2. Komiteens merknader
2.1 Generelle merknader
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil innledningsvis vise til at Kommunal- og arbeidsdepartementet har foretatt en bred og nødvendig gjennomgang av dagpengeordningen.
Disse medlemmer synes i så måte det er riktig at departementet har tatt utgangspunkt i Sysselsettingsutvalgets målsetting om at dagpengeordningen skal motivere til aktiv jobbsøking. Ifølge Sysselsettingsutvalget bør dagpengeordningen ha følgende hovedelementer:
| - | Stønadsnivået må være lavere enn bortfalt inntekt. |
| - | Avstenging om den ledige vegrer seg for å motta tilbud om arbeid eller tiltak. |
| - | Begrenset stønadstid. |
Disse medlemmer viser til at departementet baserer seg på Sysselsettingsutvalgets prinsipielle krav, og at departementet videre ser fire hovedformål med dagpengeordningen.
| - | Arbeidsledighetstrygden skal motivere til aktiv jobbsøkning og oppmuntre dagpengemottaker til å gå over i ordinært arbeid. |
| - | Arbeidsledighetstrygden skal sikre arbeidssøker mot tap av inntekt ved arbeidsledighet. |
| - | Dagpengeordningen skal fungere som en integrert del av formidlingen og tiltaksbruken ved arbeidskontorene. |
| - | Arbeidsledighetstrygden skal hindre arbeidstakere og bedrifter i å velte store deler av kostnadene ved sine tilpasninger over på det offentlige. |
Disse medlemmer er enig i at de endringsforslagene som departementet har kommet med vil bidra til å realisere disse formålene. Disse medlemmer mener de endringer i dagpengeregelverket som er presentert i Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) i sin helhet vil bidra til å støtte opp under overgang fra ledighet til arbeid, bedre levevilkårene for langtidsledige, og gi et forenklet regelverk. Dette vil ikke minst medføre at administrative ressurser kan frigjøres til innsats rettet mot formidlingen til arbeid og annen oppfølging av de ledige.
Disse medlemmer slutter seg til de hovedlinjene i forslagene fra departementet som går ut på å prioritere økonomisk støtte til personer som har hatt god tilknytning til arbeidsmarkedet, men som går lenge ledig før de kommer i arbeid igjen.
Disse medlemmer vil understreke at dagpenger ikke er en generell økonomisk støtte, men en midlertidig kompensasjon for tapt arbeidsinntekt mens en søker etter nytt arbeid.
Disse medlemmer ser det som ønskelig at dagpengeordningen utformes slik at den først og fremst ivaretar behovet for inntektssikring overfor dem som har hatt god tilknytning til arbeidsmarkedet og inntekt fra arbeid som sin viktigste kilde til livsopphold. For disse bør dagpengene gi en kompensasjon som så langt som mulig sikrer en rimelig levestandard i så lang tid at de har gode muligheter til å finne nytt arbeid. Disse medlemmer mener disse hensynene er ivaretatt i departementets forslag om en lang dagpengeperiode og hevet kompensasjonsgrad.
Disse medlemmer vil framheve bruken av dagpenger som en integrert del av den aktive arbeidsmarkedspolitikken. Disse medlemmer viser i den forbindelse til beregninger foretatt av OECD som tyder på at den aktive arbeidsmarkedspolitikken i Norge kan ha redusert det langsiktige ledighetsnivået i Norge med så mye som 2,5 %.
Departementet har nå foretatt en lovteknisk gjennomgang av loven for så langt det er mulig å harmonisere denne med forslaget til ny folketrygdlov. Disse medlemmer støtter departementets arbeid med å foreta en lovteknisk gjennomgang som legger hovedvekt på brukernes behov og ser at det fortsatt kan være behov for enkelte justeringer når den nye folketrygdloven er vedtatt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ser på dagpengeordningen som en sentral del av vårt velferdssamfunn. Det sikkerhetsnettet som dagpengeordningen representerer er en forutsetning for at den enkelte skal kunne føle trygghet i hverdagen. Disse medlemmer vil derfor videreføre en dagpengeordning ut fra dagens prinsipper. Dette må kombineres med fornuftige avgrensinger som gjør det attraktivt å søke seg tilbake til arbeidsmarkedet. Det er uten tvil slike avgrensninger ved dagens ordning. Disse medlemmer slutter seg til departementets hovedmål om motivasjon, inntektssikring, integrering av dagpengeordningen i tiltaksarbeidet og sikring mot at arbeidstakere og bedrifter velter store byrder over på det offentlige. Disse medlemmer mener imidlertid at en del av de forslag som departementet kommer med, ikke er egnet til å nå disse målene.
Det er for de aller fleste en stor belastning å miste arbeidet for en lengre periode. Det er derfor viktig at samfunnet legger opp til å hjelpe dem som blir rammet av arbeidsledighet. Disse medlemmer mener det er liten grunn til å se på de arbeidsledige som noe annet enn reelt arbeidssøkende. I den grad det er arbeidsledige som ikke er reelle arbeidssøkere finnes det innenfor eksisterende lover og forskrifter muligheter til å iverksette nødvendige tiltak. Det er viktig at disse mulighetene benyttes slik at ytterligere innstramminger ikke blir nødvendig.
Disse medlemmer ser det som et mål å forenkle rutiner og regelverk knyttet til dagpengeordningen. Som for øvrige ordninger vil et innviklet og omfattende system føre til unødvendig bruk av samfunnets ressurser, og vanskeliggjøre tilgjengeligheten for dem som benytter seg av dette tilbudet. Disse medlemmer er derfor positive til at departementet foreslår endringer som vil føre til forenklinger for både bruker og etat.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at arbeidsledigheten under Regjeringen Brundtland har ligget på et dramatisk høyere nivå enn under noen annen regjering i norsk historie. Dette skjer til tross for landets store inntekter, trass i en sterk vekst i antallet på ansatte i den offentlige arbeidsformidlingen, trass i et meget stort omfang av arbeidsmarkedstiltak og trass i at dagpengeordningen har blitt sterkt utvidet i tid. Dette viser at dagpengeperiodens lengde og mange av arbeidsmarkedstiltakene er galt innrettet og at Regjeringens politikk med mål nr. 1 å avskaffe arbeidsledigheten har slått feil. De små positive virkninger vi har sett i den senere tid, er altfor svake i forhold til de enorme kostnadene politikken og tiltakene har kostet. Disse medlemmer viser til at Høyre i sine budsjettforslag og forslag til endringer og oppmykning av lover og regler, har foreslått et helhetlig politisk alternativ som ville ha gitt en mer offensiv politikk for vekst i det verdiskapende arbeidslivet og en redusert arbeidsledighet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det overordnede målet for dagpengesystemet må være en god inntektssikring som gir trygghet for de som mister sitt arbeid. Utviklingen i arbeidslivet med krav til lønnsomhet, fleksibilisering og markedstilpasning fører til usikkerhet og utrygghet i arbeidssituasjonen som det er urimelig å legge på den enkelte. Dette medlem vil understreke at et godt system for inntektssikring og en styrket arbeidsformidling er to viktige virkemidler for å motvirke usikkerhet og utrygghet.
Dette medlem er således enig i de fire hovedformål med dagpengeordningen som departementet trekker opp knyttet til motivasjon, sikring og inntektssikring som en integrert del av arbeids- og tiltaksformidlingen, samt å forhindre at arbeidstakere og bedrifter velter kostnadene ved sine tilpasninger over på det offentlige. Dette medlem mener imidlertid at de konklusjoner departementet trekker ut fra disse formålene i for stor grad gjør ledighetssituasjon til den enkeltes ansvar, og ikke et samfunnsansvar. Det kan synes som departementet bygger på en hypotese om at inntektssikringen gjennom ledighetstrygden er overordnet den lediges ønske om å komme i arbeid. Dette står i motstrid til konklusjonen i bl.a. Hernæs og Strøm « Fra ledighet til jobb » (SNF Arbeidsnotat nr. 28/1994):
| « Vi finner ingen signifikante virkninger av nivået på dagpenger på varighet av ledighet. |
| Alder, utdanning, lokal arbeidsledighet og kjønn har klart signifikante og tildels sterke virkninger på varighet av ledighet. Jo høyere alderen er, desto lengre varer (stort sett) ledigheten før den avsluttes med jobb. Jo høyere utdanning, jo bedre er forventete lønns- og arbeidsmarkedsmuligheter og desto kortere er varigheten som ledig (...). » |
Derimot kan departementet støtte seg på flere analyser som viser en negativ sammenheng mellom stønadsperiode og overgang til arbeid, lengden på stønadsperioden har betydning for hvor lenge den arbeidsløse går uten arbeid. Imidlertid kan denne tendensen klart motvirkes av mer intensiv oppfølging av den enkelte. Derfor blir det i stor grad et verdivalg om samfunnet vil støte ut personer som har vært ledige over en viss periode.
Dette medlem mener at personer som er reelt arbeidssøkende skal ha rett til ledighetstrygd gitt at de plikter som følger av retten oppfylles. For å sikre at arbeidssøkingsmotivasjonen holdes oppe må den personlige oppfølging styrkes særlig i perioder med resignasjon. Videre er det viktig at grupper som ut fra erfaring har problemer med å komme tilbake til arbeidsmarkedet, f.eks. eldre over 55 år, får ulike typer arbeids- eller tiltaksgarantier.
Dette medlem går derfor imot Regjeringens forslag om å begrense stønadsperioden til tre år. Dette medlem er også uenig i at inngangsvilkårene for ledighetstrygd strammes inn. Departementets vektlegging av arbeidsledige med « god tilknytning til arbeidsmarkedet » vil ha svært mange uheldige konsekvenser for mange grupper ledige og innebærer forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn. De ledige som kommer inn under ordningen får åpenbare forbedringer bl.a. ved at 80-ukersregelen bortfaller og kompensasjonen øker, mens sikkerhetsnettet uthules for andre grupper.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er enig i at den overordnede målsetting med dagpengeordningen må være å tilby mennesker som opplever ufrivillig arbeidsledighet et økonomisk sikkerhetsnett. Dette bør være et høyt prioritert velferdsgode i dagens norske velstandssamfunn. Det skal kunne hjelpe familier og enkeltmennesker til å opprettholde en akseptabel livsstandard til tross for den krisetilstand arbeidsledighet representerer både psykisk og materielt for de som rammes. Arbeidsledighet betyr ikke bare økonomisk usikkerhet, men bidrar til å bryte ned selvfølelse og selvrespekt, som lett kan bidra til å svekke muligheten for å komme tilbake til inntektsgivende arbeid. Dette medlem vil likevel fremheve at ethvert individ har en egenverdi i kraft av hva det er og ikke hva det presterer i arbeidslivet. Dette understreker hvor viktig den psykososiale motivasjonsfaktoren er og at heller ikke denne siden av tiltaksprosessen må undervurderes.
Dette medlem er videre enig i at dagpengeordningen må være utformet slik at den inneholder incentiver til å gjøre en aktiv innsats for å skaffe seg inntekt, enten ved jobbsøking eller ved å starte egen virksomhet. Dette medlem har merket seg at internasjonale forskningsresultater synes å bekrefte sammenhengen mellom dagpengeperiodens lengde og ledighetens varighet. Dette medlem ser derfor nødvendigheten av at dagpengeordningen inneholder et « ris bak speilet » f.eks. i form av en tidsavgrensning. Det vil imidlertid etter dette medlems oppfatning være nødvendig å arbeide videre for å finne bedre løsninger på de langtidslediges situasjon. Langtidsledighet er i seg selv en såvidt stor belastning at trusel om varig opphør av dagpengene vil kunne forsterke presset og bidra til økte helseproblemer. Dette medlem vil derfor understreke at det offentliges ansvar for å tilrettelegge muligheter for de langtidsledige må strekkes utover dagpengeperiodens varighet. Dette er et ansvar Regjeringen må komme nærmere tilbake til.
Dette medlem viser til at langtidsledige som har passert 60 år i praksis vil være de som har de aller svakeste mulighetene på arbeidsmarkedet. Dette medlem mener derfor at disse skal få tilbud om førtidspensjonering etter dagpengeperiodens utløp.
Dette medlem viser videre til at det finnes enkelte grupper som av ulike grunner har vært forhindret fra å opparbeide de nødvendige rettigheter, men som likevel ikke har mindre behov for dagpengestøtte. Spesielt gjelder dette vernepliktige soldater og personer som avslutter utdanning og som ikke oppnår tilsetting. Dette medlem vil derfor gå inn for at disse gruppene sikres rett til dagpenger etter nærmere regler, jf. de ulike punkter senere i innstillingen. Dette medlem går dessuten inn for å gi arbeidstakere i ideelle organisasjoner rett til dagpenger under permittering.
2.2 Inngangsvilkår
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har merket seg at kravet til minsteinntekt har vært det samme siden 1975, og vil støtte forslaget om en heving av kravet til minsteinntekt fra 0,75 til 1,25 G. En heving av kravet til minsteinntekt vil gjøre det mulig å foreta de forbedringer i ytelsene til de langtidsledige som her er foreslått. Flertallet har likevel registrert de ulike synspunkter som er fremkommet i høringsrunden fra forskjellige organisasjoner på dette punktet.
Flertallet støtter departementets forslag da disse etter komiteens syn vil fange opp de som har hatt god tilknytning til arbeidsmarkedet og inntekt fra arbeid som viktigste kilde til livsopphold. Flertallet viser til at en undersøkelse av langtidslediges levekår viser at for en av fire langtidsledige er dagpengene ikke blant de tre viktigste inntektskildene.
Flertallet er enig i at størrelsene på inngangsbilletten bør sees i sammenheng med varigheten på stønadsperioden og størrelsen på ytelsen. Dersom varigheten er kort og kompensasjonsgraden er lav, kan kravet til inngangsbillett i prinsippet være lavt. Med en langvarig stønad og relativt høy kompensasjonsgrad bør dagpengeordningen bli forbeholdt ledige som har reell tilknytning til arbeidsmarkedet og jobbsøking som hovedaktivitet.
Flertallet viser videre til at muligheten for å få rett til dagpenger på grunnlag av inntekt siste tre år sikrer at personer med lavt betalt deltidsarbeid ikke utelukkes fra dagpengeordningen. Når inngangsbilletten settes til 1,25 G over ett år svarer dette til inntekt fra 1/3 stilling med 147.113 kroner i full lønn. 1 G over tre år tilsvarer inntekten fra 1/3 stilling med 117.690 kroner i full lønn. Flertallet er enig i en vurdering som tilsier at personer med inntekt under dette kan i liten grad ha basert sitt livsopphold på denne inntekten, og vil i enda mindre grad kunne leve av dagpenger basert på en så lav inntekt.
Flertallet viser til den oversikt over årslønn for noen av de lavest lønnede grupper i offentlig og privat sektor som er gitt i proposisjonen. (Eksemplene rangerer fra barnehageassistenter i kommunen med 152.000 kroner i årslønn, til ansatte i fiskeforedlingsindustrien med 157.000 kroner, og til hjelpearbeidere i vegvesenet som det laveste med en årslønn på 136.000 kroner.) Av denne oversikten går det fram at de aller fleste innenfor disse yrkene med 1/3 stilling i ett år vil ha rett til dagpenger, og at i praksis alle med 1/3 stilling i tre år vil ha rett på dagpenger hvis de blir arbeidsledige.
Flertallet viser videre til at statistikk basert på opplysninger fra lønns- og trekkoppgavene fra 1993 viser at om lag halvparten av de som tjener under 1,25 G er kvinner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti finner begrunnelsen fra departementet for den foreslåtte hevingen av minsteinntekt for å få dagpenger noe merkelig. Det faktum at kravet til minsteinntekt har vært det samme siden 1975 er ikke noe argument for å endre denne grensa, da folketrygdens grunnbeløp til enhver tid blir endret i takt med pris og lønnsutviklingen. Disse medlemmer mener derfor det ikke er riktig å heve kravet til minsteinntekt. En heving fra 0,75 G til 1,25 G (1G) vil føre til at personer med en stabil, men ikke altfor omfattende tilknytning til arbeidsmarkedet faller ut av dagpengeordningen. Disse medlemmer kan ikke se at dette er et riktig tiltak å sette i verk, eller at treffsikkerheten med endringen er god. I en tid hvor forskjellene i samfunnet blir større, så er dette et skritt i gal retning. Det er samtidig grunn til å hevde at den gruppen som i første rekke vil bli rammet av denne innstrammingen er deltidsarbeidende kvinner med lav lønn.
Disse medlemmer viser til at departementet foreslår 1) å øke kravet til minsteinntekt og 2) videreføring med avkortet stønadsperiode for dem med lavest inntekt på grunn av deltidsarbeid o.l. Disse medlemmer mener dette forslaget virker utstøtende og urettferdig.
Disse medlemmer viser i denne forbindelse til uttalelse fra Likestillingsombudet der det bl.a. heter:
| « Likestillingslovens hovedregel er at forskjellsbehandling mellom kvinner og menn ikke er tillatt. Det er ikke bare de åpenbare tilfeller av kjønnsdiskriminering som rammes av loven. Også handlinger som i sin form ikke er forskjellsbehandling, men som i praksis virker slik at det ene kjønn kommer dårligere ut enn det annet med hensyn til kjønnenes rettsstilling omfattes av likestillingsloven. (...) |
| Imidlertid er jeg av den oppfatning at forslaget kan få uheldige likestillingsmessige konsekvenser for langtidsledige deltidsarbeidende kvinner, ettersom mange flere deltids- enn heltidsarbeidende har et inntektsgrunnlag som er lavere enn 2,5 G. Det foreliggende forslaget representerer etter min menig en terskel i regelverket som i særlig grad rammer lavtlønte deltidsarbeidende, uavhengig av deres tidligere tilknytning til arbeidsmarkedet. Den mulige virkningen av forslaget kan føre til forhold som vil kunne anses å være i strid med likestillingsloven. » |
Disse medlemmer merker seg at departementet argumenterer for differensiert stønadsperiode i forhold til tidligere inntekt, med at det er « viktig å unngå at personer som ikke har en solid forankring i arbeidsmarkedet, passivt kan motta stønad i lang tid. Risikoen for at disse skal bli varig passivisert i forhold til arbeidsmarkedet, er større enn for de som har deltatt i arbeidslivet gjennom mange år ». Disse medlemmer vil understreke at denne type betraktninger er uverdige tatt i betraktning et arbeidsmarked der svært mange henvises til kortvarige engasjement eller deltidsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti merker seg at det argumenteres for at en rekke deltidsarbeidende ikke har egen inntekt som eneste inntektskilde. Disse medlemmer vil understreke at selv om dette er tilfelle, er det ikke vektige argument for utstøting eller avkorting av stønadsperiode. Andre inntektskilder enn ledighetstrygd kan i svært mange tilfeller være nødvendig for i det hele tatt å « holde hodet over vann ».
Disse medlemmer mener på dette grunnlag at minsteinntektsgrensen skal opprettholdes på dagens nivå, altså 0,75 G. Disse medlemmer viser til at anslag fra departementet basert på omfanget og sammensetningen av ledigheten i 1993-94 tilsier 11.000 færre dagpengemottakere med en heving av kompensasjonskravet til 1,25 G. Disse medlemmer viser til forslag fra YS med følgende kvalifikasjonskrav i tillegg til et inntektskritium:
| « En person må ha arbeidet minst 325 timer i siste 12 kalendermåneder, eller minst 975 i siste 36 kalendermåneder. » |
Disse medlemer vil også foreslå at ordningen med avkortet stønadsperiode for lave inntekter, som ble innført våren 1993, fjernes. Disse medlemmer viser i den forbindelse til LOs høringsuttalelse:
| « Vi stiller oss særlig kritisk til at deltidsansatte med langvarige arbeidsforhold ikke skal ha rett til samme lengde på dagpengeperioden som andre, noe de ikke vil få dersom de med dagpengegrunnlag under 2 1/2 G ikke skal kunne få full varighet. Det er et viktig utgangspunkt at ledighetstrygden skal forbeholdes de som reelt er arbeidsledige og at en trenger en avgrensing mot « tilfeldige arbeidsforhold ». En avgrensing etter bare registrert årsinntekt vil imidlertid treffe urimelig ved at høytlønte med kort arbeidsforhold kan få full varighet, mens betydelige og faste deltidsforhold med lavere lønn ikke får. » |
Komiteen sine medlemer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil understreke viktigheten av at personar som får innvilga dagpengar må vera 100 % reelle arbeidssøkjarar. Ein er likevel av den oppfatning at det å ta opp att eit fag i vidaregåande skule ikkje må føre til at ein misser retten til dagpengar. Desse medlemene meiner at eventuelt arbeid i full stilling ikkje vil kome i konflikt med førebuing til eksamen på fritida. Eksamen er kun 1 (ein) dag, og ofte er det slik at folk i fullt arbeid som oftast får fri med løn, samt lesedag med løn i slikt tilfelle. Desse medlemene vil understreke at dette er ein for streng praktisering av regelverket og ser det som positivt at arbeidssøkjar styrker kompetansen og ikkje går i passivitet.
Desse medlemene vil difor be departementet endre praksis i slike tilfelle.
Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti ønsker å gå tilbake til den tidlegare ordninga der den trygda hadde rett til dagpengar når han/ho hadde fått arbeidstida si redusert med minst 25 prosent.
Denne medlemen vil derfor fremje desse forslaga:
« § 4-3 andre ledd første punktum skal lyde:
For at den trygdede skal få rett til dagpenger må vanlig arbeidstid være redusert med minst 25 prosent. »
« § 4-13 andre ledd skal lyde:
Graderte dagpenger ytes bare når vanlig arbeidstid er redusert med minst 25 prosent (se § 4-3 andre ledd) pr. uke. »
2.3 Varighet
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at dagpenger under arbeidsløshet skal være en tidsbegrenset ytelse. En tidsbegrenset stønad legger økt press på både arbeidssøker og arbeidskontor for å finne nytt arbeid. Med bedring på arbeidsmarkedet og systematisk oppfølging av de ledige fra etatens side vil det være få som går ut en 3-års periode.
Disse medlemmer viser til at det i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken legges til grunn at de som ikke er kommet i arbeid etter tre år med dagpenger, får et tilbud med arbeidsmarkedstiltak. Med en slik oppfølging vil ledige med dagpenger som hovedinntektskilde, ikke bli presset over på sosialstønad. Disse medlemmer viser til at dette vil begrense kommunenes utgifter til sosialhjelp. Disse medlemmer vil likevel understreke at dette er en reform som krever samarbeid med kommunene for å etablere det nødvendige antall tiltaksplasser.
Disse medlemmer slutter seg til det synspunktet at man ikke kan se på dagpengeperiodens varighet isolert og finner det viktig å understreke muligheten for å kombinere dagpenger og arbeidsmarkedstiltak. Fordi tid på tiltak kommer i tillegg til dagpengeperioden, registrerer disse medlemmer at dagpengeperioden med denne reformen kan bli lengre enn det den er i dag avhengig av tid på tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, er enig i at en ved fastsettelsen av dagpengeperiodens lengde må foreta en avveiing mellom ønsket om aktive arbeidssøkere og høy sysselsetting og ønsket om høy økonomisk sikkerhet for arbeidsløse. Internasjonal forskning tyder på at dagpengeperiodens lengde er den enkeltfaktoren som har størst betydning for ledighetens varighet. Flertallet er enig om at det på dette grunnlaget er riktig å begrense den perioden en kan motta dagpenger. Om en etablerer ordninger som fører til at færre søker arbeid vil det redusere overgangen til arbeid og føre til at flere blir langtidsledige. Flertallet vil vise til at de erfaringer som er gjort viser at arbeidsgiver er mindre interessert i å ansette personer som har vært lenge ledige. Redusert jobbsøking tidlig i perioden som følge av muligheten til ubegrenset dagpengeperiode, vil øke faren for at en siden ikke kommer i arbeid.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har registrert at prinsippet om at dagpengeperiodens lengde avhenger av tidligere inntekt videreføres i proposisjonen. Proposisjonen legger opp til at man må ha hatt inntekt det forutgående året, eller gjennomsnittlig i tre år, på over 3,5 G (98.300 kroner) for å få full dagpengeperiode. Hvis man tjener mellom minstegrensene og 2,5 G kan dagpengeperioden vare i 78 uker (1,5 år).
Dette flertallet er enig i prinsippet om at det skal være en sammenheng mellom tidligere inntekt og dagpengerettighetenes maksimale varighet. Grensen på 2,5 G kan imidlertid være så høy at mange kvinner som har stabil tilknytning til arbeidslivet gjennom deltidsjobb i lavtlønnsyrker kan stå i fare for å få kort dagpengeperiode. Dette flertallet mener det er viktig at disse gruppenes interesser blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte.
På bakgrunn av de høringsuttalelser som er kommet, og etter en grundig vurdering vil dette flertallet derfor be om at grensen for full dagpengeperiode senkes til 2 G (78.460 kroner).
På bakgrunn av det ovenstående fremmer komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet følgende forslag:
« § 4-15 første ledd skal lyde:
Det ytes hele eller graderte dagpenger i en full stønadsperiode på til sammen 156 uker til trygdet som har hatt arbeidsinntekt i sist avsluttede kalenderår eller i gjennomsnittet av de tre siste avsluttede kalenderår på minst 2 ganger grunnbeløpet. Dersom inntekten har vært lavere enn 2 ganger grunnbeløpet, utgjør full stønadsperiode 78 uker. »
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader og forslag senere under dette punkt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er enig i at det er behov for en avgrensing av stønadsperioden. Disse medlemmer er allikevel ikke enig med departementet i den tidsavgrensningen som nå er foreslått. Det er vanskelig å se hva som berettiger en reduksjon i stønadsperioden i forhold til dagens nivå. Selv om det er en svært liten andel av de ledige som har vært gjennom hele dagpengeperioden uten å ha fått arbeid, vil en innskjerping i forhold til dagens nivå være et tilbakeskritt for dem det gjelder. Da det i svært mange tilfeller har blitt utbetalt dagpenger også i de 13 « karensukene » vil departementets forslag i praksis være en forholdsvis omfattende innstramming. Disse medlemmer foreslår derfor at dagens ordning med en dagpengeperiode på 186 uker videreføres, og at det ikke legges inn noen « karensperiode » i denne perioden.
Disse medlemmer ser at en avgrensning vil være et signal til både arbeidssøker og arbeidskontor om at ytterligere tiltak er nødvendige for å komme tilbake til ordinært arbeid. Obligatorisk bruk av arbeidsmarkedstiltak vil være en naturlig overgang fra stønadsperiode til aktivt arbeid. Skal dette lykkes, er det en forutsetning at presisjonsnivået blir bedre, og kvaliteten høyere enn hva som i dag er tilfelle på de kurs og tiltak som blir tilbudt arbeidsledige. Skal den arbeidsledige ha en reell mulighet til å komme tilbake til arbeid etter en lengre periode på utsiden av det ordinære arbeidsmarkedet setter det store krav til de tiltak som iverksettes. Disse medlemmer tar det som en selvfølge at departementets forsikringer om frigjøring av ressurser innenfor arbeidsmarkedsetaten som følge av en uavbrutt ledighetsperiode gir som resultat et bedret tilbud til dem som benytter seg av de kurs og tiltak som etaten setter i verk.
Disse medlemmer er ikke enig i departementets forslag om redusert varighet på perioden hvor dagpenger gis for personer med inntekt under 2,5 G.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
« § 4-15 første ledd skal lyde:
Det ytes hele eller graderte dagpenger i en full stønadsperiode på til sammen 186 uker til trygdet som har hatt arbeidsinntekt i sist avsluttede kalenderår eller i gjennomsnittet av de tre siste avsluttede kalenderår på minst 0,75 ganger grunnbeløpet. »
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at dagpengeordningen slik den i dag fungerer, kan medvirke til å låse fast ledigheten. Dette skyldes først og fremst at ordningen ikke motiverer sterkt nok til aktiv jobbsøkning. Når regelverket gir muligheter for den arbeidsledige til å gå på dagpenger i årevis, er dette uheldig. Flere undersøkelser underbygger dette, og disse medlemmer deler Regjeringens oppfatning når det på side 118 i Nasjonalbudsjettet skrives:
| « Offentlige trygdeordninger som dagpengeordningen skal sikre den enkelte trygghet og velferd. Imidlertid vil arbeidsstyrkens motivasjon blant annet avhenge av økonomisk godtgjørelse og andre fordeler av å være i jobb. Forskning blant annet gjennomført av OECD , tyder på at høy kompensasjonsgrad og lang maksimal varighet på ledighetstrygden kan innebære en klar reduksjon i sannsynligheten for at de arbeidsledige kommer i jobb. Delvis henger dette sammen med at det kreves egeninnsats for på komme i jobb, og for den enkelte arbeidsledige kan motivasjonen svekkes over tid. » |
Departementet selv understreker gang på gang i proposisjonen de uheldige virkninger av et regelverk som åpner for svært lange dagpengeperioder. Disse medlemmer viser til side 15 , annen spalte i proposisjonen hvor det blant annet står :
| « En dagpengeordning som har svært lang eller ubegrenset varighet og som i utgangspunktet kan se ut til å være til gunst for den arbeidsledige, kan derfor bidra til å redusere den arbeidslediges sjanse for å få jobb, og i enkelte tilfeller føre til at han/hun blir varig utestengt fra arbeidsmarkedet. Dette innebærer at en samtidig kan ha høy samlet ledighet, og mange ledige jobber. Dette kan i sin tur føre til økt lønnspress og at ledigheten fester seg på et høyere nivå enn hva som ellers ville ha vært tilfelle. » |
Departementet viser også til en analyse av Layard, Nickell og Jackmann. Denne viser at både en økning i trygdeperiodens lengde og i trygdens nivå vil føre til en økning i ledigheten.
Disse medlemmer vil advare mot en politikk som øker de langsiktige problemene.
Videre siterer departementet fra en annen undersøkelse av forskjellen i ledighet mellom land med lange trygdeperioder (4 år eller mer) og land med korte trygdeperioder (et halvt år) som viser at halvparten av forskjellen i ledighetsnivå forklares gjennom trygdens varighet.
Departementet viser også til en studie av den danske arbeidsledighetstrygdens betydning for arbeidsledigheten. Den konkluderer med at opptil 20 % av ledigheten i Danmark kan forklares med en generøs utformet arbeidsledighetstrygd.
Disse medlemmer mener at departementets forslag til endringer i regelverket for dagpengeutbetalinger i noen grad tar hensyn til de analyser og studier som bekrefter at en for lang dagpengeperiode virker mot sin hensikt, nemlig å få ledige tilbake i arbeid gjennom aktiv jobbsøking. Departementet har ikke for alvor tatt konsekvensen av sin egen argumentasjon, selv om det nå begrenser muligheten for en dagpengeperiode til henholdsvis halvannet og tre år. Dersom en ser på utviklingen i stønadsperiodens lengde var den inntil 1984 maksimalt 40 uker pr kalenderår mot maksimalt 186 uker sammenhengende etter nåværende regler. Disse medlemmer mener at de entydige advarsler departementet gir i proposisjonen om hvilke negative virkningene lange dagpengeperioder har for lediges muligheter til å komme i arbeid, tilsier en sterkere innstramming av dagpengeperiodens lengde. Disse medlemmer vil derfor foreslå at den maksimale dagpengeperioden for dagpengemottakere med arbeidsinntekt på minst 2 G settes til 2 år og for dagpengemottakere med lavere arbeidsinntekt til 1,5 år.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 4-15 første ledd skal lyde:
Det ytes hele eller graderte dagpenger i en full stønadsperiode på til sammen 104 uker til trygdet som har hatt arbeidsinntekt i sist avsluttede kalenderår eller i gjennomsnittet av de tre siste avsluttede kalenderår på minst 2 ganger grunnbeløpet. Dersom inntekten har vært lavere enn 2 ganger grunnbeløpet, utgjør full stønadsperiode 78 uker. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er uenig i en tidsbegrensing av stønadsperioden, fordi en slik ordning bidrar til ytterligere utstøting og marginalisering av folk som ikke får seg jobb. Dette medlem viser til departementets opplysning om at bare 3 % av de ledige har vært arbeidsløse mer enn tre år. Det er derfor snakk om et relativt lavt antall personer som vil rammes ekstra hardt av omleggingen av dagpengeordningen.
På denne bakgrunn vil dette medlem fremme følgende forslag:
« § 4-15 første ledd skal lyde:
Det ytes hele eller graderte dagpenger til trygdet som har hatt arbeidsinntekt i sist avsluttede kalenderår eller i gjennomsnittet av de tre siste avsluttede kalenderår på minst 0,75 ganger grunnbeløpet. »
Dette medlem støtter subsidiært Senterpartiets forslag til endring av § 4-15 første ledd.
Dette medlem mener at arbeidsledighetstrygd skal ytes til folk som er reelt arbeidssøkende og som oppfyller de plikter følger av denne retten. For å motvirke passivisering må bl.a. Arbeidsformidlingen og deres oppfølging av den enkelte styrkes betraktelig.
Videre vil dette medlem foreslå at grupper av ledige som erfaringsmessig har store problemer med å få jobb skal kunne få ulike typer jobb- eller tiltaksgarantier. Det vil i den forbindelse være aktuelt med garanti for ledige over 55 år, tilsvarende ungdomsgarantien.
Dette medlem finner det oppsiktsvekkende at Regjeringen går inn for en 3 års stønadsperiode uten å lovfeste eller på annen måte sannsynliggjøre at de som faller ut av dagpengeordningen får noen som helst form for garanti for jobb eller tiltak.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til partiets merknader i innstillingen til Velferdsmeldingen hvor det ble understreket at en ønsket å vente til Stortingets behandlingen av Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) med å foreta en grundig drøfting av de ulike sider av dagpengeordningen. Bakgrunnen var at en ønsket å se de eldre langtidslediges situasjon i lys av den totale arbeidsmarkedspolitikken.
Dette medlem mener det er prinsipielt riktig at dagpengeperioden er tidsavgrenset bl.a. for å styrke motiveringen hos den enkelte arbeidssøker til aktiv jobbsøking. Dette medlem slutter seg derfor til forslaget om tre års dagpengeperiode kombinert med muligheter for arbeidsmarkedstiltak.
Dette medlem viser videre til studier både fra Norge og fra andre land som trekker frem at mange arbeidsgivere er skeptiske til å ansette langtidsledige og spesielt eldre arbeidstakere. Dette medlem vil understreke at det er viktig å motarbeide negative holdninger til eldre arbeidstakere og bidra til at de ressurser som disse representerer blir verdsatt av samfunnet.
Dette medlem vil imidlertid vise til at det er betydelige forskjeller når det gjelder grad av arbeidsførhet fra 60-års alderen. Dette gjenspeiles bl.a. ved at gjennomsnittlig avgangsalder i dag er 61 år. Dette medlem innser derfor at selv med en målrettet bruk av arbeidsmarkedstiltak for å begrense langtidsledigheten for den eldste gruppen, vil disse likevel være de som har de svakeste mulighetene på arbeidsmarkedet.
Dette medlem vil på denne bakgrunn gå inn for at langtidsledige over 60 år gis tilbud om førtidspensjonering og viser til fremsatt forslag vedrørende dette under kap. 2.5.2.
Dette medlem vil videre gå imot departementets forslag om avkorting av dagpengeperioden for personer med inntekt under 2,5 G og fremmer følgende forslag:
« § 4-15 første ledd skal lyde:
Det ytes hele eller graderte dagpenger i en full stønadsperiode på til sammen 156 uker til trygdet som har hatt arbeidsinntekt i sist avsluttede kalenderår eller i gjennomsnittet av de tre siste avsluttede kalenderår på minst 0,75 ganger grunnbeløpet. »
2.4 Kompensasjonsnivå
Komiteen stiller seg positiv til at kompensasjonsnivået for de langtidsledige heves slik at kompensasjonsnivået blir jevnt i hele perioden. Komiteen viser til at en dagpengemottaker i dag etter 93 uker kan få redusert dagpengeutbetalingene med opptil 10 %. Dette skjer samtidig med at langtidsledighet i seg selv er en faktor som gjør det vanskelig å komme ut i arbeid. Forslaget innebærer dermed en forbedring av stønaden til personer som mottar dagpenger utover 93 uker, og vil kunne bidra til å styrke de langtidslediges økonomi. Det vil også innebære at dagpengemottakeren ved innvilgning av dagpenger vil få vite hvor mye hun eller han vil få utbetalt gjennom hele dagpengeperioden, og hvor lang perioden vil være.
Komiteen er også enig i at det garantert minste dagpengegrunnlag for dagpengemottakere over 64 år heves fra 2,5 G til 3 G.
Komiteen mener at disse endringene vil innebære at langtidsledige får høyere støtte og at alle ledige får bedre oversikt over egen økonomi.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser at mange dagpengemottagere sliter med dårlig økonomi. Samtidig erkjennes det at det må være en forskjell i nivå på lønn og stønad. Det vil derfor være vanskelig å skape et dagpengesystem der arbeidsledighet ikke påfører den enkelte en viss økonomisk belastning. Disse medlemmer mener departementets forslag om lik stønad i hele ledighetsperioden er et egnet tiltak for gjøre hverdagen økonomisk noe enklere for de ledige. Disse medlemmer mener at de av de ledige som i tillegg har ansvar for barn ofte har det vanskeligst. Forsørgertillegget på 17 kroner pr. barn pr. dag bør derfor økes, slik at denne gruppen kommer opp på et høyere inntektsnivå enn hva tilfellet er i dag. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å øke forsørgertillegget fra 17 kroner pr. barn pr. dag til 25 kroner pr. barn pr. dag. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter delvis Regjeringens forslag når det gjelder kompensasjonsnivå, men viser til merknader og forslag om at ordningen ikke skal tidsbegrenses.
2.5 Spesielle grupper
2.5.1 Personer med høyere utdanning
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at det for personer med høyere utdanning ikke lenger er en selvfølge å gå ut i arbeid ved avsluttet studium. Da mengden studenter har økt betydelig de siste åra har også muligheten for ledighet etter endt studium økt. Disse medlemmer vil vise til at svært mange av studentene har pådratt seg en høy studiegjeld. En periode uten arbeid etter endte studier vil for disse være svært tøft økonomisk.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i Innst.S.nr.80 (1995-1996) hvor spørsmålet om personer som etter endt utdanning ikke får arbeid, bør motta arbeidsledighetstrygd i stedet for sosial stønad, ble reist. Dette medlem konstaterer at dette spørsmålet ikke er tatt opp i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Ny § 4-20 skal lyde:
§ 4-20. Dagpenger etter endt utdanning.
Til trygdet som har avsluttet høyere utdanning av minst 3 års varighet før han eller hun søker dagpenger, ytes det dagpenger etter en karensperiode på 8 uker uten hensyn til vilkårene i § 4-3 om tap av arbeidsinntekt og i § 4-4 om krav til minsteinntekt.
Dagpenger ytes i opp til 26 uker. Dagpengegrunnlaget skal være tre ganger grunnbeløpet.
§ 4-20 blir ny § 4-21 osv. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er bekymret over manglende dagpengerettigheter for personer som har avsluttet høyere utdanning. Selv om akademikerledigheten ikke er spesielt høy, blir den gjennomsnittlige ventetiden fra studier til jobb stadig lengre. Dette er en gruppe med stor lånebyrde og svak økonomi som gjør det nødvendig med muligheter for livsopphold i ledighetsperioden. Dette er en gruppe som gjennomgående vil ha høy motivasjon for å komme i jobb. Dette medlem mener det må vurderes en ordning for denne gruppe som utløses f.eks. 3 måneder etter endt studium basert på samme kompensasjonskriterium som dimitterte fra forsvaret. Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede et forslag som gir dagpengerettigheter for personer som blir ledige over en viss tid etter avsluttet høyere utdanning. »
2.5.2 Eldre langtidsledige
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener samtidig det er grunn til å fokusere spesielt på de problemene som oppstår for personer over 60 år som har gått ledige over en lengre periode. For de aller fleste av disse vil veien tilbake til et ordinært arbeid være svært lang. Det bør derfor gis tilbud om alderspensjon for langtidsledige over 60 år. Dette vil gi en verdig avslutning på et yrkesaktivt liv og være et alternativ til uførepensjon eller sosialhjelp.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at langtidsledige over 60 år gis tilbud om alderspensjon. »
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser for øvrig til sine merknader under pkt. 2.3.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at ledige over 55 år har størst vanskeligheter med å komme tilbake til ordinært arbeid. Dagens arbeidsmarkedspolitikk er ikke i tilstrekkelig grad utformet for å få denne gruppen tilbake i ordinært arbeid. Dette medlem er skeptisk til en utvikling med utstøting og « tidligpensjonering » av eldre arbeidssøkere, fordi det kan gi et signal til arbeidsgivere om at det skal være lettere å si opp denne gruppen, enn andre grupper. Det er en fallitt for arbeidslivet hvis eldre arbeidstakeres erfaringer ikke skal kunne nyttiggjøres. For å unngå dette er det imidlertid nødvendig med krafttak fra statens side. Dette medlem mener det må iverksettes en jobb- eller tiltaksgaranti innen 6 måneder for arbeidstakere over 55 år, tilsvarende den som er utviklet for ungdom under 25 år.
Dette medlem mener det må iverksettes tiltaks- eller jobbgaranti innen henholdsvis 6 mnd. og 12 mnd. for ledigmeldte arbeidstakere over 55 år, jf. garantiordningen for ungdom under 25 år.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utvikle en ordning med tiltaksgaranti innen 6 mnd. for ledigmeldte arbeidstakere over 55 år. »
« Stortinget ber Regjeringen legge til rette for jobbgaranti innen 12 mnd. for ledigmeldte arbeidstakere over 55 år. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det bør settes i verk forsøksprosjekt med ulike former for generasjonskontrakter. Disse medlemmer viser til at en rekke undersøkelser har kommet fram til at lavere pensjonsalder i seg selv i mindre grad bidrar til å sysselsette flere personer. Samtidig er det behov for mykere overgang fra arbeidsliv til pensjonisttilværelse, f.eks. kortere arbeidstid. Dette kan organiseres gjennom generasjonskontrakter ved at eldre og yngre deler arbeid over en periode, og slik kan erfaringer deles og yngre slipper til på arbeidsmarkedet. Dette gjør at eldre beholder arbeidstilknytningen, noe som kan bidra til å bedre den enkeltes livskvalitet, og gjør det lettere å organisere arbeidet slik at arbeidsoppgaver kan overføres til nyansatte.
Disse medlemer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om generasjonskontrakter som innebærer rett til nedtrapping av arbeidstiden fram mot pensjonsalder for eldre arbeidstakere, kombinert med arbeidsdeling med ungdom uten tidligere arbeidserfaring. »
2.5.3 Sjøfolk i utenriksfart
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ser at det er få arbeidsledige som blir omfattet av ordningen med stønad for sjøfolk i utenriksfart. Disse medlemmer vil allikevel vise til at dette er en viktig ordning for dem det gjelder, og at de økonomiske konsekvensene av en opprettholdelse av dagens ordning er små. Disse medlemmer vil samtidig advare mot å foreta endringer som svekker dagpengerettighetene til fiskere og fangstmenn. For mange er arbeid knyttet til disse yrkene beheftet med mye usikkerhet og store arbeids- og inntektsvariasjoner. Eventuelle forslag til endringer som måtte komme i forhold til disse yrkene må derfor ha som utgangspunkt at dagens økonomiske sikkerhet skal videreføres gjennom eventuelle nye ordninger.
2.5.4 Ansatte i ideelle organisasjoner
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at nåværende dagpengeforskrift opererer med en begrensing overfor ansatte i ideelle organisasjoner som blir permittert på grunn av driftsinnskrenkning eller driftsstans. Arbeidstakere i slike organisasjoner får kun utbetalt dagpenger når arbeidstakere sies opp av sin organisasjon.
Disse medlemmer er videre klar over den begrensning som er gitt i « Forskrift om dagpenger under arbeidsløyse » § 7-1 tredje ledd som sier at:
| « Det kan ikke utbetales dagpenger ved permittering av arbeidstaker i .....stiftelse o.l. dersom disse i vesentlig grad får støtte til driften av det offentlige. » |
Disse medlemmer mener derfor at en ikke generelt kan avvise alle permitteringer av arbeidstakere i ideelle organisasjoner og nekte dem utbetaling av dagpenger, men at vurderingen må foretas på grunnlag av om stiftelsen drives med offentlig støtte.
Disse medlemmer viser til ovennevnte forskrift § 7-1 første ledd:
| « (...) Bestemmelsene i dette kapittel gjelder trygdet som er helt eller delvis permittert, når dette skyldes mangel på arbeid eller andre forhold som arbeidsgiver ikke kan øve innflytelse på. » |
Disse medlemmer vil understreke at også ideelle organisasjoner kan se seg nødt til å permittere arbeidstakere, f.eks ved nedgang i gave- og/eller lotteriinntekter, som er disse organisasjoners vesentligste inntektsgrunnlag. Blant annet har de mange offentlige spill med til dels store gevinster bidratt til inntektssvikt for flere ideelle organisasjoner. Disse medlemmer mener dette kan tillegges vekt ved vurderingen av utbetaling av dagpenger.
Videre vil disse medlemmer henvise til den endring som fant sted i Lov om folketrygd av 17. juni 1966, jf. Ot.prp. nr. 42 (1969-1970) og Innst.O.nr.XIX (1969-1970), hvor det under Del C Arbeidsløysetrygdens inkorporering, II Trygdens omfang, heter:
| « Etter departementets oppfatning vil det ved inkorporeringen av arbeidsløysetrygden i folketrygden ikke være praktisk mulig å holde enkelte arbeidstakergrupper utenfor folketrygdens avgiftssystem bare på grunnlag av deres yrke eller arten av deres arbeidsforhold. Grupper som i dag er unntatt fra plikt til trygd mot arbeidsløyse vil, etter departementets mening, ved inkorporeringen måtte delta i finansieringen av folketrygdens ytelser på linje med andre arbeidstakere, og bør derfor også så vidt mulig komme inn under trygdens bestemmelser om stønad under arbeidsløyse. » |
Videre henvises til daværende komités merknader under samme kapittel:
| « Komiteen er enig i det prinsipielle standpunkt at alle arbeidstakere bør komme inn under reglene om stønad ved arbeidsløyse. » |
Disse medlemmer viser videre til svarbrev fra kommunal- og arbeidsministeren til komiteen hvor det heter at
| « departementet har søkt å avgrense adgangen til permittering med dagpenger til virksomheter som er underlagt ordinære markedsmessige betingelser, dvs. hvor selve virksomhetens eksistens er avhengig av omfanget av den markedsorienterte produksjon av varer og tjenester. » |
Disse medlemmer vil peke på at avgiften til folketrygden på 7,8 % er obligatorisk for all inntekt, og en må derfor forutsette at de som betaler inn skal ha samme rettigheter både med hensyn til folkepensjon, uførepensjon og dagpenger.
Disse medlemmer viser til at også ansatte i stat og kommune er unntatt fra retten til dagpenger under permittering. Ansatte i det offentlige vil imidlertid erfaringsmessig heller ikke være gjenstand for permittering pga. driftsinnskrenkning og driftsstans.
Disse medlemmer viser derimot til at arbeidstakere i offentlige virksomheter som etableres og underlegges markedsmessige betingelser, vil ha adgang til permittering med dagpenger.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå inn for å be Regjeringen endre dagpengeforskriftene slik at arbeidstakere i ideelle organisasjoner også gis rett til dagpenger ved permittering og fremmer forslag om dette.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Det henstilles til Regjeringen om å endre dagpengeforskriftene slik at arbeidstakere i ideelle organisasjoner også gis rett til dagpenger ved permittering. »
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at dersom det er slik at ansatte i ideelle organisasjoner blir diskriminerte i forhold til de regler som gjelder for andre med rett til dagpenger under permittering, bør regelverket endres. Disse medlemmer vil understreke at det heller ikke må gjøres endringer for arbeidstakere i ideelle organisasjoner angående dagpengerettigheter som gir disse en fordel i forhold til arbeidstakere i vanlige bedrifter. En slik fordel vil være urettferdig og vil kunne føre til at det blir lettere for disse organisasjoner å bruke permitteringer og derved skyve den økonomiske belastningen over på samfunnet.
2.6 Arbeidsmarkedstiltak
Komiteen viser til at departementet i St.prp. nr. 35 (1995-1996) om endringer i dagpengeordningen, sier følgende:
| « (...) i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken legges til grunn at de som er i ferd med å gå ut en treårs periode uten å ha kommet i arbeid, og som vil stå uten dagpengerettigheter, skal tilbys arbeidsmarkedstiltak. » |
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ber om at dette tiltakstilbudet iverksettes fra og med 1. januar 1997 for personer som går ut sin andre 80-ukers dagpengeperiode.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener det er riktig at personer som går gjennom en hel dagpengeperiode uten å få arbeid, skal tilbys tiltak og få en garanti på dette.
Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti vil i tråd med dette gjere følgjande framlegg:
« Stortinget ber Regjeringa sørgje for at personar som har gått arbeidsledige ut heile dagpengeperioden får tiltaksgaranti. »
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at det legges opp til å forsterke innsatsen overfor arbeidsledige med lange arbeidsledighetsperioder og vedvarende problemer med å finne arbeid, eksempelvis eldre og arbeidsledige med liten utdanning. « Dette vil, » sier Regjeringen, « sammen med bedringen på arbeidsmarkedet, redusere behovet for lange dagpengeperioder. » Disse medlemmer tar dette til etteretning.
Det er svært viktig at departementet kvalitetssikrer tiltakene som tilbys de arbeidsledige, og at disse er kompetansegivende og tidsavgrenset. Disse medlemmer mener at altfor mange tiltak har vært tiltak for å skjule ledighetens omfang og rettferdiggjøre den offentlige monopolformidlingen snarere enn for å styrke den lediges fremtidige muligheter i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener at tiltakene må utformes i enda større grad enn i dag i nært samarbeid med den ledige, med næringslivet og bedriftene. I den utstrekning bedriftene selv vil ta på seg kvalifiseringstiltak overfor arbeidsledige bør dette gjøres. Målet på tiltakenes effektivitet, er at tiltakene gir mottakerne inngangsbillett til arbeidslivet. Til nå har tiltakene i sum gitt altfor dårlige resultat.
Disse medlemmer mener at med den fallende ledighet vi nå opplever og Regjeringens forsikringer om at ledigheten vil falle ytterligere, er rammene til aktive tiltak mer enn romslige nok til å bære den satsingen på aktive tiltak som proposisjonen bærer bud om.