SAMMENDRAG

       Vannkraften er en av Norges viktigste naturressurser. Verdien av kapitalen i kraftsektoren er nesten like stor som i industrien i Fastlands-Norge. Ressursen er spredt over størstedelen av landet og vannkraft spiller en vesentlig rolle i økonomien, både som forbruksvare og som innsatsfaktor i annen produksjon. Verdien av kraftressursene økes gjennom kraftutveksling med andre land.

       Det er Regjeringens mål at vannkraftressursene skal forvaltes til beste for hele samfunnet. Vannkraften er en nasjonal ressurs som er en viktig del av grunnlaget for velferden og sysselsettingen. Skatteinntekter og andre overføringer fra kraftproduksjon spiller en viktig rolle for mange lokalsamfunn. Skattleggingen er viktig for hvordan ressursen forvaltes gjennom utbygging og drift, og for hvordan avkastningen av naturressursen fordeles. Forslaget til nytt skattesystem skal bidra til å øke avkastningen av ressursene og sikre effektivitet i utbygging og drift.

       Kraftproduksjon og kraftoverføring var ikke omfattet av skattereformen 1992. Regjeringen mener at prinsippene som er nedfelt i skattereformen også bør gjelde ved utformingen av skattereglene for kraftforetakene. Skattereformen er derfor et viktig utgangspunkt for at det nå er ønskelig med en reform av skattesystemet for kraftforetak. Med kraftforetak menes bedrifter som driver produksjon, omsetning, overføring eller distribusjon av kraft.

       Energiloven er det andre utgangspunktet for Regjeringens forslag til nye skatteregler for kraftforetak. Gjennom skatteforslaget videreføres den strukturreformen som startet med energiloven av 1991. Gjennom økt konkurranse i omsetning og produksjon, samtidig som nettvirksomheten ble skilt ut og underlagt monopolkontroll, la den nye energiloven grunnlaget for mer effektiv drift og utbygging. Produsentene er blitt vesentlig mer varsomme med å sette i gang nye utbygginger. Konkurransen har ført til lavere priser, både fordi kraftbrukerne har fått anledning til å velge leverandør, og fordi det har vært rikelig tilgang på produksjonskapasitet.

       Det nåværende skattesystemet ble laget i en tid da kraftnæringen i stor grad besto av en rekke lokale monopoler, som selv kunne fastsette prisen på kraft og distribusjonstjenester. Fordi skattyterne (kraftforetakene) hadde rammebetingelser som gjorde at de i stor grad kunne sette prisene selv, anså en det hensiktsmessig med prosentligning der skatten var uavhengig av det årlige overskuddet. Når rammebetingelsene gjennom energiloven er sterkt endret og foretakene skal konkurrere, blir det viktigere å basere beskatningen på foretakenes reelle overskudd. For foretak som konkurrerer med hverandre er det problematisk å ha et skattesystem som i stor grad er uavhengig av lønnsomheten og at skatten er ulik for private og offentlig eide kraftforetak. Dette gir ikke like konkurransevilkår. For å sikre fornuftig planlegging og fornuftige investeringer, er det nødvendig med stabile rammebetingelser. Det er derfor viktig å få på plass nye skatteregler så raskt som mulig.

       Regjeringens forslag til skattesystem for kraftforetak innebærer at skatten blir mer avhengig av lønnsomheten i foretaket. Det legges vekt på større likebehandling, både innenfor næringen og i forhold til andre næringer. Forslaget skal derfor bidra til å oppfylle de samme målene som lå til grunn for skattereformen 1992. Forslaget er samtidig bedre tilpasset rammene som ble lagt ned i energiloven enn dagens skattesystem.

       Etter gjeldende regler for offentlig eide kraftverk er skatten uavhengig av den årlige lønnsomheten. Dette innebærer at det er foretakene som bærer den skattemessige usikkerheten f.eks. knyttet til endringer i kraftprisene. Ved departementets forslag til nytt skattesystem vil en stor del av den skattemessige usikkerheten bli flyttet fra foretakene til skattekreditorene. Staten vil bære en stor del av denne usikkerheten, særlig gjennom skatten på grunnrenten. For kommunene foreslås en særskilt ordning med en nedre stabil grense for inntektsskatten (skatt på vannkraftinntekt) som reduserer denne usikkerheten.

       Departementet har tatt utgangspunkt i Rødseth-utvalgets utredning NOU 1992:34 Skatt på kraftselskap. Ved at et stort flertall av utvalget samlet seg om et forslag til nytt skattesystem, gav det et godt grunnlag for departementets arbeid. Departementets forslag er i stor grad bygd på Rødseth-utvalgets tilrådinger. Ut fra ulike hensyn og avveininger har det imidlertid vært nødvendig å gjøre tillempninger og forenklinger i forslaget.

       I arbeidet med det nye forslaget har departementet søkt å ivareta en rekke hensyn. Dette gjelder hensynet til

-	et skattesystem som medfører minst mulig vridninger og som oppfattes som rettferdig,

-	et enkelt skattesystem som kan ligge fast over lang tid,

-	et system som ivaretar visse målsettinger knyttet til fordeling og proveny.

       Målet har vært å komme fram til et system med egenskaper som sikrer samfunnsøkonomisk riktige beslutninger i utbygging og drift, samtidig som skatteinntektene til kommunene samlet sett opprettholdes. Departementet har også lagt vekt på å unngå å svekke statens inntekter i særlig grad.

       Likebehandling var et sentralt prinsipp i skattereformen 1992. Skattleggingen skal være mest mulig lik, uavhengig av næring, eier, finansieringsmåte og organisasjonsform. Departementet har lagt dette til grunn som et hovedprinsipp også for skattereformen for kraftforetak. Foretakene skal i størst mulig grad stå overfor det samme skattesystemet. Dette gjelder både når en sammenligner offentlige og private kraftforetak og når en sammenligner kraftnæringen med annen næringsvirksomhet.

       Likebehandling gjelder også mellom kommuner. I utgangspunktet er det ikke noe som taler for at kommunene, som følge av forskjeller i skattereglene eller skattørene, skal få ulike skatteinntekter fra ulike næringer, eller at kommuner med visse næringer skal ha særlige regler for stedbunden beskatning. Kraftproduksjon og annen produksjon med samme økonomiske resultat bør i utgangspunktet gi de samme skatteinntektene til kommunene og fylkene.

       Gjennom den stedbundne beskatningen vil ulik lønnsomhet og omfang av næringsvirksomheten gjøre at skatteinntektene pr. innbygger vil kunne variere sterkt mellom kommunene. Hvorvidt kommunene har innført eiendomsskatt vil også ha betydning. Gjennom inntektssystemet for kommunene fordeles det midler til kommunene som skal bidra til å jevne ut de økonomiske forutsetningene for å løse de kommunale oppgavene.

       Under kap. 2 i proposisjonen gir departementet en oversikt over gjeldende regler samt Rødseth-utvalgets innstilling NOU 1992:34 Skatt på kraftselskap.

       Under kap. 3 gis en oversikt over de sider av kraftforsyningen som er av særlig betydning for beskatningen.

       Sammenlignet med annen næringsvirksomhet, står produksjon av kraft på mange måter i en særstilling når det gjelder forholdet til kommunene. Enkelte kommuner har svært store skatteinntekter fra kraftproduksjon, særlig regnet i forhold til kommunens innbyggertall. Det kan derfor være av særlig interesse å se nærmere på betydningen av skatteinntekter fra kraftproduksjon til kommunene og fylkeskommunene. Konsesjonskraft og konsesjonsavgifter er ytelser i tillegg til skatteinntektene som kommuner med kraftproduksjon drar nytte av. Over halvparten av all kraftproduksjon er eid av kommuner og fylkeskommuner. For kommuner og fylkeskommuner er kraftproduksjon den mest omfattende næringsvirksomheten de er involvert i. Kraftproduksjon står derfor også i en særstilling i forhold til sine offentlige eiere. I proposisjonen under avsnittene 4.2 til 4.6 utdypes disse forholdene nærmere.

       I tråd med skattereformen ble det i mandatet til Rødseth-utvalget lagt vekt på at skattegrunnlaget bør reflektere foretakets lønnsomhet, og spesielt at de nye skattereglene skal bidra til en effektiv utnyttelse av vannkraftressursene. Et mål om stabile skatteinntekter til kraftkommunene var ikke eksplisitt nevnt i mandatet. Flertallet i Rødseth-utvalget argumenterer imidlertid for at inntektsskatten fra kraftproduksjon til kraftkommunene bør være stabil også i et nytt skattesystem. Det er bakgrunnen for forslaget fra utvalget om at regnskapsligning bør kombineres med en stabil nedre grense for inntektsskatten til kraftkommunene.

       Gjeldende regler for beskatning av inntekt og formue av offentlig eide kraftforetak gir relativt stabile skatteinntekter. Privat eide kraftforetak blir regnskapslignet på linje med andre foretak. Etter gjeldende regler har de stabile skattene fra offentlig eide kraftforetak sitt motstykke i at overskuddene etter skatt for foretakene har vært mer ustabile, fordi skattene i liten grad tar hensyn til endringer i lønnsomheten fra år til år. Energiloven av 1991 innebar at det ble åpnet for større konkurranse i kraftnæringen, og at tidligere praksis med utstrakt prising til selvkost gradvis har falt bort. Dette kan gi større forskjeller i overskudd før skatt mellom produsentene og har økt behovet for skatteregler som i større grad enn dagens regler er basert på lønnsomhet før skatt. I proposisjonens kap. 5 gir Regjeringen sin vurdering av de ulike hensynene som bør ligge til grunn for inntektsbeskatningen av kraftforetak.

KOMITEENS MERKNADER

Generelle merknader fra Arbeiderpartiet

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Kjell Engebretsen, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Karl Eirik Schjøtt- Pedersen, viser til at vannkraften er en nasjonal ressurs som er en viktig del av grunnlaget for velferd og sysselsetting. Vannkraften har videre en sterk lokal forankring. Skatteinntekter og overføringer fra kraftproduksjon er viktig for mange lokalsamfunn. Vannkraftressursene er spredt over størstedelen av landet, og spiller en viktig økonomisk rolle både som forbruksvare og innsatsfaktor i annen produksjon. Omfanget av vannkraften illustreres gjennom at det er om lag 850 kraftverk i Norge som har en midlere årsproduksjon på om lag 112 TWh. Om lag 20.000 mennesker er sysselsatt i kraftforsyningen, og det er investert realkapital tilsvarende 8 % av den samlede realkapitalen i Norge. Dette er nesten like mye som den samlede realkapitalen i fastlandsindustrien.

       Utgangspunktet har helt siden århundreskiftet vært at vannkraften skal disponeres til beste for hele samfunnet. Det er derfor lagt klare begrensninger på den private eiendomsretten. Allerede vassdragsreguleringsloven av 1911 var basert på en forutsetning om at retten til å regulere vassdragene ikke var omfattet av den private eiendomsretten. Hjemfallsretten var ment å sikre at verdiene i vassdraget tilfalt det offentlige etter at private utbyggere hadde fått avkastning på sine investeringer. Konsesjonskraft og konsesjonsavgift er også utformet med tanke på at utbyggingskommunen skal få verdier av kraften blant annet som kompensasjon for ulemper ved selve utbyggingen.

       Disse medlemmer viser til at kraftproduksjon og kraftoverføring ikke var omfattet av skattereformen 1992. De skattemessige prinsipper som ble nedfelt her, og som tok sikte på å etablere et mer effektivt skattesystem, gjelder derfor i mindre grad for kraftsektoren enn for annen næringsvirksomhet. Energiloven av 1991 har bidratt til en mer effektiv drift og utbygging av vannkraftressurser gjennom økt konkurranse i omsetning og produksjon av kraft, og ved at nettvirksomheten er skilt ut. Dette har stilt kraftprodusentene overfor nye rammebetingelser. Skattesystemet er lite tilpasset denne nye situasjonen. Den nåværende produksjonsavgiften er uavhengig av det økonomiske resultatet i kraftverkene. Dette gjelder også langt på vei det tekstbaserte inntektssystemet. Dagens skatte- og avgiftssystem medvirker derfor til at utbyggingsprosjekter som er lønnsomme før skatt, kan bli ulønnsomme etter skatt. Dette kan gi et lavere nivå på utbygging av nye anlegg og opprusting og utvidelse av eksisterende anlegg.

       Disse medlemmer mener at en sentral målsetting med kraftverkbeskatningen bør være å sikre at vannkraften også i framtiden kan være et konkurransedyktig energialternativ. Disse medlemmer mener det nå er nødvendig med et system som i større grad setter kraftforetakene i stand til å møte denne konkurransesituasjonen nasjonalt og i internasjonal sammenheng, samtidig som prinsippet om skattemessig likebehandling av offentlig og privat eide verk i større grad gjennomføres i kraftsektoren. Et system hvor skatten blir mer avhengig av lønnsomheten i foretaket vil bidra til dette.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i proposisjonen foreslår at dagens system med prosentligning av offentlig eide verk erstattes av ordinær regnskapsligning. Videre erstattes produksjonsavgiften av en skatt på grunnrente i kraftsektoren. Disse to endringene medfører isolert at staten vil ta en stor del av usikkerheten, særlig gjennom skatt på grunnrente. Formuesskatten foreslås fjernet, og det skattemessige provenyet foreslås kompensert gjennom et eget særskilt høyt skattøre for offentlig eide verk. For å sikre kommunene mer stabile inntekter fra kraft foreslås en egen skatt på vannkraftinntekt som innebærer at det etableres en nedre stabil grense for inntektsskatten til kommunene.

       Disse medlemmer viser til Rødseth-utvalgets utredning NOU 1992:34 , og mener at denne utredningen gir et godt utgangspunkt for å etablere et nytt skattesystem for kraftsektoren. Disse medlemmer mener at utgangspunktet for et nytt skattesystem må være hensynet til en mest mulig effektiv utnyttelse av vannkraftressursene. Også provenyhensyn må tillegges vekt, både for staten, fylkene og kommunene. Samtidig må det legges vekt på at kommunene skal sikres en viss stabilitet i sine skatteinntekter fra kraftsektoren. Skatteomleggingen bør ikke medføre for store endringer i fordeling av kraftinntektene på skattekreditorene.

       Disse medlemmer viser til at vannkraft er en sentral innsatsfaktor for viktige deler av norsk industri. Utbygging av vannkraftressurser har ofte vært nært knyttet opp til industriens behov for stabile og rimelige leveranser av kraft. Flere forhold taler derfor for at også hensynet til industrikraftleveranser vektlegges ved utforming av skattesystemet. Skattesystemet bør utformes slik at kraftverkene ikke påtar seg en for stor risiko og skattebelastning ved inngåelse av slike langsiktige kontrakter.

       Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag er et godt utgangspunkt for å ivareta ovennevnte hensyn.

Generelle merknader fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Harald Ellefsen, Per Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, og fra Venstre, Lars Sponheim, mener den utviklingen som de senere årene har funnet sted ved endringer i rammebetingelsene for energisektoren, den nye energiloven og gjennom skattereformen nødvendiggjør en fullstendig gjennomgang av kraftverksbeskatningen. Disse medlemmer mener en slik gjennomgang av skattesystemet må skje på grunnlag den erkjennelse at vannkraftproduksjonen er en nasjonal ressurs med en sterk lokal og regional forankring.

       Disse medlemmer mener den nye energiloven har ført til en bedre ressursutnyttelse og et bedre samsvar mellom investeringsbeslutninger og avkastningen på investeringer i kraftbransjen. Samfunnet er spart for betydelig ressurssløsing gjennom endrede rutiner og ny organisering.

       Disse medlemmer mener at de store endringer i den alminnelige bedriftsbeskatningen som skattereformen fra 1992 har medført at avstanden til den særskilte kraftverksbeskatningen har økt. Disse medlemmer mener det nå er nødvendig at kraftverksbeskatningen også bringes mer på linje med de prinsipper som lå til grunn for skattereformen.

       Disse medlemmer vil peke på at utviklingen i retning av stadig større kraftutveksling med våre naboland og innføringen av et norsk-svensk kraftmarked er viktige utviklingstrekk i det norske energimarkedet som i seg selv øker behovet for et nytt skattesystem.

       Disse medlemmer viser til at vannkraften er en fornybar energikilde og representerer derfor en miljøvennlig form for energiproduksjon. Vannkraften er en betydelig nasjonal ressurs med sterk lokal forankring og utgjør en viktig del av infrastrukturen i samfunnet. I et stadig mer åpent energimarked med ulike avtaler om kraftutveksling mellom de nordiske landene, vil vannkraften kunne komme under et sterkere konkurransemessig press. Disse medlemmer mener det er viktig at vannkraftens sentrale rolle i infrastrukturen blir avspeilet gjennom innrettingen av skattesystemet slik at vannkraften fremdeles kan være et konkurransedyktig alternativ.

       Disse medlemmer mener et nytt skattesystem må bygge på følgende sentrale pilarer:

Overskuddsskatt

       Disse medlemmer legger stor vekt på å få til en overgang fra en beskatningsform som er uavhengig av det økonomiske resultatet i virksomheten til en ordinær regnskapsligning av kraftverkene. Innføringen av ordinær regnskapsligning for offentlig eide kraftverk vil fjerne viktige forskjeller i beskatningen av kraftverksektoren og annen type næringsvirksomhet. Nøytralitet i beskatningen er et bærende prinsipp i skattereformen fra 1992, og innebærer at skattesystemet ikke skal legge føringer på kapitalen, men at investeringer skal finne sted basert på den mest mulig effektive anvendelsen av kapitalen uavhengig av skattesystemet.

Grunnrenteskatt

       Disse medlemmer ønsker å innføre en grunnrentebeskatning av vannkraftproduksjonen. Prinsippet med grunnrentebeskatning er riktig når virksomheten utnytter en knapp naturressurs, og derfor har en avkastning utover normalavkastningen av arbeid og kapital. Disse medlemmer vil peke på at innføringen av en eksplisitt grunnrentebeskatning vil være det viktigste enkeltelementet i et nytt skattesystem.

Likebehandling

       Disse medlemmer mener skattesystemet må være mest mulig nøytralt i forhold til eierskapet i kraftsektoren. Denne type nøytralitet er en bærende del av skattereformen fra 1992. Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om at den kommunale og fylkeskommunale skattøren for offentlig eide kraftverk settes høyere enn for privat eide kraftverk. Disse medlemmer mener skattesystemet ikke bør legge føringer på eierstrukturen i kraftsektoren.

Industrikraft

       Disse medlemmer vil støtte prinsippet om at spotprisen er den normprisen som i regelen bør legges til grunn ved grunnrentebeskatning av kraftverk. Disse medlemmer vil imidlertid legge vekt på at kraftverk som er bundet til eksisterende langsiktige avtaler eller som leverer strøm til stortingsbestemte priser, ikke skal bli skadelidende ved innføringen av et nytt skattesystem. Regjeringens forslag er i strid med de næringspolitiske målsettingene Stortinget har vedtatt fordi en del produsenter av kraft til industrien vil bli skattlagt for en høyere inntekt enn de kan oppnå i markedet. Disse medlemmer vil derfor foreslå at de stortingsbestemte industrikraftprisene legges til grunn ved grunnrentebeskatningen av « industrikraft » både ved eksterne og interne kraftleveranser. Og at langsiktige kraftkontrakter inngått før 31. desember 1995 inngår i beskatningsgrunnlaget til kontraktspris.

Stabile inntekter til kommuner og fylkeskommuner

       Disse medlemmer tar utgangspunkt i at vannkraftproduksjonen i Norge er en nasjonal ressurs med en sterk lokal og regional forankring. Disse medlemmer legger stor vekt på at kraftkommunene har akseptert utbygging av kraftanlegg i sin kommune i en situasjon der skatteinntektene ble beregnet uavhengig av lønnsomheten i den kraftproduksjonen som skulle foregå. Disse kommunene har til dels måttet bære omfattende naturinngrep og det er derfor riktig at de kompenseres for dette med stabile inntekter fra virksomheten. Hverken en ren overskuddsskatt eller en eiendomsskatt slik disse er utformet i Regjeringens proposisjon kan alene møte dette behovet. Disse medlemmer mener det er riktig, ut fra historiske såvel som driftsmessige prinsipper, å prioritere vannkraftkommunenes behov for stabile, forutsigbare inntekter av vannkraftressursene ved utformingen av skattesystemet.

       Disse medlemmer legger vekt på at et skattesystem som utelukkende bygger på overskuddsbeskatning kan vanskeliggjøre lokal oppslutning om ny kraftutbygging. Grunnen til dette er at kraftutbygging er kjennetegnet ved store kapitalkostnader, slik at det kan gå forholdsvis lang tid fra investeringstidspunktet til driften viser regnskapsmessige overskudd. Et for langt tidsspenn mellom naturinngrepene skjer og til realiseringen av økte kommuneinntekter kan derfor være et hinder for en effektiv forvaltning av naturressursene.

       Disse medlemmer ønsker å styrke skatteinntektenes andel av kommunenes totale inntekter og vil i denne innstillingen fremme forslag i tråd med dette.

Generelle merknader fra Senterpartiet

Vannkraftressursenes lokale karakter

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, legger til grunn at vannkraft er en naturressurs med lokal forankring. Dette må reflekteres i skattereglene. Norske vassdrag er regulert i henhold til en samfunnskontrakt mellom storsamfunnet og de berørte kommuner og eiere. Disse medlemmer viser til at ressurskommunene har akseptert naturskader og begrenset handlefrihet for øvrig i tillit til løfter om arbeidsplasser og stabile fremtidige skatteinntekter fra kraftproduksjon. Dette er løfter som må respekteres. Disse medlemmer understreker at det er et samfunnsansvar å bevare kommunenes tillit til at storsamfunnet står ved sine forpliktelser. Det er også nødvendig for å sikre kommunenes deltakelse i den videre utnytting av vannkraftressursene, herunder opprustning og forbedring av virkningsgraden i eksisterende kraftverk.

       Disse medlemmer har merket seg at selv om komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre, erkjenner vannkraftens sterke lokale forankring, er det likevel det standpunkt at vannkraft er en nasjonal ressurs som har fått gjennomslag. De er derfor ikke villige til å la de ekstraordinære verdier i vannkraften (grunnrenten) tilfalle ressurskommunene og fylkeskommunene, slik disse medlemmer foreslår. På samme måte er det også bare disse medlemmers forslag som fullt ut respekterer den samfunnskontrakt som er inngått mellom lokalsamfunnet og storsamfunnet når det gjelder utbygging av vannkraften. Disse medlemmer finner det lite tillitvekkende at komitéflertallet, i strid med det som er forespeilet i forbindelse med utbyggingsvedtakene, går inn for en endring av skattereglene til fordel for staten etter at ressurskommunene har tatt belastningen i utbyggingsfasen. Dette er særlig oppsiktvekkende fordi det sammenfaller i tid med en sterk økning av lønnsomheten i kraftsektoren som gjør at grunnrentens økonomiske verdi er stadig økende.

Energilovens strukturendring av kraftsektoren

       Disse medlemmer peker på at energiloven åpnet kraftmarkedet for konkurranse ved at det tidligere gjennomregulerte system for produksjon, distribusjon og omsetning nå forsøkes erstattet med markedsbasert omsetning av kraft. Innføring av markedsøkonomiske prinsipper for kraftforsyningen undergraver muligheten for politisk styring av kraftproduksjon og - omsetning etter samfunnsmessig langsiktige hensyn. Disse medlemmer vil gå imot de deler av Regjeringens forslag til skattlegging av kraftforetak som forsterker den utviklingen av kraftforsyningen i Norge som energiloven har ført til.

       Disse medlemmer understreker at regelverket for skattlegging av kraftforetak ikke må være til hinder for å ivareta de allmenne samfunnsmessige interesser i kraftforsyningen. Hensynet til forsyningssikkerheten, kraftavhengig næringsvirksomhet og den politiske målsetting om å bevare vannkraftressursene i offentlig eie gjør de samfunnsmessige interesser tungtveiende ved vurderingen av kraftskatteregelverket.

       Disse medlemmer viser til at Stortinget gjorde det norske kraftmarkedet til et internasjonalt marked. Fra 1. januar 1996 har Norge etablert en felles norsk-svensk kraftbørs. Ved bygging av overføringskapasitet til andre land, særlig til kontinentet, vil markedet bli ytterligere utvidet. Etterspørselen etter energi produsert og forbrukt uten forurensende utslipp øker. Alle disse forhold betyr at strømprisene styres oppover. Som en konsekvens av dette, er elektrisk kraft i dag i stigende grad en internasjonal handelsvare. Kraftforsyning og energipolitikk må imidlertid, etter disse medlemmers mening, styres av at elektrisk kraft primært er del av den nasjonale infrastruktur på samme måte som f.eks. vannforsyning og veinett. I tillegg har vannkraftenergi tradisjonelt hatt stor betydning for industrireising. Disse medlemmer understreker at tilgang på elektrisk kraft fortsatt må være en konkurransefordel for norsk nærings- og samfunnsliv.

       Disse medlemmer legger til grunn som prioritert målsetting å bevare kraftforsyningens karakter av å være del av den grunnleggende infrastruktur samfunnet tilbyr husstander og næringsliv. Allmenne, samfunnsmessige hensyn tilsier derfor at skattereglene for kraftforetak ikke bør oppmuntre til en ytterligere markedsorientering av kraftsektoren. Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag dreier kraftforetakenes virksomhet i vesentlig grad over i det kortsiktige markedet for tilfeldig kraft hvor det er effekt og ikke energi som blir prisdannende. Dette skyldes bl.a. Regjeringens forslag om bruk av timesoppløste spotmarkedspriser som grunnlag for skatteberegningen.

Beskatning av naturressursen vannkraft

       Disse medlemmer viser til at kraftforetakenes tilgang til utbyggbare vassdrag kan åpne for ekstraordinær fortjeneste ( grunnrente). Næringen har en ekstra innsatsfaktor i vannkraften som andre næringer ikke har. Kraftforetak kan derfor, hvis forholdene for øvrig ligger til rette for det, få en større avkastning på arbeid og kapital enn andre næringer. Disse medlemmer mener at ressurskommunene er den prioriterte skattekreditor til kraftskatteinntekter. Kommunen er nærmest til å beskatte den ekstraordinære fortjeneste ved uttak av de lokale naturressurser. Dette følger av den lokale beskatningsrett. Dessuten må kommunene tåle inngrepene i naturen som vassdragsutbygging medfører. Regjeringen har valgt det motsatte utgangspunkt. Den mener at staten skal disponere skatteprovenyet fra den ekstraordinære fortjeneste i vannkraft fordi vannkraft sees som en nasjonal ressurs på samme måte som olje og gass. Dette blir også konsekvensen av komitéflertallets opplegg for grunnrenteskatt.

       Det er et spenningsforhold mellom nasjonal styring og kommunal frihet til å disponere og prioritere sine ressurser. Det vises bl.a. til særlovsprosjektet, herunder Ot.prp. nr. 51 (1995-1996) . Disse medlemmer vektlegger kommunalt og fylkeskommunalt folkestyres avhengighet av at de lokale ressurser er tilgjengelige og skattbare for de lokale myndigheter. Verdiskaping i distriktene er avhengig av at kommunene får inntekter fra utvinning av lokale naturressurser. Dette har det vært bred politisk enighet om, se bl.a. Innst.S.nr.231 (1992-1993) til St.meld. nr. 33 (1992-1993) By og land - hand i hand - Om regional utvikling. Disse medlemmer viser til at beskatning av lokale naturressurser styrker lokaldemokratiet og kommunenes uavhengighet av statlige tilbakeføringer.

       Disse medlemmer viser til at økt frihandel, økt antall grensekryssende forretningstransaksjoner, stadig flere internasjonale konsern og ikke minst frie kapitalbevegelser øker behovet for å beskytte det nasjonale skattegrunnlaget både i Norge og andre land. I tillegg til en forventet dreining over til økt skattlegging av forbruk betyr denne utviklingen at offentlige oppgaver i større grad må finansieres ved stedlig beskatning, dvs skjerpet skattlegging av ikke-mobile skatteobjekter. Dette gjelder særlig skattlegging av uttak av naturressurser. Et redusert skattegrunnlag vil også føre til en økt konkurranse om skatteinntektene mellom skattekreditorene.

       Disse medlemmer finner at Regjeringens og komitéflertallets forslag til skatt på grunnrente til fordel for staten fører til en dreining av beskatningsretten til vannkraftressursen til fordel for staten. Disse medlemmer ser dette som et brudd både med prinsippet om lokal fortrinnsrett til inntektene fra vannkraftressursene og som løftebrudd i forhold til de ressurskommunene som gikk inn for utbygging av vassdrag i tillit til permanente og sikre skatteinntekter. Forslaget til grunnrenteskatt til fordel for staten innebærer også en vesentlig overføring av verdier fra kraftforetakenes eier til staten. Disse medlemmer finner at dette i seg selv kan utgjøre en trussel mot fortsatt høy andel av offentlige eiere av kraftforetak.

       Disse medlemmer viser til at heller ikke de statsfinansielle forhold tilsier at statens skatteinntekter bør økes på bekostning av lokale myndigheters direkte beskatningsrett. Tvert imot bør skattereglene og fordelingen mellom skattekreditorene stimulere til vekst i fastlands-Norge og økt sysselsetting og bosetting i distriktene. Lykkes kommunene ved direkte beskatning av vannkraftressursene å stimulere til vekst i distriktene vil dette i sin tur frigjøre statlige midler som i dag går med til statlige tilbakeføringer til kommunene. Disse medlemmer viser til at staten under enhver omstendighet vil trekke inn den største andelen av verdiskapningen fra kraftsektoren, i det staten tar inn så vel elektrisitetsavgift som merverdiavgift i tillegg til en stor andel av overskuddsskatten.

       Disse medlemmer ser beskatningen av den ekstraordinære fortjeneste i vannkraften som det viktigste særtrekk ved utarbeidelsen av et nytt skatteregime for kraftforetak. Disse medlemmer vektlegger den lokale forankring av retten til å skattlegge utnytting av naturressurser. Regjeringens og komitéflertallets forslag innfører et motsatt prinsipp ved at staten gjøres til den viktigste skattekreditor for beskatning av den ekstraordinære fortjenesten. Disse medlemmer er uenig i denne dreining i skattleggingen av verdiene i naturressursen vannkraft til fordel for staten. Disse medlemmer vil derfor foreslå innføring av en energiskatt som ressurskommunen og kraftfylket sammen er skattekreditorer for.

       Disse medlemmer mener at ressurskommunenes og kraftfylkenes andel av verdiskapingen i kraftsektoren må økes i forhold til det gjeldende skattesystem for å sikre grunnlaget for det kommunale og fylkeskommunale sjølvstyre.

Kraftsektorens betydning for distrikts-Norge

       Disse medlemmer viser til at vannkraft er den viktigste naturressursen for store deler av Distrikts-Norge. Flere forhold har ført til at inntektene fra vannkraftsektoren i stadig større grad er ført ut av distriktene der verdiskapingen skjer og der naturinngrepene må tåles. Slike forhold er f.eks. de økende satser for produksjonsavgift, elektrisitetsavgift og merverdiavgift, større eieruttak i form av utbytte til eiere utenfor produksjonskommunene, reduserte inntekter fra konsesjonskraft og et punkttariffsystem som stimulerer kostbar langtransport av elektrisk kraft i stedet for at kraften brukes nær produksjonsstedet.

       Disse medlemmer viser til at vi er i en situasjon der stadig flere kraftverk blir lønnsomme etterhvert som grunnlagsinvesteringene er gjennomført og lån nedbetales. Det økonomiske overskudd i vannkraftproduksjonen vil derfor øke i fremtiden. Disse medlemmer peker på at denne effekten forsterkes av økende kraftpriser. Dette kommer kraftforetakenes eiere til gode ved at det åpner for større utbytteutbetalinger. Eierne er ofte lokalisert utenfor produksjonsdistriktet. Disse medlemmer mener derfor at produksjonsdistriktenes andel av den økte verdiskaping må sikres via skatteinntekter. Økte skatteinntekter til kommuner og fylkeskommuner er ikke det samme som økte nettoinntekter til det offentlige. Gjennom det statlige system for tilbakeføring av midler til kommuner og fylkeskommuner må inntekter og utgifter sees under ett. Disse medlemmer mener at en energiskatt på 1,5 øre pr. produsert kWh fordelt med 1,1 øre til ressurskommune og 0,4 øre til fylkeskommune vil gi en ønsket dreining til fordel for kommunal og regional virksomhet, basert på egeninntekter og mindre avhengighet av statlige tilbakeføringer.

Kraftfylkene

       Disse medlemmer legger til grunn at regionen har fortrinnsrett til beskatning av vannkraftressursene. Fylkeskommunene der kraftutbygging har funnet sted har i liten grad fått direkte skatteinntekter fra kraftsektoren. Tall for 1991 viser at fylkeskommunene mottok bare ca 4 % av samlede skatte- og avgiftsinntekter fra kraftverkene. Disse medlemmer viser til at de fleste fylkeskommuner i vesentlig grad er finansiert ved statlige tilbakeføringer. Disse medlemmer går inn for at utnyttingen av vannkraftressursene skal komme kraftfylkene til gode i større grad enn i dag.

       Disse medlemmer går derfor inn for at kraftfylkene skal få en vesentlig økning i skatteinntektene fra kraftsektoren ved at de mottar 0,4 øre pr. produsert kWh vannkraft i eget fylke av en total energiskatt pr. samme enhet på 1,5 øre. Direkte skatteinntekter til fylkeskommunene i denne størrelsesorden vil ikke for noen fylkeskommune nå opp til nivået for dagens statlige tilbakeføringer. Disse medlemmer vil understreke at fylkeskommunenes utvidete rett til direkte skatteinntekter derfor ikke forrykker balansen i statsbudsjettet.

       Disse medlemmer viser til at dette vil bidra til en økning av inntektene fra kraftsektoren til det fylket der vannkraftvirksomheten ligger.

Forenkling

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til nye regler for skattlegging av kraftforetak er meget komplisert og vil gi mulighet for betydelig skattetilpasning og fare for mange rettssaker. Regjeringen har søkt å ivareta hensynet til enkelhet i systemet uten at det har vært vellykket, noe Regjeringen selv innrømmer. De av Regjeringen foreslåtte skattearter har « kompliserte samspillsvirkninger » som fører til betydelig usikkerhet knyttet til provenyanslag og fordelingsvirkning mellom skattekreditorene.

       Disse medlemmer viser til at et enklere regelverk enn det Regjeringen foreslår også vil gjøre det lettere å bevare desentralisert likning av kraftforetak som i dag.

       Disse medlemmer mener at energiskattemodellen ivaretar hensynet til enkelthet på en bedre måte enn Regjeringens modell. Modellen hviler på to hovedelementer; en energiskatt til kommunene og fylkeskommunene og ordinær overskuddsskatt på 28 %. Formuesskatt og eiendomskatt beholdes som i dag.

Offentlig eierskap i kraftforetak (kommune, fylkeskommune og stat)

       Disse medlemmer ser det som positivt at det er en høy offentlig eierandel i kraftforetakene slik situasjonen er i dag. Produksjon og distribusjon av strøm er gjennom en langsiktig investeringsstrategi fra eieren bygget opp til en moderne og effektiv infrastruktur som skal komme forbrukerne til gode som et lokalt, regionalt og nasjonalt konkurransefortrinn. Prognosene for lønnsomheten i kraftsektoren tilsier at høy offentlig eierandel også kan bidra til økte inntekter for offentlige eiere som vil sette dem i stand til å finansiere prioriterte offentlige oppgaver. Disse medlemmer finner derfor at regelverket for skattlegging bør videreutvikle dette syn på eierskap til og overdragelse av kraftverk.

Generelle merknader fra Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, legger til grunn at vannkraften er en nasjonal ressurs med lokal forankring. Skattleggingen av vannkraftinntektene må sikre kraftkommunene stabile skatteinntekter som blant annet skal kompensere for naturinngrep og ressursbruk i de aktuelle kommunene. Derfor er det etter disse medlemmers vurdering prinsipielt viktig å slå fast den lokale beskatningsretten. Disse medlemmer vil gjennom de ulike systemforslag styrke det kommunale og fylkeskommunale skattegrunnlag. Det er viktig å sikre distriktene der verdiskapningen skjer en rimelig og rettferdig andel av inntektene fra utnyttelsen av vannkraftressursene. I tillegg skaper vannkraften, som en fornybar naturressurs, en betydelig ekstraprofitt gjennom grunnrenta som representerer en ekstra avkastning utover normal avkastning på arbeidskraft og kapital. Etter prognosene vil det oppstå betydelige overskudd i kraftselskapene i årene framover. Det er viktig at samfunnet får del i disse ekstrainntektene som oppstår ved utnyttelsen av en knapp naturressurs. Disse medlemmer mener den foreslåtte grunnrentebeskatningen representerer en fornuftig måte å sikre samfunnet tilgang på ekstraprofitten som stammer fra vannkraftinntektene som også fylkene må få en andel av.

       Disse medlemmer vil peke på at Sosialistisk Venstrepartis opplegg for kraftverksbeskatningen bygger på Rødseth-utvalgets innstilling. Dette utvalget går inn for å opprettholde formuesbeskatning av kraftforetak. Dessverre følger ikke Regjeringen opp denne anbefalingen. I NOU 1992:34 slås det fast følgende om formuesbeskatningen:

« Utvalet legg til grunn at anlegg for produksjon av kraft utan tvil er og bør vera skattepliktig formuesobjekt. »

       Videre peker utvalget på at:

« Når formuesskatten vart avvikla på private selskap, var det mellom anna for å unngå dobbeltskattlegging. Eit slikt argument gjer seg ikkje gjeldande for selskap som er i offentleg eige. Tvert imot er det slik at avvikling av formuesskatten der vil føra til at denne formua ikkje vert skattlagd i det heile tatt. »

       Disse medlemmer støtter dette synet og mener det er uheldig å bygge ned formuesbeskatningen også på dette området. Denne skatteformen representerer en nødvendig stabilitet i inntektene til de aktuelle kommunene. Departementets forslag om å kompensere bortfallet av formuesbeskatning med å sette skatten på vannkraftinntekt 5 % høyere enn det Rødseth-utvalget foreslo, representerer på langt nær samme stabilitet i inntektene for kommunene.

       Disse medlemmer mener at også dagens eiendomsskatt bør beholdes for å sikre kommunene stabile, takstbaserte inntektskilder.

       Disse medlemmer mener det burde ha vært ført inn miljøincentiver i denne skattereformen. Det finnes et betydelig energiøkonomiseringspotensiale innefor kraftverksektoren. Ifølge Sintef/EFI ligger det et enøk-potensiale på omkring 10 Twh i opprustning av produksjonsapparatet - først og fremst gjennom opprustning av gamle kraftverk. Dette potensiale har ikke blitt realisert med dagens skattesystem, og det er ikke varslet omlegginger som gjør at det nye skattesystemet vil ta høyde for dette behovet. Med tanke på et framtidig økende kraftbehov, og den pågående debatten om bygging av to gasskraftverk finner disse medlemmer dette paradoksalt. Disse medlemmer mener enøkpotensialet kan realiseres dersom det gis skattemessige incentiver til å få fram disse investeringene. Derfor mener Sosialistisk Venstreparti at det bør legges opp til overavskrivninger ved enøkinvesteringer i kraftverk. En slik ordning vil kunne bidra til å realisere det betydelige energisparingspotensialet som finnes innenfor denne sektoren.

       Vannkraftbasert elektrisitet har hatt og har stor betydning for sysselsetting både nasjonalt og lokalt, og den gjør det mulig å framstille energikrevende produkter mer miljøvennlig enn ved bruk av konkurrerende energiformer.

Generelle merknader fra Rød Valgallianse

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, viser til at kraftproduksjon har vært et av de viktigste grunnlagene for norsk industrireising gjennom hele dette århundret. Vannkraftbasert elektrisitet har hatt og har stor betydning for sysselsetting både nasjonalt og lokalt, og den gjør det mulig å framstille energikrevende produkter mer miljøvennlig enn ved bruk av konkurrerende energiformer.

       Da Stortinget i 1991 vedtok energiloven, valgte Stortinget å gi fra seg et industripolitisk styringsverktøy og i stedet legge til rette for at markedskreftene skal styre omsetning av elektrisk kraft. Gjennom økt privatisering av sektoren har et bredt politisk flertall ytterligere svekket muligheten for politisk styring. Dette medlem er - til forskjell fra komitéflertallet i denne saken - motstander av markedsliberalismen og vil derfor gå sterkt imot de endringene av skattesystemet som gir markedskreftene enda friere spillerom.

Redusere markedsliberalismens skadevirkninger

       Dette medlem mener at et nytt skattesystem for kraftforetak bør bremse de uheldige samfunnsmessige virkningene som det frie markedet for elektrisk kraft har hatt og har for norsk industri ved at bedrifter mister det konkurransefortrinnet som forholdsvis rimelig vannkraftbasert elektrisk energi er. Fra at all kraftomsetning har foregått lokalt i Norge, at det bare har vært overskuddskraft som er blitt eksportert, omsettes nå en større og større del på et internasjonalt marked. Foreløpig foregår omsetningen først og fremst på det felles norsk-svenske markedet og via kraftavtaler. Hvis det innen EU blir opprettet ett marked for omsetning av elektrisk kraft, er det stor fare for at kraftomsetningen også i Norge blir lagt inn under dette markedet på grunn av vårt EØS-medlemskap og vår felles kraftomsetning med Sverige.

Rød Valgallianse avviser straffeskatt for opprettholding av norske arbeidsplasser

       Dette medlem mener at skattesystemet derfor må sørge for at det lønner seg for kraftprodusentene å inngå langsiktige kontrakter for kraftleveranser til industrien i Norge for å trygge norske arbeidsplasser. Skattesystemet skal ikke oppmuntre til å selge kraft på et internasjonalt spotmarked. Dette medlem går derfor sterkt imot Regjeringens forslag om å innføre straffeskatt på langsiktige kontrakter. Forslaget om å legge prisen på kraft omsatt på spotmarkedet til grunn for å beregne skatt av grunnrente, er nemlig ikke noe annet enn straffeskatt på langsiktige kontrakter, eller mer presist sagt: Straffeskatt for kraftprodusenter som bidrar til å opprettholde norske arbeidsplasser. En slik skatt vil sammen med en internasjonalisering av kraftmarkedet føre til en økning i prisene på kraft til alle typer forbrukere, prosessindustri som private husholdninger. Dette vil få store konsekvenser for arbeidsplasser som i dag er lønnsomme på grunn av at Norge er et land der produksjon av elektrisitet er billigere enn i mange andre land.

       Dette medlem synes det er ille at det nå er blitt et bredt politisk flertall for å legge spotmarkedsprisene - eller dagens børspris - på elektrisk kraft til grunn for beregning av grunnrente og eiendomsskatt. Når dette markedsliberalistiske prinsippet først blir lovfesta og « sluppet løs » på norsk kraftomsetning, er det en viktig politisk skanse som er falt. De midlertidige innrømmelsene som regjeringspartiet har måttet gjøre på grunn av den omfattende lokale motstanden, viser imidlertid at den markedsliberalistiske Regjeringa til en viss grad er påvirkelig. Men det trengs enda sterkere politisk press fra berørte lokalsamfunn, hvis en skal oppnå varige unntak. Situasjonen nå - etter forliket mellom flertallspartiene - blir at bedrifter som er avhengig av billig elektrisk kraft, etter år 2002 bare vil få eksistere « på nåde » eller på grunnlag av dispensasjoner fra gjeldende lov.

       Dette medlem mener høye energipriser rent generelt kan være forsvarlig sett utfra hensynet til miljøet og kampen mot drivhuseffekten. Men det er ikke miljøhensyn som preger skatteforslaget. Regjeringas forslag tok ensidig sikte på å styrke den norske stats økonomi på bekostning av kraftkommuner og strømforbrukere i Norge, for dermed å skaffe enda mer kapital for å styrke de ambisiøse planene Regjeringa har lagt for norske imperialistiske prosjekter i utlandet. I finansministerens medieopptreden omtales dette med det tilforlatelige uttrykket « å ha pææng på bok ».

Rød Valgallianses krav til et nytt kraftskattesystem

       Dette medlem er for å lage et kraftskattesystem som tar på alvor at vannkraften er en nasjonal ressurs med lokalforankring. Et slikt system må i alle fall oppfylle disse kravene:

-	sikre fortsatt tilgang av rimelig energi til den kraftkrevende industri,

-	motvirke privatisering av vassdrag og kraftverk,

-	inndra til kommuner og fylker en størst mulig del av den superprofitten (grunnrenta) som kan tas ut av de som har råderetten over naturressursen vannkraft,

-	oppmuntre til energiøkonomisering, både av produksjonsanlegg og overføringsnett,

-	omfordele kraftskatten slik at en mindre del havner hos staten og slik at en økende andel kommer til de offentlige organene som har fått tilnærma eneansvar for den offentlige tjenesteytinga som betyr mest for folk, dvs. til kommuner og fylkeskommuner.

Vanskelig å skaffe forståelig og korrekt tallmateriale

       Dette medlem rår ikke over de ressurser som trengs for å utforme lovtekst og avklare alle de innfløkte detaljer som trengs for å få til et kraftskattesystem som er bygd over denne lesten. Arbeidet med denne innstillinga har jo også demonstrert med all tydelighet at det er flere og langt større partier som heller ikke klarer å få fram korrekt tallmateriale i denne saka. Det er svært vanskelig å få fram sikre og ikke minst forståelige beskrivelser av hvordan ulike skattelovendringer vil virke i praksis i de ulike lokalsamfunnene som berøres. Faktum er jo at heller ikke de omfattende beregningene som er gjort på oppdrag fra finanskomiteen i løpet av våren, har gitt entydige svar på hvordan det ene eller det andre kraftskatteforslaget vil slå ut for ulike kommuner og kraftprodusenter. Bl.a. har en ikke fått tallfesta den samla økonomiske virkninga for kommuner og fylker som både er skattemottakere og eiere av lokale kraftverk som betaler skatt.

       Dette medlem mener at det aller viktigste i tida framover blir å bidra til fortsatt politisk mobilisering mot de markedsliberalistiske prinsippene som nå blir lovfesta. Kampen for å gjenvinne både nasjonal og lokal råderett over vasskraftressursene kommer til å bli en viktig kampsak også i begynnelsen av det 21. århundre, på samme måte som kampen for konsesjonslovene var det i begynnelsen av dette århundret. Dette medlem vil i denne innstillinga støtte de forslagene fra andre partier som ligger nært opp til de hensynene som Rød Valgallianse ønsker å bygge et nytt kraftskattesystem på, og stemme mot øvrige forslag. Dette betyr at det vil være punkter der dette medlem ikke støtter noen av de framlagte forslag til lovtekst.

Forvirrende bruk av grunnrentebegrepet

       Som nevnt foran, er dette medlem for en grunnrenteskatt som inndrar til kommuner og fylker størst mulig - og over tid en økende - del av den ekstraprofitten som tilfaller de som har råderett over naturressursen vannkraft. Dette vil bli et viktigere og viktigere spørsmål i ei framtid med knapphet på fornybar energi og dermed økende kraftpriser.

       Men dette medlem støtter ikke forslaget som Regjeringa har laga om en såkalt grunnrenteskatt til staten. For Regjeringas forslag vil jo bety at en økende del av den samla kraftskattesummen i Norge vil tilfalle staten. Den økonomiske ansvarsfordelinga mellom den sentrale statsmakta og fylker/kommuner er blitt drastisk forandra bare i løpet av det siste tiåret. Nesten all den tjenesteytinga som til sammen omtales som velferdsstaten, er nå blitt kommunalt eller fylkeskommunalt ansvar. Staten har lagt om den økonomiske ansvarsfordelinga så kraftig at den ikke bare har fjerna de tidligere betydelige statlige bidragene til Skattefordelingsfondet. Nå er Skattefordelingsfondet blitt en ren inntektspost for staten, der milliardbeløp strømmer fra kommunesektoren og til staten. Statskassen innkasserer på denne måten netto 1,9 mrd. kroner fra kommunesektoren i 1996. Regjeringa varsler - bl.a. i årets kommuneøkonomiproposisjon og i Revidert nasjonalbudsjett - at denne negative endringa i ansvarsfordeling og ressursfordeling mellom stat og kommunesektor skal fortsette. Det er i denne sammenhengen vi må forstå Regjeringas forslag om grunnrenteskatt. Og da betyr altså Regjeringas forslag at en økende andel av kraftskatteinntektene skal trekkes bort fra de offentlige organene som i størst grad tar vare på fellesskapets behov.

Kraftskatteforliket er i tråd med Regjeringas økonomiske strategi

       Dette medlem vil peke på at flertallets forslag til grunnrenteskatt ikke er vesensforskjellig fra Regjeringas opprinnelige forslag. Det vil få samme virkning i løpet av noen år, selv om summen av forlikspartienes opplegg betyr at de fleste vannkraftkommunene får større kraftskatteinntekter de første årene enn det Regjeringa først foreslo.

       Avviket som nå er gjort fra Regjeringas opplegg, betyr først og fremst at staten lar kraftkommunene beholde noe større skatteinntekter de første årene. Dette er ei slags smøring av det politiske maskineriet for å dempe lokal motstand. Fordi staten er så styrtrik som den er, har Arbeiderparti-regjeringa små problemer med å godta slike manøvrer hvis den bare får igjennom den strategiske omlegginga i markedsliberalistisk retning. Denne strategien ble godt beskrevet både i statsministerens tale til NHO 8. januar 1995 og i tidligere sentralbanksjef Torstein Molands årstale 18. februar samme år. Vi ser at Regjeringa følger samme taktikk i gjennomføringa både av Rattsø-utvalgets forslag om nytt inntektssystem for kommunene og i forsøket på å gjennomføre skolestart for 6-åringer: Staten betaler gjerne noen hundre ekstra millioner første året, bare de nye prinsippene blir gjennomført.

       Den norske staten er ikke innretta på folkets beste og har under det sittende regimet ikke evnen til å drive fordelingspolitikk i ordets egentlige forstand. Økte kraftskatteinntekter som sentralmakta får hånd om, vil med ufravikelig sikkerhet bli fordelt mellom motorveibygging o.l. prosjekter i Norge og imperialistisk satsing for å styrke norske interesser i utlandet. Det er blåøyd å tro at grunnrenteskatt til denne staten betyr flere penger til å drive skoler, barnehager, sykehus og annen virksomhet som folk flest har bruk for. Derfor er det nødvendig at kommuner og fylker beholder en gradvis økende andel av skatteinntektene fra kraftproduksjonen slik at de kan gå til å styrke virksomhet i lokalsamfunnene, og ikke den norske imperialismen.

Generelle merknader fra representanten Stephen Bråthen

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen mener hovedmålsettingen med et nytt system for skattlegging av kraftforetak må være å tilstrebe størst mulig nøytralitet målt opp mot annen næringsvirksomhet, både i forhold til beskatning og eierskap. Ser man bort fra at det i kraftproduksjon eksisterer en grunnrente som bør beskattes særskilt, finnes det ingen prinsipielt gode argumenter for å behandle kraftforetak annerledes enn selskaper i andre bransjer som regnskapslignes på ordinær måte. Det finnes derimot et utall gode argumenter for likebehandling.

       Dette medlem ser på vannkraften som en nasjonal ressurs på linje med andre naturressurser som olje og gass. Vannkraftens lokale forankring gjennom anleggenes fysiske plassering i kommunene er udiskutabel, men den geografiske plasseringen gir ikke lokal eiendomsrett og heller ikke rett til kontantoverføringer utover det som rettmessig tilkommer vertskommunen gjennom andel i overskuddsskatt og eventuell eiendomsskatt. Dette medlem mener dagens skattesystem, som til de grader har tilgodesett kraftkommunene, ikke kan sette standarden for morgendagens system - hverken med hensyn til nivå eller fordeling av samlet skatteproveny. Det er heller ikke naturlig at kraftkommunene garanteres stabile inntekter fra sine kraftverk. Som for annen næringsvirksomhet, herunder private kraftverk, vil skatten variere fra år til år etter hvilke resultat som genereres. Det er en del av virkeligheten alle kommuner med høye egeninntekter i større eller mindre grad lever i. Dette medlem finner det prinsipielt uryddig og uheldig at kraftkommunene sikrer resultatuavhengige årlige overføringer fra en næringsvirksomhet, det være seg gjennom såkalt vasskraftinntekt som Regjeringen foreslår eller naturressursskatt som det i denne innstilling samles flertall for. I den grad en kommune ikke evner å leve av ordinære skatteinntekter generert av virksomheter og enkeltskattytere i lokalsamfunnet, er dette en oppgave som primært må finne sin løsning gjennom inntektssystemet for kommunene, ikke gjennom utskriving av særskatter på enkeltvirksomheter og næringer.

       Dette medlem støtter prinsippet om at spotprisen som hovedregel legges til grunn ved beregning av skatt på grunnrente og eiendomsskatt for kraftverk. Dog ser dette medlem det urimelige i at kraftverk som er bundet opp til kontrakter om levering av strøm til priser vedtatt av Stortinget, den såkalte 1976-kontrakten, jf. St.prp. nr. 104 (1990-1991), må legge spotpris til grunn. For disse bør beskatningsgrunnlaget være den faktiske kontraktspris. Øvrige kraftkontrakter, muligens med unntak for langsiktige kontrakter inngått før 1. januar 1996, bør derimot i prinsippet behandles etter hovedregelen.

       Dette medlem anerkjenner hverken kommuner eller fylkeskommuners rett til andel av skatt på grunnrente. Naturressurser er å definere som nasjonale ressurser, altså samfunnets felleseie. Meravkastning utover normal avkastning på kapital og arbeid, definert som grunnrente, tilhører nasjonen, ikke enkelte bygdesamfunn og fylker. Derfor bør skatt på grunnrente også ubeskåret gå til staten for å understreke hvem som har slik beskatningsrett. I den grad det er ønskelig å utjevne inntekter kommuner og fylker imellom bør dette skje gjennom inntektssystemet.