1.1 Innledning

       Kommunal- og arbeidsdepartementet viser til at under behandlingen av Ot.prp. nr. 39 (1993-1994) Om lov om endringer i plan- og bygningsloven, jf. Innst.O.nr.37 (1994-1995) ble departementet bedt om å komme tilbake til Stortinget med justerte forslag vedrørende § 89 og § 98a. I tillegg til forslag vedrørende disse bestemmelsene fremmer departementet også forslag om korrigering av noen henvisninger og skrivefeil som bl.a. fremkom ved behandlingen av Ot.prp. nr. 39 (1993-1994) . Det er også foreslått tilføyelser i to bestemmelser (§ 86a og § 86b) om regler for bortfall av rett til bygging når en viss tid er gått, for å gi bedre sammenheng i regelverket.

       Et utkast til proposisjon har vært sendt på bred høring.

1.2 Pålegg om utbedring av bestående byggverk - § 89

       § 89 første ledd ble endret under den ovenfornevnte behandlingen i Stortinget, og lyder nå slik:

« § 89 første ledd skal lyde:

Når vesentlige hensyn til helse, miljø, sikkerhet eller tilgjengelighet gjør det nødvendig, kan bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov kreves gjennomført på bestående byggverk m.v. i samsvar med forskrift fastsatt av departementet. »

       I tillegg ba Stortinget om at det ble fremmet forslag vedrørende pålegg om vedlikehold og utbedring slik at disse kan innarbeides direkte i loven.

       På bakgrunn av flertallets merknader i Innst.S.nr.37 (1994-1995) forstår departementet Stortinget slik at loven fortsatt skal ha en forskriftshjemmel, men at rammene for innholdet i forskriften skal defineres nærmere i loven enn det som ble gjort i Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 39 (1993-1994) .

       Forslaget som fremmes i denne proposisjonen er at bygningsmyndighetene i visse situasjoner skal kunne pålegge gjennomføring av krav i nyere bygningslovgivning, også overfor bestående byggverk, uavhengig av om andre tiltak gjøres i bygget. I forskrift skal det gis nærmere regler om hvor omfattende slike pålegg skal kunne være.

       Utgangspunktet for denne bestemmelsen er at mange eldre bygg er oppført i en tid da det ble stilt mindre krav til helse, miljø eller sikkerhet. Et aktuelt eksempel er inneklimaproblemer som rammer mange personer, til dels grupper som ikke selv kan gjøre mye for å bedre forholdene, som barn i barnehager og skoler, pasienter på sykehus og andre institusjoner. Krav om bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede er av nyere dato, og mange eldre bygg kan være utilgjengelige for denne gruppen. Nye målsettinger i samfunnet om bedre forhold i eldre bygg, særlig der mange mennesker ferdes eller oppholder seg, kan gi grunnlag for nye krav i framtida.

       Utbedring kan være kostnadskrevende. Det er derfor en forutsetning for bruk av forskriftshjemmelen at det foretas en nøye avveining mellom henholdsvis kostnader og ulemper og mulige farer på sikt for de som skal oppholde seg i bygg. I proposisjonen går departementet nærmere inn på ulike hensyn ved en slik avveining.

       Etter departementets oppfatning vil pålegg om utbedring pga. estetiske forhold være av en annen karakter enn pålegg som begrunnes i hensyn til sikkerhet og helse, og « estetikk » er derfor ikke foreslått medtatt i lovbestemmelsen. Departementet mener imidlertid at en ved vurdering av om utbedringspålegg skal gis, må ta hensyn til arkitektoniske og kulturhistoriske forhold. Dette bør komme til uttrykk i forskriften.

       Hensikten med lovforslaget som departementet her fremmer er at bygningsmyndighetene skal kunne få grunnlag for å gi visse pålegg innenfor sin sektor i helt nødvendige tilfelle. Samordning og avgrensning overfor andre myndigheter som Arbeidstilsynet, Helsetilsynet, forurensnings- og brannvernmyndigheter m.fl. blir også en problemstilling som må gjennomgås i forbindelse med at det utarbeides forskrifter.

       Departementet presiserer at forskrifter skal gi regler om pålegg innenfor rammen av bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, dvs. innenfor bygningsmyndighetenes arbeidsområde. Forskrifter og pålegg må ikke alltid gå like langt som nybyggingsbestemmelsene. Det foreslås derfor en formulering som gir noe bedre uttrykk for grunnlaget for de aktuelle vurderinger enn den tidligere vedtatte lovtekst.

       Normalt vil det være kommunen som bygningsmyndighet som gir pålegg i medhold av plan- og bygningsloven § 89, men også overordnet myndighet kan gripe inn, om nødvendig.

       Både loven og forskriften foreslås utformet slik at plan- og bygningsmyndighetene « kan » gi pålegg, altså at de ikke pålegges en absolutt handlingsplikt. Kommunen skal følge med på de aktuelle forhold og vurdere om det er grunnlag for å gripe inn.

       Departementet foretar i proposisjonen en nærmere gjennomgang av de ulike kriterier i loven som skal sette grenser for innholdet i forskriften.

       Høringsinstansenes uttalelser inneholder mange synspunkter som illustrerer hvor sammensatte synspunktene er på temaet pålegg om utbedring av bestående bygg. De fleste momentene er relevante i forbindelse med utarbeidelse av forskrifter, og departementet vil i stor grad ta hensyn til dette i forskriftsarbeidet.

       Departementet peker på at arbeidet med forskrift til § 89 forutsetter grundig forarbeid, med nærmere undersøkelser av behov for påbud og kostnader ved de aktuelle tiltak.

1.3 Kriterier for sentral godkjenning av utøvere for ansvarsrett etter plan- og bygningsloven - § 98a

       Ordningen med en sentral godkjenningsordning for alle utøvere (foretak) som kan få egen ansvarsrett i bygge- og anleggssaker som er søknadspliktige etter plan- og bygningsloven § 93 ble vedtatt i forbindelse med den forrige revisjonen av denne loven, jf. Ot.prp. nr. 39 (1993-1994) og Innst.O.nr.37 (1994-1995). Godkjenningen skal bl.a. avløse dagens godkjenning etter entreprenørloven, og skal legges til grunn ved tildeling av ansvarsrett i den enkelte sak, såkalt « lokal godkjenning ». Det betyr at dersom det foreligger sentral godkjenning, skal bygningsmyndighetenes vurdering i den enkelte sak bestå i å vurdere om den godkjenningen som er gitt er tilstrekkelig for det aktuelle tiltak. I proposisjonen var det framholdt at kriteriene skulle baseres på faglige kvalifikasjoner, dvs. bare de krav som følger av plan- og bygningslovgivningen. Den sentrale godkjenningen skal være frivillig, og det er dermed mulig å bare få lokal godkjenning. De faglige kriteriene skal være de samme ved lokal og sentral godkjenning. Av plan- og bygningsloven § 98a femte ledd framgår det at departementet kan gi nærmere regler om krav for godkjenning og ordningens omfang og organisering.

       Stortinget vedtok i forbindelse med den ovenfor nevnte behandlingen av plan- og bygningsloven å be Regjeringen om å fremme forslag til godkjenningskriterier slik at disse kan innarbeides direkte i loven.

       Departementet fremmer i proposisjonen forslag der det blir formulert rammer for de faglige kriteriene som skal avgrense forskriftskravene. Rammene for forskriften skal ta utgangspunkt i den samlede kompetanse et foretak har til å gjennomføre kravene etter plan- og bygningslovgivningen.

       Departementet foreslår at kriteriene baseres på den samlede kompetanse hos foretakets faglige ledelse, der utdanning og praksis hos de faglige lederne er utslagsgivende. Foretakets administrative ledelse eller administrative rutiner skal ikke omfattes. Kravene til utdanning og praksis er en videreføring av kravene i entreprenørloven. På samme måte som i entreprenørloven foreslås godkjenningen inndelt i klasser etter kvalifikasjoner.

       I tillegg til praksis og utdanning vil det også være andre forhold som beskriver evnen til å oppfylle kravene, og som er nye i forhold til kravene i entreprenørloven. Det gjelder foretakenes systemer for gjennomføring av kravene, og som etter hvert har fått større betydning og utbredelse i byggeprosessen. Særlig gjelder dette systemer for kvalitetssikring og kvalitetsstyring. Det bør også kunne stilles krav om en organisasjonsplan som viser foretakets kapasitet til å påta seg aktuelle oppdrag.

       På denne bakgrunn foreslår departementet en utfyllende forskriftshjemmel som inneholder en del begreper som er ment å avgrense hva det kan stilles krav om i forskrift. Bestemmelsene bør ikke være så detaljerte at nødvendig fleksibilitet ikke oppnås. Det kan f.eks. bli behov for mindre endringer i godkjenningskravene ut fra endringer i utdanninger, fagutvikling, tilpasning til internasjonale krav osv. På den annen side peker departementet på at forskriftshjemmelen klart bør avgrense hvilke typer krav som settes til yrkesutøverne med hjemmel i plan- og bygningsloven.

       I proposisjonen går departementet nærmere inn på de krav som skal kunne stilles for godkjenning.

       Departementet foreslår i lovteksten en presisering av at den lokale godkjenningen skal baseres på samme kriterier som den sentrale, samt en presisering av hva den lokale vurderingen skal inneholde.

       For å bringe bedre overensstemmelse i regelverket foreslår departementet at muligheten for personlig sentral godkjenning i § 98a bortfaller, men at det presiseres i § 93b nr. 2 om prosjektering og kontroll at personlig godkjenning lokalt (dvs. ansvarsrett) også skal kunne gis i særlige tilfelle. En tilsvarende bestemmelse gjelder for utførende i § 98 nr. 2.

       Videre foreslår departementet at det gis klar hjemmel for å kreve gebyr for godkjenning, og at forskriftene kan gi nærmere regler om dette. Gebyrhjemmelen i § 109 dekker bare kommunens arbeid, og vil derfor dekke den lokale godkjenningen, men ikke den sentrale.

       § 98a om klage foreslås strøket da den er unødvendig. Klageretten og klagebehandlingen er fastslått i plan- og bygningsloven § 15, som viser til forvaltningsloven, hvilket betyr at klageretten er lovfestet uansett om det står i den enkelte paragraf eller ikke.

       I høringsrunden til den foreliggende proposisjonen har departementets forslag stort sett fått tilslutning, både når det gjelder kravenes innhold og nivå. Flere av de innkomne merknadene vil bli vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av forskrifter.

1.4 Andre endringer - oppretting av visse mindre feil og andre mindre endringer

       I forbindelse med endringene som ble gjort i plan- og bygningsloven ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 39 (1993-1994) , jf. Innst.O.nr.37 (1994-1995) gjorde Stortinget enkelte endringer i noen bestemmelser, bl.a. i forbindelse med at « meldingssystemet » ble opprettholdt. Dermed måtte henvisningene til de aktuelle meldingsregler tas inn igjen i noen paragrafer. Ved en inkurie ble henvisninger til reglene om fradeling av eiendom også inntatt igjen i § 20-6 annet ledd, § 31 nr. 1 første ledd annet punktum og § 33 første ledd Fradeling etter disse reglene skal inngå i § 93-tiltakene. Derfor må henvisningene til fradeling, samt ordene « og arbeid eller » i § 33 tas ut igjen av de nevnt bestemmelser.

       I § 85 om midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg er det i forbindelse med siste lovendring blitt et par feil som har betydning for forståelsen av innholdet i bestemmelsen. Feilene foreslås rettet opp.

       For å ta bort den usikkerheten som § 86a og § 86b kan skape ved at det her ikke sies noe om hvor lenge en melding etter disse bestemmelsene kan brukes for å sette igang det aktuelle tiltaket, foreslår departementet at det i både i § 86a og § 86b inntas en formulering som slår fast at rettigheten etter byggemeldingen bortfaller dersom den ikke benyttes i løpet av 3 år. Derved gjøres de samme regler som gjelder for tiltak med tillatelse etter § 93 eller med rett etter melding etter § 81 gjeldende for mindre byggetiltak.

       I § 87 nr. 2 angir en del spesielle tiltak der loven skal gjelde. Ordet « større » foran « reparasjoner » i bokstav d foreslås tatt bort. De materielle (tekniske) krav bør gjelde, enten det er større eller mindre reparasjoner som gjennomføres. Videre foreslås at det i § 87 nr. 1 første og annet ledd også inntas en henvisning til kommuneplanens arealdel (kap. VI), og ikke bare til reguleringsplan som nå. Dessuten endre « reguleringsplanen » til « planen » til slutt i første ledd annet punktum. Dette gjøres for å få dekkende henvisninger til bindende planbestemmelse i forhold til tiltak som omfattes av § 87. Henvisningen til plan er en påminning om at visse tiltak ikke kan gjennomføres hvis de er i strid med vedtatt plan.

       Departementet foreslår § 93b nr. 1 første ledd endret for å klargjøre at ansvarlig søker ikke har ansvar for innholdet av den enkelte delprosjekteringen, dersom dette ivaretas av egne ansvarlig prosjekterende. Hvis ansvarlig søker har ansvaret også for hele eller deler av prosjekteringen, må det framgå uttrykkelig av søknaden. Ansvarlig søker har ansvaret for å framskaffe dokumentasjon som skal vedlegges søknaden eller være tilgjengelig for kommunen, men han har ikke ansvaret for innholdet av dokumentasjonen hvis han ikke uttrykkelig har påtatt seg det. Etter departementets vurdering uttrykkes dette tilstrekkelig nøyaktig i den nåværende lovtekst, men da det har oppstått misforståelser når det gjelder ansvarsforholdene foreslås det en presisering.

       Videre foreslår departementet at personlig godkjenning begrenses til den lokale tildelingen av ansvarsrett, for å bringe formuleringen i regelverket i overensstemmelse med intensjonene i Ot.prp. nr. 39 (1993-1994) . Det innebærer at regelen i § 98a om personlig godkjenning bør bortfalle (se foran). For ansvarlig utførende finnes det en regel om lokal personlig ansvarsrett i § 98 nr. 2, men en slik regel mangler for prosjekterende og kontrollerende. Det foreslås derfor tatt inn en regel om dette i nytt annet ledd i § 93b nr. 2.

       Det foreslås at ordet « også » byttes ut med « likevel » i § 95 a nr. 2 siste punktum. « Også » virker noe malplassert idet ordet « henger igjen » fra en formulering i høringsutkastet til loven. Lovutkastet ble senere omskrevet en del, men den tidligere formuleringen ble ikke rettet opp i den nye sammenhengen.

       Departementet fremmer forslag om at § 115 endres slik at kompetansen for bruk av sanksjonsmidler utvides også til å gjelde overordnet plan- og bygningsmyndighet, da det ikke kan anføres noen saklig grunn til å begrense kompetansen etter § 115 til kommunen. § 116 b annet ledd om muligheten til å avstå fra å forfølge overtredelser av bagatellmessig betydning foreslås endret tilsvarende.