1. Innledning

       Til Odelstinget.

       Barne- og familiedepartementet legger i proposisjonen fram forslag om endringer i lov av 18. desember 1981 nr. 90 om merking av forbruksvarer (merkeloven). Proposisjonen innebærer i hovedtrekk en utvidelse av loven til å omfatte også andre varer enn forbruksvarer.

       Bakgrunnen for lovforslaget er i hovedsak tilpasning til EF-retten. Ifølge EØS-avtalen skal flere direktiver om tekstilmerking, direktiv om energimerking og direktiv om støymerking innarbeides i norsk rett. Direktivene kan mest hensiktsmessig implementeres gjennom forskrifter til merkeloven. Lovendringene skal gi de nødvendige lovhjemler for slike forskrifter. Implementeringen av direktivene hører under Barne- og familiedepartementets og Nærings- og energidepartementets ansvarsområde. Proposisjonen er derfor utarbeidet i nært samarbeid med Nærings- og energidepartementet.

2. Hovedpunktene i lovforslaget

3. Nærmere om forslaget

       De direktiver som nå gjennomføres i norsk rett er fibermerkedirektivet, direktivet om kvantitative analysemetoder av binære tekstilfiberblandinger og direktiv om kvantitative analyser av ternære fiberblandinger, energimerkedirektivet og støymerkedirektivet.

Fibermerking

       Ifølge EØS-avtalen skal en rekke direktiver om fibermerking implementeres. Dette vil bli gjort ved endringer i nåværende forskrift av 25. juli 1975 om fibermerking av tekstilprodukter (fibermerkeforskriften).

       Virkeområdet for den nåværende forskriften er snevrere enn EF-direktivet idet forskriften kun omfatter forbruksvarer. Årsaken er at lov om merking av forbruksvarer, som gir hjemmel for forskriften, bare omfatter forbruksvarer som omsettes eller er beregnet på å omsettes til vanlige forbrukere. Slik merking som EF-direktivet krever av råvarer, halvfabrikata og ferdigvarer ved enhver omsetning, har departementet etter dagens merkelov ikke hjemmel til å gi forskrift om.

       De aktuelle direktiver vil således bli gjennomført i norsk rett ved endring og utvidelse av dagens fibermerkeforskrift til også å omfatte andre varer enn forbruksvarer.

Kvantitative analysemetoder

       I Rådsdirektiv av 26. juli 1971 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om navn på tekstilprodukter (fibermerkedirektivet), bestemmes det i artikkel 13 at det i særdirektiver vil bli fastlagt hvilke metoder for prøvetaking og analyse som skal gjelde i medlemsstatene for bestemmelse av produktenes fibersammensetning.

       Ifølge EØS-avtalen skal en rekke særdirektiver om metoder for kvantitative analyser av binære og ternære tekstilfiberblandinger implementeres.

       Dette vil bli gjennomført i norsk rett ved utarbeidelse av forskrifter om metoder for kvantitative analyser av binære og ternære tekstilfiberblandinger.

Energimerking

       Rådet for De europeiske fellesskap vedtok 22. september 1992 direktiv 92/75/EØF om angivelse av husholdningsapparaters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger; det såkalte « energimerkedirektivet ».

       Energimerkedirektivet skal fremme energiøkonomisering, og forvaltningsansvaret for direktivet er tillagt Nærings- og energidepartementet.

       Det finnes i dag ikke eget norsk regelverk om energimerking av husholdningsapparater. Energimerkedirektivet er et rammedirektiv som skal suppleres med gjennomføringsdirektiver for forskjellige produktgrupper. Rammedirektivet får anvendelse for kjøleskap, dypfrysere, vaskemaskiner, tørketromler, oppvaskmaskiner, komfyrer, varmtvannsberedere og beholdere, belysningskilder og luftkjølingsanlegg. Listen over apparater kan senere utvides.

       Energimerkedirektivet ( 92/75/EØF ) vil kunne gjennomføres i norsk rett ved forskrift om energimerking gitt i medhold av lov om merking av forbruksvarer dersom lovens virkeområde blir utvidet. I dag er lovens rekkevidde begrenset til forbruksvarer. Direktivet omfatter apparater til husholdningsbruk, og dette må forstås også som apparater til bruk i storhusholdninger (f.eks. storkjøkken, kontor og industribygg). Loven gir dermed ikke i dag tilstrekkelig hjemmel til å fastsette forskrifter til gjennomføring av direktivet. Lovens virkeområde må derfor utvides slik at også varer som ikke er forbruksvarer omfattes.

Luftbåren støy avgitt fra husholdningsapparater

       EUs handlingsprogram for miljø prioriterer problemer knyttet til støy. EFs ministerråd vedtok i 1986 støymerkedirektivet ( 86/594/EØF ) om luftstøy avgitt av husholdningsapparater. Direktivet legger opp til at det enkelte medlemsland kan avgjøre hvorvidt støymerkingen skal være frivillig eller obligatorisk. Direktivet er en del av EØS-avtalen, og det finnes ikke fra før nasjonalt regelverk på dette området. Direktivet vil bli gjennomført i norsk rett ved utarbeidelse av forskrift om frivillig merking av luftbåren støy fra husholdningsapparater.

       Støymerkedirektivet beskriver hvordan støynivået fra husholdningsapparater skal angis og prinsipper for offentliggjøring av informasjon om luftstøy. Direktivet gir også retningslinjer for hvilke målemetoder som skal anvendes, samt regler for kontroll av nivåene for luftstøy.

       Støymerkedirektivet gjelder husholdningsapparater tilvirket hovedsakelig for privat bruk og vil ikke gjelde apparater/maskiner utelukkende beregnet for yrkesmessig eller industriell bruk.

       Direktivet gir bestemmelser som bidrar til at informasjon om luftstøy angis på en helhetlig måte innenfor EU.

       Direktivet stiller ikke krav om at informasjon om luftstøy skal angis og innebærer således ikke krav om obligatorisk merking. Ønsker imidlertid produsent/importør å opplyse om støynivået på husholdningsapparater, skal denne informasjonen oppfylle direktivets allmenne krav og være basert på en enhetlig målemetode og presentasjon.

4. Tilsyn

Tilsyn med forskrift om fibermerking av tekstilprodukter og forskrifter om kvantitative analysemetoder

Forskrift om fibermerking av tekstilprodukter

       Forbrukerombudet er tillagt myndigheten med å føre tilsyn med nåværende fibermerkeforskrift. Tilsynsmyndigheten har adgang til alle steder der det produseres, transporteres eller omsettes varer som er merkepliktige. Tilsynsmyndigheten kan kreve de nødvendige opplysninger og har rett til å utta prøver til nærmere undersøkelser. Tilsynet utøves i form av markedskontroll og kontroll utført i laboratorier.

       Både Forbrukerombudet og Konkurransetilsynets lokalkontorer foretar kontrollene.

Forskrifter om kvantitative analysemetoder av binære og ternære tekstilfiberblandinger

       I forbindelse med tilsynet av de forskrifter som skal utarbeides på området, anser Barne- og familiedepartementet det som naturlig å bygge på det eksisterende tilsynsapparat etter fibermerkeforskriften. Det antas at behovet for slik kontroll ikke vil bli omfattende.

Tilsyn med energimerkeordningen

       Gjennomføringen av energimerkedirektivet medfører at det må utpekes et organ for å ivareta tilsyns- og oppfølgingsoppgaver. Organets oppgaver vil være tredelt:

       Myndigheten med å føre tilsyn med at bestemmelsene i energimerkeforskriften blir overholdt, tillegges Norges vassdrags- og energiverk (NVE). Håndhevingen av energimerkeforskriften vil gjennomføres på bakgrunn av rapporter fra et uavhengig teknisk organ. NVEs vedtak vil kunne påklages til Nærings- og energidepartementet.

Tilsyn med forskrift om frivillig merking av luftbåren støy fra husholdningsapparater

       Det antas at behovet for et slikt tilsyn ikke vil bli omfattende. Barne- og familiedepartementet vil i likhet med Nærings- og energidepartementet vurdere å inngå avtale om kontrollvirksomhet med et uavhengig kontrollorgan.

5. Økonomiske og administrative konsekvenser

       Barne- og familiedepartementet antar at lovforslaget i seg selv ikke vil medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

       Proposisjonen gir en kort omtale av antatte økonomiske og administrative konsekvenser hva angår implementering av direktiver om tekstilmerking, direktiv om energimerking og direktiv om støymerking. Det antas at evt. utgifter vil dekkes innenfor vedtatte budsjettrammer.

6. Komiteens merknader

       Komiteen viser til at på bakgrunn av EØS-avtalen skal flere direktiver om tekstilmerking, energimerking og støymerking innarbeides i norsk rett og at direktivene mest hensiktsmessig implementeres gjennom forskrifter til merkeloven. Komiteen slutter seg til at det gis de nødvendige lovhjemler for slike forskrifter. Komiteen har merket seg at lovens virkeområde er utvidet slik at loven også omfatter varer som ikke er forbruksvarer. Komiteen er enig i at opplysningsplikten når kjøper inngår avtale eller foretar bestilling uten å ha sett varen, også skal gjelde markedsføring gjennom f.eks. TV og radio.

7. Komiteens tilråding

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 18. desember 1981 nr. 90 om merking av forbruksvarer gjøres følgende endringer:

Lovens tittel skal lyde:

Lov om merking av forbruksvarer m.v.

§ 1 første ledd skal lyde:

       Formålet med denne lov er å legge forholdene best mulig til rette for bedømmelse og valg av varer, hovedsakelig forbruksvarer.

§ 2 første ledd skal lyde:

       Loven omfatter varer som omsettes ved salg eller leie eller er beregnet på slik omsetning her i landet, hovedsakelig forbruksvarer. Med forbruksvarer menes varer hovedsakelig til personlig bruk for kjøperen, dennes familie, husstand eller omgangskrets.

§ 3 skal lyde:

Merking

       For enkelte vareslag, grupper eller typer av forbruksvarer kan Kongen gi forskrifter om at varen eller dens emballasje skal forsynes med en merking som gir opplysninger om:

       Lovens § 3 første ledd bokstavene a, b og c gjelder også for andre varer enn forbruksvarer.

       Dersom det ikke er praktisk mulig eller formålstjenlig å merke varen selv eller dens emballasje, kan bestemmes at varen skal merkes på annen hensiktsmessig måte.

       For alle typer varer kan Kongen gi forskrift om at det skal utarbeides merke og opplysningsmateriale, herunder teknisk dokumentasjonsmateriale. I forskriften kan det gis bestemmelser om hvem som skal utarbeide og bekoste merkingen, opplysningsmaterialet og det tekniske dokumentasjonsmaterialet. Kongen kan gi forskrift om analysemetoder.

       Kongen kan gi forskrift om at merker og annet informasjonsmateriale som inneholder opplysninger om visse egenskaper ved en vare, skal utformes på en bestemt måte, uten samtidig å påby å utstyre varen eller emballasjen med merket eller informasjonen. Kongen kan i slike tilfeller også fastsette hvilke målemetoder som skal ligge til grunn for de aktuelle opplysningene og gi nærmere regler for kontrollen med at reglene overholdes.

§ 3 a skal lyde:

Opplysninger ved postordresalg o.l.

       Kongen kan fastsette at opplysninger som nevnt i § 3 skal framgå i tilbud, kataloger, annonser og annen markedsføring der varen frambys til salg eller leie, og det er forutsatt at kjøper inngår avtale eller foretar bestilling uten å ha sett varen.

§ 5 skal lyde:

Tilsyn

       Kongen bestemmer hvem som skal føre tilsyn med at bestemmelsene i denne lov og de bestemmelser som blir gitt med hjemmel i loven, blir overholdt.

       Tilsynsmyndigheten skal ha adgang til ethvert sted hvor det produseres, lagres, transporteres eller omsettes varer som er merkingspliktig etter forskrifter gitt i medhold av § 3. Tilsynsmyndigheten har rett til å utta prøver til undersøkelse og kan kreve de opplysninger som er nødvendige for gjennomføring av tilsynet.

       Vedkommende departement kan fastsette instruks for tilsynsvirksomheten og for den praktiske gjennomføring.

§ 6 første ledd skal lyde:

       Kongen kan oppnevne et utvalg med representanter for forbrukerne, næringslivet, forskningen og det offentlige. Utvalget skal være rådgivende overfor vedkommende departement i spørsmål som angår gjennomføringen av denne lov.

II.

       Denne lov trer i kraft straks.