1. Innledning

       Regjeringen fremmet 2. juni 1995 Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) Om lov om endringer i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven (bruk av tvang og makt m.v. overfor personer med psykisk utviklingshemming). Under sin behandling av proposisjonen fant sosialkomiteen at den ønsket enkelte forhold nærmere belyst og i brev av 1. februar 1996 ber komiteen om en juridisk vurdering av forholdet mellom lovforslaget og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

       Sosial- og helsedepartementet valgte å gjøre dette gjennom en tilleggsproposisjon, og i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) som ble fremmet 3. mai 1996, drøftes forholdet til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner mer inngående. Det fremmes i denne proposjonen også enkelte endringsforslag i forhold til lovforslaget i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) .

2. Sammendrag

2.1 Ot.prp. nr. 58 (1994-1995)

       Om bakgrunnen for proposisjonen heter det bl.a. at rettssikkerheten for personer med psykisk utviklingshemming har fått stor oppmerksomhet i forbindelse med ansvarsreformen. Røkke-utvalget påpekte i NOU 1991:20 bl.a. behovet for mer presis rettslig regulering av bruk av tvang i omsorgen. Det påpekes at vi i dag har en situasjon der visse former for tvang nyttes uten at det er klar lovhjemmel for det. Departementet har funnet det nødvendig å foreta en ny gjennomgang av muligheten for å lovhjemle bruk av tvang i omsorg, opplæring, behandling og skadeavverging.

       I en kort historikk understrekes det at bruk av tvang i omsorgen for psykisk utviklingshemmede ikke er av ny dato. I de tidligere HVPU-institusjonene - og da særlig ved sentralinstitusjonene - var det utbygget særlige avdelinger der personers frihet kunne være sterkt begrenset, og der ulike former for tvangsbehandling og tvangsmedisinering ble benyttet. Det vises videre til at det er arbeidet en del med disse spørsmålene fra en rettssikkerhetsmessig synsvinkel de siste årene, jf. NOU 1988:8 Lov om psykisk helsevern uten eget samtykke og NOU 1991:20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming (Røkke-utvalget) med vedlegg. Det vises videre til gjennomgang av omsorgen i NOU 1973:25 Omsorg for psykisk utviklingshemmede. Målsetting og retningslinjer, St.meld. nr. 88 (1973-1974) Om omsorg for psykisk utviklingshemmede, St.meld. nr. 32 (1976-1977) Rettssikkerhet i sosial- og helseinstitusjoner og NOU 1985:34 Levekår for psykisk utviklingshemmede.

       En ny utredning med særlig vekt på rettssikkerhetsmessige aspekter ble foretatt gjennom Røkke-utvalgets arbeid, som resulterte i NOU 1991:20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming. På bakgrunn av denne utredningen, og etterfølgende situasjon utarbeidet Sosial- og helsedepartementet i november 1994 et høringsnotat med lovforslag om anvendelse av tvang og makt overfor mennesker med psykisk utviklingshemming. Det innkom totalt uttalelser fra 184 instanser. Det ble i høringsuttalelsene gitt uttrykk for tilfredshet over at det nå ble framlagt lovforslag på dette området. Et overveiende flertall av høringsinstansene stilte seg positive til lovforslagets hovedinnhold. Tilslutningen var særlig klar til de konkrete vilkårene for anvendelse av tvang. Meningene var mer delte om lovforslagets avgrensing til psykisk utviklingshemmede og til helse- og sosialtjenesten og om forslaget til saksbehandlingsregler. Disse spørsmålene var blant de forhold som i høringsbrevet ble framhevet særskilt, og som høringsinstansene ble bedt om å kommentere. Høringsuttalelsene inneholdt mange merknader og noen endringsforslag. Uttalelsene bygget til dels på at forskjellige forutsetninger ble oppfylt. Departementet finner derfor grunn til å være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner fra høringen. Bare 3-5 uttalelser måtte imidlertid forstås slik at instansene ønsket lovforslaget trukket tilbake.

       I drøftingen av en del generelle og prinsipielle spørsmål gis det en oppsummering av opplysninger departementet har innhentet om hvilken bruk av tvang som faktisk forekommer i dag i forhold til psykisk utviklingshemmede. Det bekreftes at det forekommer bruk av tvang, og departementet konkluderer med at kartleggingen viser problemer av et slikt omfang at disse forholdene må lovreguleres, og at det er behov for å gi hjemmel for tiltak med bruk av tvang også utover de rene nødsituasjonene.

       Om gjeldende rett heter det bl.a. at det er vanskelig å gi en tilfredsstillende oversikt over denne fordi det ikke finnes lovregler som direkte regulerer forholdet utover straffelovens nødregler. De hjemmelsgrunnlag som har vært anført, er først og fremst kommunal omsorgsplikt overfor personer som ikke kan ta ansvar for seg selv, straffelovens nødregler og forhåndssamtykke. I lovforslaget legger departementet til grunn at beslutningsmyndigheten for anvendelse av tvang skal legges til offentlige beslutningsorganer. Vedtakets gyldighet krever ikke at det foreligger samtykke fra verge eller hjelpeverge, og disse kan heller ikke nekte anvendelse av tvang.

       Av grunnleggende rettigheter av betydning for lovutkastet nevnes retten til selvbestemmelse, retten til å være seg selv (innebærer også en rett til å være avvikende), retten til privatliv, retten til bevegelsesfrihet, retten til fravær av tvang, retten til å ikke bli utnyttet, retten til forsvarlig levestandard og et forsvarlig tjenestetilbud, retten til nødvendig opplæring og utdanning, retten til meningsfullt arbeid og aktivitetstilbud og retten til å anvende rettigheter. Det understrekes at de hjemler som gir adgang til å anvende tvang, må utformes og praktiseres på en slik måte at de ikke krenker rettigheter som er beskyttet av folkerettslige konvensjoner som er bindende for norsk rett.

       Det framholdes i proposisjonen at bolig- og tjenestetilbud er av stor betydning for behovet for anvendelse av tvang. Bolig- og tjenestetilbudet kan forårsake atferdsproblemer, men det kan også medvirke til at tvang unngås, eller at behovet for å anvende tvang reduseres. Det uttales at i den grad årsaken til atferdsproblemer kan tilbakeføres til forhold ved kommunens bolig- og tjenestetilbud, må det søkes å foreta endringer i dette slik at anvendelse av tvang ikke blir nødvendig eller kan reduseres. Krav om tilpasset bolig- og tjenestetilbud er i lovforslaget fulgt opp med et alminnelig krav om at alternative tiltak til bruk av tvang skal ha vært prøvd først. Det vil ikke være tillatt å anvende tvang i tilfeller der problemene kan løses ved endringer i vedkommendes øvrige tilbud også om dette medfører løsninger som er mer kostbare enn de umiddelbare kostnadene ved å anvende tvang.

       Det understrekes at når man velger å åpne for tvangstiltak, blir den avgjørende utfordringen å presisere på hvilke vilkår tvang kan anvendes, og hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for slike beslutninger. Departementet har funnet det hensiktsmessig at definisjonen av hva som skal menes med tvang kommer til uttrykk i lovteksten. Definisjonen bygger på to sentrale vurderingstemaer - tjenestemottakerens holdning eller reaksjon og en objektiv vurdering av tiltakets innhold. Handlinger som utføres til tross for en persons motstand, enten den kommer til uttrykk verbalt eller fysisk, må anses som bruk av tvang eller makt. Det samme kan gjelde tiltak som bryter inn i vedkommendes handlingsmønster, selv om det i enkelte tilfeller kan være unaturlig å betegne dette som uttrykk for vilje. Departementet finner grunn til å avgrense begrepene tvang og makt mot det som må betegnes som lettere inngrep, også der vedkommende gir uttrykk for motvilje mot handlingen.

       Om målgruppen som reglene skal kunne anvendes overfor, heter det at det er personer som har et slikt atferdsmønster at det oppstår fare for skade eller alvorlige problemer for dem selv eller omgivelsene. I lovutkastet er dette inngrepsvilkåret supplert med diagnosen psykisk utviklingshemming. Behovet for atferdsregulerende tiltak som innebærer en viss form for tvang, kan oppstå i forhold til flere grupper personer med atferdsproblemer og omsorgsbehov og som mangler evne til å vurdere eller gi uttrykk for sin situasjon. I tillegg til enkelte psykisk utviklingshemmede gjelder det f.eks. også aldersdemente. Fordi behovet for regelavklaring har vært særlig stort i forhold til psykisk utviklingshemmede, og fordi det bare er i forhold til denne gruppen at det foreligger tilstrekkelig utredning, begrenses lovutkastet til å gjelde denne gruppen. For å sikre en helhetlig behandling har departementet startet en utredning av rettssikkerhetsspørsmål for mennesker med aldersdemens m.m.

       Proposisjonen har tatt utgangspunkt i at reglene ikke kan avgrenses til institusjoner, siden de aller fleste psykisk utviklingshemmede som reglene er aktuelle for, bor i egne boliger med omfattende tjenestetilbud. Vilkårene foreslås knyttet til tjenesteutførelsen. I tillegg er lovutkastet avgrenset til helse- og sosialtjenesten.

       De aktuelle tiltakene skal gjennomføres i den enkelte kommune. For å sikre at det er den instansen som iverksetter tiltaket som også er ansvarlig for beslutningen, foreslås at beslutningsretten legges til kommunen, med krav om at kommunen utpeker en faglig ansvarlig.

       Det stilles krav om at alle tiltakene må være faglig og etisk forsvarlige. I dette inngår bl.a. at det skal være forholdsmessighet mellom inngrepet og skademuligheten, og at det minst inngripende tiltaket skal velges.

       Det foreslås at tvang skal kunne nyttes for nødvendig skadeavverging, nødvendige tiltak i den daglige omsorgen og som ledd i planmessige atferdsendrende tiltak for å hindre eller begrense fare for uakseptabel skade eller ulempe. Det foreslås også adgang til å kunne benytte mindre inngripende atferdsendrende tiltak i andre særlige tilfeller, dersom dette vesentlig vil bedre tjenestemottakerens livssituasjon.

       Det påpekes at bruk av tekniske innretninger for varsling og observasjon i dag er utilfredsstillende regulert. Det foreslås at alarm/varsling skal kunne benyttes på særlige vilkår. Observasjon skal også kunne benyttes, men bare når det er ledd i utarbeidelsen eller gjennomføringen av et atferdsendrende tiltak.

       Det understrekes at når det gis adgang til å anvende tvang, må det stilles strenge krav til saksbehandlingen. Det uttales at formålet med saksbehandlingsreglene er å sikre at de øvrige reglene blir fulgt, men at det også må tas hensyn til at reglene ikke skal være så kompliserte at de ikke blir praktisk anvendelige.

       Kommunens tiltak skal utarbeides i samråd med fylkeskommunens spesialisttjeneste som også skal ha veiledningsansvar underveis. Lovutkastet stiller detaljerte krav til innholdet i det kommunale vedtaket. For å styrke rettssikkerheten ytterligere skal kommunens vedtak sendes fylkesmannen til overprøving før det kan iverksettes. Slik overprøving skal skje uavhengig av om det foreligger formell klage. Fylkesmannen tillegges også et særskilt tilsynsansvar. Det vil være behov for samarbeid med fylkeslegen når det gjelder helsemessige eller medisinske forhold.

       Departementet har ikke funnet grunnlag for ytterligere administrativ overprøving. Imidlertid er det adgang til domstolsoverprøving etter tvistemålslovens kapittel 33.

       Det foreslås at Kongen skal kunne gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av lovens bestemmelser. Det anføres at det vil bli gitt forskrifter om den maksimale varigheten av vedtak og om hvem som skal regnes som pårørende etter kap. 6A. Også behovet for forskriftsregulering av andre spørsmål vil bli vurdert.

       Om administrative og økonomiske konsekvenser av forslagene heter det bl.a. at departementet legger til grunn at lovforslaget vil medføre en merbelastning for kommunene og fylkeskommunene, men at omfanget av dette er usikkert. For kommunene innebærer forslaget økte krav til saksbehandlingen og behov for opplæring og veiledning. Merkostnadene til dette er anslått til omlag 8 mill. kroner. For fylkeskommunenes spesialisttjenester forutsettes det at økte kostnader som følge av økt arbeidsmengde dekkes innenfor fylkeskommunenes økonomiske rammer.

       De største forandringene etter forslaget vil gjelde fylkesmannens oppgaver, særlig når det gjelder den obligatoriske overprøvingen etter § 6A-6. Departementet har beregnet et samlet anslag for fylkesmennenes arbeid på 23,5 årsverk, og merkostnadene til lønn, administrative kostnader og reisevirksomhet er anslått til 9,8 mill. kroner. Ordningen med pålagt oppnevning av hjelpeverge vil kreve noe merarbeid av overformynderiene og skifterettene.

       Lovutkastet foreslås som et nytt kapittel i lov om sosiale tjenester med parallellhenvisning i kommunehelsetjenesteloven.

2.2 Ot.prp. nr. 57 (1995-1996)

       Det vises innledningsvis i proposisjonen til sosialkomiteens anmodning om en nærmere vurdering av forholdet mellom lovforslaget i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, og det uttales at gjennomgangen har gitt mulighet for enkelte forslag og justeringer som går utover det som er en følge av forpliktelsene i konvensjonene, men som departementet mener vil styrke rettssikkerheten.

       I en nærmere drøfting av siktemålet med lovforslaget framholdes det at for å unngå misforståelser foreslår departementet i tilleggsproposisjonen at tittelen på lovforslaget endres slik at det framgår at forslaget bare gjelder overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming, og at det gjelder begrensning og kontroll med bruk av tvang overfor disse.

       Det understrekes at det ikke er aktuell politikk å tilbakeføre psykisk utviklingshemmede til permanente institusjoner, og at det av denne grunn er nødvendig å forholde seg til spørsmålet om behov for bruk av tvang overfor enkelte personer også i vedkommendes egen bolig. Det uttales at det vil være lite hensiktsmessig og humant å overføre en person fra egen bolig til institusjon fordi noen mener det er mer forsvarlig med bruk av tvang i institusjon.

       Det påpekes at det innenfor fagmiljøene ikke er noe system som fastsetter faglige normer. Departementet foreslår å etablere en rådgivende gruppe som skal ha som oppgave å følge med i og vurdere praksis. I tillegg skal gruppen fange opp henvendelser og kritikk, og den skal kunne ta opp saker med tilsynsmyndighetene eller departementet. Departementet vil sette i gang en uavhengig evaluering av hvordan loven virker. Det tas sikte på at erfaringene med lovens praktisering oppsummeres etter ca 3 år. Da vil også behovet for eventuelle endringer i loven vurderes.

       Vurderingen av forholdet mellom lovforslaget og internasjonale menneskerettigheter foretas i det vesentlige i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (EMK).

       I drøftingen av forholdet mellom lovforslaget og EMK art. 3(1) som fastslår at « Ingen må bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff », framholdes at det aktuelle spørsmål er om lovforslaget tilltater « nedverdigende behandling ». Det vises til at hovedregelen i lovforslaget er at tvangstiltak bare kan benyttes når det er faglig og etisk forsvarlig, og det uttales at spørsmålet om et tiltak er faglig forsvarlig, vil bli omtalt i rundskriv der departementet vil gi konkrete eksempler med beskrivelse av hva slags tiltak som kan anvendes. Det konkluderes med at vilkåret om at tvangstiltak må være faglig og etisk forsvarlig, sammen med kravet om at det må være forholdsmessighet mellom formålet og de tiltakene som settes inn, og at tvang må være subsidiær i forhold til andre tiltak, hindrer at lovforslaget kommer i strid med EMK art. 3.

       Fordi lovforslaget ikke åpner for anvendelse av frihetsberøvelse som eget tiltak, konkluderes det med at lovforslaget faller utenfor anvendelsesområdet til EMK art. 5 (1) som lyder:

       Når det gjelder forslaget til § 6A-3 i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) , drøftes først de tre første ledd i forhold til EMK art. 8(1) der det heter at

       og EMK art. 8(2) som bestemmer at det på nærmere vilkår kan gjøres unntak fra 8(1), idet det heter at

       Departementet finner at krav om at regelen skal være tilgjengelig og forutsigbar er oppfylt gjennom lovforslaget. Det påpekes videre at lovforslagets krav om at tiltaket skal være « faglig og etisk forsvarlig », og at alternative tiltak skal være prøvd før man iverksetter tvangstiltak, gir beskyttelse mot vilkårlige inngrep, og at den foreslåtte bestemmelsen om fylkesmannens automatiske overprøving ytterligere styrker rettssikkerheten og minsker risikoen for overgrep. De foreslåtte bestemmelsene om tilsyn og om mulighet for overprøving i herreds- eller byretten framholdes også som momenter som gjør at det konkluderes med at lovforslaget må kunne sies å gi en tilstrekkelig rettslig beskyttelse mot vilkårlige inngrep.

       I drøftingen av de relvante hensyn etter unntaksbestemmelsene i EMK art. 8(2) som « beskytte helse eller moral », « beskytte andres rettigheter og friheter » eventuelt « forebygge uorden eller kriminalitet » påpekes det at det vil være flytende overganger når det gjelder hvilke deler av lovforslaget som faller inn under de alternative hensynene. Det vektlegges bl.a. at ved skade på annens eiendom krever lovforslagets § 6A-3 annet ledd at skaden skal være « vesentlig » for at tvang skal anvendes. Det framholdes at mangel på tiltak mot skadelig atferd rettet mot omgivelsene kan føre til at politiet og rettspleien blir involvert, og at vedkommende pådrar seg erstatningsansvar. Dette anser ikke departementet som en heldig løsning og uttaler at tjenesteutøverne bør ha anledning til å gripe inn, dersom de har mulighet til det. Det påpekes at alternativet « for å beskytte helse eller moral » særlig vil ha betydning i forhold til tvangsinngrep for å hindre eller begrense vesentlig skade som vedkommende påfører seg eller sitt, og at begrepet skade også skal fange opp tap av sosial aktelse og liknende immaterielle forhold. Det uttales at Den europeiske mennekserettighetsdomstolen har fastslått at statene har en skjønnsmargin som er særlig vid ved bedømmelse av moralske spørsmål.

       Om konvensjonens vilkår at « inngrepet må være nødvendig i et demokratisk samfunn » understrekes spesielt at det må være forholdsmessighet mellom mål og midler, et krav som er inntatt i lovforslagets § 6A-2.

       Det konkluderes med at det vil være i samsvar med EMK art. 8 å anvende tvangstiltak i de tilfellene som er beskrevet i § 6A-3 når de øvrige vilkårene i lovforslaget er tilfredsstilt.

       Når det gjelder forslaget til § 6A-3 fjerde ledd i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) , påpekes det at tiltak etter dette ledd selv om de betegnes som « mindre inngripende », må anses som inngrep i privatlivet. Det uttales at det er tvilsomt om vilkåret i EMK art. 8(2) om at inngrepet skal være nødvendig, er oppfylt, og videre at det også er tvilsomt om proporsjonalitetskravet her er oppfylt, dvs. om formålet « bedre tjenestemottakerens livssituasjon vesentlig » kan forsvare bruk av tvang og makt, og om nevnte formål går inn under de oppregnede formål i art. 8(2). Siden det kan reises tvil om lovforslaget i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) § 6A-3 fjerde ledd er i samsvar med EMK art. 8, foreslår departementet at dette leddet utgår.

       Lovforslagets § 6A-4 gjelder bruk av inngripende alarm og varslingssystemer, og bestemmelsene her drøftes i forhold til EMK art. 8 med hensyn til de samme bestemmelser i konvensjonen som § 6A-3, jf. ovenfor. Etter departementets mening er konklusjonen at det er samsvar mellom lovforslagets § 6A-4 og EMK art 8.

       Forholdet mellom tvangstiltak iverksatt i tjenestemottakerens egen bolig og EMK art. 8 drøftes spesielt i lys av HVPU-reformen og de sosialpolitiske forutsetningene denne bygger på. Det understrekes at da det ikke anses som aktuell politikk å tilbakeføre psykisk utviklingshemmede til permanente institusjoner, er utfordringen å sikre kvalitativt forsvarlige tjenester i vedkommendes bolig. Departementet mener derfor at det må innføres regler som også vil gjelde i tjenestemottakerens egen bolig, og påpeker at selv om det kan iverksettes tvangstiltak i vedkommendes bolig, vil tjenestemottakeren totalt sett få en større grad av privatliv ved å bo i egen bolig framfor i en institusjon. Det uttales at det ikke kan være avgjørende i forhold til EMK om botilbudet vedkommende mottar tjenester i, formelt oppfattes som egen bolig eller institusjon. Departementet konkluderer med at det ikke er i strid med EMK art. 8 å benytte tvangstiltak knyttet til utøvelsen av tjenester i tjenestemottakerens bolig.

       Drøftingen av forholdet mellom lovforslaget og EMK art. 13 som omhandler prøvingsrett ved en nasjonal myndighet uansett om en krenkelse er begått av personer som handler i ofisiell egenskap, konkluderes under henvisning til bestemmelsene som omhandler saksbehandling, fylkesmannens overprøving, klage og overprøving i herreds- og byretten, med at lovforslaget er i samsvar med konvensjonen på dette punkt.

       EMK art. 14 skal sikre mot diskriminering på grunn av bl.a. kjønn, rase, religion eller « annen status », og det framholdes at begrepet « annen status » vil kunne gjelde psykisk utviklingshemmede. Det blir da et spørsmål om reglene i lovforslaget som bare gjelder psykisk utviklingshemmede, er diskriminerende. Det anføres her at det overfor den som må antas ikke å forstå konsekvensene av eller ha tilstrekkelig kontroll over sine handlinger, bør finnes andre tiltak enn straffeapparatet og den begrensede inngrepsadgangen som straffelovens nødregler innebærer. Departementet har ikke funnet det mulig å angi kriterier i lovteksten som presist nok definerer dem som har behov for tiltak, uten å foreta en avgrensning av personkretsen, og mener at diagnosen « psykisk utviklingshemming » i kombinasjon med formålskriteriet, tiltaksbeskrivelsene og avgrensningen til helse- og sosialsektoren gir en tilstrekkelig klar avgrensning. Det uttales at det etter dette er saklige grunner for avgrensningen av lovforslaget til å gjelde psykisk utviklingshemmede.

       Det påpekes imidlertid at selv om det er saklig grunn for tiltakene og proporsjonalitetskravet er oppfylt, kan det likevel bli tale om diskriminering hvis ikke de samme reglene - eller tilsvarende regler - gjelder også for andre sammenliknbare grupper i analoge situasjoner. En sammenliknbar gruppe er personer med demens. Muligheten for å la reglene gjelde også for denne gruppen har vært drøftet, og konklusjonen ble at dette trenger nærmere utredning. Departementet arbeider nå med en utredning som tar sikte på å gi tilsvarende regler også for demente.

       Også sinnslidende nevnes i denne sammenheng. For disse er det allerede gitt regler som hjemler bruk av makt og tvang. For en sinnslidende som skader seg selv eller andre, er innlegging i psykiatrisk sykehus det aktuelle tiltaket, eventuelt tvangsinnlegging, jf. lov om psykisk helsevern.

       Departementets konklusjon er at lovforslaget er i samsvar med EMK art 14.

       Av andre konvensjoner og folkerettslige rekommandasjoner som kan være av betydning for en vurdering av lovforslagets forhold til menneskerettighetene, nevnes FN-konvensjonen av 16. september 1966 om sivile og politiske rettigheter og FNs standardregler for funksjonshemmede av 1993. I omtalen av disse vises det til drøftingen av lovforslagets forhold til EMK art. 14 og til at vurderingene der vil ha gyldighet også i forhold til disse bestemmelsene.

       Gjennomgangen av menneskerettighetskonvensjonene har medført at departementet foreslår enkelte endringer som går utover det som er en følge av forpliktelsene i konvensjonene, men som departementet mener vil styrke rettssikkerheten, og også enkelte andre endringer.

       I § 6A-1 tredje ledd er « Mindre inngripende » foreslått erstattet med « som ikke er inngripende ». Det uttales at dette ikke innebærer noen realitetsendring, men gir et riktigere språklig uttrykk sammenholdt med ordlyden i § 6A-4 første ledd.

       Uttrykket « uakseptabel skade eller ulempe » i lovforslaget i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) § 6A-3 og § 6A-4 erstattet med uttrykket « vesentlig skade » med sikte på en innstramming i forhold til presiseringene i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) .

       Departementet påpeker i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) at bruk av tekniske innretninger i observasjonshensikt i seg selv må regnes som inngripende. Etter en ny vurdering har departementet valgt å fjerne regulering av observasjon med tekniske innretninger fra § 6A-4. Departementet foreslår nå at det presiseres i § 6A-4 at bestemmelsen bare gjelder bruk av tekniske innretninger som ikke kan regnes som tvang eller makt etter § 6A-1 annet ledd. Dette innebærer ingen realitetsendring i forhold til lovforslaget i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) . Departementet vil gi nærmere veiledning om hva slags alarm- og varslingssystemer som bør tillates, og hva som ikke bør tillates i rundskriv m.m.

       Departementet har nå kommet til at det bør være like strenge saksbehandlingsregler ved bruk av alarm- og varslingssystemer med tekniske innretninger som ved bruk av tvang eller makt. Departementet har derfor foreslått at bruk av slike innretninger skal følge saksbehandlingsregler i kap. 6A.

       I § 6A-5, § 6A-6 og § 6A-8 er det i lovteksten i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) henvist til § 6A-3 tredje ledd i tillegg til § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c. Det uttales at denne tilføyelsen ikke innebærer noen tilsiktet realitetsendring, men er ment å være en klargjøring i forhold til hva som er intensjonen med lovforslaget.

       I § 6A-8 annet ledd er det foreslått en endring idet « ektefelle » er erstattet med « pårørende ». Dette innebærer at også andre pårørende enn ektefelle kan reise søksmål i tillegg til verge eller hjelpeverge. Det påpekes at pårørende, verge eller hjelpeverge kan reise sak uavhengig av hverandre. Det vil bli gitt forskrifter om hvem som skal regnes som pårørende etter kap. 6A.

       Det uttales at det er behov for å gi nærmere retningslinjer fra departementet før lovreglene iverksettes. Det vil bli gjort i rundskriv og gjennom kursvirksomhet. Det vil bli gitt forskrifter om hvilke tvangsmidler som ikke er tillatt, og eventuelt nærmere regulering av hvilke som kan tillates. Departementet tar sikte på å avklare mest mulig gjennom forskrifter. Etter hvert som loven har fungert en tid og vedtakene har gitt en oversikt over de enkelte tiltak som er aktuelle, vil departementet vurdere om det kan gis nærmere presiseringer i selve lovteksten.

       Endringsforslagene i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) antas ikke å medføre adminstrative og økonomiske konsekvenser av et slikt omfang at departementet finner grunn til å endre de anslag som er gjort i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) .

3. Komiteens merknader

3.1 Generelle merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke betydningen av å få en lov som peker på de grunnleggende rettigheter, og som begrenser bruk av tvang og makt overfor enkelte mennesker med psykisk utviklingshemming. Flertallet mener at dagens situasjon på ingen måte er tilfredsstillende, hverken for de mennesker som blir utsatt for bruk av tvang, eller for de som utfører tvangshandlingene. Flertallet har merket seg at Regjeringen vil rydde opp i denne uverdige situasjonen for både tjenestemottakere og -ytere.

       Lovutkastet har vær gjenstand for lang og omfattende offentlig debatt, og innholdet har vært drøftet grundig. Dette har vært nødvendig fordi loven berører mange dilemmaer og etiske vurderinger i forhold til en liten, men svak gruppe i samfunnet. For flertallet er det avgjørende målet å sørge for rettssikkerhet til de som loven berører. Bruk av makt og tvang overfor psykisk utviklingshemmede reiser en rekke prinsipielle, faglige og etiske spørsmål. Det er er derfor viktig å slå fast at hovedhensikten med den nye loven er å styrke rettssikkerheten og å unngå bruk av makt og tvang overfor psykisk utviklingshemmede. Flertallet vil understreke at loven er et utrykk for at tvang ikke er en generell akseptabel handling overfor mennesker med psykisk utviklingshemming.

       Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester skal overskriften i nytt kapittel 6A lyde:

       Flertallet vil vise til at HVPU-reformen har ført til at de fleste psykisk utviklingshemmede har flyttet ut av institusjon og nå bor i egne boliger. Dette har medført at visse former for makt og tvang nyttes uten at det i dag er en lovhjemmel for dette. Omfanget av slik tvang er vanskelig å fastslå eksakt.

       Flertallet vil peke på at Institutt for Menneskerettigheter bl.a. har reist tvil om hvorvidt Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) var i strid med internasjonale konvensjoner. Sosialkomiteen så svært alvorlig på dette, utsatte behandlingen av saken og ba om at departementet utarbeidet en tilleggsproposisjon der disse problemstillingene ble grundig belyst.

       Selv om Regjeringen i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) har foretatt en rekke viktige endringer som følge av den kritikk som var framkommet, mener flertallet at lovforslaget fremdeles har behov for forbedringer som er nødvendige for å få en lov med klare avgrensninger, og der viktige rettigheter blir slått fast.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at dette var bakgrunnen for at Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti arrangerte en åpen høring om Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) . På høringen kom det fram et entydig ønske om at dette området bør lovreguleres. En slik regulering er nødvendig for å styrke rettssikkerheten til de psykisk utviklingshemmede samt hindre at tjenesteytere må foreta ulovlige handlinger i sitt daglige arbeid.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil framholde at forslaget om en egen lov er i tråd med « Røkke-utvalgets » anbefalinger i NOU 1991:20 om Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming. Regjeringen har i hovedtrekk fulgt opp utvalgets ønske, men flertallet mener det er nødvendig å styrke rettssikkerheten til de psykisk utviklingshemmede utover det framlagte lovforslaget.

       Innføring av en egen formålsparagraf som lovfester respekt for den enkeltes menneskeverd og fysiske og psykiske integritet, rett for den psykisk utviklingshemmede til kvalifisert personale og rett til to tjenesteutøvere når tiltak etter § 6A-4 iverksettes, er avgjørende for å styrke rettssikkerheten.

       En åpning for bruk av tvangstiltak i private boliger mener flertallet forutsetter at grunnleggende rettigheter for tjenestemottaker og pårørende slås klart fast i selve loven. Det er videre av avgjørende betydning at det presiseres under hvilke vilkår tvangstiltak kan anvendes og hvilke klage- og saksbehandlingsregler som skal gjelde.

       Flertallet ser nødvendigheten av å styrke lovforslaget på disse områdene.

       Flertallet er kjent med at de metoder som blir anvendt i opplegg der bruk av makt og tvang inngår, er svært omdiskutert. En viktig del av den offentlige debatten har handlet nettopp om dette.

       Flertallet ser derfor behovet for å se nærmere på de hovedavveininger som blir lagt til grunn i forskriftene, slik at en avklaring av hvilke metoder som ikke kan anvendes, klargjøres før loven trer i kraft.

       Flertallet mener at mennesker med psykisk utviklingshemming har krav på de samme rettigheter til omsorgstjenester som alle andre som kommer i en situasjon hvor en er avhengig av det offentliges eller andres hjelp til å mestre hverdagen. Etter flertallets oppfatning er denne selvfølgelige retten til hjelp og bistand nedfelt i andre deler av vårt lovverk. Flertallet mener derfor at det ikke er riktig å vedta en egen rettighetslov for mennesker med psykisk utviklingshemming. Lovutkastet som nå er til behandling, dreier seg om å lovregulere og begrense tvang og maktbruk.

       Flertallet kan ikke akseptere at det offentlige fraskriver seg ansvar for å sikre mennesker med sterk psykisk utviklingshemming muligheter til en verdig livssituasjon. Flertallet erkjenner imidlertid at det er stor uenighet om hvilke metoder som er etisk og moralsk forsvarlig å benytte i en situasjon hvor bruk av tvang og makt er nødvendig. Dette vil bli regulert gjennom forskrifter. Loven vil ikke gjelde før disse er iverksatt. Det er en fordel med en offentlig debatt rundt disse metodene. Imidlertid vil flertallet vise til at nedverdigende straffe- og behandlingsmetoder vil være forbudt, og at dette innarbeides i lovteksten. Tiltakene må vurderes individuelt overfor det enkelte individ.

       Flertallet vil fremme forslag om at Regjeringen utarbeider en stortingsmelding som omhandler nærmere retningslinjer for praktiseringen av loven. Slik kan Stortinget bli gjort kjent med hovedinnholdet i forskriftene og de metoder departementet anser som akseptable når vedtak om tvangstiltak fattes. Det forutsettes at dette arbeidet kommer i gang umiddelbart slik at loven senest kan tre i kraft fra 1. juli 1997.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding om nærmere retningslinjer for praktisering av lov om rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v. overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming, og for hovedinnhold i forskriftene til denne, før loven trer i kraft. »

       Flertallet mener at tilleggsproposisjonens innskjerpinger og presiseringer er nødvendige. Etter flertallets oppfatninger er det spesielt viktig at det ikke kan reises tvil om at loven er i samsvar med den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikler. Flertallet vil derfor foreslå at loven gjøres midlertidig, og at den skal gjelde i 3 år fra ikrafttredelsestidspunktet. Dette sikrer en grundig evaluering av loven og gir Stortinget mulighet til en ny vurdering av lovens funksjon og virkning.

       Flertallet er i likhet med mange andre usikre på hvordan denne loven vil bli praktisert. En lov som har så store og vidtrekkende konsekvenser for den det gjelder, mener flertallet krever en ekstra oppmerksomhet og forsiktiget fra lovgivers side. På denne bakgrunn er en evaluering av loven påkrevet.

       Flertallet mener det er viktig å gå fram med varsomhet, men fastholder at:

       Flertallet vil for øvrig vise til merknader og forslag under merknadene til de enkelte paragrafer.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at det i lovforslaget presiseres at tvang og makt bare kan iverksettes når det er nødvendig for å forhindre eller begrense vesentlig fare i en konkret situasjon og som ledd i skadeavvergende eller atferdsendrende tiltak, og i omsorgstiltak dersom adferdsendrende tiltak ikke har ført fram eller bedømmes som åpenbart uhensiktsmessige. Etter disse medlemmers oppfatning har tjenesteytere en plikt til å gripe inn med tiltak i ovennevnte situasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har mottatt Regjeringens tilleggsproposisjon Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) som ble behandlet i Statsråd 3. mai i år.

       Disse medlemmer registrerer at departementet nå har gjennomgått lovforslaget som ble framlagt i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) i forhold til de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene og gitt en vurdering av dette slik disse medlemmer ba om.

       Disse medlemmer merker seg at det er gjort enkelte endringer og justeringer som er positive. Blant annet gjelder dette i lovens overskrift der det nå er tatt inn en ønsket presisering av at loven skal gjelde « begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v. overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming ». Det samme gjelder også spørsmålet om overvåking, presiseringen om at også andre pårørende enn ektefelle kan reise sak i tillegg til verge eller hjelpeverge, og en noe nærmere presisering av statusen til en sentral rådgivende gruppe. Men også i forhold til de nevnte områder burde presiseringene vært mer konkrete og tatt inn i lovteksten.

       Disse medlemmer vil spesielt peke på at begrepet makt og tvang fortsatt er definert svært vidt og at § 6A-3 siste ledd åpner for fravik som skaper ytterligere usikkerhet og gir et svært uryddig presisjonsnivå i lovsammenheng.

       Etter første behandlingsrunde av denne saken og Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) er det fremkommet mange synspunkt på lovforslaget spesielt og bruk av makt og tvang generelt. Det er gjort mange henvendelser til komiteen og dens medlemmer og det er avholdt høringer med ulike høringsinstanser.

       Disse medlemmer vil bemerke at denne saken blant annet har avdekket et stort behov for en grunnleggende debatt om omsorgsetikk generelt, og spesielt i forhold til de som har et avvikende adferdsmønster. Holdninger til omsorgsyting, retten til å være annerledes og forholdet til metoder og terapiformer i arbeidet overfor atferdsavvik er av de områder som bør tas opp på både prinsipielt og praktisk grunnlag.

       I forbindelse med lovforslagene i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) har menneskerettighetene blitt satt i fokus.

       Disse medlemmer vil minne om Grunnlovens § 110 c der det heter

       Det påhviler oss som lovgivere et spesielt ansvar for å sikre enkeltmennesket sine rettigheter og gi enkeltindividet den integritet det har rett på.

       Disse medlemmer mener at foreliggende lovforslag i for stor grad preges av fullmaktslovgivning og at tilleggsproposisjonen Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) ikke svekker dette inntrykket da den fortsatt åpner for vide tolkninger, og er sterkt avhengig av forskrifter og tolkninger av blant annet hva som er faglig og etisk forsvarlig.

       Disse medlemmer ser behovet for en lov som kan kontrollere og begrense eventuell bruk av makt og tvang overfor enkelt personer med psykisk utviklingshemming som har sterkt avvikende adferd til fare for seg selv eller andre. Men disse medlemmer mener at en slik lov må utformes på en slik måte at disse personers rettssikkerhet, samt deres omgivelsers rettssikkerhet, er utgangspunktet for lovgivningen. Rettsbegrepet må ha utgangspunkt i den svakest parts situasjon. Med den usikkerhet en fullmaktslov gir i forhold til dette, ønsker disse medlemmer at Stortinget som ansvarlig for lovgivningen skal ta utgangspunkt i rettighetsprinsippet ved lovutformingen. Det betinger at Regjeringen legger fram et lovutkast som tar utgangspunkt i rettighetene for enkeltpersoner med psykisk utviklingshemming med hensyn til begrensning og kontroll ved bruk av tvang og makt.

       Disse medlemmer er klar over at dette vil bety noe mer tid på lovarbeidet, men det er grunn til å minne om at også forskriftsarbeidet samt det departementet omtaler som nødvendig arbeid før loven kan settes i verk blant annet gjennom kursvirksomhet, vil kreve mye tid før også foreliggende lovforslag kan tre i kraft.

       Loven må ta utgangspunkt i enkeltmenneskets rettsvern og ut fra det regulere eventuell bruk av tvang og makt ut fra behovet den enkelte har for egen sikkerhet og vern i forhold til blant annet helse og sosial status.

       Hovedbegrunnelsen for at disse medlemmer avviser lovforslaget om bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og i tilleggsproposisjon, Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) , er at disse medlemmer ut fra forarbeidet til loven og slik loven er utformet, ikke føler seg trygge på at lovforslaget i stor nok grad ivaretar den enkeltes grunnleggende rettigheter, og om loven som helhet er i tråd med internasjonale menneskerettslige konvensjoner.

       Disse medlemmer viser i denne forbindelse til brev fra det norske medlem av den europeiske menneskerettighetskommisjon, advokat Gro Hillestad Thune, datert 7. mai 1996 til sosialkomiteens leder, hvor det bl.a. anføres:

       Disse medlemmer vil særlig understreke det som påpekes av Gro Hillestad Thune at departementet i lovproposisjonen setter som vilkår for bruk av tvang, såkalt etisk faglig forsvarlighet. Disse medlemmer vil her peke på at « etisk faglig forsvarlighet » ikke på noen måte gir god nok rettssikkerhet for klienten. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at det er stor uenighet i fagmiljøene, og at en rekke av de tvangstiltak og den maktutøvelse som gjennomføres i dag, er instituert nettopp av faglig ekspertise.

       Denne usikkerheten disse medlemmer føler med lovforslaget i forhold til rettssikkerheten for den enkelte er også understreket i brev til sosialkomiteen, datert 3. mai 1996, fra Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, hvor det bl.a. anføres:

       Disse medlemmer deler de synspunkter som her er gitt uttrykk for fra Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, og disse medlemmer kan derfor ikke gi sin tilslutning til en rammelov/fullmaktslov hvor det i lovteksten og i forarbeidet til loven ikke presiseres hva som i fremtiden skal være tillatt når det gjelder bruk av metoder for utførelse av makt og tvang overfor en svak menneskegruppe.

       Når ulovlig makt og tvang i dag utføres mot de psykisk utviklingshemmede, må det etter disse medlemmers skjønn være grunn til å stille spørsmål ved tilsynsapparatet, nemlig om fylkesmennene har tilstrekkelig med ressurser for å gjøre en god nok jobb i forhold til å slå ned på ulovlig bruk av tvang og makt.

       Disse medlemmer mener at en bedre ville ha kunnet forhindre unødig og ulovlig bruk av makt og tvang overfor psykisk utviklingshemmede og andre tilsvarende grupper ved å fremme forslag om en rettighetslov for disse gruppene; en rettighetslov som etter disse medlemmers mening må ta utgangspunkt i et samfunnssyn og et menneskesyn der alle er like verdifulle, der mennesker med avvikende atferd gis respekt, og der retten til et meningsfylt liv på egne premisser også for disse sterkt presiseres. En rettighetslov må, slik disse medlemmer ser det, ikke tillate bruk av makt og tvang som såkalt atferdsendrende behandlingsterapi. Det bør etter disse medlemmers mening ikke tillates noen annen form for maktbruk overfor psykisk utviklingshemmede enn det som generelt gjelder i samfunnet hvor maktutøvelse kun kan benyttes som nødrett og nødverge. Disse medlemmer er selvfølgelig oppmerksom på at enkelte også innen gruppen psykisk utviklingshemmede med sterk selvskadende atferd og voldelig atferd må kunne hjelpes, men dette skal være en omsorgsrett og ikke en lovhjemmel for bruk av tvang og makt.

       En rettighetslov vil i utgangspunktet ikke virke stigmatiserende på gruppen psykisk utviklingshemmede og andre tilhørende grupper, men tvert om virke positiv både i forhold til de psykisk utviklingshemmede selv, deres familie og pårørende. I en rettighetslov mener også disse medlemmer at nettopp familie og pårørende må få større medbestemmelsesrett og myndighet i forhold til forslag om bruk av makt som et omsorgstiltak.

       Disse medlemmer var ved behandlingen av Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) opptatt av å presisere hva et eventuelt lovforslag konkret skulle kontrollere og begrense. Det ble fra saksordfører fremmet forslag om endringer som både skulle gi forutsetninger og premisser for at loven skulle bli en kontroll- og begrensningslov. Dette var spesielt viktig da det første lovutkastet ikke hadde noe i sin overskrift som presiserte at denne loven hadde til formål å kontrollere og begrense bruken av makt og tvang.

       Disse medlemmers prinsipale standpunkt er å få dette lovverket utformet som en rettighetslov. Disse medlemmer har gjennom lovarbeidet fremmet mange forslag som etter disse medlemmers mening fortsatt har betydning for lovarbeidet. Disse medlemmer vil derfor i det følgende komme med merknader i tråd med dette, når det nå ser ut til å bli et flertall for kun en justering av Regjeringens lovforslag. Disse medlemmer mener at merknadene bør gi klare signaler om holdningene til en slik lov, og ha betydning for hvordan lovforarbeidene skal tolkes bl.a. i forbindelse med det arbeidet som skal gjøres med forskriftene. Disse medlemmer har også sett behovet for en snarlig og grundig evaluering av en lov som denne. Disse medlemmer ser det derfor som positivt at de som nå stiller seg bak en fullmaktslov, ihvertfall ser ut til å ville gjøre denne til en midlertidig lov.

       Loven må ta utgangspunkt i enkeltmenneskets rettigheter og menneskeverd, og ut fra dette vurdere de behov det enkelte individ også har for rettledning og korrigering ut fra behov som gjelder bl.a. helse, hygiene og fare for selvskading eller skading av andre. Lovens andre intensjon må så være å gi klare retningslinjer for hvilke tiltak tjenesteyterne kan tillate i sin tjenesteyting.

       Disse medlemmer mener det er viktig at vi som lovgivere og ansvarlige for tjenestetilbudet har en meget restriktiv holdning til bruk av makt og tvang. Bruk av makt og tvang i adferdsterapitiltak, som ikke er et ledd i å bedre tjenestemottakerens situasjon i forhold til f.eks. selvskading og skadelig adferd overfor andre, bør forbys.

       Det er også viktig å understreke at alternative tiltak må være prøvd før eventuell tvang og makt kan benyttes. Disse medlemmer mener det fortsatt er grunn til å understreke at dårlig økonomi ikke må være årsak til bruk av tvang. Det må være en hovedoppgave for kommunen å legge tjenestetilbudet til rette slik at det i størst mulig grad unngås bruk av tvang eller makt. Disse medlemmer vil peke på at de viktigste tiltakene i så måte vil være å sørge for at tjenesteyterne har nødvendig kompetanse for å tilrettelegge boligen og tjenesten på best mulig måte for hver enkelt tjenestemottaker. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at det utdannes tilstrekkelig personell med kompetanse for å tilrettelegge tjenestene for psykisk utviklingshemmede. Det er viktig at både de som er ansvarlige for saksbehandling, og de som skal utføre eventuelle tvangstiltak, har kompetanse og kvalifikasjoner som gjør at det ikke skjer feilgrep. Disse medlemmer mener at de som fatter eventuelle vedtak om bruk av tvang og makt, bør ha minst treårig relevant helse- og sosialfaglig utdanning.

       Disse medlemmer vil understreke at psykisk utviklingshemming ikke er en entydig benevnelse, og mener derfor at hvem som defineres inn under loven, burde framkomme på en bedre måte gjennom en rettighetslov. Disse medlemmer viser til at en forventer en målgruppe på ca 540 mennesker på landsbasis som følge av en åpen, erkjent og registrert bruk av tvang. Disse medlemmer gjør imidlertid, som departementet, regning med at det er en underrapportering av bruken av tvang og makt i dag blant annet som følge av manglende lovregulering.

       Disse medlemmer viser til at det også overfor andre grupper, bl.a. aldersdemente, kan være behov for et regelverk som regulerer bruk av tvang og makt for å bedre rettssikkerheten. Det er viktig at det ved utarbeiding av lovverket for andre aktuelle grupper tas utgangspunkt i den enkelte gruppes særegne situasjon.

       I lovforslaget er bruk av tvang og makt knyttet opp mot tjenesteutførelsen. Tvang og makt kan anvendes uavhengig av om brukeren bor i egen bolig og mottar tjenester der, har bo- og tjenestetilbudet i bolig med heldøgns omsorgstjenester etter sosialtjenesteloven eller bor i sykehjem eller boform med heldøgns omsorg og pleie etter kommunehelsetjenesteloven. Disse medlemmer viser til at det ikke stilles krav til døgnkontinuerlige tjenester for å anvende tvang, men at departementet legger til grunn at dette neppe vil være aktuelt for andre grupper enn dem som mottar døgnkontinuerlige tjenester. Dette burde etter disse medlemmers mening legges til grunn for forslaget til lov. Det vises i denne sammenheng til usikkerheten omkring det opprinnelige lovforslagets § 6A-3, fjerde ledd, og at dette nå også er tatt ut av Regjeringens tilleggsproposisjon.

       Disse medlemmer mener at behovet for omsorg, pleie og behandling må være avgjørende for hvilket botilbud den psykisk utviklingshemmede skal ha. Disse medlemmer viser til at bruk av tvang i stor grad kan innebære at det private hjem blir omgjort til en institusjonslignende bolig. Disse medlemmer vil peke på at det i enkelte tilfeller kan være bedre for tjenestemottakeren å bo i bofellesskap eller mindre institusjon. Ved behov for bruk av tvang i særlig grad mener disse medlemmer at tjenestemottakerens boligtilbud må vurderes.

       Disse medlemmer vil understreke at det ikke må benyttes noen form for utgangshindring uten at det er tjenesteyter til stede. Bruk av slike virkemidler er etisk meget betenkelig.

       Disse medlemmer mener at dersom det er behov for bruk av tvang når tjenestemottaker oppholder seg og gis aktivitetstilbud i andre sektorer, som i barnehage, på skole eller arbeid, må det alltid følge med en tjenesteyter som har mandat til å utføre tvang. Dette vil nødvendigvis bety at tjenestemottaker har en person hos seg som er kjent, og som dermed kan representere trygghet og stabilitet.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har etter en grundig og inngående behandling i partiets stortingsgruppe kommet til den konklusjon at lovforslaget om bruk av tvang overfor psykisk utviklingshemmede, slik det fremkommer i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og tilleggsproposisjon, Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) , avvises og tilbakesendes Regjeringen.

       Dette medlem fremmer imidlertid forslag om å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til rettighetslov for psykisk utviklingshemmede og andre grupper som trenger spesiell oppmerksomhet fra samfunnets side for å få en best mulig livskvalitet ut fra egne forutsetninger og premisser.

       Dette medlem vil bemerke at Fremskrittspartiet stilte seg positiv til HVPU-reformen, og har siden reformen ble påbegynt, vært en pådriver i alle budsjettbehandlinger for å tilføre kommunene tilstrekkelige merressurser for gjennomføring av reformen, slik at ikke reformen skulle gå på bekostning av andre omsorgsoppgaver i kommunene. Dette medlem vil imidlertid her bemerke at Fremskrittspartiet var meget skeptisk til at også de svakest fungerende psykisk utviklingshemmede skulle rives opp fra sine miljøer og plasseres enkeltvis i kommunene. Dette medlem mener at om så ikke hadde skjedd, og om disse klientene hadde blitt plassert i mindre bokollektiver eller kommunale institusjoner, ville de kunne fungert langt bedre enn tilfellet er i dag. Dette medlem mener således at de problemene en nå har fått i kommunene, med selvskading og voldelig atferd i frittstående boliger som vanskelig lar seg takle, fra et lite mindretall av de svakest fungerende psykisk utviklingshemmede, burde vært forutsatt og forebygget før reformen ble gjennomført.

       Hovedbegrunnelsen for at dette medlem avviser lovforslaget om bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og i tilleggsproposisjon, Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) , er at dette medlem ut fra forarbeidet til loven og slik loven er utformet, ikke føler seg trygg på at lovforslaget i stor nok grad ivaretar den enkeltes grunnleggende rettigheter, og om loven som helhet er i tråd med internasjonale menneskerettslige konvensjoner.

       Dette medlem viser i denne forbindelse til brev fra det norske medlem av den europeiske menneskerettighetskommisjon, advokat Gro Hillestad Thune, datert 7. mai 1996 til sosialkomiteens leder, hvor det bl.a. anføres:

       Dette medlem vil særlig understreke det som påpekes av Gro Hillestad Thune at departementet i lovproposisjonen setter som vilkår for bruk av tvang, såkalt etisk faglig forsvarlighet. Dette medlem vil her peke på at « etisk faglig forsvarlighet » ikke på noen måte gir god nok rettssikkerhet for klienten. Dette medlem viser i denne sammenheng til at det er stor uenighet i fagmiljøene, og at en rekke av de tvangstiltak og den maktutøvelse som gjennomføres i dag, er instituert nettopp av faglig ekspertise, som eksempelvis psykologer. Dette medlem tillater seg i denne sammenheng å vise til en del av de konkrete tvangstiltak som i dag benyttes og som er instituert og lagt opp av den såkalte fagekspertise: Blending med hette over hodet flere ganger daglig, vannsprut mot ansiktet også flere ganger i døgnet, kroppsbending, innestengning i mørke kott, nedlegging på gulv med fastbundne hender på ryggen. Dette medlem vil mene at samtlige av de her nevnte praktiske tvangstiltak i henhold til gjeldende lovgivning er forbudt, men like fullt brukes etter opplegg og pålegg fra fagekspertisen.

       Det synes for dette medlem å være en feilvurdering å tro at en kan stoppe ovenfornevnte tvangstiltak ved å vedta en lov som legaliserer nettopp bruk av tvang overfor en svak menneskegruppe.

       Dette medlem vil bemerke at lovproposisjonen ikke omtaler forholdet til tjenesteyterne, nemlig helsepersonellet, som etter en eventuell lovregulering av tvang skal måtte forholde seg til bruk av tvang som for mange kan være et samvittighetsspørsmål, og som dette medlem vil tro en stor del av helsepersonellet vil reservere seg mot, en reservasjonsrett som må være lovhjemlet. Dette medlem viser i denne sammenheng til en situasjon som oppsto i Haugesund for en tid tilbake der to ansatte miljøarbeidere ble fjernet fra sine stillinger fordi de nektet å utføre fysiske tvangstiltak overfor en autistisk klient, tvangstiltak som var forordnet av fagfolk.

       En annen side ved rettssikkerheten overfor de psykisk funksjonshemmede og de tilhørende grupper er den daglige forvaltning og styring av eiendeler og penger, som så langt dette medlem vet, ikke er regulert hverken i kommunehelseloven eller i lov om sosiale tjenester.

       Denne usikkerheten dette medlem føler med lovforslaget i forhold til rettssikkerheten for den enkelte er også understreket i brev til sosialkomiteen, datert 3. mai 1996, fra Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, hvor det bl.a. anføres:

       Dette medlem deler de synspunkter som her er gitt uttrykk for fra Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, og dette medlem kan derfor ikke gi sin tilslutning til en rammelov/fullmaktslov hvor det i lovteksten og i forarbeidet til loven ikke presiseres hva som i fremtiden skal være tillatt når det gjelder bruk av metoder for utførelse av makt og tvang overfor en svak menneskegruppe.

       Når ulovlig makt og tvang i dag utføres mot de psykisk utviklingshemmede, må det etter dette medlems skjønn være grunn til å stille spørsmål ved tilsynsapparatet, nemlig om fylkesmennene har tilstrekkelig med ressurser for å gjøre en god nok jobb i forhold til å slå ned på ulovlig bruk av tvang og makt. Så langt dette medlem kan forstå, vil noe av den tvang og maktutøvelse som i dag foregår ulovlig, heller ikke være tillatt etter det nye lovforslaget. Dette medlem stiller derfor spørsmålstegn ved nødvendigheten av å vedta en særskilt tvangslov for å eliminere ulovlig tvangsbruk. Dette medlem kan ikke se at en ved å legalisere bruk av makt og tvang kan stoppe den ulovlige bruk av makt og tvang som i dag foregår. Her er det etter dette medlems skjønn tilsynsapparatet som må utbygges og styrkes eller evt. omlegges.

       Dette medlem vil hevde at en egen tvangslov overfor psykisk utviklingshemmede virker stigmatiserende på hele gruppen, selv om problemene utgjøres av et svært lite mindretall av de psykisk funksjonshemmede. Dette medlem er kjent med at det også finnes andre til dels større grupper med en « unormal og vanskelig atferd » som krever spesielle omsorgstiltak. Dette medlem tenker her på autister og senil demente. Dette medlem stiller i denne sammenheng spørsmål om en også kan forvente et lovforslag om bruk av makt og tvang også overfor disse gruppene slik som bebudet i proposisjonen.

       Dette medlem viser til at Regjeringen i sin lovproposisjon sterkt understreker at bruk av tvang ikke under noen omstendighet skal være motivert pga økonomi. Dette medlem er selvfølgelig enig i en slik understrekning, men vil likevel peke på at med den spredte beboelsen mange av de svakest fungerende utviklingshemmede har i dag i kommunene, vil en forsvarlig omsorg av denne mindre gruppen være betydelig ressurskrevende. En kan etter dette medlems skjønn således ikke utelukke at om vi får en legalisering av maktbruk overfor psykisk utviklingshemmede, kan dette i seg selv i enkelttilfeller medføre mer bruk av såkalt atferdsendrende tvangsbehandling som også kan være økonomisk motivert. Dette medlem avviser bruk av makt og tvang som atferdsendrende behandlingsform.

       Dette medlem vil sterkt understreke og gi sin fulle støtte til departementets målsetning med lovforslaget i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) , nemlig å redusere og regulere fremtidig uønsket tvangsbehandling og å trekke opp grensene mellom akseptabel og uakseptabel behandling av psykisk utviklingshemmede. Dette medlem mener imidlertid at den høyverdige målsetningen departementet har satt seg, ikke kan oppnås ved det forslag til tvangsregulering som ligger i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) . Innvendingene fra dette medlem mot lovforslaget er at loven legitimerer bruk av tvang, at de tvangstiltak som vil være tillatt, ikke er spesifisert og begrenset til nødverge, at tilsynsordningen ikke er god nok sett fra et rettssikkerhetsmessig synspunkt, at de pårørende og pasientenes verge ikke har fått tilstrekkelig avgjørende myndighet i forhold til iverksettelse av vedtak, og at klageadgangen er utilfredsstillende.

       Dette medlem mener at en bedre ville ha kunnet forhindre unødig og ulovlig bruk av makt og tvang overfor psykisk utviklingshemmede og andre tilsvarende grupper ved å fremme forslag om en rettighetslov for disse gruppene; en rettighetslov som etter dette medlems mening må ta utgangspunkt i et samfunnssyn og et menneskesyn der alle er like verdifulle, der mennesker med avvikende atferd gis respekt, og der retten til et meningsfylt liv på egne premisser også for disse sterkt presiseres. En rettighetslov må, slik dette medlem ser det, ikke tillate bruk av makt og tvang som såkalt atferdsendrende behandlingsterapi. Det bør etter dette medlems mening ikke tillates noen annen form for maktbruk overfor psykisk utviklingshemmede enn det som generelt gjelder i samfunnet hvor maktutøvelse kun kan benyttes som nødrett og nødverge. Dette medlem er selvfølgelig oppmerksom på at enkelte også innen gruppen psykisk utviklingshemmede med sterk selvskadende atferd og voldelig atferd må kunne hjelpes, men dette skal være en omsorgsrett og ikke en lovhjemmel for bruk av tvang og makt.

       En rettighetslov vil i utgangspunktet ikke virke stigmatiserende på gruppen psykisk utviklingshemmede og andre tilhørende grupper, men tvert om virke positiv både i forhold til de psykisk utviklingshemmede selv, deres familie og pårørende. I en rettighetslov mener også dette medlem at nettopp familie og pårørende må få større medbestemmelsesrett og myndighet i forhold til forslag om bruk av makt som et omsorgstiltak.

       Dette medlem vil påpeke at tilsynsmyndigheten i dag ikke synes å fungere tilfredsstillende og av den grunn må styrkes. Dette medlem vil fremme forslag i så måte.

       Dette medlem mener også at det bør vurderes å flytte sammen de svakeste pasientene med de største atferdsproblemene til mindre bokollektiv eller kommunale institusjoner med heldøgnsomsorg og -pleie. Dette medlem mener at en endring av bosituasjonen for enkelte vil gjøre behovet for makt og tvang langt mindre enn det synes å være i frittstående boliger.

       Dette medlem er kjent med at mange kommuner har relativt mange meget svakt fungerende psykisk utviklingshemmede i sin omsorg, og at dette krever relativt store ressurser som kommunene ikke synes å ha fått dekket opp gjennom de offentlige rammeoverføringene til kommunene. Det synes derfor etter dette medlems skjønn fortsatt å være behov for øremerkede midler til disse kommunene fordelt etter skjønn fra fylkesmennene som også har tilsynsfunksjonen. Dette medlem er kjent med at spesielt Kristiansund kommune både har et relativt stort antall psykisk utviklingshemmede og relativt mange svakt fungerende og derfor er en sterk belastning på kommunens budsjett, så sterk belastning at det går ut over andre omsorgs- og helsetilbud i kommunen. Dette medlem vil i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett fremme forslag om en øremerket bevilgning på 100 mill. kroner til disse kommunene som skal fordeles av fylkesmennene skjønnsmessig.

       Dette medlem har registrert at det er kommet kritikk mot at kommunene i dag i for stor grad bruker såkalt ukvalifisert hjelp i HVPU-omsorgen. Dette medlem kan ikke dele denne kritikken, idet dette medlem ikke føler seg trygg på at deler av den såkalte fagekspertisen er best til å fremme medmenneskelige relasjoner i forhold til de psykisk utviklingshemmede og gi nødvendig trygghet og omsorg til klientene. Dette medlem vil peke på at de psykisk utviklingshemmede ikke er pasienter, men medmennesker som ofte er avhengig av trygghet, forståelse og kjærlighet for å kunne få den best mulige livskvaliteten. De såkalte fagekspertenes inntog i HVPU-omsorgen i kommunene har så langt etter dette medlems skjønn ikke gitt særlige positive resultater i forhold til å gi trygghet og trivsel for de psykisk funksjonshemmede.

       Dette medlem viser til flertallets merknader og til den utviklingen som har skjedd i saken de siste dagene, og hvor det fremmes forslag om vesentlige endringer i forhold til Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) . Dette medlem finner det vanskelig å forholde seg til de endringer i loven som er foreslått av flertallet, og kan med den korte tiden en har hatt til rådighet, ikke forutsi konsekvensene av lovendringsforslagene i forhold til dette medlems utgangspunkt om å be Regjeringen fremme forslag om en rettighetslov.

       Dette medlem vil dog bemerke at endringsforslagene et stykke på vei oppfyller dette medlems intensjoner og forslag om å få en rettighetslov overfor psykisk utviklingshemmede i stedet for en tvangslov. Særlig mener dette medlem at dette kommer til uttrykk i flertallets merknader når det gjelder formålet med loven.

       Dette medlem mener imidlertid at det er uforsvarlig saksbehandling av Stortinget å gjøre så vesentlige endringer i lovproposisjonen under sterk tidsnød. Av denne grunn kan dette medlem prinsipalt ikke støtte flertallets forslag, men vil subsidiært støtte endringsforslagene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og tilleggsproposisjon, Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) , avvises og tilbakesendes Regjeringen. »

       « Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag til en rettighetslov for enkeltpersoner med psykisk utviklingshemming og eventuelt andre som dette kan gjelde for med hensyn til begrensning og kontroll av bruk av tvang og makt. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere nødvendigheten av å tilbakeflytte et mindre antall av de svakest fungerende psykisk funksjonshemmede med selvskadende og voldelig atferd til mindre kommunale eller interkommunale institusjoner eller bokollektiv med heldøgns tilsyn og omsorg. »

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med forslag til Statsbudsjett for 1997 fremme forslag om hvordan fylkesmennenes tilsynsoppgave konkret og praktisk kan styrkes i henhold til nåværende lovgivning. »

       « Fylkesmennenes tilsynsmyndighet utvides til også å omfatte psykisk utviklingshemmede i private boliger som mottar hjelpetiltak og omsorg av kommunen. »

3.2 Merknader til de enkelte paragrafer

3.2.1 Ny § 6A-1 Formål

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke nødvendigheten av en egen formålsparagraf i loven som lovfester respekt for den enkeltes menneskeverd og fysiske og psykiske integritet. Mennesker er født forskjellige, men er likeverdige og har derfor de samme fundamentale rettigheter. Disse rettigheter blir uten mening hvis de ikke ledsages av en plikt til å respektere dem. Selv om disse rettigheter gjelder alle mennesker, mener flertallet det er et viktig signal overfor de berørte og allmennheten, at rett til respekt for den enkeltes menneskeverd og fysiske og psykiske integritet nedfelles i denne loven.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-1 lyde:

§ 6A-1. Formål

       Tjenestetilbudet til personer med psykisk utviklingshemming skal utformes med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overenstemmelse med tjenestemottagerens selvbestemmelsesrett. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at Regjeringens lovforslag i for stor grad overlater til forskrifter og tolkninger hva som er lovens virkeområde. Det er ikke godt nok å vise til at et tiltak skal være faglig og etisk forsvarlig, når vi vet at det også blant tjenesteytere og fagfolk er uenighet både når det gjelder etikk og hva som er faglig forsvarlig. Når et flertall i komiteen nå ønsker å sette inn en form for formålsparagraf i lovens § 6A-1, er dette en forbedring, men disse medlemmer vil understreke at rettighetslovgivningsintensjonen ikke oppfylles på reell måte bare ved å sette inn en slik formulering av formål samt å justere deler av påfølgende paragrafer i den form som det nå foreslås.

3.2.2 Ny § 6A-3 Grunnvilkår - faglig og etisk forsvarlighet (lovforslagets § 6A-2)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at lovforslaget ikke trekker klare grenser for hva slags tvangstiltak som skal kunne brukes overfor enkelte psykisk utviklingshemmede, og hva som ikke vil være akseptabelt. Flertallet er innforstått med at det ikke vil være mulig med en konkret opplisting av tillatte og ikke-tillatte metoder i lovteksten. Det vil i stedet måtte framkomme av forskriftene og veiledende rundskriv.

       Flertallet vil peke på at Røkke-utvalget flere steder i utredningen gjennomgikk forskjellige former for tvangsmidler og foreslo inntatt i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven et forbud mot bruk av fysisk refselse, isolering, mekaniske tvangsmidler og farmakologiske tvangsmidler. Denne type tvangsmetoder bør etter flertallets oppfatning forbys.

       Flertallet vil påpeke at kritikken og usikkerheten spesielt dreier seg om tvang og straff som behandling i atferdsendrende hensikt. Det er stor uenighet blant fagfolk om dette. Mange mener straff og fysisk refselse som behandlingstiltak er uttrykk for at en ikke har tatt seg god nok tid til å gå inn i hvorfor den psykisk utviklingshemmede har en aggressiv eller voldelig adferd. Flertallet vil understreke at det alltid må være et utgangspunkt at psykisk utviklingshemmede er annerledes og har rett til å forbli det. Det er derfor et spørsmål hvor langt en skal eller kan gå i atferdsendrende tiltak uten å krenke individets integritet og annerledeshet.

       Flertallet mener det bør framkomme noe klarere av lovteksten hva slags type tvangstiltak som ikke må brukes. Det foreslås derfor en tilføyelse til lovteksten slik at nedverdigende og/eller integritetskrenkende straffe- og behandlingsmetoder skal være forbudt.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-3 tredje ledd lyde:

       Bruk av nedverdigende og integritetskrenkende straffe- og behandlingsmetoder er ikke tillatt. »

3.2.3 Ny § 6A-4 Særlige vilkår for bruk av tvang og makt (lovforslagets § 6A-3)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ønsker å styrke rettssikkerheten til de psykisk utviklingshemmede, ved at de som omfattes av loven, skal ha rett til kvalifisert personale under gjennomføring av tiltak etter § 6A-4. De skal videre ha rett til to tjenesteutøvere der dette ikke er til skade for tjenestemottaker.

       Disse medlemmer mener tilsyns- og godkjenningsmyndighetene har et særskilt ansvar for å se til at dette blir fulgt opp. Kravet om at to tjenesteutøvere skal være til stede i opplegg der bruk av makt og tvang etter § 6A-4 inngår, skal bare unntaksvis fravikes.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-4 fjerde ledd lyde:

       Tjenestemottakeren skal ha rett til kvalifisert personale ved gjennomføringen av tiltak etter annet ledd bokstav b og c og tredje ledd. Ved gjennomføringen av disse tiltakene skal det være to tjenesteytere til stede dersom dette ikke er til skade for tjenestemottakeren. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er opptatt av at det ved all bruk av tvang og makt skal foretas detaljert skriftlig rapportering til faglig ansvarlig. Pårørende og verge eller hjelpeverge skal ha innsyn i rapportene. Disse medlemmer mener det som hovedregel må være to til stede når bruk av tvang overfor psykisk utviklingshemmede tas i bruk.

       Disse medlemmer beklager at det i denne paragraf åpnes for stor usikkerhet omkring lovens begrensende og kontrollerende virkning, i og med at paragrafens siste ledd lyder:

3.2.4 Ny § 6A-5 Særlige vilkår for bruk av tekniske innretninger for varsling (lovforslagets § 6A-4)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, slutter seg til de presiseringer og innskjerpinger Regjeringen har foretatt i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) om bruk av tekniske innretninger for varsling. Flertallet vil sterkt understreke at økonomiske hensyn eller effektivitetshensyn ikke skal ha innvirkning på hva som er faglig og etisk forsvarlig i forhold til tjenestemottakeren. Det er viktig at departementet gir nærmere veiledning til kommunene om hva slags alarm- og varslingssystemer som kan tillates, og hva som ikke kan tillates.

       Flertallet vil peke på at ved behov for bruk av omfattende varslings- og alarmsystemer må det vurderes om tjenestemottakeren kan ha behov for et annet botilbud, som bedre ivaretar tjenestemottakerens pleie- og omsorgsbehov. Ved vurdering av bruk av tekniske varslings- og alarmsystemer må det legges til grunn at det i enkelte tilfeller kan være vel så provoserende og krenkende med tett personaloppfølging.

3.2.5 Ny § 6A-6 Kommunenes saksbehandling ved vedtak om bruk av tvang og makt (lovforslagets § 6A-5)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er av overordnet betydning at vedtak om bruk av tvang skjer etter en grundig saksbehandling av hvert enkelt tilfelle. Dette er påkrevet for å sikre at vedtak om bruk av tvang og makt ikke skjer annet enn i situasjoner som er hjemlet i lovens § 6A-4 og for å ivareta rettssikkerheten til de som blir utsatt for bruk av tvang og makt.

       Lovforslaget er etter flertallets oppfatning klart og tydelig når det gjelder de administrative krav som settes til kommunens saksbehandling i lovens § 6A-6. Flertallet mener det er spesielt viktig at tjenestemottakeren, vergen eller hjelpevergen og pårørende skal høres før det treffes vedtak om bruk av tvang og makt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig at faglig ansvarlig har minst treårig relevant helse- og sosialfaglig høgskoleutdanning. Vedkommende bør ikke være en av tjenesteutøverne som daglig arbeider med å utføre omsorgstjenester for tjenestemottaker. Fylkeskommunens spesialisttjeneste skal bistå både ved utformingen og gjennomføringen av tiltak. Ved behov kan spesialisthelsetjenesten også bistå i evaluering av tiltaket. Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen legges til grunn at bistandens omfang vil avhenge av kommunenes egen kompetanse. Disse medlemmer vil imidlertid understreke betydningen av en bred faglig diskusjon ved vurdering av eventuelle tvangstiltak. Disse medlemmer mener derfor at det uansett kompetanse i kommunen er viktig med en vurdering av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer mener videre at spesialisthelsetjenestens vurdering skal fremkomme i kommunens vedtak. Etter disse medlemmers mening er det spesielt viktig at det er stilt krav om beskrivelse av tjenestemottakerens situasjon, slik at det fremkommer hvilke andre tiltak som ikke har ført fram.

       Disse medlemmer mener det er viktig at det settes tidsramme for et eventuelt tiltak, og at denne tiden er kortest mulig. Det må videre være adgang til å klage på måten et tiltak blir gjennomført på, slik at tiltaket kan bli stoppet. Denne adgangen må gjelde for alle involverte parter i en sak som gjelder bruk av tvang og makt. Det er spesielt viktig at tjenestemottakers pårørende og hjelpeverge, eventuelt verge, gjøres oppmerksom på denne klageretten. Disse medlemmer er enig i at det må settes en tidsramme for tiltaket, men det skal allikevel foretas en kontinuerlig vurdering av tiltakene.

       Disse medlemmer mener at det skal skje en umiddelbar registrering av all bruk av tvang og makt. Registreringen må inneholde situasjonsbeskrivelse og foranledning for iverksetting av tiltak. Alle tiltak skal rapporteres til faglig ansvarlig. Pårørende, verge eller hjelpeverge skal ha rett til innsyn i rapporten og skal ha tilsendt evalueringen etter at tiltaket er avsluttet. Når det fattes vedtak om bruk av tvang og makt etter § 6A-4 bokstav a, skal faglig ansvarlig, fylkesmannen, pårørende og verge eller hjelpeverge underrettes så snart som mulig. Skriftlig rapport skal forelegges de samme instanser innen en uke.

       Disse medlemmer viser til at i de fleste familieforhold er det knyttet sterke bånd mellom den psykisk utviklingshemmede og de pårørende. Selv om store omsorgsbehov blir dekket av det offentlige, mener disse medlemmer at det er viktig å ha med de pårørende som en positiv ressurs. Disse medlemmer mener at de pårørende og verge/hjelpeverge i større grad enn det legges opp til i forslaget til lov, må trekkes med i vurderingene ved forberedelsen av eventuelle tiltak. Dersom det er aktuelt med tvangsvedtak ut over vanlig barneoppdragelse og grensesetting overfor mindreårige psykisk utviklingshemmede, mener disse medlemmer det må legges særlig stor vekt på foreldrenes meninger.

       Ved all bruk av tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede er det viktig at rettssikkerheten ivaretas på en betryggende måte. Disse medlemmer mener at dette best kan skje ved at pårørende og verge/hjelpeverge ikke bare skal høres, men også tas med på råd under kommunens utarbeiding av vedtaket. Disse medlemmer mener videre at pårørende og verge/hjelpeverge må gis rett til innsyn i de journaler der tvangsbruken nedtegnes.

       Disse medlemmer mener også det burde presiseres i loven hvem som regnes som pårørende, og at tjenestemottakeren, vergen eller hjelpevergen og pårørende skal tas med på råd og høres før det treffes vedtak om bruk av tvang eller makt, og gis opplysninger om fylkesmannens overprøvings- og tilsynsmyndighet. Videre bør det opprettes en egen uavhengig klageinstans som ikke på annen måte har befatning med de konkrete saker. Med pårørende bør man i slik lovsammenheng forstå ektefelle, myndige barn, foreldre eller den som ellers har foreldreansvaret, myndige søsken eller besteforeldre, forutsatt at vedkommende har varig kontakt med tjenestemottaker. Den rekkefølge som her er angitt, bør gjelde, med mindre særlige grunner foreligger.

       Mange foreldre ønsker hjelpeverge for sine barn, spesielt for å ivareta de juridiske rettigheter. Disse medlemmer viser til at obligatorisk oppnevnelse av hjelpeverge vil være en sikkerhet for tjenestemottakeren spesielt i de tilfeller der det er liten kontakt med, eller liten mulighet for oppfølging fra foreldrene og andre pårørende. Disse medlemmer mener at kommunene må pålegges opplysningsplikt overfor foreldre og eventuelt andre foresatte til psykisk utviklingshemmede vedrørende ordningen med hjelpeverge.

       Disse medlemmer viser til at det i loven foreslås oppnevnelse av hjelpeverge ved tiltak etter § 6A-4 bokstav b og c, men ikke ved tiltak etter bokstav a. Disse medlemmer mener at dersom det ikke tidligere er oppnevnt hjelpeverge for tjenestemottaker, i de tilfeller der det er fattet vedtak om bruk av tvang etter § 6A-4 bokstav a, skal dette skje umiddelbart etterpå. Disse medlemmer mener dette er viktig for å ivareta tjenestemottakers rettssikkerhet, ikke minst på bakgrunn av at et vedtak om bruk av tvang og makt grunnet skadeavvergende tiltak sannsynligvis ikke vil være et enkeltstående vedtak.

3.2.6 Ny § 6A-7 Fylkesmannens overprøving (lovforslagets § 6A-6)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at det er en klar styrking av rettssikkerheten til tjenestemottakeren at alle tiltak etter lovens § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og lovforslagets § 6A-5 skal sendes fylkesmannen til overprøving. Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken fullt ut. Fylkesmannen skal også gi pårørende og vergen/hjelpevergen opplysning om adgangen til å påklage vedtaket til fylkesnemnda og til å bringe vedtaket inn for herreds- og byretten. Flertallet vil sterkt understreke at det er viktig at fylkesmannen både blir tilført de nødvendige ressurser og den kompetanse som kreves, for å utføre de oppgaver som loven fastsetter.

       Flertallet vil med henvisning til merknad til Ny § 6A-8 fremme følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-7 tredje ledd lyde:

       Fylkesmannen skal gi pårørende, vergen eller hjelpevergen opplysning om klageadgangen etter § 6A-8 tredje ledd og adgangen til å bringe vedtaket inn for herreds- eller byretten etter § 6A-9. »

3.2.7 Ny § 6A-8 Klage (lovforslagets § 6A-7)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil styrke pårørende/vergens rett til å klage utover fylkesmannen før en rettslig prøving. Klageorganet bør være uavhengig av fagmiljøet og fylkesmannen.

       Flertallet mener det er behov for å styrke de pårørendes og vergens/hjelpevergens klagemuligheter i forhold til vedtak om tvang. Det er ikke tilstrekkelig at det kan avgis uttalelse om vedtak om bruk av tvang og makt i forbindelse med adferdsendrende tiltak, omsorgstiltak og bruk av tekniske innretninger for varsling til fylkesmannen før denne eventuelt godkjenner vedtaket.

       Flertallet vil derfor foreslå at vedtak om tvangsbruk etter lovens § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-5, kan påklages videre etter fylkesmannens godkjenning til et uavhengig organ med avgjørelsesmyndighet. Organet må være uavhengig både av fagmiljø og av fylkesmannen.

       Flertallet mener en ukes uttalefrist, for siden ikke å ha noen annen mulighet til å få omgjort vedtaket, enn ved rettslig prøving, gir pårørende og verge/ hjelpeverge for dårlig klagemulighet. Flertallet foreslår derfor å styrke de pårørendes og vergens/hjelpevergens klagemuligheter ved at vedtaket kan påklages til fylkesnemnda for sosiale saker. Flertallet viser til at varigheten av vedtaket kan virke i hele 12 måneder, og ser det derfor nødvendig at det foretas jevnlige evalueringer av effekten av tiltakene underveis i behandlingen. Like viktig som å klage over vedtak om tiltak, er det å kunne klage over måten vedtaket gjennomføres på.

       Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-8 tredje ledd lyde:

       Vedtak om tiltak etter § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-5 kan påklages av tjenestemottakeren, vergen eller hjelpevergen og pårørende til fylkesnemnda for sosiale saker. Det kan også klages over måten et vedtak gjennomføres på. Det kan oppnevnes et eget utvalg av sakkyndige for saker som etter dette kapitlet skal behandles av fylkesnemnda. For øvrig gjelder reglene i denne lovens §§ 9-2 til 9-9 og 9-11. Kongen kan gi særskilte regler om i hvilken grad lovens §§ 9-2 til 9-9 og 9-11 skal gjelde helt eller delvis. »

3.2.8 Ny § 6A-9 Overprøving i herreds- og byretten (lovforslagets § 6A-8)

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er positivt at Regjeringen har endret lovforslaget slik at også pårørende utover ektefelle nå gis adgang til å anke et vedtak om tvang og makt inn for herreds- eller byretten. Disse medlemmer mener videre at herreds- eller byretten skal settes med en lekdommer og en fagkyndig. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at det fremkommer både lekmannsyn og faglige synspunkter i rettsbehandlingen av slike saker. Dommeren vil da få et bredere grunnlag å fatte sitt vedtak på; samtidig vil dommeren være avgjørende i domsavsigelsen, dersom det er uenighet mellom meddommerne.

3.2.9 Ny § 6A-11 Kommunens plikter (lovforslagets § 6A-10)

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet understreker kommunens plikt til å legge forholdene til rette slik at det blir minst mulig bruk av tvangstiltak. Disse medlemmer vil videre understreke kommunens plikter til å sørge for tilstrekkelig opplæring og faglig veiledning av personalet.

3.2.10 Ny § 6A-12 Fylkeskommunens plikter (lovforslagets § 6A-11)

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet understreker behovet for høy kompetanse og tilstrekkelig bemanning innen fylkeskommunens spesialisthelsetjeneste. Det er også viktig at spesialisthelsetjenesten kan drive utadrettet virksomhet utover det som kreves i loven, for å gi kommunene økt kompetanse og innsikt i arbeidet med psykisk utviklingshemmede.

3.2.11 Ny § 6A-13 Fylkeskommunens spesialisttjeneste (lovforslagets § 6A-12)

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader vedrørende fylkeskommunens plikter. Videre vil disse medlemmer sterkt understreke at bruk av tvang og makt i fylkeskommunal tjenestesammenheng vil kunne bety spesiell oppmerksomhet overfor og kontakt med tjenestemottakerens pårørende og verge eller hjelpeverge.

       Disse medlemmer viser til at den økte arbeidsmengden til spesialisthelsetjenesten foreslås dekket innenfor fylkeskommunens rammer. Disse medlemmer er redd for at dersom det ikke kompenseres for merutgifter, kan det gå utover allerede eksisterende oppgaver i fylkeskommunens spesialisthelsetjeneste. Disse medlemmer mener derfor at også fylkeskommunens spesialisthelsetjeneste må få kompensert for merutgiftene ved bistand til kommunene i forberedelse og gjennomføring av tvangstiltak. Disse medlemmer mener det må foretas en vurdering av dette forholdet i samarbeid med fylkeskommunene, og at nødvendige ekstrabevilgninger blir gjort gjeldende også for dette området.

       Videre mener disse medlemmer at de økonomiske konsekvensene av dette lovverket må følges nøye og eventuelt justeres i forhold til reelt behov, slik at ikke andre forvaltningsnivåer får utilsiktede økonomiske belastninger. Dette kan gjelde i forhold til bemanningsbehovet i tjenesten der det settes klare krav til faglig kvalitet og tilstrekkelig kvantitet. Ut fra intensjonene om minimal bruk av tvang og makt må også eventuelle endringer og forbedringer i forhold til tjenestemottakerens behov for boligstandard og omgivelser vurderes i økonomisk sammenheng.

3.2.12 Ny § 6A-14 Rådgivende gruppe

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil lovfeste forslaget fra Regjeringen om en rådgivende gruppe som skal vurdere hvordan loven blir praktisert og sikre en ensartet praktisering av reglene om tvangsbruk, både i kommunene og ved fylkesmannsembetene.

       Flertallet viser til departementets forslag om at det opprettes en sentral rådgivende gruppe som skal ha som oppgave å følge med hvordan loven praktiseres, og vurdere praksis i forhold til rettssikkerhetsspørsmål og den faglige utvikling. Flertallet mener en slik gruppe vil ha en viktig funksjon som faglig veileder for myndighetene, og som oppfølger av rettssikkerhetsspørsmål. Gruppen vil også ha en viktig funksjon ved å fange opp henvendelser fra enkeltindivider og bidra til en løsning for disse. Flertallet ønsker at en slik rådgivende gruppe lovfestes.

       Flertallet viser til forslaget om å lovfeste en rådgivende gruppe som bl.a. skal ha som oppgave å følge med i praksis, og følge opp henvendelser og kritikk vedrørende praktiseringen av loven. Hvordan den sentrale rådgivende gruppen vil fungere, vil i stor grad være avhengig av de personer som oppnevnes. Flertallet anser det som meget viktig at gruppen sammensettes av personer som har tillit og rettsikkerhetsmessig innsikt på området. Spesialister i psykiatri og menneskerettigheter kan være særlig aktuelle til å delta i et slikt arbeid. Representanter fra bruker/pårørendes organisasjoner skal være representert.

       På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-14 lyde:

§ 6A-14. Rådgivende gruppe

       En rådgivende gruppe skal følge med i hvordan loven praktiseres og vurdere praksis i forhold til rettssikkerhetsspørsmål og den faglige utviklingen. Departementet skal oppnevne medlemmer til gruppen og gi nærmere retningslinjer for gruppens arbeid. »

3.2.13 Ny § 6A-16 Tidsavgrenset varighet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ønsker at loven blir gjort midlertidig, og at erfaringer og praktisering av loven evalueres etter 3 år. Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

§ 6A-16. Tidsavgrenset varighet

       Dette kapitlet gjelder i 3 år fra ikrafttredelsen.»

4. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet:

Forslag 1

       Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og tilleggsproposisjon, Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) , avvises og tilbakesendes Regjeringen.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag til en rettighetslov for enkeltpersoner med psykisk utviklingshemning og eventuelt andre som dette kan gjelde for med hensyn til begrensning og kontroll av bruk av tvang og makt.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen vurdere nødvendigheten av å tilbakeflytte et mindre antall av de svakest fungerende psykisk funksjonshemmede med selvskadende og voldelig atferd til mindre kommunale eller interkommunale institusjoner eller bokollektiv med heldøgns tilsyn og omsorg.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med forslag til Statsbudsjett for 1997 fremme forslag om hvordan fylkesmennenes tilsynsoppgave konkret og praktisk kan styrkes i henhold til nåværende lovgivning.

Forslag 5

       Fylkesmennenes tilsynsmyndighet utvides til også å omfatte psykisk utviklingshemmede i private boliger som mottar hjelpetiltak og omsorg av kommunen.

5. Komiteens tilråding

       Komiteen viser for øvrig til proposisjonene og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike

A.

I.

I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. gjøres følgende endringer:

§ 2-4 skal lyde:

§ 2-4.  Fylkeskommunens ansvar

       Fylkeskommunen er ansvarlig for at de oppgaver som den er pålagt etter kapittel 6A og §§ 7-1 til 7-4, blir utført.

Nytt kapittel 6A skal lyde:

§ 6A-1. Formål

       Tjenestetilbudet til personer med psykisk utviklingshemming skal utformes med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overenstemmelse med tjenestemottagerens selvbestemmelsesrett.

§ 6A-2. Virkeområde

       Dette kapitlet gjelder bruk av tvang og makt og anvendelse av tekniske innretninger for varsling, som ledd i tjenester etter denne loven, overfor personer med psykisk utviklingshemming.

       Som bruk av tvang eller makt etter dette kapitlet regnes tiltak som tjenestemottakeren motsetter seg eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt. Alminnelige, verbale instrukser eller korreksjoner og håndledelse uten holding eller andre fysiske påvirkninger av liknende art anses ikke som bruk av tvang eller makt.

       Alarm- og varslingssystemer som ikke er inngripende omfattes ikke av dette kapitlet.

§ 6A-3. Grunnvilkår - faglig og etisk forsvarlighet

       Tiltak etter § 6A-4 og § 6A-5 kan bare benyttes når det er faglig og etisk forsvarlig. I vurderingen skal det legges særlig vekt på graden av inngrep i tjenestemottakerens integritet eller verdighet. I tillegg må de inngrepene som foretas, ikke gå lenger enn det som er nødvendig for formålet, og de må stå i forhold til det formål som skal ivaretas.

       Alternative tiltak skal være prøvd før tiltak etter § 6A-4 og § 6A-5 settes i verk, eller det skal gis en begrunnelse for hvorfor dette ikke er gjort.

       Bruk av nedverdigende og integritetskrenkende straffe- og behandlingsmetoder er ikke tillatt.

§ 6A-4 Særlige vilkår for bruk av tvang og makt

       Bruk av tvang og makt kan bare besluttes og settes i verk når det er nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig skade i en konkret faresituasjon.

       Etter reglene i dette kapitlet kan det anvendes tvang eller makt i følgende tilfeller:

       For atferdsendrende tiltak og omsorgstiltak som er nødvendige ledd i daglige omsorgsrutiner, kan vilkåret i første ledd om en konkret faresituasjon fravikes.

       Tjenestemottakeren skal ha rett til kvalifisert personale ved gjennomføringen av tiltak etter annet ledd bokstav b og c og tredje ledd. Ved gjennomføringen av disse tiltakene skal det være to tjenesteytere til stede dersom dette ikke er til skade for tjenestemottakeren.

§ 6A-5. Særlige vilkår for bruk av tekniske innretninger for varsling

       Bruk av inngripende alarm- og varslingssystemer med tekniske innretninger som ikke regnes som tvang eller makt etter § 6A-2 annet ledd, kan bare besluttes og settes i verk dersom det er nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig skade.

§ 6A-6. Kommunens saksbehandling ved vedtak om bruk av tvang og makt

       Vedtak i medhold av § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-5 treffes av den som har det overordnete faglige ansvaret for tjenesten. Fylkeskommunens spesialisttjeneste skal bistå ved utformingen og gjennomføringen av tiltakene.

       Vedtaket skal settes opp skriftlig og inneholde:

       Beslutning om bruk av tvang og makt etter § 6A-4 annet ledd bokstav a treffes av den som har det daglige ansvaret for tjenesten, eller - dersom det ikke er tid til dette - av tjenesteyteren. Melding om tiltakene skal straks sendes skriftlig til den faglig ansvarlige for tjenesten, fylkesmannen, verge eller hjelpeverge og pårørende, eller på den måten fylkesmannen beslutter. Meldingen skal opplyse om adgangen til å klage etter § 6A-8. Reglene i annet ledd bokstavene a-f om hva som skal nedtegnes gjelder tilsvarende.

       Tjenestemottakeren, vergen eller hjelpevergen og pårørende skal høres før det treffes vedtak om bruk av tvang eller makt etter § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-5, og gis opplysning om fylkesmannens overprøvings- og tilsynsmyndighet.

       Dersom verge eller hjelpeverge ikke allerede er oppnevnt der det skal fattes vedtak etter § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-5, skal hjelpeverge oppnevnes. Kommunen skal begjære oppnevning av hjelpeverge dersom ikke oppnevning er begjært av andre som kan framsette slik begjæring, jf vergemålsloven § 90a. Opplysninger om personlige forhold som hjelpevergen mottar, kan bare gis videre dersom det er nødvendig for å utføre hjelpevergeoppdraget.

§ 6A-7. Fylkesmannens overprøving

       Vedtak om tiltak etter § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-5, skal sendes fylkesmannen til overprøving. Vedtaket skal samtidig sendes fylkeskommunens spesialisttjeneste, verge eller hjelpeverge og pårørende som kan avgi uttalelse til fylkesmannen. Frist for å avgi slik uttalelse er en uke fra vedtaket er mottatt. Vedtaket kan ikke iverksettes før fylkesmannen har ferdigbehandlet saken.

       Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken fullt ut.

       Fylkesmannen skal gi pårørende, vergen eller hjelpevergen opplysning om klageadgangen etter § 6A-8 tredje ledd og adgangen til å bringe vedtaket inn for herreds- eller byretten etter § 6A-9.

§ 6A-8 Klage

       Beslutning i medhold av § 6A-4 annet ledd bokstav a kan påklages av tjenestemottakeren, vergen eller hjelpevergen og pårørende til fylkesmannen.

       Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken fullt ut.

       Vedtak om tiltak etter § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-5 kan påklages av tjenestemottakeren, vergen eller hjelpevergen og pårørende til fylkesnemnda for sosiale saker. Det kan også klages over måten et vedtak gjennomføres på. Det kan oppnevnes et eget utvalg av sakkyndige for saker som etter dette kapitlet skal behandles av fylkesnemnda. For øvrig gjelder reglene i denne lovens §§ 9-2 til 9-9 og § 9-11. Kongen kan gi særskilte regler om i hvilken grad lovens §§ 9-2 til 9-9 og § 9-11 skal gjelde helt eller delvis.

§ 6A-9. Overprøving i herreds- og byretten

       Vedtak om tiltak etter § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-5 som er overprøvd av fylkesmannen etter § 6A-7, kan bringes inn for herreds- eller byretten, jf tvistemålsloven § 474.

       Saksøker er den som tvangsinngrepet er rettet mot. Vedkommende kan reise sak på egen hånd dersom han har evne til å forstå hva saken gjelder. Søksmål kan også reises av pårørende, verge eller hjelpeverge.

       Fristen til å reise søksmål er to måneder fra den dag den som har rett til å reise søksmål, fikk melding om vedtaket.

       Herreds- eller byretten settes med to meddommere oppnevnt av dommeren.

       Med de særregler som er gitt her, gjelder tvistemålsloven kapittel 33 ved overprøving av disse sakene.

§ 6A-10. Evaluering av tiltaket

       Tiltaket skal kontinuerlig vurderes, og avbrytes straks, dersom det viser seg ikke å ha de forutsatte konsekvenser eller å ha uforutsette, negative virkninger.

       Etter at tiltakene er gjennomført, skal den faglig ansvarlige for tjenesten utarbeide en rapport hvor gjennomføringen og resultatene av tiltaket evalueres. Rapporten sendes fylkesmannen, fylkeskommunens spesialisttjeneste, verge eller hjelpeverge og pårørende.

§ 6A-11. Kommunens plikter

       Kommunen plikter å sørge for at forholdene legges til rette for minst mulig bruk av tvangstiltak. I tillegg til nødvendig opplæring etter § 2-3 plikter kommunen å gi tjenesteyterne faglig veiledning og oppfølging i utførelsen av tiltak etter dette kapitlet.

§ 6A-12. Fylkeskommunens plikter

       Fylkeskommunen plikter å sørge for at spesialisttjenesten har den kompetansen og bemanningen som er nødvendig for å yte forsvarlig bistand til kommunene ved tiltak etter dette kapitlet.

§ 6A-13. Fylkeskommunens spesialisttjeneste

       Reglene i dette kapitlet gjelder tilsvarende for ansatte i fylkeskommunens spesialisttjeneste når de deltar i tiltak etter kommunale vedtak etter § 6A-6.

       Som ledd i spesialisttjenestens utførelse av oppgaver etter § 6A-6, kan det treffes fylkeskommunalt vedtak om bruk av tvang og makt i medhold av reglene i dette kapitlet. Saksbehandlingsreglene i dette kapitlet gjelder så langt de passer.

§ 6A-14 Rådgivende gruppe

       En rådgivende gruppe skal følge med i hvordan loven praktiseres og vurdere praksis i forhold til rettssikkerhetsspørsmål og den faglige utviklingen. Departementet skal oppnevne medlemmer til gruppen og gi nærmere retningslinjer for gruppens arbeid.

§ 6A-15. Forskrift

       Kongen kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av reglene i dette kapitlet.

§ 6A-16 Tidsavgrenset varighet

       Dette kapitlet gjelder i 3 år fra ikrafttredelsen.

§ 7-9 skal lyde:

§ 7-9. Tilsyn

       Fylkesmannen skal føre tilsyn med at institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester som er tatt inn i fylkeskommunens og kommunens planer, drives i samsvar med denne loven, forskrifter til loven og den planen som er fastsatt. Fylkesmannen skal også føre tilsyn med tiltak etter kapittel 6A.

       Finner fylkesmannen at institusjonen og boligen drives uforsvarlig, kan han gi pålegg om å rette opp forholdet. Det samme gjelder for tiltak etter kapittel 6A.

       Til å føre løpende tilsyn kan fylkesmannen oppnevne tilsynsutvalg.

       I forbindelse med tiltak etter kapittel 6A kan tilsynet gjennomføre tilsynsbesøk uten beboerens samtykke og kreve opplysninger uten hinder av taushetsplikt.

       Kongen kan gi forskrifter om tilsynet.

§ 7-11 tredje ledd bokstav b skal lyde:

II.

I lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene gjøres følgende endring:

Ny § 6-10 skal lyde:

§ 6-10. (Særlige tiltak for visse grupper)

       Under utøvelsen av helsetjenester etter denne loven gjelder kapittel 6A i lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. tilsvarende.

III.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.

B.

       Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding om nærmere retningslinjer for praktisering av lov om rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v. overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming, og for hovedinnhold i forskriftene til denne, før loven trer i kraft.