1.1 Innledning

       I proposisjonen foreslås det at det tas inn en generell folkerettsreservasjon som nytt annet ledd i straffeloven § 1. Det foreslås også mindre endringer i straffeloven § 12. Forslagene har i første rekke sammenheng med krav havrettskonvensjonen stiller til konvensjonsstatenes straffelovgivning.

       Det er ennå ikke besluttet at Norge skal ratifisere havrettskonvensjonen, men Regjeringen har fremmet forslag om at dette gjøres innen sommeren 1996, jf. St.prp. nr. 37 (1995-1996). Dersom konvensjonen ratifiseres, må de nødvendige lovendringer gjennomføres før konvensjonen blir bindende for Norge.

1.2 Nærmere om lovforslaget

       Havrettskonvensjonen artikkel 113 omhandler straffeansvar for forsettlig og uaktsomt brudd eller skade på kabler eller rørledninger som ligger på havbunnen under det åpne hav. Straffeansvaret gjelder skade forårsaket av et skip som fører statens flagg eller av en person som er undergitt vedkommende stats jurisdiksjon. Artikkel 58 gir bestemmelsen tilsvarende virkning for kabler og rørledninger som befinner seg innenfor en stats økonomiske sone.

       Den norske straffeloven har flere bestemmelser om skadeverk, og i proposisjonen drøftes det om disse tilfredsstiller de krav artikkel 113 stiller. Departementet konkluderer med at det ikke er behov for noen lovendring i skadeverkbestemmelsene. Det foreslås imidlertid en endring av straffeloven § 12 som gjelder det stedlige virkeområde for straffelovens bestemmelser. Uaktsomt skadeverk, som omfattes av artikkel 113, er straffbart etter straffeloven § 391. Av § 12 fremgår det at flere av straffelovens regler vil omfatte handlinger som begås i utlandet av norsk statsborger eller noen som er hjemmehørende i Norge. Dette siste punktet omfatter imidlertid i dag ikke § 391. Det foreslås derfor en tilføyelse i § 12 der det vises til handlinger som skal være straffbare etter artikkel 113.

       I artikkel 73 er det fastsatt at overtredelse av kyststatens fiskerilovgivning i utgangspunktet ikke kan inkludere fengselsstraff, heller ikke subsidiær fengselsstraff der en utlending ilegges bøter. I henhold til loven om Norges økonomiske sone § 8 kan brudd på bestemmelsene straffes med bøter, eventuelt subsidiært fengselsstraff. Regelen vil ikke være forenlig med artikkel 73. Det er mer uklart om saltvannsfiskeloven § 53, som setter forbud mot å anvende fengselsstraff ved overtredelse foretatt av utenlandsk fartøy i Norges økonomiske sone, også er i strid med konvensjonen. Reglene om straff i fiskerigrenseloven er neppe i strid med artikkel 73.

       Artikkel 228 oppstiller en 3-årsfrist for å innlede rettsforfølgning i visse tilfeller. De fleste overtredelsene som her er aktuelle er etter norsk rett omfattet av en 2-årsfrist. For andre overtredelser vil foreldelsesfristen være minst 5 år.

       Artikkel 230 forbyr i en del tilfeller bruk av annen straff enn bøtestraff for overtredelse av lovgivning som tar sikte på å hindre, redusere eller kontrollere forurensning av det marine miljøet. Bestemmelsen utelukker også subsidiær fengselsstraff. Straffeloven § 152 b vil ikke være forenlig med disse reglene, i hvert fall når det gjelder overtredelser begått av fremmede skip utenfor sjøterritoriet.

       Ved gjennomføringen i norsk straffelovgivning av havrettskonvensjonen artiklene 73, 228 og 230, har man valget mellom ulike lovtekniske løsninger. I høringsnotatet ble det foreslått å gjennomføre de aktuelle bestemmelsene ved en generell regel i straffeloven § 1 om at straffelovgivningen skal gjelde med de begrensningene som følger av overenskomst med fremmed stat eller av folkeretten for øvrig. En slik bestemmelse vil være tjenlig også ved fremtidige konvensjonsforpliktelser. Hovedregelen vil imidlertid fortsatt være at konvensjonsforpliktelser må gjennomføres ved en egen gjennomføringslov eller ved en endring av de berørte reglene i straffelovgivningen.

       Av de høringsinstanser som har uttalt seg til forslaget, er de fleste positive. Departementet fremmer etter dette en endring som nevnt i straffeloven § 1. Dersom en konvensjon stiller krav om at statene skal kunne idømme straff for handlinger, må denne folkerettslige forpliktelsen alltid gjennomføres ved en uttrykkelig straffebestemmelse. Den nye regelen i § 1 gjelder ikke slike konvensjonsforpliktelser.

       Flere høringsinstanser foreslår at man i tillegg også gjør endringer i de berørte bestemmelsene i straffelovgivningen. Når det gjelder artikkel 73 arbeides det for tiden med en bredere revisjon av reglene i saltvannsfiskeloven § 53, og departementet fremmer derfor ingen endringer her i denne omgang. Loven om Norges økonomiske sone bør også vurderes endret i forbindelse med revisjonen av saltvannsfiskeloven. Det vil heller ikke være nødvendig å endre fiskerigrenseloven.

       Når det gjelder artikkel 228 antas det at regelen bare vil komme til anvendelse i sjeldne tilfeller, og at det derfor ikke er hensiktsmessig å gjøre noen endringer i straffeloven for gjennomføring av denne artikkelen. Artikkel 230 kan eventuelt gjennomføres ved endringer i straffeloven § 152 b og forurensningsloven kap. 10. Straffeloven § 152 b har imidlertid en strafferamme på inntil 15 år, og departementet mener at en tilføyelse om at bestemmelsen ikke skal kunne lede til fengselsstraff i de tilfeller som er nevnt i artikkel 230, vil svekke den forebyggende signaleffekten bestemmelsen er ment å ha. Det samme gjelder til en viss grad reglene i forurensningsloven kap. 10. Det foreslås derfor heller ingen endringer på grunnlag av artikkel 230. De nødvendige hensyn til konvensjonen må etter dette tas gjennom den generelle folkerettsreservasjon som foreslås i straffeloven § 1.