I proposisjonen fremmes det forslag om lov om 1) endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 19 om Norges fiskerigrense og om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. innenfor fiskerigrensen (fiskerigrenseloven), lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. (saltvannsfiskeloven) og lov av 16. juni 1972 nr. 57 om regulering av deltagelsen i fisket (deltagerloven), 2) om samtykke til godkjennelse av en avtale mellom Kongeriket Norges regjering og Canadas regjering om bevaring og håndhevelse på fiskeriområdet, undertegnet 30. juni 1995.

       Om bakgrunnen for forslaget fremholdes bl.a. følgende:

       For Norge og Canada som kystnasjoner er spørsmålet om effektiv regulering av fiskebestander som vandrer mellom nasjonale soner og det åpne hav av stor viktighet. For begge land har det i de senere år oppstått betydelige problemer som følge av utenlandske fartøyers fiske av vandrende bestander på det åpne hav i landenes nærområder.

       Fra norsk side anmodet man i 1993 Canada om å treffe tiltak for å forhindre at kanadisk overskuddstonnasje av fiskefartøyer ble eksportert og anvendt til uregulert fiske på det åpne hav i Norges nærområder. Kanadierne sa seg i mars 1994 villige til å forhandle om en avtale om dette spørsmålet, samtidig som de foreslo å la en avtale også regulere gjensidig håndheving på det åpne hav. Senere på våren ga Norge en positiv tilbakemelding til Canada om dette. Dessuten uttrykte Norge da et ønske om å inkludere i avtalen restriksjoner på anløp av fartøyer som deltar i uregulert fiske på det åpne hav, og landinger av fangster fra disse fartøyene.

       Drøftelsene om avtalen ble ført av de to lands delegasjoner til FN-konferansen om det åpne hav.

       Norges og Canadas fiskeriministre ble i august 1994 enige om hovedprinsippene i avtalen. Under etterfølgende drøftelser på embetsnivå om den nærmere utforming av avtalen, herunder dens stedlige virkeområde, ble det konstatert at partene hadde samme syn på Svalbardtraktatens anvendelsesområde. Avtalen ble parafert av de to lands fiskeriministre 9. januar 1995 og undertegnet 30. juni 1995.

       Avtalen fremstår i mange henseender som en forløper for FN-avtalen om fiske på det åpne hav som ble vedtatt 4. august 1995.

       Det fremholdes videre i proposisjonen at gjennomføring av avtalen i norsk rett forutsetter enkelte lovendringer.

       Avtalen gir hver av partene rett til å borde, inspisere og ransake et fartøy som fører den annen parts flagg i nærmere bestemte områder av det åpne hav, samt oppbringe og innlede rettsforfølgning mot fartøyet dersom man finner bevis for at det har deltatt i fiskeriaktiviteter som undergraver gjeldende bevarings- og forvaltningstiltak. For å gi utenlandsk fiskerioppsyn slik hjemmel overfor norske fartøyer, foreslås fiskerigrenselovens § 7 nr. 2 endret.

       Avtalen forutsetter at norske myndigheter skal kunne fastsette reguleringer for norsk og kanadisk fiske på det åpne hav. Reguleringer for utøvelsen av fisket fastsettes med hjemmel i saltvannsfiskeloven. Utenfor norsk fiskerijurisdiksjonsområde, dvs. på det åpne hav, gjelder loven bare for norske borgere eller personer bosatt i Norge ved fangst drevet med norsk fartøy. Forutsetningen for å kunne fastsette tilsvarende reguleringer for kanadiske borgeres fiske på det åpne hav og håndheve disse, er at saltvannsfiskelovens virkeområde endres, slik at enkelte av lovens kapitler får anvendelse for utlendingers fiske på det åpne hav så langt dette følger av overenskomst med fremmed stat. På denne bakgrunn fremmes det her forslag om å endre saltvannsfiskelovens § 1 fjerde ledd.

       For å unngå motstrid mellom saltvannsfiskeloven etter en slik endring og håndhevelsesbestemmelsen i fiskerigrenseloven § 7 nr. 1, må denne endres på samme måte som foreslått for fiskerigrenseloven § 7 nr. 2.

       Avtalen fastsetter at partene for eksport av fartøyer som er egnet for fiske på det åpne hav skal kreve fremlagt opplysninger som er nødvendige for å finne det godtgjort at fartøyene ikke skal drive virksomhet som undergraver gjeldende bevarings- og forvaltningstiltak. Dette kan gjøres uten lovendringer i medhold av mellombels lov om utførselsforbod av 13. desember 1946 nr. 30. Ved omsetning av fartøyer mellom norsk selger og kjøper, kan det hevdes at tilsvarende krav ikke er nødvendig, idet de samme hensyn kan ivaretas gjennom direkte regulering av norsk fiske i de aktuelle farvann. Likevel bør en tilsvarende ordning gjennomføres også for innenlandsk omsetning av fartøyer, bl.a. for å unngå at reglene oppfattes som eksportrestriksjoner i strid med internasjonale forpliktelser, i første rekke EØS-avtalen. I proposisjonen foreslås det således at det i deltagerloven § 4 gis hjemmel til å fastsette nærmere regler for ervervstillatelser, slik at det bl.a. kan oppstilles regler som pålegger søker å oppgi driftsgrunnlaget for fartøyet. Tyder disse opplysningene på at fartøyet kan bli brukt i virksomhet som undergraver effektiviteten av kyststatens bevarings- og forvaltningstiltak, jf. avtalens art. II, vil søknad kunne avslås.

       I proposisjonens kap. 2 gjøres det nærmere rede for hovedinnholdet og de enkelte bestemmelser i avtalen. I kap. 3 redegjøres det nærmere om gjennomføringslovgivningen. Kap. 4 i proposisjonen tar for seg de administrative og økonomiske konsekvenser. Kap. 5 tar for seg merknadene fra de instanser hvor proposisjonsutkastet har vært på høring. Kap. 6 inneholder merknader til de enkelte bestemmelser i lovutkastet. Et avtrykk av avtalens norske, engelske og franske originaltekst er vedlagt proposisjonen.