De direktiver som nå gjennomføres i norsk rett er fibermerkedirektivet, direktivet om kvantitative analysemetoder av binære tekstilfiberblandinger og direktiv om kvantitative analyser av ternære fiberblandinger, energimerkedirektivet og støymerkedirektivet.

Fibermerking

       Ifølge EØS-avtalen skal en rekke direktiver om fibermerking implementeres. Dette vil bli gjort ved endringer i nåværende forskrift av 25. juli 1975 om fibermerking av tekstilprodukter (fibermerkeforskriften).

       Virkeområdet for den nåværende forskriften er snevrere enn EF-direktivet idet forskriften kun omfatter forbruksvarer. Årsaken er at lov om merking av forbruksvarer, som gir hjemmel for forskriften, bare omfatter forbruksvarer som omsettes eller er beregnet på å omsettes til vanlige forbrukere. Slik merking som EF-direktivet krever av råvarer, halvfabrikata og ferdigvarer ved enhver omsetning, har departementet etter dagens merkelov ikke hjemmel til å gi forskrift om.

       De aktuelle direktiver vil således bli gjennomført i norsk rett ved endring og utvidelse av dagens fibermerkeforskrift til også å omfatte andre varer enn forbruksvarer.

Kvantitative analysemetoder

       I Rådsdirektiv av 26. juli 1971 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om navn på tekstilprodukter (fibermerkedirektivet), bestemmes det i artikkel 13 at det i særdirektiver vil bli fastlagt hvilke metoder for prøvetaking og analyse som skal gjelde i medlemsstatene for bestemmelse av produktenes fibersammensetning.

       Ifølge EØS-avtalen skal en rekke særdirektiver om metoder for kvantitative analyser av binære og ternære tekstilfiberblandinger implementeres.

       Dette vil bli gjennomført i norsk rett ved utarbeidelse av forskrifter om metoder for kvantitative analyser av binære og ternære tekstilfiberblandinger.

Energimerking

       Rådet for De europeiske fellesskap vedtok 22. september 1992 direktiv 92/75/EØF om angivelse av husholdningsapparaters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger; det såkalte « energimerkedirektivet ».

       Energimerkedirektivet skal fremme energiøkonomisering, og forvaltningsansvaret for direktivet er tillagt Nærings- og energidepartementet.

       Det finnes i dag ikke eget norsk regelverk om energimerking av husholdningsapparater. Energimerkedirektivet er et rammedirektiv som skal suppleres med gjennomføringsdirektiver for forskjellige produktgrupper. Rammedirektivet får anvendelse for kjøleskap, dypfrysere, vaskemaskiner, tørketromler, oppvaskmaskiner, komfyrer, varmtvannsberedere og beholdere, belysningskilder og luftkjølingsanlegg. Listen over apparater kan senere utvides.

       Energimerkedirektivet ( 92/75/EØF ) vil kunne gjennomføres i norsk rett ved forskrift om energimerking gitt i medhold av lov om merking av forbruksvarer dersom lovens virkeområde blir utvidet. I dag er lovens rekkevidde begrenset til forbruksvarer. Direktivet omfatter apparater til husholdningsbruk, og dette må forstås også som apparater til bruk i storhusholdninger (f.eks. storkjøkken, kontor og industribygg). Loven gir dermed ikke i dag tilstrekkelig hjemmel til å fastsette forskrifter til gjennomføring av direktivet. Lovens virkeområde må derfor utvides slik at også varer som ikke er forbruksvarer omfattes.

Luftbåren støy avgitt fra husholdningsapparater

       EUs handlingsprogram for miljø prioriterer problemer knyttet til støy. EFs ministerråd vedtok i 1986 støymerkedirektivet ( 86/594/EØF ) om luftstøy avgitt av husholdningsapparater. Direktivet legger opp til at det enkelte medlemsland kan avgjøre hvorvidt støymerkingen skal være frivillig eller obligatorisk. Direktivet er en del av EØS-avtalen, og det finnes ikke fra før nasjonalt regelverk på dette området. Direktivet vil bli gjennomført i norsk rett ved utarbeidelse av forskrift om frivillig merking av luftbåren støy fra husholdningsapparater.

       Støymerkedirektivet beskriver hvordan støynivået fra husholdningsapparater skal angis og prinsipper for offentliggjøring av informasjon om luftstøy. Direktivet gir også retningslinjer for hvilke målemetoder som skal anvendes, samt regler for kontroll av nivåene for luftstøy.

       Støymerkedirektivet gjelder husholdningsapparater tilvirket hovedsakelig for privat bruk og vil ikke gjelde apparater/maskiner utelukkende beregnet for yrkesmessig eller industriell bruk.

       Direktivet gir bestemmelser som bidrar til at informasjon om luftstøy angis på en helhetlig måte innenfor EU.

       Direktivet stiller ikke krav om at informasjon om luftstøy skal angis og innebærer således ikke krav om obligatorisk merking. Ønsker imidlertid produsent/importør å opplyse om støynivået på husholdningsapparater, skal denne informasjonen oppfylle direktivets allmenne krav og være basert på en enhetlig målemetode og presentasjon.