2.1 Ot.prp. nr. 58 (1994-1995)

       Om bakgrunnen for proposisjonen heter det bl.a. at rettssikkerheten for personer med psykisk utviklingshemming har fått stor oppmerksomhet i forbindelse med ansvarsreformen. Røkke-utvalget påpekte i NOU 1991:20 bl.a. behovet for mer presis rettslig regulering av bruk av tvang i omsorgen. Det påpekes at vi i dag har en situasjon der visse former for tvang nyttes uten at det er klar lovhjemmel for det. Departementet har funnet det nødvendig å foreta en ny gjennomgang av muligheten for å lovhjemle bruk av tvang i omsorg, opplæring, behandling og skadeavverging.

       I en kort historikk understrekes det at bruk av tvang i omsorgen for psykisk utviklingshemmede ikke er av ny dato. I de tidligere HVPU-institusjonene - og da særlig ved sentralinstitusjonene - var det utbygget særlige avdelinger der personers frihet kunne være sterkt begrenset, og der ulike former for tvangsbehandling og tvangsmedisinering ble benyttet. Det vises videre til at det er arbeidet en del med disse spørsmålene fra en rettssikkerhetsmessig synsvinkel de siste årene, jf. NOU 1988:8 Lov om psykisk helsevern uten eget samtykke og NOU 1991:20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming (Røkke-utvalget) med vedlegg. Det vises videre til gjennomgang av omsorgen i NOU 1973:25 Omsorg for psykisk utviklingshemmede. Målsetting og retningslinjer, St.meld. nr. 88 (1973-1974) Om omsorg for psykisk utviklingshemmede, St.meld. nr. 32 (1976-1977) Rettssikkerhet i sosial- og helseinstitusjoner og NOU 1985:34 Levekår for psykisk utviklingshemmede.

       En ny utredning med særlig vekt på rettssikkerhetsmessige aspekter ble foretatt gjennom Røkke-utvalgets arbeid, som resulterte i NOU 1991:20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming. På bakgrunn av denne utredningen, og etterfølgende situasjon utarbeidet Sosial- og helsedepartementet i november 1994 et høringsnotat med lovforslag om anvendelse av tvang og makt overfor mennesker med psykisk utviklingshemming. Det innkom totalt uttalelser fra 184 instanser. Det ble i høringsuttalelsene gitt uttrykk for tilfredshet over at det nå ble framlagt lovforslag på dette området. Et overveiende flertall av høringsinstansene stilte seg positive til lovforslagets hovedinnhold. Tilslutningen var særlig klar til de konkrete vilkårene for anvendelse av tvang. Meningene var mer delte om lovforslagets avgrensing til psykisk utviklingshemmede og til helse- og sosialtjenesten og om forslaget til saksbehandlingsregler. Disse spørsmålene var blant de forhold som i høringsbrevet ble framhevet særskilt, og som høringsinstansene ble bedt om å kommentere. Høringsuttalelsene inneholdt mange merknader og noen endringsforslag. Uttalelsene bygget til dels på at forskjellige forutsetninger ble oppfylt. Departementet finner derfor grunn til å være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner fra høringen. Bare 3-5 uttalelser måtte imidlertid forstås slik at instansene ønsket lovforslaget trukket tilbake.

       I drøftingen av en del generelle og prinsipielle spørsmål gis det en oppsummering av opplysninger departementet har innhentet om hvilken bruk av tvang som faktisk forekommer i dag i forhold til psykisk utviklingshemmede. Det bekreftes at det forekommer bruk av tvang, og departementet konkluderer med at kartleggingen viser problemer av et slikt omfang at disse forholdene må lovreguleres, og at det er behov for å gi hjemmel for tiltak med bruk av tvang også utover de rene nødsituasjonene.

       Om gjeldende rett heter det bl.a. at det er vanskelig å gi en tilfredsstillende oversikt over denne fordi det ikke finnes lovregler som direkte regulerer forholdet utover straffelovens nødregler. De hjemmelsgrunnlag som har vært anført, er først og fremst kommunal omsorgsplikt overfor personer som ikke kan ta ansvar for seg selv, straffelovens nødregler og forhåndssamtykke. I lovforslaget legger departementet til grunn at beslutningsmyndigheten for anvendelse av tvang skal legges til offentlige beslutningsorganer. Vedtakets gyldighet krever ikke at det foreligger samtykke fra verge eller hjelpeverge, og disse kan heller ikke nekte anvendelse av tvang.

       Av grunnleggende rettigheter av betydning for lovutkastet nevnes retten til selvbestemmelse, retten til å være seg selv (innebærer også en rett til å være avvikende), retten til privatliv, retten til bevegelsesfrihet, retten til fravær av tvang, retten til å ikke bli utnyttet, retten til forsvarlig levestandard og et forsvarlig tjenestetilbud, retten til nødvendig opplæring og utdanning, retten til meningsfullt arbeid og aktivitetstilbud og retten til å anvende rettigheter. Det understrekes at de hjemler som gir adgang til å anvende tvang, må utformes og praktiseres på en slik måte at de ikke krenker rettigheter som er beskyttet av folkerettslige konvensjoner som er bindende for norsk rett.

       Det framholdes i proposisjonen at bolig- og tjenestetilbud er av stor betydning for behovet for anvendelse av tvang. Bolig- og tjenestetilbudet kan forårsake atferdsproblemer, men det kan også medvirke til at tvang unngås, eller at behovet for å anvende tvang reduseres. Det uttales at i den grad årsaken til atferdsproblemer kan tilbakeføres til forhold ved kommunens bolig- og tjenestetilbud, må det søkes å foreta endringer i dette slik at anvendelse av tvang ikke blir nødvendig eller kan reduseres. Krav om tilpasset bolig- og tjenestetilbud er i lovforslaget fulgt opp med et alminnelig krav om at alternative tiltak til bruk av tvang skal ha vært prøvd først. Det vil ikke være tillatt å anvende tvang i tilfeller der problemene kan løses ved endringer i vedkommendes øvrige tilbud også om dette medfører løsninger som er mer kostbare enn de umiddelbare kostnadene ved å anvende tvang.

       Det understrekes at når man velger å åpne for tvangstiltak, blir den avgjørende utfordringen å presisere på hvilke vilkår tvang kan anvendes, og hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for slike beslutninger. Departementet har funnet det hensiktsmessig at definisjonen av hva som skal menes med tvang kommer til uttrykk i lovteksten. Definisjonen bygger på to sentrale vurderingstemaer - tjenestemottakerens holdning eller reaksjon og en objektiv vurdering av tiltakets innhold. Handlinger som utføres til tross for en persons motstand, enten den kommer til uttrykk verbalt eller fysisk, må anses som bruk av tvang eller makt. Det samme kan gjelde tiltak som bryter inn i vedkommendes handlingsmønster, selv om det i enkelte tilfeller kan være unaturlig å betegne dette som uttrykk for vilje. Departementet finner grunn til å avgrense begrepene tvang og makt mot det som må betegnes som lettere inngrep, også der vedkommende gir uttrykk for motvilje mot handlingen.

       Om målgruppen som reglene skal kunne anvendes overfor, heter det at det er personer som har et slikt atferdsmønster at det oppstår fare for skade eller alvorlige problemer for dem selv eller omgivelsene. I lovutkastet er dette inngrepsvilkåret supplert med diagnosen psykisk utviklingshemming. Behovet for atferdsregulerende tiltak som innebærer en viss form for tvang, kan oppstå i forhold til flere grupper personer med atferdsproblemer og omsorgsbehov og som mangler evne til å vurdere eller gi uttrykk for sin situasjon. I tillegg til enkelte psykisk utviklingshemmede gjelder det f.eks. også aldersdemente. Fordi behovet for regelavklaring har vært særlig stort i forhold til psykisk utviklingshemmede, og fordi det bare er i forhold til denne gruppen at det foreligger tilstrekkelig utredning, begrenses lovutkastet til å gjelde denne gruppen. For å sikre en helhetlig behandling har departementet startet en utredning av rettssikkerhetsspørsmål for mennesker med aldersdemens m.m.

       Proposisjonen har tatt utgangspunkt i at reglene ikke kan avgrenses til institusjoner, siden de aller fleste psykisk utviklingshemmede som reglene er aktuelle for, bor i egne boliger med omfattende tjenestetilbud. Vilkårene foreslås knyttet til tjenesteutførelsen. I tillegg er lovutkastet avgrenset til helse- og sosialtjenesten.

       De aktuelle tiltakene skal gjennomføres i den enkelte kommune. For å sikre at det er den instansen som iverksetter tiltaket som også er ansvarlig for beslutningen, foreslås at beslutningsretten legges til kommunen, med krav om at kommunen utpeker en faglig ansvarlig.

       Det stilles krav om at alle tiltakene må være faglig og etisk forsvarlige. I dette inngår bl.a. at det skal være forholdsmessighet mellom inngrepet og skademuligheten, og at det minst inngripende tiltaket skal velges.

       Det foreslås at tvang skal kunne nyttes for nødvendig skadeavverging, nødvendige tiltak i den daglige omsorgen og som ledd i planmessige atferdsendrende tiltak for å hindre eller begrense fare for uakseptabel skade eller ulempe. Det foreslås også adgang til å kunne benytte mindre inngripende atferdsendrende tiltak i andre særlige tilfeller, dersom dette vesentlig vil bedre tjenestemottakerens livssituasjon.

       Det påpekes at bruk av tekniske innretninger for varsling og observasjon i dag er utilfredsstillende regulert. Det foreslås at alarm/varsling skal kunne benyttes på særlige vilkår. Observasjon skal også kunne benyttes, men bare når det er ledd i utarbeidelsen eller gjennomføringen av et atferdsendrende tiltak.

       Det understrekes at når det gis adgang til å anvende tvang, må det stilles strenge krav til saksbehandlingen. Det uttales at formålet med saksbehandlingsreglene er å sikre at de øvrige reglene blir fulgt, men at det også må tas hensyn til at reglene ikke skal være så kompliserte at de ikke blir praktisk anvendelige.

       Kommunens tiltak skal utarbeides i samråd med fylkeskommunens spesialisttjeneste som også skal ha veiledningsansvar underveis. Lovutkastet stiller detaljerte krav til innholdet i det kommunale vedtaket. For å styrke rettssikkerheten ytterligere skal kommunens vedtak sendes fylkesmannen til overprøving før det kan iverksettes. Slik overprøving skal skje uavhengig av om det foreligger formell klage. Fylkesmannen tillegges også et særskilt tilsynsansvar. Det vil være behov for samarbeid med fylkeslegen når det gjelder helsemessige eller medisinske forhold.

       Departementet har ikke funnet grunnlag for ytterligere administrativ overprøving. Imidlertid er det adgang til domstolsoverprøving etter tvistemålslovens kapittel 33.

       Det foreslås at Kongen skal kunne gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av lovens bestemmelser. Det anføres at det vil bli gitt forskrifter om den maksimale varigheten av vedtak og om hvem som skal regnes som pårørende etter kap. 6A. Også behovet for forskriftsregulering av andre spørsmål vil bli vurdert.

       Om administrative og økonomiske konsekvenser av forslagene heter det bl.a. at departementet legger til grunn at lovforslaget vil medføre en merbelastning for kommunene og fylkeskommunene, men at omfanget av dette er usikkert. For kommunene innebærer forslaget økte krav til saksbehandlingen og behov for opplæring og veiledning. Merkostnadene til dette er anslått til omlag 8 mill. kroner. For fylkeskommunenes spesialisttjenester forutsettes det at økte kostnader som følge av økt arbeidsmengde dekkes innenfor fylkeskommunenes økonomiske rammer.

       De største forandringene etter forslaget vil gjelde fylkesmannens oppgaver, særlig når det gjelder den obligatoriske overprøvingen etter § 6A-6. Departementet har beregnet et samlet anslag for fylkesmennenes arbeid på 23,5 årsverk, og merkostnadene til lønn, administrative kostnader og reisevirksomhet er anslått til 9,8 mill. kroner. Ordningen med pålagt oppnevning av hjelpeverge vil kreve noe merarbeid av overformynderiene og skifterettene.

       Lovutkastet foreslås som et nytt kapittel i lov om sosiale tjenester med parallellhenvisning i kommunehelsetjenesteloven.

2.2 Ot.prp. nr. 57 (1995-1996)

       Det vises innledningsvis i proposisjonen til sosialkomiteens anmodning om en nærmere vurdering av forholdet mellom lovforslaget i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, og det uttales at gjennomgangen har gitt mulighet for enkelte forslag og justeringer som går utover det som er en følge av forpliktelsene i konvensjonene, men som departementet mener vil styrke rettssikkerheten.

       I en nærmere drøfting av siktemålet med lovforslaget framholdes det at for å unngå misforståelser foreslår departementet i tilleggsproposisjonen at tittelen på lovforslaget endres slik at det framgår at forslaget bare gjelder overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming, og at det gjelder begrensning og kontroll med bruk av tvang overfor disse.

       Det understrekes at det ikke er aktuell politikk å tilbakeføre psykisk utviklingshemmede til permanente institusjoner, og at det av denne grunn er nødvendig å forholde seg til spørsmålet om behov for bruk av tvang overfor enkelte personer også i vedkommendes egen bolig. Det uttales at det vil være lite hensiktsmessig og humant å overføre en person fra egen bolig til institusjon fordi noen mener det er mer forsvarlig med bruk av tvang i institusjon.

       Det påpekes at det innenfor fagmiljøene ikke er noe system som fastsetter faglige normer. Departementet foreslår å etablere en rådgivende gruppe som skal ha som oppgave å følge med i og vurdere praksis. I tillegg skal gruppen fange opp henvendelser og kritikk, og den skal kunne ta opp saker med tilsynsmyndighetene eller departementet. Departementet vil sette i gang en uavhengig evaluering av hvordan loven virker. Det tas sikte på at erfaringene med lovens praktisering oppsummeres etter ca 3 år. Da vil også behovet for eventuelle endringer i loven vurderes.

       Vurderingen av forholdet mellom lovforslaget og internasjonale menneskerettigheter foretas i det vesentlige i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (EMK).

       I drøftingen av forholdet mellom lovforslaget og EMK art. 3(1) som fastslår at « Ingen må bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff », framholdes at det aktuelle spørsmål er om lovforslaget tilltater « nedverdigende behandling ». Det vises til at hovedregelen i lovforslaget er at tvangstiltak bare kan benyttes når det er faglig og etisk forsvarlig, og det uttales at spørsmålet om et tiltak er faglig forsvarlig, vil bli omtalt i rundskriv der departementet vil gi konkrete eksempler med beskrivelse av hva slags tiltak som kan anvendes. Det konkluderes med at vilkåret om at tvangstiltak må være faglig og etisk forsvarlig, sammen med kravet om at det må være forholdsmessighet mellom formålet og de tiltakene som settes inn, og at tvang må være subsidiær i forhold til andre tiltak, hindrer at lovforslaget kommer i strid med EMK art. 3.

       Fordi lovforslaget ikke åpner for anvendelse av frihetsberøvelse som eget tiltak, konkluderes det med at lovforslaget faller utenfor anvendelsesområdet til EMK art. 5 (1) som lyder:

« Enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet. Ingen må bli berøvet sin frihet unntatt i følgende tilfelle og i samsvar med en framgangsmåte foreskrevet ved lov. »

       Når det gjelder forslaget til § 6A-3 i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) , drøftes først de tre første ledd i forhold til EMK art. 8(1) der det heter at

« Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse »,

       og EMK art. 8(2) som bestemmer at det på nærmere vilkår kan gjøres unntak fra 8(1), idet det heter at

« Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. »

       Departementet finner at krav om at regelen skal være tilgjengelig og forutsigbar er oppfylt gjennom lovforslaget. Det påpekes videre at lovforslagets krav om at tiltaket skal være « faglig og etisk forsvarlig », og at alternative tiltak skal være prøvd før man iverksetter tvangstiltak, gir beskyttelse mot vilkårlige inngrep, og at den foreslåtte bestemmelsen om fylkesmannens automatiske overprøving ytterligere styrker rettssikkerheten og minsker risikoen for overgrep. De foreslåtte bestemmelsene om tilsyn og om mulighet for overprøving i herreds- eller byretten framholdes også som momenter som gjør at det konkluderes med at lovforslaget må kunne sies å gi en tilstrekkelig rettslig beskyttelse mot vilkårlige inngrep.

       I drøftingen av de relvante hensyn etter unntaksbestemmelsene i EMK art. 8(2) som « beskytte helse eller moral », « beskytte andres rettigheter og friheter » eventuelt « forebygge uorden eller kriminalitet » påpekes det at det vil være flytende overganger når det gjelder hvilke deler av lovforslaget som faller inn under de alternative hensynene. Det vektlegges bl.a. at ved skade på annens eiendom krever lovforslagets § 6A-3 annet ledd at skaden skal være « vesentlig » for at tvang skal anvendes. Det framholdes at mangel på tiltak mot skadelig atferd rettet mot omgivelsene kan føre til at politiet og rettspleien blir involvert, og at vedkommende pådrar seg erstatningsansvar. Dette anser ikke departementet som en heldig løsning og uttaler at tjenesteutøverne bør ha anledning til å gripe inn, dersom de har mulighet til det. Det påpekes at alternativet « for å beskytte helse eller moral » særlig vil ha betydning i forhold til tvangsinngrep for å hindre eller begrense vesentlig skade som vedkommende påfører seg eller sitt, og at begrepet skade også skal fange opp tap av sosial aktelse og liknende immaterielle forhold. Det uttales at Den europeiske mennekserettighetsdomstolen har fastslått at statene har en skjønnsmargin som er særlig vid ved bedømmelse av moralske spørsmål.

       Om konvensjonens vilkår at « inngrepet må være nødvendig i et demokratisk samfunn » understrekes spesielt at det må være forholdsmessighet mellom mål og midler, et krav som er inntatt i lovforslagets § 6A-2.

       Det konkluderes med at det vil være i samsvar med EMK art. 8 å anvende tvangstiltak i de tilfellene som er beskrevet i § 6A-3 når de øvrige vilkårene i lovforslaget er tilfredsstilt.

       Når det gjelder forslaget til § 6A-3 fjerde ledd i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) , påpekes det at tiltak etter dette ledd selv om de betegnes som « mindre inngripende », må anses som inngrep i privatlivet. Det uttales at det er tvilsomt om vilkåret i EMK art. 8(2) om at inngrepet skal være nødvendig, er oppfylt, og videre at det også er tvilsomt om proporsjonalitetskravet her er oppfylt, dvs. om formålet « bedre tjenestemottakerens livssituasjon vesentlig » kan forsvare bruk av tvang og makt, og om nevnte formål går inn under de oppregnede formål i art. 8(2). Siden det kan reises tvil om lovforslaget i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) § 6A-3 fjerde ledd er i samsvar med EMK art. 8, foreslår departementet at dette leddet utgår.

       Lovforslagets § 6A-4 gjelder bruk av inngripende alarm og varslingssystemer, og bestemmelsene her drøftes i forhold til EMK art. 8 med hensyn til de samme bestemmelser i konvensjonen som § 6A-3, jf. ovenfor. Etter departementets mening er konklusjonen at det er samsvar mellom lovforslagets § 6A-4 og EMK art 8.

       Forholdet mellom tvangstiltak iverksatt i tjenestemottakerens egen bolig og EMK art. 8 drøftes spesielt i lys av HVPU-reformen og de sosialpolitiske forutsetningene denne bygger på. Det understrekes at da det ikke anses som aktuell politikk å tilbakeføre psykisk utviklingshemmede til permanente institusjoner, er utfordringen å sikre kvalitativt forsvarlige tjenester i vedkommendes bolig. Departementet mener derfor at det må innføres regler som også vil gjelde i tjenestemottakerens egen bolig, og påpeker at selv om det kan iverksettes tvangstiltak i vedkommendes bolig, vil tjenestemottakeren totalt sett få en større grad av privatliv ved å bo i egen bolig framfor i en institusjon. Det uttales at det ikke kan være avgjørende i forhold til EMK om botilbudet vedkommende mottar tjenester i, formelt oppfattes som egen bolig eller institusjon. Departementet konkluderer med at det ikke er i strid med EMK art. 8 å benytte tvangstiltak knyttet til utøvelsen av tjenester i tjenestemottakerens bolig.

       Drøftingen av forholdet mellom lovforslaget og EMK art. 13 som omhandler prøvingsrett ved en nasjonal myndighet uansett om en krenkelse er begått av personer som handler i ofisiell egenskap, konkluderes under henvisning til bestemmelsene som omhandler saksbehandling, fylkesmannens overprøving, klage og overprøving i herreds- og byretten, med at lovforslaget er i samsvar med konvensjonen på dette punkt.

       EMK art. 14 skal sikre mot diskriminering på grunn av bl.a. kjønn, rase, religion eller « annen status », og det framholdes at begrepet « annen status » vil kunne gjelde psykisk utviklingshemmede. Det blir da et spørsmål om reglene i lovforslaget som bare gjelder psykisk utviklingshemmede, er diskriminerende. Det anføres her at det overfor den som må antas ikke å forstå konsekvensene av eller ha tilstrekkelig kontroll over sine handlinger, bør finnes andre tiltak enn straffeapparatet og den begrensede inngrepsadgangen som straffelovens nødregler innebærer. Departementet har ikke funnet det mulig å angi kriterier i lovteksten som presist nok definerer dem som har behov for tiltak, uten å foreta en avgrensning av personkretsen, og mener at diagnosen « psykisk utviklingshemming » i kombinasjon med formålskriteriet, tiltaksbeskrivelsene og avgrensningen til helse- og sosialsektoren gir en tilstrekkelig klar avgrensning. Det uttales at det etter dette er saklige grunner for avgrensningen av lovforslaget til å gjelde psykisk utviklingshemmede.

       Det påpekes imidlertid at selv om det er saklig grunn for tiltakene og proporsjonalitetskravet er oppfylt, kan det likevel bli tale om diskriminering hvis ikke de samme reglene - eller tilsvarende regler - gjelder også for andre sammenliknbare grupper i analoge situasjoner. En sammenliknbar gruppe er personer med demens. Muligheten for å la reglene gjelde også for denne gruppen har vært drøftet, og konklusjonen ble at dette trenger nærmere utredning. Departementet arbeider nå med en utredning som tar sikte på å gi tilsvarende regler også for demente.

       Også sinnslidende nevnes i denne sammenheng. For disse er det allerede gitt regler som hjemler bruk av makt og tvang. For en sinnslidende som skader seg selv eller andre, er innlegging i psykiatrisk sykehus det aktuelle tiltaket, eventuelt tvangsinnlegging, jf. lov om psykisk helsevern.

       Departementets konklusjon er at lovforslaget er i samsvar med EMK art 14.

       Av andre konvensjoner og folkerettslige rekommandasjoner som kan være av betydning for en vurdering av lovforslagets forhold til menneskerettighetene, nevnes FN-konvensjonen av 16. september 1966 om sivile og politiske rettigheter og FNs standardregler for funksjonshemmede av 1993. I omtalen av disse vises det til drøftingen av lovforslagets forhold til EMK art. 14 og til at vurderingene der vil ha gyldighet også i forhold til disse bestemmelsene.

       Gjennomgangen av menneskerettighetskonvensjonene har medført at departementet foreslår enkelte endringer som går utover det som er en følge av forpliktelsene i konvensjonene, men som departementet mener vil styrke rettssikkerheten, og også enkelte andre endringer.

       I § 6A-1 tredje ledd er « Mindre inngripende » foreslått erstattet med « som ikke er inngripende ». Det uttales at dette ikke innebærer noen realitetsendring, men gir et riktigere språklig uttrykk sammenholdt med ordlyden i § 6A-4 første ledd.

       Uttrykket « uakseptabel skade eller ulempe » i lovforslaget i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) § 6A-3 og § 6A-4 erstattet med uttrykket « vesentlig skade » med sikte på en innstramming i forhold til presiseringene i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) .

       Departementet påpeker i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) at bruk av tekniske innretninger i observasjonshensikt i seg selv må regnes som inngripende. Etter en ny vurdering har departementet valgt å fjerne regulering av observasjon med tekniske innretninger fra § 6A-4. Departementet foreslår nå at det presiseres i § 6A-4 at bestemmelsen bare gjelder bruk av tekniske innretninger som ikke kan regnes som tvang eller makt etter § 6A-1 annet ledd. Dette innebærer ingen realitetsendring i forhold til lovforslaget i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) . Departementet vil gi nærmere veiledning om hva slags alarm- og varslingssystemer som bør tillates, og hva som ikke bør tillates i rundskriv m.m.

       Departementet har nå kommet til at det bør være like strenge saksbehandlingsregler ved bruk av alarm- og varslingssystemer med tekniske innretninger som ved bruk av tvang eller makt. Departementet har derfor foreslått at bruk av slike innretninger skal følge saksbehandlingsregler i kap. 6A.

       I § 6A-5, § 6A-6 og § 6A-8 er det i lovteksten i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) henvist til § 6A-3 tredje ledd i tillegg til § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c. Det uttales at denne tilføyelsen ikke innebærer noen tilsiktet realitetsendring, men er ment å være en klargjøring i forhold til hva som er intensjonen med lovforslaget.

       I § 6A-8 annet ledd er det foreslått en endring idet « ektefelle » er erstattet med « pårørende ». Dette innebærer at også andre pårørende enn ektefelle kan reise søksmål i tillegg til verge eller hjelpeverge. Det påpekes at pårørende, verge eller hjelpeverge kan reise sak uavhengig av hverandre. Det vil bli gitt forskrifter om hvem som skal regnes som pårørende etter kap. 6A.

       Det uttales at det er behov for å gi nærmere retningslinjer fra departementet før lovreglene iverksettes. Det vil bli gjort i rundskriv og gjennom kursvirksomhet. Det vil bli gitt forskrifter om hvilke tvangsmidler som ikke er tillatt, og eventuelt nærmere regulering av hvilke som kan tillates. Departementet tar sikte på å avklare mest mulig gjennom forskrifter. Etter hvert som loven har fungert en tid og vedtakene har gitt en oversikt over de enkelte tiltak som er aktuelle, vil departementet vurdere om det kan gis nærmere presiseringer i selve lovteksten.

       Endringsforslagene i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) antas ikke å medføre adminstrative og økonomiske konsekvenser av et slikt omfang at departementet finner grunn til å endre de anslag som er gjort i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) .