1. Sammendrag

       I proposisjonen foreslår Finansdepartementet å innføre en generell refusjonsordning for merverdiavgift som påløper ved anskaffelser av varer og tjenester i Norge for utenlandske næringsdrivende under opphold her. Hjemmel for refusjonsordningen foreslås tatt inn i merverdiavgiftsloven kap. VI ved at det tas inn en ny § 26 a. Den nærmere regulering av ordningen foretas i forskrift.

Hvorfor innføre ordningen?

       Bakgrunnen for å innføre ordningen er å sikre at norske næringsdrivende fortsatt kan få refundert merverdiavgift på sine innkjøp av varer og tjenester i utlandet til bruk i virksomheten. Flere EU-land har nå gjennomgått sin lovgivning og gjort refusjon av merverdiavgift til utenlandske næringsdrivende avhengig av gjensidighet.

       Departementet viser til at det allerede er etablert flere særordninger som sikrer at utenlandske næringsdrivende ikke blir belastet merverdiavgift ved kjøp av varer og tjenester i Norge. Disse ordningene skiller seg imidlertid fra de refusjonsordningene som praktiseres i utlandet. De utenlandske ordningene er mer generelle enn de norske.

       For lettere å kunne sannsynliggjøre gjensidighet overfor utenlandske avgiftsforvaltninger foreslås det innført en generell ordning for refusjon av merverdiavgift til utenlandske næringsdrivende tilsvarende de ordninger som praktiseres innen EU.

Nærmere om ordningen

       Utgangspunktet for refusjonsordningen er at man søker å oppnå en « likebehandling » av innenlandsk registrerte virksomheter og utenlandske virksomheter i forhold til norsk merverdiavgift. Dersom den utenlandske næringsdrivende driver en type virksomhet som faller inn under de i merverdiavgiftslovens kap. IV nevnte ytelser, vil vedkommende også i utgangspunktet dekkes av refusjonsordningen. I tillegg bør også virksomheter som er av den art at de kunne vært frivillig registrert i henhold til merverdiavgiftsloven § 28 a komme inn under ordningen.

       Etter forslaget bør det ikke være avgjørende om søkeren er avgiftspliktig og/eller registrert for merverdiavgift i sitt hjemland. Det er tilstrekkelig at vedkommende kan vise til at han/hun er næringsdrivende i utlandet med den type virksomhet som nevnt ovenfor, og at avgiften som søkes refundert refererer seg til omkostninger knyttet til denne næringsvirksomheten. Ved søknad om refusjon må det fremlegges attest fra offentlig myndighet i det land virksomheten drives som viser at nevnte krav er oppfylt. Nærmere krav til attesten/virksomhetsbeskrivelsen foreslås fastsatt i forskrift.

       På bakgrunn av formålet om likebehandling av utenlandske og norske næringsdrivende finner departementet ikke å kunne gå inn for å knytte refusjonsretten til søkers avgiftsmessige status i hjemlandet. Departementet vil også bemerke at EU-regelverket for refusjon til tredjeland heller ikke knytter refusjonsretten til søkers avgiftsmessige status i hjemlandet.

       Under henvisning til formålet om likebehandling av de utenlandske og norske næringsdrivende, foreslås omfanget av refusjonsordningen begrenset av merverdiavgiftslovens regler om fradrag for inngående merverdiavgift, som gjelder for registrerte næringsdrivende som driver samme type virksomhet her i landet, jf. merverdiavgiftsloven kap. VI. Refusjon av merverdiavgift må derfor bl.a. være betinget av at beløpet som søkes refundert er knyttet til omkostninger til bruk i virksomheten som ville vært fradragsberettigede om vedkommende hadde vært registrert her i landet, jf. merverdiavgiftsloven § 21.

       Retten til refusjon vil også være betinget av at original kvittering/faktura eller innførselsdokumenter fremlegges i samsvar med de alminnelige legitimasjonsregler for fradragsretten.

       Når det gjelder investeringsavgiften, er denne foreslått holdt utenfor refusjonsordningen. Det vil si at det ikke skal skje noen avkorting i refusjonsbeløpet tilsvarende den investeringsavgift som skal beregnes av norske registrerte virksomheter.

       Departementet har vurdert om det bør foretas avkorting i refusjonsbeløpet som foreslått av Norges Skatterevisorers Landsforening, og er etter en helhetsvurdering kommet til at en ikke vil foreslå at det foretas en slik avkorting i refusjonsbeløpet. Praktiske hensyn taler for en slik løsning, og departementet antar at dette ikke vil være et konkurransevridningsmoment av betydning, da den utenlandske næringsdrivende forutsettes ikke å drive virksomhet her i landet.

       Ikke bare merverdiavgift som betales ved kjøp av varer og tjenester her i landet, men også merverdiavgift som betales ved innførsel av varer vil dekkes av refusjonsordningen, da denne avgiften ikke er fradragsberettiget for den utenlandske næringsdrivende. En forutsetning for refusjon etter en generell refusjonsordning som denne må imidlertid være at avgiften som pålegges i disse tilfellene ikke dekkes av de fritaks- eller refusjonsregler som allerede gjelder i innførselstilfellene, jf. departementets forskrift av 12. desember 1975 nr. 12 om beregning og oppkreving av merverdiavgift ved innførsel og tolltariffens innledende bestemmelser.

       I utgangspunket omfattes alle land av den foreslåtte refusjonsordningen. Det foreslås imidlertid at Finansdepartementet i loven gis hjemmel til å gjøre refusjon av norsk merverdiavgift betinget av at søkerens hjemland praktiserer en tilsvarende refusjonsordning. Det foreslås videre at departementet gis tilsvarende hjemmel til å oppstille krav om gjensidighet ved refusjon etter særordningen om refusjon av merverdiavgift for varer og tjenester til bruk for lastebil hjemmehørende i utlandet når lastebilen nyttes i transport til eller fra utlandet. Departementet vil løpende vurdere behovet for å oppstille krav om gjensidighet.

       Departementet er enig i at det på sikt bør vurderes å foreta en gjennomgang av regelverket på dette området, med tanke på en forenkling. En er imidlertid kommet til at gjeldende særordninger inntil videre bør opprettholdes. Departementet har innhentet opplysninger fra bl.a. Sverige og Danmark, som viser at en stor del av søknadene om refusjon gjelder avgift på drivstoff m.v. til lastebiler. Dersom den norske særordningen for refusjon av avgift på drivstoff m.v. til lastebiler inntas i den generelle refusjonsordningen, vil ordningen bli langt mer ressurskrevende å håndtere. Departementet viser videre til at det særlig i en innkjøringsperiode kan være en fordel at mengden av søknader som skal behandles ikke blir for stor.

Provenymessige virkninger

       Det er svært vanskelig på bakgrunn av norske data å anslå hvor stor det årlige refusjonsbeløpet vil bli.

       Omfanget vil imidlertid uansett være relativt beskjedent, i størrelsesorden 75-200 mill. kroner på lang sikt (når de sprikende anslagene for henholdsvis Sverige og Danmark legges til grunn). Dette utgjør i størrelsesorden 0,1 - 0,2 % av merverdiavgiftsprovenyet.

       Basert på svenske erfaringer er det grunn til å forvente at refusjonsbeløpet de første årene vil være vesentlig lavere enn det langsiktige nivået, da det normalt vil ta tid før ordningen blir kjent.

       For å få bedre oversikt over de faktiske konsekvensene av ordningen, vil Finansdepartementet følge utviklingen med refusjonsordningen i tiden som kommer.

Administrative konsekvenser

       På bakgrunn av opplysningene innhentet fra Sverige og Danmark, antar Skattedirektoratet at det vil være behov for inntil 2,5 stillinger for å håndtere refusjonsordningen.

       Administreringen av refusjonsordningen blir lagt til Østfold fylkesskattekontor.

       Kostnader knyttet til etableringen av ordningen er av Skattedirektoratet anslått til ca 600.000 kroner.

       De årlige utgiftene er av Skattedirektoratet anslått til ca 920.000 kroner.

Til ny § 26 a

       I utkast til ny § 26 a første ledd fastlegges hvilke subjekter som omfattes av refusjonsordningen. Av forslaget til lovbestemmelse fremgår at utenlandske næringsdrivende omfattes av ordningen. Dette gjelder først og fremst vanlige næringsdrivende, men også statlige og kommunale institusjoner tilsvarende de som er nevnt i merverdiavgiftsloven § 11. En forutsetning for at refusjon kan ytes, er at den utenlandske næringsdrivende ikke er registrert eller registreringspliktig etter merverdiavgiftsloven.

       De nærmere vilkår for refusjon er fastsatt i tre punkter til første ledd.

       I annet og tredje ledd i utkast til ny § 26 a er det inntatt bestemmelser om omgjøring av forvaltningsvedtak. Bestemmelsene svarer til merverdiavgiftsloven § 56, som etter ordlyden ikke får anvendelse på vedtak om refusjon til utenlandske næringsdrivende.

       I fjerde ledd er det fastslått at den utenlandske næringsdrivende plikter å tilbakebetale uriktig refundert avgift. Med « uriktig » utbetalt avgift menes først og fremst tilfeller hvor det er utbetalt for mye avgift på grunnlag av mangelfulle eller uriktige opplysninger fra søkeren, men også hvor det foreligger regnefeil m.v. fra avgiftsmyndighetenes side. I bestemmelsens fjerde ledd er det videre inntatt hjemmel for renteberegning. Bestemmelsen vil bli presisert i forskrift. Eventuell renteberegning bør imidlertid beregnes til tilfeller hvor for meget utbetalt avgift skyldes uriktige opplysninger fra søkers side, og forsinkelsesrenter bør bare ilegges i tilfeller hvor innbetaling skjer en viss tid etter forfall.

       Departementet har funnet det mest hensiktsmessig at også motregningsretten hjemles i bestemmelsens fjerde ledd.

       I bestemmelsens femte ledd er departementet gitt hjemmel til å gjøre refusjon av norsk merverdiavgift betinget av at søkerens hjemland praktiserer en tilsvarende refusjonsordning.

       I bestemmelsens sjette ledd er departementet gitt hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om gjennomføring, avgrensing og utfylling av bestemmelsen, herunder fastsette nærmere vilkår for refusjon.

Til § 59 første ledd annet punktum

       Etter merverdiavgiftsloven § 59 er avgiftskrav med tillegg av renter og omkostninger tvangsgrunnlag for utlegg. Det samme gjelder krav på overskytende beløp etter § 24 som noen uriktig har fått utbetalt. Bestemmelsen gjelder ikke for uriktig utbetalt refusjonsbeløp. Den foreslåtte endringen medfører at uriktig utbetalt refusjonsbeløp vil være tvangsgrunnlag for utlegg.

Til lovforslagets avsnitt II om ikrafttredelse

       Departementet foreslår at endringene i merverdiavgiftsloven trer i kraft allerede fra 1. juli 1996. Som nevnt i kap. 2 har tyske myndigheter bestemt å stanse refusjon til næringsdrivende fra land utenfor EU som ikke har en tilsvarende refusjonsordning. Forutsatt at Norge senest innen 1. juli 1996 innfører en ordning som foreslått vil imidlertid tyske myndigheter anse kravet om gjensidighet tilfredsstilt. Tyske myndigheter vil da også anvende regelverket med tilbakevirkende kraft, slik at norske næringsdrivende vil kunne få refundert merverdiavgift fra Tyskland også for perioden frem til ordningen trer i kraft i Norge.

2. Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til at Finansministeren i brev av 4. juni 1996 har orientert Stortinget om en feil i forslaget til ny lovtekst i Ot.prp. nr. 65 (1995-1996) . Komiteen tar dette til etterretning. Brevet følger som vedlegg til innstillingen.

       Komiteen viser til at norske næringsdrivende i dag nyter godt av refusjon av merverdiavgift i en rekke land som er viktige handelspartnere for Norge. Komiteen viser videre til at en slik refusjonsordning er avhengig av gjensidighet. Det vises bl.a. til at tyske myndigheter, for å sikre gjensidighet, har bestemt å stanse refusjon av merverdiavgift til næringsdrivende fra land utenfor EU som ikke har tilsvarende refusjonsordning for merverdiavgift som Tyskland. Dette rammer blant annet næringsdrivende fra Norge fordi vi i Norge i dag ikke har noen generell refusjonsordning for merverdiavgift til utenlandske næringsdrivende.

       Komiteen er på denne bakgrunn enig i behovet for å innføre en generell refusjonsordning for merverdiavgift som påløper ved anskaffelser av varer og tjenester i Norge for utenlandske næringsdrivende under opphold her.

       Komiteen finner det viktig at en søker å likebehandle innenlandsk registrerte virksomheter og utenlandske virksomheter i forhold til norsk merverdiavgift. Komiteen er enig i at omfanget av refusjonsordningen søkes begrenset av merverdiavgiftslovens regler om fradrag for inngående merverdiavgift, som gjelder for registrerte næringsdrivende som driver samme type virksomhet her i landet.

       Komiteen har merket seg at departementet mener det på sikt bør vurderes å foreta en gjennomgang av regelverket på dette området med tanke på en forenkling. Komiteen har videre merket seg at departementet mener gjeldende særordninger inntil videre bør opprettholdes. Dette gjelder bl.a. særordningen for refusjon av avgift på drivstoff m.v. til lastebiler.

       Komiteen har merket seg at departementet mener det årlige refusjonsbeløpet, på usikkert grunnlag, vil bli om lag 75-200 mill. kroner Komiteen har videre merket seg at administreringen av ordningen er tenkt lagt til Østfold fylkesskattekontor og at de administrative konsekvensene av ordningen for øvrig vil være relativt begrensede.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag i proposisjonen.

3. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slikt

       I lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endringer:

Ny § 26 a skal lyde:

       Utenlandsk næringsdrivende som ikke er registreringspliktig i Norge, har etter søknad rett til å få refundert inngående avgift under forutsetning av at:

       Vedtak om refusjon kan endres av den myndighet som har truffet avgjørelsen. Endring til ugunst for den som avgjørelsen er rettet mot, kan bare foretas dersom nye opplysninger viser at det tidligere vedtak er uriktig. Endringsvedtak etter første og annet punktum kan treffes inntil 10 år etter det første vedtak om refusjon.

       Vedtak om refusjon kan endres av overordnet avgiftsmyndighet. Varsel om endring til ugunst for den utenlandske virksomhet må gis innen 2 år etter det tidspunkt da den underordnede avgiftsmyndighet har gjort sitt vedtak.

       Dersom det i strid med første ledd er refundert avgift eller avgift er utbetalt med et for stort beløp, kan det uriktig refunderte beløpet kreves tilbakebetalt med tillegg av renter etter reglene for betaling av avgift etter denne lov. Uriktig refundert beløp med tillegg av renter kan motregnes ved senere refusjonssøknad.

       Departementet kan gjøre refusjon betinget av at søkerens hjemland yter tilsvarende refusjon av merverdiavgift eller annen omsetningsavgift til norske næringsdrivende. Det samme gjelder for refusjon av merverdiavgift på varer og tjenester til bruk for lastebil registrert eller hjemmehørende i utlandet når lastebilen nyttes i transport til eller fra utlandet.

       Departementet kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring, avgrensing og utfylling av denne bestemmelse, herunder sette nærmere vilkår for refusjon.

§ 59 første ledd annet punktum skal lyde:

       Det samme gjelder krav på overskytende beløp etter § 24 eller refundert beløp etter § 26 a som noen uriktig har fått utbetalt.

       Loven trer i kraft 1. juli 1996.

Vedlegg

Brev fra Finansepartementet, statsråden, til Stortinget, datert 4. juni 1996.

       Det vises til Ot.prp. nr. 65 (1995-1996) Om lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr 66 om merverdiavgift.

       Ved en inkurie er en setning falt ut i forslaget til ny lovtekst. I forslag til ny § 26 a fjerde ledd skulle følgende setning vært inntatt:

       « Uriktig refundert beløp med tillegg av renter kan motregnes ved senere refusjonssøknad. »

       Det fremgår forutsetningsvis av merknadene til de enkelte bestemmelsene i lovutkastet at setningen er falt ut ved en ren inkurie. I disse merknadene på side 12 i proposisjonen er uttalt følgende:

       Forslag til ny § 26 a skal dermed lyde:

       « Utenlandsk næringsdrivende som ikke er registreringspliktig i Norge har etter søknad rett til å få refundert inngående avgift under forutsetning av at: