1. Innledning - generelle merknader

1.1 Sammendrag

       Kommunal- og arbeidsdepartementet fremmer i proposisjonen forslag til endringer i arbeidsmiljølovens regler om midlertidig tilsetting, oppsigelsesfrister ved tilsetting i arbeidsmarkedstiltak, skriftlige arbeidsavtaler, samt forslag til endringer i de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven.

       Bakgrunnen for forslagene er ulik. Forslagene som gjelder midlertidig tilsetting, skriftlige arbeidsavtaler og prosess, kommer som en oppfølging av spørsmål som ble reist i forbindelse med endringene i arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 1. februar 1995. Endringsforslagene som gjelder reglene omkring tilsetting i arbeidsmarkedstiltak tar sikte på å fjerne usikkerhet omkring lovligheten av å tilsette midlertidig i alle typer arbeidsmarkedstiltak og innføring av en forskriftshjemmel for konkret fastsetting av de tiltak hvor det kan tilsettes midlertidig.

       Det foreslås en mindre endring i ferieloven på bakgrunn av endringer i arbeidsmiljøloven.

       Departementets forslag til endringer i arbeidsmiljøloven har vært på høring hos berørte organisasjoner, departementer m.v. Enkelte av forslagene som fremmes i proposisjonen er justert etter høringsrunden.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Roger Gudmundseth, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rune Kristiansen, Leif Lund og Unni Risholt, fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen, fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, vil understreke viktigheten av å sikre et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne trygghet mot psykiske og fysiske skadevirkninger. Det er viktig å sikre trygge tilsettingsvilkår og en meningsfylt arbeidssituasjon for den enkelte. Et godt arbeidsmiljø er lønnsomt for så vel samfunnet som for bedrifter. Et godt arbeidsmiljø er derfor viktig, ikke bare ut fra helse- og trivselshensyn, men også ut fra at en skal øke yrkesdeltakelsen og at den enkelte yrkesutøver skal kunne få et lengre yrkesaktivt liv, og på den måten øke arbeidsstyrken. Arbeidet med å sikre et godt arbeidsmiljø må pågå kontinuerlig etterhvert som den teknologiske og samfunnsmessige utviklingen fører med seg nye utfordringer på dette området.

2. Midlertidig tilsetting av arbeidstakere som utfører kunstnerisk arbeid, forskningsarbeid og arbeid i forbindelse med idrett

2.1 Sammendrag

2.1.1 Generell utvidelse av adgangen til midlertidig tilsetting

       Departementet viser til at de fleste arbeidsgiverorganisasjoner som ikke er direkte berørt av departementets høringsforslag, men som likevel har uttalt seg, gir uttrykk for behov for større adgang til midlertidig tilsetting. Det vises til at behovene for kreativitet og nytenkning er like stort innenfor næringslivet generelt som innenfor f.eks. idretten og forskningssektoren. Enkelte høringsinstanser peker på det paradoksale i at kultur-, idretts- og forskningssektorene er de sektorene som skal innrømmes størst fleksibilitet. Flere arbeidsgiverorganisasjoner hevder at den siste endringen i reglene om midlertidig tilsetting har hatt store konsekvenser for bedriftene.

       Flertallet i kommunalkomiteen foretok i Innst.O.nr.2 (1994-1995) en generell vurdering av stillingsvernet veid opp mot behovet for fleksibilitet, og kom til at det var behov for en viss skjerping i adgangen til midlertidig tilsetting. Den nye bestemmelsen har virket i svært kort tid, og departementet kan ikke nå se at det er grunnlag for å foreslå en generell utvidelse av bestemmelsen.

       Departementet har for øvrig satt i gang flere forskningsprosjekter for å kartlegge bruken av midlertidige arbeidsforhold og for å evaluere den nye lovgivningen på området.

       Departementet vil nøye vurdere resultatene av disse undersøkelsene. Videre vil departementet vurdere å få utført nye undersøkelser senere for løpende å være orientert om bruken av midlertidige tilsettinger, eventuelt andre løsere tilknytningsformer og konsekvensene av disse.

2.1.2 Midlertidig tilsetting av særlige grupper arbeidstakere

2.1.2.1 Forskrift

       Departementet foreslo i høringsbrevet en ny forskriftshjemmel i arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1, for å åpne for en utvidet adgang til midlertidig tilsetting av kunstnerisk personale og av visse arbeidstakere innen forskning og idrett.

       Et av formålene med å foreslå en regulering av midlertidig tilsetting av de nevnte arbeidstakergruppene i forskrift i stedet for å regulere dette direkte i arbeidsmiljøloven, var muligheten for mer presise bestemmelser.

       Det er en fare for at forskriften ikke vil kunne utformes tilfredsstillende i forhold til de behov for midlertidig tilsetting som finnes. En forskrift som regulerer dette på en tilfredsstillende måte synes derfor etter departementets vurdering å bli svært vanskelig, og departementet ønsker ikke å foreslå en forskriftshjemmel slik som i høringsbrevet.

2.1.2.2 Avtaleadgang

       Departementet mener at det er en bedre løsning å gi partene i arbeidslivet anledning til å inngå avtale om bruk av midlertidig tilsetting innenfor sektorene kultur, forskning og idrett. En avtalebasert løsning vil bedre kunne ivareta de aktuelle behovene og være bedre egnet enn en forskriftshjemmel, fordi det lettere vil kunne foretas konkrete tilpasninger innenfor de enkelte avtaleområdene. Partene anses godt skikket til å vurdere når det faktisk er behov for midlertidig tilsetting.

       En av departementets begrunnelser for ikke å anbefale en avtalebasert løsning allerede i høringsforslaget, var at idrettssektoren ikke har tradisjon for kollektiv opptreden. Denne sektoren ville i så fall være avskåret fra muligheten til å inngå en kollektiv avtale om midlertidig tilsetting. I høringsrunden er det imidlertid kommet fram at det innen idretten skjer en utvikling på dette punkt, slik at en avtalebasert løsning derfor synes å være et alternativ også for denne sektoren.

       Det eksisterer landsomfattende organisasjoner for de fleste yrkesgruppene innenfor de tre sektorene. Noen av organisasjonene er tilknyttet hovedsammenslutningene LO, YS og AF. Dette gjelder i særlig grad forskningssektoren. Mange av de organisasjonene som organiserer kunstnerisk personale er imidlertid frittstående.

       Ved å velge en avtalebasert løsning er det selvsagt et usikkerhetsmoment om hvorvidt arbeidstakerorganisasjonene er villige til å inngå slik avtale. Alle berørte organisasjoner innenfor de tre sektorene har i høringsrunden gitt uttrykk for et visst behov for midlertidig tilsetting. Basert på disse uttalelsene er det grunn til å anta at avtalemuligheten vil bli benyttet.

       En avtalehjemmel gir mulighet til å få mer presise unntaksregler enn en forskriftshjemmel, fordi en slik hjemmel vil kunne gis generelt for disse sektorene, og gir partene i arbeidslivet mulighet til å velge ut de tilfellene innenfor disse sektorene hvor det foreligger et reelt behov for midlertidig tilsetting.

       Departementet vil foreslå en slik generell avtaleadgang for arbeidstakere som utfører kunstnerisk arbeid, forskningsarbeid eller arbeid i forbindelse med idrett.

       Det er departementets forutsetning at avtaler om bruk av midlertidig tilsetting ikke kan inngås med virkning for allerede inngåtte arbeidsavtaler på tariffavtalens ikrafttredelsestidspunkt, men bare for arbeidsforhold som inngås etter dette tidspunktet.

2.1.2.3 Avtalenivå

       En avtaleadgang kan legges på forskjellige nivåer. Etter å ha drøftet flere alternativer, anbefaler departementet en mellomløsning hvor muligheten til å inngå avtale om midlertidig tilsetting legges til landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner. Ved å legge avtalemyndigheten til slike organisasjoner, vil det lettere kunne foretas en helhetlig vurdering av, og tas tilstrekkelig hensyn til, både tilsattes og arbeidssøkendes situasjon. Med landsomfattende arbeidstakerorganisasjon forstås organisasjoner som organiserer arbeidstakere innen en yrkesgruppe/sektor uavhengig av hvilken bedrift de arbeider i og hvor i landet de bor. Såkalte husforeninger og lokale arbeidstakerorganisasjoner vil ikke være omfattet. Denne løsningen vil etter departementets vurdering ivareta vernehensynene samtidig som det gir en reell mulighet til å inngå denne type avtaler der hvor det etter organisasjonenes syn er et velbegrunnet og saklig behov for det.

       Vernehensynene gjør seg ikke tilsvarende gjeldene på arbeidsgiversiden. Departementet har derfor ikke funnet grunn til å foreslå tilsvarende begrensning i avtalenivået her. Dette innebærer at en landsomfattende arbeidstakerorganisasjon kan inngå avtale om midlertidig tilsetting med den enkelte arbeidsgiver, dersom det er ønskelig. På denne måten ivaretas også muligheten for lokale tilpassede løsninger.

2.1.2.4 Forholdet til arbeidstakere som ikke omfattes av avtale om midlertidig tilsetting

       I bedrifter som sysselsetter både organiserte og uorganiserte arbeidstakere vil det være problematisk å legge til grunn forskjellige regler for midlertidig tilsetting for de organiserte og de uorganiserte arbeidstakerne innen en gruppe som utfører de samme arbeidsoppgavene. Tilsvarende problem vil oppstå dersom arbeidstakerne er organisert i flere organisasjoner, og tariffavtale ikke er inngått av alle organisasjonene. Departementet har derfor vurdert om det bør innføres en mer generell adgang til å gi tariffavtale om midlertidig tilsetting anvendelse overfor arbeidstakere som ikke direkte er bundet av avtalen.

       Lovbestemmelser som hjemler at tariffavtaler kan gjøres gjeldende i forhold til andre enn de arbeidstakere avtaler direkte gjelder, er blitt vanlige.

       Departementet er kommet til at hensynene for en adgang til å gjøre tariffavtale gjeldende for arbeidstakere som ikke direkte er bundet av avtalen, veier tyngre enn mothensynene. Det bør likevel være et vilkår at et flertall av arbeidstakerne som utfører samme type arbeid er bundet av tariffavtalen. Et slikt vilkår gjelder også i de andre tilfellene hvor slik hjemmel forekommer. Departementet vil derfor foreslå en bestemmelse i loven om at arbeidsgiver kan gjøre en avtale om midlertidig tilsetting som et flertall innen en nærmere angitt arbeidstakergruppe er bundet av, gjeldende overfor alle arbeidstakerne som utfører samme type arbeid som gruppen som er omfattet av avtalen.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det er bred enighet om at alle arbeidstakere er best tjent med og føler størst trygghet ved at de er fast ansatt. For å sikre denne tryggheten for flest mulig vedtok Stortinget under sin behandling av Ot.prp. nr. 50 høsten 1994 et tillegg i den generelle regelen om adgangen til midlertidig tilsetting i arbeidsmiljøloven § 58 A. Tillegget innebærer at inngåelse av midlertidige arbeidsavtaler skal inngås skriftlig og at slike avtaler bare kan inngås når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften.

       Flertallet vil i denne forbindelse vise til proposisjonen s. 7 hvor det står følgende:

       Videre vil flertallet vise til at ny § 58 A i arbeidsmiljøloven om midlertidige tilsettinger, trådte i kraft 1. februar 1995. Det sentrale formålet med bestemmelsen har vært å forhindre at det utvikler seg en praksis der bedriftene i tillegg til en fast kjernestab, har en stab som er løsere tilknyttet i ulike former for å løse løpende og ordinære oppgaver. Formålet er å sikre trygghet og stabilitet i arbeidsforholdene.

       Det har vært knyttet en del usikkerhet rundt tolkningen av loven. Flertallet vil framheve at det ved tolkningen må tas utgangspunkt i lovens ordlyd, men også forarbeidene til loven må trekkes inn i vurderingen. En slik helhetsvurdering vil være med på å rydde av veien de fleste usikkerhetsmomentene. Flertallet mener at en vil da se at ikke bare forskjeller i arbeidets art, men også markerte forskjeller i arbeidsmengde og eventuelle ytre omstendigheter f.eks. sesongsvingninger ligger innenfor rammen av loven. Det vil si at sesongmessige svingninger i varehandelen, turistnæringen, næringsmiddelindustri og annen lignende sesongpreget virksomhet på lovlig vis kan føre til midlertidig tilsetting. Flertallet vil likevel erkjenne at grensen mellom sesongvariasjoner på den ene side og generelle variasjoner i arbeidsmengde på den andre side kan være vanskelig å trekke. I praksis må denne grensen trekkes i hvert enkelt tilfelle.

       Flertallet mener det er viktig og nødvendig å forbedre informasjonen omkring denne bestemmelse til både arbeidsgivere og arbeidstakere. Flertallet vil derfor be departementet om å utarbeide en veiledning om tolkingen av lovens § 58 A nr. 1 bokstav a) slik dette er gjort i proposisjonens kap. 3.2. Det bør også vurderes om en slik veiledning skal omfatte andre av bestemmelsene om midlertidige ansettelser.

       Flertallet viser til at loven så langt i hovedsak har fungert etter sin hensikt. Flertallet viser videre til at departementet har satt igang flere forskningsprosjekter for å kartlegge bruken av midlertidig arbeidsforhold og utviklingen over tid. Flertallet forutsetter at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til forbedringer på dette området etter hvert som resultatet av undersøkelsen er klare og behovene for forbedringer melder seg.

       Flertallet vil vise til at det i en nylig utgitt rapport fra Fagbevegelsens Forskningsstiftelse (FAFO-rapport 198) kommer fram at andelen midlertidige ansatte er på minst ti prosent av arbeidsstokken. Rapporten finner ikke at omfanget av midlertidige ansettelser har endret seg vesentlig i løpet av de seks siste årene. Ifølge rapporten er den vanligste grunnen for midlertidige tilsettinger vikariater. Andelen midlertidig ansatte som ikke faller inn under noen av indikatorene for arbeidsmiljølovens unntaksbestemmelser varierer fra 29 % til 49 % av de midlertidig ansatte, avhengig av om man legger til grunn en mild eller streng tilnærming til loven. Selv om bruken av indikatorer ikke gir uttrykk for hvordan lovens vilkår skal forstås, indikerer likevel tallene at en stor andel av de midlertidig ansettelsene ikke er lovlig.

       Rapporten viser at det er en høyere andel midlertidig ansatte i statlig sektor. Dette kan begrunnes i at tjenestemannsloven gir en noe større adgang til midlertidig tilsetting enn det som følger av arbeidsmiljøloven.

       Flertallet vil peke på at FAFO-rapporten avdekker at hver tiende kommunalt ansatte arbeidstaker er en midlertidig ansatt vikar. Flertallet mener at antallet midlertidig ansatte virker unødvendig høyt. Flertallet vil derfor benytte anledningen til å understreke at det offentlige burde ha et spesielt ansvar for å være en god arbeidsgiver som tilbyr et trygt og stimulerende arbeidsmiljø. Flertallet forventer at det offentlige følger arbeidsmiljøloven også når det gjelder midlertidige ansettelser.

       Under behandlingen av arbeidsmiljøloven høsten 1994, ba kommunalkomiteen departementet komme tilbake til arbeidsrettslige problemstillinger vedrørende bl.a. norsk idrett, ansatte ved teatrene, operaen og andre institusjoner med kunstnerisk personale. Det har departementet nå gjort gjennom Ot.prp. nr. 49. I proposisjonen foreslår departementet at partene i arbeidslivet skal gis hjemmel til å inngå tariffavtale om bruk av midlertidig tilsetting innen forskning, idrett og for kunstnerisk personale. Departementet foreslår en slik generell avtaleadgang for arbeidstakere som utfører kunstnerisk arbeid, forskningsarbeid eller arbeid i forbindelse med idrett. Flertallet mener dette er en ordning som på en tilfredsstillende måte vil ivareta de behov disse yrkesgruppene har for midlertidig ansettelse. Flertallet er enig i at en avtaleadgang for partene innen forskning, idrett og for kunstnerisk personale bedre vil ivareta de aktuelle behov enn en forskriftshjemmel, fordi det innenfor disse yrkesgruppene har vist seg særlig mange avgrensningsspørsmål mht hvilke yrkesgrupper og under hvilke områder det foreligger reelle behov for midlertidig tilsetting. Flertallet er enig i at partene må anses godt skikket til å vurdere disse spørsmålene.

       En avtalehjemmel gir mulighet til å få mer presise unntaksregler enn en forskriftshjemmel, fordi en slik hjemmel vil kunne gis generelt for disse sektorene hvor det foreligger et reelt behov for midlertidig tilsetting.

       I utgangspunktet legger departementet opp til en vid definisjon av de yrkesgrupper som vil kunne ha behov for midlertidig ansettelse. Flertallet forutsetter likevel at en avtalebasert løsning vil sikre at ordningen ikke blir misbrukt fordi den har den fordelen at den er avhengig av tilslutning fra begge partene i arbeidslivet.

       Departementet foreslår at adgangen til å inngå avtale om midlertidig ansettelse legges til landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner. Flertallet er enig i dette. Denne løsningen vil ivareta vernehensyn slik at ansatte ikke føler seg utilbørlig presset til å inngå slike avtaler. Samtidig gis det en reell mulighet til å inngå avtaler der det etter organisasjonens syn er et velbegrunnet og saklig behov for det.

       Departementet foreslår at arbeidsgiver kan gjøre en avtale om midlertidig tilsetting, som et flertall innen en nærmere angitt arbeidstakergruppe er bundet av, gjeldende for alle arbeidstakere som utfører samme type arbeid. Flertallet mener det er viktig at et flertall av arbeidstakerne er bundet av avtalen for at denne skal gjøres gjeldende overfor de øvrige arbeidstakerne i bedriften som utfører samme arbeid.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil i utgangspunktet understreke at enhver arbeidsgiver blant annet av hensyn til målet om å redusere arbeidsledigheten, bør ha anledning til å tilsette midlertidig minst i like stor grad som loven tillot før Stortingets flertall vedtok ny paragraf 58 A. Disse medlemmer viser til Innst.O.nr.2 (1994-1995) der disse medlemmer bemerker følgende:

       Disse medlemmer viser til at det var Stortingsflertallet ved Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti som skapte den nåværende problematiske situasjonen for mange bedrifter ved å fremme og vedta den meget konsise og svært strenge innskjerpelsen av den aktuelle lovbestemmelsen. Dette skjedde i strid med regjeringens lovfremlegg. Om dette forslaget uttalte disse medlemmer følgende i Innst.O.nr.2 (1994-1995):

       Det forhold at flere talere fra flertallet i sine innlegg i stortingsdebatten åpenlyst demonstrerte uenighet om fortolkningen av sitt eget forslag, har skapt ytterligere forvirring og fortvilelse blant utøverne i arbeidslivet. Men selv om det også fra kompetent juridisk hold ble påpekt at flertallets uttalte intensjoner ikke samsvarte med den formulering flertallet hadde anvendt i forslaget til lovtekst, har flertallet ikke vist noen vilje til å fjerne skjerpelsen slik Høyre senere har foreslått i Dok.nr.8:83 (1994-1995) og i Dok.nr.8:03 (1995-1996), men altså fått nedstemt i Stortinget. Det er heller ingen tvil om at forslaget har ført til utstøting av midlertidig tilsatte og færre tilsettinger enn bedriftene ellers kunne ha foretatt. Arbeidsledigheten har som en følge av vedtaket dermed blitt høyere enn hva den ville ha vært uten lovendringen. Likeledes er det høyst sannsynlig at overtidsbruken i mange bedrifter er økt som konsekvens av forbudet mot midlertidig tilsetting. En slik utvikling fordyrer produktene og reduserer bedriftenes konkurranseevne. Det paradoksale er at nettopp de partiene som tar kraftig til ordet mot bruk av mer overtid, vedtar lover som nettopp øker bedriftenes behov for dette.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sitt partis stemmegiving i forbindelse med behandlingen av arbeidsmiljøloven høsten 1994. Dengang ble det fra Kristelig Folkepartis side uttrykt at en så behov for en viss innstramming i lovverket for å motvirke en utglidning i forhold til bruk av midlertidige ansettelser. En kom imidlertid fram til at forslaget fra komiteens flertall til ny § 58 A hadde fått en uheldig utforming og ville skape problemer særlig i virksomheter med store variasjoner i arbeidsmengden.

       Dette medlem mener at utviklingen senere har vist at dette var en riktig konklusjon. Ikke minst framveksten av ulike typer vikarbyråer, indikasjoner på økt bruk av overtid samt lovstridige midlertidige ansettelser, dokumenterer dette. (Jf. FAFO-rapport 198.)

       Dette medlem konstaterer at § 58 A ikke har hatt den tilsiktede virkning samtidig som den også har vært en kilde til forvirring og frustrasjon blant virksomhets- og bedriftsledere.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil fremme forslag om å forandre arbeidsmiljøloven § 58 A slik at bestemmelsen kan bidra til et forsvarlig vern av arbeidstakerens interesser samtidig som bestemmelsen ikke hindrer ny sysselsetting eller stimulerer til omgåelse av andre bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer mener en slik endring vil være den beste løsningen også for særlige grupper arbeidstakere som for eksempel kunstnerisk personale og arbeidstakere innen forskning og idrett.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

« § 58 A nr. 1 a) skal lyde:

       Når arbeidets karakter tilsier det. »

       Disse medlemmer vil subsidiært foreslå at det blir inntatt et nytt ledd i arbeidsmiljøloven som gir hjemmel for en forskrift om adgang til midlertidig tilsetting og åremålstiltak av kunstnerisk personale, idrettsutøvere, trenere og sportslige ledere, samt forskere og utdanningsstipendiater. I sitt høringsutkast gikk departementet inn for å regulere adgangen til midlertidig tilsetting i forskrift, men foreslår nå en avtalebasert løsning. Disse medlemmer mener på bakgrunn av arbeidstakerorganisasjonenes negative holdning til midlertidig tilsetting generelt og også innen de nevnte og spesielle grupper at en avtalebasert løsning mellom partene i arbeidslivet ikke vil gi den åpning for og realisering av midlertidig tilsetting som er ønsket og nødvendig. Dessuten står idretten uten en samlende arbeidstakerorganisasjon og vil således ikke uten videre kunne delta i avtalebaserte løsninger. Idretten kan ikke leve med dette.

       Disse medlemmer vil også vise til departementets fortolkning av § 58 A i proposisjonen side 7 der det blant annet står:

       Departementets analyse viser hvor lite hensiktsmessig den nye loven er. Dersom siktemålet med en lovendring er å gi mulighet for midlertidig tilsetting av nevnte grupper arbeidstakere, vil alternativet til disse medlemmers primære forslag være å styre dette ved forskrift. Usikkerheten ved avtaleadgang underbygger dette. Disse medlemmer har merket seg departementets argument om at det kan være vanskelig å formulere klare kriterier og foreta en hensiktsmessig avgrensning i forhold til andre grupper. Igjen taler dette for å støtte disse medlemmers primære forslag, men disse medlemmer vil ut fra ovenstående fremme et subsidiært forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide i forskrift hjemmel til midlertidig tilsetting og åremålstiltak av kunstnerisk personale, idrettsutøvere, trenere og sportslige ledere, samt forskere og utdanningsstipendiater ved forskningsinstitusjoner, offentlige og private. »

3. Midlertidig tilsetting som følge av overenskomst med fremmed stat eller internasjonal organisasjon

3.1 Sammendrag

       På bakgrunn av at Norge anses folkerettslig forpliktet til å tilsette arbeidstakere ved fellesnordiske institusjoner for fire år av gangen, foreslår departementet at en hjemmel for slik åremålstilsetting tas inn i arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1 bokstav d). Lovteksten er imidlertid utformet med sikte på at Norge generelt skal kunne følge opp eventuelle forpliktelser av lignende karakter.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen merker seg at Norge er folkerettslig forpliktet til å tilsette arbeidstakere ved fellesnordiske institusjoner for fire år av gangen. En hjemmel til dette bør derfor tas inn i arbeidsmiljølovens § 58 A. Komiteen er videre enig i at lovteksten utformes med sikte på at Norge generelt skal kunne følge opp eventuelle forpliktelser av lignende karakter.

4. Midlertidig tilsetting av deltaker i arbeidsmarkedstiltak

4.1 Sammendrag

       Departementet viser til at det i dag er adgang til å tilsette midlertidig i arbeidsmarkedstiltak, med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1 bokstav a) og c), og i enkelte tilfeller kan hjemmelen være arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1 bokstav b).

       Bokstav c) er utformet med utgangspunkt i behov knyttet til ekstraordinær sysselsetting i offentlig virksomhet. Den gir derfor tilfredsstillende hjemmelsgrunnlag for sysselsettingstiltakene, herunder KAJA.

       Hjemmelen er imidlertid ikke fullt ut tilfredsstillende når det gjelder utprøvings-, kvalifiserings- og arbeidstreningstiltakene. Det er skapt en viss usikkerhet når det gjelder adgang til midlertidig tilsetting i tiltak der siktemålet er å legge grunnlag for varig tilsetting.

       Departementet peker på at en slik uklarhet omkring hjemmel til midlertidig tilsetting i arbeidsmarkedstiltak vil svekke mulighetene for en effektiv gjennomføring av arbeidsmarkeds- og attføringspolitikken. Arbeidsmarkedsmyndighetene er avhengig av å bruke ordinært arbeidsliv til utprøving og avklaring av svake arbeidstakere og til kvalifisering og arbeidstrening med sikte på å bedre gruppens mulighet for ordinær tilsetting. Dersom det oppstår tvil om hjemmelen, vil arbeidsgiveren kunne vegre seg for å ta inn slik arbeidskraft til utprøving.

       Departementet mener at utprøvingen og treningen i større grad bør foregå gjennom arbeid i ordinære arbeidsplasser. Det gir mest realistisk utprøvings- og treningssituasjon, og det øker mulighetene for ordinær tilsetting på samme arbeidsplass dersom tiltaksperioden er vellykket. En del av treningen vil og bør bestå av ordinær deltakelse i produksjonene. Krav til ekstraordinær tilsetting - forstått slik at det skal etableres en ekstraordinær arbeidsplass - er derfor for de fleste attføringstiltakene lite formålstjenlig. Målsettingen med mange tiltak er nettopp at deltakerne skal tilsettes ordinært i den aktuelle arbeidsplassen dersom en nærmere utprøving, kvalifisering og arbeidstrening viser at det er et realistisk mål.

       Departementet peker på at det er viktig å unngå at arbeidsmarkedstiltak nyttes til å tilsette midlertidig i situasjoner der det ikke er adgang til det. Det er også viktig å unngå at inntak av arbeidstakere på arbeidsmarkedstiltak skjer til fortrengsel for ordinær tilsetting. Dette sikres gjennom det ramme- og regelverket som er gitt for arbeidsmarkedstiltakene. Blant annet er tiltakene i seg selv tidsbegrensede. Det blir satt en maksimalgrense for hvor lang periode det kan inngås midlertidig arbeidsavtale for.

       På denne bakgrunn er departementet blitt stående ved forslaget om å utforme arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1 bokstav c) slik at hjemmelsbehovet generelt for å tilsette midlertidig i arbeidsmarkedstiltak, både for ordinær og for yrkeshemmet arbeidskraft, blir dekket. Det er hensiktsmessig å samle reglene i en bestemmelse som kan dekke behovet både ved utprøvings- og avklaringstiltak, ved kvalifisering og arbeidstreningstiltak og ved sysselsettingstiltak.

       Departementet tar sikte på å fastsette en forskrift der en lister opp de konkrete arbeidsmarkeds- og attføringstiltak hvor det skal være adgang til å nytte tidsbestemte kontrakter i tråd med prinsipper det er gjort rede for. En slik forskrift vil gi bedre oversikt over rettstilstanden. Forskriften vil omfatte eksisterende arbeidsmarkeds- og attføringstiltak der det etter departementets vurdering i dag er nødvendig og ønskelig med en adgang til midlertidig tilsetting, men hvor hjemmelen når det gjelder visse tiltak som nevnt foran er noe usikker.

       Hensikten er å klargjøre muligheten for å inngå midlertidig tilsetting i eksisterende tiltak. Departementet tar med dette ikke sikte på å innføre nye tiltak.

       Nåværende § 58 A nr. 1 bokstav c) annet punktum kom inn ved en lovendring med ikrafttredelse 1. februar 1995. Denne bestemmelsen gir departementet hjemmel til i forskrift å fastsette adgang til midlertidig bruk av korttidskontrakter ved ekstraordinær tilsetting også i andre tiltak enn de som er i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten. Bestemmelsen kom inn i loven fordi det i enkelte tilfeller hadde vist seg å være hensiktsmessig å organisere midlertidige ekstraordinære tiltak for å redusere arbeidsledigheten på en annen måte enn de ordinære arbeidsmarkedstiltakene, og organisere dem utenfor arbeidsmarkedsetaten. Hvilke tiltak det skal kunne tilsettes midlertidig i, må vurderes konkret. Departementet har på det nåværende tidspunkt ikke fastsatt en slik forskrift. I tilfelle det er aktuelt å ta forskriftsadgangen i bruk vil det være i forbindelse med ekstraordinære tiltak. Den kompetansebegrensningen som ligger i dette er i samsvar med gjeldende rett, og departementet ser ikke noe behov for endringer.

       Departementet har kommet til at det opprinnelige forslaget bør opprettholdes. Departementet viser til at det kan virke som om en del høringsinstanser har misforstått forslaget til ny § 58 A nr. 1 bokstav c). Det foreslås derfor en redaksjonell endring av bestemmelsen.

       Det kan ikke utelukkes at det i enkelte tilfeller vil kunne være adgang til midlertidig tilsetting etter arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1 bokstav a) og b), men hovedvekten av midlertidig tilsetting i arbeidsmarkedstiltak vil etter dette være regulert i forskrift gitt med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1 bokstav c).

4.2 Komiteens merknader

       Arbeidsmarkedstiltakene er i sin natur et tilbud som av varierende grunner blir gitt over en begrenset periode. For å dekke behovet for å kunne tilsette midlertidig i arbeidsmarkedstiltak foreslår departementet å presisere arbeidsmiljøloven på dette punktet. Komiteen er enig i at dette bør gjøres ved å samle reglene som kan dekke behovet ved de forskjellige tiltakene i én bestemmelse. Komiteen mener departementet bør gis hjemmel til å fastsette i forskrift hvilke typer arbeidsmarkeds- og attføringstiltak det kan tilsettes midlertidig i.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på de problemer for muligheten til å tilsette midlertidig i arbeidsmarkedstiltak som Stortingets flertallsvedtak av ny § 58 A 1 a) og øvrige endringer i arbeidsmiljøloven har medført. Disse medlemmer mener at de reparasjonsmotiverte lovendringer som Regjeringen etter hvert har funnet å måtte fremme, viser at lovskjerpelsene er uheldige og var svært lite gjennomtenkte. Disse medlemmer viser til sitt prinsipale forslag. Disse medlemmer vil presisere at hverken regler eller forskrift må utarbeides slik at de kan virke unødig begrensende på dagens muligheter for midlertidig tilsetting i arbeidsmarkedstiltak. Det vil være til stor skade, begrense mulighetene for å få tiltaksdeltakere i arbeid og ytterligere vanskeliggjøre situasjonen for arbeidsmarkedsbedriftene.

5. Særlige oppsigelsesfrister for tilsatte i arbeidsmarkedstiltak

5.1 Sammendrag

       I dag er oppsigelsesfristen en måned for arbeidsmarkedstiltak som omfattes av arbeidsmiljøloven § 58 nr. 1, dvs. arbeidsmarkedstiltak der deltakerne er arbeidstakere.

       Departementet foreslår et nytt annet ledd i arbeidsmiljøloven § 58 nr. 1 som gir departementet hjemmel for i forskrift å fastsette kortere oppsigelsesfrist enn en måned for deltakere på arbeidsmarkedstiltaket.

       Tidligere har det vært allmenn aksept for kortere oppsigelsesfrist enn en måned for deltakere på arbeidsmarkedstiltak. Dette gjenspeiles i at de høringsinstansene som har uttalt seg, gjennomgående stiller seg positive til departementets forslag.

       Departementet viser til at arbeidsmarkedstiltakene er viktige virkemidler i arbeidsmarkedspolitikken. De skal gjøre arbeidssøkerne bedre rustet til å komme i ordinært arbeid. Hvis arbeidssøkeren blir formidlet til en annen jobb eller et annet tiltak, skal vedkommende raskt kunne forlate tiltaket. Arbeidsmarkedstiltakene skal prinsipielt ikke binde deltakere til tiltaket, men kunne avgi deltakere til ordinært arbeid, annet tiltak eller utdanning på kort varsel. En lang oppsigelsesfrist for deltakere på arbeidsmarkedstiltak vil dermed i mange tilfeller ikke være til fordel for tiltaksdeltakeren. Man bør generelt anta at deltakere på arbeidsmarkedstiltak har fordel av å komme i ordinært arbeid, framfor å fortsette på tiltak. Blant annet for å sikre likeartede vilkår for tiltaksdeltakerne, mener departementet at det ikke er ønskelig med fri avtaleadgang vedrørende oppsigelsestid.

5.2 Komiteens merknader

       Den gjensidige oppsigelsesfristen er i dag en måned for arbeidsmarkedstiltak. Dette minsker arbeidssøkers muligheter til å få ordinært arbeid. Komiteen er derfor enig i at det gis en forskriftshjemmel for å fastsette kortere oppsigelsesfrist for arbeidsmarkedstiltakene enn det som følger av loven i dag. Forutsetningen for dette må være at endringen fører til større muligheter og ikke økt utrygghet for den som er på tiltak.

6. Krav til skriftlige arbeidsavtaler

6.1 Sammendrag

       Reglene om skriftlige arbeidsavtaler framgår av arbeidsmiljøloven §§ 55 B - 55 F.

       Ifølge § 55 B første ledd skal skriftlig arbeidsavtale inngås i alle arbeidsforhold med en samlet varighet av mer enn en måned. Ifølge tredje ledd er Kongen gitt myndighet til å bestemme i hvilken utstrekning kravet om skriftlig arbeidskontrakt skal gjelde arbeidsforhold som samlet ikke overstiger en måned.

       Ved revisjonen av arbeidsmiljøloven med ikrafttredelse 1. februar 1995 ble det vedtatt en ny § 58 A nr. 1 som stiller krav om skriftlig arbeidsavtale i alle midlertidige arbeidsforhold uavhengig av arbeidsforholdets lengde.

       Av lovtekniske hensyn og for å gjøre regelverket enklere og mer oversiktlig foreslår derfor departementet å samle alle de ovennevnte bestemmelser i § 55. I § 55 B foreslås det tatt inn krav om skriftlighet i alle arbeidsforhold.

       Departementet fremmer forslag om at reglene i §§ 55 B-55 F endres i nødvendig grad slik at alle arbeidsforhold omfattes, at forskriften om arbeidsavtaler i kortvarige arbeidsforhold oppheves og at kravet til skriftlighet tas ut av arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1. Begrunnelsen for endringen i § 58 A nr. 1 er at kravet i denne paragrafen vil bli overflødig som følge av endringene.

       Mer konkret innebærer forslaget at § 55 B første ledd endres slik at bestemmelsen gjelder alle arbeidsforhold. Arbeidsavtalen skal foreligge snarest mulig og for arbeidsforhold med varighet på mer enn en måned senest en måned etter at arbeidsforholdet begynte. Etter departementets vurdering bør det imidlertid i alle arbeidsforhold hvor det er mulig foreligge en arbeidsavtale ved arbeidsforholdets begynnelse. Ved at skriftlig arbeidsavtale inngås så tidlig som mulig, unngås også eventuell uenighet om hva som faktisk er avtalt i størst mulig grad. For arbeidsforhold av kortere varighet enn en måned mener departementet at i likhet med i utleieforhold, bør arbeidsavtalen inngås umiddelbart.

       Kongen forskriftshjemmel i § 55 B tredje ledd foreslås opphevet som følge av endringsforslaget i første ledd.

       Kravene til avtalens innhold vil fremgå av § 55 C som da vil rette seg mot alle arbeidsforhold. Også § 55 C bokstavene g) og j) som ikke har noe parallell i forskriften om skriftlige arbeidsavtaler vil komme til anvendelse i de kortvarige forholdene. Bokstav j) gjelder eventuelle prøvetidsbestemmelser og utgjør på grunn av formuleringen « eventuell » ingen problemer i forhold til de midlertidige forholdene hvor prøvetid ikke er aktuelt. Bokstav g) gjelder et krav om at avtalen skal inneholde opplysninger om oppsigelsesfrister. Regelen tar ikke sikte på noen endring i forhold til bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 2 som fastsetter at midlertidige arbeidsavtaler som hovedregel opphører uten oppsigelsesfrist ved det avtalte tidsrommets utløp eller når det bestemte arbeidet avtalen gjelder er avsluttet.

6.2 Komiteens merknader

       Departementet kommer i proposisjonen med forslag om at reglene om skriftlige arbeidsavtaler samles i §§ 55 B-55 F og at forskriftshjemmelen og forskriften om arbeidsavtaler i de kortvarige arbeidsforholdene oppheves. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enig i dette og at også avtaler i kortvarige arbeidsforhold under en måned skal inneholde eventuelle oppsigelsesfrister og prøvetidsbestemmelser. For at kravet om skriftlige avtaler skal bli lettere å innfri, særlig for små og mellomstore bedrifter, mener flertallet det bør innføres kortfattede standardformulerte kontrakter for arbeidsforhold som varer under 6 måneder.

       Flertallet peker på at også kontroll av arbeidsgiveransvaret for skriftlige avtaler etter § 55 B-55 F er en naturlig oppgave for Arbeidstilsynet.

       Flertallet vil be departementet vurdere om de sanksjonsmidler Arbeidstilsynet når over er tilstrekkelige for å oppnå en ønsket overholdelse av lovens bestemmelser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det skal være frivillig å inngå skriftlig arbeidsavtale ved arbeidsforhold med kortere samlet varighet enn 1 måned. Disse medlemmer har merket seg høringsuttalelsene om dette, og har også lagt vekt på den dokumentasjon som ble presentert i forbindelse med « Småtinget » 16. april 1996. Disse medlemmer mener det kan oppnås forenklinger for bedriftene og samtidig oppfylle departementets ønsker om å gjøre regelverket enklere og mer oversiktlig ved å unnta de aller korteste arbeidsforhold fra kravet om skriftlighet. Disse medlemmer anser en slik lempelse i lovens krav til skriftlighet å ha minimal betydning for stillingsvernets reelle innhold for arbeidstakerne. Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

« § 55 b første ledd skal lyde:

       Det skal inngås skriftlig arbeidsavtale i alle arbeidsforhold med en samlet varighet av mer enn en måned. Avtalen skal foreligge snarest mulig og senest en måned etter at arbeidsforholdet begynte. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det ikke er tungtveiende grunner til å kreve lovfesting om skriftlige arbeidsavtaler i kortvarige arbeidsforhold med varighet under en måned og viser til sitt prinsipale forslag. Disse medlemmer mener det er uhensiktsmessig også å ville kreve at slike avtaler skal inneholde eventuelle oppsigelsesfrister og prøvetidsbestemmelser. Disse medlemmer mener det vil kunne svekke tilliten til lovgiver og respekten for lovbestemmelser i sin alminnelighet dersom Stortinget med særdeles svake begrunnelser pålegger arbeidsgiver nye og utgiftsdrivende oppgaver.

7. Arbeidsmiljølovens prosessregler

7.1 Sammendrag

7.1.1 Virkeområdet for prosessreglene

       Departementet foreslår at adgangen til å reise søksmål « ...om innholdet av en arbeidsavtale... » jf. § 61 nr. 1, første punktum, ikke lenger skal følge arbeidsmiljølovens særlige prosessregler. Dette ble tatt inn i § 61 nr. 1 ved revisjonen av arbeidsmiljøloven i 1995, da anvendelsesområdet for de særlige prosessreglene i arbeidsmiljølovens kap. XII ble utvidet. Endringene som departementet nå foreslår vil gi en regel som er mer i samsvar med intensjonene bak revisjonen i 1995.

       Dersom arbeidsforholdet er brakt eller søkt brakt til opphør enten av arbeidstaker eller arbeidsgiver, vil et søksmål om hvorvidt arbeidsforholdet består følge de særskilte prosessreglene i arbeidsmiljøloven. Fastsettelses- eller fullbyrdelsessøksmål vedrørende andre krav som er oppstått på grunn av arbeidsforholdet skal imidlertid følge de alminnelige prosessregler, idet disse ikke omfattes av søksmål « om arbeidsforhold består ». Slike krav kan imidlertid tas med når de reises i sammenheng med søksmål om hvorvidt et arbeidsforhold består, jf. kumulasjonsbestemmelsen i § 61 A.

       Departementet er i utgangspunktet av den oppfatning at det er viktig med ensartede regler for valg av prosessform ved søksmål som reises i bestående arbeidsforhold, enten det knytter seg til et midlertidig eller et fast tilsettingsforhold, Departementet mener imidlertid at hensynet til en ensartet behandling av søksmål som i realiteten gjelder tvist om stillingsvern, bør veie tyngre. Departementet er på denne bakgrunn kommet til at tvist om lovligheten av en midlertidig tilsetting før arbeidstaker har fratrådt et midlertidig arbeidsforhold fortsatt bør følge arbeidsmiljølovens prosessregler og foreslår at reglene om dette videreføres i et nytt nr. 5 i § 58 A.

       Kumulasjonsbestemmelsen i § 61 nr. 1, annet punktum, vil føre til at det ved slike søksmål også vil kunne tas med andre krav som knytter seg til innholdet av arbeidsavtalen. Disse kravene som ikke direkte gjelder spørsmålet om arbeidstakerens stillingsvern, vil ved departementets forslag kunne bli gjenstand for behandling etter arbeidsmiljølovens særlige prosessregler, dersom de reises i tilknytning til søksmål om lovligheten av den midlertidige tilsettingen. Arbeidstakeren vil på denne måten kunne få dom for andre krav i det midlertidige arbeidsforholdet, f.eks lønn.

7.1.2 Fristberegningsregler ved tvist om det foreligger eller har foreligget lovlig midlertidig tilsetting, rettsvirkninger m.m.

       Departementet foreslår videre at det i § 58 A nr. 4 og i et nytt nr. 5 tas inn konkret hvilke prosessregler som skal gjelde ved henholdsvis tvister om midlertidig tilsetting etter at arbeidsforholdet er avsluttet og slike tvister som reises mens det midlertidige arbeidsforholdet fremdeles består. I hovedtrekk innebærer dette en videreføring av gjeldende rett. I dag gjelder det i praksis ingen søksmålsfrist for disse søksmålene dersom det ikke er gitt en formriktig oppsigelse slik loven stiller krav om ved opphør av faste arbeidsavtaler, og arbeidstakeren påstår at det i realiteten dreier seg om en oppsigelse av et fast arbeidsforhold. Departementet foreslår en ny regel om at dersom søksmål om lovlig midlertidig tilsetting reises senere enn ett år etter at arbeidstakeren har fratrådt, kan det bare gis dom for erstatning.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at departementet foreslår at søksmål om innholdet av en arbeidsavtale ikke lenger skal følge de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven. Flertallet har merket seg at dagens system lett kan tolkes til å være mer omfattende enn det intensjonen var. Ordningen om at tvist om hvorvidt det foreligger vilkår for midlertidig tilsetting i et bestående arbeidsforhold skal behandles etter arbeidsmiljølovens særlige prosessregler. Flertallet er enig i at det vil være uheldig å ha ulik prosessordning for tvister før og etter arbeidstaker har fratrådt.

       Flertallet er også enig i de endringsforslag som skal bidra til å klargjøre hvilke prosessregler som skal gjelde ved tvister om midlertidig tilsetting etter at arbeidsforholdet er avsluttet og slike tvister som reises mens det midlertidige arbeidsforholdet består. Det vil også være avklarende for begge parter å få inn en regel som tilsier at dersom et søksmål om lovlig midlertidig tilsetting reises senere enn ett år etter at arbeidstakeren har fratrådt, kan det bare gis dom for erstatning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at midlertidige tilsettinger etter sin art er forskjellige fra faste tilsettinger. Så vel arbeidstagere som arbeidsgivere har legitime interesser å ivareta. For arbeidstagerne består den grunnleggende interesse i beskyttelse mot rettighetsinnskrenkninger som følge av at stillinger benevnes « midlertidige ». Det er klart at det reelle forhold må være rettslig avgjørende. Denne interesse er vel ivaretatt i det gjeldende lovverk. Arbeidgiversiden har også behov for beskyttelse på enkelte områder. Dette gjelder eksempelvis mot at mindre formfeil kan medføre avvisning av materielt sett åpenbart berettigede krav.

       Disse medlemmer er kommet til at Regjeringens endrede forslag til prosessregler er en uheldig avveining av ulike partsinteresser, og at forslagene i for sterk grad prioriterer hva Landsorganisasjonen ønsker. Forslaget blir etter disse medlemmers oppfatning urimelig, særlig av hensyn til de små og mellomstore bedriftene som har mindre ekspertise på det arbeidsrettslige området. Disse medlemmer understreker at Regjeringens endrede innstilling ytterligere vanskeliggjør bedriftenes situasjon i Norge, og det føyer seg inn i en lang rekke av kompliserte og for bedriftene svært kostnadskrevende lovendringer. Disse medlemmer vil igjen uttrykke sin uro over at denne politiske kursen bidrar til at den totale sysselsettingen i Norge er lavere enn hva den ellers kunne vært, og at viljen til å skape nye og varige arbeidsplasser i privat sektor reduseres som følge av stortingsflertallets linje.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

« § 58 a ny nr. 4 skal lyde:

       Ved tvist om lovligheten av midlertidig tilsetting, kan arbeidstaker kreve forhandlinger med arbeidsgiver etter reglene i § 61 nr. 2. Har arbeidstaker fratrådt, må kravet om forhandlinger være fremsatt senest to uker etter fratreden.

       Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger eller er forhandlinger ikke holdt, kan arbeidstaker reise søksmål etter reglene i § 61 nr. 3. Søksmålsfristen regnes fra forhandlingenes avslutning eller hvis forhandlinger ikke er holdt, fra det faktiske fratredelsestidspunktet. Har det vært ført forhandlinger skal det ved stevningen sendes bekreftet avskrift av protokollen. Ved tvister om gyldigheten av en midlertidig tilsetting, kommer ikke § 57 nr. 2 tredje ledd til anvendelse.

       Finner retten at vilkårene for midlertidig tilsetting ikke er til stede etter § 58 a nr. 1, skal retten etter krav fra arbeidstaker avsi dom for at arbeidsforholdet er å anse som fast eller fortsatt består. I særlige tilfeller kan retten likevel, etter krav fra arbeidsgiver, bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre dersom den etter en avveining av partenes interesser finner at det vil være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter.

       Finner retten at tilsetting er i strid med § 58 a nr. 1, kan arbeidstaker kreve erstatning etter reglene § 62 annet ledd annet punktum.

       Retten til å fortsette i stillingen, jf. § 61 nr. 4 gjelder ikke for midlertidig tilsatte. Retten kan likevel, etter krav fra arbeidstakeren, bestemme at en midlertidig tilsatt kan fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. »

       Disse medlemmer vil stemme imot Regjeringens forslag til § 58 a ny nr. 5.

8. Arbeidsmiljøloven § 77 - rettelse

       En mindre feil i arbeidsmiljøloven § 77 foreslås rettet opp. Feilen gjelder nummerering av paragrafens nr. 4 og nr. 5.

9. Ferie og omsorgspermisjon

9.1 Sammendrag

       Ferieloven § 9 nr. 2 regulerer ferieavvikling under fødsels- og omsorgspermisjon. Arbeidsgiver kan ikke uten arbeidstakerens samtykke legge ferie til permisjonstid der det ytes fødsels- eller adopsjonspenger etter folketrygdloven. Det samme gjelder under permisjon som fedre eller andre omsorgspersoner har rett til i forbindelse med fødsel. Andre omsorgspersoners rett til permisjon ble tidligere regulert av arbeidsmiljøloven § 31 nr. 4. Etter endringer i arbeidsmiljøloven reguleres dette nå av nr. 5 og det foreslås derfor at henvisningen i ferieloven endres fra nr. 4 til nr. 5.

       Ferieloven § 9 nr. 2 fjerde ledd slår fast at arbeidsgiver kan legge ferie til perioder der arbeidstakeren har utvidet omsorgspermisjon uten lønn etter arbeidsmiljøloven § 31 nr. 3. Bestemmelsen som bare gjelder ved ulønnet permisjon kom inn i ferieloven i 1988, og var da en kodifisering av tidligere praksis. Etter endringene i arbeidsmiljøloven har foreldrene også rett til ulønnet permisjon etter arbeidsmiljøloven § 31 nr. 4. Det foreslås derfor at ferieloven endres slik at den også henviser til denne bestemmelsen.

9.2 Komiteens merknader

       Ferieloven § 9 nr. 2 fjerde ledd slår fast at arbeidsgiver kan legge ferie til perioder der arbeidstakere har utvidet omsorgspermisjon uten lønn. Etter endringene i arbeidsmiljøloven har foreldre også rett til ulønnet permisjon etter arbeidsmiljøloven § 31 nr. 4. Departementet foreslår derfor at ferieloven endres slik at den også henviser til denne bestemmelsen.

       Komiteen ser det som hensiktsmessig at de paragrafene i ferieloven som regulerer ulønnet omsorgspermisjon synkroniseres slik at arbeidsgiver kan legge ferie til de perioder der arbeidstaker har ulønnet omsorgspermisjon.

10. Forslag på områder som ikke er behandlet i proposisjonen

10.1 Komiteens merknader

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at hjemmelen for å ansette øverste leder tidsbegrenset avviker fra kommunelovens § 24 nr. 3, hvor det heter:

       Dette medlem mener det bør være overensstemmelse i lovverket på dette punkt og viser til at etatsjefer i kommunene i mange tilfeller ansettes på åremål. Dette medlem vil derfor foreslå at dette også skal gjelde for virksomheter utenfor kommunal sektor, slik at ikke bare virksomhetens leder, men også andre i ledende administrative stillinger kan ansettes på åremål.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« § 58 A nr. 1 første ledd, punkt d) skal lyde:

       d) med de øverste administrative ledere i virksomheten eller når dette anses nødvendig som følge av overenskomst med fremmed stat eller internasjonal organisasjon (åremålstilsetting). »

       Dette medlem viser videre til at norske hjelpeorganisasjoner som arbeider utenfor landets grenser har et behov for å kunne ansette personell som er stasjonert i utlandet på tidsbegrenset kontrakt. Dette fordi det ikke uten videre vil være aktuelt eller mulig å tilsette dem i organisasjonen hjemme i Norge når tiden ute er avsluttet.

       Dette medlem foreslår på denne bakgrunn følgende tilføyelse i § 58 A nr. 1 første ledd:

« § 58 A nr. 1 første ledd, nytt punkt e) skal lyde:

       e) med ansatte i norske hjelpeorganisasjoner som er stasjonert utenfor landets grenser. »

11. Økonomiske og administrative konsekvenser

11.1 Sammendrag

       Departementet viser til at ved å gi partene i arbeidslivet adgang til å avtale bruk av midlertidig tilsetting innenfor kunstnerisk sektor, forskningsarbeid og arbeid i forbindelse med idrett, vil virksomhetene kunne gis noe større fleksibilitet i forhold til behov for kreativitet og fornyelse innen de aktuelle sektorer. Bruk av avtaleadgangen forutsetter at arbeidstakerorganisasjonene er villige til å inngå slike avtaler. Basert på de uttalelser departementet har mottatt i høringsrunden fra berørte arbeidstakerorganisasjoner er det grunn til å tro at avtalemuligheten vil bli benyttet. Det er imidlertid vanskelig å anslå den totale bruken av midlertidig tilsetting i disse tilfellene. De tre sektorene utgjør en relativt liten gruppe av det totale antall sysselsatte. Departementet peker på at forslaget neppe antas å ha noen sysselsettingsmessig effekt. Forslaget kan føre til noe merarbeid for partene i arbeidslivet i forbindelse med bistand ved eventuell inngåelse av avtalene. Samlet sett må dette merarbeidet antas å være lite.

       Departementet viser til at en klarere regulering av når det vil være adgang til midlertidig tilsetting i de forskjellige arbeidsmarkedstiltakene i mange tilfeller vil gjøre det lettere å få arbeidsgiverne til å ta inn yrkeshemmede og arbeidsledige på arbeidsmarkedstiltak. Dette vil kunne bedre mulighetene for å gjennomføre arbeidsmarkedspolitikken

       Departementet viser videre til at muligheten til å fastsette en kortere oppsigelsesfrist for deltakere i arbeidsmarkedstiltak sikrer at arbeidssøkere som deltar på tiltak raskt kan besette ledige jobber. Dette øker deres muligheter til å komme i ordinært arbeid og kan bidra til lavere arbeidsledighet.

       Departementet antar at de øvrige forslag til lovendringer ikke vil ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.

11.2 Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader til departementets vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av de foreslåtte lovendringene.

12. Forslag fra mindretall

Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

§ 58 A nr. 1 a) skal lyde:

       Når arbeidets karakter tilsier det.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide i forskrift hjemmel til midlertidig tilsetting og åremålstiltak av kunstnerisk personale, idrettsutøvere, trenere og sportslige ledere, samt forskere og utdanningsstipendiater ved forskningsinstitusjoner, offentlige og private.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 3

§ 55 b første ledd skal lyde:

       Det skal inngås skriftlig arbeidsavtale i alle arbeidsforhold med en samlet varighet av mer enn en måned. Avtalen skal foreligge snarest mulig og senest en måned etter at arbeidsforholdet begynte.

Forslag fra Høyre:

Forslag 4

§ 58 a ny nr. 4 skal lyde:

       Ved tvist om lovligheten av midlertidig tilsetting, kan arbeidstaker kreve forhandlinger med arbeidsgiver etter reglene i § 61 nr. 2. Har arbeidstaker fratrådt, må kravet om forhandlinger være fremsatt senest to uker etter fratreden.

       Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger eller er forhandlinger ikke holdt, kan arbeidstaker reise søksmål etter reglene i § 61 nr. 3. Søksmålsfristen regnes fra forhandlingenes avslutning eller hvis forhandlinger ikke er holdt, fra det faktiske fratredelsestidspunktet. Har det vært ført forhandlinger skal det ved stevningen sendes bekreftet avskrift av protokollen. Ved tvister om gyldigheten av en midlertidig tilsetting, kommer ikke § 57 nr. 2 tredje ledd til anvendelse.

       Finner retten at vilkårene for midlertidig tilsetting ikke er til stede etter § 58 a nr. 1, skal retten etter krav fra arbeidstaker avsi dom for at arbeidsforholdet er å anse som fast eller fortsatt består. I særlige tilfeller kan retten likevel, etter krav fra arbeidsgiver, bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre dersom den etter en avveining av partenes interesser finner at det vil være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter.

       Finner retten at tilsetting er i strid med § 58 a nr. 1, kan arbeidstaker kreve erstatning etter reglene § 62 annet ledd annet punktum.

       Retten til å fortsette i stillingen, jf. § 61 nr. 4 gjelder ikke for midlertidig tilsatte. Retten kan likevel, etter krav fra arbeidstakeren, bestemme at en midlertidig tilsatt kan fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 5

§ 58 A nr. 1 første ledd, punkt d) skal lyde:

       d) med de øverste administrative ledere i virksomheten eller når dette anses nødvendig som følge av overenskomst med fremmed stat eller internasjonal organisasjon (åremålstilsetting).

Forslag 6

§ 58 A nr. 1 første ledd, nytt punkt e) skal lyde:

       e) med ansatte i norske hjelpeorganisasjoner som er stasjonert utenfor landets grenser.

13. Komiteens tilrådning

       Komiteen har for øvring ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. gjøres følgende endringer:

§ 55 B første ledd skal lyde:

       Det skal inngås skriftlig arbeidsavtale i alle arbeidsforhold. I arbeidsforhold med en samlet varighet av mer enn en måned skal avtalen foreligge snarest mulig og senest en måned etter at arbeidsforholdet begynte.

§ 55 B annet ledd skal lyde:

       I arbeidsforhold som gjelder tilsetting av kortere varighet enn en måned eller utleie av arbeidskraft, skal det umiddelbart inngås skriftlig arbeidsavtale.

§ 55 B tredje ledd oppheves.

§ 58 nr. 1 nytt annet ledd skal lyde:

       Departementet kan fastsette i forskrift kortere oppsigelsesfrist for deltakere i arbeidsmarkedstiltak.

§ 58 A nr. 1 første ledd skal lyde:

       Arbeidsavtaler som gjelder for et bestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående art kan bare rettsgyldig avtales i følgende tilfeller:

§ 58 A nr. 1 nytt annet ledd skal lyde:

       Landsomfattende arbeidstakerorganisasjon kan inngå tariffavtale med en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening om adgang til midlertidig tilsetting innenfor en nærmere angitt arbeidstakergruppe som skal utføre kunstnerisk arbeid, forskningsarbeid eller arbeid i forbindelse med idrett.

§ 58 A nr. 1 nytt tredje ledd skal lyde:

       Tariffavtale som er nevnt i annet ledd og som er bindende for et flertall av arbeidstakerne innenfor en nærmere angitt arbeidstakergruppe, kan av arbeidsgiver gjøres gjeldende i forhold til alle arbeidstakere som tilsettes for å utføre samme type arbeid som det avtalen gjelder.

§ 58 A ny nr. 4 skal lyde:

       Ved tvist om det har foreligget en lovlig midlertidig tilsetting i et arbeidsforhold hvor arbeidstaker har fratrådt, kan arbeidstaker kreve forhandlinger etter reglene i § 61 nr. 2. Fristen etter § 61 nr. 2 første ledd regnes fra det faktiske fratredelsestidspunktet.

       Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger eller er forhandlinger ikke holdt, kan arbeidstakeren reise søksmål etter reglene i § 61 nr. 3. Fristen regnes fra forhandlingenes avslutning eller fra det faktiske fratredelsestidspunktet.

       Finner retten at den midlertidige tilsettingen var i strid med § 58 A nr. 1, skal retten etter krav fra arbeidstakeren avsi dom for at arbeidsforholdet består. I særlige tilfeller kan retten likevel, etter påstand fra arbeidsgiveren, bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre dersom den etter en avveining av partenes interesser finner at det vil være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter. Har det foreligget en midlertidig tilsetting i strid med § 58 A nr. 1, kan arbeidstakeren kreve erstatning. Erstatningen fastsettes i samsvar med § 62 annet ledd, annet punktum. Reises søksmål senere enn ett år etter forhandlingenes avslutning eller det faktiske fratredelsestidspunktet, kan det bare gis dom for erstatning.

       Retten til å fortsette i stillingen, jf. § 61 nr. 4, gjelder ikke for midlertidig tilsatte. Retten kan likevel bestemme, etter krav fra arbeidstakeren, at en midlertidig tilsatt kan fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort.

§ 58 A ny nr. 5 skal lyde:

       Ved tvist om det foreligger lovlig midlertidig tilsetting i et bestående arbeidsforhold, får § 61 nr. 1 tilsvarende anvendelse.

       Arbeidstaker som vil gjøre gjeldende at det foreligger midlertidig tilsetting i strid med § 58 A nr. 1, kan kreve forhandlinger med arbeidsgiver. Arbeidsgiver skal sørge for at forhandlinger blir holdt snarest mulig og senest innen to uker etter at kravet er mottatt. For øvrig får § 61 nr. 2 annet, tredje og fjerde ledd tilsvarende anvendelse.

       Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger, kan arbeidstaker reise søksmål. Har det vært ført forhandlinger skal det med stevningen sendes bekreftet avskrift av protokollen.

       Finner retten at det foreligger midlertidig tilsetting i strid med § 58 A nr. 1, skal retten etter krav fra arbeidstaker avsi dom i samsvar med dette. Arbeidstaker som gis medhold, kan kreve erstatning. Erstatningen fastsettes i samsvar med § 62 annet ledd, annet punktum.

       Har arbeidstakeren fratrådt etter at forhandlinger er krevd eller søksmål er reist, kommer reglene i denne paragrafs nr. 4 til anvendelse i den videre behandlingen av saken.

§ 61 nr. 1 skal lyde:

       I søksmål om et arbeidsforhold består eller om erstatning i forbindelse med opphør av et arbeidsforhold, gjelder lov av 13. august 1915 nr. 5 om domstolene og lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmaaten for tvistemaal, men med de særregler som går fram av paragrafen her og §§ 61 A, 61 B og 61 C. I søksmålet kan det også tas med krav som står i sammenheng med eller kommer i stedet for de krav som kan reises etter første punktum.

§ 77 nr. 4 skal lyde:

       I forbindelse med tillatelse, samtykke, dispensasjon eller andre enkeltvedtak kan Arbeidstilsynet sette vilkår.

§ 77 nr. 5 skal lyde:

       Dispensasjon fra lovens bestemmelser skal for å være gyldig gis skriftlig.

II.

I lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie gjøres følgende endringer:

§ 9 nr. 2 annet ledd siste punktum skal lyde:

       Det samme gjelder under permisjon som fedre og andre omsorgspersoner har i tilknytning til fødsel i medhold av arbeidsmiljøloven § 31 nr. 2 og 5.

§ 9 nr. 2 fjerde ledd skal lyde:

       På de vilkår som følger av § 6 og § 7 kan arbeidsgiver legge ferie til den tid da arbeidstaker har utvidet omsorgspermisjon etter arbeidsmiljøloven § 31 nr. 3 eller 4 eller § 32.

III.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.