1.1 Innledning

       Kommunal- og arbeidsdepartementet fremmer i proposisjonen forslag til lov om allmenngjøring av bestemmelser i tariffavtale om europeiske samarbeidsutvalg m.v. Reglene baserer seg på Rådsdirektiv 94/45/EF , vedtatt av Rådet 22. september 1994. Direktivet er gjort til en del av EØS-avtalen, og frist til å fastsette nasjonale regler er 22. september 1996.

1.2 Bakgrunnen for forslagene i proposisjonen

       Målsettingen med lovforslaget er å sikre arbeidstakerne en rett til å bli informert og konsultert i store internasjonale foretak og konserner om forhold knyttet til virksomheten og som er av generell interesse for arbeidstakerne, eller som gjelder foretakets eller konsernets pågående eller framtidige aktiviteter.

       Direktivet som de foreslåtte reglene baserer seg på er et minimumsdirektiv. Direktivet forutsetter etablering av et europeisk samarbeidsutvalg eller en prosedyre for informasjon og konsultasjon av arbeidstakerne i foretaket eller konsernet når arbeidstakerne anmoder om det. Forpliktelsen gjelder for alle foretak og konserner med minst 1.000 ansatte i medlemsstatene, og som omfatter virksomhet i minst to medlemsstater, hver med minst 150 ansatte. Direktivet er imidlertid fleksibelt med hensyn til hva som kan avtales, og åpner adgang for partene til å bestemme at det ikke skal inngås noen avtale overhodet. Direktivet inneholder et vedlegg med minimumsregler som forutsettes å komme til anvendelse dersom partene treffer beslutning om det, eller i tilfeller hvor hovedadministrasjonen avviser å innlede forhandlinger eller dersom forhandlingene ikke har ført til avtale.

       Departementet viser til at samarbeidsordninger, medbestemmelse og bedriftsdemokrati har lange tradisjoner i norsk arbeidsliv. Disse forhold er regulert både i selskapslovgivningen og i arbeidsmiljøloven. Samarbeidet mellom partene i konserner er regulert i Hovedavtalen mellom NHO og LO. Bestemmelsene gjelder bare slikt samarbeid i Norge.

       Norge vil, som part i EØS-avtalen, bli betraktet på samme måte som medlemsstatene i forhold til rådsdirektiv 94/45/EF .

       Departementet har mottatt 26 høringsuttalelser til sitt forslag til norsk regulering av bestemmelsene i direktivet. Arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene uttaler seg i det vesentlige positivt om etablering av slike arbeidstakerrettigheter som forslaget innebærer.

1.3 Tilpasning av reglene til norsk rett

       Direktivet innebærer at det i norsk rett må innføres regler om europeiske samarbeidsutvalg i konserner og grupper av foretak som omfattes av direktivet.

       Direktivets artikkel 14 åpner adgang for at den nasjonale tilpasningen til reglene i direktivet kan skje ved at partene i arbeidslivet ved avtale innfører de nødvendige bestemmelser. LO og NHO kontaktet Kommunal- og arbeidsdepartementet og orienterte om at de kunne tenke seg å inngå en slik avtale. Statsråden stilte seg positiv til dette initiativet fra de sentrale parter, som antas å være de mest representative organisasjonene i forhold til de virksomheter som i praksis vil bli berørt av direktivets bestemmelser. Partenes oppgave i denne forbindelse har vært å komme til enighet om regler om samarbeidsordninger som tilfredsstiller direktivets krav.

       LO og NHO har sluttført avtaleforhandlingene om « Europeisk samarbeidsutvalg, Avtale mellom LO og NHO om opprettelse av europeisk samarbeidsutvalg eller tilsvarende samarbeidsformer ». Dette medfører endringer i Hovedavtalens kap. XIV, konsernutvalg og inntakelse av tilleggsavtale X i Hovedavtalen. Ikrafttredelse for avtalen er satt til 22. september 1996.

       I proposisjonen foreslås det en allmenngjøring av avtalen, slik at det rettsforhold som omfattes av avtalen kan gjøres gjeldende i et større omfang. Departementet foreslår således at bestemmelsene i avtalen gis generell anvendelse i egenskap av forskrift, fastsatt med hjemmel i loven.

       I proposisjonen er det referert en del høringsuttalelser fra organisasjoner som har prinsipielle innvendinger mot at en avtale som er forhandlet fram av hovedsammenslutninger gis allmenn anvendelse og de stiller seg kritiske til en slik framgangsmåte.

       Departementet anfører at den noe uvanlige framgangsmåten for implementering av direktiver som her anvendes, ikke tar sikte på å begrense organisasjonsfriheten eller det offentlige innsyn, som er vanlig ved fastsettelse av regler med et generelt anvendelsesområde. Etter at partene hadde ferdigforhandlet avtalen, ble den sendt på alminnelig høring. Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot avtalens egnethet eller materielle innhold.

       Departementet legger etter dette til grunn at LO og NHO har kommet fram til en godt egnet avtale på dette området. Departementet påpeker at bestemmelsene i den allmenngjorte avtale kun fastsetter minimumskrav. Det står fritt for andre fagorganisasjoner å inngå bedre avtaler, både på organisasjonsnivå og på foretaks- eller konsernnivå.

       Loven foreslås ikke gjort gjeldende for arbeidstakere i utenriks sjøfart.

1.4 Taushetspliktregler

       Direktivet pålegger medlemsstatene plikt til å regulere de forhold som kan oppstå i forbindelse med at hovedadministrasjonen krever fortrolighet, eller utøver tilbakeholdsrett av opplysninger samt muligheter til å få overprøvet avgjørelsenes rettslige holdbarhet. Departementet er av den oppfatning at det ikke er ønskelig å fastsette selskapsrettslige taushetspliktregler ved lov, før dette er vurdert i et helhetlig perspektiv. Norge er allikevel som stat ansvarlig for at reglene i direktivet blir implementert i norsk rett. Da dette ikke er tilstrekkelig regulert i avtalen, tas det sikte på å fastsette nærmere regler om taushetspliktens rekkevidde og innhold i forskrift, som etter utkastet kan gis med hjemmel i § 2 siste ledd.

1.5 Tvisteløsningsmodeller

       Norske myndigheter har i henhold til direktivet en forpliktelse til å påse at det finnes rettsmidler mot manglende etterkommelse av reglene. Disse må etter direktivet ikke gi et dårligere vern for arbeidstakerne enn hva tilsvarende regler gjør i nasjonal rett.

       I proposisjonen drøfter departementet ulike organ som kan være egnet til å behandle tvister som oppstår i forbindelse med overholdelse av forpliktelsene i direktivet. I overensstemmelse med partenes holdninger til spørsmålet om tvisteløsningsorgan, er departementet av den oppfatning at disse sakene best kan håndteres av Bedriftsdemokratinemnda. Nemnda har lang erfaring i å løse konflikter vedrørende de ansattes representasjonsrettslige rettigheter i selskaper. Denne typen konflikter er ikke vesensforskjellig fra dem som naturlig vil kunne oppstå i tilknytning til reglene om europeisk samarbeidsutvalg. Løsningen innebærer bruk av eksisterende faglig kompetanse, og bruk av et nøytralt organ som i dag nyter tillit hos begge parter i arbeidslivet.

       I proposisjonen går departementet nærmere inn på hva Bedriftsdemokratinemndas kompetanse må inneholde for å ivareta direktivets krav til håndheving, samt prosessuelle regler i forbindelse med håndhevingen av rettigheter og forpliktelser etter direktivet.

       Domstolenes adgang til å overprøve denne type saker etter gjeldende rett, er etter departementets vurdering også hensiktsmessig i saker etter reglene om europeiske samarbeidsutvalg.

       Departementet mener Kongen bør gis hjemmel til å fastsette forskriftsbestemmelser om tvisteløsningsorgan og hvilke regler som skal gjelde ved tvisteløsningen.

       Det foreslås også inntatt en sanksjonsbestemmelse i loven.

1.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

       De økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige i forbindelse med innføring av regler om europeisk samarbeidsutvalg, antas å være små. Ved å legge tvisteløsningsfunksjonen til Bedriftsdemokratinemnda, vil det ikke bli noen økonomiske utgifter til opprettelse av eget organ. Departementet antar at tallet på tvistesaker ikke vil være mange, da dette er regler som partene i arbeidslivet i det vesentlige er enige om og har forhandlet fram selv. Noen omfattende utvidelse av nemndas arbeidsbyrde eller budsjett, behøver derfor ikke påregnes.

       Også for næringslivet anses de økonomiske og administrative kostnadene å være beskjedne.