Barnetrygdloven § 21 bestemmer at forvaltningslovens regler skal gjelde ved behandling av vedtak fattet med hjemmel i barnetrygdloven, likevel slik at visse saksbehandlingsregler i folketrygdloven skal komme til anvendelse. Ifølge barnetrygdloven § 21 gjelder forvaltningslovens regler om klage og omgjøring, jf. forvaltningsloven § 34. Bestemmelsen setter visse begrensninger i klageorganets omgjøringskompetanse dersom det er tale om omgjøring til skade for klageren, bl.a. tidsfrister for når omgjøring kan finne sted. Trygderettens kompetanse i barnetrygdsaker følger av lov av 16. desember 1966 nr. 6 om anke til Trygderetten.

       Siden barnetrygdsaker etter forslaget skal følge samme anke- og kompetanseregler som saker etter folketrygdloven, finner departementet det uhensiktsmessig at Rikstrygdeverkets omgjøringskompetanse som ankeinstans ikke følger av samme bestemmelse i behandlingen av saker etter barnetrygdloven og folketrygdloven. Ved å gi folketrygdloven § 14-6 tredje og fjerde ledd tilsvarende anvendelse i saker etter barnetrygdloven, vil Rikstrygdeverkets kompetanse som ankeinstans være lik i alle saker som behandles. Folketrygdlovens § 14-6 og § 14-17 nr. 3 gir Rikstrygdeverket mulighet til, uten begrensning, å endre, oppheve eller omgjøre vedtak fattet ved et regionalt eller lokalt trygdekontor. Begrunnelsen for denne vide omgjøringsadgangen er bl.a. ønsket om ikke å måtte operere med tidsfrister i saker etter folketrygdloven.

       Rikstrygdeverkets kompetanse til å omgjøre underordnet organs vedtak av eget tiltak vil således følge av folketrygdloven § 14-6 tredje og fjerde ledd, framfor forvaltningslovens mer begrensede regler om omgjøring uten klage.