Departementet foreslår at reglene i sosialtjenesteloven skal få anvendelse på gjennomføringen av særreaksjonen i kommunene så langt de passer. Unntak gjøres for reglene om inntak og utskriving siden straffeloven gir egne bestemmelser her, og for § 11-1 om det økonomiske ansvar fordi staten skal ha ansvaret for gjennomføringen av særreaksjonen.

       I høringsbrevet ble det foreslått at domfeltes oppholdskommune skulle ha ansvaret for den særreaksjonsdømte. Normalt ville det være den kommunen som hadde botilbud til vedkommende, i andre tilfeller kunne det være kommunen der vedkommende ble pågrepet. Flere høringsinstanser har uttrykt at det kan lede til tilfeldige resultater om pågripelseskommunen skal regnes som oppholdskommune. Departementet foreslår at bostedskommunen i utgangspunktet skal ha ansvaret for den særreaksjonsdømte. Har vedkommende unntaksvis ikke fast bosted, bør det være oppholdskommunen som har ansvaret.

       Innholdet i omsorgen ble i liten grad omtalt i høringsbrevet. Flere høringsinstanser understreket at sikkerheten måtte være god nok. Enkelte mente det ville oppstå rettssikkerhetsproblemer dersom boenhetene skulle ha låste avdelinger eller rom. Riksadvokaten mente det burde gis særskilte regler for hvilke virkemidler som kunne nyttes. Flere instanser savnet en nærmere beskrivelse av innholdet i særreaksjonen, og noen påpekte forholdet til de andre beboerne i fellesskapet.

       Departementet understreker at den tvungne omsorgen i kommunal bolig må organiseres slik at samfunnet faktisk beskyttes mot faren for nye alvorlige lovbrudd. Samtidig er det et hovedformål med reformen at særreaksjonen skal være bedre tilpasset de særreaksjonsdømtes spesielle behov enn det gjeldende sikringsinstitutt er. Lovreglene om særreaksjonen vil gi tilstrekkelig hjemmel for frihetsberøvelse. Reglene i sosialtjenesteloven § 7-11, som bl.a. gir beboerne i bolig med heldøgns omsorgstjenester rett til å bevege seg i og utenfor boligen, må tolkes innskrenkende i forhold til særreaksjonsdømte. Det bør gå uttrykkelig fram av loven at det overfor en særreaksjonsdømt både er tillatt å begrense adgangen til å forlate boligen og til å bevege seg fritt i den når det er nødvendig. Det må være adgang til å ha lukkede avdelinger og låste rom, og til å følge den særreaksjonsdømte kontinuerlig. Fysisk refselse skal ikke være tillatt.

       De særreaksjonsdømte vil omfattes av forslaget til nytt kapittel 6A i sosialtjenesteloven om bruk av tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede jf. Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) . Eventuelt behov for særregler om tvangsbruk overfor de særreaksjonsdømte vil bli vurdert når Stortinget har behandlet Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) . Sosialtjenesteloven § 7-11 begrenser adgangen til å bruke tvang i forhold til beboere med heldøgns omsorgstjeneste. I høringsbrevet ble det understreket at disse reglene måtte tolkes innskrenkende i forhold til særreaksjonsdømte. I Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) ble § 7-11 foreslått endret slik at det går uttrykkelig fram at bruk av tvangsmidler kan være tillatt ved lov. Det foreslås etter dette ikke noe unntak fra den nevnte bestemmelsen.

       Personregisterloven § 37a regulerer adgangen til å foreta fjernsynsovervåkning. Spørsmålet om adgangen til å foreta fjernsynsovervåkning overfor særreaksjonsdømte bør reguleres nærmere, vil bli vurdert i forbindelse med gjennomgangen av reglene om bruk av tvang som nevnt overfor.

       Særreaksjonen skal innrettes slik at den domfelte så langt sikkerhetshensyn tillater, kan ha en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre. Vedkommende bør også gis behandling dersom det antas å kunne gi resultater. Særreaksjonen skal opphøre dersom det ikke lenger av sikkerhetsmessige grunner er behov for den. Departementet er enig i at man under gjennomføring av særreaksjonen må ta hensyn til andre beboere, men foreslår ikke noe forbud mot at den tvungne omsorgen gjennomføres i et bofellesskap. Noen høringsinstanser har reist spørsmål ved om særreaksjonen kan og bør gjennomføres i egen bolig. Dette er ikke aktuelt dersom boligen eies av domfelte selv eller dennes pårørende. Hvis vedkommende allerede bor i en kommunal bolig, bør det imidlertid ikke være noe i veien for at denne benyttes. Det foreslås innført en ordning med godkjenning av særreaksjonsboliger. Fylkesmannen skal være godkjenningsinstans. Sosial- og helsedepartementet kan gi veiledende retningslinjer om bygninger, utstyr m.v. Det foreslås også å gi hjemmel for Kongen til å gi forskrift om oppføring, endring og drift av slike boliger.

       Flere høringsinstanser påpekte at det måtte stilles krav til de faglig ansvarlige, og at boveileder ikke kunne være faglig ansvarlig for gjennomføring av særreaksjonen. Noen ønsket at ansvaret skulle legges på et høyere nivå i kommunen, eventuelt til det fylkeskommunale habiliteringsteamet.

       Departementet er enig i at det bør stilles krav til faglige kvalifikasjoner hos de som skal ansettes ved boliger som gjennomfører særreaksjonen. En rekke avgjørelser som treffes i det daglige, må de ansatte ved boligene ha ansvaret for. Avgjørelser om hvilke tiltak som skal settes i verk for å hindre nye lovbrudd og om hvilke tjenestetilbud den domfelte skal motta, foreslås fattet av den øverste faglig ansvarlige i kommunen, normalt helse- og sosialsjefen. Også beslutninger om overføring fra en bolig med heldøgnsomsorg til en annen, bør tilligge kommunen.

       Departementet går inn for å pålegge fylkeskommunen å gi råd til kommunen om hvordan særreaksjonen bør gjennomføres. Enkelte høringsinstanser mente bistanden burde gjøres mer forpliktende, mens andre bl.a. pekte på hensiktsmessigheten av å videreføre den kompetansen som ligger hos kriminalomsorg i frihet. Departementet er enig i at det i en overgangsperiode kan være nyttig med samarbeid mellom de kommunale myndigheter og kriminalomsorg i frihet. Det er imidlertid et hovedpoeng at ansvaret for de særreaksjonsdømte ikke lenger skal ligge til kriminalomsorgen.

       Sosialtjenesteloven § 7-9 fastsetter at fylkesmannen skal føre tilsyn med at boliger med heldøgns omsorgstjeneste drives i samsvar med lov og forskrifter. Denne regelen skal også gjelde i forhold til boliger hvor særreaksjonen gjennomføres. Kommunen skal pålegges å gi melding til fylkesmannen om særreaksjonsdommen. Flere instanser ser det som naturlig at fylkesmannen skal føre tilsyn, men enkelte reiser spørsmål om tilsynet bør styrkes, eventuelt ved oppnevnelse av særlige tilsynsutvalg. I tillegg til å føre tilsyn med boligene for de særreaksjonsdømte, mener departementet at fylkesmannen også skal overprøve vedtak om bruk av tvang og makt og føre tilsyn med bruken av slike virkemidler. Det foreslås at fylkesmannen skal ha plikt til å gi pålegg om endringer hvis han finner at boligen drives uforsvarlig. Fylkesmannen skal også ha plikt til å fastsette en frist for når forholdet skal være endret. Hvis sikkerheten ikke er tilstrekkelig god, bør påtalemyndigheten underrettes om det. Påtalemyndigheten vil da ha mulighet til å begjære overføring til den sentrale fagenheten. Det foreslås en hjemmel for Kongen til å gi forskrifter om kvalifikasjonskrav til de som skal gjennomføre tilsynet. Departementet mener at det etter dette ikke er behov for obligatoriske tilsynsutvalg, men det bør vurderes om det i forskriften skal sies noe om måten tilsynet bør organiseres på.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, forutsetter at innholdet i særreaksjonen i første rekke vil være å sørge for tilstrekkelig sikkerhet for at nye lovbrudd ikke begås. I tillegg er flertallet enig i at man bør ta sikte på trening og opplæring av den særreaksjonsdømte der det er grunn til å tro at dette kan gi resultater. For øvrig bør man legge vekt på å gi de dømte en mest mulig meningsfylt tilværelse. Flertallet viser i den forbindelse til at særreaksjonen ikke er å anse som straff, idet lovbryteren er utilregnelig og derfor ikke kan straffes.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at sosialtjenesteloven vil få anvendelse på gjennomføringen av særreaksjonen i kommunene så langt den passer. Disse medlemmer har merket seg at dette ikke er til hinder for at det blir anledning til å sette i verk frihetsinnskrenkende tiltak overfor den særreaksjonsdømte, som forbud mot å forlate boligen, lukkede avdelinger/låste rom i boligen og « fotfølging » der det er påkrevd for å hindre nye lovbrudd. Disse medlemmer understreker at dette kan være nødvendig for å gi samfunnet tilstrekkelig beskyttelse mot nye lovbrudd.

       Disse medlemmer vil understreke at staten skal ha det økonomiske ansvaret for gjennomføringen, og at utgifter derfor skal dekkes fra staten. Disse medlemmer vil peke på at den økonomiske belastningen vil kunne slå forskjellig ut fra kommune til kommune, og at det må det tas hensyn til ved dekning av utgiftene.

       Disse medlemmer ser det som naturlig at det er den dømtes bostedskommune som skal ha ansvaret for gjennomføringen, siden det som oftest vil være her en rehabilitering vil ha det beste utgangspunkt, hvor vedkommende mottar tjenester fra før, og vedkommende er kjent i kommunen.

       Når det gjelder det videre innholdet i særreaksjonen vil disse medlemmer understreke at i tillegg til å beskytte samfunnet mot nye lovbrudd, skal særreaksjonen være bedre tilpasset den særreaksjonsdømtes spesielle behov enn dagens ordning med sikring er. Dette må innebære at der det er sikkerhetsmessig forsvarlig må den særreaksjonsdømte ha et aktivt fellesskap med andre, og integreres i den ordinære omsorgen for psykisk utviklingshemmede. Disse medlemmer vil peke på at det likevel ikke er anledning til å overføre vedkommende til bolig uten heldøgns omsorg før grunnlaget for særreaksjonen er borte og særreaksjonen opphører.

       Disse medlemmer er enig i den skisserte ansvarsfordelingen: for de daglige avgjørelsene i boligen må det være en ansvarlig ved boligen, som det stilles faglige kvalifikasjonskrav til. For større og prinsipielle spørsmål i gjennomføringen og for overføring til annen bolig, bør den øverste faglig ansvarlige i kommunen ha ansvaret, mens tilsynsansvaret ligger hos fylkesmannen. Disse medlemmer vil også peke på den sentrale enhetens ansvar for rådgivning og avlastning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener som nevnt at en gjennomføring av særreaksjonen i kommunene bare er aktuelt under forutsetning av at den sentrale fagenheten fortsatt er ansvarlig for alle avgjørelser som tas under gjennomføringen av særreaksjonen. Det betyr bl.a. at dersom fagenheten kjøper tjenester i kommunen, og den daglige leder ved boenheten i praksis da vil ta de daglige avgjørelser, skal den statlige enheten formelt stå som ansvarlig.

       Dersom tjenester kjøpes i en kommunal boenhet, vil disse medlemmer understreke at sikkerhetstiltakene spesielt må tillegges vekt, og vil påpeke at det må være et sentralt element i reaksjonen å beskytte samfunnet. Behovet for lukkede avdelinger og til å føre kontinuerlig tilsyn med den særreaksjonsdømte er normalt avgjørende for at et nødvendig sikkerhetsnivå skal kunne opprettholdes. Regler i sosialomsorgsloven som er i motstrid til dette, må derfor gjøres unntak fra. Det samme gjelder for oppholdet i sentralenheten. Disse medlemmer mener en egen fagenhet knyttet til en psykiatrisk sterkavdeling vil ha helt andre forutsetninger for et sikkerhetsmessig forsvarlig opplegg, enn en boenhet i en kommune, der det også kan bo andre psykisk utviklingshemmede beboere som har rett til bevegelsesfrihet og et mest mulig normalt liv.

       Etter disse medlemmers forslag vil det være fagenheten som er ansvarlig for godkjenning av en eventuell kommunal bolig. Avgjørelser om tiltak for å hindre nye lovbrudd og om overføring fra en bolig med heldøgnsomsorg til en annen skal ligge hos den sentrale fagenheten - ikke i kommunen slik departementet foreslår. Den myndighet som foreslås lagt til fylkesmannen om tilsyn med boligen og sikkerheten, bør legges på fagenheten og på kontrollkommisjonen. Hvis sikkerheten ikke anses forsvarlig, vil det være fagenhetens ansvar å tilbakeføre den dømte dit. Tilsvarende adgang til å begjære tilbakeføring til fagenheten bør også gis påtalemyndigheten, slik også departementet foreslår.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader ovenfor under pkt. 3.