1. Innledning

       Til Odelstinget.

       I proposisjonen foreslås endringer i ankeordningen for barnetrygdsaker, slik at ordningen blir tilsvarende som for ankesaker etter lov om folketrygd, dvs. at Rikstrygdeverket blir første ankeinstans.

       Departementet finner det uhensiktsmessig at anke etter lov om barnetrygd behandles på annen måte enn anke etter lov om folketrygd, i og med at det er Rikstrygdeverket som administrerer begge lovverk. Departementet foreslår i tillegg endringer som gir Rikstrygdeverket tilsvarende kompetanse som ankeinstans i saker etter barnetrygdloven som etter folketrygdloven.

       Forslaget krever endringer i lov av 24. oktober 1946 nr. 2 om barnetrygd.

2. Nærmere om forslaget til ny ankeordning

       Med virkning fra 1. januar 1994 ble ankeordningen for de fleste vedtak fattet med hjemmel i folketrygdloven omlagt. Omleggingen innebærer at Rikstrygdeverket eller fylkestrygdekontorene er første ankeinstans over vedtak som trygdekontorene har fattet i henhold til folketrygdloven. Trygderetten vil etter den nye ordningen kun prøve det juridiske grunnlaget i saker som ankes videre.

       Departementet foreslår nå en tilsvarende omlegging for barnetrygdsaker, slik at Rikstrygdeverket opptrer som første ankeinstans.

       Endringen innebærer at et vedtak fattet av trygdekontoret ikke skal kunne påankes direkte til Trygderetten, men først være prøvet av enten Rikstrygdeverket eller fylkestrygdekontorene som første ankeinstans. Trygderetten skal bare prøve det juridiske grunnlaget i saken, jf. § 14-7 nr. 3 tredje ledd.

3. Forholdet til forvaltningsloven

       Barnetrygdloven § 21 bestemmer at forvaltningslovens regler skal gjelde ved behandling av vedtak fattet med hjemmel i barnetrygdloven, likevel slik at visse saksbehandlingsregler i folketrygdloven skal komme til anvendelse. Ifølge barnetrygdloven § 21 gjelder forvaltningslovens regler om klage og omgjøring, jf. forvaltningsloven § 34. Bestemmelsen setter visse begrensninger i klageorganets omgjøringskompetanse dersom det er tale om omgjøring til skade for klageren, bl.a. tidsfrister for når omgjøring kan finne sted. Trygderettens kompetanse i barnetrygdsaker følger av lov av 16. desember 1966 nr. 6 om anke til Trygderetten.

       Siden barnetrygdsaker etter forslaget skal følge samme anke- og kompetanseregler som saker etter folketrygdloven, finner departementet det uhensiktsmessig at Rikstrygdeverkets omgjøringskompetanse som ankeinstans ikke følger av samme bestemmelse i behandlingen av saker etter barnetrygdloven og folketrygdloven. Ved å gi folketrygdloven § 14-6 tredje og fjerde ledd tilsvarende anvendelse i saker etter barnetrygdloven, vil Rikstrygdeverkets kompetanse som ankeinstans være lik i alle saker som behandles. Folketrygdlovens § 14-6 og § 14-17 nr. 3 gir Rikstrygdeverket mulighet til, uten begrensning, å endre, oppheve eller omgjøre vedtak fattet ved et regionalt eller lokalt trygdekontor. Begrunnelsen for denne vide omgjøringsadgangen er bl.a. ønsket om ikke å måtte operere med tidsfrister i saker etter folketrygdloven.

       Rikstrygdeverkets kompetanse til å omgjøre underordnet organs vedtak av eget tiltak vil således følge av folketrygdloven § 14-6 tredje og fjerde ledd, framfor forvaltningslovens mer begrensede regler om omgjøring uten klage.

4. Administrative og økonomiske konsekvenser

       Innføring av et ekstra ledd i ankeordningen vil etter all sannsynlighet redusere tilstrømningen av saker til Trygderetten, samtidig som stønadsmottakeren fortsatt sikres forsvarlig saksbehandling.

       Den foreslåtte omleggingen vil bety et ubetydelig merarbeid for Rikstrygdeverket.

5. Komiteens merknader

       Komiteen viser til at det er Rikstrygdeverket som administrerer både lov om barnetrygd og lov om folketrygd. Ved at Rikstrygdeverket også blir første ankeinstans for barnetrygdsaker vil Trygderetten bli avlastet slik at Trygderetten bare skal prøve det juridiske grunnlaget i saken.

       Når det gjelder forholdet til forvaltningsloven, er komiteen enig i at Rikstrygdeverkets omgjøringskompetanse i folketrygdens bestemmelser også skal anvendes i barnetrygdsaker. (Ny § 21 i barnetrygdloven.)

       Komiteen slutter seg til departementets forslag om en lovendring slik at reglene om anke i folketrygdsaker får tilsvarende anvendelse i barnetrygdsaker. (Ny § 15 i barnetrygdloven.)

       Komiteen har merket seg at omleggingen vil redusere antall klager til Trygderetten samtidig som stønadsmottakerne fortsatt sikres forsvarlig saksbehandling. Da Rikstrygdeverket i dag forbereder saker for Trygderetten, medfører omleggingen ubetydelig merarbeid for Rikstrygdeverket. Dette vil derfor etter komiteens mening ikke føre til særlige økonomiske konsekvenser.

       Komiteen har merket seg overgangsreglene som åpner for behandling både etter de gamle og de nye reglene.

6. Komiteens tilråding

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 24. oktober 1946 nr. 2 om barnetrygd gjøres følgende endringer:

Ny § 15 skal lyde:

       Bestemmelsene om anke i lov om folketrygd § 14-7 nr. 3 får tilsvarende anvendelse.

§ 21 skal lyde:

       Ved behandling av saker etter loven her gjelder reglene i forvaltningsloven, likevel slik at reglene i lov om folketrygd §§ 13-13, 14-6 tredje og fjerde ledd, 14-7 nr. 1-3 og 14-10 får tilsvarende anvendelse.

II.

Ikraftsetting

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

       Bestemmelsene gjelder også vedtak som er påanket, men som ikke er oversendt Trygderetten når loven trer i kraft. Den ankende part må innen seks uker etter ankeinstansens avgjørelse gi beskjed om hvorvidt anken til Trygderetten opprettholdes. Opprettholdes anken til Trygderetten, skal Trygderetten også prøve det faktiske grunnlaget i saken.