1. Sammendrag

       I proposisjonen foreslår Justisdepartementet å oppheve 10-års fristen i foreldelsesloven § 9. § 9 gir regler om foreldelse av krav på skadeserstatning som blir foreldet etter tre ulike frister. For det første foreldes kravet tre år etter at skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Videre blir kravet foreldet 10 år etter at skaden skjedde. Endelig foreldes kravet 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Unntak fra 20-års fristen finnes i § 9 tredje ledd og gjelder tilfeller der skade er voldt i ervervsvirksomhet og den ansvarlige kjente eller burde kjenne til at virksomheten kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade. Lengstefristene på 10 og 20 år kom inn i loven i 1979 og blir grunngitt med hensynet til skadevolder.

       Stortinget vedtok i Innst.O.nr.35 (1993-1994) å sende et forslag om endring av foreldelsesloven fremmet av stortingsrepresentantene Carl I Hagen og Lars Sponheim til Regjeringen for utredning og uttalelse. Forslaget tok sikte på å hindre foreldelse av saker der staten blir krevet for erstatning for feil og forsømmelser fra det offentliges side overfor barn og ungdom. Flertallet i justiskomiteen hadde forståelse for intensjonene bak forslaget, men støttet ikke det konkrete lovforslaget. I komiteens innstilling ble det pekt på at 10-års fristen muligens kunne slå uheldig ut i denne type saker fordi skadetidspunktet kunne være vanskelig å fastslå, og en ba departementet vurdere å presisere utgangspunktet for denne regelen.

       I høringsbrevet uttalte departementet at det er vanskelig å foreta en slik presisering fordi det ikke dreier seg om en klart avgrenset gruppe av saker. For øvrig er tvil om utgangspunktet for 10-års fristen et generelt problem som ikke bare knytter seg til saker om feilbehandling av barn og ungdom. Departementet gikk derfor ikke inn for å presisere utgangspunktet for 10-års fristen, og ingen høringsinstanser har støttet en slik presisering.

       I høringsbrevet ble det deretter drøftet om 10-års fristen i stedet burde oppheves. Departementet konkluderer med at 10-års fristen synes å være lite aktuell i praksis og at den, når den er aktuell, kan slå uheldig ut overfor skadelidte. Et klart flertall av høringsinstansene går inn for å oppheve 10-års fristen. De høringsinstanser som ikke ønsker å endre 10-års fristen viser til de generelle hensynene som ligger bak reglene om foreldelse, og mener at disse gir grunn til å opprettholde dagens regler fullt ut.

       Hovedregelen vil etter departementets forslag fortsatt være at krav på skadeserstatning foreldes tre år etter at den skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. 20-års fristen opprettholdes og gir, med unntak av tilfeller som nevnt i § 9 tredje ledd, en absolutt frist fra det tidspunkt den skadegjørende handling opphørte. Det vises for øvrig til at staten normalt frafaller en innsigelse om foreldelse dersom skadelidte vil lide et uforskyldt tap om foreldelse blir gjort gjeldende.

       Når 10-års fristen oppheves vil det for de tilfeller som omfattes av § 9 tredje ledd ikke lenger være noen absolutt lengstefrist for foreldelse. Departementet foreslår ingen endring i § 9 tredje ledd og disse tilfellene vil dermed bare reguleres av tre-års fristen. Høringsinstansene var delt i synet på om § 9 tredje ledd burde endres.

       Det foreslås at loven settes i kraft straks og gjøres gjeldende også for krav som er stiftet før ikrafttredelse dersom de ikke allerede er foreldet.

       Endringen vil ikke få vesentlige økonomiske konsekvenser hverken for det offentlige eller for private.

       Det foretas for øvrig en rettelse i foreldelsesloven § 4.

2. Komiteens merknader

       Komiteen viser til at bakgrunnen for forslaget er Innst.O.nr.35 (1993-1994) der Stortinget ba Regjeringen vurdere et forslag om endring av foreldelsesloven som var fremsatt i Dok.nr.8:21 (1993-1994). Komiteen ba i den forbindelse om en vurdering av 10-års fristen i foreldelsesloven når det gjaldt saker om feil og forsømmelser fra det offentlige i forhold til barn og unge.

       Komiteen har merket seg at det er lite hensiktsmessig å foreta en presisering av utgangspunktet for fristen, og at departementet med støtte fra høringsinstansene i stedet foreslår å oppheve 10 års fristen. Komiteen er glad for at man på denne måten får et bedre vern for skadelidte bl.a. i tilfeller der skadevirkningen ikke viser seg før mange år etter den skadegjørende handling. Komiteen har også merket seg at endringen i praksis i liten grad vil berøre skadevolders rettsvern. Komiteen viser til at bestemmelsen har gitt grunnlag for tvil og at den også har ført til urimelige resultater. Komiteen mener derfor det er en god løsning å oppheve bestemmelsen.

       Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene. Komiteen viser til at hensynet til at skadevolder skal kunne legge forholdet bak seg, og etter en tid skal kunne innrette seg på at den skadegjørende handling ikke vil føre til nye krav, ikke har samme vekt når det er det offentlige som er skadevolder.

       Komiteen har merket seg at det etter endringen ikke lenger vil gjelde en lengstefrist i tilfeller der skaden er voldt i ervervsvirksomhet og den ansvarlige kjente eller burde kjenne til at virksomheten kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade. Komiteen viser til at det i praksis er tre-års fristen som er lovens hovedregel og mener at det ikke er urimelig i forhold til eventuelle skadevoldere om den absolutte lengstefristen bortfaller i disse sakene.

       Komiteen har for øvrig ingen merknader til lovforslaget.

3. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

I.

I lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer gjøres følgende endringer:

§ 4 første punktum skal lyde:

       Fordring på bank eller offentlig kasse i anledning innskudd eller verdier som er gitt i forvaring, foreldes først 20 år etter at midlene ble innsatt, men rentekrav dessuten etter §§ 2 og 3.

§ 9 skal lyde:

§ 9. (Krav på skadeserstatning.)

       1.  Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.

       2.  Kravet foreldes likevel seinest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Dette gjelder ikke ved personskade, dersom

       3.  Paragrafen gjelder ikke krav som springer ut av kontrakt, bortsett fra krav på erstatning for personskade.

II.

       Loven trer i kraft straks. Endringen i § 9 gjelder også tidligere oppståtte krav som ikke er foreldet når loven trer i kraft.

Lisbeth Holand, Olav Akselsen,

leder og ordfører. sekretær.