Komiteen viser til at bakgrunnen for forslaget er Innst.O.nr.35 (1993-1994) der Stortinget ba Regjeringen vurdere et forslag om endring av foreldelsesloven som var fremsatt i Dok.nr.8:21 (1993-1994). Komiteen ba i den forbindelse om en vurdering av 10-års fristen i foreldelsesloven når det gjaldt saker om feil og forsømmelser fra det offentlige i forhold til barn og unge.

       Komiteen har merket seg at det er lite hensiktsmessig å foreta en presisering av utgangspunktet for fristen, og at departementet med støtte fra høringsinstansene i stedet foreslår å oppheve 10 års fristen. Komiteen er glad for at man på denne måten får et bedre vern for skadelidte bl.a. i tilfeller der skadevirkningen ikke viser seg før mange år etter den skadegjørende handling. Komiteen har også merket seg at endringen i praksis i liten grad vil berøre skadevolders rettsvern. Komiteen viser til at bestemmelsen har gitt grunnlag for tvil og at den også har ført til urimelige resultater. Komiteen mener derfor det er en god løsning å oppheve bestemmelsen.

       Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene. Komiteen viser til at hensynet til at skadevolder skal kunne legge forholdet bak seg, og etter en tid skal kunne innrette seg på at den skadegjørende handling ikke vil føre til nye krav, ikke har samme vekt når det er det offentlige som er skadevolder.

       Komiteen har merket seg at det etter endringen ikke lenger vil gjelde en lengstefrist i tilfeller der skaden er voldt i ervervsvirksomhet og den ansvarlige kjente eller burde kjenne til at virksomheten kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade. Komiteen viser til at det i praksis er tre-års fristen som er lovens hovedregel og mener at det ikke er urimelig i forhold til eventuelle skadevoldere om den absolutte lengstefristen bortfaller i disse sakene.

       Komiteen har for øvrig ingen merknader til lovforslaget.