Sammendrag

       Personer som er bosatt i riket, og i riket hjemmehørende selskaper, har alminnelig skatteplikt til Norge for all sin inntekt uansett hvor i verden den er opptjent (globalinntektsprinsippet), jf. skatteloven § 15 bokstav a og b. Personer som ikke er bosatt i Norge, og selskaper som ikke er hjemmehørende her, er skattepliktige til Norge for formue i Norge og inntekt som har kilde her (kildeprinsippet), jf. skatteloven § 23 og § 15 første ledd bokstav c og d.

       Andre staters lovgivning vil regelmessig være bygget opp over et lignende system. En inntekt som beskattes i en stat etter kildeprinsippet, kan også være skattepliktig i en annen stat etter globalinntektsprinsippet, og dermed oppstår internasjonal dobbeltbeskatning. Internasjonal dobbeltbeskatning kan videre oppstå ved at en person har alminnelig skatteplikt til flere stater. Tilsvarende gjelder for begrenset skatteplikt etter kildeprinsippet. Generelt anses internasjonal dobbeltbeskatning å foreligge hvor en inntektspost eller en formuespost i samme inntektsår og for samme skattyter er skattepliktig i to forskjellige land.

       Det er alminnelig enighet om at internasjonal dobbeltbeskatning bør unngås for å tilrettelegge for internasjonal samhandel og utveksling av varer og tjenester over landegrensene. Det er dette som danner grunnlaget for at suverene stater er villige til å avgrense sin beskatningsrett gjennom skatteavtaler.

       Internasjonal dobbeltbeskatning kan løses etter to hovedmetoder. Unntaksmetoden innebærer at inntekten eller formuesposten bare kan beskattes i ett av landene. Kreditmetoden innebærer at begge land kan beskatte inntekten eller formuesposten, men skattyteren kan kreve fradrag i skatt (kredit) i det land skattyteren er skattemessig bosatt eller hjemmehørende, for skatt betalt i utlandet.

       For å avhjelpe internasjonal dobbeltbeskatning har Norge inngått skatteavtaler med en rekke land, hvor slik overlapping i skattelovverkene reguleres nærmere. Pr. i dag har Norge inngått skatteavtaler med ca 70 stater. Disse skatteavtalene er stort sett basert på et mønster utarbeidet i OECD. I tillegg er det gitt internrettslige regler om kreditfradrag i norsk skatt for skatt betalt i utlandet.

       Et sentralt punkt i norske skatteavtaleforhandlinger etter skattereformen 1992 er overgangen til kreditmetoden som hovedmetode for å motvirke internasjonal dobbeltbeskatning. Bakgrunnen for overgang til kreditmetoden i skatteavtaler er at denne metoden i større grad enn unntaksmetoden vil være i samsvar med det grunnleggende nøytralitetsprinsipp som det norske skattesystemet bygger på etter skattereformen, jf. Innst.S.nr.5 (1989-1990), Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) og Innst.O.nr.80 (1990-1991). Bruk av en kreditmetode medfører at de skattemessige rammebetingelser for norske investeringer i Norge og i utlandet blir mer ensartede.

       I forhold til unntaksmetoden vil en overgang til kreditmetoden i skatteavtalene kunne medføre en utvidelse av skatteplikten for utenlandsinntekter. Dette gjelder i den utstrekning unntaksmetode i skatteavtale tidligere medførte at en inntektspost ikke kunne beskattes i Norge, og inntekten var lavere beskattet i utlandet enn den ville blitt i Norge. Forslagene i denne proposisjonen vil ikke innebære noen utvidelse av skatteplikten til Norge.

       Kreditfradrag i norsk skatt for utenlandsk skatt på virksomhetsinntekt er etter gjeldende rett som hovedregel betinget av departementets samtykke, når dobbeltbeskatning ikke er avhjulpet ved skatteavtale mellom Norge og vedkommende utland. Denne samtykkeordningen er unødvendig tungvint og administrativ byrdefull. Etter departementets vurdering bør ordningen avvikles og erstattes med en lovregulert rett til kreditfradrag, hvor departementets samtykke ikke er nødvendig. Skatteavtalene inneholder i meget liten utstrekning bestemmelser om hvordan kreditfradrag skal beregnes. Departementet foreslår derfor at reglene om beregning av kreditfradrag også skal gjelde når rett til kreditfradrag følger av skatteavtale.

       De alminnelige kreditreglene får ikke anvendelse på datterselskaps skatt i utlandet, i og med at aksjonæren og datterselskapet ikke er samme skattyter. I dag er det gitt særskilte regler om kreditfradrag for å motvirke dobbeltbeskatning av det utbytte som norske selskaper mottar fra datterselskaper i utlandet. Det har vist seg at disse reglene ikke i tilstrekkelig grad motvirker dobbeltbeskatning. Dette kan medføre at norske bedrifter velger ikke å ta hjem overskudd fra utenlandske datterselskap, og overskuddet kan bli investert i utlandet fremfor i Norge. Finansdepartementet arbeider med forslag til endringer som kan gjøre det mer attraktivt for norske bedrifter å ta overskudd i utenlandske datterselskap hjem til Norge. Disse forslagene er ikke tatt inn i denne proposisjonen. Departementet tar imidlertid sikte på at disse forslagene til endringer vil sendes på høring i løpet av våren.

Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Gerd Høsteng, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til at alle personer som er bosatt og selskaper hjemmehørende i riket skal beskattes etter globalinntektsprinsippet, som innebærer at all inntekt, uansett hvor i verden den opptjenes, skal være skattepliktig i Norge. Komiteen viser til at slike inntekter også kan være skattepliktige i andre land, og at det derfor er nødvendig med skatteregler som motvirker dobbeltbeskatning. Komiteen viser til at man i norske skatteavtaleforhandlinger etter skattereformen i 1992 har gått over til å benytte kreditmetoden som instrument for å motvirke dobbeltbeskatningen. Metoden innebærer at skattyter kan kreve fradrag i skatt (kredit) i det land som skattyter er skattemessig bosatt eller hjemmehørende i for skatt betalt i utlandet.

       Komiteen er enig i at kreditmetoden bør brukes som beregningsprinsipp for å motvirke dobbeltbeskatning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er ikke enig at i unntaksmetoden skal opprettholdes for lønnsinntekter etter skattelovens § 17 tredje ledd og viser til sine merknader under pkt. 2.1.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at bakgrunnen for overgang til kreditmetoden i skatteavtaler er at denne metoden i større grad enn unntaksmetoden vil være i samsvar med det grunnleggende nøytralitetsprinsipp som det norske skattesystemet bygger på. Metoden medfører at de skattemessige rammebetingelser for norske investeringer i Norge og i utlandet blir mer ensartede. Flertallet viser til at kreditmetoden vil kunne medføre en utvidelse av skatteplikten for utenlandsinntekter i tilfeller hvor slike inntekter etter unntaksmetode nå blir lavere beskattet i utlandet enn tilsvarende inntekter i Norge. Flertallet viser til at overgang til kreditmetoden innebærer mulighet for at dagens samtykkeordning kan avvikles.

       Flertallet er ikke enig i at unntaksmetoden skal opprettholdes for lønnsinntekter etter skatteloven § 17 tredje ledd, og viser til sine merknader under pkt. 2.1.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen vil likevel mene at unntaksmetoden er bedre egnet for å motvirke dobbeltbeskatning av lønnsinntekter inntil en nærmere vurdering av skatteloven § 17 tredje ledd (ettårsregelen) er foretatt, jf. komiteens merknader pkt. 2.1.