansvar for rådgivning og avlastning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener som nevnt at en gjennomføring av særreaksjonen i kommunene bare er aktuelt under forutsetning av at den sentrale fagenheten fortsatt er ansvarlig for alle avgjørelser som tas under gjennomføringen av særreaksjonen. Det betyr bl.a. at dersom fagenheten kjøper tjenester i kommunen, og den daglige leder ved boenheten i praksis da vil ta de daglige avgjørelser, skal den statlige enheten formelt stå som ansvarlig.

       Dersom tjenester kjøpes i en kommunal boenhet, vil disse medlemmer understreke at sikkerhetstiltakene spesielt må tillegges vekt, og vil påpeke at det må være et sentralt element i reaksjonen å beskytte samfunnet. Behovet for lukkede avdelinger og til å føre kontinuerlig tilsyn med den særreaksjonsdømte er normalt avgjørende for at et nødvendig sikkerhetsnivå skal kunne opprettholdes. Regler i sosialomsorgsloven som er i motstrid til dette, må derfor gjøres unntak fra. Det samme gjelder for oppholdet i sentralenheten. Disse medlemmer mener en egen fagenhet knyttet til en psykiatrisk sterkavdeling vil ha helt andre forutsetninger for et sikkerhetsmessig forsvarlig opplegg, enn en boenhet i en kommune, der det også kan bo andre psykisk utviklingshemmede beboere som har rett til bevegelsesfrihet og et mest mulig normalt liv.

       Etter disse medlemmers forslag vil det være fagenheten som er ansvarlig for godkjenning av en eventuell kommunal bolig. Avgjørelser om tiltak for å hindre nye lovbrudd og om overføring fra en bolig med heldøgnsomsorg til en annen skal ligge hos den sentrale fagenheten - ikke i kommunen slik departementet foreslår. Den myndighet som foreslås lagt til fylkesmannen om tilsyn med boligen og sikkerheten, bør legges på fagenheten og på kontrollkommisjonen. Hvis sikkerheten ikke anses forsvarlig, vil det være fagenhetens ansvar å tilbakeføre den dømte dit. Tilsvarende adgang til å begjære tilbakeføring til fagenheten bør også gis påtalemyndigheten, slik også departementet foreslår.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader ovenfor under pkt. 3.

6. Fellesregler

       Departementet foreslo i høringsbrevet at kommunen skulle ha ansvaret for å sette i verk særreaksjonen. I høringsrunden ønsket enkelte instanser at iverksettingen skulle legges til fylkeskommunen eller fylkesmannen. I proposisjonen foreslås det at den sentrale fagenheten skal ha ansvaret for gjennomføringen av den første delen av særreaksjonen og påtalemyndigheten skal ha ansvaret for at særreaksjonen iverksettes straks.

       Departementet foreslår at det skal oppnevnes hjelpeverge for den særreaksjonsdømte dersom vedkommende ikke allerede har verge eller hjelpeverge. Det store flertallet av høringsinstansene går inn for automatisk oppnevning av hjelpeverge.

       Departementet mener at de fleste av de daglige avgjørelser i forbindelse med gjennomføringen av særreaksjonen ikke bør anses som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Enkelte avgjørelser er imidlertid særlig inngripende, og det foreslås at noen slike avgjørelser skal være enkeltvedtak.

       Noen høringsinstanser har nevnt andre avgjørelser som burde anses som enkeltvedtak, som tvangsmedisinering eller vedtak om iverksettelse av omfattende atferdsregulerende tiltak. Når det gjelder spørsmålet om hvilken instans som bør være klageinstans for enkeltvedtak fattet av kommunene, foreslår Riksadvokaten Fylkesnemnda for sosiale saker i tillegg til forhåndsgodkjenning av fylkesmannen. Enkelte mener at også hjelpevergen bør ha klagerett, mens andre stiller spørsmål ved om pårørende bør ha en klagerett dersom domfelte ikke er umyndiggjort.

       Det legges til grunn at forvaltningsloven i utgangspunktet skal gjelde både for avgjørelser som treffes i fagenheten og i kommunen. Departementet finner det dessuten hensiktsmessig å lovfeste i tvangsomsorgsloven at visse vedtak er enkeltvedtak. Dette gjelder avgjørelser om hvilke sikkerhetstiltak som skal settes i verk, og om hvilke tjenester som skal inngå i omsorgen for den domfelte mens vedkommende har tvungen omsorg, samt vesentlige endringer i disse forholdene. Avgjørelse av kommunens begjæring om at det ikke skal være et innledende opphold i den sentrale fagenheten, skal også være enkeltvedtak. Det samme gjelder avgjørelse om at oppholdet skal vare utover seks måneder, og avgjørelse om overføring mellom den sentrale fagenheten og kommunal bolig.

       Det foreslås at fylkesmannen skal være klageinstans for de enkeltvedtak kommunen treffer. Vedtak som treffes av fagenheten kan påklages til Kontrollkommisjonen. Når det gjelder kommunale vedtak bør den særreaksjonsdømte selv, dennes nærmeste, vergen eller hjelpevergen og påtalemyndigheten ha klagerett. Det samme gjelder vedtak som fattes ved den sentrale fagenheten, og her vil også kommunen ha klageadgang. Domfelte, vergen og hjelpevergen, påtalemyndigheten og kommunen bør underrettes om vedtak. Plikt til å gi underretning bør imidlertid bare gjelde en person blant de nærmeste. Klage over vedtak som går ut på å gi domfelte større frihet skal ha oppsettende virkning. Det samme gjelder vedtak om overføring fra den sentrale fagenheten til kommunen. Klageinstansens vedtak om overføring til den sentrale fagenheten, og vedtak om at den domfelte skal få bli i fagenheten, skal kunne prøves av domstolene etter tvistemålslovens kap. 33. Dette vil også gjelde fylkesmannens vedtak om at domfeltes frihet skal innskrenkes.

       De klageberettigede skal kunne begjære overføring til annen bolig og overføring til eller fra døgnomsorg. Etter avslag skal ikke ny klage kunne fremsettes før etter seks måneder. I høringsbrevet ble det foreslått at det skulle være en adgang til å overføre den særreaksjonsdømte til anstalt under fengselsvesenet, slik det er foreslått for sinnslidende særreaksjonsdømte. Flere instanser gikk imot forslaget. Departementet er enig i de innvendingene som er kommet, og fremmer ikke forslag om en slik adgang i proposisjonen. Skulle det oppstå en situasjon der det kommunale opplegget svikter, eller belastningen for kommunen blir for stor, kan den domfelte i en periode overføres til den sentrale fagenhet.

       Det foreslås at staten skal dekke kostnadene ved særreaksjonen på tilskuddsbasis etter en fastsatt sats pr. klient. Departementet viser til at fra 1993 er det bevilget midler til oppstart av et program for utviklingshemmede med sikringsdom som i 1995 omfattet 15 kommuner. I 1996 er bevilgningen 14,4 mill. kroner som dekker omlag 70 % av kommunens kostnader. Gjeldende tilskuddsordning vil opphøre og bli erstattet av det nye særreaksjonssystemet der staten forutsettes å dekke kommunenes utgifter fullt ut. Det skal ikke være nødvendig med søknad for statlig finansiering. Ved beregningen av tilskuddet skal det tas i betraktning om kommunen på annen måte allerede har fått statlige overføringer knyttet til den særreaksjonsdømte.

       I proposisjonen drøftes de nye reglenes forhold til de ulike bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Etter departementets vurdering er ikke de foreslåtte reglene i strid med konvensjonene, men vil tvert imot innebære en styrking av de utilregnelige psykisk utviklingshemmedes rettssikkerhet i forhold til i dag.

       Etterkontroll bør finne sted etter at reformen har virket i ca 5 år og resultatet av denne vil bli forelagt Stortinget.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om at det skal oppnevnes hjelpeverge for den dømte. Flertallet er også enig i at enkelte særlig inngripende vedtak skal anses som enkeltvedtak. Vedtak som treffes i fagenheten skal kunne påklages til Kontrollkommisjonen slik også departementet foreslår.

       Flertallet er enig i at den dømte selv, hans nærmeste, evt. verge og påtalemyndigheten skal ha klagerett, og at disse bør underrettes om klageberettigede vedtak. Klage over vedtak som gir domfelte større frihet skal gis oppsettende virkning. Flertallet slutter seg til muligheten til rettslig å prøve vedtak om at den domfelte skal bli i fagenheten, eventuelt overføres tilbake dit etter opphold i en kommune.

       De klageberettigede skal kunne begjære opphør av særreaksjonen. Flertallet er imidlertid enig i at man bør ha en rettslig prøving av om særreaksjonen skal opphøre.

       Flertallet har for øvrig merket seg at de foreslåtte reglene ikke vil være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at pga. den endring som foreslås i ansvarsforholdene blir det ikke aktuelt å ha fylkesmannen som klageinstans.

       Dette flertallet vil dessuten gi påtalemyndigheten en adgang til rettslig prøving av vedtak om at en særreaksjonsdømt skal overføres fra fagenheten til en kommune, i tillegg til den klageadgangen påtalemyndigheten vil ha til kontrollkommisjonen på dette punkt.

       Med det opplegget dette flertallet foreslår, er dette flertallet enig i at man ikke gir hjemmel til overføring til fengsel, slik de som idømmes dom på behandling i psykiatrien kan. Dette flertallet viser i den forbindelse til at særreaksjonen etter dette flertallets forslag bare vil omfatte de som er psykisk utviklingshemmede i høy grad, og dette flertallet mener det er klart uheldig om disse skal forvares i fengsel.

       Etter dette flertallets opplegg blir reglene om tilskudd til kommunene uaktuelle.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i stedet blir aktuelt å inngå direkte avtaler mellom fagenheten og enkeltkommuner. Disse medlemmer forutsetter at det gis nærmere regler for inngåelse og gjennomføring av slike avtaler i forskrifter.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til de forslag til fellesregler for opphold i den sentrale fagenheten og i kommunene som departementet foreslår. Disse medlemmer er enig i at en særreaksjonsdomfelt ikke skal kunne overføres til fengsel, og vil understreke at det er et hovedhensyn bak hele forslaget at utilregnelige psykisk utviklingshemmede ikke skal sitte i fengsel.

       Disse medlemmer støtter også forslaget om tilskudd til kommunene som følger av forutsetningen om statlig finansiering av ordningen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.

7. Administrative og økonomiske konsekvenser

       For psykisk utviklingshemmede som idømmes sikringsdom og som ikke utholder sikringsdommen i anstalt, er det i dag ikke noe særskilt apparat. En del personer har dom på sikring i frihet i kommunene. For kommuner som allerede har ansvaret for opplegg for en sikringsdømt, vil forslaget ikke ha store administrative konsekvenser. Administrativt nytt blir at statlig myndighet skal godkjenne boligen før overføring og får et utvidet tilsynsansvar. Den foreslåtte fagenheten vil bli en ny administrativ instans knyttet til fylkeskommunen.

       Statens kostnader ved de kommunale tiltak til særreaksjonen anslås til ca 13 mill. kroner på årsbasis. Etableringen av den sentrale fagenheten antas å ville beløpe seg til 11,5 mill. kroner. De enkelte kommuner vil i stor grad måtte opprettholde opplegg og beredskap også i perioder hvor den dømte oppholder seg i fagenheten. Departementet vil likevel vurdere mulige avkortinger i kommunenes tilskudd for perioder da den domfelte har opphold i fagenheten.

       Det forutsettes at sikringsdommene bortfaller eller omgjøres til dom på tvungen omsorg, slik at midlene som er bevilget over budsjettet for Sosial- og helsedepartementet til kommunale tiltak for psykisk utviklingshemmede på sikring overføres til særreaksjonen tvungen omsorg.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, foreslår relativt omfattende endringer i departementets lovutkast. Dette vil sannsynligvis innebære at de økonomiske og administrative konsekvenser blir annerledes enn forutsatt fra departementets side.

       Flertallets forslag vil dessuten kreve relativt omfattende endringer av selve lovforslaget. Flertallet finner det derfor riktig å be Regjeringen utarbeide et nytt lovforslag basert på de merknader som fremgår i denne innstilling. Flertallet viser til at ikrafttredelsen av lovendringsforslaget i Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) etter komiteens innstilling først vil skje ved et eget lovvedtak, etter at Stortinget har behandlet den bebudede stortingsmelding om psykisk helsevern. Flertallet forutsetter at det nye lovutkastet fremlegges for Stortinget senest samtidig med at det fremmes forslag om ikrafttredelse for den øvrige del av lovreformen.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram et nytt forslag til lov om gjennomføring av særreaksjonen tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede lovbrytere som ikke straffedømmes, basert på et statlig ansvar og for øvrig i samsvar med føringene i Innst.O.nr.33 (1996-1997). »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at dette medlems oppfatning, slik den fremgår av merknadene foran, er at fagenheten skal ha ansvaret for de sterkt psykisk funksjonshemmede som er dømt til tvungen omsorg. Det skal ikke være mulig å overføre denne gruppen psykisk funksjonshemmede til boenheter i kommunene, slik det blir foreslått fra komiteens øvrige medlemmer. Når dette medlem likevel slutter seg til forslaget om å be Regjeringen fremme et nytt forslag i tråd med føringene i komitémerknadene i denne innstillingen mener dette medlem at forslaget må utformes i tråd med synspunktene fra komitémedlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, som ligger betydelig nærmere dette medlems primære standpunkt enn forslaget fra departementet.

8. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet:

§ 1. Virkeområde

       Loven gjelder gjennomføring av den strafferettslige særreaksjonen tvungen omsorg, idømt i medhold av straffeloven § 39 a. Opphør av tvungen omsorg reguleres av straffeloven § 39 b.

§ 2. Formål

       Lovens formål er

§ 3. Definisjoner

       I denne lov forstås med

§ 4. Hjelpeverge

       Hvis domfelte ikke har verge eller hjelpeverge, skal kommunen begjære oppnevning av hjelpeverge straks dommen er rettskraftig. Hjelpeverge skal oppnevnes selv om vilkårene i vergemålsloven § 90 a ikke er oppfylt. Opplysninger om personlige forhold som hjelpevergen mottar, kan bare gis videre hvis det er nødvendig for å utføre hjelpevergeoppdraget.

§ 5. Iverksetting av særreaksjonen

       Straks dommen er rettskraftig skal påtalemyndigheten gi den sentrale fagenheten, kommunen og fylkesmannen melding om dommen, og sørge for at særreaksjonen iverksettes.

§ 6. Innledende døgnopphold i sentral fagenhet

       Den domfelte skal ha et innledende døgnopphold i en sentral fagenhet. Formålet med oppholdet skal særlig være å gi anledning til utredning og tilrettelegging av gjennomføringen av særreaksjonen i kommunen.

       På kommunens begjæring kan den faglig ansvarlige ved fagenheten beslutte at innledende opphold ved fagenheten ikke skal finne sted.

§ 7. Varigheten av døgnoppholdet ved den sentrale fagenheten

       Domfelte skal overføres til bolig med heldøgns omsorgstjenester i kommunen innen seks måneder etter at dommen er rettskraftig.

       Den faglig ansvarlige ved fagenheten kan beslutte at døgnoppholdet i den sentrale fagenheten skal vare mer enn seks måneder, når

§ 8. Innholdet i omsorgen i den sentrale fagenheten

       Under oppholdet i fagenheten gjelder bestemmelsene i lov om psykisk helsevern med forskrifter så langt de passer, hvis ikke annet følger av loven her eller forskrift gitt i medhold av § 15. Lov om psykisk helsevern kapittel II, IV a og § 9 a gjelder ikke.

       Den faglig ansvarlige ved fagenheten bestemmer hvordan omsorgen til enhver tid skal gjennomføres.

       Den faglig ansvarlige ved fagenheten bør snarest rådføre seg med de rettspsykiatrisk sakkyndige som har observert den domfelte.

§ 9. Gjennomføringen av tvungen omsorg i bolig med heldøgns omsorgstjenester

       Ved gjennomføring av tvungen omsorg i bolig med heldøgns omsorgstjenester gjelder bestemmelsene i sosialtjenesteloven så langt de passer, hvis ikke annet følger av loven her. Sosialtjenesteloven § 7-6 gjelder ikke.

       Kommunen avgjør hvilken bolig med heldøgns omsorgstjenester som skal ha omsorgsansvaret for den domfelte. Boligen skal godkjennes av fylkesmannen. Før fylkesmannen treffer avgjørelse skal de som er omtalt i § 12 annet ledd varsles og gis anledning til å uttale seg innen en nærmere angitt frist.

       Den som har det overordnete faglige ansvaret for tjenesten treffer vedtak om hvilke tjenester som skal inngå i omsorgen for den domfelte, og, hvis ikke annet er fastsatt, hvilke tiltak som skal iverksettes for å beskytte samfunnet mot faren for alvorlige lovbrudd. Det kan herunder fastsettes begrensninger i domfeltes adgang til å forlate boligen eller til å bevege seg fritt i boligen, i den utstrekning det er nødvendig for å forhindre at domfelte begår et alvorlig lovbrudd.

       For øvrig bestemmer den daglig ansvarlige ved den boligen som har omsorgsansvaret for den domfelte, hvordan den tvungne omsorgen skal gjennomføres.

       Den som treffer avgjørelser som nevnt i tredje ledd, bør snarest rådføre seg med den sentrale fagenheten hvor domfelte har hatt døgnopphold, eller, hvis slikt opphold ikke har funnet sted, de rettspsykiatrisk sakkyndige som har observert den domfelte. Fylkeskommunen og den sentrale fagenheten skal på kommunens forespørsel gi råd om hvordan særreaksjonen bør gjennomføres.

§ 10. Tilsyn

       Fylkesmannen skal føre tilsyn med boligen, jf. sosialtjenesteloven § 7-9.

       Finner fylkesmannen at boligen drives på en slik måte at det er fare for at domfelte vil begå et alvorlig lovbrudd, skal fylkesmannen gi pålegg om å rette forholdet innen en fastsatt frist. Fylkesmannen skal samtidig underrette påtalemyndigheten om pålegget. Hvis fylkesmannen finner at forholdet ikke blir rettet på en tilfredsstillende måte innen fristen, skal fylkesmannen straks underrette påtalemyndigheten om det.

       Kongen kan gi forskrift om tilsynet.

§ 11. Overføring til og fra døgnopphold ved den sentrale fagenheten

       Dersom vilkårene i § 7 annet ledd bokstav a eller b er oppfylt, kan den faglig ansvarlige ved den sentrale fagenheten, på kommunens eller påtalemyndighetens begjæring, beslutte at domfelte skal overføres til døgnopphold i den sentrale fagenheten. Domfelte skal tilbakeføres til bolig med heldøgns omsorgstjenester når vilkårene for overføring til døgnopphold i fagenheten ikke lenger er oppfylt.

§ 12. Overprøving

       Følgende avgjørelser regnes uten videre som enkeltvedtak:

       Vedtak som nevnt i første ledd skal meddeles den domfelte, dennes nærmeste, vergen eller hjelpevergen og påtalemyndigheten, som kan påklage vedtaket. For så vidt gjelder meddelelse til domfeltes nærmeste, er det tilstrekkelig med underretning til den person som i den aktuelle saken er først blant dem som er oppregnet i § 3 bokstav c. Vedtak som nevnt i bokstavene a til c skal også meddeles kommunen, som kan påklage vedtaket.

       Klageinstans for vedtak som nevnt i første ledd bokstav a til c er kontrollkommisjonen, jf. lov om psykisk helsevern kapittel III. Klageinstans for vedtak som nevnt i første ledd bokstavene d til e er fylkesmannen. Klageinstansen kan prøve alle sider av vedtaket, også utøvingen av fritt skjønn.

       Vedtak om overføring fra døgnopphold i den sentrale fagenheten og vedtak om lemping av sikkerhetstiltak settes ikke i verk før klagefristen er ute eller de klageberettigede har akseptert vedtaket. Klage over slike vedtak har oppsettende virkning.

       Kontrollkommisjonens vedtak om at den domfelte skal overføres til eller fortsette å utholde døgnopphold i den sentrale fagenheten, og fylkesmannens vedtak om at domfeltes frihet skal innskrenkes, kan den domfelte, dennes nærmeste og vergen eller hjelpevergen bringe inn for retten etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.

§ 13. Begjæring om endringer i gjennomføringen

       De klageberettigede etter § 12 annet ledd kan begjære slike endringer i gjennomføringen av særreaksjonen som nevnt i § 12 første ledd. Er det tidligere gitt avslag på en slik begjæring etter klage til fylkesmannen eller kontrollkommisjonen, kan ingen av de klageberettigede sette fram ny klage basert på de samme faktiske omstendighetene før seks måneder etter at det forrige vedtaket var endelig.

§ 14. Statens økonomiske ansvar for gjennomføringen av særreaksjonen

       Staten skal dekke nødvendige utgifter kommunen og den sentrale fagenheten har til gjennomføring av tvungen omsorg som omhandlet i loven her.

       Kongen kan gi forskrift om statens økonomiske ansvar.

§ 15. Forskrifter om gjennomføringen

       Kongen kan gi forskrifter om gjennomføringen av tvungen omsorg som omhandlet i loven her, herunder forskrifter om krav til og drift av den sentrale fagenheten og boliger med heldøgns omsorgstjenester, om bemanning av fagenheten og slike boliger og om krav til kvalifikasjoner for de enkelte stillinger.

§ 16. Ikraftsetting av overgangsregler

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

       Loven gjelder også for tidligere begåtte handlinger som pådømmes etter ikrafttredelsen. Det samme gjelder når en sak behandles ved anke eller gjenopptakelse etter lovens ikrafttredelse.

       Sikringstiltak som er satt i verk mot psykisk utviklingshemmete lovovertredere når loven trer i kraft, faller bort om ikke påtalemyndigheten reiser sak med påstand om idømmelse av særreaksjon etter straffeloven § 39, § 39 a eller § 39 c. Saken må bringes inn for herreds- eller byretten innen seks måneder etter at loven har trådt i kraft. Retten avgjør ved dom om det i stedet for sikringen skal idømmes særreaksjon som nevnt.

       Dom på sikring overfor en psykisk utviklingshemmet lovbryter som ikke er satt i verk når loven trer i kraft, faller bort om ikke påtalemyndigheten reiser sak med påstand om idømmelse av særreaksjon etter § 39, § 39 a eller § 39 c. Bestemmelsene i tredje ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.

       Sikringstiltak kan tas i bruk, og ombytting av sikringsmidler kan foretas innenfor rammen av den tidligere avsagte dommen, inntil den nye dommen er rettskraftig.

§ 17. Endringer i andre lover

9. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

       Stortinget ber Regjeringen legge fram et nytt forslag til lov om gjennomføring av særreaksjonen tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede lovbrytere som ikke straffedømmes, basert på et statlig ansvar og for øvrig i samsvar med føringene i Innst.O.nr.33 (1996-1997).